En hedersmann er 80 år

 I dag fyller en god venn 80 år. Uredd, modig, vennlig er ord som passer når en skal beskrive Alv Johan Magnus. Han er en tydelig profetisk stemme i vår tid, og våger å tale der andre tier. Jeg setter stor pris på at han løfter fram Guds Ord i en utydelig tid som vår.

May Sissel og jeg har hatt den store gleden av å kjenne Alv gjennom mange år, og særlig gjennom det nasjonale bønnearbeidet og de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud helt siden starten. Det var til Alv jeg henvendte meg da jeg delte tankene om et nasjonalt bønneråd for Norge, og sammen tok vi initiativet til å starte Nasjonalt Bønneråd for Norge, et forum for bønneledere og bønnenettverk. 

Vi stiller oss i rekken av de mange gratulantene som hyller 80-åringen på dagen i dag. Det er menge ting som kunne vært skrevet om Alv. En tin som helt sikkert kunne vært føyd til, er dette: Alv er hel ved!

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen og jeg sammen med Alv Magnus i forbindelse med en av bønnekonferansene på Grimerud. Foto: May Sissel Hansen

For en preken som denne blir du utestengt i Borg bispedømme

TOMB KIRKE, SÅMANNSSØNDAGEN, 17 FEBRUAR 2019

PREKEN VED ALV MAGNUS

Innledning:

Denne dagen i kirkeåret har særlig oppmerksomhet omkring forkynnelsen av Guds Ord.

Liknelsen om såmannen i Lukas evangeliets 8. kapitel har gitt navn til denne dagen.

Når en på såmannssøndagen skal legge særskilt vekt på forkynnelsen, blir jeg minnet om hva apostelen Paulus sa til de eldste i menigheten i Efesos da han skulle ta avskjed med dem og visste at det var siste gang han skulle se dem:

«Jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd.»

Eller som det heter i en annen oversettelse: «Jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne heleGuds plan og vilje». «Derfor», legger han til; «er jeg uten skyld om noen forspiller sitt l iv.» (Ap.gj.20:27)

Så alvorlig er det. Predikanter kan pådra seg skyld ved at en ensidig og mangelfullforkynnelse fører til at menighets-lemmer ikke tar det så nøye med hvordan de lever somkristne.

La oss lese sammen dagens tekst fra Matt. 13:24-30. I dette kapitelet er det seks liknelser om Guds rike. To av dem handler om en såmann som sår korn i åkeren. Tilsynelatende forteller Jesus alle disse liknelsene samme dag overfor en folkemengde ved stranden av Genesaretsjøen mens han sitter i en båt litt ut fra land.

Når det gjelder de to såmannsliknelsene ber disiplene Jesus om å forklare dem. De har øyensynlig ikke fattet poenget med noen av dem. Det vi legger merke til er at Jesus i forklaringene til begge liknelsene understreker betydningen av å høre, og høre rett! Om folket sier han: «De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke.»

Men til disiplene sier han: «Salige er deres ører for de hører!» Og så gjentar han til slutt etter utleggelsen av den siste liknelsen, som er dagens tekst: «Den som har ører, hør!» Mao, Lytt! Hold fokuset! Vær oppmerksomme! Hvorfor? Fordi det er avgjørende at vi forstår hva han ønsker å formidle. Hvordan de – og vi – oppfatter det han har på hjertet å si, har enorme konsekvenser!

Så til selve teksten. Himlenes rike er å likne med en mann som sådde godt korn i åkeren sin.Hvem er denne mannen? Det er Menneskesønnen, slik omtalte Jesus seg selv. Og hva ersåkornet? I henhold til den først liknelsen er det Guds Ord.

Hvor spiredyktig er Guds Ord? 100 %! Guds Ord er levende, sier Hebreerbrevets forfatter. Om såingen av Guds ord skal bli vellykket og bære frukt, beror ikke på såkornet, men på jordsmonnet. I den første av såmannsliknelsene er det tale om fire typer jordsmonn, eller hjerter. I det første tilfellet kom fuglene og spiste det opp fordi det falt på veien. De som hørte ordet fant ikke rom for det, de forsto det ikke. Resultat: Ingen frukt!

I det andre tilfellet både hørte de og forsto de ordet, ja de tok til og med i mot det medglede. Men heller ikke her ble det noen frukt. For når motgang og vanskeligheter melder seg,gir de slipp på såkornet, de melder pass og gir opp hele trosprosjektet.

I det tredje tilfellet var det torner og tistler som kvelte såkornet. Heller ikke her fikk kornetvokse og bære frukt. Bekymringer, rikdommens bedrag; det at den lover mer enn den kanholde, og lysten på andre ting, hindret at det skulle bli noen frukt av såmannsarbeidet.

Bare i det fjerde og siste tilfellet ble det resultater; kornet falt i god jord! Noen bar så myesom 100 fold, andre seksti og noen 30 fold. Hvis vi tenker at vi har fire mennesker som alle utsetter seg for forkynnelse av Guds ord, er det tre som blir stående uten varig frukt. Statistisk sett nedslående!

Men siden det er Jesus som sier det, er det en sann beskrivelse av virkeligheten. I denne første av de to såmannsliknelsene er Jesu fokus den enkeltes hjerteholdning. Hvem har et mottakelig sinn og en vilje til å holde fast på Ordet uansett hvor ugunstige omstendighetene kan fortone seg?

For det mennesket som er overgitt til å stride for troens ord som er plantet i dem, vil det garantert bli en frukt som varer. Vi skal bite oss merke i noe Jesus forteller når det gjelder både denne første og den andre liknelsen om såmannen. Det er at en fiende dukker opp når Ordet såes.

I parallell stedet i Markusevangeliet sier han at «straks kommer Satan og tar bort Ordet».Hvem han er og hvorfor han er der, kan det virke som Jesus ikke trenger å forklare. Atdjevelen er en personlig ond og virksom makt, forutsetter Jesus som kjent for disiplene.

Men er det det for oss? Har vi en bibelsk forankret forståelse av virkeligheten? Tenker vi atdjevelen er operativ i Norge anno 2019, eller er han og hans demon-hær bare virksomme ifjerne himmelstrøk langt borte fra våre kyster?

Vårt neste spørsmål bør derfor være: Hvorfor er djevelen der når Ordet såes? Hvorfor menerhan det er påkrevet å søke å hindre Ordet fra å slå rot i et menneskes hjerte? Og hvorforumaker han seg med å så ugress i åkeren etter at husbonden har sådd sitt gode korn?

Bibelen tenker at det er to riker: Guds rike og denne verdens rike, eller djevelens rike. Hva erdet som bevirker forflytning fra djevelens rike til Guds rike? Instrumentet er Guds Ord!

«Troen kommer av å høre Guds Ord», sier Paulus til menigheten i Roma. «Vi er født på ny,(inn i Guds rike) av uforgjengelig sæd, ved Guds levende ord, som er og blir,» sier Peter. (1.Pet.1:23)

Som for å understreke at det er Ordet som bringer vekst i Guds rike, er det interessant ånotere seg hvordan Lukas ordlegger seg i Apostlenes gjerninger når han skal skrive om Gudsrikes utbredelse.

Han sier ikke at Paulus eller Peter hadde fremgang, men: «Guds Ord hadde fremgang». (Ap.gj.6:7) Og «Guds Ord hadde fremgang og bredte seg stadig videre ut.» (Ap.gj.12:24) Og enda et sted: «Slik hadde Guds Ord stor fremgang og fikk makt.» (Ap.gj.19:20)

Når det er Guds ord som forårsaker vekst og utbredelse av Guds rike, forstår vi kanskjehvorfor sjefen for denne verdens rike ikke er passiv og likegyldig når Guds ord forkynnes!

En vekst av Guds rike må nødvendigvis gå på bekostning av denne verdens rike. Vekst i Gudsrike ser han som en trussel for egen makt og innflytelse. Derfor setter han inn sittmotangrep.

I vår tekst sier Jesus at når arbeiderne sover, kommer han og sår ugress blant hveten. Det tarlitt tid før arbeiderne oppdager ugresset. Det likner til forveksling på hveten i starten. Menetter hvert avsløres at midt i hveteåkeren står ugresset. «Skal vi fjerne det?» Spør arbeiderne.

« Nei, svarer bonden, da kunne dere komme i skade for å rykke hveten opp samtidig». Hveten er for dyrebar for bonden. Han kan ikke risikere å miste noe av det verdifulle kornet. Hveten er jo Guds umistelige barn. «La dem vokse sammen til høsten».

Men ugresset, hvem er det? «Ugresset er den ondes barn», sier Jesus. Likesom det bare er to riker, er det også bare to slags mennesker: Guds barn, de som hører til i Guds rike og djevelens barn, de som hører til i hans rike.

Når skal så ugresset samles sammen for å brennes? «Ved denne tidsalders avslutning», sierJesus. Tiden og historien har en begynnelse og en ende. Hvem er betrodd å sørge foradskillelsen av ugress og hvete? Høstfolkene. Det er englene. De tar ikke feil!

«Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt som volderanstøt og de som lever i lovløshet.» (Matt. 13:41) Hva og hvem er dette?

La oss ta det første først: Alt som volder anstøt. På grunnteksten brukes et ord som på gresk heter «skandalon». Det var navnet på en pinne det var festet et åte på for å lokke dyr i en felle. Det er fra dette ordet vi har ord som «skandale» og «skandaløst».

Ut av hans rike skal fjernes alt som lokker til synd. De eller det som vil lede mennesker bortfra Gud og hans vilje, skal englene rydde bort.

Har vi noe eksempel annet sted i evangeliene der dette ordet SKANDALON er brukt? Da Peter i sin misforståtte empati med Jesus bedyrer overfor ham at han slett ikke må lidekorsets vanære, sier Jesus: «Vik bak meg Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke syn og sans for Guds vilje, bare menneskers vilje.» (Matt.16:23)

Her representerer Peters utsagn et anstøt for Jesus, et sentimentalt utspill som kunne representere en fristelse til å vike av fra den oppgave han skulle utføre for menneskers frelse.

Hva med de røster i dag som sier at vi må slutte å kalle samboforhold for synd?! Somoppmuntrer unge til å eksperimentere med sex. Som sier at du må selv definere hvilket kjønn du er, uavhengig av hva du er født som biologisk sett. Hva du føler er rett for deg, er det du skal gå for.

Hva skal vi mene om dem som legger til rette for å bekrefte og velsigne en livsstil på tvers av Guds uttalte vilje? Er det noe mindre enn skandaløst at man fra kirkens ledelse er villige til å omdefinere ekteskapet? Løsrive det fra dets biologiske ramme?

Guds første institusjon! Er ikke det en hån mot Gud? Og er ikke det en ugjerning mot mennesker? Man lokker mennesker på av-veie så de står i fare for å miste hjemstavnsretten til Guds rike.

Det er ikke kjærlighet, men sentimentalitet. Sann kjærlighet er å ville den annens høyestegode!

Til menigheten i Korint, den romerske provinsbyen som var kjent for sin umoral, sier Paulus i det første brevet til dem, at noen i menigheten levde i homoseksuelle forhold før de ble kristne, men nå, sier han; «er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved Guds Ånd.» (1. kor.6:11)

Altså har det funnet sted en omvendelse fra en livsstil som ville ført til at de mistet arveretten til Guds rike!

Hvem er de som lever i lovløshet? De skal ut av Guds rike. Merk! De er ikke i verden, men iGuds rike! De befinner seg i menigheten. Men hører ikke hjemme der, og skal en dag fjernes.

Hva vil det si at de er lovløse? Sier ikke Paulus om de troende et de ikke lever under loven, men under nåden? (Rom. 6:14) Men å være under nåden er på ingen måte det samme som å være lovløs.

La oss lytte til hva Paulus sier i samme brev til menigheten i Roma: «Skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden»? og svarer: « Langt der i fra!»

Som i brevet til Korint, peker han på hvordan det var før de ble kristne: «Før stilte dere lemmene deres til tjeneste for urenheten og lovløsheten som førte til lovløshet – så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse.» (R.6:19)

Lovløshet settes opp som motstykke til rettferdighet. Lovløshet vil si at man ikke anerkjenner Guds rett til å bestemme kjørereglene i livet. Vi er gjester, en kort stund, i hans univers og må rette oss etter hva verten har bestemt, hva han vil.

Vi har lært at vi må rette oss etter myndighetenes bestemmelser her i landet, så lenge vi bor her. Det er ingenting merkverdig ved det. Ingen er tjent med anarki. Ikke noe politisk parti har det på sitt program. Den som ikke vil innordne seg under Jesu program, har ingen varig plass i Guds rike. Rebellene havner et annet sted.

Hvor da? «De blir kastet i ildovnen», sier Jesus. Hvordan er det der? «Der skal de gråte ogskjære tenner»! Sterke uttrykk for følelser. Hva slags følelser? Vi kan bare gjette: Smerte,sinne og fortvilelse!

Men hva med hveten? De rettferdige? De som er rikets barn? De som har akseptert Jesussom herre og redningsmann og bøyd seg under hans vilje – som lever ved nåden og lar seglede av Guds Ånd? Hva med dem?

«De skal skinne som solen i sin Fars rike», sier Jesus. Hvilken fremtid Jesus borger for når det gjelder sine disipler! Hvor vil du havne? Det er bare to destinasjoner. Jesus åpner ikke for noen andre. Ildovnen eller skinne i din fars rike! Valget er egentlig ditt – og bare ditt. Jesus tar det ikke for deg.

Han tvinger ingen. Du må frivillig velge ham og hans rike. Ingen gjør det for deg. Ingen kanheller fravriste deg den plass Gud har tiltenkt deg. Ingen andre enn deg selv.

Du må ta valget. Det er alvoret ved å være menneske. Din evige skjebne avgjør du her og nå. Om vi etter å ha lyttet til dagens tekst ser at vi enten har representert en fristelse for andre til fall, eller at vi har levet etter eget forgodtbefinnende og gjort vår egen vilje til øverste autoritet i livet, da har vi muligheten til å vende om! Her og nå!

Ingen er så barmhjertig som Gud. Så fort vi er villige til å vende om og bekjenne vår synd, er han trofast og rettferdig så han tilgir oss syndene og renser fra all urettferdighet! (1. Joh.1:9)

Kanskje du synes dette var barsk tale. Og uvant skarp. Jeg har bare sagt det samme som står i Det nye testamente. Jeg har ikke fått noe mandat til å revidere Guds Ord. Det hverken kan eller skal endres. Det står fast til evig tid. For alle mennesker alle steder til alle tider.

Jeg ønsker ikke å være en Skandalon som avstreifer og avfeier alvoret i det Jesus sier. Jeg skal nemlig en dag stå ansikt til ansikt overfor ham og avlegge regnskap for minforkynnelse, om jeg har talt i henhold til hans Ord. Den prøven vil jeg bestå. «Prøver jeg åvære mennesker til lags, da er jeg ikke Kristi tjener», sier apostelen Paulus. (Gal.1:10) Jeg tar hans ord til følge.

Måtte alle vi som er i kirken i dag finnes i vår Fars evige rike!

AMEN

Biskop Atle Sommerfeldt vil stenge ute Alv Magnus som taler i Borg bispedømme

Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet brev til samtlige prostier og til preses i Den norske kirke, og advart mot å bruke Alv Magnus (bildet) som taler.

Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17.februar. Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger.  Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne.

Mange takket Alv Magnus for talen, mens noen ble forarget. De ga utrrykk for sin misnøye overfor sognepresten, som gikk til det skritt å uttale seg i menighetsbladet. Der beklaget sognepresten så mye det Alv Magnus forkynte.

Da reagerte biskopen i Borg. Han har skrevet to artikler i Dagen hvor han tar avstand fra den klare evangeliske talen til Magnus, og nå tar han altså neste steg hvor han advarer kirkene i Borg bispedømme mot å slippe Alv Magnus til på talerstolen!

Det hele vitner om den store nød som finnes i Den norske kirke for tiden. Vi lever virkelig i frafallstider, når en biskop må bruke sin makt til å hindre forkynnelsen av Guds ord. Det minner ikke så rent lite om tiden da Hans Nielsen Hauge levde. At dette skjer nettopp i Borg bispedømme har sterk symboleffekt.

Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren, som vil lyde Gud mer enn mennesker. La oss omslutte Alv og Margareta og familien i våre forbønner.

Billedtekst: Alv Johan Magnus. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Sommerhilsen fra Alv Johan Magnus i Krakow

Alv Johan Magnus (bildet) har skrevet en sommerhillsen til sine venner, som jeg ble så grepet av og som angår oss alle i en tid som vår, en tid hvor jødehatet vokser. Med Alv's velvillige tillatelse gjengis den her på bloggen min: 

Den grå, tre etasjer høye husveggen, har mistet mye av sin murpuss. Rustne jernbjelker stikker ut fra veggen og antyder at de i sin tid har båret oppe små balkonger. Jeg sitter i en bakgård i den gamle jødiske bydelen Kazimierz i Krakow.

Området som opprinnelig lå utenfor bymuren, ble gitt av den polske kongen Kazimierz til jøder på flukt i andre halvdel av 1300 tallet. De flyktet fra vest- og mellom Europa for å redde livet fordi man gjorde dem ansvarlige for Svartedauden. Her fikk de bygge og bo, beskyttet av kongen.

Da Wermacht rullet inn i Polen 1. september 1939, var det starten på den 2. Verdenskrig og innledning til den verste jødeforfølgelse i historien. På torget i Kazimierz ligger en stor sten. Der leser jeg at 65 000 jøder fra Krakow ble drept. Før krigen bodde 6,5 millioner jøder i Polen, Sovjetunionen og Litauen. 93 % av de polske jødene ble utryddet under Holocaust.

Bare noen minutters vandring herfra, over på den andre siden av elven Vistula, ligger fabrikken til Oskar Schindler. Mange husker filmen Schindlers liste fra 1993. Han ordnet ansettelse av 1100 jøder som ellers ville endt opp i dødsleiren Auschwitz.

En jødisk dame vi traff her om dagen, fortalte at hun hadde arbeidet med å dokumentere 55 000 vitnesbyrd av mennesker som hadde kontaktet Steven Spielberg etter filmingen.

Margareta og jeg er her på en jødisk kulturfestival. Det veksler mellom foredrag, filmer og konserter, mange av dem i den gamle tempelsynagogen.

UNESCOs beslutning i oktober 2016 om å fraskrive jødene noen tilhørighet til tempelplassen og vestmuren i Jerusalem, var utgangspunkt for et foredrag av den 80 år gamle israelske arkeologen Dan Bahat. På grunnlag av, ikke minst egne utgravninger i Jerusalem, hevdet han at UNESCO underslår fakta.

En internasjonal autoritet om holocaustfornektelse, professor Deborah Lipstadt fra USA, som vant en sak mot den britiske forfatter og holocaustbenekter David Irving, talte om antisemittisme her og nå. Søkningen til foredraget var enorm, noe Lipstadt forklarte som temaets aktualitet i dag. Lipstadt, som selv er jøde, mente stereotypene om jøden som pengegrisk, lur og maktsyk, hadde sin bakgrunn fra rettssaken mot Jesus. Jesus ble anklaget av jødene fordi han jaget de grådige pengevekslerne bort fra tempelet. Jødene hadde ikke lov til å ta livet av noen, men gjennom sluhet fikk de romerne på sin side og under sin makt, slik at de fikk ham henrettet.

Hun mente at dette ble den offisielle religiøse institusjons (les romerkirkens) kollektive formening om jødene, men at dette synet migrerte over til det sekulære samfunn. Hun nevnte Voltaire som eksempel på en som hatet kirken og som samtidig avskydde jødene og omtalte dem i fiendtlige og nedlatende vendinger.

I dag er antisemittisme ikke forbeholdt én side av det politiske spektrum, fortsatte hun, men gjenkjennes på venstresiden som antisionisme, der fokus rettes mot Israel som årsak til alle problemer i Midtøsten, og på høyresiden; den mer klassiske antisemittisme.

For oss jøder er det likevel viktig ikke å nøyes med å forsvare oss mot angrep, og fremfor alt må vi unngå å falle for tanken om oss som offer, sa hun. Vi må feire vår egenart og det vi har oppnådd, avsluttet hun.

Det er nok å nevne at 24 % av alle Nobelpriser gjennom tidene er tilfalt jøder og ikke minst hvordan de har maktet å bygge opp en velfungerende stat av flyktninger fra mer enn 150 nasjoner på 70 år!

Jeg sitter her i bakgården og tenker på dem som en gang bodde her. De lange tonene fra en som øver på fiolin, kommer fra et åpent vindu over hodet mitt. Vedkommende terper på detaljer, men avslører samtidig stor virtuositet. Den mollstemte melodien, så typisk for klezmermusikken, gir næring til vemodet i all sin skjønnhet. 

Hvem har lidd som jødene?

Denne uken har minnet oss om hvor skjørt livet er. På den ene siden hvordan grusomheter kan settes i system og utfolde seg på grunn av folkets frykt og unnfallenhet. Men også hvordan enkeltmennesker kan bety en forskjell, der de våger eget liv for å redde andres.

Vi som har lest slutten av boken, vet at Guds rike vinner. Denne verdens riker forgår. Og med dem all lidelse og urett. Når? Det vet vi ikke. Men vi vet hvordan. Løven av Juda skal bryte inn i denne verden med makt og herlighet for å redde sitt folk og føre dem sammen med oss inn i den evige tidsalder.

Vi ønsker dere en god og glad sommer uten å miste fokus på ham som kommer! Deres hengivne, Alv og Margareta.

Billedtekst: Alv Johan Magnus (Foto: Ungdom i Oppdrag

Sognepresten og den gammeldagse forkynnelsen

Legg til bildetekst

Min gode venn Alv Johan Magnus, som jeg har stått skulder ved skulder med, gjennom mange år, ikke minst i forbindelse med de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud, får kritikk fra en sogneprest i Den norske kirke fordi han fra talerstolen i Tomb kirke tydelig og klart har forkynt Guds ord om livets to utganger. Det var Alv Johan Magnus og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd.

Det var i forbindelse med en felleskristen gudstjeneste i Tomb kirke i Østfold nylig, at Alv Magnus talte over dagens tekst fra Matt 13, 24-30, om ugresset og hveten. Magnus var klar og tydelig i sin tale, og holdt seg til teksten og forkynte hva Guds ord sier om både himmelen og den evige fortapelsen, om synd og omvendelse og at den som lever i synd ikke kan regne med å komme til himmelen. Magnus snakker også sant om den famøse abortuttalelsen til biskopene i Den norske kirke.

Dette syntes sognepresten i Råde, Arne-Leon Risholm, lite om.  Ifølge NRK kaller han forkynnelsen til Magnus 'gammeldags' og reagerte så kraftig at han måtte ta avstand fra forkynnelsen i menighetsbladet. Her skriver han blant annet: "Sognepresten vil beklage mye av det som ble sagt i denne prekenen, og stiller seg ikke bak deler av innholdet. Denne prekenen var ikke representativ for Den norske kirke i Råde."

Så vet vi det! Klar forkynnelse om synd og nåde og omvendelse er altså en gammeldags forkynnelse som ikke er representativ for Den norske kirke! Det Alv Magnus forkynte har vært og er representativt ikke minst for bedehusfolket som deltok på gudstjenesten i Tomb kirke, og sikkert også for pinsevennene og frikirkefolket som deltok. Men slik er altså utviklingen blitt at man ikke lenger tåler det som har vært evangelisk forkynnelse til alle tider.

Alv Johan Magnus er en av Norges fremste eksperter på Hans Nielsen Hauge. Som kjent møtte Hauge stor motstand fra presteskapet i Den norske kirke. Det er derfor interessant at Hauge-eksperten Alv Johan Magnus får kritikk av en prest i Den norske kirke for den samme forkynnelse som Hauge ville hatt.

For noen uker siden fikk jeg en gedigen gave av en god venn av vår familie. En norsk Bibel fra 1876 trykket i Christiania av Grøndal & Søn, et boktrykkeri stiftet av Hauge-vennene. Bibelen ligger nå synlig i vårt eget hjem som en sterk påminnelse om Guds Ords autoritet for liv og lære. I de siste ukene har jeg fått flere sterke påminnelser fra Den Hellige Ånd om å stå opp for Guds Ord i en utydelig tid som vår. Det er lett å kompromisse for dette koster og vil koste enda mer i tiden framover. På en profetisk og forbilledlig måte løfter Alv Magnus Guds Ord og holder det frem krystallklart som det er, gyldig for alle tider. Som forkynnere har vi et spesielt ansvar som vi ikke må svikte, for da svikter vi når det virkelig gjelder. En stor takk til Alv Johan Magnus som tar belastningen, også belastningen i å bli hengt ut i norske medier som svovelpredikant. Men det er verdt det. Sannheten seirer til slutt.

Stor glede

Denne uken har jeg gledet meg veldig over to ting. Det første som har gledet meg er morgenandaktene som Ragnhild Helena Aadland Høen har holdt i NRK Radio. De har vært sjelden vare. Gjennom nære, trosstyrkende fortellinger har andaktsholderen bydd på personlig opplevde erfaringer av Guds omsorg, nærvær og beskyttelse gjennom store prøvelser i eget liv. På en troverdig måte har hun vist til en rotfestet tro på evangeliet. Det er godt at NRK har oppdaget Ragnhild Helena. Hun kommuniserer godt, og jeg håper vi får høre mer fra henne i tiden fremover.

Det andre som har gledet meg, og som jeg fikk vite i dag, er at Alv Johan Magnus, skal tale i stedet for meg i Råde frikirke på søndag. Jeg hadde takket ja til å besøke denne flotte menigheten enda en gang, men helsen holdt ikke. Det er alltid vanskelig å melde avbud, synes jeg. Man føler man svikter, og jeg hadde virkelig sett frem til å besøke Råde frikirke igjen. Men det ble litt lettere når jeg fikk høre at en god og kjær venn kunne komme i stedet for meg. Jeg kjenner på en slik glede og takknemlighet for at det er Alv som skal preke på søndag.

Alv Johan Magnus har betydd så mye og betyr så mye for meg. Helt siden starten av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud har vi stått sammen, og sammen tok vi også initiativet til Nasjonalt bønneråd. Jeg takker Gud for Alv Johan. For den store betydningen han har hatt og har for vårt land. Hans profetiske samfunnsanalyser, hans rakryggede holdning til Bibelen, hans overgivelse til Kristus - alt dette og mer til har gitt ham integritet. Han er, for å sitere Bibelen, om en annen disippel av Jesus, "en ekte israelitt som det ikke er svik i."

Det er tydelig at både Ragnhild Helena og Alv Johan er mennesker som er glad i Jesus og som Jesus er glad i.

May Sissel og jeg legger nå kabalen for møter og seminarer høsten 2018 og våren 2019. Vi har fått en del henvendelser, og vi skal bruke helgen til å besvare dem. Til tross for store helsemessige utfordringer har jeg ikke tenkt å legge inn årene, men vil forsøke så godt jeg kan å besøke de menighetene som vil ha oss på besøk. Det er en slik glede og velsignelse å få stå i den tjenesten og det kallet Herren en dag ga, så lenge det er mulig. Så skulle dere ønske å ha besøk av oss er det bare å ta kontakt.

Bildet av oss tre er tatt av May Sissel i forbindelse med en av de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Den gangen hadde jeg den store gleden av å dele seminar med Ragnhild Helena, hvor hun delte sin visjon om Selja som et bønnested for hele nasjonen.

Jeg er glad for at jeg kan kalle Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus mine venner.

Takknemlighet for gode minner

Et bilde som vekker gode minner! Det er tatt for to år siden i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Det var Facebook som sørget for å ta det frem igjen i dag.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for vennskapet med Ragnhild Helena Aadland Høen og Alv Johan Magnus.

Mitt vennskap med Alv går langt tilbake i tid. Vi har stått skulder ved skulder i de nasjonale bønnekonferansene siden starten,  og det var Alv og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd. Nasjonalt bønneråd er et forum for de fleste nasjonale bønnenettverkene i Norge, hvor lederne for disse har mulighet til å komme sammen for å drøfte felles anliggender for bønn i vårt kjære fedreland. Nasjonalt bønneråd står nå også som arrangør av den årlige nasjonale bønnekonferasen på Grimerud.

Alv har en pionerånd som få andre jeg kjenner. Han er raus, djerv, varm og har en gave når det gjelder å analysere samtiden i lys av Guds ord. Hans lederartikler i Mot Målet, mens han ennå var leder for Ungdom i Oppdrag hadde en profetisk skarphet og tyngde som satte ting i sitt rette lys. Alv Johan er en mann med stor integritet, han lever hva han preker, og med stor ydmykhet. Det er mye latter og glede der Alv er, varme gode smil, rause håndtrykk - men også tårer. Tårer som eget bønnespråk.

Ragnhild Helena har jeg ikke kjent så lenge. Hun er en av Norges dyktigste kristne kronikører med en stilsikker og ofte overraskende penn, som målbærer en tydelighet i spørsmål som har med livet og troen å gjøre. Ikke minst for det ufødte barnets liv. Mange og meg selv iberegnet leser Ragnhild Helena Aadlands artikler - enten det er på hennes blogg eller i avisene - med stor interesse og takknemlighet.

For to år siden fikk deltagerne på det seminaret jeg holdt på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud møte et hjertevarmt menneske. Ragnhild Helena delte sitt sterke vitnesbyrd om hvordan Gud har båret henne og ledet henne gjennom sykdom, en husbrann, og til Selja og bønnealteret hun drømmer om å se realisert der. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger etter at hun hadde delt sitt sterke vitnesbyrd om Guds trofasthet. Mange var så grepet at de gråt åpenlyst mens de lyttet til henne.

Vennskap gjør livet rikt. I dag takker jeg Herren for Alv Johan og Ragnhild Helena.

Seminar Grimerud: Bønnerytmer i krevende tider

Gode minner fra Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud ved disse tider i fjor. Til venstre Ragnhild Helena Aadland Høen og til høyre Alv Johan Magnus. Sammen med Alv Magnus tok jeg i sin tid initiativet til Nasjonalt bønneråd og i alle de årene vi har arrangert de nasjonale bønnekonferansene har vi stått sammen i ledelsen for konferansene, sammen med andre bønneledere. Jeg takker Gud for gode venner. Med årene betyr vennskap mer og mer, og når livet er så skjørt som det er for meg i disse dager, så blir man ekstra takknemlig. Ragnhild er jeg blitt kjent med de siste årene, og det er også et vennskap jeg setter stor pris på.

I år skal jeg ha et seminar på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud: 'Bønnerytmer i krevende tider'. Det er på fredag 26. februar kl.14.00-15.15. Årets nasjonale bønnekonferanse holdes 26.-28 februar på Grimerud.

Du finner programmet her: http://bonnfornorge.no/

Gud kaller oss til å reise nye bønnealtere!

På den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som ble avsluttet søndag, hadde jeg gleden av å dele seminaret mitt med Ragnhild Helena Aadland Høen, som du ser på bildet sammen med Alv Johan Magnus.

Lørdag holdt jeg seminar om 'Bønnealtere, forbedere og den profetiske tjenesten'. Ragnhild Helena Aaland Høen snakket om Norges første bønnealter - Selja, hvor Norges kirke ble født. Hun tok oss med på en spennende reise tilbake til vår keltiske kristenarv, til modige menn og kvinner som satte seg i skrøpelige farkoster og ba: 'Blås Helligånd, blås!' og som ble ledet til Norges kyster og gav oss del i evangeliet. Selja ble et bønnens hus med ringvirkninger helt frem til vår egen tid. Og nå tennes flammen på nytt! Ragnhilds store drøm er å se dette bønnealteret gjenreist, ved at benediktinermunker vender tilbake til Selja og etablerer et kloster der. Dette er hele kristen-Norges arv!

Mange satte pris på at en katolikk og en baptist delte samme talerstol denne dagen!  Det måtte settes inn ekstra stoler for å få plass til alle, og mange ble synlig grepet av Ragnhilds sterke vitnesbyrd. Det er et under at hun står på beina etter brannulykken i deres hjem, hvor hun fikk tredjegrads forbrenninger på kroppen. I akkurat denne saken har vi felles interesser. Selja er for alle - katolikker så vel som for protestanter og ortodokse. Munkene som kom hit - sammen med Sankt Sunniva - hørte til den udelte kirken.

Mitt bidrag var å snakke om det bibelske grunnlaget for bønnealtere, som jeg tror Gud vil reise mange steder i vårt land. Vi snakker om geografiske steder, hvor mennesker kan be for land og folk. Som er innviet til bønn. Altere i Bibelen er synonymt med offer, forsakelse og tro. Mennesker som bygget slike gjorde det ved viktige hendelser i deres liv, og bønnealteret ble ofte vendepunktet - ikke bare i deres liv - men i nasjonen Israel. Slik også bønnealtere i moderne tid er. Jeg snakket også om hvor avhengig forbederne er fra å høre fra profetiske røster, og med profeter mener jeg ikke de som titulerer seg slik på sine visitkort, men som Herren har kalt avsides og som han former og danner i ødemarken. En ting kan man si sikkert om profeter. De er ikke de som mener seg å være det!

Årets bønnekonferanse ble spesiell - på mange måter. Ikke minst takket være besøket av den arabiske bønnelederen Rania Seyegh fra Bønnehuset i Nasaret. Israelsvennen Rania - som besøkte Norge for første gang i fjor - har satt djupe spor etter seg. Med profetisk klarhet og skarphet talte hun rett inn i den dagsaktuelle situasjonen i Norge. Hun la et alvor inn over oss, når hun talte om at det er en spesiell nådetid for Norge dette året, men at dette 'nådens vindu', har en varighetsdato. Dette 'nådens vindu' eller 'mulighet' varer kun dette året. Ikke slik å forstå at hun forutsier at nådens tid går ut på dato i år, men at den spesielle nådetiden Gud har gitt for de planene Gud har er noe som gjelder for 2015. Så er den anledningen over. La oss leve for Jesus og for Guds rike mens vi ennå har tid for å arbeide. Dette er definitivt ikke en tid for å sove. Natten kommer, da ingen kan arbeide. Sa Jesus.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for å hatt stått sammen med Alf Magnus siden vi flyttet de nasjonale bønnekonferansene til Grimerud. Jeg har vært med siden starten i Østre Frikirke i Oslo. Det har vært en stor glede. Sammen grunnla vi også Det nasjonale bønnerådet, som nå aksler ansvaret for denne bønnekonferansen. Det var så godt å møte lederne for de ulike bønnenettverkene som utgjør Det nasjonale bønnerådet i dagene forut for bønnekonfernsen, og dele fellesskapet med bederne.

I år kjente jeg også på en enda djupere takknemlighet for lovsangerne - så godt og inspirerende ledet av Anders Skarpsno, Marie Hognestad og Jan Honningdal - som fører oss inn i Guds hellige nærvær. Hva skulle vi gjort uten dem? I år var det et spesielt 'trøkk' over dem, og til tider dro de bokstavelig talt himmelen ned over oss.

Gratulerer med 70 års dagen - du djerve Guds kjempe og Guds venn!

I dag fyller en av plogspissene i Guds rike 70 år. Alv Johan Magnus (bildet), er en mann av Guds hjerte med en sjelden pionerånd.

Raus, ydmyk, en mann som ser og bekrefter andre, trofast, full av humor og glede. Og med en sjelden profetisk penn. I tiden han var ansvarlig redaktør for Mot Målet skrev han leder- og kommentarartikler med djup innsikt og profetisk brådd, og hjalp oss til å se hvordan det egentlig står til både med verdenssituasjonen og her hjemme i Norge - sett med Guds øyne.

Jeg er glad for å kalle Alv en god venn. En usvikelig venn. I mange år har vi stått sammen om de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Det var til Alv jeg gikk når jeg opplevde at Gud gav meg visjonen om Nasjonalt bønneråd, som skulle være et forum for landets ulike bønnenettverk hvor lederne kunne komme sammen for å dele fellesskap og lytte til Guds stemme. Sammen tok vi initiativet til Nasjonalt bønneråd.

I disse årene har jeg sett Gud bruke Alv til så mye velsignelse. Jeg har sett en mann sønderknust innfor Guds ansikt, med djup lengsel etter å lære Gud å kjenne, etter å bøye seg for Hans ord, eller å lytte til Jesu hjertelag for Norges befolkning. En mann på kne i bønn om vekkelse og fornyelse. En mann ydmyk nok til å innrømme feil, og la seg korrigere. En mann med et budskap, skapt i omgangen med stillheten innfor Guds trone.

Vi er mange som har mye å takke Alv Johan Magnus for på 70 års dagen. Få har betydd så mye for så mange i Norge. Takket være Alv har unge mennesker blitt tatt på ramme alvor og har fått gjøre en innsats i Guds rike, som har båret rik frukt.

Om han ikke lenger er leder for Nasjonalt bønneråd eller Ungdom i Oppdrag, er han og blir han en av Guds vektere på muren, en eldste, i ordets rette betydning. Alv har gjort Jesus kjent i denne nasjonen, men det er fordi han også kjenner Jesus. Og er elsket av Ham. Av den grunn bærer han Guds hjerte med seg ut til folket.

Så har ikke livet vært enkelt for Alv. Særlig ikke de siste årene. Han har blitt prøvd med sykdom. Likevel er han ukuelig optimist, og gir seg selv som et velbehagelig offer for Gud, som Herren tar imot, fordi Alvs liv bringer Gud ære - også i lidelsene.

Gratulerer med dagen, gode venn og Herrens stridsmann!

Foto: Ungdom i Oppdrag.

To dager i bønn sammen med styret i Nasjonalt bønneråd

I går og i dag er jeg på Grimerud sammen med styret i Nasjonalt bønneråd. Sammen med Alv Magnus startet jeg Nasjonalt bønneråd for noen år siden. Hensikten var å samle lederne for de ulike bønnenettverkene i Norge, for å søke Gud sammen, lytte til Ham, for så å kunne be inn i den situasjonen Norge befinner seg i med hjerter berørt av det som er på Guds bønneagenda. Det har vært spennende år siden starten, for Gud har planer for landet vårt!

Nå er vi som styre sammen for å be, samtale, være stille og lytte til det Gud har å si oss for det inneværende året. 2012 er et år hvor vi ikke arrangerer den tradisjonelle nasjonale bønnekonferansen på Grimerud. Vi opplevde at vi skulle ta en pause og heller gjøre noe annet. Planen er å møtes til en regional konferanse på Sørlandet til høsten i stedet. Jeg skal komme tilbake til det senere på bloggen. I går brukte vi tiden til å be for og med hverandre, søke inn til Gud sammen og alene og dele noen av de bønnebyrdene vi kjenner på.

Og det er oppmuntrende å møte de andre bederne. Fra ulike kirkelige bakgrunner, og ulike bønnenettverk. Vi er blitt en godt sammensveiset gruppe ledere som betyr noe for hverandre, med respekt for hverandres kall og tjenestegaver. Humoren sitter løst, tårene er heller ikke langt unna. Her bes det med en brennende iver for Kristi kropp, for de som gråter og lider, og man fryder seg med de glade.

Når dette skrives er det like før jeg skal finne puta - eller kanskje er det den som finner meg. Og når morgenen gryr møtes vi til måltidsfellesskap, samtaler og mer bønn. For Norge. Det landet vi elsker.

Bederne samles på Grimerud

I dag og i morgen møtes Nasjonalt bønneråd til sitt halvårlige møte på Grimerud. Det ser jeg frem til. Det er alltid godt å møte bederne!

Vi samles først til et møte i arbeidsutvalget, for så å møte medlemmene av Nasjonalt bønneråd senere på dagen.

Det var Alv Magnus og jeg som i sin tid tok initiativet til å starte Nasjonalt bønneråd. Dette er et forum for de fleste bønnenettverkene i Norge. Vi så det som viktig at landets bønneledere kunne komme sammen. Både for å be, men også for å lytte til hva Herren har å si om vårt lands åndelige situasjon, og kanskje legge felles planer om ulike bønneinitiativ. Denne gangen skal vi også planlegge neste års nasjonale bønnekonferanse.

Jeg synes disse samlingene er spesielt givende fordi vi søker Herren sammen. Jeg tenker i den forbindelse på ordene fra Ef 3,18-19:

"Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde".

Det hadde vært flott om mange ba for oss som er samlet på Grimerud fredag og lørdag, at vi får høre fra himmelen. At vi får gripe tak i det Gud vil vi skal be for. Som en gammel pinsevenn sa til meg for noen år siden:

"Jeg har sluttet å be Gud velsigne alt mulig. Nå ber jeg Ham om å velsigne det Han kan velsigne!"

Det er mye åndelig visdom i det utsagnet.

Alv Magnus om bønn- og fasteinitiativet i januar 2010

Ta deg tid til å lytte til Alv Magnus som snakker om bønn- og fasteinitiativet i januar neste år. Vårt inderlige ønske er at mange kristne i Norge vil be og faste for vårt elskede land denne måneden.

Stor glede i bønnehuset

Årets nasjonale bønnekonferanse på Grimerud ble en manifestasjon av glede, og var med på å gi en klar retning videre med tanke på bønnearbeidet i Norge. Forut for konferansen tok jeg et initiativ til å danne en nasjonal bønnekomite. Det finnes mange ulike bønnenettverk i Norge, men det har manglet en god koordinering mellom dem. Lørdag ble den nasjonale komiteen dannet, da lederne for mange av disse bønnenettverkene kom sammen for å spise lunsj. En arbeidsgruppe er nedsatt og den første samlingen for alle disse nettverkene blir en gang utpå høsten. Nå kan vi samle kreftene og bli enige om målrettede bønneinitiativ for Norge. Jeg gleder meg veldig over dette, og tror det har avgjørende betydning for å mobilisere Norge til å be. Når Jesaja taler om at Guds hus skal være et "bønnens hus for alle folk" (Jes 56,7) så står det samtidig at dette bedehuset skal være et sted for glede. ".. og la dem glede seg i mitt bønnehus..." En av konferansens talere, Christine Larkin (bildet) fra England, understreket blant annet dette i sin tale lørdag kveld. Og så brøt gleden løs! Mange mennesker ble møtt av Gud på en sterk måte denne kvelden, i det de ble fylt av latter og hellig fryd i det de ble bedt for. Frem til lørdag kveld hadde vi vært veldig fokusert på å be og faste for ulike behov, ikke bare for Norges vedkommende, men for mange steder i verden. Da jeg talte om å bryte ut av apatiens og passiviteten fredag formiddag, innledet vi også en 24 timers kontinuerlig bønn og faste. Hele fredagsnatten ble det bedt og sunget lovsanger i møtehallen. Ulike lovsangsteam fra Hamar-distriktet sto for dette helt frem til formiddagssamlingen kl.10.00 på lørdag, hvor Alv Magnus talte om Jesu gjenkomst. Det er veldig interessant å se hvordan Gud har ledet alle disse ulike bønnekonferansene. Et tema har gått igjen gjennom alle sammen, uten at det har vært planlagt fra vår side. Mens vi de siste årene har kjent at Gud har lagt trykket på det å søke Herrens åsyn og komme inn i Hans hvile, dreide denne konferasen i en noe annen retning. Denne gangen kjente vi at Herren mobiliserte sitt folk til åndelig krigføring, samtidig som Han fylte oss med glede. I 5.Mos 12,12 står det: "Dere skal være glade for Herrens, deres Guds åsyn, der og deres sønner og deres døtre..."

Nasjonal bønnekonferanse godt i gang

I dag er det andre dagen av den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedbase på Ottestad, utenfor Hamar. I går kveld talte evangelist Håkon Fagervik svært inspirerende om bønnens velsignelse og betydning. Håkon Fagervik er en av Norges få aktive evangelister, og det var evangelistgaven vi ble velsignet med i går. Han øste av sin rike erfaring med bønnesvar, og jeg merket meg spesielt et punkt: Bønn skaper kreativitet. Når vi ber så gir Gud oss visjoner, ideer, lar oss få del i sine tanker og planer og innbyr til samarbeide. Etter Håkons tale delte vi nattverd sammen, og jeg forrettet sammen med Øyvind Fjellestad, tidligere pastor i Hamar Frikirke, og en god venn.

I formiddag skal jeg tale. Emnet mitt er "Bryt ut av apatien". Jeg kommer tilbake med et resyme av min undervisning senere på bloggen. Ettermiddagen er avsatt til å be for ulike emner. Dette vil skje i grupper, og på kvelden taler Günter Krallmann på et spesielt arrangement som er kalt "Lengselen etter Hans herlighet." Etter Günters undervisning går vi inn i en bønnenatt som varer frem til formiddagsmøtet lørdag hvor Alv Magnus taler. Lørdag ettermiddag er det seminar med Christine Larkin, som også taler på kveldsmøtet. Alv skal tale om Jesu gjenkomst og Christine skal ha et seminar om profetisk forbønn. Jeg gleder meg til å se henne igjen. Hun har en sterk profetisk tjenestegave, og jeg har gleden av å tolke henne.

Jeg har allerede truffet flere som leser bloggen her på bønnekonferansen. Om du har anledning til å være med, men ikke rakk å melde deg på, så er det fortsatt mulig å delta både på møtene og seminarene, men overnattingsmulighetene på Grimerud er forlengst fullbooket. Det skal bli spennende og inspirerende å få muligheten til å be sammen med Norges bønnefolk.

Kjønnsnøytral "ekteskaps"-lov en torpedo mot grunnsteinen i samfunnet

Alv Johan Magnus (bildet), lederen for Ungdom i Oppdrag skriver i siste nr av Mot Målet om den kjønnsnøytrale "ekteskaps"-loven":

”Dersom regjeringen Stoltenbergs forslag om ny ekteskapslov blir vedtatt i Stortinget til våren, har våre politikere sendt en torpedo mot den mest fundamentale grunnstein i samfunnet, nemlig familien."


I artikkelen er Magnus inne på hvordan homolobbyistene har lagt et enormt press på stortingsrepresentantene, da de fikk gjennomslag for partnerskapsloven med en stemmes overvekt i 1993. Og dette presset er ikke blitt mindre i årene som har fulgt. Ungdom i Oppdrags leder ser partnerskapsloven som første skritt til "å ødelegge samfunnets kjerneinstitusjon, ekteskapet. Ved å redefinere ekteskapet fra å være et paktsforhold mellom èn mann og èn kvinne til å gjelde to av samme kjønn, torpederes en årtusen lang kulturbærende institusjon," skriver Magnus og legger til: "En bred konsensus om ekteskapets status og posisjon gjennom århundrene har gitt trygghet og forutsigbarhet for nye generasjoner. Nå vrakes det med åpne øyne. Og dermed ligger veien åpen for alle mulige konstellasjoner og mangfold innenfor et redefinert ekteskap."


Lederen for Ungdom i Oppdrag spør om politikerne ikke følger med på det som skjer:


"Vet de ikke at de homofiles kamporganisasjon LLH, som står bak lobbyvirksomheten, oppmuntrer til en promiskuøs livsstil? Og at de norske aktivister opptrer i takt med en samordnet internasjonal kampanje for å bryte ned all tradisjonell seksualmoral og erstatte den med en postmoderne seksualelativisme. Det betyr at det ikke skal finnes noe rett eller galt når det gjelder seksuell utfoldelse. Nær sagt alle former for seksuell appetitt er likeverdig."


Magnus peker også på at "de homofile lobbyister er heller ikke fornøyd før de får brakt all opposisjon til taushet. Til det vil de bruke lovverket og media," og konkluderer med følgende:


"Det er i en tid som denne vi som Jesu Kristi kirke må være en motkultur. Med kjærlighet både til sannheten og villfarne mennesker."

Kirkemøtet på Lillehammer

I siste nr av Mot Målet, som er organ for Ungdom i Oppdrag, skriver min gode venn Alv Johan Magnus en leder om kirkemøtet på Lillehammer. Jeg deler fullt ut synspunktene til Magnus i hans leder, og synes det han skriver er så viktig at jeg bringer lederen her. Lederen for Ungdom i Oppdrag bekrefter bare de synspunktene jeg selv har gitt uttrykk for på denne bloggen:


Det øverste organ for Den norske kirke vedtok på Lillehammer nylig at homofile og lesbiske som lever i parforhold skal ha rett til å vigsles som prester.


Mine tanker går i den forbindelse til det lille brevet Judas skrev, han som presenterer seg som Jakobs bror. Han sier at han hadde satt seg fore å skrive noe oppbyggelig om frelsen, men at han i stedet fant grunn til å skrive formanende om å "stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige."


Her skal vi merke oss at troen ikke er en diffus og utydelig tro som hver enkelt kan komponere etter eget forgodtbefinnende. Avisen Vårt Land har en fast spalt kalt Min tro. Der presenteres ulike personers tro, som oftest en blanding av ulike ingredienser i en høyst subjektiv tro. Siden ateisme er en håpløs posisjon, vil de fleste i dag smykke seg med en eller annen form for egenskapt tro. Ingen synges å sjenere seg over å presentere sin tro om den er aldri så merkverdig. Slik sett er man i pakt med tidens nyreligiøse stemninger og nyter anerkjennelse når man erklærer sin uavhengighet av nedarvede sannheter.


Men Judas peker i stedet på at den tro som frelser et menneske fra dets synder er en overlevert tro. Og det èn gang for alle. Det er altså ikke fritt frem å manipulere med innholdet av den troen. Tvert imot skal den tas imot hel og uforfalsket. Og siden den er mektig til å frelse, er den hellig og umistelig. Og siden den er så dyrebar, vil den møte motstand fra Guds fiender. Derfor oppfordrer Judas sine lyttere til å stride for den. Det greske ordet for å stride, agonizomai, innebærer smerte. Det å stride for den overleverte tro mot forførere i menigheten er smertefullt.


Problemet som har oppstått er at noen mennesker har "sneket" seg inn i menighetene og derfra søker å utbre sitt syn. Judas beskriver dem slik: "De er ugudelige og forvender vår Guds nåde til skamløshet." De sto for en nådeforkynnelse som var falsk. Siden Gud var nådig, ville Han se med overbærenhet på at mennesker levde ut sine lyster og tilbøyeligheter. Disse som hevder slikt er ugudelige, sier Judas. Det vil si at de har ikke sans for det som hører Gud til. De har ingen respekt for Guds vilje. De elsker sine lyster høyere enn Gud. De bryr seg ikke om de krenker Ham med sine ord eller sin oppførsel.


Ordet skamløshet, aselgeia, er det styggeste ordet i Det nye testamentes synderegister, sier en fortolker. En annen fortolker uttrykker det slik: En mann kan være uren, og likevel ville skjule sin synd, men den mann som er aselges, sjokkerer offentlig anstendighet. Hos slike mennesker er samvittigheten kvalt og skammen jaget på flukt. Judas refererer til folket i Sodoma som eksempler på denne villfarelse. Profeten Jesaja gjorde også det og sa om dem at "de talte åpent om sin synd." (Jes 3,9). Slik er aselgeia en betegnelse på den åpne og skamløse synd. Den forferdelige dom som rammet menneskene i Sodoma viser med all tydelighet hvor provosert Gud ble av deres oppførsel.
Nå vi så i dag konfronteres av mennesker som ikke bare krever å få leve ut sine lyster og samtidig beholde sin plass i menigheten, men som til og med krever rett til å bli hyrder for Guds folk. da er frekkheten uten sidestykke. Bibelen kaller aldri homofil livsstil for kjærlighet, men kaller det skammelig utukt og skjendige lidenskaper. Slike mennesker har Gud overgitt. Å være overgitt av Gud, er allerede en dom. Det er en skremmende situasjon å befinne seg i. Hvordan skal så disse kunne betros ansvaret for å formane og forkynne Guds vilje? Hvordan skulle de sanne troende kunne tillitsfullt overlate seg til disse som hyrder?


Nå har et flertall av kirkemøtets delgater gitt aksept for at det går an. Men dermed har de umyndiggjort seg selv som kirkens "eldsteråd". De har gjort seg medskyldig i villfarelsen. De har ikke gjort som Skriften formaner til: De har gitt opp å stride. De har heller valgt side med dem som vil forvrenge troen. I siste instans går de ærend for Guds motstander.


Ett spørsmål melder seg: Hvordan har dette kunnet skje?


Et så klart brudd med den kristne tro på etikkens område kunne ikke skje hvis det ikke hadde vært en prosess som har pågått over lang tid. Kirkens ledere har ikke villet ta omkostningene ved å være tydelige på Bibelens standarder når det gjelder sex og samliv. Samboerforhold og skilsmisse og gjengifte er snart like alminnelige i kirken som utenfor. Man flykter fra slike frontavsnitt til andre og "ufarlige" temaer der man kan være på parti med flertallskulturen. Men det er der kampen raser at soldatenes lojalitet blir testet, sa Luther. Russlands store dikter Aleksander Solsjenitsyn sier: Vi lever ikke i villfarelse fordi det er vanskelig å finne sannheten. Vi lever i villfarelse fordi det er mer bekvemt for oss. Det er de mange år med kompromisser når det gjelder sannhetens kilde, som gjør at man ikke lenger har noe ståsted å kjempe fra.

Budskapet må kroppsliggjøres

I går leste jeg to utsagn som fikk meg til å tenke på noe apostelen Paulus skrev, og som jeg stadig vender tilbake til. Han skriver det til forsamlingen i Filippi. Som du sikkert vet var forsamlingen i Filippi den første menighet som ble grunnlagt i Europa. Til de hellige i denne byen skriver apostelen: "Slik er det også min inderlige forventing og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men i all frimodighet, som alltid skal Kristus også nå bli opphøyet ved min kropp, enten det skjer ved liv eller ved død. For meg er livet Kristus, og døden en vinning." (Fil 1,20-21)

Apostelen ønsker så inderlig at Kristus skal bli æret gjennom hans kropp. Han snakker med andre ord om levd liv. I det siste nr av Mot Målet har min gode venn Alv Magnus intervjuet grunnleggeren av Youth with a Mission, Loren Cunningham. Alv Magnus siterer i dette intervjuet Paul Stanley og Bob Clinton, som i deres bok om lederskap, har vist at av 120 lederskikkelser i Bibelen var det bare 30 prosent som endte sitt liv vel. Bare en tredjedel fullførte altså sin tjeneste med stil. Så spør Magnus: "Hva er etter min mening viktig for å avslutte livet på en god måte?" Til dette svarer Loren Cunningham:

"Det har med dybden av det personlige forholdet til Jesus å gjøre. Det har også å gjøre med det å bli værende i sitt kall og sin nådegaveutrustning."

Dette svaret samstemmer med noe annet jeg leste i det samme bladet, nemlig intervjuet med Peter Halldorf, som Ole Christian Bråten har gjort. Der nevner Ole Christian at Peter Halldorf opplevde kallet til tjeneste i 17-18 års alderen, og han Halldorf da opplevde at hans livsbudskap handlet om etterfølgelse, hellighet og disippelskap. Dette førte til at pinsepastoren Halldorf søkte mot oldkirken. Halldorf sier:

"Jeg har alltid hatt en historisk interesse, men ingen kontakt med oldkirkens verden i mine første år som pastor. Det henger også litt sammen med en krise i mitt eget liv. Det handlet om at jeg så og erkjente min egen overfladiskhet. Avstanden mellom den offentlige bekjennelsen og den indre dekningen. Jeg kjente mer ig mer at de store ordene og den høye profilen ikke var balansert av et tilsvarende indre liv...."

Både i utsagnet til Cunningham og Halldorf ligger det en dyp hemmelighet: Det handler om et autentisk levd liv. I intervjuet spør Bråten om skriveprosessen som førte til Halldorfs nye bok om Apostlenes gjerninger har åpnet nye sider ved denne bibelboken. Til det svarer Halldorf:

"I høyeste grad. Dels hvor kraftig Lukas framholder det universelle, grenseoverskridende ved evangeliet, og dels hvordan historien er en forlengelse av inkarnasjonen. Det betyr at disiplene ikke skal formidle et budskap man har fått, i propagandistisk forstand. Det kan nemlig bare formidles om det kroppsliggjøres. De måtte selv LEVE Kristi liv, for de fører livet, ikke bare Jesu ord, videre."

Bildet viser Loren og hans kone Darlene Cunningham