Et sterkt vitnesbyrd om en muslimsk kvinne som kom til tro på Jesus

I går leste jeg noe Stanley Sjöberg (bildet), (85) fortalte om på sin Facebook-profil som grep meg så sterkt at jeg valgte å oversette det til norsk. Jeg tror det vil glede mange av mine lesere også: 

Avisen Expressen hadde en reportasje over to sider. Det var en begravelse i en muslimsk familie. Den sørgende ektemannen var en skredder fra Rawal Pindi i Pakistan. Kona hans hadde vært syk en stund, men døde uventet. Mannen og sønnene ønsket at det skulle være en kristen begravelse. Det hadde vært hennes ønske. De ville at jeg skulle bli prest.

Den muslimske presten i Skärholmen var opprørt. Familien var bestemt. Pastoren i Tumba var raus og kirken fikk brukes. De fleste av de tilstedeværende var muslimer. Noen kristne venner.

Bakgrunnen var at kona hadde lest Bibelen og Koranen lenge. I hennes ungdom hadde en kristen menighet vist omsorg. 

Jeg skrev min preken på urdu og forberedte meg nøye. Siterte Koranen og leste fra Bibelen. Utenfor kirken samlet muslimer seg og var opprørte.

Da vi gikk ut til gravene, gikk jeg til den muslimske presten og takket ham for at han var der i bakgrunnen. Jeg tilbød ham å lede medlemmene sine i bønn ved graven.

Kvinnen som nå var død hadde personlig møtt Jesus ved flere anledninger. Uken som var hennes siste tid på jorden, kom en lysskikkelse til henne og hun ble fortalt hvilken dag hun ville bli ført til sitt himmelske hjem. Mannen hennes trodde hun innbilte seg det. Men han satt ved siden av sengen hennes i flere dager og de snakket om det hun opplevde i møtet med Jesus.

Den dagen hun forlot sitt jordiske liv, ble rommet fylt av et sterkt lys og i forbindelse med det åndet hun ut for siste gang.

Så ble jeg kontaktet av sønnene. De visste at jeg var i Pakistan, og på den tiden snakket jeg urdu ganske godt. Morens siste ønske var en kristen begravelse.

Etter kirken gikk vi ut til stedet der gravleggingen skulle finne sted. Våre muslimske venner var opprørte og fulgte etter på avstand. Så gikk jeg til presten og takket for at han var der og tilbød ham å ta seg av stunden ute på kirkegården. Han takket ja. Jeg tenkte slik at nå var hun i Guds himmel og det vi gjorde her hadde ingen avgjørende betydning. Hun hadde dødd i tro og kjærlighet med takknemlighet og tilbedelse av Jesus.

Expressen skrev en stor artikkel med bilder i sin reportasje, men ingen kristne aviser trakk frem hendelsen. Jeg kan forstå. Det kan være forstått av noen. Ved neste lignende anledning var det stille og rolig.

Hun hadde lest Bibelen hver dag og samtidig lest Koranen. Ved flere anledninger har jeg omfavnet muslimske brødre i vår bønn. Muslimske kvinner har satt seg i t-banen ved siden av meg for å motta forbønn. Men det var lenge siden. På 60-tallet var det en unik kjærlighet i Rinkeby, mellom oss. En stor kjærlighet og slikt som ikke kan fortelles nå.

Farvel, gode venn - men på gjensyn

Etter noen dager med oktobermånedens tåke og regn, våkner vi til en strålende morgen hvor naturen har kledd seg i sin vakreste skrud. Denne dagen er likevel en dag full av sorg og vemod, men også takknemlighet og lengsel. I dag tar vi nemlig det endelige farvel med en av mine gode venner fra oppveksten og hvis vennskap holdt livet ut. Dessverre kan jeg ikke delta i begravelsen. Kreftene mine strekker ikke til etter hjerteinfarktet. Even Danbolt ble bare 62 år. 

Men minnene lever! Gode, vakre minner om en mann som var hel ved, med et klart Kristusvitnesbyrd, som aldri sa et vondt ord om noen, som alltid klarte å vri samtalen over på noe som hadde med Guds rike å gjøe, uten at det ble påtrengende og unaturlig. Even var bare sånn. Omsorgsfull, en usvikelig venn. Vi fikk noen gode samtaler på sluttten av hans liv som skulle bety så mye for meg, på vanskelige sykdomsdager for oss begge. Vi ba for hverandre og fant hverandre i et felles lidelsesfellesskap.

Even og jeg dro på Interrail sammen. Tvers gjennom Europa. Fra den turen har jeg bare gode minner, og morsomme historier, vi gjerne gjenfortalte når vi møttes. Eller fra tiden ii skolelaget, hvor vårt vennskap startet. 

Nå er reisen til Even over. Han er hjemme hos Gud. Der har han fått oppleve det han lengtet etter på jord: å bli frisk av kreften. Nå har han endelig sluppet smertene, det unner jeg ham. Men det er likevel ikke slik det skulle være. Astrid og barn og barnebarn og alle vennene skulle hatt deg lenger, men slik ble det ikke. Slik er livet. 

"Om jeg lever eller dør hører jeg Herren til."

Du tilhørte Herren hele livet, Even, fra vugge til grav. Nå er du hos Ham du elsket og som elsket deg. 

Farvel, gode venn - men på gjensyn.

Jean Vaniers begravelse

Med tårer - både i vemod og sorg - men oftest i glede har jeg fulgt den vakre begravelsen av Jean Vanier i en direktesending via Internet i går.

Jean Vaniers venner fra de mange L'Arche kommunitetene, Tro og Lys, Jesu lillesøstre, biskoper, prester, pastorer, legfolk fylte kirken og teltet utenfor. Det ble en feiring av Jeans liv i enhetens tegn.

Stillferdige lovsanger til gitar, fele og fløyte, mennesker som løfter hendene i lovprisning og tilbedelse. Av og til klappes det. Det er taler, og det bes bønner. Så annerledes enn noen annen begravelse jeg har vært i.

En etter en kom en gruppe frem og setter lys på Jean Vaniers enkle kiste, en kiste laget i en av L'Arche kommunitetene. Skriftstedene som leses - blant annet fra Jes 58 om den faste som behager Gud, og fra 1.Kor 1, om dårene og de svake, som Gud har utvalgt, var plukket ut for anledningen av Jean Vanier selv. De ble lest av representanter for mange forskjellige kirkesamfunn. Dette var bibelord Jean Vanier stadig vendte tilbake til gjennom sitt lange liv og som han bygget hele sin visjon på for L'Arche.

Det var også sterkt å høre bror Alois, som er prior for kommuniteten i Taize, i en kort hilsen minne oss om at Jesus ba om at vi skulle være ett:

'Send Din Hellige Ånd så Din ømhets vind må blåse bort skillelinjene. Gi at kristne i dag må våge å leve i enhet.'

Gripende var da også da 'vennskapsikonet' ble båret inn. Det viser Kristus som omfavner biskop Mena, og så en sprukken krukke med lys inni. Og et fat med appelsiner - bare for moroskyld, Appelsinene ble så delt ut til de som satt nærmest.

Til begravelsen hørte også fotvask og feiringen av Herrens måltid.

Dette var noe av det mest gripende jeg har vært vitne til.

Om noen vil se begravelsen i opptak finnes den her:

https://www.youtube.com/watch?v=hUM3P61neXU

Levningene etter de 20 kopterne som ble myrdet i Libya hjem tll Egypt

For fem dager siden ankom kistene med levningene til de 20 kopterne som ble halshugget i Libya av IS for tre år siden flyplassen i Kairo. De ble møtt av pave Tawadros, sammen med en rekke prester. Et kirkekor deltok også.

Dagen etter ble det holdt en minnegudstjeneste i Martyrenes kirke. Kirken er bygget i landsbyen Aour, hvor de fleste av de 20 mennene kom fra. Når kirken ble bygget hadde ingen av de etterlatte noen tro på at levningene etter deres kjære noensinne ville bli funnet. Likevel, et helt spesielt gravsted ble tilrettelagt. Nå ble de 20 endelig begravd i hjemlandets jord.

Bishri Ibrahim, far til martyren Kirolos, uttalte til nyhetsbyrået Reuters:

"Alle stod vi ved siden av en martyr som tilhørte ham og vi gråt litt, men dette var lengselens tårer, ingenting annet. Vi lykkelige og fylt av glede at de nå er kommet hjem til landbyen. Dette er en velsignelse for landet vårt, og for alle koptere verden over."

De 20 kopterne arbeidet i Libya fordi det ikke var jobber å finne for dem i Egypt. De ble kidnappet av IS. På bildene som IS viste av de kidnappede kopterne i orange fangedrakter var det også en mørkhudet mann. Han kom fra Ghana, og var opprinnelig muslim. Men han ble en kristen ved å se hvordan de 20 kopterne levde og møtte døden. Da ville også han bekjenne troen på Kristus og dø sammen med dem.

Billedtekst: Bilde 1: Pave Tawadros tar imot kistene. Bilde 2: Kistene ombord i flyet fra Libya. Begge bildene er tatt av Coptic Solidarity.

Gripende farvel med Billy Graham

Det var virkelig en sterk opplevelse å ta del i den direkte overføringen av Billy Grahams begravelse. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake når velsignelsen ble lyst og en skotte kom frem og mens tonene fra "Amazing Grace" lød fra hans sekkepipe ble kisten ført ut. Den ble ført over tunet til det store biblioteket til Billy Graham organisasjonen, mens den nærmeste familien fulgte etter. Det var en sterk symbolsk handling når kisten ble ført inn gjennom døren til biblioteket, en dør som er formet som et stort kors. Kisten ble så ført til stedets bønnehage, hvor Billy Graham ble stedt til hvile i en privat seremoni.

Men før det ble vi egentlig tatt med på et vekkelsesmøte. Gjennom tale, vitnesbyrd og sang ble evangeliet forkynt klart og rent. Ja, sjeldent har vi hørt det så klart. For dette er ikke dagligdags kost i dagens menigheter. Franklin Graham snakket klart om at Jesus er den eneste veien til Gud, det finnes ingen annen. At det finnes en himmel og et helvete, og at vi må gjøre et personlig valg vi alle må ta, om vi vil til himmelen eller ikke.

Franklin snakket også varmt om sin fars forhold til Bibelen. 'Den var hans eneste autoritet', sa Franklin og understreket at hans far trodde helt og fullt at den var guddommelig inspirert og ufeilbarlig.

I minneordet sitt understreket Anne Graham Lotz det samme. Hun snakket varmt om hvordan hennes mor hadde lært henne å lese Bibelen, mens hennes far ikke bare hadde lest Bibelen sammen med henne, men også forklart og lært henne til å stille spørsmål og legge ut Guds ord. Anne Graham Lotz var svært frimodig i sitt minneord, og snakket om Jesu snarlige gjenkomst.

Billy Grahams forhold til sin kone, Ruth, ble spesielt trukket frem av Franklin. De to elsket hverandre. Etter at Ruth ble syk kunne Billy sitte ved sengekanten, holde henne i hånden og de to kunne bare sitte å se på hverandre - lenge. Franklin fortalte at han av og til følte seg brydd når han kom inn i rommet og så de to så på hverandre med slik inderlighet og kjærlighet.

Hvilken arv Billy Graham etterlater seg. I salen satt USA's president og visepresident, alle nålevende amerikanske presidenter, andre dignitære, pastorer, ledere, stab, sangere og andre inviterte gjester. Fra Norge deltok pastor Sten Sørensen, som eneste norske representant. På en eller annen måte hadde Billy Graham berørt dem. Han omtales med rette som hele Amerikas pastor. Og så kommer de millioner av mennesker som har fått høre evangeliet gjennom ham og som har gitt sitt liv til Kristus.

Alle som var til stede og alle de som fulgte sendingen på TV fikk høre en tydelig innbydelse til frelse.

Muslimsk mobb truet de som deltok i begravelsen til evangelisk kristen

KIRGISISTAN: Til tross for at den muslimske imamen har innrømmet at han ledet en mobb for å hindre begravelsen til en kristen mann på en offentlig gravlund, ønsker ikke kirgisiske myndigheter å straffeforfølge ham.

Det er Forum 18 som skriver om dette.

Lokale myndigheter hevder at dette var et engangstiffelle som fikk en fredelig løsning. De kristne, derimot, som deltok i begravelsen er fremdeles skrekkslagne. De ble truet med å bli angrepet om de begravde den kristne mannen. Og dette er ikke et engangstilfelle slik myndighetene vil ha det til. Religiøse minoriteter i Kisgisistan ber nå oftere muslimer om å forrette deres begravelser for å hindre at det blir bråk. Det finnes flere eksempler på at døde kropper er blitt gravd opp igjen, og lagt ved inngangsdøren til familien til avdøde, hvis avdøde har tilhørt en av landets religiøse minoriteter. Disse blir da også nektet å bli begravet igjen. Så hva skal da familien gjøre?

Dette siste tilfellet skjedde i landsbyen Barskoon, i Jeti-Oguz i det nordøstlige Issyk-Kul regionen. En mann tilhørende en evangelisk menighet skulle begraves, og ble altså både forulempet, hindret og truet av en muslimsk mobb godt ledet ann av stedets imam.

Martyrenes kropper hentes hjem

Hvem kan glemme de grufulle drapene på de 21 kristne som ble drept av islamister i Libya vinteren 2015. Ved Middelhavets strand ofret de sine liv på grunn av troen på Jesus Kristus. Nå er martyrenes kropper blitt funnet i en massegrav og kroppene skal nå bringes hjem til Egypt.

Jeg var en av de aller første til å skrive om den forunderlige historien om en av disse mennene. Først ble det meldt at det var 21 koptere som var myrdet, men så man nærmere etter på bildet av de 21 mennene, som sto der knelende med en islamist bak seg med kniven trukket, så man at det også fantes en mann med helt svart hud. Historien forteller oss at han ble tatt til fange sammen med de 20 kopterne. Mannen kom fra Tsjad og var muslim. Da dagen kom og de skulle henrettes så får den muslimske mannen valget mellom å avlegge sin trosbekjennelse eller bli drept. Muslimen valgte å dø sammen med de kristne. Han hadde levd sammen med dem, sett deres liv, sett deres tro, og var blitt en kristen gjennom deres levde liv. Da valgte også han å dø for Jesus.

Nå skal de 21 martyrenes døde kropper legges i vigslet jord og de 21 hvile til oppstandelsens dag. De sørgende skal få sine tilbake. Det er en trøst midt i sorgen.

En velbrukt Bibel på kisten

Med Dagen-journalist Stein Gudvangens vennlige tillatelse deler jeg dette sterke bildet med bloggens lesere.

Jeg ble så grepet at tårene rant i strie strømmer når jeg så den velbrukte Bibelen til Emanuel Minus ligge fremst på den vakre kisten, og Aase, hans ektefelle gjennom så mange år, tok det endelig farvel med sitt livs kjærlighet.

Bildet er tatt under den vakre bisettelsen fra Filadelfiakirken i Oslo, Emanuels menighet gjennom et langt liv. Jeg synes det er flott at man kan bruke sin egen menighets lokale til dette, når plassen tillater det. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd om trofasthet mot den lokale forsamlingen!

Men det var dette med Bibelen på kisten.

Hvilket vitnesbyrd om det fundamentet Emanuel Minos bygget livet på. Jeg husker så godt ordene hans når jeg var så langt nede, og var i ferd med å gi opp hele tjenesten:

- Du må bygge livet ditt og tjenesten din på Ordets klippegrunn. Guds ord er det eneste som virkelig holder. Alt annet kommer til å visne. Hold deg til Bibelen, øs fra kilden. Da går du aldri tørr.

Når dagen min kommer vil jeg be mine nærmeste om å la Bibelen min ligge oppe på kistelokket. Under begravelsen til Minos, innviet jeg meg på nytt til Ordets tjeneste. Koste hva det koste vil. Er det opp til meg skal ikke sykdom hindre meg. Om Herren gir nåde og krefter skal jeg fortsette med det Gud en dag kalte meg til:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lidt ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,2-5)

Dr. Emanuel Minos, Nordens evangelist, har fullført sin tjeneste. Hans liv er et eneste stort vitnesbyrd som Guds nåde og trofasthet, og en troskap mot Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Han etterlater seg et eksempel til etterfølgelse. Måtte vi være tro vi også, slik han var. Tro mot kallet, tro mot Ordet.

En annen som stilte seg på Ordets klippegrunn var C.A Criswell, pastor for First Baptist Church i 58 år. Jes 40,8 var hans favorittord:

'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid'.

Det ordet passe veldig godt når det gjelder evangelist Minos også. Evangelist var han helt til det siste. Med alle sine nærmeste rundt sykesengen, rett før han døde, sa han:

'Vi må sees i himmelen!'

Fire pastorer i Laos arrestert og anklaget for mord

Du husker kanskje historien jeg fortalte fra Laos her på bloggen? Om kristne som ble nektet begravelse om de ikke fornektet sin tro. Den ble publisert på torsdag.

I dag fremkommer det nye opplysninger i saken:

Fire menighetsledere og et menighetsmedlem sitter nå fengslet anklaget for mord! Årsaken er at de ba for en kvinne som ønsket å bli en kristen, rett før hun døde.

I følge velinformerte kilder arresterte myndighetene i Savannakhet-provinsen torsdag morgen pastorene Kaithong, Puphet, Muk, Hasadee og menighetsmedlemmet Tiang.

22. juni dør Chan, en kristen kvinne bosatt i landsbyen Saisomboon i distriktet Atsaphangthong i provinsen Savannakhet. Chan og hennes åtte sønner og døtre hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre to måneder tidligere. Hun og barna var den femte familien i denne landsbyen som er blitt kristne.

Kvinnen hadde vært syk en tid før pastorene hadde bedt for henne. Etter at de ba frisknet hun til.

Arrestasjonen av fire pastorene er et påskudd fra myndighetene for å få stanset vekkelsen som pågår i Laos, hvor stadig flere buddhister kommer til tro på Jesus.

La oss huske å be for våre forfulgte trossøsken i Laos.

Bildet viser en typisk landsby i Laos.

Kristne nektet begravelse i Laos om de ikke frasa seg sin tro

Det blir stadig vanskeligere å være en kristen i Laos.

Nylig - i Savannakhet provinsen (se kartet), tvang lokale myndigheter  kristne til å fornekte sin tro. Med tvang begravde de en kristen kvinne etter buddhistiske skikker, og arresterte kristne ledere som forsøkte å delta i begravelsen.

Hendelsen fant sted lørdag 22. juni. Da dør Chan, en kristen kvinne bosatt i landsbyen Saisomboon i distriktet Atsaphangthong i provinsen Savannakhet. Chan og hennes åtte sønner og døtre hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre to måneder tidligere. Hun og barna var den femte familien i denne landsbyen som er blitt kristne.

Samme dag som hun døde fikk barna til Chan politiets tillatelse til å begrave sin mor på deres eiendom, siden kristne blir nektet å gravlegge sine på den offentlige gravplassen i landsbyen. Men rett før begravelsen skulle finne sted lørdag kveld, trakk landsbysjefen og den lokale partisekretæren i kommunistpartiet tillatelsen tilbake. De forbød begravelsen inntil sønnene og døtrene hadde fornektet sin kristne tro. Men barna ville ikke høre snakk om å fornekte Jesus. De holdt fast ved sin tro.

På søndag kveld - den 23. juni - kom kristne ledere fra de omkringliggende landsbyene - Donpalai, Huey Bungthalay - sammen for å ta del i morgengudstjenesten. Men myndighetene nektet dem å holde noen gudstjeneste.

Mandag morgen tok lederen for menigheten i landsbyen Saisomboon, en kvinne ved navn Kaithong, kontakt med politiet fordi liket nå var i ferd med å gå i oppløsning. Kristne fra landsbyene omkring og deres ledere valgte å bli i Saisomboon for å støtte barna til den avdøde.

Rundt klokken 14 ankom så både landsbyens politi og militære den avdødes hjem. De arresterte Kaithong og en mann ved navn Puphet, som er leder for menigheten i landsbyen Donpalai. 20 minutter senere kom politiet tilbake og arresterte en mann ved navn Muk, som er leder for menigheten i landsbyen Huey og en mann ved navn Hasadee, som er leder for menigheten i Bunthalay, samt et legmedlem, en mann ved navn Tiang.

Når alle disse var arrestert kom landsbysjefen tilbake sammen med buddhist-munker og disse holdt en buddhistisk seremoni før liket ble ført til den offentlige gravplassen.

De arresterte ble ført til politistasjonen hvor de sitter fengslet med beina i stokker, og med håndjern på ryggen.

La oss huske alle disse kristne involvert i denne saken i våre forbønner.

Kirgisisk pastor ble nektet å delta i sin egen brors begravelse

Lørdag skrev jeg om kristne i Kirgisistan, som nektes å begrave sine kjære, av lokale imamer. Om de da ikke fornekter sin kristne tro, og blir muslimer.

Nå forteller Forum 18 om enda et tilfelle.

Dette skjedde 26. januar, men er først blitt kjent nå.

I den kirgisiske kulturen er det slik at når en mann dør, og han har en bror, så er det brorens ansvar og plikt å vaske liket og senke det ned i graven. Skjer ikke dette er det en stor skam for familien.

I landsbyen Zherge-Tal, ble pastor Kapar Yusup uuly Abdukayimov, nektet å delta i gravferden til sin bror, Japar Abdukayimov, som ble 51 år gammel. Det var den lokale imamen, Arstan, som nektet ham dette.

Kapar Yusup, som er pastor for en baptistmenighet i Osh regionen i Kirgisistan, forteller til representanter for Forum 18, at denne imamen sjikanerte Kapar på den mest krenkende måten. Han hadde kalt Kapar Yusup 'en forræder, og sa til alle i begravelsesfølget at det samme ville skje med alle andre som forlot Islam og antok den kristne tro eller andre religioner'.

Flere og flere kristne opplever nå at de blir nektet å begrave sine kjære i landsbyene hvor de bor. I flere tilfeller har protestantiske kristne fått begrave sine på kirkegårdene til Den russisk ortodokse kirken.

Bildet viser tre kvinner utenfor en kirgisisk gravlund.

Kristne nektes begravelse - må bli muslimer først

Som om det ikke var vanskelig nok å leve som en kristen i det sentral-asiastiske landet, Kirgisistan, så får du sannelig problemer når du skal begraves også.

Å begrave dine kjære etter deres eget ønske, har lenge vært vanskelig i Kirgisistan. Både for kristne og andre religiøse minoriteter. Flere tilfeller i den senere tiden understreker denne langvarige kampen, forteller Forum 18.

Det er lokale imamer som hindrer kristne fra å bli lagt til hvile ved lokale gravlunder. I enkelte tilfeller har man krevd at de pårørende blir muslimer før begravelsen kan skje. En sørgende ektemann ble tvunget til å frasi seg sin kristne tro før han fikk tillatelse til å gravlegge sin avdøde kristne kone.

Av hensyn til denne familiens sikkerhet kan vi ikke navngi hvor dette skjedde i Kirgisistan, men det er snakk om protestantiske kristne, som ble nektet å gjennomføre begravelsen av en imam - i tre dager. Og ikke før ektemannen ble muslim.

Kirgisiske myndigheter svikter stort i disse sakene, for etter kirgisisk lov er gravlundene religions-nøytrale.

La oss huske på våre kirgisiske trossøsken i våre forbønner denne pinsen.

Miruna Peia hjemme hos Herren

I dag er tankene mine hos en god venn av meg: pastor Ioan Peia (bildet), og jeg kjenner på en djup sorg. Ved ettermiddagstid gikk hans kjære kone, Miruna, hjem til Herren etter lang tids sykdom.

Jeg hadde gleden av å tolke Ioan da han talte under en av de siste nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Ioan, som er fra Romania, er en anerkjent internasjonal bønneleder, som har fått bety mye for ulike bønnenettverk over hele Europa. Han er en dynamisk, samtidig ydmyk Herrens tjener med stor integritet. Når han var på besøk her i Norge var Miruna svært syk. Likevel ville hun at han skulle være sammen med oss. Slik var hun: Miruna satte Guds rike først, og mannen sin, som hun var så glad i ville du dele med andre.

Første gang jeg traff Ioan var en samling for europeiske bønneledere i Europa i Tsjekkia. Under mitt første besøk i Israel traff jeg ham akkurat i det vi hadde seilt over Genesaretsjøen, og gikk opp et trapp 'på den andre siden'. Det hadde jeg ikke ventet meg. Vi kolliderte nesten med hverandre i det jeg kom opp på toppen av trappa. Siden har vi holdt kontakt. Jeg håper Ioan kommer til bønnekonferansen på Grimerud neste år.

Ioan skriver dette om Miruana i en epost i kveld:

'Miruna er nå hjemme hos Herren Jesus som hun elsket og tjente så trofast i familien og i menigheten'.

Det er ikke lett å forstå dette. La oss omslutte Ioan og familien i bønn.

Miruna begraves i søndag fra Sfanta Treime, baptistmenigheten i Iuliu Valaori 20 i Bukharest. Hun vil etter eget ønske bli gravlagt på den jødiske gravlunden, der også hennes slektninger ligger gravlagt.

Å hvile i en grav til oppstandelsens morgen

I dag har jeg forrettet min andre begravelse på to uker. I forrige uke gjaldt det begravelsen til en 93 år gammel mann, i dag en 97 år gammel kvinne. Begge var troende, og levde et langt liv for Jesus. Begge satte djupe spor etter seg. Det er sterkt å stå ved graven og uttale ordene: 'Med disse ord overlater vi .... 's jordiske legeme til denne grav for å hvile til oppstandelsens morgen'.

I løpet av årene som pastor har jeg forrettet i mange begravelser. Vanskeligst er det ved barns og unge menneskers brå død, men det er alltid spesielt, kanskje fordi vi som forretter i begravelser i frimenigheter, som oftest kjente den som har gått bort. Prestene i for eksempel Den norske kirke, må gjerne forrette i begravelser til mennesker de aldri møtte, eller kjente til. De vi begraver er som regel medlemmer av de menighetene vi er pastor for, eller har vært pastor for. Vi har delt livet sammen i menigheten, ofte blir det til at man kjenner flere generasjoner i samme familie. Dermed deler man også sorgen med de sørgende på en spesiell måte. De har mistet et kjært familiemedlem, vi har mistet en av våre medlemmer. Da er det mange minner som dukker opp, og man fylles selv også med sorg og vemod, og deler smerten ved tapet.

Himmelen blir rikere når noen går hjem til Gud, vi blir fattigere, ikke bare fordi vi er blitt en mindre, men fordi vedkommende var en umistelig del av den lokale menighetens liv.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få stå i en tjeneste som følger et menneske fra vugge til grav, dele de gode og de onde dagene, dele smil og latter, det gode måltidsfellesskapet, sangene, bønnene, påkallelsen, forkynnelsen av Guds ord og ta del i brødsbrytelsen. Da kjennes det også meningsfullt å følge med på den aller siste reisen sammen.

SISTE: Pave Shenouda III begraves tirsdag - og slik velges den nye

Det er nå bestemt at pave Shenouda III skal begraves tirsdag. Det var Den hellige synoden i Den koptisk otodokse kirken som fattet denne beslutningen i dag. Hans kropp vil ligge i Abbasiya katedralen frem til da. Etter pavens eget ønske vil han bli begravet i Hl. Bishoy klostret i Wadi Natrum, i Nil-Delta regionen nord for Kairo.

- Si ikke at paven er død, han er i himmelen!

Det ropte tusenvis av koptere som var samlet i Abbasiya katedralen i Kairo under gudstjenestefeiringen i dag. Som tidligere meddelt på bloggen døde pave Shenouda lørdag ved 12.00-tiden.

Inntil en ny pave kan velges er det det eldste medlemmet Den hellige synodens erkebiskoper, Anba Mikhail av Assiut, som vil inneha denne tjenesten. Om Anba Mikhail takker nei til oppdraget, vil neste i rekken, Archbishop Anba Pachomeus av Beheira, måtte påta seg oppdraget.

I følge den koptisk-ortodokse kirkes tradisjon velges deres pave gjennom en lang rekke prosesser. Kandidater velges blant munker og erkebiskoper, og må være minst 40 år gammel og ha vært munk i minst 15 år. Navnene på tre av kandidatene som har fått flest stemmer, skrives så på lapper og legges i en boks. Navnet på den nye paven trekkes så ut av denne boksen av en gutt - ikke mer enn ni år gammel - som har bind for øynene.

Kandidatene som foreslås blir nominert av Den hellige synoden som består av 120 erkebiskoper, munkenes egen synode, medlemmer av Meli-rådet, bispedømmer, medlemmer av Den koptiske kirkens råd og lege medlemmer.

Bildet viser pave Shenouda III og en av de mest markante åndelige skikkelsene i Den koptisk ortodokse kirke de senere årene, selve fornyeren av bønne- og gudstjenestelivet, Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige.

Se også:
http://www.vl.no/kristenliv/obama-hedrer-egypts-avdode-pave/

Muslimske ungdommer angriper begravelsesfølge i Nederland

Et begravelsesfølge i Amersfoort i Nederland (bildet) ble nylig angrepet av muslimske ungdommer. Det er ikke første gangen dette skjer i Nederland. Angrepene er religiøst motiverte.

I følge det nederlandske nyhetsprogrammet EO Uitgesproken, ble de som fulgte båren til Mrs Hazeleger, angrepet av barn av marokkanske invandrere. Noen studenter fra den lokale islamske skolen begynte å rope og lage obskøne fakter, før de spurte begravelsesangenten Gre te Braak om avdøde var muslim. Etter å ha blitt fortalt at det var hun ikke, løp de muslimske ungdommene bort til begravelsesbilen og sto i taket i det de ropte: "Enda en hund mindre!"

I følge Gre te Braak er det ikke første gang noe slikt skjer. Han bekrefter at et økende antall begravelser blir angrepet av muslimske ungdommer i Nederland.

Bildet er tatt av: Michiel Verbeek/Barnabas Fund

David Wilkerson gravlagt i privat seremoni mandag

I en privat begravelse fra Rose Hights Church of God i Tyler, Texas, (bildet) ble David Wilkerson stedt til hvile mandag.

Det var bare den aller nærmeste familien, og nære venner som var til stede i forbindelse med begravelsen mandag. Blant vennene som deltok var Nicky Cruz og hovedpastoren for Times Square Church, Carter Conlon.

Selve minnegudstjenesten vil bli holdt i denne menigheten, som David Wilkerson selv grunnla, den 14.mai. Den vil bli simultantolket til 10 ulike språk og overføres direkte via web-TV. Sjekk nettsiden til Times Square Church for detaljer om dette.

David Wilkerson omkom i en bilulykke 27.april.

Kristne kambodsjanere utsettes for rykter i forbindelse med begravelser

Kristne i Kambodsja har mange utfordringer. I et nylig utsendt bønnebrev fra misjonsorganisasjonen OMF International - tidligere China Inland Mission, grunnlagt av Hudson Taylor. forteller de om en kristen begravelse i den fjerntliggende landsbyen Neak Loeung.

Menigheter i området rundt landsbyen bestemte seg for å sende flere av sine medlemmer til denne begravelsen. Naboene til avdøde som i all hovedsak er buddhister og animister, frykter for hva som kan skje med dem om de deltar i en kristen begravelse. Om det er få som deltar i en begravelse, så kan det også medføre store ekstra kostnader for de etterlatte fordi det er færre til å dele utgiftene til selve begravelsen. I tillegg til dette er det masse rykter som går om hva som skjer når kristne begraves.

Pastoren i dette tilfellet måtte forklare at når kistelokket ble satt på, så slo man ikke spikrene inn i hendene til den avdøde. Han forklarte også at det er vanlig at også kristne gråter når noen dør og blir begravet.

Vi oppfordres til å be for de kristne som bor ute på landsbygda i Kambodsja, som ikke bare opplever forfølgelse, men også utsettes for så mange rykter og overtro. Be om at folk må bli frelst.

3000 møtte fram i begravelsen til familien Esh

Over 3000 mennesker møtte opp i begravelsen til familien Esh/Gingerich i forrige uke. Da ble 11 mennesker drept i en forferdelig bilulykke. De var alle på vei til en bryllup i Iowa. På vei dit, fra Kentucky, kom en semitrailer ut av kontroll, og kolliderte med bilen hvor disse mennonitene satt. John Esh (64), hans kone Sadie (62) og deres døtre Rachel (20), Anna (33), Rose (40), og sønnen Leroy (41), hans kone Naomi og deres to måneder gamle sønn, Jalen, og Rachels forlovede, Joel Gingerich (22) døde. Det gjorde også Ashlie Kramer, en venn av familien. Joel og Rachel skulle gifte seg senere i år. Sjåføren av semitraileren døde også. Semitraileren ble satt i brann umiddelbart etter ulykken.

Påsken 2010 skulle bli den påsken da Herren hentet nesten hele Esh familien hjem til seg. To adopterte sønner, Johhny og Josiah, var de eneste som overlevde ulykken. De satt fastspent i sine barneseter.

Mennoniter og medlemmer av Amish samfunn fra hele USA deltok i den svært bevegede gudstjenesten. Åtte enkle trekister sto inne i forsamlingssalen til Marrowbone Christian Brotherhood Church, i den ene lå også den to måneder gamle babyen sammen med sin mor. Deltagerne i begravelsen gikk sakte forbi de åpne kistene, mens det ble spilt kristne sanger som familien Esh hadde sunget inn. Familien Esh var kjent for å sine vakre stemmer. John Esh vil bli husket som en bønnens mann.

En journalist som dekket begravelsen for lokalavisen forteller at begravelsen var som et eneste stort vekkelsesmøte, hvor alle de tilstedeværende ble minnet om hvor lite vi vet foran oss, og at vi må være rede til å møte Herren nårsomhelst.

Bildet av familien Esh er tatt en stund før ulykken og viser hele familien. Nå er flesteparten hjemme i himmelen.

Begravelsen etter Oral Roberts overføres direkte via GOD-TV

RETTELSE: Begravelsen sendes på GOD-TV 22.desember kl.20.30
GOD-TV vil sende direkte fra Oral Roberts (bilde) begravelse. Dette ble gjort kjent i dag. Sendeprogrammet for mandag 21. desember blir endret.

TV-selskapet overfører direkte fra Mabee center i Oklahoma som har plass til 11.000. Dette er en av bygningene tilhørende Oral Roberts University.

Overføringene begynner kl 3PM (EST) eller 8 AM (GMT).

Det er mulig å laste ned sendingene fra GOD-TV via Internett. Gå til deres webside for mer informasjon.