Kristne er lys i den beksvarte natta i Ukraina

Det var lett for Rostik* å se likheten med sin egen familie da han besøkte en mor som oppdro barna sine alene. Mannen hennes satt i fengsel, og de trengte litt ekstra støtte for å klare seg. Rostiks mor oppdro også ham og hans fem søsken alene uten inntektskilde.

Som frivillig i Association of Mennonite Brethren Churches in Ukraine (AMBCU), besøkte han denne familien for å bringe dem sårt tiltrengte forsyninger, inkludert et hjelpesett fra Mennonite Central Committee (MCC) samt en vedovn finansiert av en annen organisasjon. Firebarnsmoren bodde i en landsby nær Uzhhorod i Vest-Ukraina, uten innlagt vann eller strøm under den kalde vinteren. De fikk litt støtte fra den ukrainske regjeringen, men det var ikke nok.

Rostik husket at i sin egen barndom fikk moren også støtte fra staten, men det var ikke nok for familien hans. Så trådte menigheten til.

«Da jeg begynte å gå i kirken, støttet menigheten meg, og det forandret livet mitt drastisk. Jeg husker hvordan menigheten påvirket meg da, og nå ser jeg familiene som er i nød. Og hvis jeg har en sjanse til å dele eller gi noe til mennesker i nød, som om jeg er frivillig nå, vil jeg gjøre det.»

AMBCU er en av MCCs lokale partnere på bakken i Ukraina, et kollektiv av mennonittiske brødre-menigheter over hele landet som yter nødhjelp til mennesker hvis liv har blitt forskjøvet av konflikten. I dens midte ser AMBCUs direktør Roman* en klar rolle for kirken.

Det er den militære frontlinjen som alle hører om i nyhetene, men som kirker ser de på sin egen frontlinje som å gi nødhjelp og omsorg for mennesker som har blitt fordrevet eller skadet av krigen. "Vårt område er skadde soldater, skadde mennesker, mennesker under flukt," sier Roman, "og denne fronten, eller arbeidsområdet, vil vare enda lenger etter at krigen er ferdig, det er langsiktig."

Hver måned gir AMBCU matpakker til mer enn 200 familier. Frivillige har delt ut hjelpe- og hygieneutstyr som MCC hjelpesett, dyner og hermetisert kjøtt. De har også begynt å svare på psykologiske behov, og gir terapi, massasje og annen støtte til fordrevne barn.

Vanlige matpakker fra AMBCU har gjort en stor forskjell for fordrevne familier, inkludert Ihor, Natalia og deres barn, som pleide å bo i en landsby nær Mykolaiv. Først trodde de at de ville være trygge, men da bombingen ble for intens, flyktet de til den vestlige delen av landet.

Natalias mor Galina sa at maten hjelper til med å opprettholde dem, og de er glade for å vite at de ikke har blitt glemt. «Vi er takknemlige for alle frivillige, troende mennesker fra alle land som ikke er likegyldige til vår lidelse i Ukraina og som hjelper oss med det de kan: medisiner, mat, klær eller bare et ord, bare en bønn. Be for vårt Ukraina om at krigen tar slutt, sa hun.

Dette er ikke nytt arbeid for AMBCU. Organisasjonen begynte å yte nødhjelp etter den russiske militærinvasjonen av Krim-halvøya i 2014. Roman, AMBCUs direktør, hadde brukt år på å gi hjelp til andre som hadde blitt fordrevet. Men da den militære invasjonen eskalerte i fjor, var Roman plutselig på mottakersiden.

Da han og familien flyktet fra hjemmene sine i Zaporizhzhia, ble de støttet av folk fra forskjellige kirker underveis, noe som minnet ham om hvilken innvirkning kirken kan ha. "Jeg opplevde dette øyeblikket da jeg ikke var en giver, men en mottaker," sier Roman. «Og [gjennom den erfaringen] kommer forståelsen av at kirken ikke bare er en lokal bygning som du går til hver søndag. Det er noe mer."

Nå bosatt i den vestlige delen av Ukraina, er Roman tilbake til å koordinere arbeidet til AMBCU, og hjelper til med å organisere distribusjoner gjennom 20 kirker og ni krisesentre. Fordi krigens frontlinje alltid er i endring, må de regelmessig tilpasse seg hvor de er i stand til å jobbe og hva de kan gi, og alltid ta forholdsregler for å holde frivillige trygge.

Selv om arbeidet kan være hardt, for folk som Andriy, humanitær koordinator for AMBCU, er det også en måte å beholde håpet i en tid med krig. "Jeg tror det er veldig viktig å ikke miste håpet i den mørke tiden vi lever i akkurat nå," sier han. «Å vite at du virkelig gjør noe kan være til stor hjelp for andre mennesker. Å vite dette løfter deg virkelig opp, bare oppmuntrer deg til å våkne opp hver dag og vite at du kan være til hjelp for andre."

For Roman og kirkene i AMBCU er dette arbeidet de kristnes kall. Det er det de er ment å gjøre. «Jeg tror at dette er vår oppgave, å være lys for verden. Dette er den eneste måten å ikke bryte. Dette er den eneste måten vår tro blir styrket på, sier han. "Hvis jeg personlig og vi som kirke reagerer på smerte, først da får livet vårt mening." 

Billedtekst: Ihor* og Natalia* bodde tidligere i Mykolaiv før familien deres flyktet for å finne trygghet i den vestlige delen av Ukraina hvor de får mat fra AMBCU.MCC foto/Emily Loewen

*Alle navn er forkortet eller holdt tilbake av sikkerhetsgrunner.

- Emily Loewen, Mennonite Central Committee/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Midt i krigens redsler er ukrainske kristne i gang med hjelpearbeidet

Her er et brev jeg har mottatt fra lederen for kirkesamfunnet De mennonittiske brødre i Ukraina, som jeg har oversatt til norsk. Brevet er sendt 24. februar (før invasjonen) fra Roman Rakhuba, leder av Associated Mennonite Brethren Churches i Ukraina, som har sin base i byen Zaporozhye:

"Hilsen fra Ukraina til alle våre brødre og søstre! Tusen takk for at du bryr deg om oss og ber for oss... For øyeblikket er det kaos i Zaporozhye og i andre deler av Ukraina... En liten gruppe kirkemedlemmer samles nå i kirken i Zaporozhye med det mål å utstyre et bombeskjul i kirkekjelleren og finne ut hva jeg skal gjøre videre...

Vårt første og fremste mål nå er ikke å la folk få panikk. Det andre målet er å hjelpe mennesker i nød ved å gi dem mat, medisiner og trygge steder... Per i dag er mer enn tjue mennonittiske kirker og mer enn tjue kirker av andre kirkesamfunn forent i et forsøk på å hjelpe mennesker rundt oss –  vi er rundt 4000 mennesker totalt. Alle disse kirkene påvirker omtrent 100 000 mennesker med deres tjeneste. Vi samarbeider aktivt med bystyret...

I dagens situasjon har vi man ge behov og utgifter. Vi kjøper elektriske generatorer, mat og prøver å fylle opp med drivstoff... Så våre viktigste behov er i bønn for sikkerheten til folket vårt og for økonomen vår.

Vi tror på Guds kraft og at han vil hjelpe oss, vi setter vårt håp til ham om at vi vil overvinne dette og holde oss trygge og i live. Takk for alt du har gjort for oss, det inspirerer oss utrolig! Måtte du og dine familier bli velsignet med vår Frelsers Jesu Kristi kjærlighet.

Med vennlig hilsen Roman Rakhuba."

Tror vi på tilfeldigheter eller gudfeldigheter?

Forleden dag fikk jeg et nytt brev fra min venn Peter Hoover. Det er en fortelling om Guds forunderlige undergjerninger gjennom historien. Her i hans egne ord i min oversettelse:

Mange av dere kjenner til historien om Jakob Hutter, Anabaptist-lederen som har mye å gjøre med dagens Hutterite- og Bruderhof-samfunn over hele verden. Fanget av myndighetene i det som nå er Sør-Tirol, i Nord-Italia, ble han brent på bålet i Innsbruck, Østerrike, i 1536. David og Melissa Waldner fra Elmendorf-fellesskapet er her avbildet på dette stedet for rundt femten år siden.

Rett før de ble tatt til fange hjalp Jakob og kona Trindl med å opprette et nytt fellesskap i Moravia. Et sted som heter Schäckwitz (Šakvice), i det sørøstlige hjørnet av Tsjekkia. Jakob og Trindl Hutter mistet begge livet for deres trosoverbevisning, men før de henrettet henne, lot de henne føde sitt første og eneste barn.

Ble det en gutt?

Dessverre vet vi ikke. Vi vet heller ikke hva som skjedde med babyen. Men mange år senere, da jeg kom til landsbyen Schäckwitz i Moravia, fikk jeg vite at borgermesteren i byen bar det spesielle navnet, Hutter. Hun var en overbevist ateist og kommunist. Mange andre mennesker i området, selv om de ikke lenger snakket tysk, bar fortsatt tyske navn. Mange (hvis ikke de fleste) hadde for eksempel hutterittisk bakgrunn. Folk som kapitulerte under hard forfølgelse og som gikk tilbake til romersk-katolisisme.

Noen år senere, da vi flyttet fra Australia, besøkte vi Schäckwitz og den nærliggende byen Auspitz igjen. Denne gangen møtte vi et veldig vennlig kristent par, også med hutterittisk bakgrunn. Han kunne ikke snakke med oss, men kona kunne snakke engelsk ganske bra. De var virkelig begeistret for hva jeg fortalte dem. (Hutteritter i Moravia ble aldri kalt "hutteritter", men Habaner.) De hadde aldri hørt om Jakob Hutter, men deltok lojalt på alle møtene våre, og jeg har holdt kontakten siden den gang.

Var denne mannen en direkte etterkommer av Jakob og Trindl?

Ved en annen anledning, for rundt 20 år siden, mens vi bodde i Lake District i Chile, deltok vi på en høsttakkefestival i den lille lutherske bosetningen Puerto Fonck, avbildet her. (Fonck har samme navn som "Funk" i Amerika.) Jeg ser for meg at Stephanie Funk, nå Leinbach, må ha vært med den gangen.

Etter gudstjenesten serverte de oss et fantastisk chilensk måltid. Alle slags kjøtt og grønnsaker tilberedt sammen i en stor jerngryte utenfor. Porsjonene var sjenerøse, da vi alle satte oss med en tallerken og en skje.

Etter måltidet ba de meg holde en tale og forklare hvem vi var og hvor vi kommer fra. Jeg fortalte dem litt om bakgrunnen vår og nevnte Menno Simons. Etter at jeg var ferdig, snakket en gammel mann med hvitt hår og en stokk foran og sa: "Da jeg var en liten gutt, fremdeles i Tyskland, lenge før krigen, bodde jeg nær et sted de kalte Menno Kate. En liten gammelt hus med halmtak på taket. Jeg lurer på om dette ikke er mannen du snakker om. "

"Hvor var byen din," spurte jeg ham.

"Bad Oldesloe in Hollstein," fortalte han meg.

Vi ble overrasket.

Ikke bare besøkte jeg senere Bad Oldesloe i Tyskland, med Gary og Dennis Wurtz, vi fant også Mennos Simons grav. Virkelig vanskelig å finne! Melkebonden som holdt gravsteinen lenge vedlike ble til slutt lei av å jobbe rundt den, så han flyttet den tilbake i gjerdeplassen. Det er Dennis Wurtz som står her.

Da vi bodde på nordkysten av Tasmania i Australia, deltok vi regelmessig på en stor langfredagstjeneste på toppen av Fossil Bluff, avbildet her. Mange mennesker, de fleste av dem ganske eldre, kom fra alle kirker i området, anglikanske, irsk katolske, britiske baptister og mange flere. Alle av dem kunne fremdeles veldig enkelt synge de vakre sangene om Kristus og hans kors. De gamle engelske salmene. Ledere fra alle de forskjellige kirkene, inkludert vår, delte skriftene om Kristi lidelse. En rørende opplevelse. Påminner meg alltid, på en eller annen måte, om hvordan det vil se ut når vi alle står foran ham ansikt til ansikt.

På det aller siste møtet på Fossil Bluff (menneskene nå er for gamle til å gå helt opp i bakken) møtte jeg en interessant anglikansk mann og hans kone. Vi begynte å snakke, og jeg beskrev litt hvem vi er. Jeg nevnte Menno Simons.

Mannen lyttet virkelig, og jo mer jeg sa, desto mer forskrekket så han ut. Så sa han til meg: "Jeg er en anglikaner, jeg snakker bare engelsk, men som et lite barn kom jeg med foreldrene mine fra Nederland. Vi er fra Friesland, og familienavnet mitt er Simons. Det er ikke et vanlig navn og jeg tror de fortalte meg at forfaren min for mange år siden startet en slags annen religion. "

Wow! Hva kan jeg si?

"Min kone, Susan Krahn (Kroon i Nederlands), er også med nederlandsk bakgrunn. Familien hennes var fra Harlingen i Friesland, og vi besøkte nettopp dette stedet for ikke lenge siden. Vi besøkte også Simons 'sted i Witmarsum."

Hva tror du?

Ja, det er faktisk fascinerende å komme i forunderlige samtaler med troende for år tilbake. Men er det noe spesielt?

Men jeg er ikke bare opptatt av noen fascinerende detaljer fra fortiden. Jeg ser veldig frem til å se, ikke bare noen få, men ENHVER av de troende fra Adams og Evas tid til vår, i nye himler og en ny jord der rettferdighet vil bo.

Sett rasismen på sakskartet og finn hverandre i troen på Jesus

Sammenslutningen av afrikanske og amerikanske mennonitter utfordrer mennonitt-kirker i USA med altoverveiende hvite medlemmer, om å sette spørsmålet om hvit-overlegenhet og rasisme på dagsorden. De utfordrer dem til å snakke om forsoning og bli involvert i legedomsprosesser. Dette initiativet kommer i kjølvannet av drapet på George Floyd.

Sammenslutningen oppfordrer menighetene til å sørge sammen over all den urett og all den volden som finner sted i det amerikanske samfunnet, bli medvandrere med dem som lider, ta seg tid til å lytte til fargede menneskers opplevelser av forskjellsbehandling, urett, som begås mot dem og kjempe mot uretten.

Rasismen, sier sammenslutningen, har vært og er USA's original-synd.

Dette er kanskje noe norske menigheter burde gjøre.

Billedtekst: Kristne fra ulike kulturer feirer nattverd i en mennonitt-kirke i USA. De finner hverandre i en felles tro på Jesus som Frelser og Herre.

Amerikanske mennoniter solidariserer seg med fargede mennesker

Mennonite Church USA med sine drøyt 69.000 medlemmer i 625 forsamlinger har sendt ut følgende uttalelse om det som skjer i USA for tiden:

Som amerikanske mennoniter deltar vi i sorgen og klagesangene, over drapet på George Floyd begått av politiet i Minneapolis, og den siste tidens dødelige vold mot afroamerikanere. Vi beklager at dette er nok et eksempel på den smertefulle uretten mot fargede som gjennomsyrer Amerika, og vi ber om at >Guds rettferdighet skal strømme ned som en mektig flod over samfunnet vårt.

Dette er ikke en tid for mennoniter til å være tause i landet vårt. Vi ber menighetene våre om å komme sammen for å klage vår nød og be sammen.

Mer enn det oppfordrer vi i dag til å stå i solidaritet sammen med fargede samfunn, gå sammen med dem og faktisk bli ledet av dem. Dette er spesielt nødvendig fordi Covid-19 avdekker rasemessige forskjeller i systemene våre.

Apostelen Paulus sa at vår kamp er med makter og myndigheter. Disse maktene og myndighetene er nedfelt i systemer som hvit overherredømme *, institusjonalisert vold og politiets brutalitet som henger over hodene våre og angriper menneskeheten til svarte søstre og brødre, slik de har gjort i generasjoner.

* Hvit overherredømme refererer til et politisk eller sosioøkonomisk system der hvite mennesker nyter strukturelle fordeler og rettigheter som andre rasemessige og etniske grupper ikke gjør, både på et kollektivt og individuelt nivå.

Jesus konfronterte denne volden på korset, da han urettferdig ble henrettet av en statsmakt. Som mennesker av korset står vi sammen med de korsfestede. Vi søker etter Kristi dyre fred.

Som mennonitter forsøker vi å være et folk som følger Fredsfyrsten og hans veier. Vi forstår at mange i menighetene og de sammensatte gruppene sannsynligvis har spørsmål når vi behandler nyere hendelser. Disse kan omfatte:

Hvorfor blir protester ofte voldelige?

Mange av de lokale aktivistene i Minneapolis og andre byer har fortsatt fredelige protester. De har tatt til gatene på grunn av alvorlig frustrasjon og sorg. Noe av plyndringen og lovløsheten har blitt gjort av grupper relatert til hvit overherredømme og opportunister som ikke lytter til den strategiske taktikken til lokale svarte og mennesker tilhørende ulike fargede grasrotorganisatorer.

Vi bør også spørre oss selv, hvilken vold er vi villige til å kritisere, og hvordan definerer vi den fortellingen som fortelles? Er vi villige til å kritisere det hvite overherredømme som blir sett av de som drar mest nytte av det og av den statlige volden, som truer livet til søstrene og brødrene våre? Eller er vi først og fremst opptatt av skade på eiendom? Vil vi først etablere lov og orden på nytt? Er vi bevisst på at status quo for lov og orden er den grunnleggende volden som undertrykte samfunn har søkt å endre i årevis?

Gråt over Jerusalem

Da Jesus nærmet seg Jerusalem, gråt han fordi folket ikke anerkjente fredens vei, og slik at volden deres ville ødelegge dem (Luk 19: 41-44). Vold var en del av systemet. Likevel gikk Jesus straks inn i templet og drev med makt de som gjorde denne sosiale, politiske og religiøse institusjonen til en røverhule (19: 45-46).

Vold er sammensatt, og Jesu svar var sammensatt. Vi bør ikke bare ta til side med institusjonell vold fordi systemet føles som fred. Jesus ber oss om å stå sammen med de undertrykte mot de mektige. Vi må være forsiktige med å normalisere dette systemet som fred. Jesus gjorde det ikke.

Hvorfor er det upassende og høres tonedøvt å si "Alle liv betyr noe"?

Fargede mennesker i Amerika, med opprinnelse fra deres urfolks brødre og søstre, er blitt marginalisert siden de første europeiske kolonistene ankom og frem til i dag. Svarte mennesker har opplevd konsekvensene av et land som er bygget på slaveri, hvit overherredømme, Jim Crow-lover og massefengsling.

Uttalelsen "Black Lives Matter" var et rop over nok et voldelig rasedrap av en afroamerikaner, og påpekte smerten og lidelsen til den spesifikke gruppen av marginaliserte mennesker. Å svare ved å si at "alle liv betyr noe" i denne sammenhengen er å avvise den smerten og lidelsen.

Helt klart, alle liv betyr noe. Alle liv betyr noe for oss, og alle liv betyr noe for Gud; men lever vi som om alle liv betyr noe? Institusjonalisert ulikhet betyr at alle liv ikke er av samme verdi. Det er viktig å sentrere dem som blir regnet som mindre (1. Kor. 1: 26-29).

Kjærlighet og sinne

Vi er kalt til å elske fiendene våre, men den kjærligheten nuller ikke ut sinne mot urettferdigheten og de som gjør det. Sinne er ekte, og uttrykket er nødvendig. Skriften viser oss om og om igjen Guds vrede over urettferdighet.

Mer enn det viser Skriften oss at Gud er på jobb, og gir fred med rettferdighet for alle mennesker. Shalom er ikke et abstrakt konsept. Det er en sosial virkelighet der alle mennesker har alt de trenger for å blomstre som bærere av Guds bilde.

Måtte vi fortsette å be for, oppsøke og låne våre stemmer og kropper til Guds helbredelse, rettferdighet og fred.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tyskerbyen i USA

Mange forbinder nok mennonitene i USA med hardtarbeidenede, trofaste bønder ute på den amerikanske landsbygda, men det mange kanskje ikke vet er at de første permante bosettningene av mennoniter i Den nye verden, var ikke på landsbygda, men i en by.

Germantown eller 'Tyskerbyen' ble grunnlagt av 13 familier fra Krefeld i det vestlige Tyskland.

En av disse familiene var mennoniter, mens resten av dem var kvekere. De hadde tidligere vært mennoniter, men blitt kvekere etter en nokså massiv påvirkning fra kvekermisjonærer. De 13 familiene fra Krefeld kom til Philadelphia, som da var en ny bosetning, som bare var ett år gammel. Her slo de seg ikke ned, men valgte å dra videre, drøyt 10 kilometer nordvest, hvor de hadde skaffet seg et landområde gjennom en landoppkjøper og eiendomsmegler ved navn Daniel Francis Pastorius. Allerede fra 1600-tallet hadde det kommet nok mennoniter fra Europa slik at de kunne grunnlegge en mennonite-forsamling.

Men de var ikke de eneste. Mot slutten av 1700-tallet kom det baptister, lutheranere og reformerte immigranter hit. De hadde blitt inspirert av William Penns eksperiment som handlet om religiøs frihet. I 1681 hadde den engelske kongen, Charles II, gitt det landområde som skulle bli Pennsylvania til William Penn, for å slette gjeld kongen hadde til William Penns far, Penn, som var blitt kveker.  Han ønsket å gjøre Pennsylvania til et fristed for sine kvekervenner, som ble plaget i England, og for andre forfulgte kristne i Europa.

En årsak til at de første amerikanske mennonitene ikke etablerte seg som bønder var at Penn ikke ville sørge for land for enkeltstående individer. Ifølge Pastroius var det flere årsaker til dette. Den viktigste var at Penn ønsket at barna deres skulle få gå på en felles skole og at man kunne bo så nært hverandre, at de kunne hjelpe naboen om han trengte hjelp.

Dette forsto de 13 familiene fra Krefeld, de hadde jo selv kommet fra en by i Tyskland. Forølgelse hadde tvunget mange europeiske anabaptister til å søke ly i landlige omgivelser, for på den måten å komme seg unna religiøse og sivile myndigheter som sto dem etter livet. Men i det vestlige Tyskland, i byen Krefeld, fant mennonitene en tid toleranse, og det gjorde at de kunne erverve seg kunnskap og ekspertise innen tekstiler, noe som gjorde at Krefeld ble et internasjonalt sentrum for teksilindustrien.

De som utvandret fra Krefeld til Nord-Amerika tok kunnskapen med seg. En mann ved navn Abraham op den Graeff har fått æren av å starte opp med linproduksjon i Germantown og fikk en æresbevisning av William Penn, for å produsere det fineste linet i kolonien. På samme måte som Krefeld, ble Germantown et hovedsete for tekstilindustrien. William Rittenhouse, den første presten for Germantown Mennonite Congregation, bygget den første papirmøllen i de amerikanske koloniene.

Germantown ble også hjemmet til trykkeren Christopher Sauer, et medlem av Brethren, en gren av døperbevegelsen, som publiserte den første Bibelen i Amerika såvel som sangboken Ausbund, som fremdeles brukes av Old Order Amish.

Etter hvert som Germantown utviklet seg ble den et forretningssentrum, og etter hvert kom det også bondegårder som leverte kor, kjøtt og egg. I byen fantes det også sadelmakere, bryggerier, garverier og sjokoladefabrikker med mer.

Billedtekst: Møtelokalet til mennonitene i Germantown. Forsamlingen ble grunnlagt på slutten av 1600-tallet. Lokalet ble bygd i 1770. Forsamlingen hadde da kommet sammen i en tømmerbygning, og holdt møter der fra 1708.

Paraguays president mektig imponert over kristent gårdsbruk

Presidenten i Paraguay, Mario Abdo Benitez besøkte nylig en bomullsfarm som drives av mennoniter i Chaco, som ligger i den vestlige delen av landet. Han var sammen med visepresidenten, Hugo Velazquez, og en rekke andre høytstående politikere, blant annet ministeren for landbruk Rodolfo Friedman og helseministeren Julio Mazzoleni.

Delegasjonen ble mektig imponert over hva mennonitene har fått til i landsbyen Virgen del Fatima. Bondegården med navnet Ganadera Esperanza - som på norsk kan oversetters med 'Håps-gården' - er på 4000 hektar og utvides hvert eneste år.

Delegasjonen besøkte også selskapet Neuhof som driver en bondegård eid av familien til Herbert Hiebert. De driver nybrottsarbeid, blant annet med bomull- og løkproduksjon. Arbeidet startet opp i august i fjor og tre brønner sørger for at åkrene får den fuktigheten som trengs gjennom et eget drypprislingsanlegg.

Utfordringen ligger i ustabil ekektrisitetsforsyning. Dette ble tatt opp med den politiske delegasjonen. Mennonitene i Paraguay sørger for sårt tiltrengte arbeidsplasser og det arbeidet de gjør holder svært høy kvalitet.

Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker Kristus-sentrerte menigheter og å bevare kulturell identitet

Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker en Kristus-sentreret menighetssammenheng og som samtidig kan være tro mot deres kulturelle identitet, og ønsker å bli anabaptister.

Det sier Clever Mashiant og Sofia Gualinga, som begge tilhører urbefolkningsgruppen Shuar i Amazon-regionen av Ecuador i samtale med misjonærene Jane og Jerrell Ross Richer. Disse to lederne for urbefolkningsgruppen Shuar hadde kommet over og lest heftet: 'How can we become Mennonites?' Heftet hjalp dem til å klargjøre anabaptistiske prinsipper som de allerede hadde kjennskap til.

Familien Ross Richer arbeider i regnskogen i Ecuador. De hjalp denne urbefolkningsgruppen til å komme i kontakt med 'Iglesia Cristiana Menonita de Ecuador'. 

Urbefolkningsgruppene i Ecuador er opptatt av å beholde det beste i sin kultur, selv om de er blitt kristne. Mennoniter startet opp misjonsarbeid blant disse folkegruppene på 1950-tallet, og resultatet av det arbeidet så langt er 600 menigheter blant urbefolkningsgruppene.

Billedtekst: Clever Mashiant i samtale med Jerrel Ross Richer fra Mennonite Mission Network. Foto: Jane Ross Richer.

Hveten som overlevde århundrene

Hver gang mennonitter av europeisk avstamning flyttet på seg  - og det ble de tvunget til på grunn av forfølgelse - så de etter dyrkbar jord, spesielt etter steder hvor de kunne dyrke hvete - slik at de kunne overleve. 'Reisen etter hveten' symboliserer Døperbevegelsens historie.

En gartner med mennonittisk bakgrunn sa ved en anledning at han trodde folk behandlet såkornet med slik varsomhet, fordi det representerte livet i seg selv. Og det er sant - mennonittene ville ikke ha overlevd hadde det ikke vært for deres såkorn.

I 1812 flyttet etterkommerne etter Dale Friesen fra området rundt Vistula-elven i nærheten av Danzig til Krim-regionen i Ukraina. Når deres religiøse frihet også der ble truet, emigrerte de til Nebraska i 1875 - og tok med seg såkornene til sin dyrebare tyrkiske rød-hvete. Denne vinterhveten vokser mye saktere enn mange andre hveteslag. Derfor kunne den høstes inn sent på året. Den er blant annet svært motstandsdyktig mot vind, regn og snø. Slås den ned av vinden og regnet, reiser den seg igjen.

Denne evnen til å utholde prøvelser, til å overleve og gjenoppstå symboliserer mennonittenes og dermed døperbevegelsens historie.

De siste årene har det vært arrangert en hagemesse i Witmarsum i Nederland: 'Menno Simons Groen'. En bonde med mennonittisk bakgrunn,  Menno de Vries, har vært på leting etter tyrkisk rød-hvete. Etter å ha søkt på Internett kom han over et supermarked i Ohio. Der kom han i kontakt med Edward Hill og Dale Friesen. Dette supermarkedet hadde lett etter korn som man kunne bake brød av og som kunne såes og vokse lokalt.  Men alle sa at det ikke fantes noe kornslag som kunne overleve vinteren i Ohio.

Edward Hill, som vokste opp i et bondesamfunn, husket at i hans barndom var det et kornslag som tålte vinteren. Han fant frem en brosjyre som omhandlet historien til mennonittene i Russland og Ukraina, og der fant han hva han lette etter: Tyrkisk rød-hvete. På den måten kom Hill i kontakt med Dale Friesen, hvis slekt opprinnelig kom fra den nordlige delen av Nederland. Friesen hadde såkorn av tyrkisk rød-hvete, og i 2016 ble såkornet sådd på et prøvefelt. Akkurat så mye at det lokale supermarkedet kunne bake de første brødene. I dag gror Friesen den samme tyrkiske rød-hveten som hans oldemor Maria Freiesen lot vokse i Ukraina.

Men for Dale Friesen var dette mer enn et eksperiment. Kornet representerte hans slektshistorie og historien til alle mennonitter som reiste fra Friesland til Gdansk til Ukraina og det store slettelandet i Nord-Amerika. Etter at Freisen hadde delt sin slektshistorie med de Vries på telefon, sendte han en liten pose med såkorn til Witmarsum. De Vries sådde kornet og 22.oktober i år kunne han vise åkeren fram i det som var hjemlandet til Menno Simons, han som har gitt navnet til mennonittene. En lokal møller sørget for å lage mel av det. Etter flere århundrer kunne så innbyggerne i Witmarsum smake brød bakt av et eldgammelt kornslag.

Billedtekst: Generalsekretæren i Algemene Doopsgezind, Henk Stenvers, smaker på 'Menno-brødet'. Foto: Truda Sluiman.

Radikal teolog med norske aner driver suppekjøkken på Manhattan

Hvordan skal vi leve ut evangeliet om Guds rike i en tid som vår? Det opptar meg veldig for tiden, og er kanskje det spørsmålet som har opptatt meg mest de siste 20-30 årene. La meg introdusere deg for Jason Storbakken. Han er en person jeg gjerne skulle ha møtt. Her om dagen tok han kontakt og fortalte at han kommer til Norge neste år. Om vi kunne møtes? Guds veier er virkelig uransakelige!

Du har helt rett: Jason Storbakken (bildet), som i dag er leder for 'Radical Living', en kommunitet og organisasjon i Brooklyn, har norske aner. Han er også pastor for Manhattan Mennonite Fellowhip, men mest kjent er han for å drive et suppekjøkken for fattige og bostedsløse, under navnet Bowery Mission.

I denne artikkelen skal vi bli litt bedre kjent med den radikale teologen:
n master
Jason Storbakken vokste opp i Midt-Vesten, og slo seg endelig ned i Brooklyn, hvor han ble en kristen og hvor han også møtte hun som skulle bli hans kone: Vonetta. Sammen har de to barn, en jente og en gutt på henholdsvis 10 og 11 år.

I 2007 grunnla Vonetta og Jason 'Radical Living', som er en måte å leve på, der man har sitt eget bosted, men spiser sammen med de andre som utgjør fellesskapet og deler fritiden sammen med. De kan blant annet passe hverandres barn. Kommuniteten hat bostedsadresse: Bedford-Stuyvesant, Brooklyn. Radical Living er et flerkulturelt-, flergenersjons- og økumenisk fellesskap bestående av kunstnere, arbeidere og studenter og inkluderer både familier og enkeltpersoner. Medlemmene av 'Radical Living' lever meditative, profetiske liv i bønn, sentrert om Kristus som er engasjert i nabolaget, opptatt av sosial rettferd og ledet av Den Hellige Ånd.

Som en del av denne kommunitetens arbeid drives også The Bowery Mission, som er et barmhjertighetsarbeid på østsiden av Manhattan, spesielt rettet inn mot hjemløse, for å gi dem varme måltider, felleskap og samtaler.

Jason Storbakkens familie har anabaptistisk bakgrunn helt tilbake til det 17.århundre. Han vokste opp idet han lyttet til sin bestefar, Elgin Tobias Tschetter, fortelle historier fra hutterite og mennonitisk bakgrunn. Særlig fikk han del i martyrhistoriene. 

I 2011 ble Jason Storbakken ordinert til pastor i The Mennonite Church, USA. Han har en master i teologi fra Union Theological Seminary og en doktograd i ledelse fra Boston University School of Theology. Han er opptatt av de tidlige kirkefedrene, lyrikk og musikk.

Dette besøket gleder jeg meg til!

Mirakelet i Columbia

Mennoniter og tidligere gerilja-soldater har funnet et felles grunnlag for å søke fred for Columbia.

Gruppen sto i en bønnesirkel, holdt hverandre i hendene. Noen av dem hadde billedlig talt blod på hendene. Dette var høytstående gerilja-soldater, medlemmer av den revolusjonære FARC-geriljaen, med lang fartstid.

Bønnesamlingen fant sted 28. september, og var et resultat av mer enn 25 års tålmodig arbeid utført av columbianske mennoniter, som har risikert sine egne liv i den ikke-voldelige kampen for fred og forsoning.

I gruppen befant det seg to ledere for de columbianske mennonitene og elleve internasjonale gjester fra USA, Canada og Japan. De var i Columbia for å lære. Et av medlemmene av turgruppen spurte to FARC medlemmer om de var villige til å møte det internasjonale reisefølget. Årsaken var enkel: FARC ønsket å bli hørt, og de besøkende ønsket å lære.

I mer enn 50 år har det vært umulig å holde slike møter. Faktisk er det slik at for mindre enn to år siden, ville et slikt møte bli ansett som en kriminell handling og deltagerne kunne ha blitt straffeforfulgt. Men i 2016 med en fredsavtale undertegnet, ble våpnene lagt ned, og opprørerne kunne få vende tilbake til det sivile samfunnet og man fikk en garanti for at man skulle få delta i en demokratisk prosess. Det gjorde møtet mulig.

Jorge Ernestto fikk dele sin historie. Hans far var en 'campesino', et familieoverhode, hvis land ble tatt fra ham i en militæraksjon. Han, og 60 andre familier i samme situasjon, bestemte seg for å gjøre motstand. Deres bevegelse, organisert i 1964, ble etterhvert en styrke på 15.000 vel bevæpnede deltagere.

I mer enn fire tiår ledet hans far og deltok i den brutale borgerkrigen i Columbia. I forbindelse med et bombeangrep i 2010 ble han drept.

Begge foreldrene til Ernesto var FARC opprørere. Når han var 15 ble han aktivt med i revolusjonen.

"Jeg deltok i opprørshæren i seks år," forteller Ernesto. Han ville på den ene siden ære sin fars minne, samtidig ønsket han å skape distanse mellom sin egen overbevisning om demokrati og den brutale volden som var hans arv:

"Min far skapte krig, jeg underskrev på fred."

Implementeringen av fredavtalen går ikke bra. Andres Camilo, en annen FARC leder som deltok i denne samtalen, sier at den columbianske regjeringen bare har implementert 18 prosent av det de har gitt løfter om.

"Vi har implementert alt vi sa vi skulle gjøre," sier han om FARC og legger til: "Vi ga opp våre våpen. Disse løftene er alt vi har. De er vår livsline; den eneste garantien for den fremtiden som vi ønsker oss. Det ville være dumt av oss å ikke implementere det vi ga løfter om."

På spørsmål om hvordan regjeringen kan holdes ansvarlige for prosessen, svarer Camilo: "Det må være sivile organisasjoner og kirkene som må utøve press overfor regjeringen så den holder sine ord."

I siste instans avhenger freden av vanlige folk, ikke på politiske partier, væpnet kamp eller nøye utformede strukturer.

En felles agenda gjorde bønnesirkelen mulig. Både mennoniter og FARC snakker om å være forpliktet på rettferdighet for alle og et mer egalitært samfunn. Begge snakker om kirkenes kritiske rolle som ryggraden for at hele fredsavtalen holdes. Begge forstår betydningen av håpet - betydningen av det som ennå ikke er sett - for å være en viktig ingrediens for at fredsprosessen skal ha suksess. Begge har demonstrert utholdenhet, tålmodighet og engasjement til tross for stor risiko, lidelse og død.

Verken FARC eller mennonitene legger skjul på at det er store forskjeller dem imellom. I flere tiår har FARC dedikert seg til væpnet motstand, massakrer, kidnappinger. Mennonitene, som er en del av den anabaptistiske bevegelsen, har holdt fast ved sine ikke-voldsprinsipper og et liv levd i tråd med Jesu ord i Bergprekenen.

Carlos Sanchez, den columbianske mennoniten, som fikk i stand dette møtet, begynte samlingen over en åpen Bibel:

"Vår tilnærming til denne samtalen med en væpnet gruppe, er solid basert på Bibelen som Guds ord til oss. Der er der vi lærer om vår forpliktelse til å tillate Jesus å være Herre over våre liv, på samme måte som Han er historiens Herre."

Den andre mennoniten i gruppen, Ricardo Pinzon, ledet den avsluttende bønnen og sa dette:

"Alle våre møter med de væpnede gruppene, enten det er geriljam, paramilitære eller hæren, avsluttes alltid med bønn."

Pinzon minnet deltagerne av det historiske møtet om følgende:

"For 70 år siden," sa han, "kom mennoniter fra Nord-Amerika for å dele med oss deres forståelse av evangeliet. Det vi gjør i dag, som hadde vært umulig for et år siden, er en frukt av arbeidet som ble startet opp for 70 år siden. Vi er så takknemlige.

Tårene flommet da mennonitene som medlemmene av FARC-geriljaen omfavnet hverandre.

Billedtekst: Mennonitene sammen med FARC-geriljaen. Foto: Robert J. Suderman
Oversatt fra Mennonite World Review/Bjørn Olav Hansen (C)

Leder menighet av tidligere kriminelle i Paraguay

"Medlemmene våre er voldtektsmenn, mordere, kidnappere, svindlere - alle vasket rene i Jesu blod."

Det forteller pastor Ignacio Chamorro Ramirez. Menigheten hans er ikke akkurat A4. Pastoren har selv sittet i fengsel.

Nå leder han La Libetad - Frihetskirken - og et rehabiliteringsprogram for fanger, som er en del av Mennonite Brethren Church i Paraguay.

Livet til Ignacio Chamorro Ramirez er et sterkt vitnesbyrd om hvordan Den Hellige Ånd kan forvandle et menneskeliv. Ungdomstiden hans ble tilbrakt på gata sammen med kriminelle. 19 år gammel ble han arrestert for å tyveri, og tilbrakte 20 dager i fengsel. Det var en traumatisk opplevelse for ham.

Noen få år senere havnet Ramirez nok en gang i fengsel. Denne gang for en forbrytelse han ikke hadde  begått. Han ble bitter, og han ville ikke høre tale om å bli med i kirken.

En dag ble han med en venn av seg for å studere matematikk. Vennen snakket mye om Gud, og siden Ramirez ikke hadde noe å gjøre, lot han vennen holde på. Men der og da, rørte Gud ved hans hjerte, Noe helt nytt hadde begynt å spire fram.

Så ble han introdusert for "La Libertad", en kirke på innsiden av fengselet. "Jeg lærte om fordelene ved å være en disippel, og det førte til at jeg ble en kristen og ble døpt," forteller Ramirez til Mennonite World Review News.

Når han ble løslatt, fullførte han høyskoleutdannelse og studerte teologi ved "Instituto Biblico Asuncion" og har arbeidet i La Libertad siden 2012.

Medlemmer av "Mennoniten Brüder Gemeinde Concordia" (Brødremenigheten i Concordia) begynte en fengselstjeneste i 1984. De samarbeider med Justisdepartementet i Paraguay og arbeider i et område av et fengsel som har 535 av de 3.290 fangene som tilhører dette fengselet. 130 av disse er nå medlemmer av kirken inne i fengselet. Ved siden av menighetsarbeidet, driver også menigheten språkundervisning for de fangene som ikke har lært å lese og skrive og de tilbyr også arbeidstrening. Dette for å hjelpe de innsatte til å takle hverdagene når de en gang blir satt fri. Ikke minst ønsker menigheten å gi fangene verdighet.

Bildet viser en gudstjeneste inne i fengselet og er tatt av pastor Ramirez/MWR.

Hvilken fabelaktig god ide!

I går leste jeg noe som grep meg sterkt. En gruppe mennonitter har startet egne sangkor som synger for døende pasienter. De synger de gamle, gode salmene og sangene, for å trøste og roe ned urolige pasienter. Ideen om disse korene har spredt seg til forskjellige land.

Hospicer og sykehus må selv ta kontakt med korene om de ønsker at de skal komme, og selvsagt må det være et ønske fra pasienten selv.

Threshold Choir kaller de seg, og det finnes 150 av dem i USA og Europa.

Dette må da være en ide for sangglade mennesker i Norge også! Tenk hva det ville bety for mennesker som sliter med angst og frykt innfor døden kunne få høre noen av de salmene og sangene de er glad i.

På bildet synger medlemmer av Blue Ridge Thershold Choir for Themla Good som er beboer på Virginia Mennonite Retirement Center i Harrisonburg i Virginia.

Foto: Eric Martin

Tre menigheter plantet i krigssonen i Ukraina

I dag har jeg virkelig gode nyheter! Tre nye menigheter er blitt plantet i selve krigssonen i det østlige Ukraina. Det dreier seg om byene Andreyevka, Avdeyevka og Berdyansk.

Menighetene er plantet av Sammenslutningen av mennonite-kirker i Ukraina, i samarbeide med Skolen uten vegger.

Dette er et stort gledes- og takkeemne!

Behovene i disse krigstrette byene er så store. Mange er kommet til tro. La oss huske dem i våre forbønner.

FBI kartla og spionerte på kristne fredsaktivister

Nye dokumenter fra arkivene til FBI viser at FBI kartla og spionerte på kristne studenter med mennonitisk bakgrunn som deltok under fredsdemonstrasjoner i forbindelse med Vietnamkrigen.

Avsløringene fra de nå frigitte FBI dokumentene kommer ikke som noe sjokk. Helt fra reformasjonstiden har de foraktede 'gjendøperne' (anabaptister) vært mistenkeliggjort, trakassert, forfulgt og drept. Det til tross for at de aldri har båret våpen, men levd i pakt med Bergprekenen. Kanskje det nettopp var dette som var så farlig for myndighetene?

Det var særlig i årene 1966 og 1969 at FBI ville vite mer om det som pågikk i Bethel Peace Club. For å skaffe seg informasjon brukte de blant annet infiltratører. Studentene ble også kartlagt. Det ble laget egne oversikter over medlemmer, støttespillere blant lærerne og skriftlig materiale som ble publisert.

Det som nå er blitt avdekket er blitt publisert i januarutgaven til det historiske tidsskriftet 'Mennonite Quarterly Review'.

Faste og forenkling, del 4

De siste årene har May Sissel og jeg hatt gleden av å ha besøk i vårt hjem av flere familier fra USA. Det de alle vært mennonitter av den gode, gamle sorten. De har kommet fra forskjellige steder i USA, men alle har hatt noen særskilte kjennetegn:

* De har vært måteholdne og nøysomme.
* De har vært enkelt kledd.
* Takknemlige.
* Bedt for og takket Gud for maten.
* Hatt veloppdragne barn.
* Alltid hatt et fokus på Guds rike.

De bar med seg en fred og en ro som satt igjen i veggene når de dro. På flere måter representerte disse mennonittene noe av det som særpreget tidligere tiders generasjoner, og som kan beskrives med ett ord: gudsfrykt. De kom til oss med pust fra en annen verden.

Neida, alt var ikke bedre før. Slett ikke. Og det er absolutt mulig å ha skinn av gudsfrykt, men fornekte dens kraft. Det sier Bibelen. Men mennonittenes måte å leve på representerer noen verdier vi burde se nærmere på. Som at det er forskjell på hverdager og helg.

Jeg er så gammel at jeg har opplevd søndagsmiddagen. Den var annerledes. Da spiste vi festmat. Surret oksesteik, for eksempel. Og så hadde vi dessert. Og det var kake til kaffe'n. Noe slikt hadde vi aldri ellers i uken. Søndag kledde vi oss annerledes. Og vi hadde tid til hverandre. I vår tid er det festmat på bordet stort sett hver dag, og det er ingen forskjell på søndager og hverdager.

Det er trist i grunn. Veldig trist. Da lærer vi oss ikke til å sette pris på maten - heller ikke festen.

Men det som først og fremst slår en i møte med disse mennonitene er ordet: nøysomhet.

De overdriver ikke. Det er enkelt.

Enkle, slitesterke klær. Det er kanskje det vi legger merke til først. Men det er noe mye mer: de er opptatt av andre verdier. De er kort og godt opptatt av Guds rike, og setter det RIKET først. Jesus er deres konge. Han er kongen i det riket. Og da sees alt ut fra det perspektivet. De kommer ikke først. Guds rike kommer først.

"Ja, gudsfrykt med NØYSOMHET er en STOR VINNING", skriver apostelen Timoteus til sin unge medarbeider Timoteus, og så legger han til:

"For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter pener har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner. Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet." (1.Tim 6,6-11)

Jeg merker meg ordet 'fortapelse' i denne sammenhengen. Et liv i rikdom, fråttseri og pengekjærhet kan føre til fortapelse. Når hørte du det sist i en preken? Det har i hvert fall gått av moten, og du blir ikke populær om du skulle si noe slikt.

(fortsettes)

37 år som misjonærer i Spania - nå blir de pensjonister

37 år av sine liv har de lagt igjen i Spania, ekteparet Connie og Dennis Byler. De har tjent som misjonærer innen Mennonite Mission Network, og har vært vitne til at anabaptismen har slått røtter der.

Det hele begynte ganske så smått. Som noen få såkorn lagt i jorda i forbindelse med en vekkelse innen en katolsk fornyelsesbevegelse på 1970-tallet. Ekteparet Byler hjalp til med å spa jorda rundt de skjøre plantene, og vanne dem og resultatet er flere livskraftige menigheter flere steder i Spania. Disse menighetene sender nå misjonærer til Vest-Afrika.

"Jeg har vært så velsignet fordi jeg har fått lov til å drive med det jeg elsker," forteller Dennis Byler til Mennonite World Review. "Det handler om at jeg har fått delt Jesu kjærlighet gjennom undervisning, forkynnelse og skribentvirksomhet."

Han har undervist ved et protestantisk seminar i El Escorial i nærheten av Madrid, og han har også vært fødselshjelper når Kenosis Theological Seminary skulle grunnlegges. Dette teologiske seminaret var det første til å tilby undervisning i anabaptistisk teologi i Spania. Dennis Byler tilbød også nettbasert undervisning og redigerte The Messenger, et nyhetsbrev som utkommer en gang i måneden, og som binder sammen ulike nettverk av anabaptister i Spania og Latin-Amerika.

Ekteparet Byler har også arbeidet mye med å etablere Comunidades Anabautistas Unidas - Forenede anabaptistiske kommuniteter. For åtte år siden sluttet to små kommuniteter seg til dette nettverket.

Kona Connie har drevet mest med oppsøkende virksomhet gjennom å besøke familier, sykehus og hjem for døende. Hun har spesielt hatt omsorg for mennesker som er syke av HIV/AIDS og for barn hvis foreldre sitter i fengsel og for flyktninger.

Det var i 1981 at ekteparet Byler ble bedt om å ta over et arbeid som ble startet opp seks år tidligere. De menneskene de skulle hjelpe var blitt ekskommunisert av Den romersk-katolske kirke. Det finnes i dag ni anabaptistiske forsamlinger i Spania.

Billedtekst: Dennis Byler underviser i nytestamentlig gresk for en gruppe studenter. Foto: Ryan Miller/MMN

Connie Byler serverer tea for en gruppe flyktninger i ekteparets hjem i Burgos. Foto: privat

Mennonitene i USA tar avstand fra 'dritt-land'-kommentaren til Trump

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA tar sterk avstand fra president Donald Trump og hans 'dritt-land' uttalelse.

Det skjer i en uttalelse fra eksekutiv-komiteen i den vestlige avdelingen av dette kirkesamfunnet 13.januar. Medlemmene av eksekutiv-komiteen tar avstand fra Donald Trump's vulgære språk og karakteriserer hans uttalelse som trist. De sier uttalelsen ikke bare rammer de landene som presidenten skal ha nevnt. men også de medlemmene av deres kirkesamfunn som kommer som immigranter til USA.

I uttalelsen heter det blant annet: "Vi fordømmer det anstøtelige og nedverdigende språket og holdningene til innvandrere, spesielt fra de afrikanske land og Haiti. Vi tror at alle mennesker, uansett hvor de er fra, er elsket av Gud og skapt i Guds bilde."

Det vestlige distriktet av Mennonite-kirken i USA appellerer til landets president om å be om unnskyldning for sitt rasistiske språk og omvende seg. Mennonitene oppfordrer kristne til å be og handle på en slik måte at det reflekterer verdien til alle mennesker.

Mennonite-kirken i USA er en del av den anabaptistiske bevegelsen, og hadde i 2013 ca 839  menigheter med tilsammen 78.892 døpte medlemmer.

Den demokratiske republikken Kongo: Forfølgelse og dåp

Mens nord-amerikanske mennoniter opplever en identitetskrise, kjemper deres trossøsken i Den demokratiske republikken en kamp på liv og død. Etnisk og politisk vold har drevet minst 8000 kongolesiske mennoniter fra deres hjem, og 36 av deres menighetsledere er drept.

Men midt i forfølgelsene kommer mennesker til tro, og lar seg døpe.

"Dette har vært helvete på jord for mange av våre folk, ikke bare for mennoniter, men for alle fredselskende mennesker i det samme området," sier Rod Hollinger-Janzen, eksekutiv-direktør for Africa Inter-Mennonite Mission til Mennonite World Review.

Et ansikt bak tragedien som finner sted i Den demokratiske republikken Kongo er drapet på den amerikanske fredsaktivisten, Michael J. Sharp (bildet)

Michael J. Sharp, som her sees sammen med Elizabeth Namaeu, og barn fra en leir for fordrevne flyktninger, ble drept i mars da han var en del av en FN-ledet gruppe som skulle undersøke beskyldninger om drap begått av regjeringshæren og militante grupper. Sharp ble bare 34 år gammel. Han vil bli husket som en viktig brobygger, og for sitt bønneliv.

Det finnes 250.000 anabaptister i Den demokratiske republikken Kongo. De representeres av flere organisasjoner. I Kasai-regionen alene er minst 5000 medlemmer i 38 ulike forsamlinger vært nødt til å flykte og gjemme seg. Mange har mistet absolutt alt de eier, og situasjonen er djupt tragisk og fortvilt.

Vi oppfordres til å be.

Oppfordrer til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea

Mennoniter over hele verden kaller nå til forbønn for den spente situasjonen mellom USA og Nord-Korea. Med to uberegnelige statsledere i hvert sitt land er krigsretorikken svært aggressiv, og det skaper frykt hos mange.

Men verken USA eller Nord-Korea ønsker krig, og konsekvensene vil eventuelt være så store at man neppe vil gå til et slikt skritt. Begge steder hauser man likevel opp hverandre.

Mennonittene oppfordrer nå kristne over hele verden til å be om fred. De støtter seg til 1.Tim 2,1-3:

"Jeg formaner dere fremfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over."

Jeg oppfordrer norske forbedere til å slutte seg til dette forbønnsinitiativet.