Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting

Mens jeg satt i hvilestolen min tidlig onsdag morgen denne uken, hørte jeg kakklingen fra Grågåsa over taket på huset vårt. Grågåstoget så jeg ikke. Deres vingeslag var for raske for meg. Men det er noe eget denne samtalen dem imellom på vei sørover. 

Høsten er kommet. Det er kaldere, Og fargene begynner å komme på lønnetrærne og bjørka. Det er så vakkert.

En venn av meg, Andy Raine, bosatt på den hellige øya Lindisfarne, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, delte forleden dag et visdomsord på Facebook, som grep så tak i meg at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting."

"Alt har sin tid", sier Skriften. Det er en tid for å slippe tak for at ikke tingene skal få taket på oss. Vi må lære oss kunsten av å slippe taket for å bli plass til noe nytt. "Hvetekornet', sier Jesus 'må falle i jorden og dø, for hvis det ikke dør, blir det bare det ene kornet." Hemmeligheten og dybden i de ordene må læres mer enn en gang i livet.

Ofte har vi så mye i hendene at vi ikke har plass til å gripe Jesu utstrakte hender.

Villgåsa flyr mot nord

Grågåstoget flyr mot nord.

Ploger over himmelranda

som et levende reip som 

bukter seg og eter seg vei.

De er en tone som flytter seg.

Over hav og vidder og øde fjell.

Vingene ror og ror og ror

over himmelhavet,

og pløyer seg vei nordover. 

Stadig nordover.

Fem tusen drøye kilometer.

Til et vatn i en dal. 

Der nord.

Mens snøen enda ligger i fjella,

slår at par seg ned.

I klamme og hete sommernetter

har de to drømt 

om et fjellvatn

nord i verda.

Over opprørt hav 

ser de kjenning av land.

Gjøvik før det dages av mai

Bjørn Olav Hansen (c)