Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 6

 Jeg kan ikke lese den nest siste valfartssalmen, Salme 133, uten å tenke på Matteus den fattige eller Matta al-Miskin, som hans koptiske navn er. Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Noe av det som opptok han mest var bønn og bønnen om kristen enhet. Og Salme 133 begynner slik: "Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!"

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen 'Kristen enhet' advarer han mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake. I motsetning til denne falske enheten stiller Matta al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige. Hans nedriving av alle skillemurer. 

Matta al-Miskin legger vekt på at den enestekraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta al-Miskin. 

I 1972 skriver Matta al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp det samme tema. Artikkelen har fått tittelen: 'En Kristus og en altomfattende kirke.' Her tar Matta al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Fortsettelsen av Salme 133 lyder slik: "Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid."

fortsettes

En bønn 1.juledag 2021

 "Det er så fryktelig vanskelig å bli så liten som du, Jesus. Hjelp oss å komme nær hjertet ditt. La oss ikke gå rundt å tro at vi er så store. Vi orker ikke denne konkurransen mer: hvem er størst? (Luk 22,24)

- Fader Matta al-Miskin (bildet), eller Matteus den fattige (1919-2006), fornyer av det koptiske klostervesen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds barns enhet, del 1

 Jesus bar på en djup lengsel. Han formet den som en bønn til Faderen: "at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg, så at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg." (Joh 17,21)

For meg har det å møte den store og fargerike familien til Frelseren vært så berikende. Den er så mye mye større enn den lille klanen jeg er en del av. Den kommer fra Øst og Vest, Nord og Sør og alle skal vi en dag sitte til bords i de himmelske saler og ta del i Lammets bryllupsmåltid. En skare som ingen kan telle. Vi må vokte oss vel for sekterismen som tror at den grenen vi sitter på er den eneste. Treet er stort og gammelt og har mange grener, for at himmelens fugler kan sitte i dem og synge lovsanger til Herren.

Jeg liker derfor mttoet til Misjonskirken (Misjonsforbundet): Guds barns enhet og synderes frelse! Mye sv min tid går med til å pleie reasjoner og bygge vennskap med ledere og lekfolk i ulike kirkesamfunn, og jeg taler da også over alt jeg blir spurt. 

Det har skjedd så mye poitivt når det gjelder forholdet kristne i mellom de siste årene. Det er ikke så mange år siden det var nærmest vanntette skott mellom oss og hver passet på sine egne revirer. 

Men jeg har ingen tro på organisert enhet, komitearbeid og resolusjoner! Den koptiske munken og fornyeren av klosterlivet i Egypt i vår tid, Matta al-Miskin (bildet) sa følgende: "Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan bli enig om innholdet." Der må vi begynne. Enhet begynner i ånd, ikke i bokstav. Det er Jesus som fører oss sammen!

I møte med andre kristne er jo noe fremmedartet, men det er jo vice versa! 

Den gryende pinsevekkelsen har mye å lære oss om kristen enhet:

I en bakgate i Los Angeles, nærmee bestemt i Azusa Street, bak en stall, ble den moderne pinsebevegelsen født i april 1906. Vi forbinder den først og fremst med tungetalen. Den var ihvertfall mest iøyenfallende. Eller? Like viktig var at pinsevekkelsen brøt ned barrierene mellom etnisitet, klasse og kirker. Dåpen i Den Hellige Ånd berørte alle.I et djupt segerert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker som et av de aller viktigste kjennetegnene. des

I desember 1906 skrev bevegelsens forgrunnsskikkelse, den fargede predikanten William Seymour, om vekkelsens frukt: "Menneskene smeltet sammen...ble til et eneste stykke, et brød, til en kropp i Kristus Jesus. Det er hverken jøde eller hedning, slave eller fri, i Azusa Street Mission." 

William Seymours visjon om en kirke som vitnet om en ny menneskelighet med forsoning mellom mennesker, kom dog med årene til å bli trengt tilbake av andre krefter innen den unge pinsebevegelsen. Når virksomheten på Azusa Street etter noen år opplevde splittelse var den fremste årsaken at de hvite lederne innen bevegelsen ble forferdet over at ikke de svarte ikke "holdt seg på sin plass". 

William Seymour ble etterhvert utstøtt fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke: "Å, som mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hver av sine barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapitel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om." Slik skulle det likevel ikke gå. Tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Når Seymour dør 1922, bare 52 år gammel, var han nesten glemt. Det sies at han døde av et sønderknust hjerte.

William Seymour (bildet)

fortsettes

Drept av en av sine egne

Det grufulle drapet på abbeden i Makariosklosteret i Egypt, Anba Epiphanius (bildet) synes nå å være oppklart. Drapet skal ha blitt begått av en av munkene i klosteret. Han har samarbeidet med en tidligere munk i samme kloster, som nylig måtte forlate klosteret. Sammen skal de ha planlagt drapet.

Det er professor i kirkehistorie, Samuel Rubensson, som er preses for Johannesakademien som opplyser dette på nettsiden til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Det hele er en djuppt tragisk katastrofe for den monastiske kommuniteten. Drapet fant sted 29.juli.

Anba Epiphanius var en svært lærd mann, og var kjent for sin stillferdige fremtoning. Han ble født i 1954, og var munk i Makariosklosteret siden 1984. I 2013 ble han så valgt til klosterets abbed og dermed biskop. Makariosklosteret fikk sin store fornyelse i moderne tid da Matteus den fattige eller Matta al-Miskin tok over ledelsen.

La oss huske våre venner i Makariosklosteret i forbønn i denne vanskelige tiden.

Var nå Reformasjonen nødvendig?

Svaret på det spørsmålet er et tydelig ja, uten noen som helst tvil og forbehold. Den som har lest litt kirkehistorie ser det. Det holder å nevne den politiserte pavekirken, forfølgelsen av annerledes troende, avlatshandelen, de teologiske avvikene fra det som hadde vært felles kristen tro. Forløperne til Reformasjonen, som John Wycliffe og Jan Hus, var brennende fakler i et ofte beksvart mørke.

Når Luther fant tilbake til den bibelske læren om Rettferdiggjørlsen ved troen alene, fikk mange mennesker åndelig hjelp til å komme ut i frihet. Reformasjonen kom som et åndelig vårvær som brakte med seg fornyelse og gjenoppdagelse av mange bibelske sannheter. Alt dette takker jeg Gud for. Det er en del av min åndelige arv, som jeg ønsker å ta vare på og som jeg ikke fornekter.

Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid. Den var ikke bare nødvendig, den var uunngåelig, og det er mange faktorer som førte til den.

Men nettopp fordi Reformasjonen må forstås ut fra sin samtid, vil vi også se at alt som skjedde ikke var godt. Reformasjonen har ikke båret bare gode frukter. Vi fikk to nye kirkesamfunn, som hver på sin måte fikk nye og andre bånd til statsmakten. Både Den reformerte kirke og Den lutherske kirke ble på ulike måter bundet til og underlagt den politiske makten, slik urkirken ble det i overgangen til det vi kaller Oldkirken. Og disse to kirkene ble kirker, som med våpen i hånd, forfulgte, arresterte og drepte tusenvis av andre troende. Både katolikker og de som hørte til reformasjonens tredje gren, de foraktede anabaptistene - eller 'gjendøperne'.  Vi skal ikke glemme de tusenvis av martyrer som har lidt på grunn av nettopp Reformasjonen. Fra før av var disse anabaptistene forfulgt av Den romersk-katolske kirke.

Så har århundrene gått, og kristne har nærmet seg hverandre over konfesjonsbarierene. Det er mye godt å si om dette. Vi har lært og vi lærer fremdeles hverandre å kjenne. Og vi forstår at vi alle har mye å lære av hverandre.

Når det er sagt tror jeg ikke på noen organisert enhet som skal munne ut i en kirke til slutt. Til det er det for mye kirkepolitikk, og for store teologiske ulikheter. En som har lært meg mye om kristen enhet er kopteren Matta al-Miskin.

Han advarer mot 'en falsk enhet, en enhet som er grunnlagt på et ønske om å fremstå sterke, en enhet grunnlagt på smarte overenskomster og slue kompromisser, en enhet som forakter de svake."

Det skriver han i den lille boken, som er oversatt til svensk, "Enhet ger liv".  Matta al-Miskin starter et helt annet sted. I den enheten som finnes i Treenigheten, i Guds vesen. Den er der allerede.

"Enhetens grunn," skriver Matta al-Miskin, "er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og menneskelig, Hans nedrivning av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til vår neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare i hverandres."

I skarp polemikk mot all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoningen som finnes i Kristus. Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker finner på. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, åndelig og materielt.

Kristen enhet er troens viktigste krav, men den begynner ikke i lære, men i ånd. Det er Den Hellige Ånd som binder oss sammen på forsoningens grunn.

Et av kjerneverdiene i baptismen, som jeg selv er en del av, er retten til å tro og mene hva man vil. Den verdien er vi selvsagt ikke alene om, men den er grunnleggende for meg. Derfor vil jeg ikke gå ut i mot eller ta avstand fra mennesker som bekjenner Kristus og som holder seg til det kirken alltid har trodd, siden begynnelsen. Ikke har jeg noe behov for det heller, selv om de finnes de som krever det av meg. Jeg har i grunnen nok med mine egne synder, og har et stort behov for at Herren ser til meg i sin nåde.

Veien går ikke om Rom for meg, men jeg tar gjerne turen innen Golgata. Der møtes vi alle. Dit må jeg ofte, og det vet jeg mine trossøsken må også. Så erkjenner jeg at jeg ser stykkevis og delt, og jeg fortsatt har mye å lære av mine protestantiske, koptiske, ortodokse og katolske venner. Det betyr ikke at vi er enige i alt.

En av mine åndelige fedre

La meg fortelle deg om en mann, en koptisk munk, som har betydd mye for mitt åndelige liv.  Få har lært meg så mye om bønn som ham. Jeg tenker på Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige. I dag er det 12 år siden han døde.

Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han var en velhavende mann, med hus, apotek og biler, som blir så grepet av Kristus at han solgte alt han eide og gav pengene til de fattige. Selv beholdt han bare to ting: En tykk bunke håndskrevne ark med utdrag av fedrenes undervisning om bønnen og en håndskrevet kopi av arabiske versjonen av Isak av Ninives skrifter. Her fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Han var en sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

Noe som opptok Matta al-Miskin var kristen enhet.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.
I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvang munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. 

Gi meg mer av Jesus - og gjør Han stor for meg

I den siste tiden har jeg bedt om en ting: at Den Hellige Ånd må gjøre Jesus stor for meg!  Det er Den Hellige Ånds fremste oppgave, og i Treenighetstiden - som vi nå er inne i - er dette en helt naturlig bønn å be.

Den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafson - hvis bibelundervisning har betydd så mye for meg - har skrevet følgende:

'Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus'.

Og kong David ber i sin store botssalme: 'Forny en stadig ånd inne i meg. Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg. Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd'. (Salme 51,12-14)

Det har så lett for å bli så mange ord - og bare ord. Jeg ber om at Jesus må bli enda virkeligere for meg. At troen ikke bare handler om ord - de rette ordene, den rette teologien - men om personen Jesus!

Jeg har undret meg mye over noe Matta El-Meskeen (bildet), eller Matteus den fattige - den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken - har skrevet, etter at han hadde tilbrakt hele netter i bønn:

'Bønn ble min mat og min drikke, 
mine klær og mine våpen,
enten ved nattetid eller ved dag'.

Ingen kan si noe slikt uten at de har gjort seg slike erfaringer, uten at det er blitt kroppsliggjort i deres liv' Gud, skap i meg en slik lengsel at jeg også kan si det samme!

Ambrosios av Milano (334-397) har sagt dette:

Hvis du vil lege dine sår, er Han legen.
Hvis du brenner av feber, er Han lindringen.
Hvis du behøver hjelp, er Han kraften.
Hvis du frykter døden, er Han livet.
Hvis du frykter fra mørket, er Han lyset.
Hvis du sulter, er Han føden.

Karmelittnonnen Eva-Maria, har skrevet:

Ditt nærvær er en stille susen inne i meg - så enkel og total.
I mørke og lys,
i uutforskende djup
er Du min eneste sammenheng.
Uten Deg finnes ingen eksistens.
Du er selvklarheten midt i alt.
Om jeg søker Deg
er Du allerede her,
og før jeg mister Deg
har Du igjen funnet meg.
Du er den eneste som er.
Du er mer enn alt.
Du døder det som ikke har liv.
Hos Deg er ingenting bortenfor
ingenting utenfor
ingenting mer.
Du er fylden av alt
og begynner stadig på nytt
i Din evighet
der jeg er blitt født'.

Behovet for og lengselen etter kristen enhet

I går hadde jeg den store gleden av å møte styret i Norges kristne råd. For noen flotte representanter for kirkesamfunnene som er medlemmer av dette viktige forumet.

Dialogen er viktig, tid til å stanse opp, lytte til den andre, og lære hverandre å kjenne. La oss huske styret i Norges kristne Råd i våre forbønner! Deres arbeid er viktig for Norges kristenhet.

Under samtalen kom jeg til å tenke på noen ord av Matta Al-Miskin, den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske tradisjonen. I et lite skrift trykt første gangen i 1965 med tittelen 'Kristen enhet', skriver abba Matta at den grunnvollen enheten må bygge på er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av guddommelig og menneskelig, Hans nedriving av alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengselen etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres.

I mange år har arbeidet for kristen enhet vært en viktig del av det bønnearbeidet vi står midt oppe i. Det har vært og er en stor glede for meg å holde bønneseminaret vårt i menigheter som representerer mange forskjellige kirkesamfunn. Slik vil jeg også fortsette. Det er noe spesielt når kristne fra ulike sammenhenger kommer sammen for å be, hver på sin måte. Da blir fellesskapet rikt og fargerikt! Er man trygg på sitt eget ståsted er det ikke farlig å møte kristne fra andre sammenhenger enn vår egen. Det kan til å med hende at vi har noe å lære! Det har i hvert fall jeg. Jeg lærer stadig noe nytt når jeg møter nådesøsken fra andre sammenhenger enn min egen.

Gudstjenestene vi feirer hver uke i Kristi himmelfartskapellet er også økumeniske, og hit kommer mennesker fra mange ulike kirkesamfunn for å feire gudstjenesten med oss. Det setter vi stor pris på. Rammen vi har valgt gjør også at man kjenner seg velkommen og inkludert uavhengig av ståsted.

I januar er jeg invitert til å tale på åpningsgudstjenesten i Bønneuka for kristen enhet i Trondheim. Den holdes i Salem, søndag 11.januar kl.11.00. Det ser jeg veldig fram til.

Er det menigheter som ønsker et besøk våren eller høsten 2015 med vårt bønneseminar så ta gjerne kontakt. Det skreddersys den enkelte menighet, og legges gjerne til en lørdag eller kombineres med gudstjenesten søndag. Det er også mulig å slå lørdagen og søndagen sammen til en bønnehelg.

Skriv gjerne til: bjornolav58@gmail.com

Og du er alltid velkommen til å feire gudstjeneste sammen med oss i Kristi himmelfartskapellet på Eina hver torsdag kl.18.00

På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus

Jeg har funnet frem igjen brevet fra bror Alois (bildet), nåværende prior for den økumeniske kommuniteten i Taize. Han har fulgt opp tradisjonen som grunnleggeren av kommuniteten i Taize, bror Roger, startet med, nemlig å skrive brev som ble grunnlaget for samtale, refleksjon og var retningsgivende for Taize for en bestemt periode.

Brevet fra bror Alois gjelder for perioden 2012-2015, og her beskriver bror Alois, det han kaller for 'den nye solidariteten'. Hvert av disse årene har sine 'merkesteiner':

2012: Nye veier til tillit mellom mennesker
2013: Nytt lys på kildene til tillit til Gud
2014: På vei mot synlig fellesskap med alle som som elsker Kristus
2015: Å bli 'jordens salt'.

Jeg merker meg det viktige ordet for det kommende året: 'På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus'. 

Jeg spør: hvordan kan vi leve dette ut? I praksis? I våre lokalsamfunn?

Kanskje med å begynne å be Jesu egen bønn? Johannes beskriver dette slik:

'Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg'. (Joh 17,20-21)

Splittelsen i Kristi kropp er ikke noe annet enn en skandale.

La oss ta med oss ordene til Matta Al-Miskin eller Matteus den fattige, den store fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken:

'Kristen enhet et jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus! Vi vil leve ut enheten i ånd og sannhet, ettersom vi vil smake Kristus, leve ut Hans kjærlighet og oppleve mysteriet i Hans enhet med Faderen - denne enheten som er selve den guddommelige kjærlighetens natur'. (Matta Al-Miskin: Enhet ger liv. Silentium 2000, side 23)

Når Bibelen blir et middel for egeninteressens torghandel

Jeg har tenkt en del i det siste på noen ord av Matta al-Miskin, bederen og fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken i Egypt. Ved en anledning skrev han følgende:

'Evangeliet, bibelvers og prekener er uttrykk for fromhet, men uten Kristi nærværs mysterium blir de middel for egeninteressens torghandel og ikke middel for Kristus'.

Det er lett å slå andre i hodet med bibelsteder - jeg har gjort det selv. Og beklager det.

Det er så mange meninger i blant oss. Så mange tolkninger av sannheten. Så mange som skal ha rett.

Datteren til Billy Graham, Anne Graham Lotz, er blitt kjent for boken: Gi meg heller Jesus! Det høres både flott ut, og litt lettvint ut, for det vil vi jo alle. Likevel kommer vi ikke utenom at den kristne tro handler om en overlevert tro. Det er ikke en tro vi snekrer sammen slik den passer oss best. Troen gir seg uttrykk i sannheter knyttet til Jesu død, oppstandelse, himmelfart og gjenkomst. Likevel har Anne Graham Lotz rørt ved selve kjernen: Jesus.

Eier vi Ham, eier vi alt. Eier Han oss, er vi fri.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet fordi jeg har brødre og søstre i ulike deler av Hans store familie. Enten de nå kaller seg lutheranere, pinsevenner, baptister, anglikanere, koptere, katolikker eller ortodokse. Og jeg lærer stadig noe nytt av dem alle. De viser meg andre og kanskje nye sider av Jesus og fellesskapet med Ham, som jeg ikke har sett før.

Det er berikende. Det gjør meg ydmyk. Fordi jeg har ikke sett alt, og har stadig noe nytt å lære.

Den enhet som gir liv

I dag putter jeg en liten bok i ryggsekken for å ta den med til bønnekapellet vårt. Jeg har tenkt å tilbringe en tid der i dag i forkant av vår nattverdgudstjeneste, som vi feirer hver torsdag kl.18.00.

Jeg har lest den lille boken før, men kjenner behov for å lese på nytt om den enhet som ikke begynner i bokstav, men i ånd. Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, som er den lille bokens forfatter, ble en av de viktigste fornyerne av bønnens liv i den koptiske kirken. Han skriver om denne enheten slik:

'Tradisjonen i kirken er altså en struktur som hun umulig kan se bort fra, ettersom den utgjør selve kirken og uttrykker hennes liv, historie, kjærlighet og ånd... Av denne årsak er det meningsløst for kirker i iveren for kristen enhet å forsøke å endre læretradisjonens uttrykksmåte hos noen kirke, enten gjennom å trekke fra noe eller legge til noe... Men innebærer dette at vi bør vende den kristne enheten ryggen? Gud forby! Kristen enhet er jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram fra vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Under tårer ber vi om enhet, av den grunn at vi ber om Kristus'.

Jeg ønsker dere alle en velsignet god dag med Kristus!

Bønnen om kristen enhet

'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg, Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg'. (Joh 17,21)

Med disse ordene bærer Jesus frem for vår himmelske Far sin sterke lengsel om enhet mellom Hans barn. Skulle ikke også det være vår pasjon?

I dag innledes den årlige bønneuken for kristen enhet. Denne årlige internasjonale bønneuken har sine røtter i misjonsbevegelsen og studentvekkelsen på midten av 1800-tallet. I 1908 foreslo den anglikanske presten Paul Watson at man skulle samles til bønn for kristen enhet 18.-25. januar hvert år. Fra og med 1966 ble bønneuken også en felles satsning for Den romersk-katolske kirke og Kirkenes Verdensråd. Og fra 1975 blir grunnlagsmaterialet for bønneuken laget av økumeniske grupper fra ulike deler av verden. Jeg skal komme tilbake til årets tema senere i denne artikkelen. La meg først si noe personlig:

Møtet med andre trossøsken
Møtet med kristne fra ulike sammenhenger de siste årene, har betydd mye for meg. Det har vært berikende, og det har vært utfordrende. Berikende i den forstand at jeg har lært mye av de jeg har møtt. De representerer andre sammenhenger enn min egen. Dette har vært møter med mennesker som bærer på en djup Kristushengivenhet, en lengsel etter å se Guds rike komme i en større fylde enn vi har sett til nå, men de har representert andre bønnetradisjoner og gudstjenesteformer enn de jeg har vokst opp med. Gjennom disse møtene har Gud avslørt seg som mye rausere enn de trange rammene jeg har plassert Ham i!

Men det har også vært utfordrende for disse møtene har avkledd meg for min egen åndelige fattigdom, avslørt mine fordommer. Gud har vært til stede i sammenhenger hvor jeg mente at Han ikke kunne være, og velsignet sammenhenger som står for et annet syn i læremessige spørsmål. Det har ikke alltid vært like lett å forholde seg til. Men du verden hvilken hjelp det har vært!

Matta Al-Miskìn
Det skulle bli en kopter som åpnet øynene mine for betydningen av den enhet som gir liv. Hans navn: Matta Al-Miskin, selve fornyeren av det monastiske livet i dagens Egypt. I et lite hefte som trykkes første gangen i 1965 med tittelen: Kristen enhet, advarer fader Matta for en falsk enhet, en enhet grunnet på ønsket om å sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser, en enhet som forakter den svake. I motsetning til denne enhet stiller fader Matta den enhet som har sin grunn i den Treenige Gud.

Enheten finnes jo i selve Guds vesen. Enhetens grunn er den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, i det at Han har revet ned alle skillemurer. Den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten, den kjærlighet til og lengselen etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengselen etter min neste.

Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke i hverandres. Så lenge vi kristne ikke uforbeholdent overlater oss til Gud, så lenge vi ser enhet som noe eksternt, et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå.

Matta Al-Miskin, som døde 87 år gammel i 2006, fremhever spesielt en ting i våre bestrebelser etter kristen enhet, som vi bør merke oss. Han understreker at den ikke begynner med bokstaven, men med Ånden:

'Dialogen mellom tradisjonene må altså begynne med Ånden og ikke bokstaven, med først å ta imot livet i Kristus som er enheten, før man enes om alle de ulike tankenes og uttrykkenes lærepunkter.Vi må leve sammen i troens innerste og eneste vesen før vi kan forenes om innholdet. Troens vesen, som er Kristus selv, hviler på kjærlighet, at man gir av seg selv, overlatelse og fullstendig utslettelse i det man antar en tjeners skikkelse. På denne måten leder hjertets og samvittighetens dialog til et resultat som sikkert overrasker intellektet, men som virkelig taler med Kristi røst'. (Matta Al-Miskin. Enhet ger liv. Silentium 2000, side 25-26)

Matta Al-Miskin beskriver i denne lille boken hvordan den kristne tro har blitt farget av den kulturen den har stått i:

'I Afrika fremtrer Kristus som svart, i nord som hvit, i India som brun i skinnet og hos eskimoene som kortvokst - men hos dem alle er Kristus en og den samme: Golgatas Kristus, gravens og oppstandelsens Kristus, hele verdens Kristus. Av denne årsak er det meningsløst for kirker i sin iver etter kristen enhet forsøker å endre læretradisjonenes uttrykkmåte hos en annen kirke, være seg som å trekke fra noe eller legge til noe... Men innebærer dette at vi bør vende den kristne enheten ryggen? Gud forby! Kristen enhet er jo troens viktigste krav - et krav som vokser fram i vårt indre og tar tak i hjerte og følelser. Med tårer ber vi om enhet, fordi vi ber om Kristus'. (s.22-23)

Årets tema
Årets tema er: Hva krever Gud av oss?  Bakgrunnen er teksten fra Mika 6,6-8:

'Hva skal jeg komme fram for Herren med når jeg bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Bryr Herren seg om tusenvis av værer, titusenvis av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for mitt lovbrudd, min livsfrukt for min sjels synd? Han har kunngjort for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud'.

I linken nedenfor finner du materiale som er laget for årets bønneuke, og som kan brukes individuelt og i grupper de dagene bønneuken varer:

 http://www.norgeskristnerad.no/index.cfm?id=389633

Grunnlaget for enhet er forsoningen i Kristus

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den fremste fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han fikk i sin samtid være vitne til store vekkelser, og var svært opptatt av enhet mellom de kristne. Du finner bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com