Jeg danser med Herren i morgengryet

 Et barn som danser med Den Evige - slik, drømmer jeg på dager som er ekstra tunge og vanskelige. På grunn av Parkinson kan jeg ikke bevege meg som vanlig, ustø som jeg er. Men i bønnens verden er alt mulig. 

Hvordan ser kallet ut for den som har vært leder et langt liv ikke lenger har formelle lederverv eller ansvar?

Min beste tid er når ambisjonene stilner, og jeg stille kan få overgi mitt liv og min tid i Herrens gode hender. Da får de erfaringer jeg har gjort med Herren gjennom en langsom etterfølgelse tyngde og kan gis videre med ydmykhet.

Det er nettopp derfor et menneske som bærer en alvorlig sykdom peker i kraft av å være hjelpeløs ut over seg selv, ofte uten selv å være klar over det. Hjelpeløsheten er en del av Guds oppdrag til oss mennesker, hvis verdi er umåtelig.

Biskop Franz Kamphaus sier det slik: "Vår verdi kan vi ikke skjenke oss selv. Den er gitt oss, og må ikke krenkes."

Det samme har Piet Von Breenen sagt: "Menneskets verdi må ikke under noen omstendighet krenkes ettersom det er Gud selv som har skjenket det til mennesket."

Jeg er elsket som den er, ikke på grunn av det jeg gjør. Slik er Guds ømhet.

Dansen før skapelsens morgengry

Herre, dans med meg!
Varsomt.
Hold meg ømt,
tett inntil deg.

Du danser vals med meg.

Bevegelsene mine er klomsete,
stive, urytmiske,
men du svinger meg,
lekende lett.

Jeg blir som et barn igjen.

En yrende glede.

'Alt er ikke alvor,'
hvisker du i ørene mine.

'Livet er også lek.

Rytme,
latter,'

Du skapte det.

En dag, før skapelsens morgengry,
lekte du for Guds ansikt.

Og Faderen - og Ånden -
frydet seg sammen
med Sønnen.

Gjøvik natt til 22.juni 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Bror Samson danser med Treenigheten

Bøyd fremover, i lutende ustø gange, går en munk ut døra til klosterhagen. Han er blottendes alene. Alle hans brødre er hjemme hos Herren. Hit kommer ingen.
Han går for å dufte på en rose.
Kjenne sødmen og angen fra blomstenga.

Men han feirer ikke gudstjeneste alene. Han feirer den med englene, der han svinger røkelseskaret framfor ikonet av Sønnen.
Og bøyer seg i tilbedelse.

Hans stemme er sprukken og hes:
Kyrie eleison!

Russland, martyrenes land.
Tordenen ruller, uværsskyene trekker opp.

Bror Samson, frykter ikke ensomheten.
han danser med Treenigheten.

Krokete fingre og slitte never,
grove etter hardt arbeid,
en mannalder,
flytter varsomt
perlene av ull på bønnesnoren:

Kyrie eleison!
Kriste eleison!
Kyrie eleison!

Gjøvik lørdag 13.juni 2020, til minne om fader Samson, den siste russiske munken ved hellige Andreas skita. Etter sin død i 1971 lå klostret øde i nærmere 20 år. Bildet er av fader Samson.
Tektst: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk:En underlig drøm om sjøløver

I natt drømte jeg om sjøløver. Det har jeg aldri gjort før. Jeg har ikke noe forhold til disse vakre selene. Det finnes ingen ville sjøløver i Norge. De lever i farvannene utenfor Nord-Amerika, Sør-Amerika og i Oseania utenfor Australia og New Zealand. Så hvorfor en av dem skulle havne i hagen vår er et mysterium!

Det eneste jeg kommer på nå etter at jeg har våknet av den underlige drømmen, er at det fortelles at seler av og til svømte rundt kroppene til de keltiske bederne der de sto ute i havet for å be dekket av vann til midjen, for ikke å sovne i våkenettene! Selene lekte, og menneske og dyr var i skjønneste harmoni.

Jeg kommer til å tenke på enheten som finnes i Treenigheten, mellom Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Det er den kosmiske dansen.

Når sjøløven er i sitt rette element så er de veldig lekne, kreative og de vet hvordan de skal hvile.

Men i drømmen i natt var sjøløvene ikke i sitt rette element. Den, for det var en av dem, befant seg i en hage, langt fra havet. Og den forsøkte å gjemme seg. Men så dukket den opp igjen, som om den kom med en invitasjon til å bli med den. Til havet. Til friheten. Til leken. Til den kosmiske dansen.

Jeg tror at Gud taler gjennom drømmer. Profeten Joel er fremfor alt pinsens profet. I sin profeti om Åndens utøselse i den siste tid, sier han, inspireert av Den Hellige Ånd:

'Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner...' (Joel 3,2)

Hos Job leser vi: 'Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem.' (Job 33,14-16)

Og 4.Mos 12,6: 'Når det gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til å kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer.'

Det skal bli spennende å se hva Herren vil med denne drømmen. Jeg har en viss anelse, men jeg ser ikke hele bildet. Jeg er veldig klar for nye eventyr, for leken og for hvilen.

Om å danse inn i himmelen

En amerikansk venn av meg fortalte en gripende historie om sin mor i går:

Mot slutten av livet kom hun med et forunderlig ønske: 'Når jeg dør', sa hun 'så skal jeg ikke gravlegges med skoene på, heller ikke med strømper på beina.'

'Hvorfor ikke?,' ville sønnen vite:

'Fordi jeg vil danse barføtt inn i himmelen!'

Fantastisk!

Når jeg hørte dette kom  jeg til å tenke på ordene fra Salme 30:

'Du har vendt min klage til dans for meg. Du har tatt av meg ine sørgeklær og kledd meg i glede, så min ære kan få lovsynge Deg og ikke tie. Herre, min Gud, jeg vil prise Deg til evig tid.' (v.12-13)

Der sorgen og dansen møtes

"... en tid for å sørge, en tid for å danse..." (For 3,4). Men sorgen og dansen er aldri helt atskilte. Det er ikke sikkert at de kommer rett etter hverandre. De kan faktisk være der samtidig. Sorgen og klagen kan vendes til dans og dansen vendes til sorg og klage uten at man kan se tydelig hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen og sorgen utforme dansen mens dansen skal rom for klagen og sorgen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en fremgang, men midt under festen kjenner vi på djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - dette hører sammen akkurat som klovnen med et ansikt av preget av sorg og klovnen med et ansikt preget av glede, får oss til både å gråte og le. La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Balansen mellom nærhet og avstand

"Fortrolighet mellom mennesker krever nærhet såvel som avstand. Det er som å danse. Iblant står vi svært nær hverandre, vi rører ved hverandre eller omfavnes. Iblant beveger vi oss bort fra hverandre og lar rommet mellom oss være ett område der vi kan bevege oss fritt.

Å holde rett balanse mellom nærhet og avstand krever hardt arbeid, ikke minst fordi partnernes behov kan være helt ulike ved et visst tidspunkt. Den ene kan ønske nærhet mens den andre ønsker avstand. Den ene kan ønske å bli omfavnet mens den andre søker selvstendighet. Fullkommen balanse oppstår sjelden, men den ærlige og åpne søken etter balanse kan resultere i en skjønn dans som er herlig å se på."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Der klagen og dansen møtes

"... en tid til å klage og en tid til å danse." (For 3,4)

Men klagen og dansen er aldri helt adskilt. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig. Klagen kan vendes til dans og dans vendes til klage uten at man tydelig kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en mektig glede. Vi feirer en fremgang, og midt under festen kjenner vi et djupt vemod. Klage og dans, sorg og latter, vemod og glede - de hører sammen akkurat som klovnen med sørgmodig ansikt og klovnen med det glade ansiktet, som får oss både til å gråte og le. La oss forundre oss over at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Billedtekst: Martha Graham i Lamentations.

Skape plass til å danse sammen

Når vi kjenner oss ensomme ser vi etter en person eller personer som kan fjerne ensomheten vår. Våre ensomme hjerter får oss til å rope ut. 

"Vær så snill å hold meg, berør meg, snakk til meg, se på meg."

Men ganske raskt oppdager vi at den personen som vi forventer skulle ta vår ensomhet bort ikke kan gi oss det vi ber om. 

Ofte føler den personen at vi krever for mye, og forlater oss i vår fortvilelse. Så lenge som vi nærmer oss en person for at han skal ta fra oss ensomheten vår, kan ikke noe modent fellesskap utvikles. Klamrer vi oss til hverandre i ensomhet så kan det blir krevende og til slutt destruktivt.

For at kjærligheten skal være mulig trenger vi mot til å skape avstand mellom oss og å stole på at det rommet vi skaper mellom oss tillater oss å danse sammen."

Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når Ånden faller

Som jeg har skrevet på bloggen for en tid tilbake kalte erkebiskopen av Canterbury anglikanere sammen til en stor bønn- og evangeliseringsmønstring i pinsen.

Bildet er fra St.Paul katedralen i London lørdag og viser fem dansende biskoper!

Slik blir det når Den Hellige Ånd faller! Da danser man av pur glede og lovpriser Herren. Over alt i Storbritannia har det vært bedt hele pinsehelgen, for land og folk, om vekkelse og fornyelse. Dette er virkelig et stort gledes- og takkeemne.

Når jeg ser bildet av de fem dansende biskopene kommer jeg til å tenke på ordene fra Apg 1,8:

"Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner ..."

Dette minner om den gode tiden når den karismatiske vekkelsen var i sin spede begynnelse, og kristne fra alle sammenhenger fant hverandre, og Den Hellige Ånd ble utøst over oss i rikt monn. Jeg er selv et barn av Jesusvekkelsen og den karismatiske vekkelsen. Det kjenner jeg en djup takknemlighet for. Måtte Herren sende et nytt pinsevær.

Foto: Pete Grieg.

Danset av glede foran president Obama

Så du henne i går? Der hun danset rundt USA's president og førstedame og frydet seg?

'Jeg trodde aldri jeg skulle leve så lenge at jeg kunne se en svart president. Jeg er så lykkelig! Jeg ber for deg hver eneste dag av mitt liv',
kunne 106 Virginia McLurin fortelle president Barak Obama, mens hun fortsatte å danse rundt presidentparet under hennes besøk i Det Hvite Hus.

Det var så gripende å se! Tenk på all urett som er begått mot den svarte befolkningen i USA. Ikke så rart at 106-åringen danset av glede. Hun var ikke anpusten en gang!

La oss huske formaningen i 1.Tim 2,1-3:

"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne."

Fikk du ikke sett Virginia danse? Du kan se innslaget fra Det Hvite Hus her:

https://www.youtube.com/watch?v=s_YZx5dTg0Y

En tid både for sorgen og dansen - dansen og sorgen

Disse ordene av Henri Nouwen har berørt meg slik disse for meg vanskelige sykdomsdagene, så jeg har valgt å oversette dem til norsk, for bloggens lesere.

'... en tid for å sørge, en tid for å danse ...' (For 3,4)

'Men klagen og dansen kan aldri helt skilles at. Det er ikke sikkert at de kommer etter hverandre. De kan faktisk komme samtidig.

Klagen kan vendes til dans, og dansen til klage uten at man kan se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Ofte lar klagen oss utforme dansen mens dansen skaper rom for klagen. Vi mister en elsket venn, og midt i tårene oppdager vi en merkelig glede. Vi feirer en framgang, og midt under festen kjenner vi på en djup vemod. Klagen og dansen, sorgen og latteren, vemodet og gleden - de hører sammen akkurat som klovnen og med sørgelig ansikt og kloven med leende ansikt, får oss både til å le og gråte.

La oss forvente oss at det vakre i livet blir synlig når klagen og dansen berører hverandre'.

Mer enn en dans

Jeg skulle gitt mye for å være i St.Nicholas Cathedral i Newcastle upon Tyne i kveld. Men dessverre, det lar seg ikke gjøre. Det er noe med den keltiske spiritualiteten, ikke minst sangene og melodiene, som har slik dragningskraft! Så er da dette også vår norske kristenarv!

En av de som står bak kveldens arrangement er Andy Raine, som er bosatt på Lindisfarne. Jeg traff han og kona Anna, på Shetland i 2005 i forbindelse med konferansen 'Fire from the North', hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser. Jeg lærte mye av ham om at bønn er mer enn ord! Dans kan også være bønn. Kroppen vår er jo et tempel for Den Hellige Ånd.

Jeg har ofte undret meg over det David skriver i Salme 109,4: '... men jeg er bare bønn' (Norsk Bibel). Hvordan kan man være bønn?

Bønn defineres for snevert. For bønn er ikke bare det vi former med våre lepper. Å forme ord til bønn er bare første stadiet av bønnen. Ordene er gode å ha, men de strekker likevel ikke til alltid. Ikke når livet butter imot og man opplever det som kalles 'sjelens mørke natt'.

Dansen gir uttrykk for så mye: gleden, sinne, frustrasjon, lovprisning, tilbedelse.

'Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengespill og fløyte'. (Salme 150,4)

'Og de som synger og danser, de sier: Alle mine kilder er i deg'. (Salme 87,6) 

Alle mine kilder er i Deg

Som du vil se av en annen bloggpost tilbrakte jeg deler av natten både i fellesskap og alene i Søsterkirkene på Granavollen. Liturgisk dans var en del av den meditative konserten sent mandag kveld. Til å begynne med var jeg litt usikker på om disse to tingene hørte sammen. Ville ikke dansen forstyrre meditasjonen? Men det ble tvert om. I lang tid har jeg vært opptatt av hvordan kroppen vår kan brukes i bønn, og som bønn. Av og til føler jeg at språket hemmer meg, og begrenser meg. Sjelen og ånden trenger et større rom, en større utfoldelse enn ordene. Jeg får ikke sagt det jeg vil si. Et ord fra Salme 87 har i denne sammenhengen betydd mye for meg. Det er oversatt litt forskjellig i de ulike bibeloversettelsene vi har: "Så synger de og danser og sier: Alle mine kilder er i deg." (v.7) Andre oversetter dette slik: "Og de som synger og spiller på fløyte skal si: Alle mine kilder er i deg." Poenget mitt er dette: Sangen og musikken og dansen - alt dette kan være uttrykk for bønn, ja bønn i seg selv. Kilden med det levende vannet er Kristus. Fra Ham springer liv og overflod. Apostelen sier: "Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? ... For Guds tempel er hellig, og dette tempelet er dere." (1.Kor 3,16 og 17b) Jeg skulle ønske at jeg mer enn før kunne la min kropp være bønn. Neste gang jeg får anledning til å be i en kirke, som jeg fikk i natt, skal jeg legge meg på gulvet foran alteret med hendene utstrakt, som en overgivelse til Den Hellige.