Om å lokkes til dåp

Dåpstallene i Den norske kirke er stadig fallende. I et forsøk på å få flere til å døpe barna sine har man introdusert 'drop-in-dåp', hvor alt legges til rette for at man der og da kan få døpt sitt barn, mer eller mindre som et spontant innfall fra mor eller far. Jeg velger likevel å tro at foreldrene har tenkt litt på saken likevel før de går til dette skrittet, men noe slikt som en 'drop-in-dåp' finner man neppe paralleller til i kirkehistorien. Nå tar man også i bruk kinolerrettet for å få oppmerksomhet rundt spedbarnsdåp. Journalist Jarle Kallestad i Dagen bruker ordet 'lokke' når han skal presentere en reklamefilm som Den norske kirke har laget i sakens anledning, Reklamefilmen skal lokke kinogjengerne til å få døpt barna deres. Filmen som varer i 35 sekunder, konkluderer med  at man trenger vann, en håndfull vann. "Det er nok. Så er du døpt."

Nå har jeg djup repekt for de som har et annet dåpssyn enn meg. Jeg underslår ikke at jeg er baptist. Men er ikke dette en dåpspraksis som er problematisk selv for de som tror på spedbarnsdåpen? Er poenget bare å få døpt så mange barn som mulig?

Men det er vel her vi rører ved kjernespørsmålet: Den norske kirke lærer at barnet blir Guds barn i dåpen. Da spør jeg: Hva er de da før de blir døpt?

Ekteskapet prolematiseres i Den norske kirke, det samme med spørsmålet om homofili, men hva med synet på barna og dåpen? Er dåpsteologien uproblematisk? Jeg har ennå til gode å høre prester i Den norske kirke si det rett ut, at udøpte barn er djevelens barn, men hvis de først blir Guds barn i dåpen, hva er de da før de blir døpt? Vil udøpte barn gå fortapt? Da hører jeg enkelte prester si at det spørsmålet får Gud ta seg av. Men har ikke Gud gjort seg avhengig av dåpen? Om ikke, hva er da poenget med å døpe så mange barn som mulig? 

Jeg har i grunnen ikke noe med hvorfor og hvordan Den norske kirke praktiserer dåpen. Jeg tilhører ikke denne norske kirken. For meg er dette fremmed, men det reiser likevel noen fundamentale spørsmål for oss som står utenfor. Heldigvis er vi for lengst passert det stadium hvor Den norske kirke og andre barnedøpende kirker tvangsdøpte barn til slike kjettere som meg, eller forfulgte annerledestenkende. 

Fordømt

Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg arbeidet for økumenikk. Som nordmenn flest har jeg vokst opp som medlem av Den norske kirke, men etter en tid på 1970-tallet ble jeg etter å ha lest Det nye testamentes dåpstekster overbevist om et annet dåpssyn og lot meg døpe på bekjennelsen av min tro og overbevisning 25.september 1979. Dermed kunne jeg ikke lenger være medlem av Den norske kirke. 

Men det var i denne kirken at jeg fikk grundig undervisning av klokkeren i min lokale menighet om Guds evige løfter til Israels land og folk, og fikk en kjærlighet til jødene som Guds utvalgte folk, og en kjærlighet til Israels land og folk. Den kjærligheten har vart ved i 49 år. Mitt Israels-engasjement er ikke politisk, men det er basert på min tro på Bibelen. Israels politikere, dets presidenter og statsministre har kommet og gått, men Guds løfter til landet og folket står fast til evig tid. Om Gud skulle svikte sitt ord til jødene, på grunn av deres troløshet, har vi da noen garanti for at han ikke vil svikte sine løfter til oss - vi er vel ikke akkurat kjent for noen større trofasthet vi? 

Den kirken som jeg vokste opp med og som var mitt åndelige hjem siden jeg ble en kristen og noen år fremover, har nå lyst en forbannelse over meg. Det skyldes mitt teologiske syn. Biskopene i Den norske kirke "fordømmer kristensionismen", for å sitere prest i Trondheim Lise Martinussen i avisen Vårt Land, som også er styremedlem i Sabreel Kairos Norge, en av palestinavennene her i landet. Biskopene er altså ikke bare uenige i den teologiske synet kristensionismen representerer, de regelrett fordømmer dette synet, i følge denne presten. Jeg finner ikke akkurat det ordet gjengitt i Bispeuttalelsen fra 2020, men så er presten fra Trondheim mer inne i hva bispeuttalelsen representerer enn meg. Hun er tross alt både medlem og ansatt og Palestina-venn.

Nå er jeg som baptist vant med å være under Den norske kirkes forbannelse, så det er ikke noe nytt. I denne kirkens bekjennelsesskrifter heter det om dåpen: "De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp." I min tid som pastor i Det norske baptistsamfunn har jeg likevel vært med på fellesgudstjenester med Den norske kirke, men det har stort sett alltid vært på Den norske kirkes premisser. Det er Den norske kirke som har hatt regien. Som baptist har jeg vært god nok til å lese en tekst fra Bibelen og lest en skreven bønn, men ikke som taler. Jeg har også opplevd at det er blitt foretatt jordpåkastelse etter en begravelse etter at de fremmøtte var gått igjen, fordi vi ikke vanliggvis foretar jordpåkastelse i våre sammenhenger. Det var også vanlig at dødsattesten ble sendt til prosten i Den norske kirke når noen av våre medlemmer døde, selv om lensmannen skulle ha sendt den direkte til meg som var deres pastor. Da jeg konfronterte lensmannen med dette, svarte han at han trodde det var slik det skulle være. Det hadde nemlig prosten i dette prostiet sagt. Når det kom til den årlige Bibeldagen sendte Bibelselskapet ut alt materialet til prosten, som om alle frimenighetene hørt inn under hans sfære. Det ble det slutt på etter at jeg i brevs form gjorde dem oppmerksomme på dette.

Ikke noe av dette har føltes greit ut. Det har ikke vært en følelse av likeverd, men å bli kjørt over at statens kirke. 

Så har jeg truffet prester som jeg har opplevd et godt vennskap og åndelig fellesskap med, hvor vi har delt både talerstol og bønnefellesskap og som jeg betrakter som mine beste venner. Så selv om biskopene i Den norske kirke fordømmer mitt teologiske syn, både når det gjelder mitt dåpssyn og mitt syn på Israel, så velger jeg å velsigne dem. Jeg tror ikke fordømmelse er veien å gå. Jeg tror på kraften i velsignelsen.

Billedtekst: De 12 biskopene i Den norske kirke. Foto: Den norske kirke.

Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

Biskop Atle Sommerfeldt vil stenge ute Alv Magnus som taler i Borg bispedømme

Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet brev til samtlige prostier og til preses i Den norske kirke, og advart mot å bruke Alv Magnus (bildet) som taler.

Bakgrunnen er en tale den tidligere lederen for Ungdom i Norge, medstifter av Nasjonalt bønneråd og en anerkjent og høyst respektert taler i mange kirkesamfunn, holdt i Tomb kirke 17.februar. Magnus talte over dagens tekst, som var lignelsen om hveten og ugresset i åkeren. I den lignelsen forteller Jesus om livets to utganger.  Alv Magnus la ut teksten uten å trekke noe fra i alvoret Jesus legger innover tilhørerne.

Mange takket Alv Magnus for talen, mens noen ble forarget. De ga utrrykk for sin misnøye overfor sognepresten, som gikk til det skritt å uttale seg i menighetsbladet. Der beklaget sognepresten så mye det Alv Magnus forkynte.

Da reagerte biskopen i Borg. Han har skrevet to artikler i Dagen hvor han tar avstand fra den klare evangeliske talen til Magnus, og nå tar han altså neste steg hvor han advarer kirkene i Borg bispedømme mot å slippe Alv Magnus til på talerstolen!

Det hele vitner om den store nød som finnes i Den norske kirke for tiden. Vi lever virkelig i frafallstider, når en biskop må bruke sin makt til å hindre forkynnelsen av Guds ord. Det minner ikke så rent lite om tiden da Hans Nielsen Hauge levde. At dette skjer nettopp i Borg bispedømme har sterk symboleffekt.

Om dørene stenges for Alv Magnus i Borg bispedømme, vil jeg tro mange andre dører åpnes for denne uredde forkynneren, som vil lyde Gud mer enn mennesker. La oss omslutte Alv og Margareta og familien i våre forbønner.

Billedtekst: Alv Johan Magnus. Foto: Ungdom i Oppdrag.

Sjamanens og prinsessens egentlige ønske

VG avdekker i dag innholdet i korrespondansen mellom manageren til prinsesse Märtha Louise, Carina Scheele Carlsen og St.Petri kirken i Stavanger. Opprinnelig skulle seansen mellom prinsessen og sjamanen foregå i en form for samtale mellom de to. I presentasjonen fra manageren heter det:

'Bli med oss i det dype kurset, som er laget av prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek, som tar dere med på en selvoppdagelse i viisdommer, for å avdekke og aktivere ditt guddommelige selv og hvordan du kan bruke gaven til å  forandre verden. I denne workshopen vil Shaman Durek og spirituell lærer prinsesse Märtha Louise snakke om livet, hvordan øke bevisstheten din og guide deg tilbake til det sanneste ved deg. Gjennom dyp og avdekkende meditasjon, intimt sjamanistisk arbeid, og en samtale på veien mot å bruke disse verktøyene til å utvide bevisstheten din, vil vi ta en magisk tur for å avdekke det perfekte under alt vi tror er sant.'

Dette mente altså prinsessen skulle kunne foregå i en kirke! Nå satte menighetsrådet foten ned for en sjamanistisk seanse i kirkerommet, men inviterte en dialogprest til å lede en samtale og selv komme med et innlegg. Det  hører med til historien at dialogpresten er en nær venninne av prinsessen.

Men dette burde vært kontant avvist fra dag en. Dette hører ikke hjemme i noen kirke uansett hvilken ramme man setter det inn i. Presentasjonen taler sitt tydelige språk. Man samtaler ikke med mørkets krefter. I en kristen kontekst driver man mørkemaktene ut!

Hva ville St.Petri kirke oppnå med dialogmøtet med mørkets krefter?

Det er et svært relevant spørsmål å stille nå i ettertid?

Ufarliggjøre mørkemaktene? Legitimere dem? Advare mot dem?

Til menigheten i Korint, og dermed til hele den kristne kirke, skriver  apostelen Paulus;

'Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap er det med rettferdighet og med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud og de skal være Mitt folk.

Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke ved det som er urent, så skal jeg ta imot dere.' (2.Kor 6,14-17)

Kan det sies klarere?

Billedtekst: En sjaman. Foto: Wikipedia

En røverhule

Stavangers nye biskop, Anne Lise Ådnøy. blottlegger en utrolig naivitet, når hun karakteriserer besøket til en sjaman i St. Petri kirke som 'selvutvikling'. Det er skremmende å være vitne til det åndelige jordskjelvet som har rammet Den norske kirke de siste årene, hvor de djupe sprekkdannelsene nå åpner opp for mørke åndskrefter. Hvor skal dette ende til slutt? Som et åndelig konkursbo? Det er å håpe at menighetsrådet i St. Petri kirke er åndelig modne og modige, til å ta sjaman-besøket av plakaten.

Men det er kanskje å håpe på for mye? Men be kan vi! Prinsessetittelen ser ut til å kaste blår i øynene på visse mennesker, og bokstavelig trollblinde  dem, ja, trollbinde dem også. For det er hva dette er: okkultisme.

Jeg håper mange av mine lesere leser dagens utgave av Dagen, som avdekker hva denne sjamanen står for. Her kan vi lese at sjamanen Durek befaler åndene til dyr og urfolk å bistå han i å behandle mennesker for deres plager. I en video på Youtube påkaller sjamanen Durek "de urgamle åndene fra stamfedrene mine" og nevner dem med navn. "Jeg ønsker dere velkommen, dere mestere som er steget ned."..I et annet videoopptak ber han dyreånder trenge inn i kroppen til et menneske.

I følge programmet for kvelden i St.Petri kirke i Stavanger inviterer Märtha Louise og sjamanen Durek til "en reise der de fremmøtte skal komme i en dypere kontakt med sin indre kraft og få noen verktøy med på veien for å forstå hvem de er på en dypere måte."

For dette skal de fremmøtte betale kr.595.- pr.pers.

Når jeg leser dette er det ikke til å unngå å bli minnet om beretningen fra Matteus 21, 12-13: "Så gikk Jesus inn i Guds tempel og drev ut alle dem som kjøpte og solgte i templet, og veltet bordene til pengevekslerne og stolene til dem som solgte duer. Og Han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort dette til en røverhule."

Det er vel ingen tvil om at Den norske kirke trenger en skikkelig tempelrenselse. La oss be for alle Gudfryktige prester som sørger over det åndelige forfallet som skjer i den kirken hvor de er kalt til å forkynne Guds Ord. De har min største medfølelse og min forbønn.

Sognepresten og den gammeldagse forkynnelsen

Legg til bildetekst

Min gode venn Alv Johan Magnus, som jeg har stått skulder ved skulder med, gjennom mange år, ikke minst i forbindelse med de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud, får kritikk fra en sogneprest i Den norske kirke fordi han fra talerstolen i Tomb kirke tydelig og klart har forkynt Guds ord om livets to utganger. Det var Alv Johan Magnus og jeg som i sin tid tok initiativet til Nasjonalt bønneråd.

Det var i forbindelse med en felleskristen gudstjeneste i Tomb kirke i Østfold nylig, at Alv Magnus talte over dagens tekst fra Matt 13, 24-30, om ugresset og hveten. Magnus var klar og tydelig i sin tale, og holdt seg til teksten og forkynte hva Guds ord sier om både himmelen og den evige fortapelsen, om synd og omvendelse og at den som lever i synd ikke kan regne med å komme til himmelen. Magnus snakker også sant om den famøse abortuttalelsen til biskopene i Den norske kirke.

Dette syntes sognepresten i Råde, Arne-Leon Risholm, lite om.  Ifølge NRK kaller han forkynnelsen til Magnus 'gammeldags' og reagerte så kraftig at han måtte ta avstand fra forkynnelsen i menighetsbladet. Her skriver han blant annet: "Sognepresten vil beklage mye av det som ble sagt i denne prekenen, og stiller seg ikke bak deler av innholdet. Denne prekenen var ikke representativ for Den norske kirke i Råde."

Så vet vi det! Klar forkynnelse om synd og nåde og omvendelse er altså en gammeldags forkynnelse som ikke er representativ for Den norske kirke! Det Alv Magnus forkynte har vært og er representativt ikke minst for bedehusfolket som deltok på gudstjenesten i Tomb kirke, og sikkert også for pinsevennene og frikirkefolket som deltok. Men slik er altså utviklingen blitt at man ikke lenger tåler det som har vært evangelisk forkynnelse til alle tider.

Alv Johan Magnus er en av Norges fremste eksperter på Hans Nielsen Hauge. Som kjent møtte Hauge stor motstand fra presteskapet i Den norske kirke. Det er derfor interessant at Hauge-eksperten Alv Johan Magnus får kritikk av en prest i Den norske kirke for den samme forkynnelse som Hauge ville hatt.

For noen uker siden fikk jeg en gedigen gave av en god venn av vår familie. En norsk Bibel fra 1876 trykket i Christiania av Grøndal & Søn, et boktrykkeri stiftet av Hauge-vennene. Bibelen ligger nå synlig i vårt eget hjem som en sterk påminnelse om Guds Ords autoritet for liv og lære. I de siste ukene har jeg fått flere sterke påminnelser fra Den Hellige Ånd om å stå opp for Guds Ord i en utydelig tid som vår. Det er lett å kompromisse for dette koster og vil koste enda mer i tiden framover. På en profetisk og forbilledlig måte løfter Alv Magnus Guds Ord og holder det frem krystallklart som det er, gyldig for alle tider. Som forkynnere har vi et spesielt ansvar som vi ikke må svikte, for da svikter vi når det virkelig gjelder. En stor takk til Alv Johan Magnus som tar belastningen, også belastningen i å bli hengt ut i norske medier som svovelpredikant. Men det er verdt det. Sannheten seirer til slutt.

Eksistensberettigelse

Det er lett å kjenne på underdanighet og litenhet når man er en minoriet i et land med en majoritetskirke. Det gjelder ikke bare Norge. Slik føles det nok for mange.

Men jeg har tenkt mye på hva en prest i Den norske kirke sa til meg for riktig mange år siden. Det var ennå mens Norges frikirkeråd eksisterte, og jeg deltok på et møte hvor Den norske kirke  var overrepresentert. Jeg var der som representant for Det Norske Baptistsamfunn, og kjente meg ganske liten. Ny og fersk var jeg også som en del av det folk som kalles baptister.

Da er det at denne presten, som jeg dessverre ikke husker navnet på lenger, sier:

'Du må aldri se ned på din bakgrunn. Vær stolt av den. For som baptist har du litt av en arv å forvalte. Ikke minst setter jeg stor pris på deres trosskap Bibelen. Vær frimodig. Snakk varmt om din tro og din overbevisning og hev stemmen. Vi trenger å høre den. Dere var så mye viktig å bidra med.'

Det var en raus prest i Den norske kirke!

Jeg tar de ordene frem igjen med jevne mellomrom når jjeg trenger dem.

Neste uke har jeg den store gleden av å tale på vår pastorkonferanse i Drammen og samme uken skal jeg ha et seminar på våre lederdager samme sted. Jeg er glad for å høre hjemme her.

Jeg er glad og takknemlig for vår protestantiske arv. For reformasjonen. For alle de gode fruktene den har båret med seg, selv om den også bar med seg mye som jeg slett ikke kan like. Det gjelder ikke minst den forfølgelse den selv satte i verk mot reformasjonens tredje gren: døperbevegelsen, som jeg altså selv tilhører.

På denne dagen takker jeg Gud for de ulike grenene av Reformasjonen. For teologene, pastorene, diakonene, tilsynsmennene, misjonærene og det store lekfolket. For bibeloversettere, menighetsplantere, for leger og sykepleiere og for det store diakonale arbeidet som utføres.
ng
Jo, vi har alle eksistensberettigelse og vi tilfører verden og hverandre så mange gode ting. Er man trygg på seg selv og det man tror på, er det ikke farlig å møte andre med en annen overbevisning enn ens egen. Da utgjør den andre ingen trussel men en berikelse.

Derfor må stemmen vår ikke forstumme, men høres.

Har barnet i mors liv mistet en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret?

Som kirker har vi mye å stå til ansvar for. Det gjelder ikke minst hvordam vi møter mennesker i sårbare situasjoner. Her trenger vi nok alle å erkjenne at vi mange ganger har feilet - og syndet. Derfor hører en syndsbekjennelse med, og vi trenger å strekke hånd til mennesker vi har krenket eller forvoldt smerte.

Det er derfor prisverdig at biskopene i Den norske kirke nå har kommet med en uttalelse hvor de blant annet beklager tonen i tidligere abortdebatter.

Men det er sider ved denne bispeuttalelsen som er svært problematisk og skuffende. Det er godt og betydningsfullt at Den norske kirkes biskoper understreker at 'fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern', selv om jeg synes formuleringen er svak. Fosteret har ikke bare en verdi, men en uendelig verdi, fordi det er skapt i Guds bilde, og dermed ukrenkelig.

Uttalelsen fra biskopene kan vanskelig leses annerledes enn at Den norske kirkes ledelse nå gir opp kampen for at dette skal få rettslige konsekvenser. Det er ikke bare høyst beklagelig, men svært sørgelig. Om ikke Den norske kirkes biskoper skulle kjempe for barnet i mors liv, hvem skal ta gjøre det? Svikter ikke biskopene de mest sårbare og skrøpelige?

Oppsiktsvekkende er det også når Den norske kirkes biskoper uttaler: "Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang." Er ikke er drap et drap?

Det kreves mye av dem som er kalt til å være kirkens åndelige lederskap. Der er både rett og riktig - også utfra Guds ord. Guds ord sier sågar at dommen er strengere for disse. Det krever derfor trosskap mot Guds ord. De er derfor i behov av vår forbønn.

Etter denne uttalelsen fra Den norske kirkes biskoper er det et spørsmål om ikke barnet i mors liv har mistet det som skulle være en av de viktigste allierte i kampen for rettsvernet for fosteret. Det ser vi i praksis når en av biskopene i ettertid sier at hun støtter selvbestemt abort.

Krystallnatten og det norske jødehatet

I kveld tenner vi et lys for å minnes alle jøder som ble drept i nazistenes utryddelsesleire. Natten mellom 9.-10. november er en beksvart natt i verdenshistorien. I år er det 80 år siden opptakten til grufullhetene. De ble innledet med den såkalte 'Krystallnatten'. Natten mellom 9.-10. november i blir i år enda mørkere, siden det nå er blitt kjent at det påhviler en enda større skyld for jødeutryddelsene over Norge. Nye opplysninger som fremkommer i den nye boken til Marte Michelet, viser at flere i Hjemmefrontens ledelse visste om at norske jøder skulle deporteres tre måneder før det skjedde og at biskopen i Oslo, Eivind Berggrav, må ha blitt advart om at norske jøder skulle deporteres. Den norske kirke kunne ha reddet jøder fra den visse død i konsentrasjonsleirene, men gjorde ingen verdens ting.

Norge har som nasjon absolutt ingen ting å skryte av når det gjelder å verne om sin jødiske befolkning. Og antisemittismen finnes der latent og åpenbar i deler av den norske befolkningen den dag i dag.

Krystallnatten var en nøye planlagt aksjon fra nazistenes side. Jødehatet nådde nå en ny høyde. Krystallnatten markerer nemlig overgangen fra diskriminering av den jødiske befolkningen i Tyskland til utryddelse av alle jøder i Det tredje riket. Denne natten  for 80 år siden gikk nazistske stormtropper løs på jøder og alt jødisk i Tyskland, og antente jødehatet i nasjon etter nasjon.

Jødehatet fantes også i Norge, også blant ledelsen for 'gutta på skauen'. Hjemmefrontens leder, Jens Christian  Hauge, omtalte en jødisk fange på Grini i nedlatende ordelag, og skrev at det er en himmelvid forskjell på å holde på jødenes rett og å like dem.

Det er også et faktum at ledelsen for Hjemmefronten nedprioriterte å hjelpe norske jøder med å flykte til Sverige, og at jødene var tvunget til å måtte betale for å få hjelp til å flykte. Det er også et faktum at når de nordmenn som overlevde nazistenes utryddelsesleire, skulle hentes hjem, fikk norske jøder ikke være med de hvite bussene tilbake til Norge. Hjemmefrontens transportsjef begrunnet det faktum at jøder måtte betale for å bli hjulpet med å flykte til Sverige, slik: 'Våre egne skulle ikke betale for transporten'. Med andre ord: de norske jødene var ikke våre egne.

Biskop Berggrav, som nå i følge forfatteren Marte Michelet, sannsynlig visste mer om de norske jødenes skjebne lenge før grufullhetene inntraff, gjør ikke situasjonen bedre med hensyn til den skyld som hviler over det norske folk.  Når den godeste biskopen skulle forklare at selve kampskriftet fra Den norske kirke mot nazismen - Kirkens grunn  - ikke nevnte overgrepene mot jødene med et eneste ord, svarte kirkens mann at ved å bringe jødenes sak inn 'ville vi bare oppnå at våre egne linjer ble mindre enkle og mindre klare.'

Slik sviktet Den norske kirke når det virkelig gjaldt.

Svikter den jødene i dag med sine mange utspill mot Israel?

Jødehatet i Norges finnes. Og ikke bare blant islamister som Arfan Bhatti. Det finnes i det norske folk, blant muslimer og kristne. Det finnes i form av konspirasjonsteorier som spres på nettet - også av kristne, om at jøder står bak det ene og det andre. Jeg merker meg at selv blant enkelte 'Israels-venner' spres disse konspirasjonsteoriene, mest sannsynlig fordi de ikke tar seg bryet med å sjekke killdene før de publiserer de på sosiale medier.

Norge trenger modige menn og kvinner som står opp mot jødehatet i alle dets avskyggninger. Enten det er i form av karikaturtegninger som sprer myter om jøder, eller det skjer i form av antisemittisme eller antisionisme.

Tenner du et lys og setter det i vinduet i kveld så alle kan se det?

En kirke i krise - med endret dåpssyn?

Den norske kirke er i djup krise. Iløpet av de siste fire årene har dette kirkesamfunnet mistet 103.000 av sine medlemmer. I 2001 ble 81 prosent av fødte døpt. I 2017 var prosentandelen nede i 53 prosent. Andelen 15 åringer som konfirmerer seg er nå nede i 57,7 prosent.

I går var kirkelige representanter fra de 25 største kommunene i Norge samlet for å drøfte hvor markedstilpasset dåp, bryllup og begravelser skal være i Den norske kirke. I følge Vårt Land snakkes det om kinorekleme, ringerunder, dåpsfestivaler, drop-in-dåp, og reklame på buss og trikk.

Synet på dåpen endres i det norske folk, uttaler dåpsforsker til Vårt Land i dag. Snart er det å døpe barna sine ikke 'det normale'. Dåpforskeren mener at det tvinger Den norske kirke til å formulere en teologi om udøpte barn.

Det skal bli interessant, for spedbarnsdåpen er jo selve limet som holder det som en gang var Statens kirke sammen. Revideringen av Dåpsliturgien i 2017 speiler på flere måter en økende bevissthet rundt en teologi hvor man forsøker å løfte frem den udøpte barnets verdi. Man vektlegger da Guds skaperomsorg. Likevel, Den norske kirke, fastholder at det er frelse i dåpen.

Statens kirker rundt om i Europa, og Norge inkludert, utførte tvangsdåp av befolkningen. Det er en praksis de ervervet seg etter den vanhellige alliansen mellom den romerske keisermakten og kirken. Foreldre som valgte å ikke døpe sine barn ble forfulgt, fordrevet fra sine hjem og mange ble også drept. Troende som valgte å la seg døpe i voksen alder ble utsatt for det samme: forfølgelse, tortur. De ble brent levende, eller druknet. 'Gi dem vannet', ropte lutherske geistlige og så på mens deres trossøsken ble bundet og kastet i elven.

Baptister ble - og det er ikke så mange år siden - kjeppjaget fra sine hjem både i Sverige og Norge. Ene og alene fordi de hadde et annet dåpssyn. Mange opplevde at de ikke fikk lov til å arbeide, eller de fikk ikke stillinger de søkte, ene og alene fordi de var baptister. Barna deres ble mobbet. De var jo djevelens barn, dømt til evig fortapelse, fordi de ikke var døpt.

Den norske kirke har allerede begynt å praktisere 'drop-in-dåp'. Et merkelig fenomen. Det betyr jo i praksis at selve dåpssamtalen med foreldrene til barnet, og fadderne, forsvinner. Luthersk dåpsteologi vektlegger jo sterkt at foreldrene tror på vegne av barnet, men hvis foreldrene da ikke er bekjennende troende, hva da? Er det om å gjøre å få døpt barnet? Og hva så? Det samme med drop-in-bryllup. Hva med samtalen med de som skal gifte seg?

Som bloggens lesere helt sikkert vet har jeg et baptistisk dåpssyn. Men jeg respekterer at lutheranere og metodister ser dette annerledes enn meg. Men jeg har nok lettere for å forstå mine lutherske venner som stiller krav til at i hvert fall den ene av foreldrene skal være bekjennenede kristne, når de døper barna sine.

Når alt dette er sagt vil jeg også understreke at jeg har mange, gode venner som er prester i Den norske kirke. De er gode forkynnere og sjelesørgere. Men det kan ikke være lett å være prest i Den norske kirke nå. Så mange utfordringer dere har. Dere skal vite at det er mange som ber for dere. Det gjelder også meg. Krisen i Den norkse kirke er samtidig en åndelig krise. Den forteller mye om den sekulariseringen det norske samfunnet gjennomlever. Det er en fellesutfordring for alle kirkesamfunn i Norge.

Pogromer, antisemittisme, norske prester og kirkelige ansatte

Den kristne julen har ikke vært noen god tid for jødene. Antisemittiske krefter har gjennom historien brukt julen til å iverksette grusomme pogromer og morderiske anslag mot Guds utvalgte folk.

Dette burde være godt kjent.

Det er derfor særdeles kritikkverdig at 1000 prester i Den norske kirke og andre kirkelige ansatte har skrevet under på en politisk protest mot at Israel skal få ha Jerusalem som sin hovedstad og bruker julen til å offentliggjøre den. Snakk om manglende takt og tone og fintfølelse! Og da særlig i en tid med økende jødehat.

Det blir ikke noe bedre at underskriftene er samlet inn på en hemmelig Facebook-side.

Hvordan oppleves dette av jødene i Israel og jødene i Norge? Har det vært noen refleksjoner hos de som har skrevet under på dette?

Nylig feiret vi Reformasjonsjubileet. I den forbindelse ble det skrevet en del om Luthers jødehat. Hans skrifter har vært med på å legitimere jødehat og drap. At denne protesten kommer nå i kjølvannet av dette jubileet og fokuset på Luthers antisemitisme - og fra en luthersk kirke - har noen tenkt på det?

Selvsagt er det også veldig spesielt at prester og kirkelige ansatte hopper bukk over det faktum at Jerusalem har vært jødenes hovedstad i 3000 år. Den har aldri vært palestinsk. Og det er spesielt at man ikke tar inn over seg alle de Guds løfter som er gitt til jødene med hensyn til byen Jerusalem. Hvordan kan man med troverdighet snakke om Jesus som kom av Davids ætt, og som er født i Davids by, og om Jerusalem 'som den store kongens by' på den ene siden, og neglisere jødenes røtter med hensyn til byen?

Hvordan kan man etter dette - på julaften - snakke om den jødiske Jesus, den jødiske Maria, den jødiske Josef, og samtidig gi sin støtte til krefter som vil gjøre Jerusalem til en arabisk by - fri for jøder? Det er jo Abu Masens uttalte mål. Har noen av disse prestene og kirkelige ansatte protestert på det?

En preken ved reformasjonsjubileet

Her er prekenen sogneprest Ole Jacob Nyhus (bildet) holdt i Gjøvik kirke i går. Jeg tror mange vil ha stor glede og nytte av å lese den. Bildet er tatt av Kirken.no

Om to dager, 31.oktober, er det nøyaktig 500 år sia Luther fikk slått opp sine 95 teser mot avlatshandelen. Ingen ante hvilke krefter han pirka borti! At dette skulle få demningen til å briste, og et religiøst og sosialt opprør til å flomme ut over by og land over hele Europa! Også Norge ble forandra, og nå sitter vi her i en evangelisk luthersk kirke.  
Reformasjonen skapte frigjøring og fornyelse, ja, men også sår og splittelse, strid og fordømmelser. Men, Gud skje lov! I dag er klimaet et helt annet – kanskje det beste på 500 år? Katolikker og lutheranere på høyeste hold, snakker nå om sitat: «en gjensidig berikelse og påvirkning» - av hverandre! Hør hva den katolske og lutherske biskopen i Oslo skriver:
- De siste 50 år med dialog mellom katolikker og lutheranere har vist at våre kirker er enige om det viktigste, at frelsen i Jesus Kristus er Guds nåde og barmhjertighet som skjenkes mennesker i tro som ren gave – uten krav om noen fortjeneste fra vår side. Så viser de til felleserklæringen om rettferdiggjørelse ved tro signert av paven og LVF.  Og med det folkens, er reformasjonens viktigste stridsspørsmål over! Vi bør glede oss og klappe!

Det var tusener av borgere - også prester og biskoper - som på Luthers tid reagerte med avsky på avlatshandelen og kirkas forfall. En flom av krefter og følelser ble utløst. For: for Luther og mange troende handla dette om det innerste i evangeliet: nåde eller avlat, frihet eller trelldom, ja, liv eller død. Å innbille seg at vi med penger! (eller med noe annet) kan kjøpe oss fortjenester hos Gud for å forkorte tida i skjærsilden og raskere oppnå frelse – er løgn, trelldom, død!  

Luther begynner tesene sånn: Av kjærlighet til sannheten og iver etter å få brakt den for dagen skal følgende setninger drøftes i Wittenberg:  
1 Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: "Gjør bot osv.", så vil han at de troendes hele liv skal være en bot. 
27. De som sier at sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene klinger i kisten, forkynner menneskelærdom.
28. Men sikkert er det at når pengene klinger i kisten, øker menneskenes havesyke og gjerrighet. 
36. Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld også uten avlatsbrev.
43. Man må opplyse de kristne om at den som gir til de fattige eller låner til de nødlidende, handler riktigere enn den som kjøper avlat.
44. For ved kjærlighetsgjerninger økes kjærligheten, og menneskene blir bedre, men ved avlat blir ikke mennesket bedre. 

Så; har dette aktualitet i dag? Eller er «avlat» et begrep og en forestilling som ble skrota en gang for alle med Luther? Først må vi si: Luther tok ikke avstand fra avlat slik den var meint: som botshandling for å gjøre opp for seg overfor mennesker og ikke overfor Gud. Det var misbruket av avlaten, trua på at en gjennom penger og øvelser kan styrke sin posisjon overfor Gud, han kjempa mot med livet som innsats. Og i dag, i en kultur hvor alt kan kjøpes og selges - fins fortsatt denne tanken om frelse til salgs – at du kan høyne din posisjon og din verdi ved å investere i livsstil, trening, status, et høyt antall «laiks» - eller et høyt antall kristelige aktiviteter. 

Den moderne avlat er krav og prestasjonspress uten stans - for å bli god nok, flink nok, pen nok, tynn nok, troende nok til å bli akseptert og verdsatt.  Men å slik knytte sin verdi til det vi får til, og ikke til det vi får, er nådeløst. Det gjør oss identiske med vår egen suksess eller fiasko. En innbiller seg å være selvforsynt! Og livet kjennes ikke lenger som en gave. Gud og nåden blir overflødig. 

Avlatshandelen var en stor kommersiell suksess. Det er den fortsatt, og den markedsføres på illusjonen om at de viktigste tinga i livet kan vi kjøpe og gjøre oss fortjent til! Men evangeliet sier det motsatte! De viktigste tinga i livet kan vi bare få! Gratis! Motta av pur nåde fra Gud! Du er ikke selvforsynt, men «gudforsynt». For hva har vel jeg gjort for å komme til verden? Eller for at dagen demrer og at «graset er grønt for ælle»?  Hva har vel jeg gjort for min verdi som skapt i Guds bilde? Hva har vel jeg gjort for min status som Guds barn, elsket og frikjent? Alt, både skapelse og frelse er gitt oss - av Gud! Og våre kjøp og anstrengelser for å skape og frelse oss sjøl blir uansett puslete greier. 

De to sønna vi hører om i dagens lignelse hadde heller ikke så mye skryte av. Også for dem gjaldt det, at alt var gitt dem. At de var sønner i huset og dermed fikk alt de trengte og frihet til å komme å gå – var noe de var født til. De kunne jo like gjerne vært født til å være treller på garden, men det var de ikke. Det pussige var at dette hadde de aldri tenkt over – hvor privilegerte de var med deres frihet og status! De tok det bare for gitt! 

Den yngste sønnen fikk en dag den ideen at han ville få utløst sin del av arven. Og han fikk det. Faren tok han på alvor som et fritt og myndig menneske. Han tvinger ingen til å bli værende i huset. 

Sønnen reiser så, langt vekk og skaffer seg det meste som kan kjøpes for penger. Han nyter å bli beundra, ja, bli misunt. Men det er en ting han glømmer: som han ikke burde glømme: at alt han eier og har han fått gjennom arven fra far! Men han gjør bruk av alle ting uten far, ja som om han ikke eksisterte! I stille stunder dukker minnene fra livet hjemme hos far opp, men 
han vil ikke tenke på det! Han gjør seg hard. Han vil ikke erkjenne at han er en sønn, som lengter hjem, og at han ikke lenger har noen glede av de tinga og den status han kjøper seg. 

Når så penga en dag tar slutt og alle løgner og illusjoner faller – kommer han til seg sjøl. Han kan ikke lenger fornekte hvem han er og hvor han hører hjemme, og han begynner på vandringa hjem. Men han er han er redd. Redd for å møte igjen far og de andre hjemme. De som veit alt, vil forakte meg, dømme meg, avvise meg! På veien tenker han på hva han skal si til far når de møtes. Han vil kaste seg ned for føttene hans og si: Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg, jeg fortjener ikke lenger å være din sønn, men la meg få være som en av leiekarene dine. Jeg lover! Jeg skal gjøre alt så godt jeg kan, bare dere vil ta imot meg og akseptere meg - som en tjener! 

Men faren har allerede tilgivelsen klar i sitt hjerte, før han får høre om den avlat sønnen vil betale! Han løper sønnen sin i møte, kaster seg om halsen på ham og kysser ham. Han roper til tjenerne: Skynd dere! Finn fram de fineste klærne, gi ham sko på føttene og ring på fingeren! Slakt gjøkalven så vil vi spise og glede oss. For han var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen! 

Sønnen hadde mista alt og fikk alt tilbake. Det er dette som er nåde. Det innerste i kristendommen. Nåden er når alt er tapt, å få alt tilbake! Uforskyldt, gratis. Det er denne perlen reformasjonen blankpusser: Sola gratia. Nåden alene skaper oss, bærer oss, frelser oss. Den overstrømmer oss, og er ny hver morgen! Vi kan ikke gjøre noe så Gud elsker oss mer. Og vi kan heller ikke gjøre noe så Gud elsker oss mindre. For Gud elsker oss alltid først…

Så til slutt: Når vi er slitne og tynget og ikke orker mer, av alle krav og alt press – er nåden et varmt, solrikt berg å legge seg ned på - med hele vår tyngde! Og vi kjenner hvordan det tunge renner av! Og vi kjenner berget som varmer og bærer. Det kan ikke rokkes! Nåden er hvile! På varmt berg. Bortenfor alle krav. 
Derfor skal vi daglig gjøre bot og vende hjem, ikke for å bli akseptert og elsket, men fordi vi allerede er akseptert og elsket. 

Alt er nåde. Nåde alene.
Så skylder vi, å være nådige med hverandre! Først da har vi grepet reformasjonens perle...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Endelig punktum satt for fellesmøter i Vennesla

Etter hva jeg forstår er det nå satt et endelig punktum for de tradisjonsrike fellesmøtene i Vennesla. Etterat Den norske kirke gjorde sitt famøse vedtak om å velsigne samkjønnede og vedtok en egen vigselsliturgi, drøftet de som sto bak fellesmøtene hvordan de skulle møte den nye situasjonen som hadde oppstått.  Saken ble drøftet i november i fjor og førte til presseoppslag i både Fædrelandsvennen og Dagen. Nå er det ingen prester igjen i Den norske kirkes menigheter i Vennesla som står for det bibelske synet på ekteskapet, og vedtaket som Den norske kirke har gjort viser seg også kirkesplittende på lokalplanet.

Fellesmøtene ble holdt som planlagt i fjor, men i etterkant av disse og sett i lys av at det ikke er en prest igjen som står for den tradisjonelle synet på ekteskapet, er det nå satt et endelig punktum for det felleskristne samarbeidet.

Til Fædrelandsvennen sier Gunnar Jeppestøl (bildet), som er hovedpastor i Filadelfia Vennesla, at det er veldig beklagelig at det nå er slutt på fellesmøtene: "Vi heier på de prestene som står for Bibelens syn på ekteskapet. Vi samarbeider ikke med de som står for et syn som ikke er bibelsk."

Foto: Filadelfia Vennesla

Godt bønneseminar i Fossum kirke

Nettopp kommet hjem etter en velsignet god stund i Fossum kirke i Oslo, hvor jeg har hatt et bønneseminar. Fint å se at såpass mange deltok i den vakre augustdagen. Ekstra gledelig at stadig flere av Den norske kirkes menigheter åpner opp for disse bønneseminarne. Gode tilbakemeldinger, både fra Den norske kirkes menigheter og frimenigheten, om at mange har funnet sin egen bønnerytme etter å ha vært med på seminarene og kommet inn i bønnens gode hvile. Det gleder meg veldig.

I Fossum kirke var det lokale bønnevenner som sto som arrangør av bønneseminaret.

Skulle det være flere menigheter innen Den norske kirke eller en frimenighet som ønsker et av mine seminarer, er det bare å ta kontakt: bjornolav58@gmail.com

Billedtekst: Diakon Liv Bergh overrekker en vakker bukett med liljer. Tusen takk!

"Men er ikke han baptist ..."

Jeg har hørt denne setningen brukt i to forskjellige sammenhenger flere ganger:

"Men er han ikke baptist ..."

Først i betydningen: "Men har han noe å tilføre oss? Har vi noe å lære fra det holdet? Kan vi stole på ham?" Utsagnet kommer gjerne fra sammenhenger innen Den norske kirke og fra Kirken, Den norske. Vi er nemlig ikke kommet lenger i 2017. Fortsatt er det en mistenksomhet mot mennesker som representerer den frikirkelige arven. Jeg merket det mens jeg var forstander for en menighet: Prester kunne aller nådigst la en som meg lese en skreven bønn, men måtte for all del ikke be fra hjertet, når vi en gang i året feiret Bibeldagen. Fremdeles er det å være "baptist" ikke helt stuerent. Men når det er sagt har jeg hos mange prester i Den norske kirke møtt stor raushet og kjent et inderlig "broderfellesskap". Flere av dem har også invitert meg til å holde et bønneseminar i kirken deres, og jeg har ennå ikke fått hørt noe som helst negativt etterpå. Heller tvert om. Baptisten var likevel ikke så farlig.

Så i betydningen: "Men kan han være baptist, da?" "Er ikke han litt katolsk eller ortodoks?" "Svermer ikke han for ørkenfedre og helgener, er det mulig å være ordentlig baptist da?" "Alt han skriver om er katolsk" og "jeg har også hørt at han er så glad i paven". "Nei," sier andre og legger til: "Han er ortodoks!"

Jeg ønsker i grunn å bare være meg! Jeg vet hvor jeg hører hjemme, og er samtidig veldig glad for at jeg bare er en del av noe mye større, som heter Kristi kropp, og at jeg har trossøsken i alle sammenhenger. Det kjenner jeg stor takknemlighet for. Så får de som har glede av det sette merkelapper på meg og plassere meg der de tror jeg hører hjemme, gjøre det. Noen av de ivrigste kjenner meg ikke i det hele tatt, og har aldri møtt meg, mens andre tror de kjenner meg, men snakker sjeldent med meg. Så er det atter andre som kjenner meg og vet hvem jeg er og holder fremdeles ut med meg. Det er nåde!

Takk til alle dere som inviterer meg til å tale og holde seminarer om bønn enten det er lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, metodister, salvasjonister, katolikker eller ortodokse. Jeg føler meg hjemme blant alle som elsker Jesus og vil følge Ham.

Billedtekst: Bildet er tatt utenfor Søsterkirkene på Gran, og tatt på søndag på vei hjem fra innsettelsen av ny pastor i International Baptist Church i Sandvika. Søsterkirkene, eller Maria- og Nikolaikirken er fra 1100-tallet, og taler et stille språk om kontinuitet. Foto: May Sissel Hansen

Anglikanske biskoper sier nei til samkjønnede ekteskap

Biskopene i The Church of England har kommet til en helt annen konklusjon enn biskopene i Den norske kirke. Etter en to år lang diskusjon annonserer de nå at de ikke vil godkjenne samkjønnede ekteskap. De vil derimot forsvare det bibelske ekteskapet mellom en mann og en kvinne.

Det er den engelske avisen The Guardian som skriver dette.

Biskopenes rapport som nå foreligger kommer etter en to år lang intern diskusjon biskopene imellom og samtaler mellom legfolk og prester. Reaksjonene fra homofile innen The Church of England, eller Den anglikanske kirken som den også kalles, har ikke latt vente på seg. De er både sinte og svært skuffet.

Biskop Graham James av Norwich sier i en uttalelse at kirken ikke skulle "justere sin lære til samtidens spesielle strømninger". Han kom med uttalelsen når rapporten ble presentert på en pressekonferanse nylig.

Biskopene understreker at rapporten er å anse som en del av en pågående prosess, og ikke som et endelig svar i sakens anledning.

Billedtekst: Erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.

Liberale kirker dør - konservative blomstrer

Påstanden er ikke min. Det er The Washington Post som skriver dette i et stort oppslag 4. januar. Den anerkjente avisen viser til en canadisk undersøkelse.

Og påstanden bekreftes av nye tall fra vårt naboland. Nettutgaven til svenske Dagen offentliggjør i dag de siste tallene for Svenska Kyrkan og tallene viser at aldri før har Svenska Kyrkan mistet så mange medlemmer på et år. 86.000 svensker valgte å melde seg ut av dette trossamfunnet i fjor. Bare i juni måned alene mistet Svenska Kyrkan 13.300 medlemmer. Det hjalp heller ikke med den fantasifulle "drop-in-dopen", som svenskene lanserte. Men det står ikke så mye bedre til i Norge. Jeg har ikke de endelige tallene for 2016, men VG skrev på fire dager i fjor sommer hadde like mange meldt seg ut av Den norske kirke som i hele 2015, og da var tallet 15.900.

Dette skjer samtidig med at både Den svenska og Den norske kirken fremstår som stadig mer liberal. Og det er et tankekors: I Norge har en liten gruppe kjempet iherdig for å liberalisere kirkens syn på ekteskapet. De har fått med seg store deler av de som stemmer ved kirkevalget, og når de nå har oppnådd det de har kjempet for, velger mange av disse å melde seg ut av kirken. De har altså ikke noe forhold til den annet enn at de vil ha en kirke de selv kan bestemme over og forme, og når den er blitt slik, forlater de den.

Det andre interessante man kan merke seg er altså at de ikke søker til en slik liberal kirke senere. Disse liberale kirkene dør en sakte død, og blir ikke relevante for folk, men skal vi tro The Washington Post, søker de til de konservative når det er snakk om viktige livsspørsmål. Man ønsker altså ikke en liberal kirke hvor man selv har skapt teologien, man søker et sted hvor man holder fast ved bibelsk lære.

Her kan du lese om undersøkelsen The Washington Post sikter til:

https://www.washingtonpost.com/posteverything/wp/2017/01/04/liberal-churches-are-dying-but-conservative-churches-are-thriving/?utm_term=.0587739fef77

La oss be for prestene i Den norske kirke som ønsker å stå fast ved Bibelen og sin kirkes bekjennelse.

Takknemlighet for min lutherske arv

Nylig døde en mann som skulle få avgjørende betydning for de første årene mine som kristen. Gunnar Brunstad sovnet stille inn på sin 91 års dag 22. november. Brunstad var residerende kapellan i kirken som vi sognet til. Jeg ble en kristen i 1972, og Gunnar Brunstad og sognepresten i Hunn og Vardal, Arne J.M Sky, skulle begge gjennom sin forkynnelse og gode prestegjerning få legge et solid fundament for min tro. Overfor begge disse to flotte prestene kjenner jeg på djup takknemlighet. Arne Sky har jeg hatt gleden av å treffe ved flere anledninger etter at han sluttet som sogneprest i Vardal. Gunnar Brunstad så jeg aldri mer igjen, men plutselig en dag så ringte han meg. Det ble nesten litt overveldende at han skulle huske meg. I dag - når han nå er hjemme hos Herren - kommer tårene, både i vemod, men også for den gode sjelesørgriske samtalen vi hadde. Nok en gang ga han meg noe verdifullt å leve videre på. Som han så ofte gjorde som prest i Hunn kirke. Slik også med Arne Sky.

Jeg kjenner på djup takknemlighet for min lutherske arv. De siste årene har jeg vært så priviligert at jeg har fått mer kontakt igjen med disse røttene gjennom både Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke og Misjonssambandet. Det er jeg så glad for. Ikke minst kjenner jeg på gleden over disse kirkenes understreking av den gaven som Herrens måltid er. Å få del i Herrens kropp og Hans blod blir større og større for meg etter hvert som årene går.

Og jeg husker alle de sterke stundene rundt alterringen i Hunn kirke hvor vi knelte ned og fikk del i denne gaven. Det var rundt alterringen i Gjøvik kirke jeg opplevde min Åndsdåp.

Jeg har ikke noen av disse årene etter 1972 klart å forsone meg med at dette 'bare er et minnemåltid'. For meg har det alltid vært 'noe mer', og hva dette 'noe mer' har jeg fått en styrket forståelse for de siste 20-25 årene.

Og jeg er glad for disse kirkenes understrekning av lov og evangelium, et syn jeg deler. Og for deres understrekning av rettferdigjørelsen vi gis i Kristus.

Lagsbevegelsen - som her i Norge er luthersk - kan jeg ikke få takket nok. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i dag, hadde det ikke vært for det fundamentet som ble gitt meg, gjennom denne evangeliske bevegelsen. Den lutherske presten Anders Moen Kvalsnes fikk hjelpe en ung uerfaren kristen til å feste blikket på Jesus og stole på Ham alene. Det har båret meg alle år siden.

Så i dag - når jeg får innbydelser fra mine lutherske lagsbrødre - enten det er i Den norske kirke, Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon eller Misjonssambandet - takker jeg ja så langt det er mulig, av glede og takknemlighet for hva disse kirkene har gitt meg. De siste årene har jeg også møtt kristne søsken fra DELK, men aldri talt i deres menigheter, men jeg kjenner tilhørighet også hos dem.

I dag - i det vi allerede har startet på den andre adventsuken - takker jeg alle mine lutherske brødre og søstre - for alt de har betydd og betyr for meg under vandringen mot vårt felles mål. Takk for raushet når dere har invitert meg til å tale i deres kirker og bedehus.

Praktiske konsekvenser av vedtaket på kirkemøtet i Trondheim

Lederen for pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, teologen Øyvind Gaarder Andersen (bildet), er krystallklar:

Vedtaket om å lage en liturgi for likekjønnede ekteskap er "en historisk beslutning som innebærer et klart brudd med hva Bibelen sier."

Vedtaket som ble gjort i Trondheim må få konsekvenser. Lederen for pinsevennenes referansegruppe levner ingen som helst tvil: det er kirkesplittende og vil ødelegge forholdet kirkesamfunnene imellom:

"Om vi for eksempel forkynner sammen med noen som sier ja til homofilt samliv, sier vi i praksis at spørsmålet ikke er så viktig. Vi signaliserer: 'jo, vi er uenig, men det er ikke så viktig!' En slik signaleffekt vil bli gitt, selv om man styrer unna temaet likekjønnede ekteskap."

Sjefredaktøren i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, skrev i forrige uke en leder, hvor han påpekte at et slikt vedtak som nå er gjort vil måtte medføre at de bibelske tekstene om ekteskapet er ubrukelige. Tekstene om at mannen skal forlate sin mor og sin far og bli hos sin hustru og de andre skriftstedene som omhandler ekteskapet, kan ikke lenger brukes i en vigselshandling. Selbekk skriver:

"Uansett er dette et vedtak som det er grunn til både å beklage og til å ta sterk avstand fra. Det vi er vitne til i Trondheim i disse dager, er en kristen kirke som selv er med på å pulverisere den kristne forståelsen av hva et ekteskap er. Vi snakker om en frivillig og selvpåført avkristning av ekteskapsbegrepet." (Dagen 9.april 2016)

Som i alt annet står og faller alt på om vi anerkjenner Bibelen som Guds evige, uforanderlige, autoritative ord hva angår liv og lære. Kirkemøtet i Trondheim har satt Bibelen tilside og lagt helt andre føringer for hva troen vår skal bygge på. I reportasjene fra Trondheim i aviser og fjernsyn de dagene kirkemøtet har vart har det vært interessant å høre flere av delegatene har sagt: 'min kirke', 'hvordan min kirke skal være'. Få har snakket om hva Bibelen egentlig sier. Den norske kirke har nå blitt en tidsmessig og politisk korrekt kirke, skapt av mennesker som har laget kirken i sitt eget bilde. Nå skal to helt motstridende syn leve side om side i samme kirke, og man skal velge mellom Bibelen på den ene siden og hva man selv liker å tro på den andre siden. Som forsvar for det siste sier man: Størst av alt er kjærligheten. Noen tror fortsatt at det er et bibelsted. Det har det aldri vært! Bibelen sier: Størst BLANT dem er kjærligheten! Kjærligheten kan nemlig ikke frikobles fra sannheten.

Vedtaket i Trondheim får allerede konsekvenser. Som jeg meldte i går har den toneangivende konservative bibeltro presten Dag Øivind Østereng bestemt seg for å melde seg ut av kirken og dermed avslutte sin prestetjeneste. Flere kommer garantert etter.

Noen velger å bli. Det er viktig å slutte opp om dem i forbønn. Disse prestene vil det fortsatt være mulig å samarbeide og dele fellesskap med. De går tøffe tider i møte. Viktigere enn noensinne er å slutte opp om bønnenettverket 'Bønn for Den norske kirke' og fornyelsesbevegelser som Oase.

Her kan du lese uttalelsen fra Øyvind Gaarder Andersen og den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen. Jeg anbefaler å ta deg tid til å lese den:

http://korsetsseier.no/2016/04/11/likekjonnede-ekteskap-langt-mer-alvorlig-enn-ulikt-syn-pa-dap-eller-alkohol/

Her er lederen til Vebjørn Selbekk:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/VIGSELSLITURGI/Bibelversene-som-forsvinner-327361

Billedtekst: Lederen for den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen, Øyvind Gaarder Andersen. Foto: Lederskap.no