Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker?

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25). 

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større.

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dypt, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet. 

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer vil han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Lengselens makt

 Hvorfor venter Gud? Hvorfor gjør han ikke verden om til et himmelrike med det samme? Hvorfor oppfyller han ikke straks våre gode ønsker? 

Også salmisten klager: "Våkn opp! Hvorfor sover du, Herre?...Hvorfor skjuler du ditt ansikt?" (Salme 44,24-25).

Det er mye vi ikke forstår i Guds måte å handle på. Men av og til er det likevel mulig å ane noe. 

Når Gud venter, er det kanskje for at han vil gi deg muligheten til å lengte litt mer. Han vil at lengselen din skal bli dypere og større. 

Hvis noe vakkert og kostbart helt plutselig faller ned fra himmelen, blir du kanskje sprudlende glad. Men da er du knapt i stand til å ta helt og fullt imot det og verdsette hele innholdet. For å kunne ta imot noe virkelig verdifullt, må du forberede deg.

Lengselen er din forberedelse. Lengselen graver ut nye dyp i din evne til å ta imot. Et elveleie som bare er et par meter dyp, kan ikke romme så mye vann. Lengselen fordyper ditt indre elveleie. Den mobiliserer også kreftene dine, slik at all energien samles og rettes inn mot det etterlengtede målet.

Når et barn skal bli født, forbereder moren barnets komme med en lang, intens lengsel. Slik skal du også forberede Guds komme til jorden. Og jo mer du lengter, jo mer kan han fylle hele verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 364

Å vente er ikke noe passivt

Å vente er i en kristen kontekst ikke noe passivt. Det er en aktiv handling.

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

"Alt som ikke er evig, er for evig ubrukelig", skal C.S. Lewis ha sagt. En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han er kommet for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe annet valg enn å følge den.

Jeg tenker på ordene fra Salme 27,14:

'Vent på Herren! Vær ved godt mot! Ditt hjerte være sterkt! Ja, vent på Herren!'

Jakob ventet i 13 år.
Abraham ventet i 25 år.
M oses ventet i 40 år.
Jesus ventet i 30 år.

Om Gud sier at du skal vente, er du i godt selskap!

Guds tidsperspekttiv er annerledes enn vårt. Vi lever i klokketiden, Chronos-tiden, Han lever i Karios-tiden, som er Guds velbehagelige tid.

Måtte Gud lære oss overgivelsens hemmelighet.

Aktiv eller inaktiv - hemmeligheten ved å vente på Gud

Det er lett å tenke at når man er virksom, så er man i Guds vilje med ens liv. Men slik er det ikke. Å være aktiv, med syvende sansen full av avtaler, betyr ikke nøldvendigvis noe mer enn at man er travel.

Den som vil leve det indre livet må øve seg i å være inaktiv. Han eller hun må sette av tid til stillhet, refleksjon, kontemplasjon, den langsomme lesningen av Skriften, bønnen. Da kan det gå dager da man tilsynelatende ikke 'gjør' noe, men venter på Gud. Det er en prøvelse for 'kjødet'. Det er en prøvelse for stoltheten. Enkelte finner sin verdi bare når de er travelt opptatt med noe, og blir rastløse om noe ikke 'skjer'.

I inaktive faser er det lett å tro at det ikke skjer noe 'åndelig'.

Men det er tvert om motsatt!

Jeg har lært dette:

Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

Det skjer mer i det skjulte, enn i det åpenbare.

Å vente tålmodig

"Hvordan venter vi på Gud? Vi venter med tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at det skal slutte å regne eller at solen skal gå opp. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for der å finne sporene av Herren som vi venter på.

På latin er ordet for tålmodighet beslektet med et verb som betyr å 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som er blitt sådd i den jord vi står på, så de vokser og blir sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer rett foran øynene våre og der oppdage den første strimen av Guds herlge ankomst."

- Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey".  Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Aktiv venting

"Å vente er vesentig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det hander om å vente med et løfte i hjertet som gjør at det vi venter på allerede finnes der., 

I forbindelse med advent venter vi på at Jesus skal fødes. Etter påsken på at Ånden skal komme, og etter Jesu himmelferd venter vi på at Han skal komme tilbake i herlighet. Vi venter alltid, men vi venter i overbevisningen om at vi allerede har sett Guds fotspor.

Å vente på Gud handler om aktiv venting, oppmerksom og glad venting.

Når vi venter minnes vi Ham som vi venter på, og når vi minnes Ham skaper vi et fellesskap, som er beredt til å ønske Ham velkommen når Han kommer."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Tålmodig venting

Hvordan venter vi på Gud? Vi venter i tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at det skal slutte å regne eller at solen skal stå opp. Det er en aktiv venting da vi lever helt og fullt i nuet for å finne spor av Ham vi venter på. 

På latin er ordet for tålmodighet beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene som såes i den jord vi står på gro så de vokser og blir sterke planter.

Å vokse tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og der få oppdage det første glimtet av Guds herlige ankomst.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Aktiv venting

"Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu lærling er ingen tom venting. Det er å vente med et løfte i hjertet som gjør at det du venter på allerede finnes der.

I adventstiden venter vi på at Jesus skal fødes. Etter påske venter vi på at Ånden skal komme, og etter Jesu himmelfart venter vi på at Han skal komme tilbake i herlighet. Vi venter alltid, men det er en venting i overbevisningen om at vi allerede har sett Guds fotspor.

Å vente på Gud er en aktiv, våkende og glad venting. Når vi venter minnes vi Ham som vi venter på, og når vi minnes Ham skaper vi et fellesskap som er beredt til å ønske Ham velkommen når Han kommer."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Tålmodig venting

"Hvordan venter vi på Gud? Vi venter med tålmodighet. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på at bussen skal komme, at regnet skal opphøre eller at solen skal stå opp. Det er en aktiv venting da vi venter helt og fullt i nuet får der å finne sporene av Ham som vi venter på.

På latin er ordet 'tålmodighet' beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å like seg igjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som plantes i den jord vi står på, så de vekster og blir sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og oppdage de første glimtene av Guds herlige gjenkomst."

Henri Nouwen (bildet) i boken "Bread for the Journey." Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Pinsenovenen

'Meningen ligger i det å vente', sier den walisiske poeten, R.S Thomas (bildet).

De ni dagene etter Kristi himmelfartsdag kalles fra gammelt av for pinsenovenen. Ordet 'novene' kommer av tallet ni og henspiller på det antallet dager Maria, Jesu mor og disiplene Hans oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn til Gud.

Noe av det aller siste Jesus hadde sagt til dem var dette:

'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye'. (Luk 24,49)

Kirken innbyr til stille dager etter Kristi himmelfartsdag. Dager som kan brukes til å vente på Herren, til bønn. Pinse er målet for alle kristnes liv, for det er Den Hellige Ånd som levendegjør Kristus for oss. Gjennom Helligånden forenes vi med Ham som nå sitter på Fars trone. Det er interessant å merke seg at Kristus sitter på tronen. Det er en posisjon av hvile, men også av autoritet.

Gjennom Helligånden strømmer den fred som Jesus talte om.

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus har altså lagt noe igjen etter seg, som kan gis oss av Helligånden.

Mangler du denne freden? Da er den verd å vente på i dagene mellom Kristi himmelfartsdag og pinse. Igjen og igjen trenger vi at Kristus kommer inn gjennom våre stengte dører og lyser sin fred. Derfor er pinsenovenen også en tid for å slippe tak i ting vi holder fast ved, som stjeler denne freden fra oss.

Å vente tålmodig på Gud

'Å vente er vesentlig for det åndelige livet. Men å vente som en Jesu disippel er ingen tom venting. Det er en venting med et løfte i hjertet som gjør på allerede finnes der', skriver Henri Nouwen.

Men hvordan venter vi på Gud?

'Vi venter med tålmod. Men det innebærer ikke passivitet. Å vente tålmodig er ikke som å vente på bussen, eller at regnet skal opphøre og solen skal skinne. Det er en aktiv venting der vi lever helt og fullt i nuet for å finne sporene av Ham som vi venter på.

På latin er ordet for tålmod beslektet med et verb som betyr 'lide'. Å vente tålmodig er å lide seg gjennom nuet - en lidelse som man får smake helt og fullt - og la de frøene gro som settes i den jord vi står på, så de vokser og bli sterke planter.

Å vente tålmodig innebærer alltid å være oppmerksom på hva som skjer foran våre øyne og der oppdage det første glimtet av Guds herlige ankomst'.

(Oversatt fra Bread for the Journey)

Stillhet og venting forut for Pinsenovenen

I dag skulle jeg egentlig vært et annet sted: På 200 års markeringen av Grunnloven på Hedmarktoppen.

Jeg gleder meg over å høre at nærmere 1000 har funnet veien dit.

I stedet har jeg tilbrakt dagen i stillheten i hagen vår. Hjertet krangler såpass at det ikke lot seg gjøre å komme seg til den andre siden av Mjøsa.

Jeg er glad for den lille hagen vår. Glad for de skyggefulle trærne. Jeg tåler ikke så godt varmen på grunn av hjertet. Finnes det noen vakrere årstid enn nå? Fuglene som synger. Bladene som er sprunget ut på trærne. Duftene fra blomstene.

Under treet mitt i hagen har jeg forberedt meg på de små artiklene jeg skal legge ut på bloggen i forbindelse med den tid som går under navnet 'Pinsenovenen'.

Som du vet ventet disiplene i Marias hus på det Faderen hadde lovt. Etter ni dagers intensiv bønn ble Den Hellige Ånd utøst på pinsedagen. Apostlenes nidagersbønn har inspirert kristne til å gjøre tiden mellom Kristi himmelfartsdag og pinse til en periode av bønn om åndelig fornyelse.

Under pinsenovenen - ordet novena henspeiler på de ni dagene - aktualiseres Jesu undervisning om Den Hellige Ånd.

På bloggen vil du disse ni dagene få del i små betraktninger og bønner, som jeg håper kan hjelpe deg til å gjøre disse dagene til rike dager med Gud,

Bildet som følger denne artikkelen er et bilde jeg liker veldig godt. Det illustrerer vår djupe Guds lengsel og betydningen av stillheten, om vi skal ha med Gud å gjøre.

De ni dagene i Marias hus var dager hvor man ventet på Gud.

Vi må bli mer djerve i vår bønn

Jeg har latt meg utfordre av disse ordene av C.H Spurgeon denne morgenen:

"Utsatte bønnesvar er ikke bare trosprøver. De gir oss også muligheter til å ære Gud ved at vi holder ved i troen på Ham og stoler på at Han skal gi oss det vi har bedt om."

Etter å ha lest dette kom jeg til å tenke på Jesu ord, slik de er gjengitt i Matteus 11,12:

"Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg."

Av og til er det noe tafatt med våre bønner. Vi trenger en større djervhet. Vår norske væremåte må legges til side. Vi trenger noe av det som vi leser om i Matteus 11, en beslutsomhet. Men mann ved navn Bickersteth har sagt:

"Det at vi er så likegyldige med å gi oss tid til å vente på bønnesvaret, viser hvor lite vi egentlig legger i våre bønner. En bonde er ikke fornøyd uten grøde. Idrettsmannen vil se resultater. Legen følger med om medisinen virker. Skal så den kristne stille seg likegyldig til resulatet av sitt arbeid?

Hver bønn som den kristne ber i tro og som er etter Guds vilje, bedt i Jesu navn og under Åndens ledelse, vil bli besvart, enten det gjelder timelige eller åndelige velsignelser.

Bønnesvaret fører til at Gud blir æret og Hans folk opplever åndelig og evig velsignelse. Jesus avviste aldri noen som kom til Ham og søkte hjelp, og vi tror vi heller ikke nå går forgjeves med våre bønner til nådens trone.

Svaret kan være underveis selv om vi ikke registrerer at det kommer. Den sæd som ligger i jorden gjennom vinteren, fester rot for å kunne spire om våren og gi grøde om høsten. Den synes ikke over bakken, men ser ut til å være død og verdiløs."

I Salme 62,6 leser vi:

"Fra ham kommer mitt håp."

Et budskap til alle som blir tatt til side

Dette budskapet av Leonard Ravenhill har fått stor betydning for mitt liv. Det er som om han taler rett inn i min egen livssituasjon for tiden. Ravenhill understreker betydningen av å være stille for Herren, av å korsfeste sitt kjød og lidelsen. Lidelsen som mange ganger kan virke så uforståelig. At Herren tar oss til side. Men Han vet hvorfor.

En orientering til bloggens lesere

I perioder fremover vil jeg oppholde meg mye i bønnekoia Mamre. Det betyr at det kan bli vanskelig å komme i kontakt med meg. Det er begrenset hvor mye jeg får mulighet til å besvare eposter eller telefoner. I perioder kan det også innebære at bloggen ikke blir like regelmessig oppdatert. Det har sammenheng med at det ikke er strøm i koia, og jeg må blogge via mobiltelefon. Men følg med, bloggen vil oppdates så ofte det gis mulighet. Jeg har også en annen mulighet, da en venn av meg kan få lagt ut bloggpostene for meg. Så bloggingen opprettholdes. Eventuelle besøk hos meg i koia, ber jeg om at det avtales om på forhånd. Jeg vil være tilbake i huset vårt innimellom, og vil da sjekke epost og lese brev. Det er folk hjemme, så de vil også kunne besvare eventuelle spørsmål. Det er litt usikkert ennå når jeg reiser til koia for å oppholde meg der, men jeg regner med at det blir til at jeg gjør det når skolen starter opp igjen.

En har sagt at "bønn er en relasjon med Han som elsker oss, karakterisert av å vente på Ham og llytte til Ham."

Det tar jeg med meg inn i stillheten i Mamre.

Jeg verdsetter din forbønn.

Av og til består bønn ganske enkelt av å vente

"Jesus vår glede, når vi innser at du elsker oss blir noe i oss lindret, ja, til og med forvandlet. Vi spør deg: 'Hva ønsker du av meg?' Og ved Den Hellige Ånd svarer du: 'La ingen ting bekymre deg. Jeg ber i deg. Våg å gi ditt liv.'

Av og til består bønn ganske enkelt av å vente: vente på at det vil åpne seg en vei framover, at de indre motstanden skal forsvinne. På samme måte som vi erfarte også Kristus tider av brennende tålmodighet.

Troen ber oss verken om å tilintetgjøre eller opphøye det menneskelige begjær, men samle det i et begjær som er enda større:

tørsten etter Gud.

(Bror Roger av Taize)

Alene med Gud

Det må ha vært forunderlig det Adam og Eva opplevde i Edens hage.

"Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8)

Vårt djupeste behov som menneske, er å lære oss hva intimitet med Gud innebærer. Før vår historie begynner, før menneskets fall, var det et paradis kalt Eden. I denne hagen var livet slik det var ment å skulle være. Her levde de første menneskene, og deres historie er viktig for oss fordi hva det nå enn var de hadde, og hva det nå enn var som de var, så er vi ment å være og ha. Det Adam og Eva frydet seg over og nøt mer enn noe annet av dette steds herlighet, var dette: de vandret med Gud. De talte med Ham - og Han med dem.

Det er dette fellesskapet du og jeg var ment for. Det er dette vi må gjenoppdage.

Da må vi av og til strenges ute fra omgang med mennesker, og lære Gud å kjenne. Dette er en del av Guds program - lønnkammeret, det sted - enten det nå er et fysisk rom i et hus, eller det er ute under himmelhvelvet - der man i bønn og tro går inn og venter på Gud.

Det er tider da Gud reiser en ugjennomtrengelig mur rundt oss og avskjærer alle støtter, ja, setter en grense for all tidligere virksomhet. Han helliger oss for det guddommelige, noe nytt og uventet, noe som de gamle forholdene ikke passer inn i. Gud skaper en ny drakt for oss, etter et nytt mønster, og vi blir bare opptatt med Ham.

De mennesker Gud fører inn i spesielle oppgaver, stenger Han først inne.

Slik at det eneste de vet er at Gud har grepet tak i dem og at Han verner om dem.

De må bare lære seg å vente på Herren.

Å vente på Gud

I år vil det være nøyaktig 180 år siden Andrew Murray ble født. Fremdeles leses han som en av de viktigste oppbyggelsesforfatterne verden over. Han var pastor for en menighet i Sør-Afrika. Jeg kom til å tenke på ham i dag i forbindelse med boken jeg holder på å skrive om Abraham, for Abraham måtte lære den hellige øvelsen som heter: Å vente på Gud.

Det er ikke lett å våke, eller vente på Gud, særlig ikke for det moderne mennesket. Men det er en del av det å være et Guds barn. I en bok om nettopp dette tema skriver Murray i forordet:

«Jeg fikk nylig lagt på mitt hjerte en overbevisning om at vi i alt vårt kristne liv, både personlig og offentlig, trenger mer av Gud. Jeg føler at vi må øve opp vårt folk til å vente på Gud når de tilber Ham, og også hjelpe dem til å utvikle en dypere fornemmelse av Hans nærhet, av mer direkte kontakt med Ham, og til full avhengighet av Ham som er det endelige målet for vår tjeneste... Erfaringene det siste året, både personlig og offentlig, har bare fordypet min overbevisning. Det er som om jeg så vidt begynner å se den dype sannheten om at vårt forhold til Gud dreier seg om å vente på Ham, og hvor lite vi har vært oppmerksom på dette behovet i våre liv og vårt virke.»

Prokla Media har utgitt Andrew Murray's bok: Vente på Gud. Den er absolutt verd å lese, ja ikke bare lese, men studere!