500 år siden Luthers nytestamente kom ut

I en tid som vår med mye åndelig mørke i Europa er det viktig å holde frem de virkelige lyspunktene! I går var det for eksempel på dagen 500 år siden Martin Luther ga ut Det nye testamente på tysk. Dette har siden gått under "Septembertestamentet av 1522." 

21.september 1522 var Luthers 'Das Newe Testament Deutzsch' i salg, vakkert illustrert av kunstneren Lucas Cranach den eldre. Septembertestamentet var annerledes enn alle andre utgaver av Det nye testamente på tysk. Det var nærmere grunnteksten, oversatt direkte fra gresk, men mer enn det: det var på et lettforståelig tysk. Luther hadde oppsøkt torg og markedsplasser for å lytte til folks dagligtale.

Luthers nyoversettelse ble en umiddelbar suksess, og ble etter hvert nærmest allemannseie. Det ble flittig brukt i hjem og skole.

Septembertestamentet ble raskt utsolgt. Førsteopplaget var på 3000 eksemplarer, og måtte derfor utgis i et nytt opplag allerede i desember samme år. Året etter ble dette Nytestamentet publisert i hele tolv nye utgaver, i Basel, Augsburg, Grimma og Leipzig. 

Men det var noen som ikke likte dette, deriblant humanisten Johann Cochlaeus. Han sa det slik: 

"Luthers nytestamente ble trykket opp og distribuert så vidt og bredt at til og med skreddere og skomakere, ja, til og med kvinner og uvitende personer som hadde akseptert dette nye lutherske evangeliet, og som kunne lese litt tysk, studerte det med den største iver som en sannhetens kilde."

Korstegn, knefall og skriftemål

I dag er det på dagen 22 år siden forfatteren av Steingrunnen, biskop Bo Giertz døde. og i august er det 115 år side han ble født. I den forbindelse har jeg oversatt noe han skrev i boken 'Den store løgnen og den store sannheten', som kom i 1946. Teksten er fremdeles svært aktuell:

"Den som ikke kan se forskjell på hester og kyr burde aldri ytre seg i landbruksspørsmål. Den som ikke kan skille bedre på evangelisk og romersk-katolsk kristendom enn at han tror, at den som gjør et korstegn eller bøyer sine knær må være romersk-katolikk, han burde aldri ytre seg i spørsmål, som handler om kristendommen. 

Slike ytre ting som å gå til skrifte, gjøre knefall og korstegn utgjør ingen forskjell mellom evangelisk og romersk-katolsk kristendom. Luther selv gikk til skriftemål flittig, han bøyde sine knær både hjemme og i kirken og han anbefaler i Den lille katekismen at en kristen bør gjøre korstegnet hver morgen og hver kveld.

I spørsmålet om det det finnes en annen forskjell mellom oss og paven er den, at vi bevisst har forkastet alle seremonier, som strider mot Den Hellige Skrift, men anvender de øvrige i evangelisk frihet, når de kan tjene til vår og forsamlingens oppbyggelse.

Det avgjørende pinktet er noe helt annet. Den er læren om troens retterdighet. En evangelisk kristen er kun den som eier troens hemmelighet i sitt hjerte, slik at han tror på sine synders forlatelse for Kristi forsonings skyld og gjennom den troen er forenet med sin Frelser. Den troen finnes bare, der Gud gjennom sin Ånd og sitt Ord får lære oss åndens fattigdom og så daglig føre oss fram til Kristi kors.

Med rettferdiggjørelsen gjennom troen står og faller den evangeliske kristendommen. Der mennesker lever i rettferdiggjørelsen, der synliggjøres også hele livet på en aldeles særskilt måte, både kirkelivet og hverdagslivet.

Kirkelivet får sitt preg av det faktum, at en evangelisk-luthersk kristen er en nådemiddelkristen. Det var jo Luthers storverk, at han igjen satte Ordet på dets rette plass i Kirken. 

Men han ga også nattverden en ny stilling og gjorde den langt flittigere benyttet enn den hadde værrt under Middelalderen, da det var en inngrodd skikk, at lekfolket bare tok del i nattverden til påske.

Nådemidlenes betydning er ifølge evangelisk oppfatning den, at de skjenker oss tro. De setter oss i forbindelse med Kristus. Gjennom dem virker Kristus.

Martin Luthers gode råd under Byllepesten

For 493 år siden, i 1527, var Europa hjemsøkt av byllepest, en langt mer dødelig pandemi enn Koronaviruset. Martin Luther, som på denne tiden oppholdt seg i Wittenburg, nektet å forlate byen. Han valgte å hjelpe de syke, ga støtte til sine naboer og samtidig forkynne evangeliet for samfunnet.

Men dette betyr på ingen måte at han opptrådte dumdristig eller bidro til å spre smitten. I en pamflett ga Luther uttrykk for sitt syn. Her i min oversettelse:

"Fienden har sendt oss gift og dødelig slakteavfall. Derfor skal jeg be om at den nådefulle Gud beskytter oss. Deretter skal jeg desinfisere, hjelpe til med å rense luften, sørge for å gi ut medisin og ta den. Jeg skal unngå steder og personer hvor det ikke er behov for mitt nærvær, slik at jeg ikke blir smittet og på den måten unngå å pådra meg smitte og smitte andre og forårsake død på grunn av min forsømmelse.

Hvis Gud skulle ønske å ta meg vet han hvor han finner meg og jeg har gjort det som var forventet av meg. Da er jeg ikke ansvarlig verken for min eller andres død. Hvis min neste trenger meg, vil jeg verken unngå sted eller person, men jeg vil gå frivillig. Se nå, dette er en tro bygd på gudsfrykt  fordi den verken er freidig eller dumdristig eller frister Gud." (Martin Luther, Luuther Works, Vol 43: Devotional Writings. side 132).

Det hører med til historien at Luther mistet en datter under byllepesten.

God teologi

Dette er Luther på sitt beste! 'Ikke noe menneske forstår Skriften uten at han er kjent med korset,' Og ikke bare er det et godt Luther-sitat; det er veldig god teologi.

Alt må sees i lys av Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakt verk der. Korset er Guds plusstegn. Vi er ingenting uten korset. Uten Jesu Kristi kors ingen frelse, ingen forsoning, ingen himmel.

Korset er selve dårskapen, for menneskers øyne det komplette idioti. Men for de som tar imot korsets budskap, er korset selve Guds kraft.

Hans Nielsen Hauge og 'Gudsvennene'

I dag er det på dagen 195 år siden Hans Nielsen Hauge døde. Han satte djupe spor etter seg - spor som er sporbare den dag i dag. Hans historie tør være så godt kjent at jeg ikke skal repetere den. Bare gi uttrykk for djup takknemlighet overfor Gud for at Han reiste opp et slikt apostolisk- og profetisk vitne i vår nasjon som Hauge. Noe lignende som har vi ikke sett, verken før eller etter. Men Gud kan reise opp en ny Hauge, om Han synes vi fortjener det.

Men det er en ting jeg vil nevne: Hauges forhold til Kristusmystikken. Lik Martin Luther hadde Hans Nielsen Hauge en stor kjærlighet til middelaldermystikeren Johannes Tauler, og arbeidet for å få utgitt to bøker av ham. Den ene var 'Mesterboken', som sjømannsprest Hans Jacob Frøen sørget for å få utgitt på nytt i 1978. Hauge fikk utgitt denne boken i 1798 og boken kom i hele fem opplag. Taulers førsteutgave var fra 1498.

Den ble til under en vekkelse på 1300-tallet. En bevegelse som gikk under navnet 'Gudsvennene'.  Disse 'Gudsvennene' betonte evangeliet sterkt og nødvendigheten av et åndsfylt liv.

Da Martin Luther fikk lese 'Gudsvennenes' bøker, virket det rent befriende på ham og hjalp med å finne klarhet i sitt Gudsforhold. Ved flere anledninger ga han begeistrede anbefalinger av Taulers skrifter.

Hauge kom over skriftene til Johannes Tauler i en dansk oversettelse av Mesterboken.

'Denne boken lærte meg å føle dybden av den brønn som man kan drikke det åndelige vann av, og gjennom det renses i sitt eget hjerte,' skrev han.

Hauge kom over boken det året han ble kalt ut i tjeneste.

Martin Luther var ikke mindre begeistret. Han skrev:

'Jeg ber deg ennå en gang, og du bør følge mitt råd: Kjøp deg Tauler-boken som nå er kommet. For det er en bok hvor du vil finne en slik kraft av den rene saliggjørende lærdom. Alt annet blir jordisk og kjødelig sammenlignet med dette, selv om det er på gresk, latin eller hebraisk.'

Det som er sikkert er at Johannes Tauler lodder djupt i etterfølgelsens radikalitet.

Pinsemenighet søker lutherske røtter

Det skjer spennende ting i Sverige for tiden. Pinsemenigheten United Öresundskyrkan søker nå om å bli en del av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. en luthersk bevegelse grunnlagt med støtte fra Carl Olof Rosenius. Unites Öresundskyrkan har ingen planer om å forlate pinsebevegelsen, men ønsker dobbelt medlemskap.

En av årsakene er at denne menigheten med sin pastor Magnus Persson (bildet) har beveget seg fra å være en ren trosmenighet, til å søke tilbake til de reformatoriske røttene. Menigheten ble i sin tid karakterisert som den mest "kule" menigheten i Sverige, med masse aktiviteter som skulle dra mennesker, til å bli en gudstjenestefeirende forsamling preget av klassisk liturgi hvor nattverdfeiringen og bibelutleggelsen er et hovedanliggende.

Det er først ved årsskiftet det blir klart om United Öresundskyrkan blir en del av Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Karl Johan Hallaråker og svermerne

Karl Johan Hallaråker er utvilsomt en hedersmann, men jeg kjenner meg både trist og oppgitt når denne ledende lutheraneren trekker frem det svært belastende svermerstemplet når han i dagens utgave av Dagen skriver om IMI-kirkens sommerfestival. Jeg skal ikke kommentere hans synspunkt på den profetiske betjeningen som ble gitt under sommerstevnet, men kort kommentere hans ukritiske bruk av begrepet "svermere". I artikkelen han har skrevet skriver Hallaråker:

"Det er eigentleg til ettertanke at ein i ein luthersk (!) bibelskule vil begynna ei såkalt profetlinje i reformasjonsåret 2017. Det gjev assoiasjonar til reformatornnane sin kamp mot reformasjonstidas svermarer. Dei satsa på Anden sin direkte tale. Ordet var ikkje viktig lenger. Luther og hans medarbeidarar var krystallklare i sin kommentar: Ikkje gå og høyr slike predikantar. Dette er ikkje Guds Andes tale."

Svermere på Luthers tid var så mangt. Det fantes grupper som absolutt var svermeriske i sine tanker, men Luther mente også at de man så foraktelig talte gjendøpere også var svermere. De kunne absolutt ikke anklages for å løsrive seg fra Bibelen, faktisk var bibelstudiene selve grunnlaget for at anabaptismen i det hele tatt oppstod. Både leg og lærd kom sammen for å studere Guds ord. Noen av anabaptistenes fremste talsmenn hadde doktorgrad i teologi.

Likevel stemplet Luther dem som svermere. Og han advarte ikke bare folk mot å gå å høre dem, som Hallaråker påpeker. Luther og hans folk var slett ikke bedre enn katolikkene når det gjaldt forfølgelse av dem. Anabaptister ble forfulgt, fengslet og drept, mange på bestialsk vis, på grunn av Luthers svermeri-stempel.

Derfor er det så trist, så trist, når en lutheraner som Hallaråker trekker frem svermerne igjen når han skal uttrykke sitt syn på det som skjer i IMI-kirken. I refomasjonsåret synes jeg norske lutheranere burde ta ansvar for å ta avstand fra de følgene svermeri-stemplet fikk for tusenvis av mennesker i Europa. Norske baptister har også fått lide på grunn av dette, særlig når de første nordmennene lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Noen av dem mistet jobbene sine, mange ble hånet og spottet, noen slått, noen jaget fra sitt hjemsted - av gode norske lutheranere - fordi Luther kalte dem svermere.

Neste gang burde du tenke deg om når du vil trekke frem svermerne igjen, Karl Johan Hallaråker. Samtidig vil jeg takke deg fordi du er så rakrygget i mange andre spørsmål, som for eksempel Israel.

Gudsvennen Johannes Tauler

De drakk seg utørste på det rene åndelige vannet både Martin Luther og vår egen Hans Nielsen Hauge. I dag feirer vi minnet om en av Gudsvennene, et av de mest elskede vitnene om genuin kristen tro i middelalderens Europa: Johannes Tauler. Både Luther og Hauge fant inspirasjon hos Tauler, ja, så mye at Hauge sørget for å få oversatt "Mesterboken" til norsk. Sjømannsprest Hans Jakob Frøen sørget så for å få den utgitt i moderne tid.

Johannes Tauler var en dominikanermunk, født Strasbourg år 1300. Der dør han også 61 år senere. Han vokste opp i en velstående familie i en vanskelig tid. Munk ble han allerede 14 år gammel. Godt skolert, som seg hør og bør for en dominikaner.

Drevet av den åndelige nøden i sin samtid bygget Tauler opp kommunitetslignende fellesskap som karakteristisk nok gikk under navnet "Guds venner". Med tiden vokste disse små fellesskapene i antall. Her søkte man å fordjupe troen særlig gjennom bønnen og lesningen av Den Hellige Skrift.

Men Johannes Tauler hentet også inspirasjon hos Mester Eckhart. Faktisk er det en av Taulers store fortjenester at han forvandlet de djupsindige tankene til Eckhart til praktisk åndelig veiledning, slik at ikke bare hans egen generasjon, men i årtier etter fikk hjelp til sitt eget personlige andaktsliv.

Men hans egen samtid fikk også stor velsignelse av å lytte til talene til Johannes Tauler. Etter reformasjonen har mange protestanter blitt rikt velsignet av Taulers etterlatte skrifter.

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går feiret vi hans minne.

Den gripende historien om martyren Fritz Erbe

Leser man kirkehistorie - som er en av mine store lidenskaper - oppdager man stadig noe nytt. Som denne historien om Fritz Erbe som satt fengslet i borgen Wartburg (bildet), i Eisenach i Thüringen, samme sted som Martin Luther søkte tilflukt fra tidlig i mai 1521 til mars 1522. Under oppholdet oversatte han på elleve uker Det nye testamente fra gresk til tysk.

I kjellerdjupet her fantes det et mørkt fangehull. Det var her Fritz Erbe havnet - på grunn av sin overbevisning om troende dåp. Hans historie fortjener å bli fortalt i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Fritz Erbe endte sin liv som martyr i 1548 - 26 år etter at Luther hadde forlatt borgen - ene og alene på grunn av sin lojalitet mot sin tro og overbevisning. Han eide en stor gård i Herda, en landsby i Eisenach-distriktet. Tidlig i oktober 1531 ble han arrestert fordi han hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro på Jesus. Han ble ført til Eisennach. I slutten av januar 1532 ble han løslatt av Philipp av Hessen. Løslatelsen kom kanskje som et resultat at Fritz Erbe hadde angret at han lot seg døpe. Philipp av Hessen var en tysk territoralfyrste og reformator som innførte reformasjonen i sitt fyrstedømme i 1526, og som i 1540 inngikk et bigamøst ekteskap, med Martin Luthers påfølgende bifall.

Erbe giftet seg så med Margarethe Koch, som var anabaptist, og de fikk et barn sammen. Av overbevisning døpte de ikke barnet. Det førte til at Fritz Erbe på nytt ble arrestert. Det skjedde i januar 1533. En av øvrighetsspersonene i Sachsen, John Friedrich, insisterte på at Fritz Erbe måtte dø. Hans dom ble basert på oppfatningen som var rådende blant de lutherske teologene og juristene i Wittenberg at gjendøpere skulle drepes med sverd. Men Philipp, som hadde felles jurisdiksjon over Hausbreitenbach, som Herda tilhørte, ga ikke sitt samtykke. Han nølte med å henrette en mann på grunn av sin tro, siden tro er en Guds gave. Og hvis det var feil lære, aksepterte Phlipp dette, fordi det var gjort av uvitenhet, ikke ondskap. Da ville han heller landsforvise slike folk. En lang korrespondanse fulgte mellom de to herskerne, samt lange forhandlinger i domstolene.

I mellomtiden lå Fritz Erbe i det mørke fangehullet i et tårn ved bymuren. Hans venner og anabaptistene ble djupt beveget av hans mot og troskap mot sin overbevisning og æret ham som en martyr. I nattens mørke kom de til ham for å snakke med ham og oppmuntre ham. Det var de som ble trøstet av hans tro! To av de som besøkte ham ble oppdaget, fanget og henrettet i november 1537.

I 1539 ble tre andre anabaptister som besøkte ham arrestert, men etter grusom tortur ble de løslatt. Når folk nærmet seg tårnet på dagtid der Erbe satt fengslet og krevde å bli arrestert og satt i samme celle som ham, ble Erbe overført til Wartburg.

Den ulykkelige skjebnen til Erbe gjorde at fogden Eberhard von Tann, som var en venn av Luther og en ivrig motstander av døperne, ville forsøke å få Fritz Erbe til å konvertere og bli lutheraner. I fire uker - i 1541 - ble han satt i en dyp kjeller. Oppholdet ødela hans helse fullstendig, men han bevarte sin tro. Når de ikke klarte å lykkes med konverteringen, ble han ført tilbake til Wartburg.

8. juni 1544 slo lynet ned i tårnet der Fritz Erbe satt og det tok fyr. Det ble gjort forsøk på å slukke brannen, men det lykkes ikke. Fritz Erbe døde i brannen, og døde som martyr. I 16 år satt han fengslet. De forsøkte å bryte ham ned, men lykkes ikke. Hans eneste forbrytelse? Han og hans kone nektet å døpe deres barn.

Klassekampen med stort positivt oppslag om jødene i Egypt

Klassekampen slutter ikke å overraske - positivt! De siste månedene har denne avisen hatt flere og store oppslag om Martin Luther og Reformasjonsjubileet, og nå i siste nr før påskedagene - onsdag 12. april - et stort oppslag på hele fem avissider om Egypts jødiske arv. Også veldig positivt vinklet.

Artikkelen har oversikten: Jakten på en glemt arv.

Artikkelen er også hovedoppslaget på avisens førsteside: "Kulturarv går tapt: Jødenes flukt fra Egypt.

I tittelbildet heter det: "For få tiår siden levde titusener av jøder i Egypt. Nå er det bare en håndfull igjen", og i ingressen: "Egypts jøder har spilt helt avgjørende roller i landets historie. Nå er de gjenværende i ferd med å dø ut." Artikkelen er skrevet av den kvinnelige arabiske journalisten Amal A. Wahab, som stadig leverer innsiktsfulle artikler om såvel det politiske som det hverdagslige livet i Egypt.

Og det er spennende ting hun serverer Klassekampens lesere i denne artikkelen: f.eks historien om jødiske Yousef Darwish, som sammen med to andre, startet det egyptiske kommunistpartiet. Han var en sekulær jøde, som ble muslim, i solidaritet med den arabiske arbeiderklassen, og som ble ekskludert av partiet når det ble mer og mer nasjonalistisk og jødefiendtlig.

Vi får også historien om de jødiske familiene Cicurell, Rola og Qattawi som sammen med muslimske Talaat Harb, etablerte Den egyptiske bank i 1929.

Journalist Amal A. Wahab forteller også om hvilken betydningen jødene har hatt når det gjelder landets industri - særlig tekstilindustrien - og kanskje overraskende for noen, for Egypts teaterliv og filmindustri. Hun skriver også om bakgrunnen for fremveksten av sionismen i Egypt, og hvem som var sentrale skikkelser i den sammenhengen. Hun omtaler jødene som fredselskende mennesker som har villet Egypt vel. Vi får også del i jødenes smertefulle historie i Egypt.

Hun forteller om den nå 76 årige Abdel Nabi Moawad som husker godt tiden før jødene forlot Egypt:

"Vi levde sammen og ingen brydde seg om religioner. Jeg jobbet for en jødisk gullsmed og hadde jødiske venner. Etter hvert som Israel ble til, og spesielt etter krigen i 1956, ble stemningen veldig anti-jødisk. I løpet av et tiår hadde de fleste forlatt Egypt. Det er synd, sier han."

I følge Wahab er det så få som 10 jøder igjen i dagens Kairo.

Får du muligheten til å få tak på Klassekampen for onsdag 17. april 2017 er det vel verd de 32 kr den koster.

Troens substans

Her er prekenen jeg holdt i Brumunddal baptistkirke i formiddag:

Senere i år skal vi feire 500 års jubileet for Reformasjonen. I den anledning har jeg begynt å lese Romerbrevet på nytt. Det er en god forberedelse. Det var lesningen av Romerbrevet som førte til at Martin Luther gjenoppdaget sannheten om rettferdiggjørelsen som et genuint Guds verk alene - og det er i Romerbrevet vi skal ta utgangspunkt denne søndagen. I to vers som angir selve hovedtemaet i dette brevet, et brev som inneholder den mest systematiske fremstillingen av den kristne læren som du finner i hele Skriften.

Rom 1,16-17

Disse versene betyr noe helt spesielt for meg. Jeg hadde ikke vært kristen så veldig lenge når jeg oppsøkte baptistmenigheten i Hunndalen for første gang. Det er på dette lille tettstedet jeg ble født. Jeg tror det var Hans Asak Kristiansen, som var pastor den gangen, og som oppfordret meg til å avlegge mitt vitnesbyrd. Skjelvende gikk jeg opp på talerstolen og leste høyt fra Rom 1,16-17 og avla et av mine aller første vitnesbyrd. Jeg husker at jeg la vekt på “For jeg skammer meg ikke over evangeliet …”

Jeg var grepet av Kristus og det Han hadde gjort for meg. Jeg hadde erfart kraften i evangeliet og det var stort for meg. Det var et enkelt vitnesbyrd om min Frelser.

Om Romerbrevet sier Luther: “Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente. Det vil være av stor betydning for en kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør også hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød. Det kan aldri leses og granskes for grundig. Og jo mer det brukes, desto mer verdifullt blir det, og desto bedre smaker det.” (C.O Rosenius: Romerbrevets budskap, side 6)

Luther er ikke alene om å være begeistret for Romerbrevet. Hans medarbeider Melanchton anså Romerbrevet for å være av så stor viktighet at han med egen hånd skrev det av ordrett to ganger for å bli bedre kjent med dets innhold. Om Johannes Chrysostomos sies det at han to ganger i uken lot Romerbrevet leses opp for seg. Og den kjente amerikanske pastoren og bibellæreren H.A Ironside sier det slik: “Romerbrevet er utvilsomt den mest vitenskapelige fremstilling som det har behaget Gud å gi oss av sin plan angående slektens forløsning.”

En annen bibelforsker sier: “Brevet til romerne er gullnøkkelen til Det nye testamente, ja, til hele Den hellige skrifts uuttømmelige skattkammer.”

Men en Guds mann i England står for den beste kommentaren av dem alle, synes jeg: “En god ‘romer’ er en uovervinnelig kristen og en skrekk for Djevelen.” ‘Romer’ i betydningen - en som lever i Romerbrevet.

Det finnes også de som kaller Romerbrevet for et testamentarisk brev. Det er som om Paulus skriver ned sin siste vilje i sitt livstestamente. Det tror jeg er helt rett. I Romerbrevet fremstiller han selve kjernen i sin tro og overbevisning og ikke minst tillit til Gud.

Vi lever i en tid med mye selvkomponert tro. Livssynsmarkedet er stort. Det er mye å velge i. Dagens mennesker henter litt her og litt der og setter så dette sammen til det som er deres tro. “Dette er hva jeg tror,” sier det og forventer at du enten skal tro noe som ligner, eller noe annet. Noe som passer for deg. Og det du tror er like så bra som det jeg tror. Det viktigste er at det kjennes godt ut for deg.

Men den kristne tro er annerledes. Den er definerbar. I Judas’ brev kommer dette veldig tydelig fram. I vers tre skriver han: “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”

Hva snakker vi om? En tro som er blitt overlevert fra apostlene til neste generasjon. Ikke en tro som kan defineres for hver generasjon, og endres med tiden, men ‘den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige…”                      

Leser du noen av prekenene til apostlene, slik de gjengis for oss i Apostlenes gjerninger, så er det to ting som går igjen hele tiden: det handler om Jesu død og oppstandelse. Begge deler må med om vi skal snakke om kristen tro. Det var også selve kriteriet når de skulle velge hvilke evangelier som skulle med i den bibelske kanon: de måtte inneholde beretningen om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Derfor ble det bare fire, selv om det var flere å velge i. En kristen tro handler om korset og oppstandelsen. Punktum.

En god del av dagens forkynnelse handler om selvhjelp. Om hvordan du kan få et bedre selvbilde. Om hvordan du kan få det bedre med deg selv.

På pastordagene til Det Norske Baptistsamfunn i Drammen for tre uker siden hadde vi besøk av teologen Knut Tveitereid. Han utfordrer det han kaller “terapi-kristendommen” som blant annet florerer på Internett. Tveitereid gjengav for oss de tre mest siterte bibelversene i verden i 2014. Ingen av dem handler om Jesus. De tre mest kjente versene er disse:

“Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det” (Ord 4,3) “Stol på Herren av hele ditt hjerte, støtt deg ikke på din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så gjør han dine stier rette.” (Ord 3,5-6) og “Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet.” (Jos 1,9)

Men ingen ting om Jesus. Hva er det som gjør at mange blir så forlegne når Jesu navn nevnes?

Paulus ble ikke forlegen. Han hadde hatt et livsforvandlende møte med Jesus på vei til Damaskus i Syria, og her i Romerbrevet sier han rett ut: “Jeg skammer meg ikke ved evangeliet.”

Men vi blir liksom så forlegne fordi det i dag sies at det er så mange veier til Gud, mens den kristne forståelsen er at det finnes bare en eneste, og den går gjennom Jesus.

Det er jo Jesus selv som sier: “Jeg er veien, sannheten og livet. INGEN kommer til Faderen uten ved meg.”

Det er veldig tydelig. Og det er ekskluderende. Men det er likevel sannheten! Den apostoliske forkynnelsen samsvarer med dette. I Apg 4,12 leser vi: “Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.”

Knut Tveitereid er opptatt av at vi må gjenoppdage evangeliet! Han fortalte om tiden som ungdomsprest i Uranienborg kirke i Oslo. Påskenatt skulle han preke om Jesu død og oppstandelse, og lette gjennom taler han hadde holdt tidligere. De var mange, men ikke en eneste en av dem handlet om Jesu død og oppstandelse. Altså: det helt sentrale i evangeliet.

Tenk det. Tveitereid er ikke alene om dette. Dette er en trend i vår tids forkynnelse.

Jeg liker ordet “substans”. Troen vår må ha substans. Hva betyr ordet?

Går vi til ordboken så er “substans det som står under, bærer noe, som er bærende.” Vi snakker altså om et fundament, noe som er bærende. Noe som holder.  Ikke noe flytende, udefinerbart, vaklende.

“Evangeliet”, skriver apostelen, men det ordet sa egentlig ikke noe som helst for datidens mennesker. Det betyr bare “gode nyheter”, så den som hørte de ordene, ville med en gang spørre: Gode nyheter om ha da?

I dette tilfellet “de gode nyhetene om frelse”

v.1-4

Dette er virkelig gode nyheter!

Jeg synes det er veldig interessant dette. Brevet jeg hentet de innledende versene fra er altså skrevet til menigheten i Rom. Til selveste keiserhovedstaden. Hva er hans budskap? Hva vil han fortelle de kristne som oppholder seg der?

Det er viktig å få med seg bakgrunnen for dette brevet. For dette brevet er skrevet til en forsamling som Paulus ikke har grunnlagt, men som han har et godt forhold til.

Brevet til apostelen Paulus er skrevet til de Kristustroende i Rom og ble sannsynligvis lest opp i fattigkvartalet i storbyen. De som lyttet til opplesningen av brevet fikk høre at Paulus lengter etter å komme til dem og at han takker Gud for at de fantes der. I imperiets sentrum levde en skare mennesker som gav som lojalitet til en annen enn keiseren; de gav sin lojalitet til Herren Jesus, grepet som de er av en visjon om et rike der livet styres av en annen makt enn keiserens.

Paulus skriver dette brevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem i forbindelse med en innsamling til urkirken der. Han ønsket nå å vende vestover, besøke Rom og så bli utrustet til en fjerde misjonsreise. Denne gangen til Spania. Han skriver om dette i Rom 15,28:”Når jeg har avsluttet dette og fruktene av innsamlingen er vel forvart hos dem, reiser jeg til Spania og legger veien om dere.”

Paulus ønsket å bruke forsamlingen i Rom som base for sin fremtidige misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt østover for de nye planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i imperiets hovedstad i minst 15 år. De første var mest sannsynlig jødiske næringsdrivende. I oversikten vi finner i Apostlenes gjerninger over de som var tilstede på den minnerike pinsedagen i Jerusalem, når Gud utøser sin Ånd og 3000 kommer til tro, leser vi i Apg 2,10 om “innflyttere fra Roma”. Kanskje disse tok med seg De gode nyhetene tilbake til Rom?

Syv eller åtte år før Paulus skriver Romerbrevet hadde keiser Klaudius, sannsynligvis i år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historikeren Suetonis skriver nemlig om dette.

I følge Apg 18,2 hørte Akvilas og hans kone Priskilla, paret som Paulus hadde slått seg sammen med i Korint, til dem som ble utvist. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 fikk de utviste jødene mulighet til å vende tilbake. Når Paulus skriver tre år senere synes han å forutsette en forsamling med hedningekristen majoritet men med tydelige jødiske innslag.

Når vi forsøker å danne oss et bilde av den kristne forsamlingen i Rom så skal vi ikke forestille oss et stort kirkebygg med mange troende. Brevets siste kapittel gir oss nemlig et helt annet bilde. Det eneste man hadde var et antall hjem der mindre grupper kunne møtes til bønn, undervisning og brødsbrytelse. Sammenlagt dreide det seg nok ikke om mer enn hundre personer i en by som den gangen hadde en million innbyggere. I disse husmenighetene kom mennesker sammen med ulik bakgrunn.

Hva er det så apostelen Paulus ønsker å dele med dem? Hva er hans hovedfokus? Å skape substans! Noe å bygge på som holder, i liv og i død.

Paulus pakker slett ikke inn troens innhold. Han gjør det motsatte! Han pakker ut innholdet. I disse to versene, 16 og 17, viser Paulus hva hans budskap om Kristus åpenbarer og hvordan det virker, men først fremholder han at han slett ikke skammer seg over det han bærer fram.

For at vi virkelig skal forstå radikaliteten i de ordene må vi vite noe om tiden dette ble skrevet i. På denne tiden var nemlig Rom, byen som var hele Middelhavets midtpunkt, preget av at den hadde keiseren som en helt sentral skikkelse og som var en suveren makthaver. Det evangelium som apostelen Paulus forkynner, det han kaller “Guds evangelium” (1,1), kommenterer dette med å kunngjøre at en annen er Herre, en som, i følge 14,): “døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over levende og døde.”

Hva skulle så en kristen gjøre? Vike unna anstøtet som å hevde noe slikt var gjennom å gjøre troen til noe høyst privat?

Da Paulus sier at han ikke skammer seg så er det som om vi hører salmistens ord i Salme 119,46: “Jeg vil tale for konger om dine lovbud, og jeg skal ikke bli til skamme.” Og det er som et ekko av Jesu radikale ord i Matt 10,32-33: “Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.”

Paulus skammer seg ikke. I et annet brev, skriver han at: “I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg.” (Fil 2,20). Det gjaldt selvsagt også keiseren.

I den sammenfatningen av evangeliet som nå følger er samtlige ord teologisk særdeles ladede. Paulus sier at evangeliet er GUDS KRAFT!

Han har allerede - i vers 4 - skrevet om Guds kraft i sammenhengen med at Jesus ble vekket opp igjen fra de døde. Nå er fokus på det som skjer når evangeliet forkynnes. Paulus vet gjennom erfaring at når han forkynner den korsfestede og oppstandne skjer det noe! Den nye verden som ble skapt når Jesus døde og oppsto fra de døde blir virkelighet i de som lytter og tar imot.

Venner, vi må ikke være forlegne, vi må ikke tenke smått om det herlige budskapet vi er satt til å forkynne!

Den kraft, som virker i evangeliet, er en kraft som FRELSER! Eller redder!

Ettersom dette er et velkjent kristent begrep står vi i fare for å gå glipp av betydningen.

Det vanligste er vel at vi tror at frelse handler om at man kommer til himmelen når man dør. Det taler også Paulus om, men ikke så ofte og så mye som man kanskje skulle tro. Jo da, forsikringen om at døden er en beseiret fiende finnes der, og at forgjengelighetens krefter ikke har siste ordet, men det innebærer ikke at målet for dem som tror på evangeliet en tilværelse i himmelen uten en kropp.

Frelsen innebærer noe så radikalt som at Gud skal redde hele skapelsen fra forgjengeligheten og skjenke sitt folk en kroppslighet som ligner Jesus fikk i oppstandelsen, for at de kan leve et forherliget liv i en fornyet skapelse.

Men frelse handler jo også om noe her og nå, ettersom frelsen befrir mennesker fra syndens makt og skyld og grunnfester mennesket i Kristi kjærlighetsfulle fellesskap. Altså er frelse både en samtidig og fremtidig realitet.

Men vi må merke oss at evangeliets kraft er for hver den som tror. Kunngjøringen, proklamasjonen av de gode nyhetene om den at den korsfestede og oppstandne er verdens Herre må tas imot. Det er en ufravikelig betingelse.

Så, i det neste verset, v.17, forklarer Paulus hvorfor evangeliet frelser eller redder. Åpenbaringen av “Guds rettferdighet”, som det bokstavelig står, hører med til det mest sentrale i hele Romerbrevet. Rettferdighet handler om hva som er rett og rettvist.

Det er akkurat dette verset som utløser hele Reformasjonen, siden det gav Martin Luther klarhet i hva evangeliet er for noe. Som universitetslærer i teologi holdt han forelesninger over Romerbrevet, og grublet mye over hva Paulus mente med begrepet “Guds rettferdighet”. Mentes det den rettferdigheten som Gud KREVER? Det var den vanlige tolkningen, og den kan virke som noe selvfølgelig. Alle bærer vi på en naturlig rettsfølelse inni oss. Vi vet at Gud vil det som er rett. Dermed tror vi at veien til Gud må bestå i å gjøre det rette for å bli rettferdig innfor Gud.

Luther hadde nå to problemer å kjempe med. For det første hadde han av erfaring opplevd at han aldri lykkes i å prestere den rettferdigheten som Gud krevde. For det andre opplevde han som bibelforsker at Romerbrevet ble ubegripelig når man lot rettferdigheten bety det gode som man må utføre for å bli Guds barn. Da gikk det opp for ham at “Guds rettferdighet” rent språklig kunne bety noe annet, nemlig en rettferdighet som KOM FRA GUD, noe som GUD GIR. Med denne tolkningen gikk det plutselig an å forstå Paulus. Luther hadde funnet nøkkelen til evangeliet.

Rettferdigheten er altså noe vi får givende. Den kan også kalles “Kristi rettferdighet”. Kristus har nemlig oppfylt all rettferdighet, og sonet alt vi har forbrutt. Frelsen består i å få del i denne rettferdigheten, som Gud gjorde i stand for oss da Han ofret sin egen Sønn. Vi får del i den gjennom troen. Tro er nemlig ikke bare en tanke, en innsikt eller noe man holder for å være sant. Den er et fellesskap med Kristus som gjør at vi så å si innlemmes i Ham og får del i alt som Han eier.

Noe større eller herligere enn dette blir det ikke. Våre skitne klær er byttet ut med snøkvit skrud. Vi ikles Kristi rettferdighet. Det er Kristi rettferdighet som gjør at vi kan bli stående for Gud.

Det er disse gode nyhetene apostelen Paulus forkynner for den kristne forsamlingen i verdensmetropolen Rom. Det er disse gode nyhetene Martin Luther gjenoppdager og Reformasjonen er i gang. Den skulle endre hele Europa.

Hva trenger vi å gjenoppdage?  Kanskje kraften i Guds evangelium! At vi har det beste budskapet av alle, og at vi ikke har noe å skamme oss over. Tvert imot. Vi har det mest livsbejaende og positive budskap verden noensinne har fått del i.

Jeg elsker denne sangen, skrevet av lekpredikanten O.Brattekaas i 1895:

Ren og rettferdig, himmelen verdig
Er jeg i verdens frelser alt nu
Ordet forkynner, at mine synder

Kommer Han aldri mere i hu
Å, jeg er frelst og salig fordi
Sønnen har gjort meg virkelig fri
Fri ifra nøden, dommen og døden
Amen, Halleluja

Lenge jeg tenkte, Gud ikke skjenkte
Nåde til den som fattedes alt
Å måtte lide, kjempe og stride
Stod for mitt hjerte levende malt
Men i min strid, min bedring og flid
Fantes det bare avmakt og død
Lammet har vunnet, blodet har runnet
Amen, Halleluja

Å hvilken nåde, midt i all våde
Kristus har kjøpt oss just som vi er
Han måtte lide, kjempe og stride
Han måtte stå mot helvedes hær
Nu er vi frie, hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt
Gud nu forkynner nåde for synder
Amen, Halleluja

Fastebetraktninger 2017, del 13: Min synd

Jeg har begynt på Romerbrevet igjen. Husker ikke for hvilken gang. Jeg har lest det mange ganger siden jeg ble en kristen i 1972. Det passer jo godt nå ved Reformasjonsjubileet å lese det brevet som skulle bli til så stor hjelp for Martin Luther, og for så mange i kjølvannet av hans gjenoppdagelse av evangeliet. Når det gjelder synet på rettferdiggjørelsen så anser jeg meg selv for lutheraner å være.

Men det var ikke dette jeg ville skrive om i denne fastebetraktningen.

Jeg vil skrive om noe som nesten ingen snakker om lenger: synd. Det ordet har nesten gått ut på dato. I dag snakker vi heller om menneskelige svakheter. Men apostelen Paulus er realistisk. Han snakker om syndens realitet: "alle har syndet og mangler Guds herlighet." (Rom 3,23) Uten unntak. Alle. Noen vers tidligere har han slått fast: "Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste." (v.10)

"Alle er under synd", skriver apostelen, (v.9).

Og vi skal ikke se så mye rundt oss før vi ser syndens konsekvenser. Det er bare å åpne dagens avis eller se fjernsynets nyhetssendinger. Da vil man raskt stifte bekjentskap med resultatene av menneskets falne natur: Krig, vold, misunnelse, bitterhet, begjær, urenhet, undertrykkelse, misbruk, utnytting. Listen er lang som et vondt år.

Men jeg behøver ikke gå så langt. Jeg kan gå til mitt eget hjerte. Apostelen Paulus så dette i sitt eget liv. Han skrev:

"For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt..." (Rom 7,18)

I verset forut for dette beskriver han hvorfor det er slik: "... synden som bor i meg..."

Vi - jeg - er alle i stand til de mest horrible ting. Om vi skulle finne på å tro at vi ikke er i stand til å bedra, være utro, utnytte andre, falle i det vi kaller grove synder, underslå, stjele, ja, da er vi forført. Jo lenger jeg lever jo mer svikefullt ser jeg at mitt hjerte er - og jo mer avhengig er jeg av Guds nåde.

Jeg liker godt kong David. Så 100 prosent menneske. På godt og på vondt. Når han lærer sitt hjerte å kjenne snakker han ikke om andres synder. I sin store bots-salme, Salme 51, skriver han:

"... mine overtredelser ..." (v.3)
"... min synd ..." (v.4)
"... mine overtredelser ..." (5)
"... min synd ..." (v.5)

Vi trenger alle å få se dette. Ikke bare en gang.

Parallelt med lesningen av Romerbrevet leser jeg en kommentar til brevet av Hans Johansson: "Så räddar Gud världen". Hans Johansson var bibellærer og pastor, og i de senere år knyttet til kommuniteten i Bjärka Säby, som jeg er knyttet til. Brått og uventet døde han under en joggetur for ni år siden. En samtale med Hans fikk stor betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg kommer alltid til å huske ham med stor glede og takknemlighet. Hans Romerbrevskommentar er svært god.

Reformator, forsoner og leder av små kristne fellesskap

I går, i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet, ble jeg kjent med en skikkelse fra reformasjonstiden jeg ikke har hørt om: Martin Bucer (1491-1551).

Bucer bar på en sorg: han led på grunn av den splittelsen reformasjonen medvirket til. Som kjent vokste det jo frem ulike reformatoriske bevegelser i Europa: en i Wittenberg med Luther som den ledende skikkelsen, en i Sveits rundt Zwingli, en rundt Calvin - og sist, men ikke minst, fantes det enda en gren: den anabaptistiske. Bucer forsøkte å forsone disse ulike reformatoriske strømningene.

Hvem var så denne Martin Bucer? Han var født i Schlettstadt, en by i det nordøstlige Frankrike, i nærheten av Alsace, og vokste opp i svært fattige kår. Martin var lærelysten, og fordi familien ikke hadde penger til at han skulle gå på skole, søkte han å få tre inn i dominikanerordenen - den mest intellektuelle av alle katolske ordener.

I år 1581 studerte han ved Universitetet i Heidelberg, akkurat på samme tidspunkt som augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine teser om avlatshandelen. Bucer ble sterkt grepet av Luther, brøt med dominikanerordenen og begynte straks å spre reformasjonens ideer. Han ble lutheraner.

Men så var det dette med alle retningene da. Reformasjonen sprikte i alle slags retninger. Bucer så for seg at det var mulig å forene noe av det de sto for, ikke minst når det gjaldt synet på nattverden. Luther mente som kjent at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli på sin side snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få noen av dem til å endre sine synspunkter, men han prøvde å finne formuleringer som var tilstrekkelige for at både Luther og Zwingli kunne underskrive. Men han lykkes ikke.

Han gav seg likevel ikke og forsøkte mange ganger. Uten å lykkes.

Det var i forbindelse med disse stadige mislykkede forsoningsforsøkene at Martin Bucer kom med denne uttalelsen:

"Hvis du fordømmer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

En annen spennende side ved Martin Buber er at han i forbindelse med sitt virke i Strasbourg organiserte kirken fra grunnen av som et nettverk av små kristne fellesskap. Hans økumeniske ambisjoner omfattet alt fra katolikker til anabaptister.

Han dør i England 1. mars 1551 etter at han ble ble tvunget til å gå i eksil av keiseren. Det skjedde i 1549.

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Takknemlighet for min lutherske arv

Nylig døde en mann som skulle få avgjørende betydning for de første årene mine som kristen. Gunnar Brunstad sovnet stille inn på sin 91 års dag 22. november. Brunstad var residerende kapellan i kirken som vi sognet til. Jeg ble en kristen i 1972, og Gunnar Brunstad og sognepresten i Hunn og Vardal, Arne J.M Sky, skulle begge gjennom sin forkynnelse og gode prestegjerning få legge et solid fundament for min tro. Overfor begge disse to flotte prestene kjenner jeg på djup takknemlighet. Arne Sky har jeg hatt gleden av å treffe ved flere anledninger etter at han sluttet som sogneprest i Vardal. Gunnar Brunstad så jeg aldri mer igjen, men plutselig en dag så ringte han meg. Det ble nesten litt overveldende at han skulle huske meg. I dag - når han nå er hjemme hos Herren - kommer tårene, både i vemod, men også for den gode sjelesørgriske samtalen vi hadde. Nok en gang ga han meg noe verdifullt å leve videre på. Som han så ofte gjorde som prest i Hunn kirke. Slik også med Arne Sky.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for min lutherske arv. De siste årene har jeg vært så priviligert at jeg har fått mer kontakt igjen med disse røttene gjennom både Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Det er jeg så glad for. Ikke minst kjenner jeg på gleden over disse kirkenes understreking av den gaven som Herrens måltid er. Å få del i Herrens kropp og Hans blod blir større og større for meg etter hvert som årene går.

Og jeg husker alle de sterke stundene rundt alterringen i Hunn kirke hvor vi knelte ned og fikk del i denne gaven. Det var rundt alterringen i Gjøvik kirke jeg opplevde min Åndsdåp.

Jeg har ikke noen av disse årene etter 1972 klart å forsone meg med at dette 'bare er et minnemåltid'. For meg har det alltid vært 'noe mer', og hva dette 'noe mer' har jeg fått en styrket forståelse for de siste 20-25 årene.

Og jeg er glad for disse kirkenes understrekning av lov og evangelium, et syn jeg deler. Og for deres understrekning av rettferdigjørelsen vi gis i Kristus.

Lagsbevegelsen - som her i Norge er luthersk - kan jeg ikke få takket nok. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for det fundamentet som ble gitt meg, gjennom denne evangeliske bevegelsen. Den lutherske presten Anders Moen Kvalsnes fikk hjelpe en ung uerfaren kristen til å feste blikket på Jesus og stole på Ham alene. Det har båret meg alle år siden.

Så i dag - når jeg får innbydelser fra mine lutherske lagsbrødre - enten det er i Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon eller Misjonssambandet - takker jeg ja så langt det er mulig, av glede og takknemlighet for hva disse kirkene har gitt meg. De siste årene har jeg også møtt kristne søsken fra DELK, men aldri talt i deres menigheter, men jeg kjenner tilhørighet også hos dem.

I dag - i det vi allerede har startet på den andre adventsuken - takker jeg alle mine lutherske brødre og søstre - for alt de har betydd og betyr for meg under vandringen mot vårt felles mål. Takk for raushet når dere har invitert meg til å tale i deres kirker og bedehus.