Det mest utrolige

 Jesu fødsel i Betlehem er den vi er mest oppmerksomme på ved juletider. Men den må ses i sammenheng med at Ordet blir født av Faderen i evighet, ellers mister vi det vesentlige. Da blir det bare litt stemningsfull romantikk igjen. Et vakkert barn som kanskje rører ved hjertet ditt et kort øyeblikk, men som ikke griper det innerste i deg.

Guds inkarnasjon er kristendommens store mysterium, det mest ubegripelige og ufattelige. Hvordan kan den store Gud gjøre seg så liten? Hvordan kan dette sårbare, gråtende lille spedbarnet være min Herre og min Gud? 

Det er akkurat dette mysteriet som er den store anstøtsteinen for de ikke-kristne. Til og med blant teologene i kirken finnes det mange som har vanskelig for å bøye hodet for dette uhørte, at et maktesløst barn er Gud.

Men hvis du tror på dette, da har du også løsningen på alle verdens gåter og problemer. Da kan du ikke lenger tvile på at Gud elsker det han har skapt. Den allmektige Gud er blitt et litt et lite barn for menneskenes skyld. Det er et definitivt bevis på hans kjærlighets endelige seier. Hvis du skal tvile på at du er elsket av Gud, må du glemme krybben.

Du trenger ikke vente på Jesu lidelse og død for å bli sikker på hans kjærlighet. Det er mye større avstand fra Guds kongetrone til krybben i stallen, enn det er mellom Betlehem og Golgata. Det mest utrolige skjedde da Maria fødte det lille Jesusbarnet.

_ Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 386

Evigheten ble født inn i tiden

 Kristus - Ordet - ble født av Faderen før alle tider. "Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag." Det skjer utenfor tiden, i evighetens mysterium. I denne fødselen avslører Gud sitt innerste vesen. Gud hviler ikke selvtilfreds i sin egen salighet, han er ekstase (ekstase betyr å gå ut av seg selv). Stadig går han ut av seg selv, og det gjør han så fullstendig at han føder en Sønn som er lik seg selv. Han er like stor og like guddommelig som Faderen.

Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette ene at han er den som får alt og Faderen er den som gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog. Han er dialog. Han er fellesskap, vennskap, familie. Og harmonien mellom Faderen og Sønnen er så fullkommen og sprengfull av liv at den utgjør den tredje person i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen. 

Gud har avslørt seg selv for deg og vist deg at det er hans vesen å gå ut av seg selv. Dette er hans store julegave til deg.

Denne gaven inneholder også en betrodd oppgave. Du skal få vitne om den sanne kjærligheten som er blitt synlig på jorden. Julenatt blir Sønnen født inn i tiden, han som i evighet fødes av Faderen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 385

Ånden ber i deg

 Særlig i bønnen er Ånden den store Trøsteren. Kanskje skulle du ønske du kunne be dypt og fint og lenge. Du skulle ønske du kunne be uten å bli tankespredt. Du skulle ønske du kunne være mer oppmerksom og konsentrert hele den tiden du har avsatt i bønn. Og du skulle ønske du var brennende i kjærlighet.

Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.

Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.

Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.

Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg. 

Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153

Adventstidens to portvakter

 I adventstiden ser du kanskje fram mot alt det du skal få oppleve i juledagene, stemning, fellesskap, idyll ved krybben. Men adventstiden er ikke ment bare som en ventetid før dette. Du venter på en som vil komme deg enda nærmere enn du er deg selv. 

I adventstiden peker kirken på to skikkelser som hver på sin måte lærer deg hvordan du skal vente. Advent er som en port du må gå gjennom for å komme inn i julens helligdom. Porten er flankert av to skikkelser som vokter helligdommen og spør hvorfor du vil komme inn. Samtidig forteller de deg hvordan du kan gjøre det.

De to portvaktene er svært ulike. Den ene er stor og sterk, en mann kledd i kamelhårskappe. Men til tross for sin storhet vil han ikke være noe annet enn en røst som roper i ødemarken: "Rydd vei for Herren!"

Den andre er en forsvarsløs, gravid kvinne. Hun roper ikke, hun er taus, bare oppmerksom på det som skjer inne i henne. Det eneste hun sier, er en stille hvisking: "Jeg er Herrens tjenerinne."

Begge disse vet hvem de venter på. De venter ikke på bedre tider, ikke på hyggelige og stemningsfulle opplevelser. De venter på Gud, og de vet at ingen ting kan hindre hans komme hvis de er åpne for ta imot ham.

Hvis du også vet hvem du venter på og er sikker på at han kommer, da feirer du en riktig adventstid.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 379

Gleden er begynnelsen og slutten

 De første kapitlene i Lukasevangeliet er gledens kapitler. Det virker som om hele evangeliets glede er samlet i disse første hendelsene. Fra begynnelsen av blir det klart at Lukas vil forkynne et gledesbudskap. Her er det bare jubel. Her er det ennå ikke snakk om kors, lidelse og død. I begynnelsen får vi en forsmak på det som kommer. 

I evangeliet er det på en måte slik at det siste er til stede allerede i det første. Det siste er: "Gå inn til din Herres glede." Og denne gleden blir omtalt allerede i begynnelsen: "Jeg kommer til dere med bud om en stor glede."

Glem aldri denne lyse, glade begynnelsen. Gleden er grunntonen i den symfonien som livet ditt er ment å være. Det beste tegnet på at du lever rett, er nettopp det at gleden er det grunnlaget du står på, også i mørke stunder. Og gleden vil alltid dele med andre.

Etter det utrolige budskapet fra engelen kunne man vente at Maria hadde trukket seg tilbake for å kunne meditere uforstyrret over det store som hadde hendt henne. Men det gjør hun ikke. I stedet skynder hun seg av sted for å forkynne det glade budskapet.

Det kristne livet er ikke noe stillesittende liv. Det verste som kan hende oss er at vi slår oss til ro og blir stående på samme sted. Et evangelisk liv er å ha gleden som utgangspunkt og stadig gå videre. Det er å begynne på nytt og på nytt, i vissheten om den gleden som ingen kan ta fra oss og som er begynnelsen og slutten på alt.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 378

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter. 

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt.

Også i vår egen, åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Ånden. vår terapeut

 Sannhetens Ånd hjelper og trøster deg ved å føre deg inn i sannheten. Han fører deg ikke bare inn i Guds sannhet, men også inn i din egen. Under hans ledelse lærer du deg litt etter litt å se deg selv som du er, med dine lyse og mørke sider, med dine muligheter og begrensninger. Ånden lærer deg å si ja til deg selv med alt du har opplevd og lidd, med hele din fortid, alle dine komplekser og alle dine sår. 

Psykologien, kanskje også din egen erfaring, lærer deg at det er vanskelig å se sin egen sannhet i øynene. Det kan være så vanskelig at mange trenger hjelp fra en psykoterapeut fordi de ikke tør å gå alene inn i sitt eget mørke.

Sannhetens Ånd er vår egen terapeut. Med hans hjelp kan du skritt for skritt våge å se og si ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til hele din virkelighet. Ånden trøster deg ved å få deg til å forstå at Gud sier ja til deg nettopp slik du er. Dette gjør Ånden samtidig med at han fører deg inn i sannheten. Det er uendelig mye lettere å akseptere seg selv og sin egen virkelighet når man vet at man er akseptert av Gud.

"Vær ikke redd for å se deg selv slik du er," hvisker Ånden uten opphold. "Det er slik du møter Gud, for han elsker deg slik du er og ikke slik du ikke er."

Ånden gir deg gratis psykoterapi. Ikke tre ganger i uken, men hele tiden, hvis du bare vil lytte. 

Den beste måten å ta imot Åndens ledelse på, er å be regelmessig og utholdende i stillhet for Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 319 

Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker?

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25). 

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større.

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dypt, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet. 

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer vil han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Indre ild

 Hvert eneste menneske har en medfødt lengsel etter en indre ild. Så lenge denne ilden ikke brenner, er livet tomt, gledesløst og uten mening. Riktignok skaper denne indre ilden uro, men på en uklar, intuitiv måte vet vi at denne hellige uroen er bedre og mye mer verdifull enn den livløse roen som hersker når ilden ikke er tent.

Den ilden vi lengter etter er Den Hellige Ånd. Når han begynner å brenne i oss, blir alle det gamle menneskets dårlige vaner drevet ut en etter en. Derfor skaper ilden konflikt, men vi skal ikke være redde for den når den kommer. Det er et sunnhetstegn når Åndens ild fører med seg indre og ytre konflikter.

Vær ikke redd for den indre uroen som følger av at Ånden har kommet inn i ditt liv. Du skal ikke fortsette å leve i den dødelige roen som kanskje har preget livet ditt hittil. La Ånden få ruske opp i deg. Den freden som Jesus har lovet, forutsetter en total omorganisering av livet ditt. Vær ikke redd for å oppgi gamle vaner, selv om du i begynnelsen kan føle deg utrygg og usikker. Vær ikke redd for sannheten, selv om den er ubehagelig.

Vær heller ikke redd for å bli et motsigelsens tegn. Hvis Ånden brenner i deg, kommer du nødvendigvis til å bli et annerledes menneske. Du blir fremmed for verden, en pilgrim på jorden. Du kommer til å skuffe enkelte mennesker, andre kommer til å se på deg som naiv. Men det er ikke verdens fred du skal søke. Jesus sier: "Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir" (Joh 14,27).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 222

"Vi sørger, men er alltid glade"

 Kjærligheten er ikke voldsom og bråkete, den trenger seg aldri på. Kjærligheten er en stille hvisking, en diskre innbydelse, en forsiktig banking på døren. Kjærligheten gjenoppretter ikke ro og orden med lover og påbud, den hevner seg ikke på de skyldige ved å tråkke dem ned.

Kjærligheten stiller seg på de skyldiges side, helt uten bitterhet og forakt. Gud stiller seg midt blant menneskene og tar deres skyld og lidelse på sine egne skuldre. Han bærer deres tunge byrder som sine egne. Han glemmer seg selv fullstendig og unnskylder og dekker over alle menneskets forbrytelser.

Han utleverer seg helt, glemmer både sine egne rettigheter og menneskenes skyld. Slik seirer han for evig over synd, lidelse og død. Han seirer ikke ved å bevise sin makt. Han seirer ved kjærlighetens avmakt.

Den paradoksale, kristne gleden er en følge av Guds egen måte å handle på. Allmakten er midt i avmakten, livet er midt i døden, gleden er midt i lidelsen.

En kristen trenger ikke vente med å være glad til lidelsen har gått over. Hvis du våger å stille deg midt i lidelsen, kan du få oppleve at der midt i bunnen, springer det fram en kilde av fredfull glede som vet at tilværelsen hviler i Guds hånd. Veien til gleden går ikke gjennom å flykte fra alle vanskeligheter. Gleden er i ditt indre, og ditt indre har du alltid helt nær deg, også i dine tyngste stunder.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 159

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av tidens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen springer vi ut fra Faderen. Vi roper "Abba! Far!" og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av en usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss elv, tingene, vår medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Guds medarbeidere

 Jesus kunne ha gjort alle undrene sine alene, uten andres medvirkning. Men det vil han ikke, han lar oss være "Guds medarbeidere" (1.Kor 3,9). Ved bryllupet i Kana har Maria og tjenerne viktige roller. Når Jesus metter de fem tusen, lar han disiplene og en liten gutt få være med.

Jesus spør Filip: "Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?" (Joh 6,5). Han kjenner ansvar for den sultne folkemengden, men han deler dette ansvaret med disiplene og drøfter saken med dem. Disiplene kommer med sine innlegg. Filip mener det er umulig å skaffe mat til en så stor folkemengde. Andreas har oppdaget en gutt med fem brød og to fisker, men går ut fra at så lite ikke kan bli til noe.

Jesus vil bruke menneskenes lille bidrag for å nå sitt mål. Han tar takknemlig imot brødet og fiskene. Jesus kunne ha ordnet alt selv, han kunne ha latt det falle brød ned fra himmelen i hånden til hver enkelt. Men han vil ikke gi oss det vi trenger uten ved vår egen medvirkning. Han lar disiplene dele ut det gutten har gitt, og det blir nok til alle i overflod.

Gud tar menneskene på alvor. Selv om det er han alene som frelser oss, lar han mange andre spille en aktiv, avgjørende rolle. Uten Maria hadde ikke Gud blitt menneske. 

Vi mennesker er Guds medarbeidere. Det er vår verdighet, men samtidig er det et forferdelig ansvar.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 56

Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

Vend kappen etter vinden

 Jesus finner et ensomt sted for å være alene med disiplene og la dem få hvile seg (Mark 6,30-34). Dette gjør han under Åndens ledelse. Men når vi ser menneskelig på det, mislykkes planen hans. Antakelig ble Jesus overrasket da han så at det 'ensomme stedet' var fullt av folk, men han ble ikke virkelig skuffet. En menneskelig feil er ikke noe personlig nederlag, han vet at Faderen har en plan med alt som skjer. 

Vi opplever også mange ganger at våre jordiske planer blir tilintetgjort. Gud vil at vi skal bruke vår sunne fornuft og legge visse planer for livet vårt. Men han garanterer ikke at planene kommer til å lykkes. Ikke en gang når vi lar oss lede av Den Hellige Ånd er det sikkert at vi kommer til å fullføre det han leder oss til.

Det hører med til Guds pedagogikk at han ofte ødelegger planene våre, også de som vi har lagt ved hans hjelp. Han vet at når han skal få det gamle mennesket til å dø, så finnes det ikke noe mer effektivt enn å forhindre oss i å gjennomføre det vi planlegger. Vi kan bli nesten desperate når den ene planen etter den andre går i vasken. Men Gud vet at slik desperasjon kan gi oss en ny vilje til å følge ham, slik at vi hvert øyeblikk er beredt til å gjøre akkurat det Gud vil, uten garantier for suksess. Når vi mislykkes, kan vi lære oss å være smidige og stadig beredt til å slå inn på nye veier. Det er ikke feil å vende kappen etter vinden, hvis vinden er Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 308

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Du og jeg blir vi

 Ånden skaper fellesskap. Den Hellige Ånd er det guddommelige 'vi'. I Treenigheten er Faderen 'jeg' og Sønnen er 'du'. Den Hellige Ånd er ikke en person som står utenfor, han er 'vi'. 

Det er Ånden som bryter ned alle murer som skiller. Han vil ikke at menneskeheten skal være et kollektiv eller en gruppe av individer. Han vil gjøre menneskeheten til et stort fellesskap, innlemmet i Treenighetens urfellesskap.

Alle skal forenes som et 'vi', sier Ånden. Og han gjennomsøker hele universet for at alt skal legges under Sønnen. Ingenting skal bli igjen utenfor, alt skal gjennomlyses av Gud og bli ett i ham. 

Når et menneske åpner seg og tar imot Ånden, er dette noe som angår hele fellesskapet. Ingen kan ta imot ham bare for sin egen skyld. Ånden lar seg aldri stenge inne i et reservoar. Han er liv som stadig flyter ut og gir seg selv.

Når Ånden kommer inn i et menneske, åpner han alle dører og vinduer, slik at han kan strømme ut over hele menneskeheten gjennom dette ene mennesket. Ånden kan komme inn i deg som er utholdende i bønn og strever etter å leve i sannheten. Alt det gode du gjør, alle dine forsøk på å leve rett overfor Gud og mennesker, åpner deg stadig mer for ham. Jo mer han får fylle deg, desto mer kan han selv strømme videre ut over verden. Hans gaver er ikke bare til deg selv, de er til hele menneskeheten.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 37

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt. 

Også i vår egen åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart det du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Kjent og elsket innenfra

 Når et menneske åpner seg for Jesu blikk og lar lyset trenge inn, da skjer det et under. Lyset avslører det urene i menneskets hjerte, men dette urene blir forvandlet til lys. Når du avslører ditt mørke for Jesus, forvandler han det til lys. 

Jesus kjenner oss ikke bare utenfra. Slik en lege kjenner pasientens sykdommer. Da kunne han ikke ha befridd oss helt fra vår indre ensomhet. Men Jesus kjenner oss innenfra. Han har opplevd det vi opplever. Jesus vet av egen erfaring hvor fristende den kan være, den veien so ikke er Guds vei. "Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som fristes" (Hebr 2,18).

Jesus har ikke syndet. Likevel har han båret hele menneskehetens synd på skuldrene sine. Ikke som en fremmed byrde som tross alt ikke kunne berøre hans innerste. Nei, han har båret synden i sitt hjerte. Synden har trengt inn i ham. Han har kjent hvor vondt synden gjør, og det har han kjent mye mer enn en hvilken som helst synder. Hans natur var å være ett med sin Far. Derfor kan vi ikke fatte hvor grusomt det var for ham å være forlatt av Faderen.

Jesus kjenner oss innenfra. Ingen kjenner oss så godt som han. Han er den eneste som kan forvandle vårt mørke til lys. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 70