Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker Kristus-sentrerte menigheter og å bevare kulturell identitet

Urbefolkningsgrupper i Ecuador søker en Kristus-sentreret menighetssammenheng og som samtidig kan være tro mot deres kulturelle identitet, og ønsker å bli anabaptister.

Det sier Clever Mashiant og Sofia Gualinga, som begge tilhører urbefolkningsgruppen Shuar i Amazon-regionen av Ecuador i samtale med misjonærene Jane og Jerrell Ross Richer. Disse to lederne for urbefolkningsgruppen Shuar hadde kommet over og lest heftet: 'How can we become Mennonites?' Heftet hjalp dem til å klargjøre anabaptistiske prinsipper som de allerede hadde kjennskap til.

Familien Ross Richer arbeider i regnskogen i Ecuador. De hjalp denne urbefolkningsgruppen til å komme i kontakt med 'Iglesia Cristiana Menonita de Ecuador'. 

Urbefolkningsgruppene i Ecuador er opptatt av å beholde det beste i sin kultur, selv om de er blitt kristne. Mennoniter startet opp misjonsarbeid blant disse folkegruppene på 1950-tallet, og resultatet av det arbeidet så langt er 600 menigheter blant urbefolkningsgruppene.

Billedtekst: Clever Mashiant i samtale med Jerrel Ross Richer fra Mennonite Mission Network. Foto: Jane Ross Richer.

I dag er det 60 år siden fem amerikanske misjonærer ble drept i forsøket på å nå unådd stamme

I dag er det på dagen 60 år siden Jim Elliot, Nate Saint, Pete Fleming, Roger Youderian og Ed McCully endte sine liv som martyrer for Jesus. De grufulle drapene skjedde i forbindelse med at de fem amerikanske misjonærene forsøkte å nå Waodani stammen med evangeliet.

Operasjon Auca var et forsøk på å nå denne unådde stammen med tilholdssted inne i regnskogen i Ecuador. Dette var en isolert stamme kjent for å være voldelig, både mot sine egne og mot fremmede som kom inn på deres område.

Historien er godt kjent. Forsøket med å nå denne ville stammen endte menneskelig sett i den djupeste tragedie ved at de fem amerikanske misjonærene ble drept av den stammen de skulle nå. Men historien slutter ikke her. Vitnesbyrdet de fem etterlater seg bærer frukt, og drapsmennene kommer til tro. Det hører også med til historien at enkene etter de fem reiser til Ecuador for å bo sammen med stammen som myrdet deres menn. Hvilket vitnesbyrd! Og de fem mennenes offer er ikke blitt glemt.

Jeg vet ikke om dagen i dag skal markeres, men for 10 år ble 50 års markeringen gjennomført med 200 av drapsmennenes etterkommere sang: 'I have deceided to follow Jesus'!

Dette er hva jeg skrev 8. januar 2006:

8. januar 1956 blir de unge misjonærene Jim Elliot, Pete Fleming, Ed McCully, Nate Saint og Roger Youderian drept av en gruppe Auca indianere på en strand inne i jungelen i Ecuador.

8.januar 2006, altså 50 år senere, synger 200 etterkommere av drapsmennene, "I have decided to follow Jesus", i det de ser på at 10 ungdommer fra deres stamme blir døpt på den motsatte siden av stranden der de fem unge misjonærene endte sine liv. En av dåpskandidatene hadde kommet til tro gjennom en mann som heter Tementa hvis far var Nenquiwui. Det var denne mannen som hadde fortalt Aucca-stammen om at de fem amerikanske misjonærene var kannibaler, en opplysning som skulle gjøre de fem til martyrer for evangeliet. Nenquiwui ble senere en kristen og nå hadde hans sønn vært redskapet til en annen aucca-indianers frelse. Et sterkt vitnesbyrd om evangeliets kraft dette. Tementa har også vært med på å oversette Det nye testamente til waoandani, accua-indianernes språk. De 200 som så på dåpshandlingen sang vekselsvis på engelsk, waoandani, quichua, shuar og cofan - som er andre stammespråk som benyttes her. Hvilken enorm glede det må ha vært i himmelen denne januar dagen i år!

Blant deltagerne var også Ken Fleming på 79 år, som hadde reist den lange veien fra Iowa i USA. Ken Fleming er bror til Pete Fleming. Da han kom fram møtte han Dyuwi og Kimo. Den 79 år gamle Ken Fleming gikk da fram og omfavnet Kimo, mannen som hadde kjørt et spyd gjennom hans bror Pete og drept ham. Ken som selv var misjonær blant zuluene i Sør-Afrika, da hans bror ble drept, sa etter møtet med Kimo: "Det var en stor glede for meg å møte Kimo, og se hvordan Kristi herlighet skinner i ansiktet til den mannen." Kimo og hans kone Sawa er ledere i menigheten som oppsto etter drapene på de fem amerikanerne, og har tjent Herren Jesus trofast siden da. Blant de øvrige deltagere var også Bert Elliot som nå er 81 år, han er bror til Jim Elliot. Bert og hans kone Colleen hadde reist fra Peru, hvor de fremdeles er misjonærer. Her var sønnesønn til Nate Saint. Nate Saints søster, Rachel har bodd blant aucca-stammen som drepte hennes bror, frem til hun døde av kreft i 1994. Hun er begravd her.

Etter dåpen var det en høytidelig minnestund for de fem amerikanske martyr-misjonærene. Det er blitt sagt at "martyrenes blod er kirkens såkorn", og det ser man virkelig i dette tilfellet. Her er en stamme blitt frelst, en menighet grunnlagt, Det nye testamente er blitt oversatt til deres eget språk, Den Hellige Ånd og Ordets forkynnelse sørger for vekst, og nye mennesker døpes og legges til menigheten. Dette skjer samtidig med at drapsmenn og drapsoffre og deres familier forsones. Slik kan bare Jesus gjøre! Dåpshøytideligheten ved martyrstedet ble avsluttet med nattverdfeiring.

Ecuador: Praktisk fredsarbeid uttrykt gjennom livet i en lokalmenighet

César Moya and Patricia Urueña kom ikke Ecuador i år 2000 primært som menighetsplantere, men 14 år senere etterlater ekteparet seg en helt ny årskongress for ecuadorianske mennoniter.

César Moya og Patricia var hele tiden opptatt av å understreke fredens evangelium over alt hvor de arbeidet. For dem ble det en livsstil. Gjennom ulike ting som de hjalp til å få organisert, oppdaget César og Patricia at det anabaptistiske fredsbudskapet brakte tre ulike kulturelle grupper sammen: urbefolkningen, ulike ecuadorianske med blandet bakgrunn og colombianske flyktninger.

'Det var mange nasjonaliteter representert i menigheten i Quito; den var svært multikulturell,' forteller Moya. 'Mange mennesker hadde fordommer mot de som kom fra andre bakgrunner, men de var i stand til å bryte disse stereotypene med å komme sammen i samme fellesskap'.

Moya kan også fortelle at menigheten har vært et sted for forsoning. Noen av colombianerne som kom til menigheten hadde vært fiender i hjemlandet - en hadde kanskje sympatisert med regjeringen, en annen med geriljaen. Men i menigheten spiste de sammen og tilba sammen. Da er det ikke lett å være fiender!

Alba Silva, lederen for den mennonitiske menighetsplantingen i Jardines del Inca, gir ekteparet César Moya og Patricia Urueñ, anerkjennelse for at det er de som har lært henne hvordan hun skulle leve et liv med Kristus. De gav henne mot og en følelse av hensikt da hun forlot sin voldelige ektefelle. Silva ble aktiv i menighetens arbeid før hun plantet sin egen menighet. Dette forandret hennes liv.

'De fortalte meg at den sanne veien til å vandre med Kristus er en fullstendig hengivelse til menigheten, og hvordan man kan praktisere rettferdighet hver eneste dag. Men over alt dette bar de selv med seg en fred og delte den freden med alle. De er høyt elsket her i Ecuador. Vi savner dem virkelig', forteller Silva til Mennonite World Review.

Fred gjennom respekt
Moya og Urueña er av den overbevisning at spørsmålet om rettferdighet er en svært vesentlig del av fredens evangelium. Dette påvirket deres interaksjon og arbeid med de ulike urbefolkningsgruppene. De brakte fred i form av respekt for den selvstendighet og kultur som disse urbefolkningsgruppene representerer.

Opprinnelig dro ekteparet, sammen med sine tre barn, Daniel, Juan og Andrea, til Ecuador i år 2000 for å gi teologisk veiledning for urbefolkningsgrupper tilhørende Consejo de Pueblos y Organizaciones Indigenas Evangelicas de Ecuador eller Rådet for evangeliske kristne urbefolkningsgrupper og organisasjoner i Ecuador (FEINE).

'Vi var ikke ute etter å endre eller drive proselytt-virksomhet blant urbefolkningsgruppene, fordi det finnes så mange menigheter blant dem fra før. I stedet ville vi anerkjenne det faktum at de hadde sin egen visdom og levemåte. Vi var ikke de som skulle drive noen form for omvendelse eller plante menigheter'.

Denne holdningen gjorde at de bygget sterke bånd med FEINE, og denne måten å arbeide på har ført til en fortsatt respekt for arbeidet som Mennonite Mission Network driver.

Moya og Urueña responderte på et behov i deres eget lokalsamfunn i Quito. Etter å ha drevet med bibelstudier ble de svært oppmuntret til å starte en mennonite-menighet: Iglesia Menonita de Quito og de ønsket at arbeidet skulle bygges slik at menigheten ble sterk og lederansvaret kunne overdras av andre når de reiste fra Ecuador.

Mot slutten av 2002 startet de opp et arbeid blant colombianske flyktninger. Etter hvert omfatter dette arbeidet både mikrolån, hjelp til å søke om asyl og steder å bo.

For 10 år siden startet menigheten opp arbeidet Educación para la Paz (Fredsutdannelse), et månedlig tilbud for barn i alderen 5-14. Hensikten med dette opplegget er å forhindre vold, narkotikamisbruk og tilhørighet til gjenger.

På et møte i nabolaget kunne foreldrene til barna som deltok fortelle at barna hadde endret karakter kolossalt og at de nå levde slik de ble lært!

Ingen enkel vei

Men arbeidet er ikke bare enkelt. Noen forlater menigheten fordi de ikke forstår at det å skape fred er et møysommelig arbeid som krever stor tålmodighet. De anabaptistiske verdiene må også tilpasses livet i Ecuador.

På bildet ser vi César Moya og Patricia Urueña sammen med nasjonale arbeidere i Ecuador.

Stor jubel og glede da Caǹarfolket i Ecuador fikk Bibelen på eget språk

I går fikk jeg siste nr av "Together in prayer", nyhetsbrevet til den lutherske misjonsorganisasjonen "World Mission Prayer League". Der leste jeg de utrolig gode nyhetene om at Canarfolket i Ecuador endelig har fått Guds ord oversatt til sitt eget språk. Det skjedde i mars. Dale Nesse forteller begeistret om at han, sammen med datteren Lillian, fikk anledning til å overvære den høytidelige seremonien.

Det hele begynte med en parade langs den Pan-amerikanske hovedveien fra byen Tambo til skoleauditoriet i byen Caǹar. Dusenvis av lastebiler, dekorert med blomster og bannere tutet med bilhornene foran en stor mengde caǹar-indianere som fylte veien på en to-timer lang marsj. Det hadde regnet hele morgenen, men under opptoget var det opphold.

"Jeg har aldri tidligere sett så mange av Caǹarfolket samlet noen gang. De trampeklappet når Bibelen på deres eget språk ble presentert for dem," fortelle Dale Nesse.

Mot slutten av seremonien stod 200 Caǹari kvinner fra ulike lokale menigheter frem og de sang en rekke Quichua sanger. Gleden strålte av deres ansikter, mens de vinket med Biblene sine. Etterpå ble hundrevis av Bibler solgt. Folk fortalte at Bibelen hadde akkurat den størrelsen de hadde håpet på, og de var ekstra glade for at den hadde glidelås slik at den ikke skulle bli ødelagt av regn!

Det er spesielt to personer som har stått på for å få dette oversettelsesprosjektet gjennomført: Manuel Nivelo og Reinaldo Chimborazo. Maniel er baptistpastor i Tambo, mens Reinaldo tjener i den lokale lutherske kirken. Slik ble bibeloversettelsen også et økumenisk prosjekt!

Bolivia sender nå ut flere misjonærer enn landet mottar

Lederen for den lutherske organisasjonen "World Mission Prayer League", kommer med svært interessante opplysninger i siste nr av nyhetsbrevet: "Together in prayer."

Chuck Lundquist, som her ses til venstre på bildet, tar utgangspunkt i 100 års jubileet for Edinburgh-konferansen. Nå er det skrevet mye om den i ulike sammenhenger, så jeg skal ikke gjengi det Lundquist skriver i så henseende. Det jeg vil nevne er at han bemerker at det var få representanter for kristne fra ikke-vestlige land tilstede i Edinburg.

Noen få år senere ble det arrangert en lignende misjonskonferanse i Panama City. Den ble holdt i februar 1916. Men fremdeles var det få ikke-vestlige tilstede. Og til tross for at konferansen ble holdt i Panama, var det få som tok til orde for misjon i Latin-Amerika. Det skulle ta ytterligere noen år for dette veldige området ble satt på sakskartet. World Mission Prayer League var en av de som gjorde så, de tok opp arbeid i Bolivia. Vi skriver året 1937.

I dag vokser Guds rike fra Rio Grande til Tierra del Fuego - og Bolivia sender flere misjonærer enn misjonærer som blir sendt til Bolivia!

COMIBAM er en internasjonal sammenslutning som bringer latin-amerikanske misjonsorganisasjoner sammen. Mer enn 10.000 latin-amerikanske misjonærer arbeider omkring i hele verden. De samarbeider med 500 latin-amerikanske misjonsselskaper. Omtrent 15 prosent av dem arbeider innenfor det såkalte 10/40 vinduet. Mottoet til COMIBAM er: Fra misjonsfelt til misjonsstyrke!

Nylig ble den lutherske kirken "Guds fred" overgitt til lokale kristnes ledelse. Den ble grunnlagt for 25 år siden i Cuenca i Ecuador. Chuck Lindquist har selv vært pastor her en periode. På bildet ser du Santiago Gomezcoello skrive under på papirene som viser at menigheten nå er ledet av kristne fra Ecuador.

Det er god grunn til å si et aldri så lite halleluja!

Nasjonale husmenigheter underholder egen misjonær

Jose Chillambo er den første misjonæren, som et nettverk av husmenigheter i Guayaquil i Ecuador sender ut som misjonær. Mer enn 100 husmenigheter samler inn 200 USD i måneden for å skaffe Jose Chillambo de midlene han trenger til opplæring, mat og andre livsnødvendigheter.

Selv er Jose Chillambo vokst opp i en husmenighet ledet av Guy og Linda Muse fra Texas. De er utsendte misjonærer fra Sørstatsbaptistene.

Allerede første dagen som nyfrelst dro Jose Chillambo ut sammen med en pastor til en avsidesliggende landsby for å finne mennesker som aldri hadde hørt evangeliet før. Den dagen opplevde han å bli kalt som misjonær.

Jose Chillambo arbeider nå med å starte husmenigheter i kystbyene, og er antatt som nasjonal partner for Sørstatsbaptistene.

La oss be for ham og nybrottsarbeidet i Ecuador.