Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som for mange år siden gjorde meg oppmerksom på den indiskfødte evangelisten og apologeten, Ravi Zacharias (bildet). Siden har jeg med stor glede fulgt med på denne mannens tjeneste.

I går ble jeg oppmerksom på en konferanse i forbindelse med Reformasjonsjublieet som av alle steder ble holdt i Roma 30.juni til 1.juli. Ravi Zacharias talte varmt om Martin Luthers betydning. Det var Den evangeliske Allianse i Italia som sto bak arrangementet. Den evangeliske allianse i Italia, hadde lagt årsmøtet til Roma, for på den måten å markere 500 års jubileet for den protestantiske reformasjonen.

"Reformasjonen gravde frem igjen Guds ord," sa Zacharias i sin tale.

Både før og etter årsmøtet til Den evangeliske Allianse i Italia talte Ravi Zacharias kraftfulle budskap om Reformasjonens arv: Den sentrale plassen Skriften fikk og frelse ved tro alene som evangeliets sentrum.

Zacharias refererte til bibelske historier, og illustrerte dem med trender innen moderne tenkning og viste hvordan disse kan tillempes en moderne kontekst. Han argumenterte også med at Reformasjonen var en tid hvor Guds ord ble gravd frem igjen fra tyngden av menneskelige tradisjoner og kirkelige krav.

"Uten Guds ord, kan all slags menneskelig standard bli noe absolutt, med enorme negative effekter. Reformasjonen plasserte Bibelen der den må være: i sentrum av kirkens liv."

Men det var ikke bare Ravi Zacharias som talte i forbindelse med dette årsmøtet. Det gjorde også Giacomo Ciccone, som ble gjenvalgt som president for Den evangeliske allianse i Italia:

"At vi minnes den protestantiske reformasjonen dette året er en oppmuntring for oss til å fortsette å være en profetisk stemme i den globale evangelikale verden og fastholde vår forpliktelse overfor evangeliet basert på Skriften alene og som har sin grunn i Troen alene, selv i en tid med oppmykning fra evangelikale kristne mot Den romersk-katolske kirke."

Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

"Skriften alene" er et sårbart prinsipp

Ved ulike anledninger den siste tiden har det slått meg ennå en gang hvor sårbart det reformatoriske prinsippet: "Skriften alene", er. De fleste med frikirkelig bakgrunn vil hevde at Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Men vi kommer likevel ikke bort fra at vi ser nokså forskjellig på en del ting. Samtidig som hver av oss vil si at vi følger det som står skrevet i Den Hellige Skrift.

Jeg er enig i det som kalles for Konkordieformelen, hvor det heter:

"Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente."

Jeg deler også det synet som Kristkirken i Bergen gir i sin forfatning, hvor det heter:

"Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at "hele Guds råd" (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - "Jesus Kris­tus, og ham kors­festet" (1 Kor 2,2) og at "av nåde er dere frelst, ved tro" (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum."

Når dette er sagt er jeg samtidig glad for at jeg kan slutte meg til innholdet i de tre oldkirkelige bekjennelsene, som jeg mener er sanne uttrykk for den kristne tro. Nå hadde reformatorene noe viktig å si også om disse bekjennelsene. I Konkordieformelen heter det:

"De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt."

Ved siden av det hjelpemiddel som de oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske-, nikeneske- og athanasianske- trosbekjennelsen, er det mer og mer tydelig for meg at vi trenger en gjennomgang av hva vi mener når vi snakker om sann bibelsk tro. For i dag holder ikke "Skriften alene" prinsippet. For det første er det ikke selvsagt hva vi mener når vi sier at vi tror på Bibelen, eller "på det som står der". Det betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. For det andre er det flere som setter åndelige opplevelser, eller rettere det de mener er Den Hellige Ånds tale, over Skriften. De bruker ikke Bibelen til å bedømme ting som skjer, men de bedømmer det ut fra hva de føler, hva de har opplevd, eller hva de sier er Gud som taler til dem. Da er det ikke lenger "Skriften alene" som teller, men først og fremst hva jeg føler og hva jeg opplever. I dag er det blitt slik at hvis jeg føler det er rett for meg, ja da er det rett. Hva jeg måtte føle er ingen bibelsk målestokk.

Jeg ser behovet for trosbekjennelser som tydeliggjør hva vi tror. Som både tar hensyn til de lange linjene i kirkens historie, men som også er relevante for de spørsmål som melder seg i vår tid. Nå er det veldig interessant å se at de oldkirkelige bekjennelsene er svært aktuelle for vår tid, for vranglæren ser ut til å gjenta seg gjennom tidene. Spørsmål som var aktuelle på 200-300 tallet, er fremdeles dagsaktuelle. Og en god del av de spørsmålene som reformatorene sto ovenfor er også tidløse. Men vi står også overfor fenomener i kjølvannet av pinsekarismatikken, som vi må finne svar på. Når noen hevder at Den Hellige Ånd har sagt at man skal sparke en gammel dame i ansiktet med sine bikerboots, og andre hevder at vi må være varsomme så vi ikke bedrøver Den Hellige Ånd, ved å stille et fundamentalt spørsmål om slikt er i tråd med Bibelen, da ser man hvor brennaktuell bibelske lærespørsmål er.

For å si det slik: Alt er ikke sant, og det er heller ikke likegyldig hva du mener er Åndens ledelse.

Hva jeg tror om utsagnet "Skriften alene"

En av bloggens lesere spør om hvordan jeg forholder meg til det reformatoriske utsagnet: Skriften alene. Jeg har svart på dette ved flere anledninger, men siden dette er et meget tidsaktuelt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår reformatoriske arv og alltid vil være det, svarer jeg på følgende måte denne gang:


Sola Scriptura er et interessant utsagn, men hva betyr det?

Det var i protest mot den betydning paven og tradisjonen ble tillagt, at Luther fremhevet Skriften alene som grunnlag for den kristne lære om troen og det kristne liv. Men det har aldri vært luthersk oppfatning at en kunne eller burde gå til Bibelen og lese den uten noen forutsetninger. Det ble ikke hevdet av reformatorene, og det blir ikke påstått i dag heller. En har tvert i mot ment at en forutsetningsløs skriftforståelse ikke eksisterer. Det er en grov misforståelse å mene at en går til Skriften som om en er uten noen forutforståelse.

Fra reformatorenes side ble det sagt at Skriften alene måtte forståes ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene.

Jeg synes den reformatoriske formulering, den såkalte Konkordieformelen (epitome) gir et godt uttrykk for min overbevisning:

“Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente.” Likeledes dette: “Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at “hele Guds råd” (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - “Jesus Kris­tus, og ham kors­festet” (1 Kor 2,2) og at “av nåde er dere frelst, ved tro” (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum.”

Jeg holder også fast på de oldkirkelige symbolene: Den apostoliske, nikenske og athanasianske bekjennelse som sanne uttrykk for den bibelske lære om den treenige Gud og om Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.

Jeg slutter meg også til reformatorenes formule­ring om slike skrifter:“De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt.” (Konkordieformelen)