Bønn ved havet

"La oss få høre Dine hjerteslag, Herre, i bølgene som ruller mot stranda, i vinden som suser i tretoppene, i bienes summing under blomsterkronene, i ternenes stup under himmelhvelvingen, i bekkens stillferdige risling mellom steinene, i tidevannets evige veksling mellom flo og fjære og i løvsangerens morgentoner fra rosebusken."

- Harald Olsen

Bønn for å nøre opp ilden

Hver morgen når jeg tenner opp i ovnen kjenner jeg på en djup takknemlighet for ilden. At denne lille ovnen nede i gangen vår varmer opp hele huset. Og tankene mine går til alle mine trossøsken i Syria og Irak som nå bor i flyktningeleire - om de er så heldige - og som fryser.

Vi har sett bildene av de rimete teltene, og barbeinte barn som som skjelvende gråter i kulda.

Mange av dem er en del av denne samme kroppen jeg tilhører - Kristi kropp. Det er neimen ingen selvfølge at man kan tenne opp en ild, og kjenne varmen brer seg. Det daglige rituale med å tenne opp i ovnen er for meg blitt en påminnelse om å be for de som ikke har det så godt som jeg. Når jeg skal tenne opp i ovnen må jeg nemlig bøye kne. Så Jøtulovnen er blitt et bønnealter.

Da hender det jeg også ber denne keltiske bønnen:

Bønn for å nøre opp ilden 

I denne morgen, mens jeg nører opp ilden,
ber jeg om at Guds kjærlighetsflamme må brenne
i mitt hjerte, og i hjertene til alle jeg møter i dag.
Jeg ber om at ingen misunnelse og ingen ondskap,
intet hat og ingen frykt må kvele flammen.
Jeg ber om at ingen likegyldighet og apati,
ingen forakt og stolthet, må skylle som vann over ilden.
Måtte i stedet gnisten fra Guds kjærlighet tenne kjærligheten
i mitt hjerte, slik at den kan brenne klart gjennom dagen.
Måtte jeg få varme dem som er ensomme,
de som har harde og livløse hjerter,
slik at alle kan kjenne velværet
av Guds kjærlighet.

Bønn for å dekke til ilden (avslutning)
Herre ta vare på ilden,
slik Kristus tar vare på oss alle.
Herre, måtte dens varme forbli i vår midte,
slik Kristus alltid er iblant oss.
Herre, la den blusse opp til liv i morgen tidlig,
slik vi skal oppstå med Kristus til evig liv.
Amen

(Fra Harald Olsen: Ilden fra Vest)

Veien

La oss gå framover i vår barmhjertige Fars godhet, i vår bror Jesu ømhet, i Den Hellige Ånds lys. i apostlenes tro, i englenes glade lovsang, i helgenenes hellighet, i martyrenes mot.

La oss gå framover i vår altseende Fars visdom, i vår altelskede brors tålmodighet, i den allvitende Ånds sannhet, i apostlene lære, i englenes velvillige ledelse, i martyrenes selvkontroll.

Slik er veien for alle Kristi tjenere, veien fra død til evig liv'.

(Fra boken: Ilden fra Vest. Tekster fra en keltisk fromhetstradisjon, av Harald Olsen, side 179).

Johannes - den disippel Jesus elsket, og de som fulgte i hans spor, del 1

En av Det nye testamentes skikkelser har i ulike faser av mitt liv trådt meg spesielt nær. Det er Johannes. Johannes, kjent på folkemunne som en av "tordensønnene", ble ved Åndens forvandlende kraft til "den disippel Jesus elsket". Det sies at Jesus aldri skrev noe selv, med unntak av det Han en minnerik dag skrev i sanden, men de eneste brevene i Det nye testamente som er ført i pennen som brev diktert av Jesus selv, er nedskrevet av Johannes mens han oppholdt seg på Patmos. Det er de syv såkalte sendebrevene til forsamlingene av hellige i Lille-Asia, gjengitt i Åpenbaringsboken. Johannes var seeren, en betrodd apostel, evangelieforfatter og ikke minst en av Jesu aller nærmeste fortrolige.

Den siste delen av sitt lange liv - han ble kanskje rundt 100 år - tilbrakte Johannes blant de kristne i Lille-Asia, det moderne Hellas og Tyrkia. Østkirken har sett på ham som "sin apostel", og det merker man ganske fort når man begynner å studere Østkirkens mange fremragende teologer. De bærer et umiskjennelig "johannitisk preg".

Også de keltiske kristne elsket Johannes. Da Cuthbert, som sammen med St.Aidan og St. Hilda regnes som "østkyst-helgnene", av blant annet Harald Olsen i boken "Frodig fromhet i vest"/Verbum 2000, ble biskop på Lindisfarne, ble han en gang helbredet for en sykdom forårsaket av pest. Det fortelles at hans gode venn Boisil regnet med at han ville dø av den samme pesten innen en ukes tid, og han oppfordret Cuthbert til å bruke tiden som var igjen til å få del i det Boisil selv hadde lært.

- Hvilken bok er best å lese, skal Cuthbert ha spurt Boisil, hvorpå denne svarte:

- Evangelisten Johannes.

En tid etter at menigheten var grunnlagt i Jerusalem, vet vi at Johannes drar for å grunnlegge og lede menigheter i områdene rundt Efesos. Her bosetter han seg, og her dør han. Det er flere ting som er interessant å merke seg i denne forbindelse. I dag snakkes det mye om at vi må vende tilbake til Jerusalem menigheten, og til våre jødiske røtter. Det er ingen som helst tvil om at våre røtter er jødiske, men betyr det at Jerusalem menigheten er modellen for alle andre kristne forsamlinger? Som jeg har pekt på tidligere på bloggen, er menigheten i Antiokia forskjellig fra menigheten i Jerusalem. I Jerusalem er menighetens medlemmer altoverveiende jøder som er kommet til tro på Jesus, i Antiokia består menigheten i altoverveiende grad av hedninger som har kommet til tro på Jesus.

Kulturen i Efesos var svært forskjellig fra kulturen i de jødiske kjerneområdene. Ganske raskt oppsto spørsmålet: For å kunne bli Kristus-like kristne og kristne forsamlinger, var man da nødt til å forkaste sin egen kultur for så å innføre det som for mange av de som bodde i områdene rundt Efesos var fremmedartet, nemlig den jødiske kulturen?

Eller var det mulig å tenke seg at den kristne tro kunne inkarneres i kulturen til de som bodde i dette området av verden, og bli like ekte og sant, og dermed like originalt, som det var for de som bodde i Israels land?

Her er det at Johannes blir et tilknytningspunkt. Samtidig som både hans evangelium og hans brev er et kraftig oppgjør med de gnostiske forestillingene som var sterkt fremtredende på den tiden dette evangelium og disse brev ble skrevet, og som truet den unge kirkens lære og renhet, åpner Johannes i prologen av sitt evangelium for at Ordet inkarneres overalt hvor det får rotfeste i menneskenes hjerter ved at de som hører det omvender seg og tror.

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I Ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,1-4)

(fortsettes)

En pågående klostervekkelse i ørkenen

Det gjør godt å møte mennesker som bærer på de samme lengsler, og kjenner den samme Helligåndens dragning som en selv gjør. Så heldig var jeg denne helgen. Sammen med vedkommende, som jeg ikke skal røpe navnet på, samtalte vi om hva vi tenker om veien videre for den åndelige fornyelsen som vi trenger i Norge. Vi var begge enige om at den kommer ikke fra heseblesende amerikanske kirkevekstprinsipper, eller fra en eller annen konferanse med importerte talere. Vi må søke tilbake til kildene, til opprinnelsen. Slik som tidligere i kirkens historie må vi tilbake til de som tok vare på den skatten som kirken er betrodd, nemlig klosterne. Så det er et spørsmål om ikke veien fram, er veien tilbake!

Når man sitter på toget får man tid til å lese. Som jeg har nevnt på bloggen tidligere holder jeg på å lese Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". Den gir meg stadig noe nytt å tenke på, fordi Olsen er så flink til å øse av det klare vannet som hans kilder representerer!

Men Harald Olsen forteller også om noe særdeles interessant som skjer nå, i de samme områdene som opplevde at tusenvis av mennesker søkte ut i ørkenen på slutten av 200-tallet. I forbindelse med en pilegrimsreise til Paulus av Thebens kloster blir de fortalt om en ny klostervekkelse:

"Den koptiske kirke har opplevd en regulær klostervekkelse i løpet av de siste årene. Ørkenklostre som for bare få år siden var i forfall, bebodd av en liten håndfull gamle munker eller nonner, er i dag fulle av unge, velutdannede mennesker. Utstrakt byggevirksomhet omfatter både restaureringer, utvidelser og nybygg utenfor de gamle klostermurene. I både Antonius- og Paulus-klosteret er det bygget hospitser som gir overnattingsplass ford en stadig økende strømmen av pilegrimer og turister. I Paulus-klosteret er det endatil bygget en ny stor kirke utenfor det gamle klosterområdet. Her er det også anlagt ny bilvei inn fra Rødehavskysten. Det har økt besøktstrafikken betydelig. Det gir høyt kjærkomne inntekter til klostrene. Men medaljens bakside er at det går ut over den stillhet og ro til bønn og kontemplasjon som jo er klosterlivets hovedhensikt. Derfor får munkene innimellom anledning til å trekke seg tilbake til sine ørkenceller."

Men det er ikke bare en økning i antall munker, nonner og besøkende til klostrene. Olsen forteller:

"Ved siden av denne ørkenvekkelsen er at enkelte mennesker til og md har valgt det rene eneboerlivet. Ingen vet imidlertid hvor mange de er, og få vet hvor de befinner seg i ørkenen og hvordan de overlever. De fleste har trolig en eller annen kontakt med et kloster. På grunn av disse menneskene, og den nye vitaliteten vi ser i de gamle klostrene, kommer det nok en gang viktige og nyskapede impulser fra ørkenen. På nytt utfordres en kirke og en kristenhet som står i fare for å tape sin sjel i makelighet, materialisme og åndelig fattigdom. Den åndelige ørkenvinden blåser igjen, og bare framtiden vil vise hva de langsiktige konsekvensene blir."

Jeg takker Gud for det som skjer i disse sammenhengene som Harald Olsen skriver om. Men lengselen er den samme her i Norge, og jeg spør Gud for tiden om hvor veien går videre for de av oss som bærer på denne lengselen, og deler de samme tankene som f.eks våre koptiske venner.

Dagens bloggbilde viser St.Katharinaklosteret.

Erfaringer med Gud

En sjenerøs boksjekk hos Norli i forbindelse med min 50 årsdag, gjorde det mulig for meg å skaffe meg Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". I innledningen til denne boken skriver Harald Olsen, som forøvrig underviser og forsker ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder, og forfatter av flere bøker om keltisk fromhet, noe som ble til stor hjelp for meg i den livssituasjonen jeg befinner meg i for tiden. Han skriver om spiritualitet og sier at den "er altså ikke primært et spørsmål om meninger, lære og dogmatikk, men om praksis, erfaring og identitet."

Dette er noe som har opptatt meg lenge. De som kjenner meg vet at jeg er lærebevisst! Men som arkimandrit Sofrony skriver om den hellige starets Siluan: "For starets Siluan er kristendom ikke en lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men levende erfaring av fellesskap med Gud."

Harald Olsen skriver om spiritualiteten at "den springer ut av en søken etter å gi troen autentiske uttrykk gjennom en forankring i den virkelighet man lever i - materielt, sjelelig og åndelig. Den økende interessen for for spiritualitet i vår tid, både i og utenfor kristne sammenhenger, må forstås som søken etter en religiøsitet som ikke bare er meninger i hodet, men noe som angår hele mennesket - med kropp, sjel og ånd, og som er forankret i menneskenes konkrete virkelighet gjennom egne erfaringer."

Dette er vesentlig. Her har jeg mye å lære, og her har de mye å lære som reagerer så sterkt når de avviser de Gudserfaringer man f.eks gjør ved å be Jesusbønnen. For den bønnen angår hele meg. "Legg ut på dypet", sa Jesus. Vi må gjøre oss erfaringer med Gud. Bibelordene tåler å prøves. Når man avviser de som ber Jesusbønnen, og avskriver kontemplativ bønn som noe okkult og demonisk, er det kanskje fordi man ikke har satt seg inn i hva dette egentlig er, men stoler på noe man har lest på nettet av noen som i utgangspunktet avviser alt som ikke stemmer overens med deres kirkelige eller ofte mangel på kirkelige bakgrunn. Noen av de jeg har møtt i det siste, har meldt seg ut av alle sammenhenger. De kan heller ikke forstå at de trenger å høre til noen menighet i det hele tatt. At man kan være frustrert og på leting - det forstår jeg, og at man ikke har funnet noe sted å høre hjemme, forstår jeg også. Det jeg derimot ikke helt forstår er at man tror man kan klare seg helt alene uten noen tilknytning til Kristi kropp, det skjønner jeg ikke. Hvordan dette tilknytningen er - er en annen sak. På det stedet hvor man bor kan det hende det ikke finnes noe alternativ.

Nå skal jeg skal ta meg god tid til å lese Harald Olsens nye bok. Forhåndsomtalen fra forlaget vet å fortelle oss at "gjennom et rikt utvalg fortellinger og et omfattende historisk materiale tegner forfatteren et bilde av den tidligkristne fornyelsesbevegelsen som ørkenfedrene og ørkenmødrene stod for: klosterbevegelsen. Dette er en spennende fortelling om hvordan mennesker før oss er blitt utfordret til å ta sin tro på alvor. Et klokt innblikk i hvordan den kontemplative spiritualiteten vokste fram, og samtidig en god veileder i hva denne formen for åndelighet går ut på. Boka er en reise, geografisk og historisk. Den tar oss med til den østlige delen av den begynnende kristenheten, til Syria, Egypt og Palestina, fører oss videre nordvest over havet mot den værbitte øya Skellig Michael på irskekysten, og nordøst mot det veldige russiske kontinentet."

Det eneste jeg har å bemerke så langt er at forlaget Verbum skal ha hele 375 kroner for den. Joda, den er på 384 sider, men nærmere 400 kroner for ei bok synes jeg fremdeles er mye penger. Men jeg tviler ikke på at den er verd det, for de øvrige bøkene jeg har lest av Harald Olsen: "Ilden fra vest", "Frodig fromhet i vest og "Den østlige pilegrimsvei" holdt absolutt mål og vel så det. Harald Olsen er et overflødighetshorn, et vell av kunnskap og innsikt, og en mann md god dømmekraft og åndelig teft. Jeg tar fatt når min egen bok er ferdig på tirsdag. Forhåpentligvis.