mandag, mars 31, 2014

Guds ild over Wales, del 4

1902 er blitt kalt det walisiske bønneåret. Og med rette.

Et navn må nevnes i denne sammenhengen: Domprost Howell i St.Davids. Han er blitt kalt den walisiske vekkelsesprofeten.

I de siste månedene av året 1902 satt han i sitt hjem, så lå ganske så avsides, i den vestlige delen av Wales og så ut over den landsdel han hadde så kjær. Da var han 83 år gammel.

Han visste at det snart skulle settes punktum for levd liv her på jorda. Alle jordiske ting bleknet for hans øyne. Det lå et himmelsk lys over ham, forteller de som så ham.

Den åndelige nøden i Wales nå ham tungt for hjertet. Det eneste håp han kunne se var en gjennomgripende vekkelse. Domprost Howell oppfordret waliserne til 'å danne en kjede av inderlige forbedere'. Disse skulle bruke Jes 64,1 som sitt bønnerop:

'Gi at du ville flerre himmelen og fare ned'.

Han bønnfalt sine venner om å innvie seg for vekkelse.

I et brev han sendte ut heter det blant annet:

'Gi nøye akt på dette, som om det er mine siste ord til mine landsmenn i Wales, innen jeg kalles å stå innfor dommen, og det evighetens lys som akkurat nå faller på meg, og lyder så, gi akt på hva jeg sier: Mitt land og mitt elskede folks største behov for øyeblikket er en vekkelse gjennom en særskilt utøselse av Den Hellige Ånd'.

Denne sterke oppfordringen sto på trykk i et tidsskrift utgitt i Wales i januar 1903 og gjorde et djupt inntrykk over alt.

Det skulle vise seg å være domprostens siste budskap. Kort tid etter gikk han hjem til Gud.

(fortsettes)

Billedtekst: Et typisk walisisk landskap.

Volden mot de kristne i Egypt fortsetter

Volden mot de kristne i Egypt forsetter til tross for president Mohammed Morsi og Det muslimske brorskapets fall.

Daglig skjer det overgrep mot kristne. Blant annet opplever stadig flere at deres eiendommer beslaglegges av myndighetene.

I følge en rapport fra Fides News Agency står de kristne - som utgjør 10 prosent av Egypts befolkning - overfor 'en kontinuerlig stedegen form for vold og misbruk' i mange deler av Egypt, og særlig i områder som Luxor, Sohag og Aswan.

Det er verd å merke seg for kristne nordmenn som besøker Egypt som turister, hvor særlig Luxor har vært et populært reisemål.

Særlig i tiden etter president Morsi's fall var de kristne i Egypt et mål for vold og terror. Men dette har altså ikke stanset opp, men fortsetter. Det er all grunn til å fortsette å løfte Egypt fram for Nådens trone.

Guds sanne profeter

Jeg har tenkt mye på ordene fra Ef 4,13 disse dagene: '... inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde ...'

Ordene står i en spesiell sammenheng, hvor apostelen Paulus beskriver de gaver Kristus har gitt sin kirke. De fem tjenestegavene. De er gitt så langt jeg kan se av tre årsaker:

1) 'at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning' (v. 12)
2) 'til oppbyggelse av Kristi kropp' (v.12)
3) 'for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive' av vrang lære (v.14)

En av de gavene som er gitt til Kristi kropp er det profetiske embetet. Den profetiske røsten finnes med, ikke bare i Det gamle- men også Det nye testamente. Flere av disse profetene navngis: Agabus, Judas og Silas.

Det jeg har vært opptatt av er ordet 'modenhet' - for, når sant skal sies, så har vi vel alle opplevd mye av den umodenhet som finnes i Kristi kropp, og særlig når det gjelder de som kaller seg selv profeter. Lenge har jeg derfor vært opptatt av hvordan Guds profeter - de som er sendt av Ham - kalles og utrustes for denne tjenesten.

Så langt har jeg funnet ut dette:

* Han har vandret for Guds ansikt i flere år før han står frem for mennesker

* Han står alltid for Guds ansikt før han stiller seg frem for noe menneske

* Han spiser daglig prøvelsens brød mens han tjenestegjør, men han gir de som lytter til ham 'Livets brød'.

* Han lever oppe på Guds høyder og kommer ned i dalene med 'så sier Herren!'

* Guds profeter lever skjult inntil dagen kommer da de står frem.

* Guds profet kan ikke kjøpes

* Treningstedet for Guds profeter er ørkenen

søndag, mars 30, 2014

De troendes samfunn, del 1

Denne artikkelserien består av sitater fra Eberhard Arnold (bildet), som jeg har oversatt til norsk for første gang.

Eberhard Arnold (1883-1935), var en tysk forfatter, filosof og teolog, som skrev mye om den kristne forsamlingen. Han grunnla den anabaptistiske kommuniteten 'Bruderhof':

'Liv i Gud betyr samling. "Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg". Guds liv ønsker å samle oss alle til en organisme. Han forener oss alle i en levende kropp, forfrisket av Den Hellige Ånd. "For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med en Ånd ble vi alle døp til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått en Ånd å drikke". (1.Kor 12,12-13) Så vår enhet i Ånden og det fredens bånd som binder sammen er den drivende kraft i vårt daglige, praktiske liv og det er der hvor vår enhet blir en fysisk realitet.

Vi tror at Den Hellige Ånd åpenbarer sitt nærvær i det levende menighetsfellesskapet. Det er dette som gjør at den kristne tro er forskjelligartet fra en som er rent personlig. Jo, det er sant at den enkeltes hjerte først må bli besøkt av Den Hellige Ånd. Men Åndens faktiske gjerning begynner i menighetsfellesskapet. Når den enkeltes erfaring er delt med hele det troende fellesskapet, så vil, og bare da, Guds rike bli synlig til stede.

Hvis noen spør oss om vi, noen få svake og trengende mennesker som lever i fellesskap, er Kirken, så må vi svare, det er vi ikke. Lik alle mennesker er vi mottakere av Guds kjærlighet. Og lik alle andre - ja, mer - hvis noen - er vi uverdige og uskikkede for Den Hellige Ånds gjerning, for at menigheten skal bygges, og for å bringe evangeliet til all verden.

Men hvis noen stiller spørsmålet på denne måten: Kommer Kirken til dere? Kommer Guds kirke ned hvor dere er, til folket? Er denne kirken nærværende i Den Hellige Ånd, Han alene som har makt til å bringe kirken ned? Da må vi svare: ja, slik er det! Kirken kommer ned over hvor de troende er samlet, som ikke har noen annen vilje, ingen annen hensikt, men at Guds rike kommer ned og at Jesu Kristi kirke er åpenbart i Åndens enhet. Kirken er der hvor Den Hellige Ånd er: "Den som holder fast på hans bud, blir i ham, og han i ham. Og på dette kjenner vi at han blir i oss: av den Ånd som han gav oss'. (1.Joh 3,24)

(fortsettes)

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 5

Forrige del av denne artikkelserien ble publisert tirsdag 18.mars. Dette er siste del av denne serien:

De første som slo seg ned på prærien i det treløse Kansas, bodde i telt. Men etter som vinteren nærmet seg måtte de bygge provisoriske skjul. De fortsatte å møtes for å be, feire gudstjenester og dra nysgjerrige til seg, som etter hvert ble en del av deres fellesskap. Fikk de kjennskap til åndelige behov, gjorde de alt som sto i deres makt for å møte dette behovet. De var drevet av en lidenskap etter at mennesker skulle få høre om Jesus, og bli frelst.

I løpet av noen få år var Gnadeau en vakker landsby med bugnende frukttrær, som vokste på begge sider av en lang hovedgate. Tegningen ovenfor er av forsamlingslokalet i Gnadeau, som lå øst for denne hovedgaten.

Jacob A. Wiebe fortsatte sin tjeneste som leder for mennonitene blant nybyggerne i Gnadeau. Men det vokste også frem nye bosetninger i Oklahoma, Nebraska, Nord- og Sør Dakota og i California. I Sør-Dakota slo en stor gruppe Hutterianere seg sammen med Krimmer-kirken. Det skjedde i etterkant av en stor vekkelse som hadde brutt ut blant dem. Vekkelsen berørte Yale, Doland, Onieda og Huron.

For den som er interessert i å lese mer om Krimmer-kirken, så finnes det en bok skrevet av Margaret Epp (1913-2008): A Fountain sealed. Boken handler om en gruppe fra Krimmer-kirken som flyttet til Saskatchewan i Canada.

Margaret Epp har skrevet en rekke artikler og bøker vel verd å lese. Gå ikke glipp av 'The Earth is round'. Margaret Epp vokste opp i Kina, som barn av Kina-misjonærer.

Den frie forsamlingen ingen historisk parents

Debatten rundt Ulf Ekmans nært forestående konvertering til Den romersk-katolske kirke ruller videre, ikke minst i Sverige.

En av de som har skrevet noe i denne sammenhengen som det er verd å merke seg, er Jonas Melin (bildet).

Jonas Melin er en del av Råslätts församlingsgemenskap i Jönköping, han tilhører Evangeliska Frikyrkan, er ansatt i Svenska Alliansmission og har vært en av pionerene innen den anabaptistiske bevegelsen i vårt naboland.

'Den frie forsamlingen er ingen historisk parentes', skriver Jonas Melin i sin aktuelle artikkel. Han begrunner det blant annet med dette: 'frikyrkan har en historisk förankring och är grundad i en alternativ syn på kyrkan och kyrkans historia. Jag anser att det behövs ett försvar för en frikyrklig församlingssyn i denna tid då många attraheras av de historiska kyrkorna'.

Du kan lese artikkelen her:

http://www.dagen.se/opinion/debatt/frikyrkan-historiskt-forankrad/

Sterk vekst av anabaptister i Tyskland

Gudstjenestelokalet er helt fullt og det er stille. En en møtevertene må åpne et vindu på begge sider av salen. Det er varmt. Nå er det tid for dagens tredje predikant. Han taler flytende tysk. De andre to russisk og Plautdietsch.

Prekenen tar oss med til de tidligere mennonitiske koloniene i det tidligere Sovjetunionen. Oppløst av Stalin på 1930- og 1940-tallet, eksisterer disse koloniene knapt i folks minne.

Men akkurat denne søndags morgenen lever historiene herfra: om forfølgelsen under Bolsjevikene, om slaveleirene i det sentral-asiatiske GU-lag.

'Forestill deg troen til disse', sier taleren i det han samler seg etter et følelsesutbrudd, 'til de mennene som sto der på gatehjørnet til det siste øyeblikk, og forkynte Guds ord inntil ateistenes kuler meiet dem ned!'

Kirken det her er snakk om er en forsamling av mennoniter i Heidelberg; en av hundrevis av slike forsamlinger etablert i Tyskland de siste 40 årene av immigranter fra det tidligere Sovjetunionen. De har kommet fra Kasakhstan, Usbekistan, Sibir og annetsteds. Mennoniter og andre lignende anabaptistiske grupper og slått seg ned i stort antall rundt om i de vest-tyske byene. I løpet av noen få tiår har den tyske anabaptistiske befolkningen øket fra noen få tusen medlemmer til så mange som 100.000.

Folk kaller dem gjerne 'russlands-tyskere' - det vil si tyskere fra Russland - og disse immigrantene har etablert en ny etnisk sub-gruppe inne i Tyskland. Her snakkes ulike mennonite-dialekter, og av og til også sentral-asiatiske språk. Ikke alle av disse forsamlingene kaller seg mennoniter - men de identifiserer seg alle som en som anabaptister. De er influert i varierende grad av pinsevennene, av de russiske baptistene og av ulike fornyelsesgrupper. De kaller seg selv: 'Mennonite-brødre', eller baptister eller frie evangelikale.

Billedtekst: I store mengder samles folk til gudstjeneste i Frankenthaler Mennoniten-Brüdergemeinde. (Foto: Ben Goossen)

lørdag, mars 29, 2014

Guds ild over Wales, del 3

Bønn og forkynnelsen av korset, var to av tegnene på en gryende vekkelse i Wales. Det tredje tegnet var at det var regn i luften! Åndens regn.

Hos profeten Joel leser vi om et forvarsel om pinsen:

'Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidlig regn og senregn, som før. Tresteplassene blir fulle av korn, og pressekarene flyter over av most'. (Joel 2,23-24)

Vi vet ikke hvor mange i Wales som kjente til bønnevekkelsen i USA og Australia, som jeg har omtalt i de to foregående artiklene. Men vi finner vitnesbyrd om at Den Hellige Ånd formante enkelt personer og små grupper på to eller tre til å løfte sin røst og rope til Gud om vekkelse.

I 1901 kom Herren til en av sine tjenere og gav ham en slik åpenbaring av sin herlighet, at han hadde samme opplevelse som profeten Jesaja hadde når han ble vitne til at Gud åpenbarte til herlighet i Tempelet:

'Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper ....' (Jes 6,5)

Mannen som var bekymret for den åndelige tilstanden i Wales begynte å tilbringe tid alene ved stranden av en walisisk elv. Har oppholdt han seg i timesvis i bønn, og utøste sitt hjerte for Herren.

På et annet sted kom noen kvinner sammen for å be om det samme. De hadde holdt på i flere år.

I Rhondda Valby, der Guds Ånd på et senere tidspunkt skulle utøses med en slik kraft og intensitet, fantes det to som i flere år hadde bedt om vekkelse, en vekkelse om skulle omfatte hele verden.

I Monmoutshire hvilte Guds Ånd over to søstre - den ene av dem var en krøpling. I 1903 og 1904 hadde Herren lagt en bønnebyrde på dem. De så med egne øyne den forferdelige åndelige tilstanden i Wales, og med sitt åndelige blikk så de Guds løfter. De ba under tårer. En av dem sa:

'Jeg kan ikke sove verken dag eller natt, når min Herre er så foraktet og tilsidesatt'.

En annen kvinne, en av de stille i landet, sa det slik: 'Jeg kan ikke leve om ikke Gud beviser sin kraft og sender oss vekkelse'.

I 1903 møttes tre evangelister til bønn og samtale. De ba inderlig til Gud om vekkelse. De var misfornøyd med den åndelige tilstanden, ja, nedslått over den verdslighet og likegyldighet som fantes blant de kristne. De begynte en bønnering som møttes kl.10.00. Jeg skal ved en senere anledning komme tilbake til denne bønnegruppen.

(fortsettes)

En tid både for sorgen og dansen - dansen og sorgen

Disse ordene av Henri Nouwen har berørt meg slik disse for meg vanskelige sykdomsdagene, så jeg har valgt å oversette dem til norsk, for bloggens lesere.

'... en tid for å sørge, en tid for å danse ...' (For 3,4)

'Men klagen og dansen kan aldri helt skilles at. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig.

Klagen kan vendes til dans, og dansen til klage uten at man kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en framgang, og midt under festen kjenner vi på en djup vemod. Klagen og dansen, sorgen og latteren, vemodet og gleden - de hører sammen akkurat som klovnen og med sørgelig ansikt og kloven med leende ansikt, får oss både til å le og gråte.

La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre'.

fredag, mars 28, 2014

Ukrainske ungdommer opplevde solidaritet på europeisk Taize-samling

Da to ungdommer fra Ukraina snakket om den spente situasjonen i hjemlandet under det store Europa-møtet Taize arrangerte i Strasbourg nylig, fikk de oppleve hvordan ungdommer fra hele det europeiske kontinentet støttet og omsluttet dem.

Som et resultat av dette skrev ungdommer fra Alsace et brev til de mange ukrainerne som hadde kommet til storsamlingen i Strasbourg. Konklusjonen i det åpne brev lyder slik:

'Lik dere, håper vi på en fri, rettferdig og fredelig løsning på den nåværende konflikten. Vårt håp settes på prøve, men håpet fortsetter å vibrere i våre hjerter. Vi er alle brødre og søstre båret fremover av den samme menneskelige skjebne; sammen, håper vi på bedre dager for deres folk og for hele Europa'.

Jean Vanier og pave Frans I markerte Den internasjonale Downs-syndrome dagen - gjorde din kirke det?

21. mars var 'Verdens Down Syndrome Day'. I den sammenheng fikk Jean Vanier, sammen med en delegasjon fra L'Arche  møte pave Frans I (bildet) i Roma.

L'Arche - bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske - er 50 år i år.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg har ikke sett noen andre kirkeledere markere denne dagen, verken her i Norge eller i utlandet. Ble den glemt?

Selv om det har vært en del søkelys på mennesker med Downs syndrome i det siste, har vi en tendens til å glemme dem og andre marginaliserte grupper i samfunnet. Det er synd - bokstavelig talt - fordi de har så mye å lære andre mennesker.

Når ble mennesker med psykiske- og/eller fysiske funksjonshemminger ønsket velkommen til gudstjeneste eller noen av menighetens sammenkomster i år, eller for den saks skyld de siste 10 årene? Forsøk å tell etter!

torsdag, mars 27, 2014

Protestant

I gårsdagens utgave av avisen Dagen hadde Alf Danbolt, et interessant innlegg, hvor han kommer med definisjonen av ordet 'protestant'.

Mange vil nok definere ordet i sammenheng med det å være en motbevegelse. Men det er faktisk helt motsatt!

Danbolt henviser til riksdagen i Speyer i 1529 da de evangelisk troende ble oppfordret til å følge flertallet i mot deres egen samvittighet.

Det er da uttrykket første gang brukes. De skriver nemlig en såkalt 'protestatio', det vil si en erklæring, innsigelse og appell til keiseren der de gjør det klinkende klart at å følge flertallets vedtak ville være intet mindre enn å fornekte deres Herre og Frelser og Hans hellige Ord. For Gud og mennesker ville de protestere. Dette førte til at de evangelisk troende fikk kallenavnet 'protestanter'.

Men så kommer Alf Danbolt med et interessant poeng. Han skriver:

'Uttrykket kommer fra latin og er en sammensetning av to ord: pro + testor. Det første kjenner vi godt, vi vet hva det vil si å være pro noe, for noe. Verbet 'testor' kjenner vi også for eksempel i ordet testamente. På engelsk har vi ordet testimony som også hjelper også til å forstå betydningen som å bevitne: 'testor' er å å vitne, bevitne. En protestant var altså en som vitnet for noe, nemlig evangeliet, og dermed mot samvittighetstvang som en menneskelig autoritet krever av dem'.

Videre skriver Danbolt: 'Reformasjonen var ingen protestbevegelse i moderne mening, men en bevegelse drevet av vitnesbyrdet for evangeliet og en fri samvittighet bundet i Guds Ord. Den som er for noe, er selvsagt også i mot alt det som måtte hindre det en er for. Likevel var ikke fokus på Romerkirkens misbruk, men på evangeliet ...'

En protestant er med andre ord en som vitner om og for evangeliet!

Guds ild over Wales, del 2

Ved siden av den store bønnemobiliseringen - både i USA, Australia og Storbritannia, er det også noe annet som særpreger tiden forut for den walisiske vekkelsen:

forkynnelsen om korset.

Det var en kraftig forkynnelse av Golgata. Noe som skjedde ved årsmøter, innvielsesgudstjenester og særskilte konferanser. Og det skjedde uavhengig av hverandre; som om Gud selv satte det hele i scene.

Et godt eksempel på dette er det som skjer ved den store Keswick-konferansen i 1903. Denne konferansen har to særpreg:

En utøselse av Den Hellige Ånd over de 5000 som deltar på konferansen. De var kommet til hellighets-stevnet i Keswick i Storbritannia fra store deler av verden. Det andre som skjedde her var at nesten hver eneste en av talerne hadde fått et budskap om korset:

Korset som Guds kraft til frelse såvel fra syndens makt som fra dens dom, men det stanset ikke bare her. Det ble også talt om å være korsfestet med Kristus.

Begge deler er nesten fraværende i dagens forkynnelse! Og det er heller ingen stor oppslutning om menighetenes bønnemøter.

(fortsettes)

onsdag, mars 26, 2014

Kristne landsbyer nær den tyrkiske grensen angrepet

al-Nusra, som er en forgrening av Al-Qaeda, gikk i går til angrep på kristne landsbyer i Syria som ligger nær den tyrkiske grensen og de skal kontrollere disse.

Landbyene - som Kessab (bildet) - er hjemmene til 670 kristne armenske familier. Mange av disse er blitt evakuert til andre byer, før angrepet fant sted, men flere klare ikke å unnslippe og disse holdes nå fanget av islamistene. I følge vitner ble tre kirker skjendet. I flere måneder nå har de kristne i disse landsbyene fryktet at noe slikt som dette skulle skje.

Det er ikke første gangen disse kristne landsbyene utsettes for voldshandlinger. Denne gangen ble den armenske befolkningen utsatt for tre dagers bombardement fra Al-Qaeda sympatisører, og det fra tyrkisk side. De tyrkiske myndighetene lar dette skje, og verdenssamfunnet ser ut til å forholde seg tause overfor tyrkiske myndigheter. Jeg tør minne om at Tyrkia har vært medlem av NATO siden 1952. Hvorfor kommer det ingen reaksjoner fra NATO når Tyrkia ikke gjør noe for å stanse bombardementet av kristne landsbyer i Syria?

Frem til nå har Kessab og andre kristne landsbyer langs den tyrkiske grensen vært en trygg havn for flyktninger fra Raqqa og Aleppo. Slik er det ikke lenger.

Du ber vel for Syria?

Johannes av Dalyatha - bederen, eneboeren og kommunitetslederen

Det er litt underlig å tenke på at dagens Mosul i Irak har djupe kristne røtter. Og i dag feirer vi en av de som har satt spor etter seg i denne eldgamle byen: Johannes av Dalyatha eller Johannes av Saba som han også kalles. Han var en beder, eneboer og senere kommunitetsleder.

Det vil si vi må til byen Adamust, som ligger nordvest for Mosul, men i den tiden vår historie er hentet fra gikk disse områdene litt i ett. For Johannes av Dalyatha skriver vi år 690-780. Det er i de samme traktene at Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.

Se http://www.monastisk.blogspot.com for mer.

Guds ild over Wales, del 1

I november vil det være 110 år siden vekkelsen i Wales brøt ut. En vekkelse som skulle berøres hundretusener av mennesker, ikke bare i Wales. Enkelte mener at så mange som to millioner mennesker ble frelst under den walisiske vekkelsen. Den fikk ringvirkninger en rekke steder i verden. Guds redskap i denne vekkelsen var Evan Roberts (bildet), en gruvearbeider som fikk et radikalt møte med Gud.

I en serie med artikler vil jeg presentere noe av det som skjedde under denne gjennomgripende vekkelsen.

Som alle andre vekkelser i kirkens historie starter vekkelsen i Wales med bønn. Dens røtter går tilbake blant annet til Amerika til 1899. På en skole samles 400 kristne hver lørdags kveld for å be om en verdensvid vekkelse. De som deltar i disse bønnesamlingene kommer fra mange forskjellige land. Noen av dem stanser opp og ber seg gjennom natten.

Det samme skjer i Australia. Der har det pågått i 11 år. Pastorer og lekfolk sammen. I Melbourne i 1901. Men ikke bare der. Tilsammen 400.000 kristne møtes i 2000 hjem for å be om vekkelse. En bedende skare ligger på kne for Guds ansikt.

Og byens befolkning blir berørt av Guds ords mektige kraft.

I Storbritannia bøyer 5000 mennesker kne under den store hellighetskonferansen i Keswick i juli 1902. Noen har kommet over fra Australia og forteller om det som holder på å skje der. Det er som om ilden tennes i knusktørt gress. Et resultat av dette møtet er at mange kristne begynner å samles i hjemmene for å be. 'Bønnekretser i hjemmene' blir grunnlagt, og det griper om seg. 

Hva ber de om? ' Om en utøselse av Den Hellige Ånd i følge løftet fra profeten Joel:

'Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst'. (Apg 2,17-21)

(fortsettes)

tirsdag, mars 25, 2014

Et stadig økende antall unge mennesker søker til stillheten

Et stadig økende antall amerikanske ungdommer søker til samlinger hvor stillhet og bønn er hovedfokus.

I et miljø som til vanlig er preget av høyt tempo og høy musikk, blir stillheten noe eksotisk.

Det fører til at mange ungdommer nå strømmer til First Baptist Church i Austin i Texas, for å feire gudstjeneste tydelig inspirert av den økumeniske kommuniteten i Taize, som bildet er hentet fra.

Ungdommene som kommer hit er lei av de støyende møtene, og søker til en samling preget av mye bønn, de særegne lovsangene fra Taize, lystenning og lesninger fra Bibelen med en kort tekstmeditasjon.

På samlingen i helgen var det innført aldersgrense: 18-35 år.

Men First Baptist Church i Austin er langt fra den eneste menigheten som tilbyr slike sammenkomster som dette. Dette er en voksende trend i USA, hvor stadig flere søker seg til kontemplasjon og stillhet. Det hele har pågått siden 1990-tallet, og nå legger flere og flere kirker opp til samlinger hvor stillhet er det bærende elementet, sammen med lesning av Bibelen og bønn.

Franklin Graham snakker tydelig om det bibelske ekteskapet

Han tar bladet fra munnen, og taler med tydelighet. Franklin Graham (bildet), sønnen til den legendariske verdensevangelisten, Billy Graham.

I går - mandag - kom han med følgende uttalelse:

'Jeg ble virkelig sjokkert i dag når jeg fikk vite at World Vision (en stor kristen humanitær organisasjon, min anmerkning) har besluttet at de vil ansette folk fra samkjønnede ekteskap.

Bibelen er klar når det gjelder ekteskapet - det er mellom èn mann og èn kvinne. Min kjære venn, Bob Pierce, stifteren av World Vision og Samaritan's Purse, ville ha blitt sønderknust. Han var en evangelist som trodde på Guds inspirerte ord.

World Vision fremholder at deres avgjørelse er basert på at de ønsker å forene kirken - det finner jeg anstøtelig - som om det å støtte oppunder synd og syndig oppførsel kan forene kirken.

Fra Det gamle til Det nye testamente, holder Skriften konsekvent frem at ekteskapet er mellom èn mann og èn kvinne og at alle andre ekteskapelige relasjoner er synd'.

Foto: Getty Images

mandag, mars 24, 2014

Leonard Ravenhill - bederen og vekkelsesevangelisten

I dag fikk jeg lyst til å skrive om en mann som har hatt - og har - stor betydning i mitt liv.

Leonard Ravenhill er hans navn. Her er han avbildet med sin kone Martha. Jeg har i mitt eie et brev fra henne, hvor hun forteller om sin mann. Det brevet er for meg en skatt jeg tar godt vare på.

Leonard Ravenhill var David Wilkersons åndelig far og mentor. Det er ikke vanskelig å forstå. For Leonard Ravenhill var ikke 'bare' vekkelsesforkynneren par excellence - han var fremfor alt bederen. Han var en mann vel kjent for å leve i Guds nærværet daglig. En bønnens atmosfære og en hellighet preget ham.

Han var født i Leeds i Yorkshire i 1907. Han fikk sin utdannelse ved Cliff College, og der fikk han sin undervisning og åndelige veileder av en annen stor beder, Samuel Chadwick, en av de gamle wesleyanske metodistene. Ravenhill studerte kirkehistorie, og var spesielt opptatt av vekkelsenes historie.

Leonard Ravenhill var evangelist, og han dro store menneskeskarer under sin evangelistiske tjeneste under Den andre verdenskrig. Mange av de som kom til tro den gangen, ble senere evangelister, pastorer og misjonærer.

I 1939 giftet han seg med Martha, og de fikk tre sønner sammen: Paul, David og Philip, de førstnevnte er i dag i kristen fulltidstjeneste, sistnevnte arbeider som lærer.

Det var i 1950 at Leonard Ravenhill tok med seg familien og flyttet til Amerika. 10 år senere reiser han over hele det amerikanske kontinentet og holder vekkelsesmøter, gjerne i store telt, og mange mennesker kom til tro på Jesus.

På 1980-tallet flytter så familien Ravenhill til byen Lindale i Texas. Her forble han livet ut. Blant annet foreleste han ved Bethany College of Missions i Minnesota og ved Last Days Ranch som ikke lå så langt unna hjemmet hans. Den ble bygget opp av den kjente kristne sangeren, Keith Green, som omkom i en flyulykke.

Leonard Ravenhill var en skarp kritiker av dagens kirke og kristenhetens lunkenhet. Men med djupfølt medlidenhet overfor Kristi kropp. Han levde hva han preket. Han var ikke en bitter og sint gammel mann, som svingte svøpen, men en som opplevde Kristi lidelsesfelleskap og bar alt frem i bønn.

Han er kjent for sine mange bøker, om vekkelse og bønn. Dessverre er ingen av dem oversatt til norsk. Undrer meg på hvorfor?

I november er det 20 år siden han døde. På gravstøtten står det:

'Båret av engler. Leonard Ravenhill 1907-1994. Er de tingene lever for verd at Jesus døde for dem?

100 kristne slaktet ned - flere brent levende - i Nigeria

Tre kristne landsbyer i den nigerianske staten Kaduna  ble brent ned i et angrep fredag natt. Mer enn 100 mennesker skal ha blitt regelrett hakket til døde, slaktet og brent av islamister. Grusomhetene kan ikke beskrives.

En talsmann for de lokale myndighetene, Daniel Anyip, sier til nyhetsbyrået Reuters, at de 'fremdeles finner kroppsdeler spredt rundt om i buskene, slik at antallet døde langt overstiger de 100 som de til nå har funnet'. Hele landsbyer er brent ned.

Kona til en av pastorene i Nigerias kristne sammenslutning, Jummai Likita Riku, og deres tre barn, er blant de drepte.

40 kristne som søkte tilflukt i et hus ble oppdaget og brent levende.

De som står bak det særdeles brutale angrepet er ennå ikke identifisert. Human Rights Watch opplyser at mer enn 3000 kristne er drept i det sentrale Nigeria siden 2010.

La oss huske våre trossøsken i Nigeria i våre forbønner i dag.

Bildet viser en begravelse av myrdede kristne i Nigeria nylig.

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 5

Her fortsetter serien om 'The 8'th Day Community':

'Vi i The 8'th Day Community' i det vi gjenkjenner den djupe kjærligheten Jesus har for hver enkelt av oss, forplikter oss som fellesskap til å bli veiledet av og formet av Den Hellige Ånd gjennom disse åtte praktiske uttrykkene:

Bønn
Vi hengir oss til en pågående bønnens dialog (både som fellesskap og hver for oss). Vi vil lære å gå i forbønn for hverandre, våre familier og trosfellesskap. Vi er hengitt det å møte utfordringer og livssorger med en kreativ respons. Vi har også gitt oss hen til en daglig bønnens rytme i det vi konfronterer tidens ondskap og ser på de mulighetene som gis oss til å vitne. (Matt 6,9-14)

Integritet
Vi ønsker å være mennesker med integritet på alle områder av livet. I ærlighet og ydmykhet, uten å være flere personer, strever vi etter å være konsekvente vitner, tro mot våre verdier og vår tro i det vi blir mennesker med ressurser, vitner og medvandrere for andre. (Matt 5,8)

Intensitet
Vi ønsker å gi næring til en voksende lidenskap for å se Jesus dannet i vårt fellesskap og i våre individuelle liv. Vi stoler på at Den Hellige Ånd vil gi oss gaver og assistere oss i å oppdage og leve ut Herrens sanne prioriteringer i våre liv og i de fellesskapene hvor vi tjener. (Matt 5,6)

(fortsettes)

søndag, mars 23, 2014

Kristen usbekisk skolejente fikk problemer med politiet

Forrige søndag stormet usbekisk politi en uregistrert baptistmenighet i Samarkand. Bildet viser en av mange moskeer i dette muslimske landet i Sentra-Asia.

En ansatt i en skole hadde hadde meldt fra til myndighetene, om datteren til et menighetsmedlem hadde distribuert kristen litteratur og invitert sine klassekamerater til menighetens møter. Jentas far har ved to anledninger - i 2010 og 2012 - blitt anklaget for religiøse aktiviteter. Når politiet stormet huset hvor baptistene kom sammen, var det 25 mennesker tilstede, 12 av disse var barn.

Hva som skjer videre med skolejenta vet vi ikke. La oss be for henne, for foreldrene og for menigheten og de mange troende i Usbekistan som trakasseres og forfølges for sin tro.

Fastens hensikt

I dag brytes fasten - det er søndag - og det er Marias budskapsdag. Søndager er alltid festdager - det er jo Herrens oppstandelsesdag.

Noen uker inn i fasten er det en god grunn til å stanse litt opp og spørre oss selv hvorfor vi faster.

Jeg lar Peter Halldorf (bildet), som er prior for den kommuniteten i jeg tilhører, svare:

'Hvorfor faster vi? Hva er meningen med den kristne askesen? Noen uker inn i Den store fasten har vi igjen behov for å stille disse spørsmålene. For å holde ut i det vi gjør, trenger vi å vite hvorfor vi gjør det.

Som kristne faster vi ikke fordi vi kjenner vemmelse for verden, men for å gjøre verden til sakrament, en gjenspeiling av Guds rike. Som Vladimir Solovjov skrev en gang:

Hensikten med den kristne askesen er ikke å svekke kroppen, men å styrke ånden når kroppen blir forklaret.

lørdag, mars 22, 2014

Min reisekamerat i fastetiden - Evagrios av Pontos, del 2

Åndelig overmot er livsfarlig. Evagrios av Pontos er ikke alene om å ha trodd at han var uovervinnelig, og kunne motstå alle fristelser og forførelser, fordi han hadde en slik sterk tro.

Men det er en slagen mann som kommer til et kloster oppe på Oljeberget i Jerusalem. Nonnene der åpner porten for ham. Priorinnen, den hellige Melania, hjelper Evagrios tilbake til livet. I klosterbiblioteket lærer han Origenes å kjenne, og gjør djupdykk i Bibelen.

Men Bibellesningen til tross - Evagrios faller på grunn av sin stolthet nok en gang! Bibellesning alene er ingen garanti alene for at vi holder vår sti ren.

Evagrios er på randen av sammenbrudd når han nok en gang vender tilbake til klosteret oppe på Oljeberget. Og blir tatt like godt imot som forrige gang. Nonnene på Oljeberget forstår seg på den unge mannens sjelelige og åndelige kamp.

Evagrios er på dette tidspunktet bare 37 år gammel, og han har bare ett eneste ønske: å få dø.

Priorinnen Melania profeterer over Evagrios: 'Hjorten skal slippe ut av sin snare! Om du overgir ditt liv til Kristus og blir munk, skal Gud helbrede deg'.

Og Evagrios følger Melanias åndelige veiledning. Han overgir sitt liv til den Herre Jesus, med alt hva det innebærer og i år 383 får Evagrios munkedrakten og begir seg ut i Sketisørkenen i Egypt hvor man møter Makarios den store.

(fortsettes)

8 kristne familier i Laos trues med å bli fordrevet fra sine hjem

Mer enn to dusin kristne bosatt i en landsby i det særlige Laos trues nå av myndighetene med å måtte forlate sine hus og eiendommer på grunn av sin kristne tro.

The er MorningStar News som forteller historien om åtte kristne familier fra landsbyen Natahall i Phin distriktet i Savannakhet provinsen. De åtte kristne familiene har fått valget mellom å fornekte sin kristne tro, eller å bli fordrevet fra sine hjem. MorningStar News baserer sin informasjon fra representanter fra Human Rights Watch for Lao Religious Freedom.

Deres folk hevder at trusselen om å bli fordrevet fra sine hjem er høyst reell.

La oss huske på disse åtte familiene i bønn. Bildet viser hus i Laos.

fredag, mars 21, 2014

Den karikerte kirken - en følge av keiser Konstantin

Det er ikke mye som ligner på den kirken som ble grunnlagt på pinsefestens dag i Jerusalem, i det som skjer på Krim-halvøya i disse dager.

Det er et karikert bilde vi får, og det er en gren av kirken som tegner karikaturen. Det hele er ytterst tragisk.

Moscow News forteller om en ortodoks prest som tilhører Moskva-patriarkatet som godt støttet av soldater med våpen, truet med å ta over en ortodoks kirke i Perevolnye på Krim. Kirken tilhører Den ukrainsk-ortodokse kirke.

Ledelsen for kirken i Perevolnye fikk klar beskjed om å fremvise dokumenter som skulle vise hvem som eide kirkebygget. Den russisk-ortodokse presten og soldatene som fulgte med ham, truet også med å komme tilbake for å ta over kirkebygget.

Det er mange ting som kan sies om dette, men egentlig er dette en konsekvens av den kirke som fremsto i forbindelse med keiser Konstantin. Da endret hele kirken seg. Man fikk en kirke sammenblandet med staten, og det gikk ikke lenge før kirken selv fremsto som en forfølger av andre kristne, som ikke ville bøye for den nye Storkirken eller Keiserkirken.

Nå får vi reprise på Krim. Og det kommer sikkert til å skje igjen. Slik blir det når kirke og stat blandes sammen, og når Bergprekenen byttes ut med makt.

Foto: Vadim Ghirda/Moscow News.

'Kvinne, hva vil du meg?'

Jomfru Maria vekker sterke følelser hos enkelte protestanter. Man skal ikke nevne hennes navn, før man raskt blir beskyldt for å ha 'katoliserende tendenser'.

I forbindelse med en debatt på nettet, mente en av de som deltok at Jesus aldri kalte Maria for sin mor og at hans utsagn ved bryllupet i Kana i Galilea: 'Kvinne, hva vil du meg' (Joh 2,4), var ganske karakteristisk for Jesu syn på henne som fødte ham. I følge denne personen var Maria kun en 'surrogatmor'. Vedkommende ser da helt bort at evangelieforfatterne ikke omtaler Jesu barndom i noen særlig grad. Omlag 30 år av hans liv - en tid Han tilbrakte i Nasaret - forbigås for det meste i taushet. At Jesus skulle vokse opp og leve så mange år uten å ha et forhold til hun som bar Ham under kjolelivet, er for meg svært underlig. Dernest leser denne personen evangeliene med norske briller.

Når vi leser beretningen om bryllupet i Kana i Galilea høres jo unektelig Jesu ord til sin mor nokså krasse ut, ja direkte ufine. 'Kvinne' høres i våre ører ut som nesten noe nedverdigende.

Men evangeliene må jo leses i den konteksten de står! Vi kan jo ikke lese evangeliene med en norsk koloritt, men med en jødisk! For en jøde i Jesu samtid forstås disse ordene stikk motsatt! Når Jesus bruker ordet 'kvinne' så er det som noe svært positivt.

'Tittelen kvinne avdekker ikke mangel på respekt eller kjærlighet. Det er brukt for å tiltale mennesker av rang', står det å lese i studieutgaven til Bibelen Guds ord (se side 1336).

Vedkommende har også helt glemt at noe av det siste Jesus tenker på før Han dør, er å gi apostelen Johannes oppgaven med å ta vare på sin mor. Helt til det siste var Jesus opptatt av henne, og bar på en uendelig kjærlighet til henne som fødte Ham. Vi må ikke glemme hvilken utrolig pris hun måtte betale. Hun var ei ung jødisk jente som uten å være gift ble gravid. Etter Loven kunne hun steines.

Til søndag skal vi feire Maria budskapsdag. Den er det sannelig mange gode grunner for å feire - også blant protestanter!  Så er da også dagen blitt feiret tidlig i kirkens historie. Den feires da også i de fleste kirker. For en eneste dag brytes fastetidens bots- og kamppreg. Dette er en festdag. I Østkirken synger de: 'I dag avsløres det mysterium som er fra evighet av. Gudesønnen blir Menneskesønnen'.

Maria har mye å lære oss! Om du tenker etter, og ikke bare ser 'katolisisme' når navnet hennes nevnes!

Tenk det!

Blant annet har hun mye å lære oss om overgivelse, om å la seg lede av Den Hellige Ånd, og i alle sammenhenger vi leser om henne i Det nye testamente, peker hun på Sønnen, på Jesus.

Vi må ikke glemme HVEM hun bar under kjolelivet. Det var Gud Ordet, Gud kommet i kjød.

Ja, det er sant, mennesker har gjort henne til noe hun ikke var. Men la nå ikke det hindre deg fra å se Maria slik Det nye testamente fremstiller henne.

I Luk 1,42b heter det:

'VELSIGNET ER DU BLANT KVINNER, OG VELSIGNET ER FRUKTEN AV DITT MORSLIV!'

Og la oss heller ikke glemme hva Elisabet sa om henne: 'Hvordan kan dette hende meg at MIN HERRES MOR kommer til meg?' (Luk 1,43)

Bederen Cuthbert

En dag forsinket feirer vi minnet om bederen Hl.Cuthbert. Bildet er tatt på øya Inner Farne, hvor Cuthbert levde en tid, og hvor dette kapellet er bygget til minne om ham. Cuthbert var en beder. I lange perioder av sitt liv trakk han seg tilbake for å tilbringe tid i bønn og faste. Vi har mye å lære av hans radikale overgivelse til Kristus, i en tid hvor hans kirke ble påtvunget skikkene til Den romersk-katolske kirken.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 4

Her fortsetter serien om 'The 8'th day Community:

Enkelhet i givertjeneste
Vi tror at liv preget av nåde og frihet har generøsitetens merke. Denne generøsiteten er en overflod ikke bare av Guds uendelige nåde, men handler også om våre penger, tid, ressurser talenter - om et hjerte fylt av takknemlighet og glede. (1.Tim 6,17-19)

Åndelig praksis
I kommuniteten bestreber vi oss til å praktisere troens åndelige øvelse som et hjelpemiddel på å være oppmerksom på og veiledet av Den Hellige Ånd og kontinuerlig formet i Kristi bilde både individuelt og som fellesskap. (Mark 1,35)

Livsrytmen
Vi er et troens fellesskap som feirer Kirkeåret idet vi lever med årstidenes rytme. Disse årstider og Kirkeåret feirer vi ved å engasjere oss i Guds kreative sykluser og former våre liv som disipler, vår daglige gjerning og tjeneste, og vår kreativitet i alle former for kunstneriske uttrykk. (2.Tim 4,2)

Forvandlende lederskap
Vi trener og veileder ledere i Skriftens sannheter, global bevissthet og i å være tjenere i kraft og posisjon, som blir forvandlende tjenere med integritet, intensitet og intensjon, som har inngått en pakt om å gi næring, beskytte og bygge opp troens familie. (John 15,1-4)

(fortsettes)

torsdag, mars 20, 2014

Synkende barnedåpstall i Norge og Sverige

Antall barnedøpte går ned både i Norge og Sverige.

I fjor ble 62 prosent av alle norske barn døpt i Den norske kirkes menigheter. Det er to prosentpoeng mindre enn året før, viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Og for første gang siden er det færre en halvparten av barna i Sverige som døpes. Det skjer samtidig som medlemstapet i Svenska Kyrkan i fjor var det nest største noensinne - med nærmere 90.000 mennesker.

Av disse valgte 74.000 personer å melde seg aktivt ut. Medlemstallet fortsetter å synke. I fjor sank andelen medlemmer i Den svenska kyrkan med til rett under 66 prosent, noe som utgjør et tap på 1,4 prosentandeler.

Sverige har forsøkt å legge forholdende til rette for det de kaller 'drop-in'-dåp, det vil si at kirken holder åpent enkelte dager i uken, slik at folk som går forbi bare kan stikke innom for å få barnet døpt.

Kirkerådet vil satse på ulike kampanjer og økt oppmerksomhet på dåp i tiden fremover, for å snu trenden.

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra, del 3

Hvilke verdier bygger så 'The 8'th day Community' på?

Før jeg svarer på det spørsmålet, la oss se på selve navnet til denne kommuniteten. Hva legger man i åtte-tallet? Jo, det er oppstandelsens dag! Den åttende. Alt sees og leves i lyset av Kristi seierrike oppstandelse.

'The 8'th day Community' definerer sin misjonsoppgave slik: 'Leve ut medlidenhet i byen'. Kommuniteten bygger på åtte verdier:

Kroppsliggjort fellesskap
Vi er et profetisk og samarbeidende fellesskap som vitner om Kristi kjærlighet, levd iblant og med omsorg for marginaliserte og undertrykte mennesker, i det man kultiverer kreative uttrykk for moden kristen åndelighet ved å bry seg om skaperverket blir et bønnens folk, et håpets folk, med forventning og forundring. (1.Joh 4,7-12)

Åndelig veiledning
Vi lytter nøye til hverandre i et veiledet fellesskap bestående av bønn, åndelig dømmekraft og sårbarhet, i det vi merker oss Den Hellige Ånds nådefulle bevegelse i våre egne liv og i fellesskapet vi tjener. (Matt 11,25-30)

Selvbevissthet
Vi kultiverer den essensielle kvaliteten av selvbevissthet og livsstil av syndsbekjennelse, idet vi øker vår forståelse av vår egen sårbarhet og svakhet såvel som vår styrke og våre gaver. (Luk 15,11-12)

Pastoral omsorg
Vi ønsker å gi omsorg, medlidenhet og helbredelse til hverandre og til en sønderbrutt menneskehet, i det vi bekrefter livet i all sin kompleksitet og nyanser, slik som Herren selv ga sin omsorg, medfølelse og helbredelse til oss. (2.Kor 1,3-4.

(fortsettes)

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

onsdag, mars 19, 2014

Reformasjonens viktige kjerneverdier

I en uryddig og kaotisk tid som vår, er det viktigere enn noensinne å finne frem igjen kjerneverdiene fra Reformasjonen.

Skriften alene: Guds ord er evig, uforanderlig, guddommelig inspirert og den eneste autoritet for liv og lære. Ingen ting kan settes over Skriften- ingen pave, intet kirkemøte, ingen tradisjon. Derfor er det så viktig at vi i dag ber om en bibelvekkelse. At Guds folk vender tilbake til Bibelen, og lar den være fundamentet for vår tro. Det er ikke Bibelen som skal tilpasses vår tid, det er vi som må bøye oss for Bibelens autoritet. Når alt kommer til alt så er det Gud som har rett!

Kristus alene: Mye av vår tids forkynnelse handler om å få et bedre selvbilde, eller fokus er rettet mot hvor mye Gud vil velsigne oss. Apostlenes forkynnelse var annerledes: De forkynte Jesus Kristus korsfestet, og oppstanden. I dag må vi spørre oss selv: er forkynnelsen vår korsmerket? Har vi forstått den vertikale og horisontale betydningen av korset?

Nåden alene: Om vi ikke kjenner til hva synden er og gjør med et menneske, forstår vi heller ikke nåden. I dag forkynnes det mye nåde, men har folk forstått bakgrunnen for Guds uendelige nåde? I dag nevnes ikke ordet synd i noen særlig grad. Men vi forstår ikke hvorfor Jesus måtte dø, om vi ikke forstår hva vår egen synd forårsaker. Jeg har merket meg at mange kirkesamfunn har fjernet sanger som handler om Jesu blod fra sine sangbøker. Det gjelder både pinsebevegelsen og hos baptistene. Når de 'nye' sangbøkene kom forsvant også mange sangene om Jesu Kristi blod. De egnet seg ikke lenger i en moderne tid som vår. Dermed forsvant selve grunnlaget for å forstå frelsen.

Troen alene: Hva er tro? Prestasjon eller gave? Holder Jesu frelsesverk, eller må noe legges til? Viktige spørsmål som det ikke alltid gis klare svar på i en tid som vår.

Guds ære alene: Dette er kanskje den mest forsømte av alle kjerneverdiene fra Reformasjonen? Mye av det vi holder på med i dag bygges rundt en plattform, eller handler om visse forkynnere eller lovsangere. Men Bibelen forteller oss at menneskets fremste hensikt og høyeste gode er å ære Gud med ord og liv, og finne sin djupeste tilfredsstillelse i Ham.

En misjonslegende har gått hjem til Gud, del 1

Den legendariske medstifteren til Far East Broadcasting Company, som brakte evangeliet via radio til millioner av mennesker i Kina, mens dette landet var stengt for omverdenen, har gått hjem til Gud for å få sin himmelske belønning, bare en uke før han ble 99 år.

Bob Bowman (bildet), ble interessert i radiomisjon, i tiden rett etter 2.verdenskrig. Men interessen for misjonsarbeid begynte enda tidligere.

Som student ved Southern California Bible School, sto han ofte og stirret på et verdenskart som listet opp navnene på studenter ved skolen som nå var reist ut som misjonærer. Nedenfor kartet sto det berømte sitatet fra William Carey med store bokstaver: Forvent store ting av Gud. Våg store ting for Gud.

I tre år så han jevnlig på dette kartet.

En av de eldre lærerne ved skolen, som ble kalt for mor Farmer, så lengselen i øynene til Bob Bowman. Dette var en ung mann som ville gjøre store ting for Gud. Hun sa til ham:

'Husk alltid på at hva du er i Kristus er langt mer viktig enn hva du enn måtte gjøre for Ham'.

Denne setningen skulle bli hans livsmotto.

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra? Del 2

En del av forpliktelsen til kommuniteten, 'The 8'th day Community', som jeg presenterte på bloggen i går, handler om å leve i en rytme gjennom året som vi finner igjen i det klassiske kirkeåret.

Årstidene gjengitt nedenfor er en guide for å hjelpe oss gjennom året med en beskrivelse av hver enkelt av årstidene:

Høst - en tid for dannelse
Høsten er en tid for å skape fellesskap etter sommer-sesongen. Dette er en tid for personlig og felles formasjon hvor man fokuserer på adventstiden, Kristi nærvær og ydmykhet. Dette er en tid av forventning og foregripelse av Herrens mysterium og under som finnes i kommunitetens hjerte og i det enkelte individ.

Vinter - en tid for å gi næring
Vinteren er en tid for å gi næring til Guds medlidenhet åpenbart i Jesus, både individuelt og som fellesskap. Fastetiden fokuserer vår oppmerksomhet i bønn og disiplin på Åndens gjerning i det Han gir næring til en djupere forening med Ham, med hverandre og med verden rundt oss.

Vår - en tid for fornyelse
Våren er en tid for fornyelse og fest. Påsken fokuserer vår oppmerksomhet på Jesu seier over døden i Hans oppstandelse idet Han fornyer våre hjerter, vår kjærlighet, Hans skapelse. Dette er en tid for å fornye vårt håp og for at våre sjeler skal fokusere på Guds rike, det håp som ligger i den kommende verden, og det nye livets under.

Sommer - en tid for å tjene
Sommeren er en tid for forbønn og tjeneste. Pinsen fokuserer vår oppmerksomhet på Åndens invitasjon til fellesskap, kjærlighet og tjeneste for vår neste lokalt og utenlands. Vi er et evangeliserende fellesskap, vi er forventende og lyttende til Guds stemme iblant oss. Vi er et tjenende fellesskap, vi forsøker å lindre lidelse og urett for å modellere Kristi nærvær i vår kultur.

Disse temaene og denne rytmen er tilstede hele tiden i denne kommunitetens liv, men ved å dele året inn på denne måten ønsker de å understreke de ulike sidene ved kirkeåret.

(fortsettes)

tirsdag, mars 18, 2014

Ukjent vekkelseshistorie fra Krim-halvøya, del 4

Her fortsetter serien om vekkelsen på Krim-halvøya. Forrige artikkel ble publisert fredag 14.mars:

Fem år etter den store vekkelsen og dåpshandlingen i Annafeld-kolonien på Krim, sto plutselig alle familiene overfor en stor prøvelse. Russiske myndigheter hadde gitt beskjed om at lærere fra den offentlige skolen, snart ville komme for å undervise barna deres, og ungdommene måtte ikle seg uniform, for så å lære å marsjere. Senere kunne de bli kalt ut i militærtjeneste.

Det ble raskt bestemt at de heller ville miste alt de eide, enn å fornekte sin tro og overbevisning. Att og fram gikk brevene til Amerika, før en gruppe ble sendt som delegater fra alle mennonite og hutterie gruppene i Russland. De skulle berede veien for en masseutvandring som begynte i 1874.

De første som skulle få pass var de troende fra Annafeld-kolonien. De reiste med tog til Tyskland, og så med skip til England, deretter med dampbåten S.S City of Brooklyn. De ankom New York 15.juli 1874.

Jacob Wiebe (bildet) og hans kone Justina, ledet gruppen med emigranter, kom sammen med barna: Katherina, Jacob og Johann. De var 163 familier alt alt. Fra New York tok de toget til Elkhart i Indiana. Mange år senere skulle en annen med mennonite-bakgrunn emigrere fra Russland til Elkhart - tros- og samvittighetsfangen Georgij Vins.

I Elkhart hjalp en mennonite forlegger, John F. Funk, dem med å finne land i Kansas. Vest for Marion, 3,2 kilometer sør for det som i dag er Hillsboro i Kansas, arbeidet alle disse familiene sammen for å etablere en helt ny landsby. De kalte dem Gnadenau (Nådens eng).

(fortsettes)

Hvor kommer den sårt tiltrengte fornyelsen av kirkene fra? Del 1

Jeg lengter etter å se at det vokser frem Kristus-sentrerte kommuniteter i Norge, som er salt og lys i sine lokalsamfunn.

Hva mener jeg så med dette? I denne serien skal jeg presentere noen slike kommuniteter, og håpet er at flere skal se betydningen av denne måten å kroppsliggjøre troen på. Det handler om tro levd ut i hverdagsliv. Som viser praktisk kristen nestekjærlighet. Jeg tror at den så sårt tiltrengte fornyelsen av kirken, vil komme fra slike kommuniteter. På samme måte som fornyelsen av kirken i tidligere tider kom fra klosterfellesskapene.

En av disse kommunitetene er 'The 8'th day Community'.

Denne kommuniteten presenterer seg selv som en 'kroppsliggjort orden dedikert til omsorg og fornyelse av byen, kirken, familien og det enkelte individ i det 21.århundre'. Med 'kroppsliggjort' mener de å være 'Guds folk som lever som om Jesus var midt iblant oss, i det man blir et profetisk og samarbeidende fellesskap av kjærlighet, levd ut i omsorg blant de marginaliserte, de ensomme og undertrykte'.

Hva mener de så med 'orden'? Med det mener de 'et målrettet fellesskap som følger visse prinsipper i en levende livsrytme og i et kjærlighetens- og medlidenhetens paktsfellesskap'.

I dette fellesskapet forsøker man å oppmuntre hverandre til å følge åtte livsprinsipper, som er som en veiledende guide for det Kristus-liv, det kall og den tjeneste man ønsker å leve ut som Guds rike på jord.

Medlemmene av denne kommuniteten - 'The 8'th day Community' kommer fra ulike kirkesamfunnsbakgrunner, og aldre og ulike lokale menigheter, i den hensikt at de vil 'sentrere sine liv til kontemplativt andaktsliv og aktiv tjeneste. Veiledet av Den Hellige Ånd, blir vi et folk av voksende tro, frihet og glede i det vi vandrer sammen og utforsker livets mysterium; i det vi er kalt til å styrke og oppmuntre de lokale menighetene, lokalsamfunnet og Guds folk'.

(fortsettes)

Når muslimer som har kommet til tro på Jesus - mister troen

En reportasje i gårsdagens Dagen gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at den satte seg i kroppen min.

Redaktør Kari Fure skrev om konvertitter som presses tilbake til Islam - og det er ikke en liten gruppe vi snakker om.

Ziya Meral - tyrkisk-britisk teolog, Midt-Østen ekspert og forsker ved Cambridge opererer med så høye tall som 80 prosent!

Det er oppsiktsvekkende høye tall. Men like oppsiktsvekkende er opplysningene om at flere av de som arbeider blant muslimer, og snakker høyt om hvor mange muslimer som vinnes for Jesus gjennom deres kampanjer, svikter når det gjelder.

Ziya Meral mener de svikter i oppfølgingen. Resultatet er at mange muslimer som er kommet til tro på Jesus, blir sviktet. Meral forklarer det store frafallet blant konvertitter føler seg rotløse, hjemløse og alene.

Jeg kjenner at dette berører meg djupt.

For hva gjøres med dette. Disse menneskene oppgir alt for å følge Jesus, og det koster dem alt - og så svikter vi når det gjelder!

Det andre som gjør inntrykk på meg i denne reportasjen er det Ziya Meral sier om de problemene som er så unødvendige! De som handler om kristen kleskode og kristen kultur. Ikke nok med at de skal omvende seg til Kristus - men de blir også påtvunget en vestlig kristen livsstil.

Dette må vi ta på ramme alvor. Disse problemstillingene må opp og frem i lyset. Det gjelder livene og evigheten til tusenvis av mennesker! Ja, vi snakker om liv og død - her i tiden, og evigheten! Intet mindre!

Om du ikke har lest denne viktige reportasjen, ta deg tid til det. Du finner den her:

http://www.dagen.no/2014/03/17/kristenliv/misjon/kristen/muslimsk/221155

mandag, mars 17, 2014

På vei mot en evangelisk katolisitet?

'Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker - om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall - enda mindre gjennom at den legger den andre under seg', skriver Peter Halldorf i en kronikk i dagens utgave av avisen Dagen.

Med forfatterens tillatelse gjengis kronikken her. Peter Halldorf's kronikk er et viktig bidrag i samtalene i kjølvannet av den nært forestående konverteringen til Birgitta og Ulf Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke:

Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode. Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende appeller og nye grep. Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å igjen stille de mest grunnleggende spørsmål: Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?

Kirkens rike trosskatt
Det er ikke min hensikt her å forsøke å besvare dette spørsmålet, heller ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i Skandinavia i forbindelse med Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv: hvordan ser veien ut til en fremtidig 'evangelisk katolisitet'?

Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene - de lutherske kirkene og frikirkene - berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet?

Fornye det bestående
Da de frikirkelige vekkelsesbevegelsene oppstod på 1800-tallet var det som fornyelsesstrømmer i de eksisterende lutherske kirkene i våre nordiske land. Det kan være viktig å huske at foregangsfigurene deres ikke hadde til hensikt å bygge nye kirker. De ville se en fornyelse og vitalisering av det bestående.

Det gjaldt ikke minst Lewi Pethrus, som livet igjennom ikke ville forlate Svenska Kyrkan ettersom han betraktet pinsevekkelsen som en fornyelsesbevegelse innen denne. Det samme gjaldt allerede Martin Luther på 1500-tallet. Derfor kan de spørsmålene som i dag stilles om frikirkene i høy grad stilles til den lutherske kirken, som for eksempel teologen Ola Tjørhom har gjort:

'Kan det lutherske prosjektet opprettholdes i dagens situasjon? Bør det i det hele tatt opprettholdes?'

De som har gått foran oss
På samme måte som frikirkelige forgjengere som har nærmet seg de lutherske kirkene knapt mener at de frikirkelige skal bli lutheranere, mener ikke Tjørhom at lutheranerne skal bli katolske. Det bakenforliggende perspektivet er større:

Finnes det en grunnleggende kontinuitet i kirkens liv, like fra apostlenes dager til vår tid, som innebærer at vi tror i fellesskap med dem som har gått foran oss og dermed ikke trenger å 'finne opp hjulet på nytt'?

Og hva innebærer det i så fall som kristen og som kirke, i Norden i dag, å søke etter at denne kontinuiteten opprettholdes og ikke brytes?

Bedre katolikk enn kirkelederne
Det kan finnes grunner for å se nærmere på likhetene mellom det 'lutherske' og det 'frikirkelige', som fornyelsesbevegelser innen kirken til ulike tider. Kanskje kan det hjelpe oss til å forstå den krisen begge disse kirkene opplever i dag. I en nyere form for populær historieskrivning har Martin Luther blitt beskrevet som en antikatolsk opprører som ville befri kirken fra Roms velde.

Bildet er historisk misvisende. Luther betraktet seg selv som en god katolikk, ja, som en bedre katolikk enn de kirkelederne han kritiserte. Han hadde slett ikke til hensikt å bryte med Rom og bygge en ny kirke, men ville få bort de misbruk som skjulte evangeliet.

Dette gjaldt større deler av den reformatoriske bevegelsen på det tidlige 1500-tallet. Den så som sin oppgave å korrigere, og dermed være en fornyende kraft innen den ene kirken. Enhver slik ny fornyelsesbevegelse har hatt som mål å gjøre seg selv overflødig.

'Mer katolsk enn som så'
Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv.  De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.

En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter å ha besøkt pave Pius IX i 1895, sier til den kardinalen som påpeker at en kvinne som henne ikke bør dø som kjetter:

'Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen'. Hvorpå kardinalen svarer: 'Men ikke romersk-katolsk'? 'Nei', svarer Fredrika Bremer: 'Jeg anser meg mer katolsk enn som så!'

Skapte ikke ny kirke
Tidlig på 1900-tallet fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en 'evangelisk katolisitet' innen Svenska Kyrkan.

Nathan Söderblom påpekte at det finnes en grunnleggende enhet mellom Svenska Kyrkan og det romersk-katolske kirkefellesskapet ettersom reformasjonen i Sverige, til forskjell fra for eksempel Tyskland og Danmark, ikke innebar at noen ny kirke ble skapt. Denne katolske bevisstheten ble fordypet av fader Gunnar Rosendal og den liturgiske fornyelsen i Svenska kyrkan.

Man bør her huske at betegnelsen 'luthersk' som kjennemerke for Svenska Kyrkan, ikke ble innført før på 1700-tallet. Ordet 'protestantisme' ble først tatt i bruk på 1800-tallet.

Bevisstheten om å være en 'katolsk kirke' fantes altså fortsatt innen Svenska kyrkan i flere hundre år etter reformasjonen. Bruddet med Rom innebar ikke at man oppgav katolisiteten, slik reformatorene oppfattet den. Først langt senere ble 'lutheraner' det samme som å være ikke-katolsk. 'Svenska kyrkan ble protestantisk da bevisstheten om denne beslutningen overskygget bevisstheten om å være en katolsk kirke', skriver kirkeviteren Sven-Erik Brodd i Uppsala.

Kirkens universialitet
Som kristne i såkalte protestantiske i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.

Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én hellig, katolsk og apostolisk kirke»).

Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.
i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.
Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én hellig, katolsk og apostolisk kirke»).
Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.

fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.
fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.

Profeter

Den krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.

De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg prestevies.

Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.

Tradisjonen er garantisten

Samtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.

«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen, den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest.
Den opprinnelige visjonen

De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint. Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.

Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet» som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.

Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.

Med Rom, ikke under Rom

For frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms biskop og apostelen Peters etterfølgere.

Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.

Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.

Overraskelsesmoment

Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.

Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?

Profeter

Den krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.
De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg prestevies.
Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.

Tradisjonen er garantisten

Samtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.
«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen, den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest.

Den opprinnelige visjonen

De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint. Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.
Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet» som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.
Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.

Med Rom, ikke under Rom

For frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms biskop og apostelen Peters etterfølgere.
Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.
Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.

Overraskelsesmoment

Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.
Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?
fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.
Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv.
De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.
En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter sitt besøk hos pave Pius IX i 1859, sier til den kardinalen som påpeker at en person som henne ikke burde dø som kjetter:
«Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen.» Hvorpå kardinalen sier: «Men ikke romersk-katolsk!?» «Nei», svarer Fredrika Bremer, «jeg anser meg mer katolsk enn som så!»
Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene – de lutherske kirkene og frikirkene – berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet?
Det er ikke min hensikt her å forsøke å besvare disse spørsmålet, heller ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i Skandinavia i forbindelse med Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv
Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode.
Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende appeller og nye grep.
Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å igjen stille de mest grunnleggende spørsmål:
Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?