Jeg vender stadig tilbake til et ord fra 1.Mos 3,8 og til den paradistilstand som Adam og Eva befant seg i:
"Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval."
Visst var det vakkert i Edens hage. Vakrere enn sikkert kan forestille oss. Men det mest fantastiske var likevel dette: På den tid på døgnet da det begynte å bli svalt i hagen, kom Gud på besøk. Det virker som om dette nesten var dagligdags. Et forunderlig vennskap må det ha vært, mellom Skaperen og de to første menneskene. En inderlighet, en nærhet. Vi merker den allerede ved skapningens begynnelse, når Gud gir Adam oppgaven med å sette navn på det skapte. Vennskapet mellom de to er til å ta og føle på.
Vi har i mye av vår forkynnelse lagt sterk vekt på syndefallet, og syndefallets katastofale følger for menneskeheten. Vi har kanskje ikke vært like opptatt av det liv som ble levd i Eden før syndefallet.
Jeg synes John Bevere setter gode ord på dette i boken "Nærmere Gud". Der skriver Bevere:
"Adam kjente Herren, men ble på grunn av synd, eller ulydighet, skilt fra Hans herlige nærvær, og hans skjebne spredte seg til heke menneskeheten. Menn og kvinner kunne ikke lenger se eller kjenne Gud slik Adam en gang hadde gjort det. Men Faderen lengtet med stor lidenskap og kjærlighet etter å redde fellesskapet vårt fra denne grusomme atskillelsen. Som svar sendte Han Jesus, som hadde vært hos Faderen fra begynnelsen; Gud manifestert i kjød, for å betale prisen sin skulle befri oss fra mørket for å forsone oss med Gud, hvis vi tar imot Ham som vår Herre.
Likevel har ikke denne gjenforeningen mellom Gud og mennesket blitt forkynt eller erfart i sin helhet. Vi har lagt vekt på befrielsen fra synd og død, men forsømt det fortrolige fellesskapet som venter alle dem som er blitt befridd. Denne forsømmelsen er kostbar og til og med ødeleggende, siden så mange går glipp av det vidunderlige ved å kjenne Gud på en fortrolig måte."
Så langt Bevere.
De siste dagene har jeg opplevd som veldig sterke følelsesmessig. Som hjertepasient med et operativt inngrep bak meg, har jeg ikke hatt så mye krefter til å bevege meg utendørs. Men det er blitt noen turer i nabolaget og til bønnekoia Mamre. 1. pinsedag dro Poirot, vår kjære Wheaten Terrier, og jeg på en skogstur i et skogsområde ikke så langt fra mitt barndomshjem. Det ble en flott opplevelse for oss begge. Fuglesangen, løvtrærne, stien vi vandret på, hestene vi møtte, landskapet jeg kunne gjenkjenne fra tidlig barndom. Det ble en litt "Eden-opplevelse" om du forstår. Det vakre været, med knallblå himmel, og den gode varmen forsterket det hele. Alt rundt oss to vitnet om en vakker Skaper som står bak alt det vakre som er skapt. Gud Herren er vakker i sin kreativitet, og Han er vakker i sin hellighet. Begge disse to sidene ved Gud ble så forsterket (på en positiv måte) på denne turen.
De siste nettene har jeg våknet rett før soloppgang, på grunn av føling. Det siste er ikke så morsomt å oppleve, det kan faktisk være ganske skremmende til tider. Men det som oppleves så flott er det vakre fuglesangen, i det solen stiger opp over åskammen på den andre siden av Mjøsa. Den er så sterk, så inderlig. Jeg tror de synger for å prise Gud. Årsaken til det finner jeg i Romerbrevet, hvor apostelen Paulus skriver:
"For skapningens inderlige lengsel venter og stunder etter åpenbaringen av Guds barn. For skapningen ble underlagt forgjengelighet, ikke frivillig, men på grunn av Ham som la den under forgjengelighet, men med håp, for skapningen selv skal bli fridd ut av forgjengelighetens trelldom og ført inn i herlighetens frihet, den som tilhører Guds barn. For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne tid." (Rom 8,19-22)
Dette på grunn av syndefallet.
Men Adam opplevde at hele skaperverket priste Gud, og han og Eva levde i dette forunderlige fellesskapet og samværet i Eden, som jeg tror vi skal erfare, til en viss grad også her i tiden.
