En av Det nye testamentes skikkelser har i ulike faser av mitt liv trådt meg spesielt nær. Det er Johannes. Johannes, kjent på folkemunne som en av "tordensønnene", ble ved Åndens forvandlende kraft til "den disippel Jesus elsket". Det sies at Jesus aldri skrev noe selv, med unntak av det Han en minnerik dag skrev i sanden, men de eneste brevene i Det nye testamente som er ført i pennen som brev diktert av Jesus selv, er nedskrevet av Johannes mens han oppholdt seg på Patmos. Det er de syv såkalte sendebrevene til forsamlingene av hellige i Lille-Asia, gjengitt i Åpenbaringsboken. Johannes var seeren, en betrodd apostel, evangelieforfatter og ikke minst en av Jesu aller nærmeste fortrolige.
Den siste delen av sitt lange liv - han ble kanskje rundt 100 år - tilbrakte Johannes blant de kristne i Lille-Asia, det moderne Hellas og Tyrkia. Østkirken har sett på ham som "sin apostel", og det merker man ganske fort når man begynner å studere Østkirkens mange fremragende teologer. De bærer et umiskjennelig "johannitisk preg".
Også de keltiske kristne elsket Johannes. Da Cuthbert, som sammen med St.Aidan og St. Hilda regnes som "østkyst-helgnene", av blant annet Harald Olsen i boken "Frodig fromhet i vest"/Verbum 2000, ble biskop på Lindisfarne, ble han en gang helbredet for en sykdom forårsaket av pest. Det fortelles at hans gode venn Boisil regnet med at han ville dø av den samme pesten innen en ukes tid, og han oppfordret Cuthbert til å bruke tiden som var igjen til å få del i det Boisil selv hadde lært.
- Hvilken bok er best å lese, skal Cuthbert ha spurt Boisil, hvorpå denne svarte:
- Evangelisten Johannes.
En tid etter at menigheten var grunnlagt i Jerusalem, vet vi at Johannes drar for å grunnlegge og lede menigheter i områdene rundt Efesos. Her bosetter han seg, og her dør han. Det er flere ting som er interessant å merke seg i denne forbindelse. I dag snakkes det mye om at vi må vende tilbake til Jerusalem menigheten, og til våre jødiske røtter. Det er ingen som helst tvil om at våre røtter er jødiske, men betyr det at Jerusalem menigheten er modellen for alle andre kristne forsamlinger? Som jeg har pekt på tidligere på bloggen, er menigheten i Antiokia forskjellig fra menigheten i Jerusalem. I Jerusalem er menighetens medlemmer altoverveiende jøder som er kommet til tro på Jesus, i Antiokia består menigheten i altoverveiende grad av hedninger som har kommet til tro på Jesus.
Kulturen i Efesos var svært forskjellig fra kulturen i de jødiske kjerneområdene. Ganske raskt oppsto spørsmålet: For å kunne bli Kristus-like kristne og kristne forsamlinger, var man da nødt til å forkaste sin egen kultur for så å innføre det som for mange av de som bodde i områdene rundt Efesos var fremmedartet, nemlig den jødiske kulturen?
Eller var det mulig å tenke seg at den kristne tro kunne inkarneres i kulturen til de som bodde i dette området av verden, og bli like ekte og sant, og dermed like originalt, som det var for de som bodde i Israels land?
Her er det at Johannes blir et tilknytningspunkt. Samtidig som både hans evangelium og hans brev er et kraftig oppgjør med de gnostiske forestillingene som var sterkt fremtredende på den tiden dette evangelium og disse brev ble skrevet, og som truet den unge kirkens lære og renhet, åpner Johannes i prologen av sitt evangelium for at Ordet inkarneres overalt hvor det får rotfeste i menneskenes hjerter ved at de som hører det omvender seg og tror.
"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt ble til ved Ham, og uten Ham ble ingenting til av det som ble til. I Ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,1-4)
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar