Bønnens betydning

 Få har lært meg så mye om bønn som den koptiske munken, Matteus den fattige eller Matta L-Miskeen (bildet). Han ble født 20.september 1919 og døde 8.juni 2006. Denne munken, som var en beder som tilbragte hele netter i bønn, er en av mine åndelige veiledere.

Om sin erfaring med bønn skrev han, her i min oversettelse:

"Når sulten knuger, fant jeg min tilfredstillelse i bønnen. Når vinterens bitende kulde var uvennlig mot meg, fant jeg min varme i bønnen. Når mennesker var harde mot meg - og deres hardhet var virkelig streng - fant jeg min trøst i bønnen. Kort fortalt: bønnen har blitt min mat og min drikk, min kledning og min rustning, enten ved natt eller dag."

"

Å kjenne Kristus

"Verden tørster etter å se en levende tro på personen Jesus Kristus; ikke bare høre om den, men å leve den. Så mange bøker forteller om Kristus; så mange mennesker preker om Kristus; men så få lever og snakker med Kristus.

Kirken kan ikke leve av at troens prinsipper studeres. Troen på Kristus er ingen teori. Det er en kraft som forvandler liv. Alle som er i Kristus skulle ha den kraften...

Men vår tro på Kristus vil for all tid forbli kraftløs inntil vi møter Ham ansikt til ansikt."

- Matta al-Miskin eller Matteus den fattige (bildet), 1919-2006. Koptisk munk, og kjent som en av de største fornyerne av det monastiske livet i Egypt. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En av mine åndelige fedre

La meg fortelle deg om en mann, en koptisk munk, som har betydd mye for mitt åndelige liv.  Få har lært meg så mye om bønn som ham. Jeg tenker på Matta al-Miskin (bildet) eller Matteus den fattige. I dag er det 12 år siden han døde.

Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Han var en velhavende mann, med hus, apotek og biler, som blir så grepet av Kristus at han solgte alt han eide og gav pengene til de fattige. Selv beholdt han bare to ting: En tykk bunke håndskrevne ark med utdrag av fedrenes undervisning om bønnen og en håndskrevet kopi av arabiske versjonen av Isak av Ninives skrifter. Her fant han den åndelige veiledningen som skulle gjøre ham til den monastiske vekkelsens forgrunnsfigur i Egypt i mer enn 50 år.

Han var en sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

Noe som opptok Matta al-Miskin var kristen enhet.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.
I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvang munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. 

Til minne om Matteus den fattige eller Matta El-Meskeen

På dagen i dag er det ganske nøyaktig fem år siden Matteus den fattige, eller Matta El-Meskeen (bildet), døde. Han døde etter fire ukers sykeleie på et sykehus 87 år gammel.

Matta El-Meskeen ble den store fornyeren av den koptiske klostertradisjonen, og ble en bærer av den vekkelsen vi har sett de siste årene som har sprunget ut av nettopp ørkenklostrene i Egypt. Han var den åndelige far for Hl. Makarios klosteret, men hans åndelige innflytelse er ikke bare forbeholdt den koptiske kirke, men har påvirket kristne mange steder i verden. Det er få som har påvirket mitt eget bønneliv som denne koptiske munken, så jeg har mye å takke ham for. Jeg har nevnt ham i min bok om Jesusbønnen.

Han var født Yousef Iskandar, i byen Banha, som ligger 45 kilometer nord for Kairo, i 1919. Iskandar var ferdig utdanet farmasøyt i 1943, og hadde sitt eget apotek i Damanhur frem til 1948. Etter en periode hvor han søkte Guds ansikt for å lytte til hva Gud hadde for hans liv, solgte han alt han eide og gav det til de fattige. Med unntak av en enveisbillett til et kloster.

10. august 1948 ble han munk i det klosteret han selv hadde valgt, det fattigste av dem alle: Anba Samuel i Øvre Egypt. Nettene tilbrakte han med å lese Bibelen, frem til tiden for morgenbønnen. Det var i dette klosteret han begynte arbeidet med å skrive boken som på engelsk har fått tittelen: The Orthodox Prayer Life, en bok full av djup innsikt i bønnens vesen. På grunn av de elendige boforholdene i dette klosteret ble Yousef Isandars helse et skudd for baugen. Han ble tvunget til å flytte til El-Surian klosteret i Wadi Ai-Natroun i 1951. Der ble han ordinert til prest mot sin vilje.

Klostervekkelse

Fra nå av levde han som eneboer et godt stykke unna klosteret. Etter to år ble han spurt om å være åndelig far for de unge munkene i klosteret. Det er nå Matta El-Meskeen trer frem som den åndelige skikkelsen han skulle bli. Det bryter løs en vekkelse og gjennom denne vekkelsen blir hele det monastiske livet i Egypt fornyet. Han blir selv et lysende eksempel for mange, i det han fører klostrene tilbake til sine røtter og det liv som fantes der siden det fjerde århundre. Mange velutdannede koptere ble dratt til denne vekkelsen og mottok sterke åndelige impulser herfra. Det var her i El-Surian klosteret at Matta El-Meskeen fullførte boken sin om bønn. Den er senere blitt oversatt til fransk, italiensk og engelsk.

I 1954 utnevner Pave Anba Yousab II, patriarken av Aleksandria Matta El-Meskeen som medarbeider i Aleksandria-sogn etter å ha gitt ham tittelen Hegoumen eller Igumen, som er det samme som abbed eller prior. Dette var en posisjon som Matta El-Meskeen hadde i to år. Han etterlot seg et sterkt åndelig inntrykk på alle de som hadde arbeidet sammen med ham.

På begynnelsen av året 1955 bestemmer han seg for å vende tilbake til ørkenen for å leve der. Han reiser først tilbake til El-Surian klosteret, men våren 1956 forlater han El-Surian klosteret og begir seg i vei til Anba Samuels klosteret. Han søker en større stillhet og tilbaketrukkethet. Hans nye disipler blant munkene følger med ham. De oppholdt seg der i tre år. Det er på denne tiden Matta El-Meskeen foreslås som ny pave for den koptiske kirken for første gang.

I 1959 vender han så tilbake til El-Surian etter instrusjoner fra den nye patriarken, Pave Kyrillos VI, men nesten umiddelbart bestemmer han seg for å leve et liv i sin munkecelle i det han ønsker å leve ut det monastiske livet i sin reneste form.

Lengre inn i ørkenen - ny vekkelse

Sammen med sine disipler, 11 i tallet, flytter han djupt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Al-Rayan (1960-1969). Det er 50 kilometer til den nærmeste byen i Fayoum provinsen i Øvre Egypt. Der levde de i naturlige huler i fjellet eller huler de hadde gravd ut med sine egne hender. Et liv som står i stil med de første store ørkenfedre: Hl. Antonius den store, Hl.Pachomius og Hl. Makarios den store. I 10 år oppholdt de seg her, og til tross for de tøffe og harde omgivelsene vokste de i antall.

I 1969 ba pave Kyrillos Abuna Matta og hans disipler til å flytte til Hl. Makarios klosteret (Abu Maqar) som ligger omtrent halvveis mellom Kairo og Aleksandria i Wadi El-Natroun. Da de kom dit fant de klosteret i runier og noen gamle munker som var syke.

Fra da av begynte en vekkelse som fortsetter den dag i dag. I dag finnes det over 130 munker her og klosterområdet er seks ganger større enn sin opprinnelige størrelser. Pilegrimmer kommer hit fra mange land. Her i Makarios klosteret fikk Abuna Matta en tid med stor produktivitet hva hans forfatterskap angår. Han 180 bøker - i tillegg kommer en rekke artikler!

Han skrev flere bind om livet og tiden da den hellige Athanasios levde. Disse bøkene er på tilsammen 800 sider. En bok om det monastiske liv på tiden til Hl. Makarios den store, teller også 800 sider, mens en bok om Eukaristin har 700 sider. Flere av bøkene er oversatt til engelsk, fransk, tysk, russisk, gresk, spansk, hollandsk, polsk, svensk og dansk.

Den sanne og den falske enheten

Matta Al-Miskin (bildet), Matteus den fattige eller Yusuf Iskandir, som han het før han la verden bak seg og ble munk i Den koptisk-ortodokse kirke, har skrevet noe svært viktig om forskjellen på den sanne og den falske enheten. Ordene hans er noe vi bør legge oss på sinne alle sammen, uansett hvilken kirkelig tilhørighet vi har. Matta Al-Miksin var frem til sin død, for bare noen få år siden, den store fornyeren av det koptiske klostervesen. En sann karismatiker! En av hans store fortjenester er at han fikk kopterne til virkelig å lese Bibelen, i det han innførte bibelstudier og oppmuntret kirkens medlemmer til daglig å lese, studere og grunne på Guds ord.

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen "Kristen enhet" advarer Matta Al-Miskin mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta Al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake.

I motsetning til denne falske enhet stiller Matta Al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den Treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige, Hans nedrivning av alle skillemurer.

Matta Al-Miskin legger vekt på at den eneste kraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg selv til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta Al-Miskin.

I 1972 skriver Matta Al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp samme tema. Artikkelen har fått tittelen: "En Kristus og en altomfattende Kirke." Her tar Matta Al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer Kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Kirken er uendelig mye større enn alt det mennesker tenker. Den rommer himmel og jord, evig og timelig, det åndelige og det materielle. Den er hele den nye skapelsen, forsoningen av alt som har vært, er og skal komme. I Kristus rives alle skillemurer ned.

I samme artikkel reiser han også kritikk mot dem som begynner med bokstaven og gjerne holder Ånden utenfor. "Intet skarpsinn i hele verden kan erstatte hellighet," sier Matta Al-Miskin, eller Matteus den fattige, om vi oversetter det til norsk.

Et splittet hjerte

Jeg holder for tiden på med å lese en samling homilier av den hellige Makarios den eldre (se ikonet), som levde mellom 300-390 e.Kr. Han kom fra Egypt, og levde i Sketis øst for Nilen. I sine Femti homilier understreker han kraftig Den Hellige Ånds betydning i det kristne liv; disse kom til å få stor innflytelse på Simeon den nye Teologen på 900-tallet og på Johann Arndt og John Wesley på 1600-1700 tallet. Han blir sett på som grunnleggeren av det berømte Makarios-klosteret, som i nyere tid er blitt restaurert av den nå avdøde abba Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige som navnet hans betyr. Lesningen av den hellige Makarios er både inspirerende og utfordrende, samtidig som den er en invitasjon til å leve Åndens nyskapende liv. Her følger noe den hellige Makarios har skrevet:

Hvordan er det mulig at synden og nåden kan bo i det samme hjerte, som om det var to hjerter?

Bildet av en ild kan hjelpe oss. Dersom du har en ild under et kar og legger litt ved på den, flammer ilden opp og vannet i karet blir oppvarmet og koker. Men hvis du glemmer å legge ved på ilden, dør den langsomt.

I våre hjerter brenner nådens himmelske ild. Hvis vi ber og mediterer over Kristi kjærlighet, legger vi ved på ilden og vårt hjerte brenner av lengsel etter Gud.

Hvis vi derimot forsømmer det og vender oss mot verdslige sysler, tar disse overhånd og plager oss.

Men når hjertet minnes den fred det tidligere har smakt, begynner det å angre; på ny vender det seg mot Gud. På den ene side blir vi ført nærmere freden, på den annen side søker vi den ivrig i bønnen. Det er som å opptenne en ild som varmer våre hjerter.

Hjertets kar er meget dypt, så dypt at Bibelen sier at Gud utforsker dets avgrunn. Dersom et menneske avviker fra Guds buds vei, stiller det seg under syndens makt. Og ettersom hjertets avgrunn av dyp, trenger synden rett ned i den for å ta det helt i besittelse. Derfor må også nåden, langsomt, senke seg ned i hjertets dyp.

Lectio Divina - meditativ lesning av Guds ord, del 2

På folkeskolen hadde vi besøk av en dame som skulle lære oss å pusse tennene våre. Noe av det damen med den kjempesvære tannbørsten og det store gebisset sa var at vi måtte tygge maten godt! Det er hva lectio divina handler om. Vi snakker om en meditativ måte å lese Bibelen på. I Salme 119,103 kan vi lese: "Hvor dine ord er søte for min gane, de er bedre enn honning for min munn." Wilfrid Stinissen pleier å si: "Vi burde alltid ha et bibelord å tygge på!"


I gårsdagens artikkel var jeg inne på ordet ruminatio som betyr nettopp dette: drøvtygging. En venn av Bernhard av Clairvaux, en mann med navnet Wilhelm av St. Thierry (1085-1148) har skrevet følgende: "Når det gjelder Skriften, er forskjellen mellom ruminatio og vanlig lesning like stor som forskjellen mellom vennskap og en flyktig visitt, mellom broderlig kjærlighet og en tilfeldig hilsen. Av den daglige lesningen må det hver dag være en munnfull som går ned i hukommelsens mage, slik at den kan fordøyes bedre og slik at man, når den støtes opp fra magen igjen, kan drøvtygge den."


En observant leser av denne bloggen vil ha lagt merke til at jeg er fascinert av den koptiske kirken, ikke minst etter at jeg var så heldig å få være med på en retreat med biskop Thomas på Nya Slottet Bjärka Säby. Før jeg traff biskop Thomas, som talte så varmt og sterkt og inderlig om behovet for å studere Guds ord, hadde jeg stiftet bekjentskap med den største fornyeren av den koptiske klosterbevegelsen, abuna Mattâ al-Miskin, eller Matteus den fattige. Han var leder for det berømte Makarios-klosteret i Egypt. En dag kom en disippel til ham og sa:


"Abba, lær meg å be!" Abuna Mattâ svarte: "Gi meg Bibelen din." Så åpnet han Det nye testamente i Efeserbrevet, rettet seg opp, løftet øynene mot himmelen og sa: "Slik skal du be."


Så leste Abuna Mattâ det første verset høyt. Etter et øyeblikks taushet gjentok han langsomt hvert eneste ord to eller tre ganger, leste så hele verset igjen, var taus, leste det andre verset, hevet stemmen, ba om barmhjertighet, sang det samme verset, mumlet det, løftet hendene mot himmelen, begynte å gråte ... Så lese han videre og glemte fullstendig at disippelen sto der ved siden av ham.


Denne historien griper meg så sterkt. Den avslører for oss hemmeligheten bak lectio divina og all sann bønn. Dagens bloggbilde er tatt i det ortodokse klostret i Alaska som jeg har regelmessig kontakt med.


(fortsettes)