Var nå Reformasjonen nødvendig?

Svaret på det spørsmålet er et tydelig ja, uten noen som helst tvil og forbehold. Den som har lest litt kirkehistorie ser det. Det holder å nevne den politiserte pavekirken, forfølgelsen av annerledes troende, avlatshandelen, de teologiske avvikene fra det som hadde vært felles kristen tro. Forløperne til Reformasjonen, som John Wycliffe og Jan Hus, var brennende fakler i et ofte beksvart mørke.

Når Luther fant tilbake til den bibelske læren om Rettferdiggjørlsen ved troen alene, fikk mange mennesker åndelig hjelp til å komme ut i frihet. Reformasjonen kom som et åndelig vårvær som brakte med seg fornyelse og gjenoppdagelse av mange bibelske sannheter. Alt dette takker jeg Gud for. Det er en del av min åndelige arv, som jeg ønsker å ta vare på og som jeg ikke fornekter.

Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid. Den var ikke bare nødvendig, den var uunngåelig, og det er mange faktorer som førte til den.

Men nettopp fordi Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid, vil vi også se at alt som skjedde ikke var godt. Reformasjonen har ikke båret bare gode frukter. Vi fikk to nye kirkesamfunn, som hver på sin måte fikk nye og andre bånd til statsmakten. Både Den reformerte kirke og Den lutherske kirke ble på ulike måter bundet til og underlagt den politiske makten, slik urkirken ble det i overgangen til det vi kaller Oldkirken. Og disse to kirkene ble kirker, som med våpen i hånd, forfulgte, arresterte og drepte tusenvis av andre troende. Både katolikker og de som hørte til reformasjonens tredje gren, de foraktede anabaptistene - eller 'gjendøperne'.  Vi skal ikke glemme de tusenvis av martyrer som har lidt på grunn av nettopp Reformasjonen. Fra før av var disse anabaptistene forfulgt av Den romersk-katolske kirke.

Så har århundrene gått, og kristne har nærmet seg hverandre over konfesjonsbarierene. Det er mye godt å si om dette. Vi har lært og vi lærer fremdeles hverandre å kjenne. Og vi forstår at vi alle har mye å lære av hverandre.

Når det er sagt tror jeg ikke på noen organisert enhet som skal munne ut i en kirke til slutt. Til det er det for mye kirkepolitikk, og for store teologiske ulikheter. En som har lært meg mye om kristen enhet er kopteren Matta al-Miskin.

Han advarer mot 'en falsk enhet, en enhet som er grunnlagt på et ønske om å fremstå sterke, en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slue kompromisser, en enhet som forakter de svake."

Det skriver han i den lille boken, som er oversatt til svensk, "Enhet ger liv".  Matta al-Miskin starter et helt annet sted. I den enheten som finnes i Treenigheten, i Guds vesen. Den er der allerede.

"Enhetens grunn," skriver Matta al-Miskin, "er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og menneskelig, Hans nedrivning av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til vår neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare i hverandres."

I skarp polemikk mot all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoningen som finnes i Kristus. Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker finner på. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, åndelig og materielt.

Kristen enhet er troens viktigste krav, men den begynner ikke i lære, men i ånd. Det er Den Hellige Ånd som binder oss sammen på forsoningens grunn.

Et av kjerneverdiene i baptismen, som jeg selv er en del av, er retten til å tro og mene hva man vil. Den verdien er vi selvsagt ikke alene om, men den er grunnleggende for meg. Derfor vil jeg ikke gå ut i mot eller ta avstand fra mennesker som bekjenner Kristus og som holder seg til det kirken alltid har trodd, siden begynnelsen. Ikke har jeg noe behov for det heller, selv om de finnes de som krever det av meg. Jeg har i grunnen nok med mine egne synder, og har et stort behov for at Herren ser til meg i sin nåde.

Veien går ikke om Rom for meg, men jeg tar gjerne turen innen Golgata. Der møtes vi alle. Dit må jeg ofte, og det vet jeg mine trossøsken må også. Så erkjenner jeg at jeg ser stykkevis og delt, og jeg fortsatt har mye å lære av mine protestantiske, koptiske, ortodokse og katolske venner. Det betyr ikke at vi er enige i alt.

Dave Hunt - på Ordets klippegrunn - en apologet for vår tid

I en lengre periode nå har jeg hatt gleden av å lytte til apologeten David Hunt (bildet), som døde 87 år gammel i 2013. Han ledet i mange år organisasjonen 'The Berean Call' (Kallet fra Berøa), hvor han med Bibelen som autoritet, gransket de ulike strømninger og lærdomsvær som vår tid er så full av.

En sterk forsvarer av Reformasjonen, men ikke ukritisk til den. Blant annet har han tatt et solid, kraftig og berettiget oppgjør med calvinismen. For meg personlig har det vært til stor hjelp i møte med vår tids nykalvinisme. Sjelden har jeg møtt en slik hardhet mot andre kristne enn fra deres side, og ei heller mer splittende gruppering en hva disse representerer. Derfor er det nyttig og lærerikt å se undervisningen til Dave Hunt, som ligger ute på You Tube. Jeg legger ved en link til denne, slik at de som er interessert kan se disse videoopptakene.

Men det har også vært nyttig å se hans grundige gjennomgang av Den romersk-katolske kirkes lære. Etter å lyttet til Dave Hunt's solide bibelkunnskap, kombinert med hans kunnskap i historie, og særdeleshet i kirkehistorie, og hans saklige fremstilling, blir man ikke mindre overbevist evangelisk kristen etterpå. Det er viktig å kjenne til kirkehistorien for å forstå vår egen samtid. Selv om klimaet mellom kristne fra ulike kirkesamfunn er blitt bedre med årene, er det også viktig å ta høyde for at Den romersk-katolske kirke ikke har endret sitt læregrunnlag - og kommer heller aldri til å gjøre det.

Dave Hunt er fremdeles en stemme å lytte til, ikke minst på grunn av hans klippefaste tro på Bibelen som Guds autoritative ord for liv og lære. Det skinner igjennom i alt han har skrevet, og talt. Han er en tydelig kreasjonist - det vil si at han tror at Bibelens skapelsesberetning er sann. Så tok han da også frimodig oppgjør med teologisk liberalisme, og var en tydelig forsvarer av det bibelske ekteskapet.

Det er ikke mange som Dave Hunt. Hans stemme savnes. Men det er et håp om at Gud reiser opp andre av samme kaliber som han. Chuck Smith, grunnleggeren av Calvary Chapel-bevegelsen, kalte ham med rette 'en profet for vår tid'. Måtte Gud reise opp mange slike profetiske røster i vår tid.

Og vi bør alle følge det rådet som Dave Hunt gav, og som ble navnet på hans arbeid: Gjør som de kristne i Berøa!

'Men disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket daglig i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt'. (Apg 17,11)

Her er linken til undervisningen om calvinismen:

https://www.youtube.com/watch?v=ZL5kZzA0yys

Den har tittelen: What Love Is This? Calvinism's Misrepresentation of God'.

Her er hans nå etter hvert klassiske video om Den romersk-katolske kirke:

https://www.youtube.com/watch?v=oUFhGQ4Do9s

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)

Reformasjonens viktige kjerneverdier

I en uryddig og kaotisk tid som vår, er det viktigere enn noensinne å finne frem igjen kjerneverdiene fra Reformasjonen.

Skriften alene: Guds ord er evig, uforanderlig, guddommelig inspirert og den eneste autoritet for liv og lære. Ingen ting kan settes over Skriften- ingen pave, intet kirkemøte, ingen tradisjon. Derfor er det så viktig at vi i dag ber om en bibelvekkelse. At Guds folk vender tilbake til Bibelen, og lar den være fundamentet for vår tro. Det er ikke Bibelen som skal tilpasses vår tid, det er vi som må bøye oss for Bibelens autoritet. Når alt kommer til alt så er det Gud som har rett!

Kristus alene: Mye av vår tids forkynnelse handler om å få et bedre selvbilde, eller fokus er rettet mot hvor mye Gud vil velsigne oss. Apostlenes forkynnelse var annerledes: De forkynte Jesus Kristus korsfestet, og oppstanden. I dag må vi spørre oss selv: er forkynnelsen vår korsmerket? Har vi forstått den vertikale og horisontale betydningen av korset?

Nåden alene: Om vi ikke kjenner til hva synden er og gjør med et menneske, forstår vi heller ikke nåden. I dag forkynnes det mye nåde, men har folk forstått bakgrunnen for Guds uendelige nåde? I dag nevnes ikke ordet synd i noen særlig grad. Men vi forstår ikke hvorfor Jesus måtte dø, om vi ikke forstår hva vår egen synd forårsaker. Jeg har merket meg at mange kirkesamfunn har fjernet sanger som handler om Jesu blod fra sine sangbøker. Det gjelder både pinsebevegelsen og hos baptistene. Når de 'nye' sangbøkene kom forsvant også mange sangene om Jesu Kristi blod. De egnet seg ikke lenger i en moderne tid som vår. Dermed forsvant selve grunnlaget for å forstå frelsen.

Troen alene: Hva er tro? Prestasjon eller gave? Holder Jesu frelsesverk, eller må noe legges til? Viktige spørsmål som det ikke alltid gis klare svar på i en tid som vår.

Guds ære alene: Dette er kanskje den mest forsømte av alle kjerneverdiene fra Reformasjonen? Mye av det vi holder på med i dag bygges rundt en plattform, eller handler om visse forkynnere eller lovsangere. Men Bibelen forteller oss at menneskets fremste hensikt og høyeste gode er å ære Gud med ord og liv, og finne sin djupeste tilfredsstillelse i Ham.