Profetisk: Be for den katastrofale mangelen på beredskapslagre

Norske medier har ennå ikke for alvor sett nærmere på avviklingen av norske beredskapslagre. I Sverige er man derimot i ferd med våkne av tornerosesøvnen. Den kristne avisen Världen idag skriver i sin nettutgave at både den svenske Riksdagen og regjering, både borgerlige som sosialdemokrater har presset på for en avvikling av de svenske beredskapslagrene. De mest gjennomgripende forandringene skjedde derimot etter at Sverige ble medlem av EU og ble intensivert da sosialdemokrten Göran Persson var statsminister.

Forandringen som har funnet sted i Sverige er dramatisk, og det står ikke noe bedre til i Norge. Sverige var for noen tiår siden ledende i verden når det gjelder beredskap og lagring av av såvel militære ressurser og materiell, som lager av matvarer, medisiner for mennesker og dyr, beredskapsvarer for landbruket, korn. Det fantes lagre av dette spredt ut over hele landet fra Ystad i sør til Kiruna i nord og på Gotland i øst.

Nå er situasjonen en helt annen: Siden 1990-tallet savner Sverige beredskapslagre, både når det gjelder mat og brensel. Dette skjer samtidig som antallet bønder har minsket drastisk.

År med fred i nærområdene og europa og medlemsskap i EU førte til at beredskapslagrene ble faset ut. Dette har også ført til at selvforsyningsgraden i Sverige også sunket. Motiveringen for dette har vært todelt: man ville spare penger. Det er dyrt å opprettholde beredskapslagre.  Men det kan vise seg å være en katastrofal og svært kortsiktig beslutning. Det andre man har tenkt er at medlemsskapet i EU vil sørge for at Sverige får det de trenger.

Som jeg har skrevet i tidligere artikler produserte svenske bønder 75 prosent av landets matvarwer. I dag er selvforsyningsgraden 50 prosent. I Norge er den 40 prosent, mens den i Finland er på 80 prosent. I en alvorlig krise i Sverige ville særlig Norrland og Stockholmsområdet være utsatt. Den kristne bonden Herbert Nyman sier det rett ut: Det produseres ikke nok til de som bor der. I Norrland har vi mat nok tilat folk bare kan spise hver tredje dag.

Jeg vil så instendig jeg kan oppforde norske og svenske forbedere til å sette dette nøyt oppe på bønneagendaen, og gjøre denne alvorlige situasjonen for både vårt eget land og nabolandet Sverige til et viktig samtaleemne. Og husk at det snart er valg.

La oss være solidariske med bøndene og kjøpe storfekjøtt fra Norge

Jeg har skrevet en del om konsekvensene av tørkesommeren og behovet for å øke matproduksjonen i Norge. På grunn av tørkesommeren og for-krisen sett seg nødt til å slakte dyr. Samtidig som nå norske bønder får mer kjøtt å selge, vil tollfritt kjøtt fra utlandet flomme inn over matmarkedet i Norge.

Det er ikke til å tro, men regjeringen dobler nå kjøttimporten fra EU!

Det er Klassekampen som skriver om dette i dag.

En ny avtale mellom Norge og EU mer enn dobler tollfri import av storfekjøtt fra EU. Det vil føre til sterk konkurranse for norske bønder, og det fryktes konkurser.

"Avtalen treffer landbruket kraftfullt negativt i den situasjonen som nå utspiller seg," sier Lars Petter Bartnes, leder i Norges Bondelag, til Klassekampen.

Dette vil skje allerede fra oktober i år. Det er bare en måte å møte dette på: Norske forbrukere må kjøpe storfekjøtt produsert i Norge. La oss bli mer bevisste når vi handler i butikken, og vise praktisk solidaritet når vi handler på butikken.

En kirke i krise - med endret dåpssyn?

Den norske kirke er i djup krise. Iløpet av de siste fire årene har dette kirkesamfunnet mistet 103.000 av sine medlemmer. I 2001 ble 81 prosent av fødte døpt. I 2017 var prosentandelen nede i 53 prosent. Andelen 15 åringer som konfirmerer seg er nå nede i 57,7 prosent.

I går var kirkelige representanter fra de 25 største kommunene i Norge samlet for å drøfte hvor markedstilpasset dåp, bryllup og begravelser skal være i Den norske kirke. I følge Vårt Land snakkes det om kinorekleme, ringerunder, dåpsfestivaler, drop-in-dåp, og reklame på buss og trikk.

Synet på dåpen endres i det norske folk, uttaler dåpsforsker til Vårt Land i dag. Snart er det å døpe barna sine ikke 'det normale'. Dåpforskeren mener at det tvinger Den norske kirke til å formulere en teologi om udøpte barn.

Det skal bli interessant, for spedbarnsdåpen er jo selve limet som holder det som en gang var Statens kirke sammen. Revideringen av Dåpsliturgien i 2017 speiler på flere måter en økende bevissthet rundt en teologi hvor man forsøker å løfte frem den udøpte barnets verdi. Man vektlegger da Guds skaperomsorg. Likevel, Den norske kirke, fastholder at det er frelse i dåpen.

Statens kirker rundt om i Europa, og Norge inkludert, utførte tvangsdåp av befolkningen. Det er en praksis de ervervet seg etter den vanhellige alliansen mellom den romerske keisermakten og kirken. Foreldre som valgte å ikke døpe sine barn ble forfulgt, fordrevet fra sine hjem og mange ble også drept. Troende som valgte å la seg døpe i voksen alder ble utsatt for det samme: forfølgelse, tortur. De ble brent levende, eller druknet. 'Gi dem vannet', ropte lutherske geistlige og så på mens deres trossøsken ble bundet og kastet i elven.

Baptister ble - og det er ikke så mange år siden - kjeppjaget fra sine hjem både i Sverige og Norge. Ene og alene fordi de hadde et annet dåpssyn. Mange opplevde at de ikke fikk lov til å arbeide, eller de fikk ikke stillinger de søkte, ene og alene fordi de var baptister. Barna deres ble mobbet. De var jo djevelens barn, dømt til evig fortapelse, fordi de ikke var døpt.

Den norske kirke har allerede begynt å praktisere 'drop-in-dåp'. Et merkelig fenomen. Det betyr jo i praksis at selve dåpssamtalen med foreldrene til barnet, og fadderne, forsvinner. Luthersk dåpsteologi vektlegger jo sterkt at foreldrene tror på vegne av barnet, men hvis foreldrene da ikke er bekjennende troende, hva da? Er det om å gjøre å få døpt barnet? Og hva så? Det samme med drop-in-bryllup. Hva med samtalen med de som skal gifte seg?

Som bloggens lesere helt sikkert vet har jeg et baptistisk dåpssyn. Men jeg respekterer at lutheranere og metodister ser dette annerledes enn meg. Men jeg har nok lettere for å forstå mine lutherske venner som stiller krav til at i hvert fall den ene av foreldrene skal være bekjennenede kristne, når de døper barna sine.

Når alt dette er sagt vil jeg også understreke at jeg har mange, gode venner som er prester i Den norske kirke. De er gode forkynnere og sjelesørgere. Men det kan ikke være lett å være prest i Den norske kirke nå. Så mange utfordringer dere har. Dere skal vite at det er mange som ber for dere. Det gjelder også meg. Krisen i Den norkse kirke er samtidig en åndelig krise. Den forteller mye om den sekulariseringen det norske samfunnet gjennomlever. Det er en fellesutfordring for alle kirkesamfunn i Norge.