Etter noen dager med oktobermånedens tåke og regn, våkner vi til en strålende morgen hvor naturen har kledd seg i sin vakreste skrud. Denne dagen er likevel en dag full av sorg og vemod, men også takknemlighet og lengsel. I dag tar vi nemlig det endelige farvel med en av mine gode venner fra oppveksten og hvis vennskap holdt livet ut. Dessverre kan jeg ikke delta i begravelsen. Kreftene mine strekker ikke til etter hjerteinfarktet. Even Danbolt ble bare 62 år.
Men minnene lever! Gode, vakre minner om en mann som var hel ved, med et klart Kristusvitnesbyrd, som aldri sa et vondt ord om noen, som alltid klarte å vri samtalen over på noe som hadde med Guds rike å gjøe, uten at det ble påtrengende og unaturlig. Even var bare sånn. Omsorgsfull, en usvikelig venn. Vi fikk noen gode samtaler på sluttten av hans liv som skulle bety så mye for meg, på vanskelige sykdomsdager for oss begge. Vi ba for hverandre og fant hverandre i et felles lidelsesfellesskap.
Even og jeg dro på Interrail sammen. Tvers gjennom Europa. Fra den turen har jeg bare gode minner, og morsomme historier, vi gjerne gjenfortalte når vi møttes. Eller fra tiden ii skolelaget, hvor vårt vennskap startet.
Nå er reisen til Even over. Han er hjemme hos Gud. Der har han fått oppleve det han lengtet etter på jord: å bli frisk av kreften. Nå har han endelig sluppet smertene, det unner jeg ham. Men det er likevel ikke slik det skulle være. Astrid og barn og barnebarn og alle vennene skulle hatt deg lenger, men slik ble det ikke. Slik er livet.
"Om jeg lever eller dør hører jeg Herren til."
Du tilhørte Herren hele livet, Even, fra vugge til grav. Nå er du hos Ham du elsket og som elsket deg.
Farvel, gode venn - men på gjensyn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar