Et liv i tilbedelse

 I går, på Aposteldagen i kirkeåret, mediterte jeg over fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen, og da spesielt ordene som evangelisten Johannes gjengir i samtalen mellom henne og Jesus: "Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha." (Joh 4,23) Teksten kan virke litt malplassert med tanke på Aposteldagen, men tro om den ikke er brennaktuell likevel.

Henri Nouwen skriver i sine dagboksnotater dette om Evangeliet etter Johannes, her i min oversettelse: 'Det er skrevet for modne åndelige mennesker som ikke er ute etter å argumentere om elementære ting, men som ønsker å bli introdusert inn i det gudommelige livets mysterier.' (The Road to Daybreak, side 58)

Jeg deler den oppfatningen. Her er hva jeg selv har kommet fram til, som disippel av Jesus siden 1972:

Vi modnes i det daglige samfunnet med Kristus til å bli enklere, mer rotfestede, få større tillit til Gud, leve mer åpne, transparente liv, bli mer evangeliske og mer fylt av fred. Vi kalles ut av det hektiske livet, til et liv skjult med Kristus i Gud, i tilbedelse. 

Ordet 'tilbedelse' gjør det klart for oss at oppmerksomheten vendes bort fra oss selv, til Kristus. Å tilbe er å bli drevet vekk fra vår egen selvsentrering inn i Jesu nærvær. Det betyr å slippe taket i det jeg ønsker og har planlagt til å sette min lit til Jesus, og hans kjærlighet.

Mine tider er i din hånd

 Hvilken fantastisk gave livet er! Tenk å få leve! 365 nye muligheter med uskrevne blad. Men vårt håp ligger ikke i det nye året, men i Den Ene som gjør alle ting nye!

For meg startet det nye året på vanskeligst mulig måte, med sterke smerter. Nesten så jeg ikke klarte å stå i dem, men i disse smertene velger jeg å stole på det som er blitt mitt ord: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg Herre, du trofaste Gud." (Salme 31,6) For jeg vet: "I din hånd er mine tider." (v.16)

Når jeg gjør opp regnskap for det gamle året skrev jeg 564 artikler på bloggen. Det er et lite under i seg selv, når jeg skriver med bare en finger. Det hadde ikke vært mulig uten hjelp fra min kjære kone May Sissel som nå skriver alle artiklene, det har hun gjort lenge. Jeg har skrevet og publisert 17295 artikler på bloggen siden jeg startet i 2006.

Et riktig godt og velsignet nytt år til alle våre lesere

Overgitt til Guds nåde

 Hva er det tryggeste og sikreste du kan gjøre i alle situasjoner? Er du usikker på hva som er Guds vilje? Hvordan kan du kjenne trygghet i usikre tider?

Lukas forteller om en avgjørende hendelse i livet til apostelen Paulus. Han skal ta avskjed med menigheten i Efesos. Hva skal han gjøre? Han møter tilsynsmennene for menigheten, Gud har varslet ham om at den står overfor store utfordringer og prøvelser: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke folket. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å dra disiplene med seg." (Apg 20,29-30) Hva gjør han så i en slik spent situasjon? Jo, han gjør det eneste han kan: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord..." (v.32)

Vi kan trygt overlate alt i Guds allmektige hender. Han har den hele og fulle oversikten. Han kjenner framtiden, og når vi overlater alt til Guds nåde kan ingen ting gå feil. Dette gitr meg trygghet og ro innfor en ukjent framtid. Når alt kommer til alt er det nåden som bærer meg.

Overgivelse midt i kampen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, verken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskenes kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle nakne og mette dem som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er jo kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre.

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vanskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 77

Om å gjøre Herren til sin bolig

 Nettene er fortsatt vanskelige for meg. Hjelpeløsheten, det å må ha hjelp til å komme inn og ut av senga er ingen god følelse. Av og til blir jeg redd. 

Men det er også en øvelse i den totale overgivelsen i Guds hender. Salme 31,6 og vers 16 er blitt en daglig følgesvenn, og jeg ber disse ordene med tillit til Gud: "I dine hender overgir jeg min ånd, du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud...Mine tider er i din hånd."

Men jeg har også landet i Salme 90,1-2: "Herre, du har vært en bolig for oss i slekt etter slekt. Før fjellene ble født, før jorden og verden ble til, fra evighet til evighet er du, Gud."

Å gjøre Herren til sin bolig, er selve hemmeligheten. Herren er en bolig, fra slekt til slekt. Dette kan lett bli fine ord. Så jeg må gjøre meg erfaringer av å bo i Gud. I mellomtiden søker jeg og finne "nattely i skyggen av Den veldige." (Salme 91,1)

Hellig overgivelse

 Åndens oppgave er å vinne våre hjerter for Jesus, men hvor ofte må han ikke sørge på grunn av vår troløshet! ...En vil heller gi store løfter enn å være tro i det lille. En synes bedre om sangen: "Din jeg er!" enn samfunnet med Guds lam på den blodbestenkte vei. Hvor er alle de som sang at de ville bær4e korset, forlate alt og følge Jesus? De sang som Herrens folk på den andre siden av havet: "Han er min Gud, og han vil jeg opphøye", men de har aldri kjent noe dypere ansvar for det liv som de lever. Kristus har mange bekjennere, men få etterfølgere."

- Emil Gustafson (bildet) : Samlede skrifter, bind 1: En konges brud. Filadelfiaforlaget 1962

Hva det hele dreier seg om

 

Hvem er den gruppen som er mest kjent for ikke å gjenkjenne Jesus når han kom? Fariseerne og de skriftlærde. Hvem var det kong Herodes samlet rundt seg? Han samlet de religiøse lederne, og han stilte dem et spørsmål, som de besvarte: hvor skal Kristus fødes? Betlehem.

Med andre ord: de hadde intellektuell forståelse. De hadde akademisk kunnskap, men ingenting av dette ledet dem til å overgi sine liv.

All innsikt, all åpenbaring, alle møter med sannheten, er en invitasjon til å overgi oss til Guds nåde, for pågående møter som forvandler oss. Det handler ikke bare om å sitere læremessige sannheter, og vite at han skal fødes i Betlehem, og gjøre det og det. Det handler ikke om dette. Det handler om det du vet bringer deg til det punkt hvor du overgir deg til Herren.

- Fra en tale av Bill Johnson oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Hva vi kan lære av en jødisk morgenbønn

Den jødiske morgenen begynner med "Modeh Ani" ("jeg takker") bønnen, som uttrykker tilbederens takknemlighet for nok en dag man er i live.

מוֹדֶה אֲנִי לְפָנֶיךָ מֶלֶךְ חַי וְקַיָּם, שֶׁהֶחֱזַרְתָּ בִּי נִשְׁמָתִי בְּחֶמְלָה. רַבָּה אֱמוּנָתֶךָ (Modeh anee lefanecha melech chai vekayam, she-he-chezarta bee nishmatee b'chemla, raba emunatecha).

Norsk oversettelse: "Jeg takker deg, levende og evige konge, for at du med barmhjertighet har gitt meg min sjel tilbake, din trofasthet er stor." (Oslo-Sidduren 2021, side 4) 

Formodningen her er at tilbederen betrodde ånden til Den Allmektige for oppbevaring kvelden før. Mange observante jøder bruker uttrykket: "I dine hender overgir jeg min ånd" (Salme 31:5) på slutten av kveldsbønnen.

Det er interessant at dette ritualet inkluderer det samme verset som Jesus ropte mens han døde på korset (Luk 23:46). Det er høyst sannsynlig at Jesus i sin smerte resiterte denne salmen fra minnet da han sto overfor den største utfordringen i sitt inkarnerte liv.

Vi leser disse ordene i Salme 31,1-5: 

"Herre, jeg søker tilflukt hos deg, la meg aldri bli til skamme! Fri meg ut i din rettferdighet! Vend øret til meg, skynd deg og redd meg! Vær meg et vern, en klippe, en borg til frelse. Du er mitt berg og min borg, for ditt navns skyld fører og leder du meg. Fri meg fra garnet de har spent ut for meg! For du er min tilflukt. I dine hender overgir meg min ånd (בְּיָדְךָ, אַפְקִיד רוּחִי), du løser meg ut, Herre, du trofaste Gud."

Jeg vil fokusere på teksten som ble sitert i evangeliene (vs. 5). Hvordan høres dette vakre verset ut på hebraisk original? Er det mulig at noe vesentlig ved det har gått tapt i oversettelsen?

Det hebraiske ordet oversatt med "overgir" kan også oversettes «jeg forplikter» «אַפְקִיד» (uttales afkid). Dette ordet har en betydning som er mye nærmere "jeg deponerer" - som nødvendigvis betyr en fremtidig "gjenvinning" av tingen som er deponert. Et levende bilde kan være å sjekke inn en frakk på teater eller restaurant, eller til og med penger i banken, med den klare intensjon om å få den tilbake. Mens det engelske ordet "forplikte" også kan brukes til å beskrive å gi noe med det formål å kreve det tilbake på et tidspunkt i fremtiden, kan det like gjerne bety å gi noe uten å angi noen klare intensjoner for fremtiden. På hebraisk, derimot, er den utvetydige betydningen av dette verset den midlertidige underkastelsen av ens ånd i Guds hender - å gi den i "Hans varetekt", med den klare intensjon om å motta den tilbake.

Det gir full mening at Jesus skulle sitere denne spesielle salmen mens han hang på et romersk kors.

Dette viser at hvis vi tar oss tid til å sammenligne det originale verset Jesus resiterte fra hebraisk, vil en enkel, men betydningsfull innsikt i Jesu ord på korset dukke opp. Ordene Jesus uttalte var intet mindre enn en erklæring om hans store israelittiske tro. Han var trygg på at når han la sin sjel i hendene på sin himmelske Fader, vil han helt sikkert få den tilbake ved sin oppstandelse. Det som skjedde tre dager senere beviste at Jesus ikke håpet forgjeves.

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c) fra Dr. Eli's Hebrew Updates

Overgi deg selv fullstendig til Guds kjærlighet

 Jeg vokser i bevisstheten om at Gud ønsker hele livet mitt, ikke bare en del av det. Det er ikke nok å gi så mye tid og oppmerksomhet til Gud og beholde resten for meg selv. Det er ikke nok å be ofte og djupt for så å gå derfra til mine egne prosjekter....

Å vende tilbake til Gud betyr å vende tilbake til Gud med alt jeg er og alt jeg har. Jeg kan ikke vende tilbake til Gud med bare halvparten av mitt vesen. Da jeg denne morgenen igjen reflekterte over historien om den fortapte sønnen og prøvde å oppleve meg selv i farens omfavnelse, kjente jeg plutselig en viss motstand mot å bli omfavnet så fullstendig og totalt. Jeg opplevde ikke bare et ønske om å bli omfavnet, men også en frykt for å miste min uavhengighet. Jeg innså at Guds kjærlighet er en sjalu kjærlighet. Gud vil ikke bare ha en del av meg, men hele meg. Bare når jeg overgir meg fullstendig til Guds kjærlighet, kan jeg forvente å være fri fra endeløse distraksjoner, klar til å høre kjærlighetens stemme og i stand til å gjenkjenne mitt eget unike kall.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hl.Ninian og overgivelsen

Jeg leser oversettelsen av Aelreds Life of St Ninian, og selv om det fortsatt er hagiografi som betyr at det snakkes om Ninian i glødende termer, er det mye innsikt å få.

Ninian var en av de tidligste keltiske hellige (om ikke den første) som et misjonsarbeide  i Skottland (dagens Galloway på Solway Firth). Han ble opplært i Europa ved sentrene for læring og disippelskap i Roma og tilbrakte tid under opplæring hos Hl. Martin av Tours som var en banebrytende misjonærbiskop.

Han ble sendt av Martin for å starte et misjonssenter og det var akkurat det han gjorde. Dens innflytelse spredte seg over Skottland så langt nord som Shetland (Shetlands skytshelgen er Hl. Ninian).

Her er et utdrag fra Aelred som fanger tidsånden og mannen:

"Den mest velsignede mannen (Ninian) som led over at djevelen... skulle finne hvile for seg selv i et hjørne av denne øya i pikternes hjerter, omgjordte seg som en sterk bryter for å kaste ut hans tyranni, og tok dessuten over troens skjold ... og befestet med slike armer og omgitt av sine hellige brødres samfunn som av en himmelsk hærskare, invaderte han imperiet til den sterke væpnede mannen, med det formål å redde utallige ofre for hans fangenskap fra hans makt."

Denne beskrivelsen gir et klart teologisk grunnlag for Ninians misjon. Han erklærer Kristi herredømme i et nytt territorium der de gode nyhetene er ukjente. Dette resulterer i en slags brytekamp og krever trening, ferdigheter og visse typer våpen i vårt arsenal for at det skal ha noen innvirkning. Selv om språket er normativt for sin tid, lurer jeg på hvordan vi kan bruke det til i dag med samme lidenskap og engasjement?

- Scott Brennan/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting

Mens jeg satt i hvilestolen min tidlig onsdag morgen denne uken, hørte jeg kakklingen fra Grågåsa over taket på huset vårt. Grågåstoget så jeg ikke. Deres vingeslag var for raske for meg. Men det er noe eget denne samtalen dem imellom på vei sørover. 

Høsten er kommet. Det er kaldere, Og fargene begynner å komme på lønnetrærne og bjørka. Det er så vakkert.

En venn av meg, Andy Raine, bosatt på den hellige øya Lindisfarne, og en av grunnleggerne av Northumbria Community, delte forleden dag et visdomsord på Facebook, som grep så tak i meg at jeg har valgt å oversette det til norsk: 

"Trærne er i ferd med å vise oss hvor deilig det er å slippe tak i ting."

"Alt har sin tid", sier Skriften. Det er en tid for å slippe tak for at ikke tingene skal få taket på oss. Vi må lære oss kunsten av å slippe taket for å bli plass til noe nytt. "Hvetekornet', sier Jesus 'må falle i jorden og dø, for hvis det ikke dør, blir det bare det ene kornet." Hemmeligheten og dybden i de ordene må læres mer enn en gang i livet.

Ofte har vi så mye i hendene at vi ikke har plass til å gripe Jesu utstrakte hender.

Fra handling til overgivelse

Det er viktig for meg å innse at Jesus oppfyller sitt oppdrag ikke ved det han gjør, men ved det som blir gjort mot ham. Akkurat som med alle andre, er det meste av livet mitt bestemt av hva som blir gjort mot meg og er derfor lidenskap. Og fordi det meste av livet mitt er lidenskap, ting som blir gjort mot meg, er bare små deler av livet mitt bestemt av hva jeg tenker, sier eller gjør. Jeg er tilbøyelig til å protestere mot dette og å ønske at alt skal være handlingen fra meg. Men sannheten er at lidenskapen min er en mye større del av livet mitt enn handlingen min. Å ikke erkjenne dette er selvbedrag og å ikke omfavne lidenskapen min med kjærlighet er selvavvisning.

Det er gode nyheter å vite at Jesus er overgitt til lidenskapen, og gjennom sin lidenskap fullfører sin guddommelige oppgave på jorden. Det er gode nyheter for en verden som lidenskapelig søker etter helhet.

Jesu ord til Peter minner meg om at Jesu overgang fra handling til lidenskap også må være vår hvis vi vil følge hans vei. Han sier: «Da du var ung, tok du på deg ditt eget belte og gikk dit du ville; men når du blir gammel skal du strekke ut hendene dine, og noen andre skal ta et belte rundt deg og ta deg dit du helst ikke vil gå» (Joh 21:18).

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gjør mitt hjerte brennende!

 "Gjør mitt hjerte brennende

av din kjærlighets ild,

slik at alt det rommer

som er deg imot

forsvinner som aske

i blåsende vind."

- Birgitta av Vadstena (ca 1303-1373). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bibelmeditasjoner i Maria-året, del 4: Maria gikk 'all in for Jesus'

En av mine åndelige fedre, en gammel pinsevenn, var opptatt av Maria, Jesu mor. Han snakket ofte om henne. Nokså uvanlig med tanke på den paniske redselen enkelte pinsevenner får når hennes navn nevnes. Jeg har opplevd at flere forlot salen da jeg introduserte at jeg skulle tale om Maria i en pinsemenighet for noen år siden, og det før jeg hadde ytret et eneste ord utover det å introdusere temaet. Pinsevenner er ikke alene om denne aversjonen mot Maria. Flere innen den frikirkelige delen av kristenheten forbinder hennes navn kun med katolske dogmer. Det er ikke henne jeg snakker om, men om den Maria vi finner i evangeliene.

Da var det annerledes med Ole Petter! Han var særlig opptatt av den proklamasjonen Maria kommer med og som gjengis av evangelisten Lukas: 

"Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt." (Luk 1,38) 

'Dette er en djup hemmelighet', sa Ole Petter. Og la til: "Den som har oppdaget overgivelsens hemmelighet har oppdaget en perle.'

Det er sant. Vi forstår ikke alt som skjer med oss og i oss. Mye er gåtefullt av det som har med Gud å gjøre. I doksologien som avrunder det apostelen Paulus skriver om jødefolkets utvelgelse, heter det: "Å, dyp av visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens sinn, og hvem var hans rådgiver? Hvem ga ham noe først så han skulle få noe igjen? For fra ham og ved ham og til ham er alle ting.  Ham være ære i all evighet. Amen." (Rom 11,33-36)

Slik var det også for Maria. Hun er kanskje det beste eksemplet på hva en overgivelse innebærer. Den var uten forbehold. Maria stiller ingen betingelser. Hun sier ikke: 'Jeg går med på å være Herrens utvalgte redskap, hvis ...' Nei, hun er en tjener. Og hennes inderlige bønn er at Guds vilje skal skje i hennes liv. En slik bønn innebærer omkostninger. Maria kunne for eksempel ikke bry seg om sitt gode navn og rykte! Det kan heller ikke vi om vi er ute etter å gjøre Guds vilje. Da må vi gjøre regning med reaksjoner fra de rundt oss. Omgivelsene reager alltid på radikal overgivelse. Maria var den første av alle som gikk 'all in for Jesus'. 

Maria gikk med sin overgivelse utenfor sin komfortsone. Det var ikke bare bare på den tiden å være gravid utenfor ekteskap. Etter Loven kunne hun steines. Maria var - sammen med Josef - villige til å tre ut av komfortsonen og overgi seg til Guds hensikter og vilje. Tenk bare på reaksjonene i Marias og Josef familier da de fortalte at Maria var gravid før de hadde fått giftet seg.

Maria kunne ikke ane hvilke strabasiøse utfordringer som lå foran henne etter at hun hadde sagt ja til Guds ledelse med sitt liv: Den lange og tunge vandringen fra Nasaret til Betlehem. Fødselen i en grotte, uten hjelp av noen jordmor. Flukten til Egypt og livet som asylsøker der. Hjemreisen. Jesus som blir borte for henne da han er 12 år gammel. Alle ukvemsordene og ryktene om ham mens han gjorde tegn og under, Jesu lidelsesvei til Golgata, hans død og tiden som fulgte. 

Den gamle Simeon gir Maria et profetisk ord med på veien, som sikkert kommer til å bli retningsgivende for hennes liv: 

"...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tankene mange bærer i hjertet, komme for dagen." (Luk 2,35)

Dette ordet blir oppfylt når Maria ser sin sønn dø på korset. 

fortsettes

Elsket

I mange år nå har jeg bekjent mine synder som det siste jeg har gjort før jeg har lagt meg for å sove. Jeg har bedt som følger kirkens gamle syndsbekjennelse: 'Se i nåde til meg, arme syndige menneske som har krenket deg i tanker og med ord, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte, for Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg, tilgi meg alle mine synder og gi meg å frykte og elske deg alene...' Det gjør jeg fremdeles. Men i det siste har jeg lagt til noe i min bønn, som har snudd det meste på hodet!

Jeg har begynt å fortelle meg selv at jeg er elsket - betingelsesløst. 

Det er det aller siste jeg gjør før jeg legger meg for å sove.

Menneskets opprinnelse er ikke syndefallet. Menneskets opprinnelse, og dermed sanne identitet, er at det er skapt i Guds bilde og at Gud selv blåste livets ånde i oss, så vi ble levende!

Etter at jeg har vært igjennom to hjerteinfarkter, en bypass-operasjon og fikk store, daglige utfordringer med Parkinson, har jeg blitt mer sårbar, utsatt og redd. Da er det lett å falle i selvforaktens favntak. Selvforakten, ikke stoltheten, er det åndelige livets verste og største fiende. For selvforakten taler mot Guds stemme, som har ett budskap: at vi er elsket. 

Gud elsker meg der jeg befinner meg i livet. 

Med alle mine feil og skrøpeligheter. Med alle mine sår, tilkortkommenheter og begrensninger. 

Jeg er elsket.

Sett, holdt, favnet.

Det å si de tre ordene: 'jeg er elsket', gjør noe med meg. Det har gjort meg tryggere i møte med det uforutsigbare med å ha Parkinsons, hvor dagsformen kan være så skiftende. Jeg er nemlig elsket alle dager - og like mye. På helligdager, som hverdager.

Hvorfor ikke starte 2022 med å si til deg selv hver dag, som det siste du gjør før sovner, og det første du gjør når du våkner: 'jeg er elsket'? Tro om ikke 2022 da blir et rikt og spennende og innholdsmettet år.

Så ber jeg: 

'Far, la meg få falle i søvn i armene dine, og våkne med Ditt nærvær. Kjære Jesus, om jeg våkner så er Du hos meg, om jeg ikke våkner så er jeg hos Deg.'

Å vente er ikke noe passivt

Å vente er i en kristen kontekst ikke noe passivt. Det er en aktiv handling.

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

"Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig", skal C.S. Lewis ha sagt. En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han er kommet for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe annet valg enn å følge den.

Jeg tenker på ordene fra Salme 27,14:

'Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!'

Jakob ventet i 13 år.
Abraham ventet i 25 år.
M oses ventet i 40 år.
Jesus ventet i 30 år.

Om Gud sier at du skal vente, er du i godt selskap!

Guds tidsperspekttiv er annerledes enn vårt. Vi lever i klokketiden, Chronos-tiden, Han lever i Karios-tiden, som er Guds velbehagelige tid.

Måtte Gud lære oss overgivelsens hemmelighet.

Når bekymring vil ta meg fangen

En strofe fra en av salmene til Lina Sandell er noe av det første som møter meg denne vakre mai-dagen:. 'Skulle da bekymring ta meg fangen ...' Bare de ordene.

Men jeg kjenner innholdet av dem så alt for godt. Bekymringer kan virkelig FANGE oss. Gjøre oss forkrøblet, innelåste i oss selv. Og det er nok å bekymre seg for. Mest for det som aldri kommer til å skje. Når det settes punktum for levd liv her på jorda, kommer vi nok til å oppdage at mye av det vi bekymret oss for, aldri fant sted.

'Bykymring er som en motor som går på tomgang,' skriver Corrie ten Boom, og så legger hun til: ''Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft.' (Corrie ten Boom: Gi deg ikke - gi deg over. Ansgar forlag 1979, side 12)

Corrie ten Boom har også sagt:

'Når vi har bekymring bærer vi morgendagens byrde med dagens krefter; vi bærer to dager samtidig. Vi har begynt på morgendagen før tiden.' (side 43)

Jeg bekymrer meg. Akkurat nå fordi smertenivået er ganske høyt, og jeg har problemer med å sove. Det skyldes både operasjonssårene og rigiditeten fra Parkinsons. Det er veldig slitsomme netter. Selv om jeg får tid til å be mye, fordi jeg er våken, blir jeg trett og av og til mismodig. Jeg kjenner meg igjen i Lina Sandells ord om 'min forsakte ånd'.

Men så forsetter Lina Sandell å synge:

'allting hviler i min Faders hånd...'

Der er tryggheten, der er hvilen - i overgivelsen.

Da ber jeg:

'Hjelp meg da og hvile trygt og stille
blott i dine løfter herre kjær
og ei troens rike trøst forspille
som i livets ord meg lovet er.
Hjelp meg Gud å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan
blott en dag et øyeblikk om gangen
til jeg når ditt gode land.'

John Wesley:. Jeg gir meg helt til deg

"Jeg gir meg helt og fullt i Dine hender. Gjør hva Du vil med meg. Før meg sammen med den Du vil; gi meg oppgaver, la meg lide, la meg få arbeide for Deg eller bli satt til side for Deg, opphøyd for Deg eller tråkket under fot for Deg, la meg være full, la meg være tom, la meg ha alt eller mangle alt, jeg gir frivillig og inderlig avkall på alt for å være til Din glede og disposisjon."

- John Wesley (bildet) 1703-1791 gjengtt i boken 'Evige øyeblikk' av Bill Johnson. Hermon forlag 2017, side 19

Å gå til myrraberget

I går mens jeg ba ble jeg minnet om noe jeg skrev 22.november 2006. Det handlet om noe jeg hadde lest i Høysangen, og som dere vet har nettopp Høysangen vært den bibelboken jeg har levd i dette året. Jeg tror faktisk det var Herren som minnet meg om denne teksten. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra nevrologen min, og beskjeden derfra var ikke særlig oppløftende. Da med ett kom teksten fra Høy 4,6, hvor det står:

'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (1978/85).

Også den gangen leste jeg Salomos Høysang. Her er hva jeg skrev den gangen:

'I kapittel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget.      

Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.'

Om å oppgi alt for Kristus

Jeg vil definitivt si at han var et geni. Faktum er at det var det han var kjent som når han gikk på high school. De kalte ham: 'Geniet Eugene.' I skoleår-boken skrev noen: 'Ikke gi Einstein for mye konkurranse.' Karakterene hans lå så langt over de andres studentenes, at han var den eneste som fikk A. Han var et geni, men det forunderlige med det hele er at når han ble ortodoks, sa han selv at han hadde korsfestet sitt sinn.

'Når jeg ble en kristen,' sa han: 'korsfestet jeg mitt sinn, og alle sorgene jeg har vært igjennom har bare vært en kilde til glede for meg. Jeg har ikke mistet noe og har vunnet alt.'

- Hieromunk Damascene om fader Seraphim Rose (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)