Drømmen om retreaten i et russisk-ortodoks kloster

I natt drømte meg om at jeg befant meg i et russisk-ortodoks kloster. Noen timer etter at jeg våknet er det som om jeg ennå rent kroppsli kjenner på den stillferdige, men likevel så intense bønneatmosfæren. Som om alt er mettet av bønnen og Gudsnærværet. 

I drømmen var jeg på en form for kombinert leir og retreat, eller skal jeg heller bruke ordet 'arbeidsfellesskap'. La meg forklare: Da jeg våknet (i drømmen) -  jeg sov i klosteret - gikk jeg fra rom til rom, og over alt var det mennesker som ba. Alene eller i grupper. I andre rom var det små grupper av deltagere på retreaten som øvde på korsang. Inne i kirkerommet var det mennesker som hadde søkt stillheten. Der la jeg merke til at mange av deltagerne hadde hengt av seg sine små, personlige kors. De hadde hengt dem på et stort kors inne i kirken, eller lagt dem på bord rundt omkring. Det var som om hvert kors ble badet i den stadige pågående bønnens atmosfære. Når den deltageren som eide korset kom inn i kirken, gikk han bort og hengte det rundt nakken sin igjen. Så stilte han eller hun seg rundt det store korset, eller falt på kne eller la seg rett ut på gulvet. Alt var som badet i et forunderlig Gudsnærvær. 

De som deltok på denne retreaten var fra forskjellige sammenhenger. Deres kjennetegn var at de alle bar kors - som små korsbærere - og alle levde med i bønnen og lovsangen og var samlet rundt det store korset: Kristus. 

En kvinne som har satt djupe spor etter seg

Legg til bildetekst

I dag har jeg tenkt mye på livet til en kvinne som levde i Roma mellom 393-439. Hennes livshistorie er ekstraordinær på mange måter. Hun tilhørte en av Romas herskapsfamiler, og foreldrenes drøm var at datteren skulle bli gift. Hun ble derfor giftet bort 14 år gammel til en slektning. Melania het hun. Navnet hadde hun fått etter sin gudfryktige bestemor, som var en bereist kvinne. Hun hadde besøkt både Egypt og Det hellige land. Derfor fikk Melania tilnavnet 'den yngre'.

Med slektningen Pinian, som var mye eldre, fikk Melania, to barn, som begge døde da de var små. Det førte til et vendepunkt i Melanias liv. Da hadde hun vært gift i syv år. Hun følte seg dratt mot et monastisk liv, og  hadde aldri valgt på fritt selvstendig grunnlag å gifte seg. Hennes mann forstod ar Melania hadde et annet kall, og med hans tillatelse fikk hun gå den monastiske veien. Han slo selv følge med henne.

De solgte eiendommen sin, delte pengene med de fattige og gav også penger til å bidra til å bygge kirker og klostre, I år 408 forlater hun Roma, sammen med sin mor og Pinian. De satte kurs mot Sicilia og tilbrakte to år der, før de dro videre til Nord-Afrika, der de bodde i syv år. Det var her de skulle bli kjent med Augustin. Her i Nord-Afrika viet Melania livet sitt til å tjene de fattige, og her grunnla hun to klostrei Tagaste, ett for kvinner og ett for menn.

Og det var dette jeg ble gående å grunne på store deler av gårsdagen.

Det er ikke bare å grunnlegge et kloster! Og da tenker jeg ikke på den fysiske bygningen! Jeg vet ikke om det var det hun gjorde. Et kloster trenger jo ikke nødvendigvis en vakker fysisk bygning, eller noen bygning i det hele tatt. Det er det indre livet, slik det utfolder seg i en kommunitet, et fellesskap jeg tenker på. Det liturgiske livet, bønnene, gudstjenestefeiringen. Det oppstår ikke av seg selv. Det må leves ut. Fødes frem.

Og her grunnlegger altså Melania ikke bare ett, men to klostre.

Det slutter ikke her.

I år 417 bryter Melania og hennes mann opp og reiser til Det Hellige Land via Alexandria. Et års tid har de tilholdssted i et pilgrimsherberge i Jerusalem. Her møter de Hieronimus, kjent kanskje først og fremst for å ha oversatt mesteparten av Bibelen til latin.

Hun gjør noen reiser til Egypt, hvor hun besøker noen av de mest berømte ørkenklostrene, før hun vender tilbake til Jerusalem. I 12 år lever hun i en eremitage nær Oljeberget. Her bygger hun så opp et kloster for kvinner, og etter mannens død grunnlegger hun også ett for menn.

Hvilken åndelig kraft denne kvinnen hadde! Hvilken vitalitet! Hun inspirerer meg til å jobbe mer med liturgien, med gudstjenestelivet, med kommunitetslivet. Slik at ser kommunitetsliv vokser frem i Norge i større grad.

Mot slutten av livet reiste Melania til Konstantinopel. Der fikk hun være redskap for sin onkels omvendelse. Hun tjente ved hoffet til keiseren og ble kjent med og venn med keiserinne Eudokia, som hun senere tok med seg på pilegrimsreise til Jerusalem.

Melania den yngre døde i Jerusalem den 31.desember år 439.

Tidligere gen.sek i Misjonssambandet peker på klosterbevegelsen!

Bloggen har i dag en gjesteskribent, Øystein Lid, som har skrevet en svært interessant og innsiktsfull artikkel om avskjedsforelesningen til Egil Grandhagen (bildet), 1. juni. Grandhagen var i nesten 20 år generalsekretær for Norsk Luthersk Misjonssamband. De siste årene har han forsket og undervist ved Fjellhaug utdanningssenter:

- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.

Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.

- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.

Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:

«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»

Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.

- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.

- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.

Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.

Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.

Tungt bevæpnede egyptiske soldater sto klar til å angripe koptisk kloster

Hundrevis av koptiske kristne i Egypt, mobiliserte torsdag for å beskytte et gjerde rundt klosteret, viet Jomfru Maria og Johannes - den elskede disippel. Da sto egyptiske soldater klar for å rive beskyttelsesgjerdet rundt klosteret. Og det skjer enda klosteret har myndighetenes tillatelse til å sette opp gjerdet for å beskytte klosteret mot kriminelle og uønskede gjester.

Klosteret det er snakk om er lokalisert langs ørkenveien fra Kairo til Ismailia. Det ble bygget i 2002 og står under tilsyn av den koptiske paven, Shenouda.

Munkene ved klosteret er nå redd for at den egyptiske armeen skal bli gå til angrep, og forårsake en ny masakre av koptiske kristne. Den egyptiske armeen ble møtt av prester, munker, diakoner og lekfolk - alle kledd i de hvite kjortlene som brukes ved gudstjenestene. De holdt små trekors i hendene, ba og sang salmer. Mot dem sto tungt bevæpnede egyptiske soldater.

Etter en tid trakk soldatene seg tilbake. De filmet gjerdet og alle kopterne. Nå frykter klosterets ledelse at soldatene skal komme tilbake og rive gjerdet når klosteret er minst forberedt.

Det er en tid for å be for Egypt og for våre koptiske venner.

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 3

Fader Paolo Dall'Oglio grunnla den monastiske kommuniteten Al-Khalil - eller på norsk: 'kommuniteten Abraham Guds venn', bedre kjent som kommuniteten Deir Mar Musa, i den syriske ørkenen i 1991. Kommuniteten lever i det eldgamle klosteret Mar Musa al-Habashi - eller på norsk: Hellige Moses - egypteren.

Klosterkommuniteten er dedikert til en kristen-muslimsk dialog, til kontemplasjon, manuelt arbeid og gjestfrihet mot alle. I dag er klosteret involvert i mange ulike prosjekter. I og med at klosteret er bygget ved slutten av et fjellandskap, et dalføre som leder mot ørkenen, er det en perfekt ramme for mennesker som ønsker å trekke seg tilbake for å søke stillhet for å kunne be. Dette har da også vært et sted hvor pilegrimer har stanset på vei til Jerusalem, og har vært under oppsyn fra Den syrisk ortodokse kirke i Den hellige byen.

I boken "Duften av de hellige" beskriver Peter Halldorf et møte med denne kommuniteten:

"Høydepunktet når jeg oppholder meg i Mar Musa er kveldsgudstjenesten i klosterkirken. Alle sitter på gulvet. Lysflammene blafrer foran ikonene. Duften av røkelse fyller luften. Liturgien er på en og samme gang lekende avspent og ladet med hellighet. Fader Paolo i sin hvite tunika fortaper seg en stund i bønn, for i neste øyeblikk å oppfordre oss som sitter på gulvet: 'Be! Kom med deres bønner. Be fritt! Gi oss et ord fra Gud!' Det er selsomt. Gjennom gudstjenesten, som hviler i den urgamle, syriske liturgi, flyter en varm karismatisk strøm. Så bryter fader Paolo brødet, heller vin og vann i begeret. De hellige gavene sendes rundt til alle. Uten forskjell."

(fortsettes)

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 2

Historien til det forunderlige Deir Mar Musa al-Habashi klosteret (bildet), som ligger på en klippeavsats nord for Damasus i Syria, har en historie som skriver seg tilbake til de aller første ørkenfedrene. Det var de som tok grottene i bruk, grotter som tidligere var brukt av gjetere, for meditasjon, stillhet og bønn og på denne måten skapte de første monastiske samfunnene.

Deir Mar Musa al-Habashi - bokstavelig Hl.Moses Abyssinian's kloster - er i dag et et kloster etter syrisk katolsk ritus. I følge den lokale tradisjonen var Moses Abyssinian sønn av et etiopisk konge, som nektet å bære kronen, æren og gifte seg og heller ville leve for Guds rike. Han reiste til Egypt og deretter til Det Hellige Land. Etter et opphold her levde han som munk i Qara i Syria, deretter som eneboer ikke langt fra det dalføre hvor klosteret ligger i dag. Han led så martyrdøden i hendene på bysantinske soldater.

Klosteret til den hellige Moses eksisterte fra midten av det sjette århundre, og tilhørte den syrisk-antiokiske ritus. Den nåværende klosterkirken ble bygget i det islamske år 450, som tilsvarer 1058 e.Kr. Dette i følge en arabisk innskrift på en murvegg, som begynner med ordene: 'I navnet til Gud Den nådefulle og barmhjertige'. De nydelige freskene som finnes i klosteret er fra det 11 og 12 århundre.

I det 15 århundre ble klosteret delvis restaurert og utvidet, men i den første delan av det 19 århundre var klosteret fullstendig overgitt og forlatt, og forfallet var satt inn. Det forble i eie til Det syrisk katolske sognet Homs, Hama og Nabk. Innbyggerne i Nabk fortsatte å gjeste klosteret med stor ærbødighet, og det lokale sognet forsøkte å ta vare på det.

Så en dag dukket fader Paolo opp. Mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Deir Mar Musa al-Habashi: En radikal klosterkommunitet i de syriske fjellene, del 1

Det er lov å drømme, er det ikke, selv om drømmen kanskje ikke går i oppfyllelse? Jeg drømmer om Deir Mar Musa al-Habashi (bildet), et eldgammelt syrisk kloster, som befinner seg i de barske fjellområdene, øst for den lille byen Nebek, 80 kilometer nord for Damaskus. 1320 meter over havet. Tenk om man kunne komme hit en dag!

Her i Deir Mar Musa - eller klosteret til St.Moses Abyssinian - finnes det en ny monastisk kommunitet, som ble opprettet i 1991.

Fader Paolo Dall'Oglio (55) kom hit i 1982. Da var det gamle klosteret forlatt, og mer eller mindre en ruin. Fresker fra det 11 århundre var utsatt for vær og vind. 10 dager tilbrakte han her. I stillhet og bønn, og opplevde Guds kall til å bygge et nytt bønnens hus i ruinene av det gamle. Med egne hender har han restaurert det som var ødelagt. I dag finnes det en kommunitet på 10 munker, nonner og frivillige arbeidere her. Du kan få lese mer om den monastiske kommuniteten senere i denne artikkelserien. La meg innledningvis si dette om dens særpreg:

Da fader Paolo kom hit raste Libanonkrigen på det verste, den israelsk-palestinske konflikten hadde forsterket seg, og islamske bevegelsen vokste.

Midt i denne smeltedigelen ville fader Paolo grunnlegge sin kommunitet med følgende motto:

"Tro på Jesus, elsk muslimene!"

I dag er situasjonen den at klosteret besøkes av tusenvis av gjester vært år, mange av dem er muslimer. De tas imot i egne gjestehus, og her får de spise, lese og samtale. Ganske nylig ble et annet kloster restaurert, et stykke unna dette klosteret, og her har man også satt i stand enkelte eneboerhuler.

I neste artikkel skal vi se nærmere på historien bak Deir Mar Musa klosteret.

(fortsettes)

I dag går jeg i kloster

I dag går jeg i kloster! For andre gang i år skal jeg besøke Hl.Trifons skita i Hurdal, noe jeg ser veldig frem til. Jeg har hatt et forhold til dette klostret siden jeg besøte det første gang i 1988. Den gangen lå det ikke så langt unna der hvor jeg bor - på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I forbindelse med at det ble flyttet til Hurdal, hadde jeg det store privilegiet å tale til de som var med på den høytidelige seremonien den gangen.

I dag feires minnet om den hellige Serafim av Sarov (bildet), Russlands mest kjente helgen, en asket og starets som levde i Sarov klosteret og som eneboer i de djupe Sarov-skogene i det 18. århundre.

Jeg gleder meg til å se vennene igjen, og er spesielt takknemlig for at jeg kan få denne dagen sammen med min gode rumenske venn, Victor Otet. Vi har også kjent hverandre i mange år nå. Victor er en av lederne for Herrens arme, en sterk fornyelsesbevegelse innen Den rumensk-ortodokse kirken. I går var han med meg da jeg talte i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, i dag er jeg med ham inn i den kirkelige tradisjonen han står i. Teologisk ser vi nok forskjellig på en del ting, men vi har samme Far! Selv er jeg beriket av å få del i det bønnens liv som preger mange av mine ortodokse venner. Og jeg takker Gud for den fornyelsen som opp gjennom kirkens historie har kommet fra klostrene. Mens det har sett riktig mørkt ut for den kristne tro, har man i mange klostre holdt bønnens flamme brennende. I stillheten der har mange funnet Gud - slik det også er i dag.

Til minne om Matteus den fattige eller Matta El-Meskeen

På dagen i dag er det ganske nøyaktig fem år siden Matteus den fattige, eller Matta El-Meskeen (bildet), døde. Han døde etter fire ukers sykeleie på et sykehus 87 år gammel.

Matta El-Meskeen ble den store fornyeren av den koptiske klostertradisjonen, og ble en bærer av den vekkelsen vi har sett de siste årene som har sprunget ut av nettopp ørkenklostrene i Egypt. Han var den åndelige far for Hl. Makarios klosteret, men hans åndelige innflytelse er ikke bare forbeholdt den koptiske kirke, men har påvirket kristne mange steder i verden. Det er få som har påvirket mitt eget bønneliv som denne koptiske munken, så jeg har mye å takke ham for. Jeg har nevnt ham i min bok om Jesusbønnen.

Han var født Yousef Iskandar, i byen Banha, som ligger 45 kilometer nord for Kairo, i 1919. Iskandar var ferdig utdanet farmasøyt i 1943, og hadde sitt eget apotek i Damanhur frem til 1948. Etter en periode hvor han søkte Guds ansikt for å lytte til hva Gud hadde for hans liv, solgte han alt han eide og gav det til de fattige. Med unntak av en enveisbillett til et kloster.

10. august 1948 ble han munk i det klosteret han selv hadde valgt, det fattigste av dem alle: Anba Samuel i Øvre Egypt. Nettene tilbrakte han med å lese Bibelen, frem til tiden for morgenbønnen. Det var i dette klosteret han begynte arbeidet med å skrive boken som på engelsk har fått tittelen: The Orthodox Prayer Life, en bok full av djup innsikt i bønnens vesen. På grunn av de elendige boforholdene i dette klosteret ble Yousef Isandars helse et skudd for baugen. Han ble tvunget til å flytte til El-Surian klosteret i Wadi Ai-Natroun i 1951. Der ble han ordinert til prest mot sin vilje.

Klostervekkelse

Fra nå av levde han som eneboer et godt stykke unna klosteret. Etter to år ble han spurt om å være åndelig far for de unge munkene i klosteret. Det er nå Matta El-Meskeen trer frem som den åndelige skikkelsen han skulle bli. Det bryter løs en vekkelse og gjennom denne vekkelsen blir hele det monastiske livet i Egypt fornyet. Han blir selv et lysende eksempel for mange, i det han fører klostrene tilbake til sine røtter og det liv som fantes der siden det fjerde århundre. Mange velutdannede koptere ble dratt til denne vekkelsen og mottok sterke åndelige impulser herfra. Det var her i El-Surian klosteret at Matta El-Meskeen fullførte boken sin om bønn. Den er senere blitt oversatt til fransk, italiensk og engelsk.

I 1954 utnevner Pave Anba Yousab II, patriarken av Aleksandria Matta El-Meskeen som medarbeider i Aleksandria-sogn etter å ha gitt ham tittelen Hegoumen eller Igumen, som er det samme som abbed eller prior. Dette var en posisjon som Matta El-Meskeen hadde i to år. Han etterlot seg et sterkt åndelig inntrykk på alle de som hadde arbeidet sammen med ham.

På begynnelsen av året 1955 bestemmer han seg for å vende tilbake til ørkenen for å leve der. Han reiser først tilbake til El-Surian klosteret, men våren 1956 forlater han El-Surian klosteret og begir seg i vei til Anba Samuels klosteret. Han søker en større stillhet og tilbaketrukkethet. Hans nye disipler blant munkene følger med ham. De oppholdt seg der i tre år. Det er på denne tiden Matta El-Meskeen foreslås som ny pave for den koptiske kirken for første gang.

I 1959 vender han så tilbake til El-Surian etter instrusjoner fra den nye patriarken, Pave Kyrillos VI, men nesten umiddelbart bestemmer han seg for å leve et liv i sin munkecelle i det han ønsker å leve ut det monastiske livet i sin reneste form.

Lengre inn i ørkenen - ny vekkelse

Sammen med sine disipler, 11 i tallet, flytter han djupt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Al-Rayan (1960-1969). Det er 50 kilometer til den nærmeste byen i Fayoum provinsen i Øvre Egypt. Der levde de i naturlige huler i fjellet eller huler de hadde gravd ut med sine egne hender. Et liv som står i stil med de første store ørkenfedre: Hl. Antonius den store, Hl.Pachomius og Hl. Makarios den store. I 10 år oppholdt de seg her, og til tross for de tøffe og harde omgivelsene vokste de i antall.

I 1969 ba pave Kyrillos Abuna Matta og hans disipler til å flytte til Hl. Makarios klosteret (Abu Maqar) som ligger omtrent halvveis mellom Kairo og Aleksandria i Wadi El-Natroun. Da de kom dit fant de klosteret i runier og noen gamle munker som var syke.

Fra da av begynte en vekkelse som fortsetter den dag i dag. I dag finnes det over 130 munker her og klosterområdet er seks ganger større enn sin opprinnelige størrelser. Pilegrimmer kommer hit fra mange land. Her i Makarios klosteret fikk Abuna Matta en tid med stor produktivitet hva hans forfatterskap angår. Han 180 bøker - i tillegg kommer en rekke artikler!

Han skrev flere bind om livet og tiden da den hellige Athanasios levde. Disse bøkene er på tilsammen 800 sider. En bok om det monastiske liv på tiden til Hl. Makarios den store, teller også 800 sider, mens en bok om Eukaristin har 700 sider. Flere av bøkene er oversatt til engelsk, fransk, tysk, russisk, gresk, spansk, hollandsk, polsk, svensk og dansk.

Symeon den nye teologen - en mann fostret i enerom med Gud og døpt i Helligånden, del 1

I den østre delen av Bosporos, det smale sundet som forbinder Svartehavet med Middelhavet, hadde den kristne verden hatt sitt midtpunkt siden keiser Konstantin flyttet sin hovedstad hit i år 330. I det bysantinske riket hadde klostrene i over et halvt årtusen utgjort pulsen i det kirkelige livet. På 900-tallet trer en ung mann frem. Han skulle bli en bønnens kjempe, den fremste av de vi kan kalle Gudselskerne, en Åndens mann som er fostret i enerom med Gud.

Han skulle få hedersnavnet "Teologen" - noe som i den ortodokse tradisjonen gjennom alle tider bare er blitt gitt til tre personer: Evangelisten Johannes, Gregorios av Nazians på 300-tallet og altså Symeon den nye teologen. Et slikt hedersnavn fikk man ikke på grunn av sin tilegnede kunnskap gjennom boklig lærdom. Teolog i denne betydningen handler om en åndelig innsikt som bare kan nås gjennoom bønn og åndelig trening.

Å ta Kristi etterfølgelse på ramme alvor i dette område av verden på 900-tallet var å bli munk eller nonne. For i de første klostrene brant bønnens ild dag og natt. Her - i bønnen og forsakelsen - ble de nye åndelige lederne fostret.

Men heller ikke klostrene var uberørt av forfallet og frafallet i Kirken. Under andre halvdel av 900-tallet har verdsliggjøringen trengt seg inn i de innerste krokene i klostrene. Liturgien var blitt stiv, bønneatmosfæren kjølig. Tiden var overmoden for en profet sendt av Gud. Denne mannen var Symeon. Han skulle erfare en dåp i Den Hellige Ånd, og den erfaringen skulle bli hans eneste anbefalingsbrev.

Symeon kom fra provinsen Galatia i det vi kaller Midtre-Asia. Han blir født i 949. Foreldrene tilhørte det bysantinske aristokratiet og hadde nære og gode forbindelser med det keiserlige dynastiet. 12 år gammel sendes Symeon til Konstantinopel, men hos den unge mannen var det en djup lengsel etter Gud. Det var en lengsel skapt av Den Hellige Ånd.

(fortsettes)

På besøk hos bedende eneboere i Telemark

I flere år har jeg hatt et ønske om å få besøke trappistmunken Robert og Hylland Munkelyd. I går ble drømmen virkelighet. Septemberdagen viste seg fra det aller, aller vakreste, da min kone og jeg satte kursen for Austbygdi i Telemark. Djupblå himmel, krystallklar luft, rimfrost på bakken og med løvtrær i sprakende farger. Rammen rundt selve reisen var fullkommen. Jeg elsker slike septemberdager.

Nå var reisen i seg selv et eventyr. Hylland Munkelyd ligger særdeles vakkert til i vill natur. Nedstigningen til klosteret er stupbratt, med Tinnsjøen langt der nede. Jeg er glad det ikke var glatt. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kommer seg ned hit på vinteren, men det gjør det, og munkene som bor her går hver dag opp den stupbratte og kronglete veien til postkassen et drygt stykke vei oppe i åsen. Når man først kommer seg ned kleiva, så er det nesten som du mister pusten av den storslåtte utsikten.

Det var i 1967 at Robert K. Anderson fra Massachusetts i USA kom til Norge for å realisere sitt eneboerkall. I 1977 leide han det nedlagte småbruket Hylland, og i 1995 ble stedet kjøpt av stiftelsen som nå driver det. Robert Munk som han kalles, bodde lenge alene her. Faktisk i over 30 år. Nå har det vokst fram en liten kommunitet her, bestående av fire munker. Brødrene bor i sine egne eneboerhytter, men spiser, arbeider og ber i fellesskap. Med egne hender har de bygget en svært vakker kirke. Gudstjenestene feires etter østlig ritus.

Det ble en svært hjertelig møte med Robert Munk. Selv om det er første gang vi møtes, har vi bedt for hverandre i flere år nå. Det var sterkt å møte denne milde mannen med de varme øynene, det gode håndtrykket og hans vinnende smil. En merker godt at fader Robert har med Jesus å gjøre, og mange års vandring med Herren har satt spor etter seg! Han bærer med seg noe av himmelen, som han har ervervet gjennom år tilbrakt i stillhet og bønn. Vi ble bedt inn på selvlaget urtete, og med oss hjem fikk vi selvplukkede plommer. De smakte himmelsk godt.

Jeg håper en dag å få komme tilbake hit. Kanskje overnatte og tilbringe noen dager i stillhet under himmelhvelvet her oppe, og med Tinnsjøen blinkende nesten skremmende langt der nede. Og ikke minst få treffe fader Robert og munken Serafim igjen. Sistnevnte kommer fra Estland. Vi fant tonen med det samme. Teologisk skilles nok våre veier på en del områder, men Jesus har vi felles. Det samme med en djup lengsel etter å følge Ham. Da finner man også hverandre.

På bildet ser du fader Roger, undertegnede, min gode venn Finn Rune som arbeidet på Hylland mens vi var der, og munken Serafim. På det lille bildet ser du litt av den storslagne utsikten, og en av eneboerhyttene.

På Iona er det kun en tynn hinne mellom himmel og jord

De siste dagene har jeg skrevet noen artikler om Iona. Den første handlet om våren som er kommet til Indre Hebridene, og det gir jo oss et håp om at den er i anmarsj også for vårt vedkommende som ligger litt lenger nord. I går fikk jeg bilder derfra som viser at lamminga alt er i gang! Du ser de første lammene som er født i år (klikker du på det lille bildet får du en større variant).

Vi må tilbake til år 563 for å finne røttene til Iona. Det var det året munken Columba kom med båt fra Irland og grunnla det første klostret her. Klostret Columba grunnla fikk stor innflytelse og ble utgangspunktet for misjonsreiser også videre innover fastlandet. I tillegg til denne misjonsvirksomheten produserte også irske munker unike bibelhåndskrifter med ganske så avanserte farge- og skriftteknikker på et svært høyt kunsterisk nivå.

Det er fra det 11 århundre at Benedikts regel ommføres i klostret på Iona, og benediktinske munker tar gjennom århundrene imot pilegrimer som søker hit i dette unike øylandskapet. Noen har sagt om Iona:

"Når man er her på øya, kjennes det som om det eksisterer kun en tynn og lett gjennomtrengelig hinne mellom denne verden og den neste, her berører himmel og jord hverandre."

Ja, det finnes virkelig noen steder hvor himmelen er mer åpen enn andre. Iona er et slikt sted. Jeg drømmer om dagen da jeg kan komme hit og oppleve et av disse "hellig-stedene", hvor man må ta av seg på beina og trå varsomt. Vi trenger slike rom i dag, hvor alt skal gå så fort at vi knapt henger med. Da kan kanskje historien være oss til hjelp? At vi ser det lange livs far.

Det har vært sterke bånd mellom Iona og Norge i mange hundre år. I forbindelse med opprettelsen av erkebiskopsetet i Nidaros i 1153 og frem til unionstidens begynnelse i 1319, lå klosterkommuniteten på Iona innenfor Nidaros bispedømme. Dette bispedømmet inkluderte da både Shetland, Førøyene, Hebridene og Isle of Man. Her ligger også flere av Norges konger begravd.

Håp og evangelieforkynnelse i den syriske ørken, del 2

I 1983 klatret Paolo Dall'Ogilo opp til det overgitte Deir Mar Musa al-Hahashi klostret (bildet) midt i den syriske ørken, for første gang. Han ønsket å gjøre sin årlige retreat her. Klostret er bygget i det sjette århundre, har fresker fra det 11 århundre og ble forlatt en gang i det 19 århundre. Midt i ruinhaugen opplevde Paolo et kall. Egentlig var dette kallet bare en bekreftelse på det kall han opplevde allerede som novise. Selv om det meste var ødelagt, finnes ikke ordet "upraktisk" i denne mannens vokabular. Og han taler italiensk, arabisk, syrisk, engelsk, latin og fransk!

Paolo startet gjenreisningsarbeidet. Ikke bare det fysiske, men også det åndelige. I dag finnes det en daglig rytme her, som ved alle andre klostre verden over. Deir Marmusa har valgt sin. Morgenbønnen starter kl 0730 og finner sted i klostrets kapell, som mer ligner en moske. Her tar man av seg på beina før han går inn, og man sitter på matter for det meste i stillhet. I forbindelse med morgenbønnen deler også Paolo noe fra Guds ord.

Dagen brukes til de mange praktiske gjøremålene som må gjøres i et kloster som dette. Klostret har en egen hage og et vanningsanlegg. Alt dette må det tas hånd om. Middagen serveres så sent som klokka 22.00, alt avhengig av hvilken gudstjeneste som følger etterpå.

De mange gjestene som kommer hit slås av den kontemplative atmosfæren som stedet preges så sterkt av, og ikke minst at gjestfriheten. Hit til dette klostret kommer det også mange muslimer hvert år, og alle blir ønsket hjertelig velkommen. Her får de stifte bekjentskap med dne kristne tro, ikke bare gjennom ord, men også gjennom den dype kjærligheten som munkene har til muslimene. Så har da også flere kommet til tro gjennom dette.

Hit søker også mange kristne for å ta del i retreater. Gjennom årenes løp har også noen nordmenn gjort det.

Håp og evangelieforkynnelse i den syriske ørken, del 1

Bli med på en spennende reise til Syria, og la meg fortelle deg om Paolo Dall' Oglio, en italiensk munk i 50 årene som siden han var i 20 årene har hatt et kall til å nå muslimene med evangeliet. Den andre delen av denne historien handler om et Mar Musa, et eldgammelt kloster i den syriske ørken som var overgitt til seg selv i hele 200 år. Så en dag kom Paolo hit. I Mar Musa så Paolo for seg et sted hvor Jesu kjærlighet kunne bli kroppsliggjort.

Fader Paolo virkeliggjorde sitt kall. I dag søker mange mennesker til Mar Musa, blant dem et stort antall muslimer. Klostret ligger 50 engelske mil nord for Damaskus. Her lever ni munker og nonner et kontemplativt liv, her arbeider de og lever i tjeneste for muslimer.

Ikke noe av dette ville ha skjedd om ikke fader Paolo gradvis hadde utviklet en sterk kjærlighet til muslimene. Det hele startet den andre uka i forbindelse med en retreat i Italia mens han ennå var en novise. Etter denne retraten dro han til Libanon for å studere arabisk. Her fikk han muslimske venner, og begynte selv å leve som en muslim, i forhold til hvordan han levde. Kjærligheten som preget Paolo var smittsom, og muslimene han levde blant opplevde Jesus gjennom Paolo's liv.

Mens Paolo forberedte seg på å bli prest, fortsatte han hver sommer sine studier i arabisk for å kunne beherske språket godt. Hans store forbilde var Charles de Faucauld, eller Bror Charles av Jesus, som jeg har skrevet om en rekke ganger på bloggen.

(fortsettes)

Bildet er tatt av Erling Rimehaug i forbindelse med fader Paolo's besøk på Bjärka Säby nylig.

Baptistisk kloster i Australia mulig modell for kommunitet i Norge

Jeg legger ikke skjul på at jeg ble aldri så lite begeistret da jeg oppdaget at det finnes et baptistisk kloster i Australia! Det er nok ikke så mange slike rundt om i verden. Men Holy Transfiguration Monastery i Breakwater, Victoria ligner veldig mye på den visjonen vi har hatt for vår kommunitet.

Holy Transfiguration Monastery (logo til høyre) er et fornyelsessenter i Breakwater, et typisk arbeiderstrøk av byen Geelong (200.000 innbyggere), som ligger vest for Port Phillip Bay i staten Victoria. Klosteret ble grunnlagt tidlig på 1970-tallet, med utgangspunkt i en 135-år gammel baptistkirke. Holy Transfiguration Monastery trekker veksler på klassiske klostertradisjoner, som leves ut i en hverdagslig ramme.

Det var tidlig på 1970-tallet at Graeme Littleton og Steven Shipman møttes i The Community of the Glorious Ascension, et anglikansk kloster i England. Begge bar på en sterk lengsel etter å se autentisk kristenliv, og dele visjonen som Holy Transfiguration Monastey springer ut fra. Littleton og Shipman studerte Benedikts regel, ulike ortdokse kilder, ulike kommunitetsmodeller som Ephrata, en anabaptistisk gruppe som ble grunnlagt på begynnelsen av attenundretallet i Lancaster County, Pennsylvania, USA.

For meg er dette spesielt interessant for Graeme Littleton og Steven Shipman har gjort nøyaktig det samme som meg. Siden 1970-tallet har jeg studert anabaptismen, og tidlig på 1980 tallet ortodoks teologi. I 1988 kom jeg i kontakt med et ortodoks kloster, en kontakt som har betydd svært mye for meg. I arbeidet med vår kommunitet har jeg vært opptatt av Benedikts regel, og den anabaptistiske gruppen Ephrata, er en av de gruppene vi har kommet i kontakt med de siste par årene! I tillegg har vi arbeidet en del med de keltiske røttene som Norge har, samt økenfedrene.

Apostoliske og monastiske tradisjoner

Holy Transfiguration Monastery har i overkant av 30 medlemmer. De lever etter tradisjonelle monastiske regler som gjestfrihet, lydighet, kontinuitet, et balansert liv med bønn og arbeid. Noen har valgt å leve ugift, men det er ingen forutsetning for å være en del av kommuniteten. Familiene lever i egne hus, mens de enslige deler felles husvære. Medlemmene har ordinært arbeid. Noen av dem lever med felles husholdning, slik noen av de første kristne, andre ikke.

Alle praktiserer en felles dags- og ukesrytme, hvor deler av dagen tilbringes alene i stillhet. Uken er inndelt på følgende måte, med Jesu liv som modell, og hvor man konsentrerer seg om disse sidene av Jesu liv:

Mandag: Inkarnasjonen

Tirsdag: Dåpen

Onsdag: Forklarelsen

Torsdag: Det siste måltidet

Fredag: Medlemmene samles rundt korset og synger Taize inspirerte sanger.

Lørdag kveld: En sabbatssamling som fokuseres rundt oppstandelsen.

Søndag: En bokstavelig hviledag.

Medlemmene av klosteret/kommuniteten bærer vanlige klær til hverdags, men når de feirer nattverden kler de seg i hvite kapper. De oppmuntrer alle døpte gjester til å gjøre det samme. Et felles måltid serveres etter nattverdgudstjenesten, hvor man også inviterer gjester. Man følger kirkeåret, og bønnene som bes er ofte skrevne meditative bønner. Flere kunstnere er medlemmer av kommuniteten. De har laget flere av ikonene som klosteret har i sitt eie. Påsken er en tid hvor de fornyer sine dåpsløfter.

Medlemmene av klosteret er også opptatt av å ta vare på et våtmarksområde for fugl i umiddelbar nærhet til der de bor, de arbeider for en økologisk balanse i Breakwater, driver med gjenbruk og tar vare på en elv som renner gjennom området. Klosteret tiltrekker seg folk fra ulike kirkesamfunn, hit kommer både baptister, anglikanere og katolikker, og man forsøker å bygge bro mellom ulike konfesjoner.

Baptistpastor Paul R Dekar (bildet), som også er professor ved Memphis Theological Seminary og Adjunct Professor ved The University of Memphis, har skrevet bok om dette klosteret, som han selv er medlem av. Jeg vil presentere ham i en senere artikkel.

Klosteret i Australia er en model vi nå ser nærmere på for vår egen kommunitet som er under oppstart. Vi ser at de har tenkt mye likt med oss, selv om vi altså ikke har visst om hverandre før den siste tiden. Det gjør det hele ekstra spennende, og særlig når den teologiske bakgrunnen i utgangspunktet er den samme. Om den forblir det når det gjelder vår kommunitet vil tiden vise. Vi er i en omstruktureringsfase.

En koptisk eneboer har noe å lære oss om Gud og det inderlige vennskapet med Ham

Deler av gårsdagen brukte jeg på å se en BBC dokumentar fra St.Antonios klosteret i Egypt, og som også tar oss med til klosterets eneboer, fader Lazarus. Denne koptiske munken bor ikke så langt unna grotten der hvor den hellige Antonios holdt til, han som ble kalt for "ørkenens stjerne og munkvesenets far".

Det er en fascinerende reise BBC tar oss med på, til golde, kanskje noen vil si ugjestmilde strøk av verden. Det ørkenen og fjellene som finnes der har likevel sin helt spesielle dragningskraft, og har hatt det på mennesker i uminnelige tider. Abraham, Moses, Elia, døperen Johannes, Jesus - alle disse, og mange flere kan knyttes til ørkenen og deres sterke Gudsopplevelser der.

Ved siden av møtet med fader Lazarus, er det også noe annet som grep meg så sterkt med denne dokumentarfilmen. Til å guide seg inn i det egyptiske ørkenlandskapet hadde BBC teamet med seg beduiner. Når TV reporteren spør hva de ønsker seg mest av alt i livet, der de har vugget seg fram i ørkensanden et par dager, svarer en av dem: en bil. Vel, det er forståelig, men den eldste av dem svarte: "Et trygt ly og en god helse." Når han sa dette kjente jeg tårene mine kom. Så enkelt, men likevel så viktig. For en som lever i et landskap hvor ørkenen kan kreve liv, hvor sandstormene setter inn, er et trygt ly avgjørende.

Jeg kom til å tenke på ordene fra Salme 27,5: "For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i skjermende telt ..."

Så til fader Lazarus. Jeg kjenner til alle innvendingene fra de som mener at en tilværelse som munk er feil. Vi skal ikke trekke oss unna mennesker, sier de, men leve mitt i blant dem, som vitner. Men de glemmer to ting: Mennesker som går denne veien har opplevd et genuint kall til å trekke seg tilbake, i bønn. Bibelen gir flere eksempler på dette. Og for det andre: mange mennesker finner veien ut til dem, fordi de dras av deres levde liv med Kristus. Selve livet de lever er et vitnesbyrd i seg selv.

Fader Lazarus kommer fra Tasmania i Australia. 40 år av sitt liv var han en overbevist ateist og professor. Så dør hans mor i kreft, og professoren og gudsfornekteren blir en som søker etter Gud. På sin søken treffer han pave Shenouda III, den øverste lederen for Den koptiske ortodokse kirke. Han blir en kristen, og senere blir han munk.

I åtte år nå har fader Lazarus bodd som eneboer i den egyptiske ørkenen. Han har to tre huler i fjellet. To av den er bønnesteder, den siste er hans kjøkken. Han tilbringer mesteparten av dagen i bønn. Han våkner omkring klokka 0530, og ber fram til klokka 06.00. Neste bønnetid er klokka ni, så klokka 12 og slik fortsetter det. Når han ikke ber bruker han tiden til å bygge murer mot vinden, han lager trappetrinn i fjellveggen, slik at det skal bli lettere å ta seg fram. Og han lager klær til munkene i St. Antonios klostret i dalbunnen. En gang i uken kommer han hit for å spise. Oppe i fjellet gror det ingenting. Her finnes bare salamandere, øgler, villhunder og vinden. Foruten det storslåtte landskapet, og samværet med Gud.

Fader Lazarus ber sine tidebønner fra Salmenes bok, han ber Jesusbønnen og han leser Bibelen. Jeg skulle ønske at jeg en dag fikk møte ham. Jeg tror han har ett og annet å fortelle oss om Gud, som stillheten, avsondretheten og forsakelsen gir og som ikke oppnås på annen måte.

Bildet viser fader Lazarus i bønnegrotten hans. (Foto: National Geographic Magazine)

Den evangeliske Mariaveien

Det er vel nesten å be om "bråk" når jeg ennå en gang skriver om Maria. Underlig dette at det skapes så sterke reaksjoner hos protestanter når jomfru Marias navn nevnes. Enda så viktig hun er for vår frelse! Du vet - uten at Jesus var blitt unnfanget av Den Hellige Ånd og født av jomfru Maria, hadde Han ikke vært Frelseren. Da hadde Han bare vært et helt vanlig menneske, og som sådant hadde Han ikke vært i stand til å frelse seg selv engang. Så må man ikke løpe hen og tro at man er blitt katolikk, i betydningen romersk-katolsk, bare fordi Maria navnes.

I Sverige finnes det en evangelisk nonneorden som bærer navnet Mariadøtrene, eller Den evangeliske Mariaveien. Dette er et av syv evangelisk lutherske klosterkommuniteter i vårt naboland. Her i Norge har vi bare en slik evangelisk-luthersk klosterkommunitet, og den befinner deg ikke så veldig mange kilometrene fra der hvor vi bor. Jeg skal presentere dem litt senere.

Mariadøtrene består av i alt 28 søstre. 13 søstre har Vallby som sin base, hvor Mariagården ligger vis a vis Vallby kirke. I Malmö finnes en søsterkommunitet, det samme i Danmark og Finland. Klosterfellesskapet ble stiftet i 1928 av Paulina Mariadotter, eller Gunvor Norrman som hun het før hun ble søster i Vallby den 7. mars i 1949 og grunnla klosterfellesskapet. Klosterdrakten er kornblå.

Hva er det som særpreger Mariadøtrenes kall? Det er lengselen etter å se Jesu bønn i Johannes 17 gå i oppfyllelse: At de alle må være ett. Mariadøtrene spør:

"Hvordan ser den veien ut? Vårt oppdrag er å leve forsoningens og kjærlighetens liv. Vi vil vise at i Gud er det mulig for kvinner å samarbeide, være lojale og elske hverandre. Vårt oppdrag er også å gjøre Herrens mor kjent også i vår kirke."

Og Bibelen viser jo hvilken viktig rolle Maria har i frelseshistorien. Hun er med i de avgjørende hendelsene i Jesu liv, og hun peker hele tiden på Sønnen, på Gud som ble kjød. Maria er med hele veien, og hører med blant de som blir stående helt inntil korset.

"Kristus er ukjent, på grunn av at Hans mor er ukjent," sa Paulina Mariadotter.

Gjennom sitt liv ønsker Mariadøtrene å gjøre Jesu mor, og dermed Sønnen kjent. Søstrene lever i et bønnefellesskap med hverandre, og med Kirken.

For meg personlig var fjoråret Mariaåret. Jeg synes jeg lærte så mye av å følge Maria gjennom evangeliene, og se hendelsene i Jesu liv med hennes øyne. Prøv - så skal du se at det er en svært givende måte å lese tekstene på. Da min kjære kone kom hjem fra Israel for noen dager siden, hadde hun kjøpt et nydelig Maria-ikon til meg. Det skal jeg ha med meg til bønnekoia og minne de som kommer inn døra, at Maria peker på Kristus.

På bildet ser du søster Magdalena og søster Ragnhild. (Foto: Svenska Kyrkan)

Du finner mer informasjon om Mariadøtrene her:

http://www.svenskakyrkan.se/24tretton/5-2006/5-2006-02.shtml

Og her:

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=164980

Spredte fellesskap og den nye klosterbevegelsen

Det er interessant å se hvordan mennesker ulike steder i verden fornyer kallet til å leve i helhjertet disippelskap til Jesus. Hvordan dette kallet skal leves ut, oppleves nok forskjellig. Noen kjenner seg kallet til å grunnlegge og flytte sammen i bofellesskap eller kommuniteter, andre dras mer i retning av det som kan kalles spredte fellesskap. Dette er en form for fellesskap der deltagerne bor og arbeider på forskjellige steder, men likevel har et forpliktende trosfellesskap gjennom noe de gjør felles. På engelsk snakker man om Scattered communities og New Monasticism.

Begge deler er et kall til et monastisk liv, det vil si et liv levd etter en åndelig rytme hvor bønn, kontemplasjon, stillhe, avsondrethet og åndelig disiplin er de vesentligste ingrediensene. Det monastiske kallet er profetisk fordi det viser vei til friske kildevell hvor disse kommunitetene - enten de er spredte fellesskap eller det er bofellesskap - utfordrer en kultur, der konsum og selvsentrering leder til karakterens krakelering og oppløsning av relasjoner. Opprettelsen av disse nye kommunitetene eller fellesskapene fører også til noe annet spennende: Kommunitetene utgjør nemlig celler som gjenoppretter Kristi kropp. Det igjen fører til at det vekkes et djupt gjensvar som hver og en som lengter etter hellighet og en autentisk kristen tro.

I Norge skjer det også noe gledelig på dette området. Det er opprettet en norsk avdeling av Community of Aidan and Hilda på Lindisfarne i det nordøstlige England. Dette fellesskapet som hører til fellesbetegnelsen "scattered communities" har fått navnet AnamCara. Navnet er keltisk og betyr medvandrer, og man har valgt å tre inn i den keltiske spiritualiteten fordi den har tydelige veier tilbake til den tidlige kirken og fordi veien fra den keltiske verden også går til Norge. Det var jo herfra vi fikk de første møtene med kristen tro. I AnamCara lever man etter følgende livsregel, eller veimerker som de kaller det:

1. Livslang læring. 2. Livslang vandring. 3. Livsrytme. 4. Forbønnens tjeneste. 5. Enkel livsstil. 6. Omsorg for skaperverket. 7. Helbredelsens tjeneste. 8. Åpenhet for Guds Ånd. 9. Enhet 10. Misjon.

I tillegg til å leve etter denne forpliktelsen, som medlemmene forplikter seg på har alle medlemmene en fortrolig medvandrer som man har samtaler med. AnamCara har to former for medlemskap:

Det første er å være det man kaller en utforsker. Det går i korthet ut på at man finner ut om de keltiske veimerkene er noe for en. Det andre er å være vandrer, det vil si at man forplikter seg på en livsregel for minimum tre år. En livsregel er en personlig tilpasset utgave av de ti veimerkene.

Så vidt meg bekjent har vi ennå ikke noe bofellesskap etter mønster fra New Monasticism i Norge, men jeg er ganske sikker på at det kommer. Noe er underveis! Følg med på bloggen. Ved siden av AnamCara finnes også kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby.

Ikke uventet er det kommet noen reaksjoner mot den nye klosterbevegelsen. Reaksjonene kommer fra ulikt hold og er ikke omfattende, men felles for den er at den kommer fra mennesker, som mener dette er katolsk og at de som er med på dette er "på vei til Rom". Som regel har kritikerne bakgrunn fra pinsekarismatisk hold. Mye av kritikken, så langt jeg har lest den, bygger på liten kjennskap til hva den nye klosterbevegelsen står for, og til generell manglende kunnskap om kirkehistorien. Kirkens røtter har djupere røtter enn 100 år! Også Edin Løvås ble i sin tid stemplet som en som hadde "katoliserende tendenser", og kritikken mot ham ble så sterk at han måtte "flykte" til Sverige. I dag er lengselen djup i mange sammenhenger i Norge etter dybde, refleksjon og historisk kontinuitet tilbake til kirkens røtter. Jeg tror Edin Løvås har vært en viktig medvirkende faktor til at denne lengselen ikke bare er noe overfladisk og forbigående, men at røttene denne gangen stikker mye djupere. Det takker jeg Gud for.

Bildet er hentet fra den hellige øya Lindisfarne.

En pågående klostervekkelse i ørkenen

Det gjør godt å møte mennesker som bærer på de samme lengsler, og kjenner den samme Helligåndens dragning som en selv gjør. Så heldig var jeg denne helgen. Sammen med vedkommende, som jeg ikke skal røpe navnet på, samtalte vi om hva vi tenker om veien videre for den åndelige fornyelsen som vi trenger i Norge. Vi var begge enige om at den kommer ikke fra heseblesende amerikanske kirkevekstprinsipper, eller fra en eller annen konferanse med importerte talere. Vi må søke tilbake til kildene, til opprinnelsen. Slik som tidligere i kirkens historie må vi tilbake til de som tok vare på den skatten som kirken er betrodd, nemlig klosterne. Så det er et spørsmål om ikke veien fram, er veien tilbake!

Når man sitter på toget får man tid til å lese. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere holder jeg på å lese Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". Den gir meg stadig noe nytt å tenke på, fordi Olsen er så flink til å øse av det klare vannet som hans kilder representerer!

Men Harald Olsen forteller også om noe særdeles interessant som skjer nå, i de samme områdene som opplevde at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenen på slutten av 200-tallet. I forbindelse med en pilegrimsreise til Paulus av Thebens kloster blir de fortalt om en ny klostervekkelse:

"Den koptiske kirke har opplevd en regulær klostervekkelse i løpet av de siste årene. Ørkenklostre som for bare få år siden var i forfall, bebodd av en liten håndfull gamle munker eller nonner, er i dag fulle av unge, velutdannede mennesker. Utstrakt byggevirksomhet omfatter både restaureringer, utvidelser og nybygg utenfor de gamle klostermurene. I både Antonius- og Paulus-klosteret er det bygget hospitser som gir overnattingsplass ford en stadig økende strømmen av pilegrimer og turister. I Paulus-klosteret er det endatil bygget en ny stor kirke utenfor det gamle klosterområdet. Her er det også anlagt ny bilvei inn fra Rødehavskysten. Det har økt besøktstrafikken betydelig. Det gir høyt kjærkomne inntekter til klostrene. Men medaljens bakside er at det går ut over den stillhet og ro til bønn og kontemplasjon som jo er klosterlivets hovedhensikt. Derfor får munkene innimellom anledning til å trekke seg tilbake til sine ørkenceller."

Men det er ikke bare en økning i antall munker, nonner og besøkende til klostrene. Olsen forteller:

"Ved siden av denne ørkenvekkelsen er at enkelte mennesker til og md har valgt det rene eneboerlivet. Ingen vet imidlertid hvor mange de er, og få vet hvor de befinner seg i ørkenen og hvordan de overlever. De fleste har trolig en eller annen kontakt med et kloster. På grunn av disse menneskene, og den nye vitaliteten vi ser i de gamle klostrene, kommer det nok en gang viktige og nyskapede impulser fra ørkenen. På nytt utfordres en kirke og en kristenhet som står i fare for å tape sin sjel i makelighet, materialisme og åndelig fattigdom. Den åndelige ørkenvinden blåser igjen, og bare framtiden vil vise hva de langsiktige konsekvensene blir."

Jeg takker Gud for det som skjer i disse sammenhengene som Harald Olsen skriver om. Men lengselen er den samme her i Norge, og jeg spør Gud for tiden om hvor veien går videre for de av oss som bærer på denne lengselen, og deler de samme tankene som f.eks våre koptiske venner.

Dagens bloggbilde viser St.Katharinaklosteret.

"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag"

Så godt det er å se gode venner igjen! I går møtte jeg en kjær, god venn og bror i Herren. Han var kommet før meg til Mamre, og hadde låst seg inn i koia. Det er en stund siden vi har møtt hverandre. Han har tilbrakt en tid i et ortodoks kloster i England, for å be og søke Herren. Jeg nevner ikke hans navn, så slipper han å få de samme problemene jeg har med enkelte som trekker vel raske slutninger. Det var tydelig at oppholdet hadde gjort ham godt, det syntes også utenpå! Og det han fortalte derfra ble fortalt med varme og begeistring, og jeg følte meg rik som fikk del i hans opplevelser. Litt ute i samtalen ville han dele et ord med meg fra Salmenes Bok. Lite visste vel han at Salme 27 hører med til mine favorittsalmer, og at jeg den siste tiden stadig har vendt tilbake til den. Spesielt til vers 4:


"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel."


Det var blant annet dette verset han ville dele! Men min venn leste også neste vers, og da opplevde jeg virkelig det en pinsevenn vil kalle "sanksjon" på noe jeg har kjent at Herren har talt til meg om i det siste. I vers 5 heter det:


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjemende telt. På en klippe fører han meg opp."


Min venn smilte da han leste ordet "hytte", og så seg rundt.


Det var på Herrens tiltale at denne bønnehytta ble en realitet, og jeg har på nytt kjent kallet til å fornye kallet til å oppholde meg enda mer her. Derfor ble det så sterkt å få dette bekreftet gjennom andre, som ikke har visst noe av det som har rørt seg i mitt hjerte.


"For han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag...." Dagene har vært vanskelige etter operasjonen. Ikke bare fordi den ikke var så vellykket som vi hadde håpet på, men også av andre grunner. Men her i Mamre har Han altså lovet å gjemme meg! Her vil Han ta seg av meg. Så godt å vite.


For tiden bruker jeg bønneboken "Din rytme. Din bønn. Keltiske bønner fra Lindisfarne" som min faste bønnebok. I den tidebønnen som bes midt på dagen på onsdager finnes det et dikt av Andrew Dick. Jeg vil gjerne få dele det med bloggens lesere, fordi det har velsignet meg så mye og betyr så mye for meg:


Når livet er en plikt og alt er grått,
og jeg er lei av veien jeg har gått,
når slitet gjør meg trett og matt
og motet svinner imot natt,
da ser jeg tegn: et grågåstrekk på vei
med vingeslag som suser over meg.
Jeg vet med ett: om alt kan synes tapt,
så er det mening i at jeg er skapt,
for i mitt hjerte er Guds bilde prentet inn
og det er himmel over dagen min.


Dette diktet setter ord på mange av mine følelser akkurat nå, i denne fasen av mitt liv. Så ber jeg med Ray Simpson som har forfattet denne flotte bønneboka:


Hellige Ånd,
kom som en god vind
som svaler i dagens hete.
Kom og vær nær med fred
og stillhet for våre liv.


Vind fra himmelen,
blås bort vår synd og vårt svik.
Forny våre trette sjeler.
Styrk oss
så vi frimodig kan gå videre.