Hellige Brendans bønn

 I går var det første dagen i den keltiske og ortodokse adventstiden, og i den førbindelse publiserte nettsiden PsalmPrayers en bønn skrevet av min keltiske venn, Andy Raine, som jeg treaff i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

Hellige Brendans bønn

av Andy Raine

Herre, jeg vil stole på deg.

hjelpe meg å reise utover det kjente

og inn i det ukjente.

Gi meg troen til å forlate gamle måter

og bryte ny mark med deg.

Mysterienes Kristus, kan jeg stole på deg

å være sterkere enn hver storm i meg?

Lengter jeg fortsatt etter at din herlighet skal komme over meg?

Jeg vil vise andre omsorgen du har gitt meg.

Jeg bestemmer midt i all usikkerhet

alltid å stole på.

Jeg velger å leve utover anger,

og la deg gjenskape livet mitt.

Jeg tror du vil gjøre en vei for meg

og sørge for meg,

hvis jeg bare stoler på deg

og adlyde.

Jeg vil stole på mørket og vite

at mine tider fortsatt er i din hånd.

Jeg vil tro deg for min fremtid,

kapittel for kapittel, til hele historien er skrevet.

Fokuser mitt sinn og mitt hjerte på deg,

min oppmerksomhet alltid på deg uten endring.

Styr meg med din velsignelse

og gi meg oppgaven.

Lær meg å leve med evigheten i sikte.

Stem min ånd til himmelens musikk.

Gi meg mat,

og på en eller annen måte

få min lydighet til å telle for deg.

Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting

Mens jeg satt i hvilestolen min tidlig onsdag morgen denne uken, hørte jeg kakklingen fra Grågåsa over taket på huset vårt. Grågåstoget så jeg ikke. Deres vingeslag var for raske for meg. Men det er noe eget denne samtalen dem imellom på vei sørover. 

Høsten er kommet. Det er kaldere, Og fargene begynner å komme på lønnetrærne og bjørka. Det er så vakkert.

En venn av meg, Andy Raine, bosatt på den hellige øya Lindisfarne, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, delte forleden dag et visdomsord på Facebook, som grep så tak i meg at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting."

"Alt har sin tid", sier Skriften. Det er en tid for å slippe tak for at ikke tingene skal få taket på oss. Vi må lære oss kunsten av å slippe taket for å bli plass til noe nytt. "Hvetekornet', sier Jesus 'må falle i jorden og dø, for hvis det ikke dør, blir det bare det ene kornet." Hemmeligheten og dybden i de ordene må læres mer enn en gang i livet.

Ofte har vi så mye i hendene at vi ikke har plass til å gripe Jesu utstrakte hender.

Hva 'nedstegningen' har begynt i meg

Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, har skrevet ned noen refleksjoner om nedstegningen i forbindelse med korona-pandemien, som jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese. Jeg har derfor oversatt dette til norsk:

Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.

Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...

Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '

Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?

Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor  de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet',  og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.

En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!

Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.

Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.

Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.

Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse.                                          Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.

Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)

* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.

* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.

* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!

Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet:  Hva om dette var for alltid?

Åpne døra så Kristus kan tre inn

Denne bønnen er ment å brukes som den første 'dørstokk' bønnen. "I Skottland og den nordlige delen av England ble det nye året gitt stor betydning: folk gikk fra hus til hus og ønsket hverandre et godt nytt år," forteller Andy Raine, en av stifterne og lederne av Northumbria Community.

Man feiret det gode nyttårsønsket med mat og drikke, og det ble ofte sett på som viktig hvem det var som var den første til å tre over dørstokken og 'brakte med seg' det nye året. Dette skulle skje med det samme det var blitt midnatt.

Denne sangen - sunget eller fremsagt - spør Kristus selv om å komme og være den første gjesten i det nye året. Døren ble åpnet for å ønske Ham velkommen og man ba om Hans velsignelse, enten Han kom i stillhet eller sammen med andre gjester.

"Denne dagen er en ny dag
som aldri har vært før.
Dette året er et nytt år,
en åpen dør.
Åpne døra
tre inn, Herre Kristus -
vi har glede av ditt komme.
Du har gitt oss liv;
vi ønsker ditt komme velkommen!

Jeg vender meg mot deg,
og løfter mitt blikk.
Velsign mitt ansikt, Herre;
velsign mine øyne.
Må alt mine øyne ser,
være velsignet og klart,
må mine naboer, mine kjære
bli velsignet i ditt åsyn.

Du har gitt oss liv
og vi ønsker ditt komme velkommen.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.
Dette er et nytt år,
den åpen dør.
Bli hos oss, Herre,
det gleder oss, det gleder oss.

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Anam Cara - en sjelevenn

Anam Cara er kelternes ord for "sjelevenn" - en medvandrer. Livet er en reise, en vandring, og vi kunne alle trenge en å reise sammen med! I samtaler med så mange mennesker rundt om i landet i forbindelse med mine bønneseminarer, ser jeg mer og mer behovet for åndelige mødre og fedre. Som kan gå ved siden av. Oppmuntre. Støtte. Bekrefte. Veilede. Gjennom eget levd liv.

I går skrev en venn av meg noe som berørte meg sterkt. Han forteller om sin sjelevenn, som nylig gikk hjem til Herren. Jeg har oversatt deler av det han skrev fordi jeg synes det gir en god innsikt i hva en slik åndelig medvandrer, en Anam Cara, kan være. Jeg skriver kan fordi en slik sjelevenn kan være mye forskjellig.

Jeg traff Andy Raine på Shetland. Han er danser, bosatt på den hellige øya Lindisfarne. Nylig tok han farvel med en av sine beste venner, sin sjelevenn, Benny Mclaughlan. "mild, bedende, som voktet meg for det onde, som tok seg av meg," skriver Raine.

"Det første vi gjorde sammen var å lære dansen 'Servant Song'. Jeg var i Frankrike når jeg fikk beskjed om at han var gått bort, så det endte med at sang denne sangen som nok var ukjent for de fleste der jeg var. Benny Mclaughlan har vært en sann venn, kjærlig ektemann, far og bestefar. Han har også vært en forbeder, en bønnens mann, med 'hjertet til en eneboer'. Han kunne dukke opp med sekker med opptenningsved og stable dem opp utenfor terrassedøra vår, slik at vi ikke fikk åpnet den, så kjøre avgårde med det samme hjemover før han ble savnet. Jeg måtte forklare for ham at jeg heller ville ha en fem minutters prat med ham enn all veden! Hvis jeg hadde problemer og trengte hjelp til å se veien videre kunne han ringe eller plutselig dukke opp, og si at han hadde tenkt på meg eller hadde bedt for meg...

Han tilhørte 'eneboer-teamet' som jeg hadde gleden av å ta med meg til Isle of Man, vi dro til New Hampshire og til Cutchbert Island. En gang måtte Benny bare reise til Tara i Irland og da dro vi via Whithorn og stanset ved Slane hvor vi tente bål og grillet. Han laget karmen til det store ikonet av Frelseren av Andreij Rublev som jeg har i brakka mi, og han hjalp meg å gjenoppbygge vår Poustinia ved Old Bewick.

Han var så mild når han talte og så lett. En gang var han uten bil og det var greit å gå til jobb, men det plaget ham litt for da kunne han jo ikke ta opp noen haikere og gi dem skyss!

I begravelsen ble Salme 84 lest etter Benny's eget ønske. Han sang den så ofte og den var hans tilknytning til kommuniteten vår. Han var ekspert på å lage dører, men var også en dørvokter. Mange av hans arbeidskollegaer fylte opp kirken i begravelsen.

Når han ble pensjonist kom han hver dag over til øya (Lindisfarne), for å sitte på Cutchbert Island, for å velsigne de som kom forbi. Kreften og behandlingen han fikk for den gjorde ham svak, han følte på ubehag og var motløs, men nå har han reist hjem.

Han elsket pilegrimsvandringer, men denne påsken var han for dårlig til å legge ut på en. Men han kom for å velsigne oss når vi la ut på vår vandring.

Da jeg spurte ham for mange år siden om han ville være min sjelevenn svarte han bare: 'Jeg ber for deg hver dag.' Og jeg visste at han mente det. Benny hadde et sjenerøst hjerte.

Benny, du sannne sønn av Tweedmouth, Tara's fakkelbærer, med det klare øye og med latter i stemmen, jeg hilser deg."

Når jeg leser dette kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som har vært mine sjelevenner, mine medvandrere, som jeg har lært så mye av. Har du en Anam Cara - en sjelevenn, en åndelig medvandrer?

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2

Her er historien om Northumbria Community, kanskje den sammenhengen jeg kjenner mest slektskap til. Det er flere årsaker til det. Jeg nevner to: røttene i den keltiske spiritualiteten og at flere av de som har utgjort og utgjør dette fellesskapet i dag har bakgrunn fra samme frikirkelige tradisjon som min egen. Det viser at det er mulig å kombinere de lange historiske linjene med de korte som reformasjonen innebærer, og at vi ikke trenger å være forlegne fordi vi ikke tilhører noen av de såkalte 'historiske kirkene'. Det hele starter jo i Jerusalem, ikke i Rom eller Konstantinopel.

"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)

Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.

Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.

Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.

På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.

Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".

I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:

"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"

Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 5

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 4

Her fortsetter jeg å skrive om Northumbria Community:

Northumbria Community er en gave til alle de hvis hjerte lengter etter et liv som pilegrimer, og hvis liv konstant blir re-definert og får ny retning av å stille seg spørsmålene jeg nevnte i forrige artikkel:

* Hvem er det dere søker? * Hvordan skal vi da leve? * Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord?

Medlemmene av denne kommuniteten ser på seg selv som medvandrere, som hjelper hverandre til å holde disse spørsmålene levende.

Livsregelen som følges - og som jeg skal komme tilbake til - og rytmen i de daglige bønnene reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen. Å søke Gud som det ene nødvendige er selve hjertet i kommunitetens liv, enten dette livet leves alene eller sammen med de øvrige medlemmene.

Identiteten til Northumbria Community er å finne i den historiske og åndelige keltiske arven. Man lever med kontemplasjonens flo og fjære: hvile og handling, kloster og misjon, tilbaketrukkethet og fellesskap. Det er denne blandingen av bønnen som er stille og kontemplativ og med en tro som er aktiv, levd ut i en hverdagssituasjon, som mange føler seg så tiltrukket av.

'Vi søker Gud på en indre reise i den hensikt at vi lærer oss hvordan vi kan leve bedre liv for andre og tjene verden med vår innflytelse, enten det er stort eller smått, hvorhen Faderen leder,' heter det i en introduksjon av kommuniteten.

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 3

I serien om den ny-monastiske bevegelsen skal vi nå se nærmere på Northumbria Community (bildet), som har vært og er en av pionerene i denne bevegelsen.

Medlemmene av Northumbria Community består av mennesker bosatt på ulike steder, svært forskjelligartede, fra ulike bakgrunner og kirkesamfunn. Her er det meste representert. Høykirkelig som lavkirkelig. De er medvandrere i kommuniteten, forenet i et ønske om å omfavne og uttrykke en pågående utforskning av en ny måte å leve på, gjennom den ny-monastiske bevegelsen. De ønsker å representere et nytt håp i en kultur som stadig er i forandring.

De ønsker å representere en vei for å uttrykke Veien som er Kristus vel vitende om at det er mange holdbare uttrykk for å følge Jesus Kristus i dagens verden.

Det som forener dem er den Regel som kommuniteten lever etter. Jeg skal komme tilbake til hva denne regelen går ut på i en senere artikkel. Men denne Regelen som utgjør kommunitetens Livsvei kan summeres opp med to ord: Tilgjengelighet og sårbarhet.

Hvert av medlemmene må lære seg til hva dette betyr for den enkelte, og hvordan man kan være tilgjengelig og sårbar, overfor Gud og andre innenfor våre egne unike omstendigheter, roller, ansvar og relasjoner. Siden dette er noe som stadig skifter, må man tilpasse Livsregelen. Den kan aldri helt bli endelig.

Medlemmene av denne kommuiteten finner at de mer lever med spørsmål enn har svarene. Dette er grunnen til at Northumbria Community alltid er på tegnebrettet og aldri blir et ferdig produkt. Det forblir et dynamisk, pågående arbeid under utvikling, bevisst på at om at en 'konstant endring er her for å bli'.

Ledetråder for kommuniteten er følgende spørsmål:

* Hvem er det du søker?
* Hvordan skal vi da leve?
* Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord'? (Salme 137,4)

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 2

I 1994 gikk John Skinner og Andy Raine med på å publisere tidebønnsboken som Northumbria Community bruker på forlaget Harper Collins (bildet). Den ble fulgt opp av Celtic Night Prayer på samme forlag i 1996. Disse to tidebønnsbøkene introduserte en helt ny form for monastisisme til et internasjonalt publikum.

I 2004 flyttet John og Linds Skinner til Efesos i Tyrkia for å fortsette utviklingen av nye Èmigrè tiltak. De la også grunnlaget for det de kalte 'En skole i ny-monastisisme'.

Samme år oppstod det en ny-monastisk bevegelse i USA med publiseringen av boken '12 marks of New Monasticism'. Profilerte ledere for denne bevegelsen er baptistpastoren Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Hartgrove. Med sine mange bøker og de to kommunitetene de har startet og lever i har de inspirert mange andre til å starte kommuniteter, bofellesskap og andre initiativ i amerikanske storbyer - gjerne der de marginaliserte samfunnsgruppene bor.

Siden 2004 har det vært en markant vekst av ny-monastiske kommuniteter i USA og Europa. Det dreier seg både om kommuniteter hvor medlemmene bor sammen, eller mennesker som lever for seg selv og følger en regel og som kommer sammen til egne samlinger med jevne mellomrom. Den ny-monastiske bevegelsen er en grasrotbevegelse med noen bestemte kjennetegn. Vi skal se litt nærmere på dem i denne serien, men først skal vi se nærmere på Northumbria Communuty - kommuniteten som på mange måter fødte denne bevegelsen fram. Selv hadde jeg gleden av å møte en av denne kommunitetens ledere, Andy Raine, på Shetland i 2005. Da var jeg en av talerne på en transatlantisk bønnekonferanse, og Andy Raine var der blant annet som danser.

Northumbria Community har også utarbeidet et såkalt Synaxarium. Et Synaxarium er en samling martyr- og helgenberetninger som er en del av kirkens levende minne. På bloggen Monastisk har jeg siden 2011 presentert mange av de keltiske hellige som blir minnet i dette Synaxarium. Det foreligger planer om å utgi flere av artiklene fra denne bloggen som en egen bok som vil bli utgitt med det første. I forbindelse med vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet minnes vi hver torsdag noen av de som er nevnt i dette Synaxarium.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelse av kirken, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i det profetiske utsagnet den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, (bildet) kom med i 1935:

'Kirkenes fornyelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den  ikke vil kompromisse med noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror at tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette'. 

Jeg tror Bonhoeffer har rett når han forutså at den fornyelsen som våre kirker så sårt trenger, ja kanskje vi skulle si: desperat trenger, vil komme fra monastiske kommuniteter. Slik fornyelsen alltid har kommet fra klostre og kommuniteter opp gjennom kirkens historie. Men jeg tror Bonhoeffer snevret dette inn for mye. Den ny-monastiske bevegelsen som vi ser avleggere av mange steder i verden har implementert flere ting fra den historiske klosterbevegelsen, som tidebønner, Lectio-Divina, og betydningen av kontemplasjonen.

Det er i denne tradisjonen jeg selv ønsker å stå og det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan den ny-monastiske bevegelsen oppsto som jeg selv kjenner meg beslektet med. Den har ulike forgreninger, litt avhengig av hvilket land disse ny-monastiske gruppene befinner seg. Men fellestrekkene er likevel mange. Den forgreningen jeg kjenner meg beslektet med har sine røtter i den keltiske tradisjonen. Og det er i Storbritannia den ny-monastiske bevegelsen starter, ikke i USA, selv om den amerikanske kanskje er blitt mest kjent med Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne som viktige premissleverandører.

Vi må tilbake til 1978 for å finne de første spede tegnene på at noe nytt var i ferd med å spire fram. En mann ved navn Alan Andrews begynte å snakke om ny-monastisisme for første gang, og gav oss et språk for dette nye han så for seg. I 1986 presenterte så John Skinner det han kalte: 'Introduksjon til en ny form for monastisisme' til David Jenkins, og da var biskop av Durham i Storbritannia. Han ønsket at den ny-monastiske bevegelsen skulle bli en del av det anglikanske kirkefellesskapet.

Biskop David var en vis mann. Han svarte John Skinner: 'Jeg tror ørkenen er det første sted for å gi næring til en ny monastisk bevegelse, ikke kirken!'

I 1991 organiserte og ledet John Skinner, Roy Searle og Andy Raine en serie med foredrag i Northumbria i Storbritannia som de kalte 'Internal Èmigrès'. Dette var en presentasjon som skulle danne grunnlaget for det som senere skulle bli Northumbria Community. Denne foredragsserien inneholdt også John Skinners første offentlige foredrag om Dietrich Bonhoeffers nye form for monastisisme.

Siden 1992 har Northumbria Community vært et 'levende eksempel' på en ny form for monastisisme som som har inspirert og støttet et stort antall kommuniteter og enkeltpersoner som har omfavnet denne livsformen.

(fortsettes)

Mer enn en dans

Jeg skulle gitt mye for å være i St.Nicholas Cathedral i Newcastle upon Tyne i kveld. Men dessverre, det lar seg ikke gjøre. Det er noe med den keltiske spiritualiteten, ikke minst sangene og melodiene, som har slik dragningskraft! Så er da dette også vår norske kristenarv!

En av de som står bak kveldens arrangement er Andy Raine, som er bosatt på Lindisfarne. Jeg traff han og kona Anna, på Shetland i 2005 i forbindelse med konferansen 'Fire from the North', hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser. Jeg lærte mye av ham om at bønn er mer enn ord! Dans kan også være bønn. Kroppen vår er jo et tempel for Den Hellige Ånd.

Jeg har ofte undret meg over det David skriver i Salme 109,4: '... men jeg er bare bønn' (Norsk Bibel). Hvordan kan man være bønn?

Bønn defineres for snevert. For bønn er ikke bare det vi former med våre lepper. Å forme ord til bønn er bare første stadiet av bønnen. Ordene er gode å ha, men de strekker likevel ikke til alltid. Ikke når livet butter imot og man opplever det som kalles 'sjelens mørke natt'.

Dansen gir uttrykk for så mye: gleden, sinne, frustrasjon, lovprisning, tilbedelse.

'Lov ham med pauke og dans, lov ham med strengespill og fløyte'. (Salme 150,4)

'Og de som synger og danser, de sier: Alle mine kilder er i deg'. (Salme 87,6) 

En tid for sorg

Sorg handler om mer enn tap av en som har stått deg nær, selv om det i seg selv er en særdeles smertelig erfaring. Men vi kan oppleve sorg også ved tap av helse, og sorg ved ikke lenger å kunne arbeide. Det kan også være smertelige erfaringer.

Jeg vet en del om det. For meg har det vært - og er - en sorg forbundet med det at jeg ikke lenger har den kroppslige styrken jeg en gang eide. At jeg daglig opplever begrensninger når jeg skal gå meg en tur. Jeg må finne stier og veier hvor det er flatt. Den minste stigning gjør at smertene blir så store, jeg blir kvalm og ustø, og jeg må sette meg ned. Jeg kan ikke lette tunge ting lenger, og det er ikke like lett å be om hjelp til det jeg ikke klarer alene.

Mine kroppslige begrensninger gjør meg avhengig av Gud.

Det er også en sorg over dette å ikke kunne arbeide slik jeg en gang gjorde, og som gav meg slik glede. Tap gjør noe med deg, og dette er ikke alltid like lett å forstå for andre. For jeg ser jo så bra ut! Tapsfølelsen og sorgen oppleves enda mer sårt når man opplever andres ufølsomhet overfor de prosessene man går igjennom. Da legges ei ny bør på ryggen din.

Bli i prosessen
Jeg har en god venn i Andy Raine. Vi møttes på Shetland i 2005 i forbindelse med en bønnekonferanse hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, et økumenisk retreatsenter.

Han er en klok mann. Nylig leste jeg noe han har skrevet om sorg:

'Ha det ikke travelt når du vandrer med sorg; det hjelper deg ikke under vandringen. Gå sakte, ta mange pauser ... bli ikke forstyrret av minner som dukker opp uten forvarsel. Tilgi ofte, og la Kristus tale utalte ord med deg. Ufullførte samtaler vil bli løst i Ham. Vær mild med den som vandrer med sorg. Hvis det er deg, vær mild med deg selv'.

I Forkynneren leser vi: 'Alt har sin tid ... en tid til å gråte' (3,1 og 4)

Det ordet passer bra til ordene til Andy Raine. Det er viktig å leve med i den årstiden man befinner seg i - og være der. Så lenge man trenger. Hvor lenge kan ikke andre bestemme for deg. Mer enn noensinne føler jeg det er viktig å være ærlig med livet. Også når man går motbakker. Jeg er så trett av de som mener man skal overse det man opplever. Tåler ikke teologien vår motgang og lidelse, så er det et spørsmål om det ikke er noe galt med teologien vår.

Høst
Det er høst. Trærne møter oss med de vakreste farger. Vind. Kulde. Snart kommer snøen. Jeg lever med i denne årstiden. Selv synes jeg det er en av de vakreste. Men det er høst i livet mitt. Det er veier jeg må gå. Det er pauser jeg må ta. Men jeg vil leve med i det Gud har for meg i denne fasen av mitt liv.

Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.

Til minne om Alan - en som tilbad midt i sykdommen

Gårsdagen ble annerledes. Den ble gråere - til tross for det vakre septemberværet. Brått og uventet fikk jeg beskjeden om at Alan Andrews (bildet) var gått hjem til Gud. Jeg visste ikke at han var syk, vi hadde mistet kontakten.

Jeg traff Alan og hans kone Lynda på Shetland i 2005. Av og til er det bare slik at man treffer et annet menneske, og når man gjør det, er det som om man alltid har kjent hverandre. Slik var det med Alan. Jeg var invitert som en av talerne til denne transatlantiske bønnekonferansen. Blant de mange deltagerne var Alan og Lynda. Jeg merket fra første stund at det var mennesker med en lidenskap for Jesus, som er sjelden vare. De gjorde inntrykk på meg med sin ekthet, tilstedeværelse, med sine spørsmål, med hungeren etter mer av Gud. Etter konferansen holdt vi kontakt via mail, og håpet var en dag at vi skulle sees igjen. Slik gikk det ikke.

6. september døde Alan av lungekreft, bare 62 år gammel.

En annen venn, Andy Raine - en av lederne for Northumbria Community, en keltisk kommunitet, skriver for å informere om det som har skjedd, og beskriver Alan på denne måten:

Høyt elsket og verdsatt.

Det er sant. Høyt elsket av Gud, og av alle sine mange venner, og verdsatt av alle som kjente ham.

Jeg ble sittende å se på bilder på Facebook i går, og der - på bilder fra en 48 timers bønn og lovsangskonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010, finner jeg igjen Alan. Jeg ser han er stert preget av kreftsykdommen. Men midt blant de som lovpriser og tilber Gud står han: I ærbødighet, i tilbedelse.

Det gjør et veldig inntrykk. En mann så preget av sykdommen som har gjort ham gusten, gir alt han har og mer til i tilbedelse av Ham som Alan elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Nå er han hjemme hos Gud. Når jeg hørte om hans død, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 112,6:

"For den rettferdige skal være i evig minne".

Ja, Alan vil bli husket - av mange. Måtte Guds shalom hvile over de han etterlater seg.