fredag, mai 24, 2019

Kristi offer



Det du er i ferd med å lese er noe av det beste - og det viktigste jeg har lest på lenge:
Menneskeheten dømte Gud til døden, men ved sin oppstandelse dømte Gud menneskeheten til udødelighet. I gjengjeldelse for et slag, ga Han en omfavnelse, for mishandling, en velsignelse, for døden, udødeligheten. Menneskeheten viste aldri ett større hat mot Gud enn da de korsfestet Ham, mens Gud derimot viste aldri menneskeheten en større kjærlighet enn da Han gjenoppstod. Menneskeheten ville til og med gjøre Gud til en dødelig, mens Gud ved sin gjenoppstandelse gjorde mennesket udødelig. Den korsfestede Gud er oppstanden og har drept døden. Døden er ikke mer. Udødeligheten har omfavnet menneskeheten og hele den skapte verden.
Hl. Justin Popovic (1894-1979)
Gjengitt med velvillig tillatelse fra Kjell Moen.

torsdag, mai 23, 2019

Minnemåltidet

'Dette maleriet er lik et påske-sakrament. Gjennom Hans sønderbrutte kropp, Hans utøste blod, og Hans oppstandelse har vi det forunderlige privillegium å invitere Ham til å spise med oss.

Vi har mottatt invitasjonen til å vandre gjennom 'forhenget' rett inn i vår Fars hus. 

Som prester i Hans kongerike, venter Hans kjærlighet oss ved minnebordet.'

- Watchmen for the Nations. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c):

Maleriet er malt av den japanske kunstneren:MiSuk Jong i forbindelse med bønnekonferansen 'Gathering'  som nylig ble holdt i Japan.

Jerusalem-menigheten eksisterte i 100 år

Vi nærmer oss pinse, og jeg går rundt og tenker på at Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære, mens Åndens vind blåste og pinseilden brant.

Den første menigheten besto av mennesker som så på seg selv som de som var kalt ut, og satt til side - de hellige. De hadde hatt et radikalt møte med den oppstandne Kristus, deres liv var i møte med Ham, blitt forvandlet, de var gått fra døden til livet, fra mørke til lys. På bekjennelsen av sin tro, lot de seg døpe, sluttet seg sammen og dannet den aller første nytestamentlige menigheten.

Med Jerusalem som utgangspunkt ble nye menigheter plantet i Antiokia, mange i Galatia-området, i Filippi, Kolossæ, Efesos, Tessaloniki, ja, til og med i keiserrikets hovedstad Rom.

Dette var frie, selvstendige menigheter.

Historisk sett eksisterte menigheten i Jerusalem i 100 år.

Fra år 32 til 132

Keiser Hadrian knuste som kjent det jødiske opprøret under den såkalte 'Bar Kochba' oppstanden i 132-135 og alle jøder ble fordrevet fra Jerusalem, også den messianske menigheten. Men tenk hvilket kraftsentrum den var, i disse 100 årene!

Men som kjent, forfølgelse, er kanskje den viktigste kirkevekstfaktoren. Bare se på Kina og Iran. Med forfølgelse blir evangeliet brakt videre til nye steder og nye mennesker, og den bokstavelige celle-menigheten oppstår. Fengsel og fangeleire blir en ny misjonsmark.

Er vi forberedt på slike tider i Norge?

Hva åpner himmelens porter?

Følgende historie fortelles om Makarios, en av de mest markante skikkelsene fra den store ørkenvekkelsen på 300-tallet:

En dag sto Makarios ved himmelens port. Det var Kristus selv som sto bak porten og ventet. Markarios banket på, og Kristus spør: Hvem er du?

Det er Makarios, den store ørkeneremitten.

- Makarios, du må tilbake til verden å søke å finne det ord  som kan åpne himmelens port.

Han søkte og mente han hadde funnet det. Han banket  forsiktig på porten og Kristus spurte: Hvem er du?

- Jeg er en synder.

- Du har nådd langt, Makarios, men det er ikke ordet 'synder' som åpner porten. Dra tilbake!

Da Makarios kommer for tredje gang og svarer på spørsmålet: hvem banker på porten? svarer han:

- Det er du!

Da åpnes porten, for Kristus er det eneste som åpner himmelens dører.

onsdag, mai 22, 2019

Profetisk budskap: Lærevillig

"Jeg føler Herren si: Venn deg til å ta farvel til det du trodde du visste om Meg. De som tror de går på videregåenede i Mitt kongerike befinner seg faktisk i førsteklasse.

Og de som føler at de befinner seg på første klassetrinn, går allerede på videregående, fordi de er helt åpen for å lære."

- Bill Yount. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Se på meg, Kristus!

"Se på meg, Kristus og velsign meg.
Se på meg, Kristus og styrk meg.
Se på meg, Kristus og gi meg fred."

Dette er en bønn skrevet av den tidligere biskopen av Linköping, Martin Lönnebo, som jeg ofte ber. Særlig når jeg sliter med å finne ordene og jeg er sliten av alle inntrykkene og hverdagslivets jag. Da lander jeg i denne bønnen.

I flere år har jeg samlet på bønner i en egen bok. Den har jeg alltid med meg i sekken min. Det er bønner for ulike anledninger, og er ved siden av Bibelen min, min kjæreste skatt. Det vi først og fremst trenger er jo å bli sett av Kristus, og jeg synes denne bønnen av biskop Lönnebo inneholder det jeg trenger for denne dagen og dager som kommer. Jeg trenger hans velsignelse. Jeg trenger hans styrke og ikke minst trenger jeg hans fred.

Velsignet dag!

tirsdag, mai 21, 2019

Tyskland anser boikott av israelske artister og varer som antisemittisme

Bundestag - det tyske parlamentet - har vedtatt en resolusjon som beskriver den israelskritiske boikottbevegelsen som antisemittisk,

Den såkalte BDS-bevegelsen har som mål å sette Israel under et økonomisk press for å tvinge Israel til å slutte med det de anser å være undertrykkellse av palestina-araberne.-bevg

Fredagens beslutning innebærer at den økonomiske støtten fra tyske organisasjoner til BDS-bevegelsen blir ulovlige, og må stanses.

I resolusjonsteksten heter det:

"BDS-bevegelsens argumentasjon og metoder er antisemittiske."

Klarere kan det ikke sies.

I resolusjonen heter det også, i følge den tyske avisen Deutche Welle:

"BDS-bevegelsens oppfordring til boikott av israelske artister, samt 'ikke-kjøp'-klistremerker med henvisning til israelske varer, minner om den mest grusomme perioden i Tysklands historie,"

Bønn til trøstens og ømhetens Gud

Trøstens og ømhetens Gud! 
Jeg tror det var meningen at vi skal være sårbare og ordinære mennesker -
stilne de stemmene som sier at:
- jeg ikke er bra nok
- flink nok
- oppnår nok
- har nok å vise frem.

Takk at du elsker meg
- i min svakhet og sårbarhet.

Som den jeg er nå, ikke som den jeg en dag skal bli. Takk at din kjærlighet er evig og uforanderlig.

La meg lytte til din stemme i dag.

Ikke selvforaktens stemme, men
den stemmen som sier at jeg er den som du elsker,
den du har din glede i.

Gjøvik, 21. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Herren har gjemt noen unna for spesielle oppdrag

I noen måneder nå har jeg tenkt mye på at Herren har "gjemt" unna noen mennesker som han vil bruke i spesielle oppdrag for hans rike. Dette er ikke mennesker som søker plattformen eller offentligheten. De hører med blant de stille i landet, som ikke søker oppmerksomhet. Herren har gitt dem et spesielt kall til å være til for Ham, og er villig til å bruke tid på å oppholde seg i Guds nærvær. Dette er mennesker som øver seg i å lytte til Herrens stemme, som bruker lang tid i stillhet, lovprisning og tilbedelse. Det kan være at vi aldri hører noe om dem før vi kommer til himmelen, men mens mennesker har fått sin lønn her i tiden venter det dem en enorm belønning i himmelen. Deres selvfornektelse har ikke vært forgjeves.

I går leste jeg noen vers fra 1.Kong.18 som forteller noe om disse ansiktsløse:

"Men Obadja fryktet Herren meget. For den gangen Jesabel utryddet Herrens profeter, skjedde det at Obadja hadde tatt hundre profeter og gjemt dem i to huler, femti i hver, og han hadde sørget for dem med brød og vann." (1.Kong.18,3b-4)

Det fantes altså mange profeter i Den gamle pakts tid. Noen av dem kjenner vi navnet på, men mange av dem var navnløse. Her nevnes hele hundre stykker!

Obadja var en gudfryktig mann som sørget for dem og gjemte dem unna. Jeg tror Gud skal reise opp flere slike som ham, som ser det som sin oppgave å legge forholdene til rette for den hæren av ansiktsløse, menn og kvinner, som Gud skal reise opp i en tid som denne. De er Herrens fortrolige, de som søker hans råd og som er til for ham, og som Herren kan bruke til ulike oppdrag i endens tid.

Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Billedtekst: Herren gjemmer sine i grotter.

mandag, mai 20, 2019

Peter Halldorf til Kristi himmelfartskapellet 2020

Det er med stor glede jeg kan fortelle at Peter Halldorf kommer til dagsretreaten i Kristi himmelfartskapellet Kristi himmelfartsdag 2020. Den endelige bekreftelsen kom i dag.

Jeg kommer tilbake til neste års tema. I år er det: 'Hellige steder -  hellige rom', og vi har gleden av å ha med oss Ragnhild Helena Aadland Høen og Anne Kristin og Sven Aasmundtveit.

Det er fortsatt mulig å melde seg på, men plassen er begrenset. Av hensyn til serveringen trenger vi å vite om du kommer. Send en sms til 99621281. Ta med stol til å sitte og en matpakke til lunsj. Så serverer vi pølse og lompe til middag. Vi begynner kl.12..45.

Skulle det bli dårlig vær Kristi himmelfartsdag, som i år er 30.mai, flyttes seminarene til Toten frikirke på Raufoss. Gudstjenesten vil uuansett bli i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00. Liturg her er: Bjørn Olav Hansen.

Det blir ikke gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet onsdag 29.mai.

Billedtekst: Peter Halldorf under et tidligere besøk i Kristi himmelfartskapellet. Foto: May Sissel Hansen.

Velsignelse i forkledning

Det du er i ferd med å lese er et av de sterkeste vitnesbyrdene jeg har lest på lenge. Det vitner som en tro som holder selv i de bratteste bakkene, om en ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom - og ikke minst om en overgivelse til Jesus, vi sjeldent ser. Jeg gråt når jeg leste dette og jeg har lest det mange ganger. Blir nok ikke ferdig med dette:

Prestemunken Ambrose ble diagnostisert med Alzheimer. Dette er hva han skrev om det:

Fra et rent åndelig ståsted vil jeg dele med dere den innsikt som jeg opplever Gud har gitt meg i tiden etter at jeg fikk diagnosen. Min største og altoverskyggende synd har alltid vært stolthet. Stolthet over intellektuell kapasitet, over å forstå bedre enn andre og å bedømme andre upassende, av og til tenke om andre at de er mindre enn meg. Dette er en mest sørgelig synd, og en synd som mange har uten å oppdage det selv, men det er den ene synd som fremfor noen annen synd, sender oss til fortapelse hvis vi ikke overkommer den! Det var denne synd som fikk den onde til å falle, og det var denne synd som Adam og Eva falt for.

Jeg forstår fult ut hvordan jeg ble slik. Jeg har gjennom hele mitt liv vært overordentlig stolt av mitt sinn, mitt intellekt, min evne til å tenke klart om vanskelige og kompliserte temaer, min tale og gode penn, vurderingsevne og mulighet til å forklare vanskelige ting osv. Da jeg vokste opp var jeg ikke god i sport, og jeg var ikke attraktiv hos damene. Jeg kunne ikke danse. Jeg var en intellektuell bokorm og einstøing. Jeg hadde ingen andre evner enn mitt hode, og jeg brukte det og utviklet det så langt som det var mulig å nå, selv om jeg ikke var spesielt akademisk innstilt av meg, ettersom alt dette virket som et litt for virkelighetsfjernt spill for min del. Dette var min vei i livet. Og selv om jeg har brukt mine gaver i tjeneste for Kristus og Hans Kirke etter beste evne, så har stoltheten alltid vært der.

Nå har Herren gitt meg en mulighet til å tilintetgjøre med ydmykhet denne stoltheten, ved å akseptere uten å klage den sakte oppsmuldringen av sinnet som jeg gjennomgår. Og jeg klarer å akseptere dette med hele mitt hjerte, noen ganger riktignok med en tåre, som en gave fra Ham for min frelses skyld. Det føles slik noen ganger at denne gradvise visningen av de forskjellige deler av mitt sinn, også er en bortvisning av mitt selv, mitt ego, min stolthet. Og er ikke det egentlig meningen med det åndelige liv når alt kommer til alt? Herren så ned og så at jeg klarte ikke å gjøre dette på noen annen måte, og dermed ettersom Han elsker meg veldig høyt (uverdig som jeg er) og ønsker at jeg skal være hos Ham for alltid, ga Han meg denne enestående anledningen å døde mitt eget jeg. Jeg ser på dette som en stor, men likevel innimellom smertefull, velsignelse!

søndag, mai 19, 2019

Oppfordrer til forbønn for EU valget

EU-valget denne måneden er blitt karakterisert som det viktigste EU-valget noensinne. Nå går svenske pinseledere ut og oppfordrer til forbønn for valget. Pinseleder Daniel Alm utfordrer Sveriges pinsemenigheter til å be hver dag klokken 15.00 hele den kommende uken.

Det er mye som står på spill, blant annet når det gjelder EU's familie- og flyktningepolitikk. I dag underskev 118 frikirkelige pastorer i Sverige et dokument hvor de oppfordrer EU's ledelse til å ta et større ansvar for å hjelpe mennesker som har behov for å flykte fra krig og terror.

I går kom høyrepopulistiske partier fra hele Europa sammen i Italia for å stå samlet som en gruppe mot innvandring. Flere av dem står for en flyktninge- og asylpolitikk som også vil ramme kristne som blir forfulgt og som er på flukt.

La oss stå sammen med våre trossøsken i Sverige i dette viktige valget.

Herre, blir du ikke lei?

'Herre, jeg lurer av og til på om du blir lei:

at jeg ofte ber om de samme tingene, faller i synder jeg har falt i tidligere, at jeg spør om så mye jeg ikke forstår, og selv om du har forklart det i ditt ord, spør jeg likevel. 

Det er så mange ting jeg ikke føler henger på greip, så mye som er uforståelig - så jeg spør.

Jeg forstår om du blir lei.

Når jeg gjør opprør, når jeg går en annen vei enn den du ville jeg skulle gå. 

Og du må begynne om igjen - med meg. Enda en gang.

Blir du ikke lei da?

Men så kommer jeg til å tenke på at DU så meg når jeg bare var et foster. At du er den som har skrudd meg sammen. Og elsket meg. Og fortsetter å elske meg. Helt til jeg er hjemme hos deg.

Du elsker meg på mine beste dager, og de ikke gå gode dagene. Like mye.

Du elsker meg mens jeg er på høydene og i de djupe dalene.
Mens jeg gråter, når gleden bobler fram.

Ja, også på de dagene da fortvilelsen og redselen biter seg fast.

På de dagene faller jeg pladask opp i armene dine. Du løfter meg opp på fanget ditt, og jeg, jeg kryper inntil deg og hører hjerteslagene dine - og hvert av dem forteller meg dette jeg innerst inne lengter etter å høre:

at DU elsker meg.

Gjøvik, 19. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, mai 18, 2019

Viktig åndelig lærdom for vår tid

En ortodoks venn av meg, Kjell Moen, delte her om dagen noen sitater av den hellige Markus Eremitten, som levde på 400-tallet. Det er ikke så mye vi vet om ham, men det antas at han har levd i den egyptiske ørken. Flere av hans skrifter inngår i Filokalia, de gamle fedrenes bønneundervisning.

Et av disse sitatene har festet seg hos meg, og jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese det:

'Om en person har en Åndens gave, skjuler han den av sympati med den som mangler den. Men den som er stor i munnen, mister gaven ved å falle for fristelsen til å skryte med dem.'

Dette er veldig ulikt vår tids enorme fokus på enkelte forkynnere.

La oss ikke glemme at det er Giveren som er gaven, og at Ånden alltid peker på Jesus.

Ærefrykten for Gud og det hellige hysj

'Jeg lengter slik etter å høre et hellig hysj berøre Kristi kropp. Vi synes å tenke at vi må fylle tomrommet med våre lyder og vår egen vei, men jeg sier dere at vi må vende tilbake til ærefrykten for Gud og anerkjenne Hans hellighet.

Jeg lengter etter å se mennesker strømme til botsbenken, gråtende og rope ut til Gud og bli desperate og knust og ruinerte for noen annen elsker, at de gjør de religiøse forlegne når de overgir sine erstatninger og legger dem igjen på alteret.

Alt fordi de hørte lyden av Hans åndepust i et hellig hysj.

Jeg tenker ikke bare på de som ikke går i kirken og på de ufrelste, men også på de Guds folk at de må mer ekte og rå når de oppholder seg i Guds nærvær, slik at virkelige endrinnger kan finne sted og holde.

Du forstår, folk snakker ikke om dette fordi dette selger ikke mange bøker eller tiltrekker seg de store mengdene. Det er på overtid for kirken om den skal handle sammen. Hvis vi vil se en endring må det begynne med oss.'

- Lovesick Scribe.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, mai 17, 2019

Sjamanens og prinsessens egentlige ønske

VG avdekker i dag innholdet i korrespondansen mellom manageren til prinsesse Märtha Louise, Carina Scheele Carlsen og St.Petri kirken i Stavanger. Opprinnelig skulle seansen mellom prinsessen og sjamanen foregå i en form for samtale mellom de to. I presentasjonen fra manageren heter det:

'Bli med oss i det dype kurset, som er laget av prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek, som tar dere med på en selvoppdagelse i viisdommer, for å avdekke og aktivere ditt guddommelige selv og hvordan du kan bruke gaven til å  forandre verden. I denne workshopen vil Shaman Durek og spirituell lærer prinsesse Märtha Louise snakke om livet, hvordan øke bevisstheten din og guide deg tilbake til det sanneste ved deg. Gjennom dyp og avdekkende meditasjon, intimt sjamanistisk arbeid, og en samtale på veien mot å bruke disse verktøyene til å utvide bevisstheten din, vil vi ta en magisk tur for å avdekke det perfekte under alt vi tror er sant.'

Dette mente altså prinsessen skulle kunne foregå i en kirke! Nå satte menighetsrådet foten ned for en sjamanistisk seanse i kirkerommet, men inviterte en dialogprest til å lede en samtale og selv komme med et innlegg. Det  hører med til historien at dialogpresten er en nær venninne av prinsessen.

Men dette burde vært kontant avvist fra dag en. Dette hører ikke hjemme i noen kirke uansett hvilken ramme man setter det inn i. Presentasjonen taler sitt tydelige språk. Man samtaler ikke med mørkets krefter. I en kristen kontekst driver man mørkemaktene ut!

Hva ville St.Petri kirke oppnå med dialogmøtet med mørkets krefter?

Det er et svært relevant spørsmål å stille nå i ettertid?

Ufarliggjøre mørkemaktene? Legitimere dem? Advare mot dem?

Til menigheten i Korint, og dermed til hele den kristne kirke, skriver  apostelen Paulus;

'Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap er det med rettferdighet og med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud og de skal være Mitt folk.

Derfor: Kom ut fra dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke ved det som er urent, så skal jeg ta imot dere.' (2.Kor 6,14-17)

Kan det sies klarere?

Billedtekst: En sjaman. Foto: Wikipedia

Jean Vaniers begravelse

Med tårer - både i vemod og sorg - men oftest i glede har jeg fulgt den vakre begravelsen av Jean Vanier i en direktesending via Internet i går.

Jean Vaniers venner fra de mange L'Arche kommunitetene, Tro og Lys, Jesu lillesøstre, biskoper, prester, pastorer, legfolk fylte kirken og teltet utenfor. Det ble en feiring av Jeans liv i enhetens tegn.

Stillferdige lovsanger til gitar, fele og fløyte, mennesker som løfter hendene i lovprisning og tilbedelse. Av og til klappes det. Det er taler, og det bes bønner. Så annerledes enn noen annen begravelse jeg har vært i.

En etter en kom en gruppe frem og setter lys på Jean Vaniers enkle kiste, en kiste laget i en av L'Arche kommunitetene. Skriftstedene som leses - blant annet fra Jes 58 om den faste som behager Gud, og fra 1.Kor 1, om dårene og de svake, som Gud har utvalgt, var plukket ut for anledningen av Jean Vanier selv. De ble lest av representanter for mange forskjellige kirkesamfunn. Dette var bibelord Jean Vanier stadig vendte tilbake til gjennom sitt lange liv og som han bygget hele sin visjon på for L'Arche.

Det var også sterkt å høre bror Alois, som er prior for kommuniteten i Taize, i en kort hilsen minne oss om at Jesus ba om at vi skulle være ett:

'Send Din Hellige Ånd så Din ømhets vind må blåse bort skillelinjene. Gi at kristne i dag må våge å leve i enhet.'

Gripende var da også da 'vennskapsikonet' ble båret inn. Det viser Kristus som omfavner biskop Mena, og så en sprukken krukke med lys inni. Og et fat med appelsiner - bare for moroskyld, Appelsinene ble så delt ut til de som satt nærmest.

Til begravelsen hørte også fotvask og feiringen av Herrens måltid.

Dette var noe av det mest gripende jeg har vært vitne til.

Om noen vil se begravelsen i opptak finnes den her:

https://www.youtube.com/watch?v=hUM3P61neXU

torsdag, mai 16, 2019

Kong Olav om forbønnens tjeneste

I 1987 ble en bønnebok lansert i Norge, hvor Hans Kongelige Høyhet, Kong Olav V, skrev forordet. I disse skjebnedager for Norge og kongehuset er det vel verd å merke seg hva han skrev:

Det er 'kirkens og de troendes oppgave å føre denne tradisjonen (les: den kristne) videre og bevare evangeliet som en bærende kraft i vår nasjon.'

Kong Olav mente at 'en styrket forbønnstjeneste vil gi større åndskraft til å bære frem det kristne vitnesbyrd.'

La oss ta kongens ord til oss, og be for vårt kjære fedreland.

Billedtekst: HKH Kong Olav V. Foto: Kongehuset

En sjaman ved kongens bord

Ved det 20 århundres begynnelse var Russland og Romanov-dynastiet i en djup krise. Tsarveldet vaklet. Den russiske befolkningen led og krevde mat og makt. Det var revolusjonære tider.

Midt i dette kaoset dukker en merkelig skikkelse opp. Grigorij Jifimovitsj Rasputin. Han ble født i en russisk bondelandsby langt borte fra de glitrende salongene i det dekadente St.Petersburg. Som barn har Rasputin stadige åpenbaringer, og ha magiske og overnaturlige krefter til å helbrede. Rasputin tok det russiske hoffet med storm da han 'helbredet' prins Alekseij for hans blødersykdom. Dermed fikk han adgang til tsarfamiliens innerste sirkler.

Det har vakt internasjonal oppsikt at prinsesse Märtha Louise er blitt kjæreste med en sjaman, og inviterer ham like så godt til sitt hjemland for å feire Norges nasjonaldag og få hilse på kongefamilien. Dessuten skal de to legge ut på en turne hvor de to skal presentere sitt New Age verdensbilde. Norge kan altså ende opp med en sjaman ved kongens bord.

Selv om det selvsagt er ulikheter med Rasputin og sjaman Durek, er det også visse likheter. Både Rasputin og sjamanen representerer en okkult åre. Og bringer den med seg like inn i kongehuset. Hva det betyr for nasjonen Norge kan vi vel bare ane.

Norge går så det griner. Men det er utenpå.

Forfallet og frafallet i nasjonen vår er stort, og vi er i behov av en gjennomgripende himmelsendt vekkelse. At Den norske kirke ville åpne dørene for en sjaman, med alt hva denne represeterer av onde åndsmakter, sier noe om den åndelige tilstanden i vårt land. Heldigvis ble det stanset i 12 time.

I denne skjebnetime for Norge er det viktigere enn noen sinne å be for kongehuset.

"Derfor formaner jeg FØRST OG FREMST AV ALT at det blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker, FOR KONGER og alle som har myndighet, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og ærbødighet." (2.Tim 2,2)

Forbønn for kongen og hans hus har altså prioritet fremfor alt vi ber for!

Har vi sviktet i den  oppgaven?

Dette er en tid for å be for Norge. For kongen og hans hus. For Storting og regjering. For landets myndigheter. For Norges grenser.

Behovet er stort for vektere på murene, menn og kvinner som er villige til å våke og be, faste, og rope til Herren for nasjonen.

Kallet fra profeten Joel går ut til alle forbedere i Norge:

"Blås i basunen på Sion, tillys en hellig faste, kall sammen en hellig forsamling! Samle folket, hellige forsamlingen, kall sammen de eldste, samle barn og diebarn! La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer. Prestene, de som gjør tjeneste for Herren, skal stå gråtende mellom forhallen og alteret. De skal si: Spar Ditt folk, Herre, og overgi ikke Din arv til spott, så folkeslagene skulle få herske over dem. Hvorfor skulle de si blant folkene: Hvor er deres Gud?" (Joel 2, 15-17)

Jeg er elsket!

I går rotet jeg det til for meg. Jeg oppdaget det ikke før jeg var på sykehuset. Nok en gang hadde jeg klart å kneppe skjorta feil. Litt pinlig. Jeg fortalte legen det i det jeg satte meg i undersøkelsesstolen. Hun viste raushet og sa hun hadde sett verre ting enn en skakk skjorte.

Å kneppe knapper er en av mine daglige utfordringer. Som oftest går det bra, men ikke alltid.

Å miste grepet om hverdagslige ting gjør meg sårbar. Skjør. For det handler ikke bare om å kneppe knapper. Jeg tenker på alle disse små tingene som jeg har tatt som selvfølgeligheter, men som er små gaver. Skulle ønske jeg hadde vært mer oppmerksom på disse små hverdagsunder og vist større takknemlighet for dem når jeg var frisk.

Jeg er så heldig at jeg har fått timer hos en fysioterapeut som er spesialist på nevrologiske sykdommer. Etter to utredningstimer hadde jeg min første ordinære time i går. Det var en sterk opplevelse av å bli sett! Å få troen tilbake på at det kan gjøres noe for å redde en hånd som er i ferd med å visne. Massasje i den ene foten gjorde meg med ett litt stødigere en liten stund..

'Vet du hvem du er?,' sa jeg til den kvinnelige fysioterapeuten.

'Du er en håpsformidler!'

Jeg trenger de!

Hun smilte og takket.

I dag skal jeg til min manuel-terapeut som hjelper meg med lungene mine. Uten hans hjelp ville jeg lettere få lungebetennelser.

Selv om jeg roter med kneppingen av skjorta, søler med maten, skjanger av og til som en full mann, vil falle om jeg står for lenge, gråter, blir fortvilet - så er jeg mer enn dette!

Jeg er først og fremst dette:

Jeg er elsket av Gud.
Det er stort.

Og det selv om jeg roter det til for meg.

onsdag, mai 15, 2019

Bønnesvar: Biskopen snur - det blir ikke noe sjaman-møte i Domkirken

Biskop Anne Lise Ådnøy (bildet) og menighetsrådet i St. Petri Domkirke i Stavanger, skal ha honør for å stanset det famøse dialogmøtet med sjaman Durek og prinsesse Märtha Louise.

Beslutningen ble offentliggjort i dag.

Det skal være nye opplysninger om sjamanen i de siste dagene i media, som fikk biskopen til å endre mening. Menighetsrådet fikk pålegg fra biskopen.

Men det har også vært mange som har bedt om at biskop Ådnøy og menighetsrådet måtte snu i denne saken. Mandag var styret for Nasjonalt Bønneråd og arrangementskomiteen for den nasjonale bønnekonferansen samlet i Oslo, og dette var et av de bønneemnene vi løftet frem for Gud.

Så i dag takker vi Herren for bønnesvaret.

Billedtekst: Biskop Adnøy. Foto: Kirken.no

Mens uværsskyene trekker opp - en bønn

Også mens uværsskyene trekker opp, og det mørker, priser jeg Deg for Din trofasthet, Herre -

mens jeg lytter til lovsangene Du lar lyde gjennom natten.

Ømme, vare kjærlighetsanger - synger Du.
Du rugger meg i søvn.

Mens bårene brytes mot land.

Jeg synger med.
Ordløst.

Jeg er sårbar.
Skjør.
Redd for å gå i stykker.

Men hos Deg finnes det en favn. Et fang å krype opp i.

Det er godt å høre stemmen Din. Det er ro i den.

Gjøvik, 15. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, mai 14, 2019

Jødisk kvinne knivstukket og livstruende skadet i Sverige

En jødisk kvinne ble livstruende skadet da hun ble knivstukket på åpen gate i  det sentrale Helsingborg i dag, tirsdag 14. mai. I skrivende stund jakter svensk politi etter en mistenkt mann.

I følge Helsingborg Dagblad er den jødiske kvinnen aktiv i den jødiske forsamlingen i nordvestre Skåne og sekretær i Helsingborg-forsamlingen.

Politiet har som en følge av det brutale angrepet satt ut politivakter ved synagogen i Helsingborg, som ligger like i nærheten av stedet kvinnen ble angrepet.

Et profetisk budskap: Bærere av Min herlighet

En engelsk bibeloversettelse - The Passion Version - har de siste årene betydd mye for meg. Bak oversettelsen står forfatteren, pastoren og lingvisten Brian Simmons (bildet). Simmons bar nylig frem et profetisk budskap, som jeg gjerne vil dele med mine lesere. Det samsvarer veldig godt med hva jeg opplever Herren sier for tiden inn i min livssituasjon. Her i min oversettelse:

'Jeg hører Herren si: 'Jeg har lengtet etter å øse over dere enda mer av Min kjærlighet og kraft. Ser du ikke at Jeg har designet deg til å være en som bærer Min herlighet? Kom til Meg denne dagen og tøm ditt hjerte, øs det ut for Mine føtter, og Jeg vil fylle deg med en slik fryd og glede at du ikke vil være i stand til å romme den. Jeg bygger Min kirke gjennom Mitt nærværs herlighet.

Bli stående i Mitt nærvær inntil du vet at Jeg er din styrke. Selv når mørkets krefter omringer deg, kan du være sterk, for Jeg har innhyllet din sjel i sin herlighetskappe, og ingen ting vil være i stand til å skade deg. Dødsrikets porter vil ikke stå seg imot deg.

Dagen er kommet da en mektig bevegelse av Min Ånd vil bli sett av alle. Min mektige vind vil blåse vekk tvilens skyer som har vært over ditt sinn og ditt hjerte. Min herlighetsvind vil gjøre at dine fiender flykter, og du vil bli stående hel og trygg.

Du vil ikke bli overvunnet av frykt som har overveldet så mange i dag, for Jeg har gjort deg til en overvinner, en som er bærer av Min herlighet.'

mandag, mai 13, 2019

Om å danse inn i himmelen

En amerikansk venn av meg fortalte en gripende historie om sin mor i går:

Mot slutten av livet kom hun med et forunderlig ønske: 'Når jeg dør', sa hun 'så skal jeg ikke gravlegges med skoene på, heller ikke med strømper på beina.'

'Hvorfor ikke?,' ville sønnen vite:

'Fordi jeg vil danse barføtt inn i himmelen!'

Fantastisk!

Når jeg hørte dette kom  jeg til å tenke på ordene fra Salme 30:

'Du har vendt min klage til dans for meg. Du har tatt av meg ine sørgeklær og kledd meg i glede, så min ære kan få lovsynge Deg og ikke tie. Herre, min Gud, jeg vil prise Deg til evig tid.' (v.12-13)

En dame jeg ikke glemmer - en historie om hellighet

Jeg ser henne fremdeles for meg, og det hender jeg drømmer om henne. Det begynner å bli en del år siden jeg så henne første gangen i utkanten av den russiske byen Pskov, sør for St.Petersburg. Huset hun bodde i var så falleferdig at man knapt kunne tro at noen kunne bo der. May Sissel og jeg overnattet i et hus like i nærheten, og fra vinduene i andre etasje så jeg noe som jeg aldri har klart å glemme:

En gammel krok, med skaut på hodet og i slitte klær komme ut av det falleferdige huset tidlig om morgenen. Hun stavret seg fram til hun sto omtrent midt på gårdsplassen, så snudde hun seg mot restene av det som en gang hadde vært en kirke, bøyde overkroppen framover, rettet seg så opp og gjorde korsets tegn over pannen og brystet. En enkel sjel, et stillferdig liv.

Jeg ble grepet av det jeg vil kalle helligheten. En djup Gudsfrykt som preget den gamle kvinnen. Dette var ikke et tomt rituale, men uttrykk for overgitt tro.

Jeg så henne gjøre dette flere ganger den tiden vi bodde der. Året etter var huset jevnet med jorden. Skjønt hus, en rønne er vel mer beskrivende. Hvor det ble av kvinnen aner jeg ikke. Kanskje Herren hadde hentet henne hjem? Men hun ble en læremester for meg i sann hellighet.

Dessverre har jeg ikke noe bilde av kvinnen. Det føltes ikke rett å skulle fotografere henne, så dette bildet er bare brukt i illustrasjonsøyemed.

søndag, mai 12, 2019

Store antisemittiske demonstrasjoner i Polen

Tusener av polske nasjonalister marsjerte til den amerikanske ambassaden i Warsawa i går. De protesterer mot amerikanske myndigheters krav om at Polen skal kompensere tapene jødiske familier hadde når de fikk sine hjem og eiendommer konfiskert i forbindelse med Holocaust.

Det er The Times of Israel som melder dette.

Polen er kjent for sterke antisemittiske strømninger gjennom århundrer.

Og lørdagens protester finner sted i en tid hvor vi ser en dramatisk økning av antisemittisk hatretorikk i det offentlige rom i  Polen. Lørdagens protestmarsj er en av de største anti-jødiske markeringene i nyere tid. Sterke høyreekstremistiske krefter er på fremmarsj i dagens Polen.

Dette er et bønnemne vi virkelig trenger å ta tak i.

Forunderlige Gud

For noen uker siden fikk jeg en sterk innskytelse om å bestille en bok. Forfatteren kjente jeg av omtale, men det var også alt. Jeg våger å tro at det var Gud som talte til meg. Dette er ikke en bok jeg vanligvis leser, så jeg var litt forundret over at følte så sterkt for å bestille den.

Når den kom i postkassen, kikket jeg på den og satte den så i bokhyllen. Jeg tenkte at jeg ville hente den frem igjen ved en anledning.

I går traff jeg et menneske som jeg har stor tillit til, og som Gud har brukt til å tale inn i livet mitt ved flere anledninger.

Så også i går.

Omtrent på den tiden jeg bestilte denne boken, satt denne kvinnen - jeg skal ikke røpe hennes navn - med samme boken i hånden. Under tårer leste hun den, og opplevde så at Gud talte til henne om at dette var en bok jeg skulle lese.

May Sissel og jeg dro rett hjem etter å ha truffet disse våre gode venner, og det første jeg gjorde når jeg kom hjem, var å finne den frem og da forstod jeg hvorfor jeg hadde fått en så sterk innskytelse om å bestille den: den er skrevet for meg i den fasen av livet jeg befinner meg i akkurat nå.

Forfatteren beskriver en fase av hennes liv med store prøvelser på grunn av alvorlig sykdom, og hvordan Gud førte henne igjennom denne ildprøven.

Jeg skal ikke røpe tittelen eller forfatteren, av den grunn at jeg har noen fiender, som bare venter på å finne noe de kan bruke mot meg.

Det som gjelder for meg er at Gud viser sin omsorg og kjærlighet for meg ned i de minste detaljene. Det er stort.

lørdag, mai 11, 2019

Når gudstjenesten begynner med en løgn

'Vi starter ikke gudstjenesten med en løgn,' sa min venn, Jan Roger, og begynte gudstjenesten presis klokken 11.00. Og det selv om folk kom inn døra.

'Har vi annonsert gudstjenesten kl.11.00 så begynner vi 11.00 og ikke 11.05.'

Jeg har lært av Jan Roger og starter alltid gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet presis kl.18.00.

Selvsagt kan vi ha gode grunner for å komme for sent. Jeg kan nevne flere. Men når det blir en vane? Fem minutter. 10 minutter.

Jeg undres: Om vi hadde fått audiens til slottet, og vi skulle møte kong Harald, hadde vi vært forsinket da også?

Men er det ikke Kongenes Konge og Herrenes Herre vi er i audiens hos hver søndag? Er det ikke foran Nådetronen vi trer frem?

Taler på Otta søndag

I morgen, søndag 12. mai, taler jeg i Sel baptistmenighet på Otta, kl.17.00. Om du er i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg. Baptistmenigheten holder nå til i sitt nye lokale, Eben Eser.

Begrensningenes muligheter

Jeg synes det er interessant at apostelen Paulus skrev mange av sine brev fra en mørk fengselscelle, under mye lidelse.

Det sier ikke så rent lite om at menneskelige begrensninger, kan bli Guds muligheter, For hadde de brevene blitt til under andre omstendigheter? Og om det, ville de innholdt det samme som Paulus skrev i sine såkalte fangenskapsbrev?

Det er mange ting i et menneskes liv som tilsynelatende kan begrense oss. Som kronisk sykdom. Det er sikkert mange ting som Paulus kunne ha tenkt seg, enn å sitte fengslet. Steder han ville ha reist til. Menigheter han ville ha besøkt. Mennesker han ville ha sett igjen. I stedet satt han innelåst, og led mye.

I Romerbrevet skriver han dette om Gud:

'... hvor uutgrunnelige Hans veier.' (Rom 11,33)

Guds veier er ikke alltid våre veier, og våre veier er ikke alltid Guds veier.

Gud har en vei i alt.

I Salme 77 sier salmisten Asaf:

'Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.' (v.20)

Jeg har funnet at dette er sant: Gud bruker begrensningene i våre liv til å tjene sine hensikter med våre liv, og av og til, oftere enn vi tror og liker er det Han som setter dem.

fredag, mai 10, 2019

Mine pinsevenner

I to artikler nå har jeg latt mine lesere få møte mine katolske og ortodokse venner. I dag vil jeg presentere mine pinsevenner!

De møtte jeg nesten med det samme jeg ble en kristen i 1972. Men det var en lutheraner som introduserte meg for 'dåpen i Den Hellige Ånd'. Det skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter en gudstjeneste. Over en åpen Bibel underviste han meg om Den Hellige Ånd. Ikke at jeg forstod så mye av det, og det skjedde heller ingen ting når han la hendene på meg og ba for meg. Dagen etter kom en gjeng ungdommer sammen i Gjøvik kirke. Vi knelte ned rundt alterringen, og der opplevde jeg min dåp i Den Hellige Ånd. Uten noe forvarsel begynte jeg å lovprise Gud i nye tungemål.

Tungemålsgaven har senere fått stor betydning for mitt personlige bønneliv.

I min hjemby Gjøvik fantes det den gangen en pinsemenighet. Nå er det tre. Jeg gikk av og til dit, selv om møtestilen var litt fremmed. Her traff jeg menighetens forstander, Per Ruud, som møtte meg med raushet og her skulle jeg møte 'Brødrene Nymoen', et begrep på den tid: Arvid og Einar. De talte i vekkelsesmøter. Det var helt nytt for meg. Etter sangen og talen drev de med noe jeg mener å huske de kalte 'benke-fiske'. En etter en i salen ble spurt om de var frelst? Jeg husker fremdeles jeg synes det var litt skremmende. Tenk om de spurte meg? Men jeg visste hva jeg skulle svare: Jeg har tatt imot Jesus som Frelser. For det hadde jeg gjort. Einar Nymoen har jeg senere møtt mange ganger. Han er en av Norges beste sjelesørgiske forkynnere, synes jeg.

I Filadelfia Gjøvik møtte jeg også to andre som skulle få avgjørende betydning for mitt liv: Kjell Haltorp og Ole Petter Bekkelund. Kjell var på den tiden 2.pastor i Filadelfia Oslo. Hos ham ble bønnebrannen i meg tent. Hver lørdag drev jeg med gateevangelisering i Gjøvik, og når Kjell fikk høre det sendte han meg en hel kartong med boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman, slik at jeg hadde noe å gi bort til mennesker som ville høre om Jesus. Typisk Kjell Haltorp dette! Alltid opptatt av å vinne mennesker for Jesus. Gjennom årenes løp har jeg holdt jevnlig kontakt med Kjell, som nå er blitt 80 år, men fortsatt like brennende for Jesus.

Ole Petter skulle bli en åndelig far for meg, og det er få som har lært meg så mye om bønn, som han. I dag holder jeg fremdeles god kontakt med Gjøvik pinsemenighet, og har mange gode samtaler med en god venn, Egil Glemmestad, som er dagens forstander.

Som omreisende forkynner har jeg besøkt mange pinsemenigheter, noe jeg setter stor pris på. Her har jeg mange av mine beste venner. Jeg setter pris på den tydelige bibeltroskapen, iveren etter å se mennesker frelst, bønnehungeren. Men det er blitt ganske stille i mange pinsemenigheter hva tungetalen angår. Sjeldent hører jeg også forkynnelse om Åndens dåp.

Gjennom årene har jeg også satt stor pris på godt fellesskap med mange av pinsebevegelsens pastorer og forkynnere. Der er farlig å nevne noen, for da utelates andre jeg gjerne skulle ha nevnt, men jeg gjør unntak noen som har betydd spesielt mye for meg personlig:

Kjell Erichson, Ole Sletten, Egil Svartdahl, Einar Nymoen - trygge, sindige og menn med integritet, tyngde og visdom.

En spesiell takk til Emanuel Minos, som i en livskrise, ba meg hjem til seg, og hjalp meg igjennom. Jeg hadde ikke vært forkynner i dag hadde det ikke vært for Emanuel Minos.

Kontakten med brødrene Kjell og Stanley Sjöberg har også betydd mye, ikke minst Kjell, selve Nordens bønneapostel. Han har vært med på å inspirere og forme mitt bønneliv og min bønneteologi i mange år, og gjør det fremdeles, selv etter sin død.

Pinsevekkelsen er utvilsomt et Åndens vær Gud har sendt, og jeg takker Gud for den. Måtte pinseilden fortsatt brenne.

Den hellige kroppen, del 2

Mens det i verden er et veldig fokus på kropp, ikke minst på veltrente kropper, er det i enkelte kristne miljøer nærmest en kroppsforakt.

Det kan ha sammenheng med at vi har en tendens til å dele opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Vi får beskjed om å ta vare på vårt åndelige liv, og at det er vår ånd som er viktig. I trosbevegelsen var mantraet lenge: 'Vi er ånd, har en sjel og bor i en kropp.' Det er til forveksling lik den gnostisismen de første kristne kjempet mot. Enkelte gnostikere mente at det ikke var så farlig med kroppen. Man kunne synde med kroppen, bare man holdt ånden ren.

Gresk tankegang deler mennesket i tre deler: ånd, sjel og kropp. Det er fremmed for hebraisk, og dermed bibelsk tenkning, hvor mennesket er et hele, med ånd, sjel og kropp, og hvor hver enkelt del er likeverdige. Bibelen deler heller ikke opp livet i det hverdagslige og det åndelige. Livet vi skal leve er begge deler.

Mot slutten av det første brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Tessaloniki, skriver han:

'Må fredens Gud selv hellige dere helt igjennom! Og må deres ånd, sjel og kropp helt og fullt bli BEVART ulastelig ved vår Herre Jesu Kristi gjenkomst!' (1.Tess 5,23)

Dette er det bibelske synet på mennesket. Merk dere at både ånd, sjel OG kropp skal bevares. Som et hele.

I brevet til Kolosserne skriver den samme apostelen om den falske visdommen. Når Paulus snakker om denne visdommen, så siktes det trolig til tanker som hadde sammenheng med den allerede omtalte gnostisismen. Som allerede nevnt var et av kjennetegnene på denne vranglæren forakten for kroppen. Gnostikerne mente at den materielle verden er ond og mørk, mens sjelen er god, lys og guddommelig. Sjelen mente man var i fangenskap i kroppen og måtte frelses fra dette fangenskapet ved hjelp av innsikt, gresk: gnosis. Paulus advarer mot dette for noen slik kroppsforakt finnes ikke i den kristne tro. Visdomslæren som Paulus henviser til handlet blant annet om: "mishandling av kroppen." (Koloss.2,23) Bibelen derimot sier klart og tydelig at: "Kroppen tilhører Kristus." (Koloss.2,17) Det siste viser med all tydelighet at kroppen er hellig.

I 1.Kor.6,19-20 sier Guds Ord følgende: "Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd, som er i dere, som dere har fått fra Gud, og at dere ikke tilhører dere selv? For dere ble kjøpt for en høy pris. Gi derfor Gud ære i deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til."

fortsettes

torsdag, mai 09, 2019

Mine ortodokse venner

Mitt vennskap med den ortodokse kirkefamilien starter tidlig med min fascinasjon for den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (bildet). Særlig hans roman: 'Brødrene Karamasov'. Jeg er i tidlig tenårene da jeg for første gang stifter bekjentskap med den russiske forfattergiganten, og et veldig landskap åpner seg for meg. Ikke minst historien om staretsen Sosima griper meg. Vi skriver tidlig 1970-tallet.

Gjennom Dostojevskji oppdaget jeg Østkirken. En helt ny verden åpnet seg. En annerledes måte å leve på, tenke teologisk. Mens Vestkirken har hatt mye av sitt fokus på Jesu lidelse og død, har Østkirken hatt sitt tyngdepunkt i Kristi oppstandelse. Det er gjør noe med den teologiske tenkningen. I Den ortodokse kirken møtte jeg PÅSKEGLEDEN! Gleden over Jesu oppstandelse. Og det på en sterkere, mer intens og jublende glede enn det jeg den gangen var vant med.

Jeg ble nysgjerrig på Den ortodokse kirke. Med årene har jeg lest og studert ortodokse teologer og forfattere som Nicholas Afansiev, Alexander Schmemann, John Meyendorf, Lev Gillet, Paul Evdokimov, Olivier Climentt, Kallistos Ware, Anthony Bloom og arkimandrit Sofrony, bare for å nevne noen.

Ikke minst har tre av disse på en helt spesiell måte vært med på å forme mitt åndelige liv siden 1970-tallet. Det gjelder metropolittene Kallistos Ware med sin bok: 'The Orthodox way', som jeg har lest bokstavelig talt i stykker. Den har gått helt opp i limingen. Boken har kapitler som: God as Mystery, God as Trinity, God as Creator, God as Man, God as Spirit God as Prayer - og det sier det meste! Så kjenner jeg djup takknemlighet for Anthony Blooms gedigne bønneundervisning og for Lev Gillets: Enkle betraktninger over vår Frelsers skikkelse.

Disse har vært med på å forme mitt liv helt frem til denne dag.

I 1988 traff jeg fader Johannes og fader Serafim for første gang, et vennskap som har vart ved alle disse årene. Jeg deltok på flere gudstjenester i dette klosteret, og når klosteret skulle flyttes til Hurdal fikk jeg det store privilegium å tale Guds Ord til de mange fremmøtte.

En ortodoks prest skulle få stor betydning for mitt liv. Michael Harper var en av de sentrale skikkelsene i den karismatiske fornyelsesbevegelsen. Han var opprinnelig anglikansk prest, men hans trosvandring førte til at han ble ortodoks. Vi holdt ganske jevnlig kontakt i en periode i årene før han døde.

Gjennom årenes løp har jeg hatt kontakt med ortodokse kristne, både prester, munker og legfolk i Norge, Storbritannia, Romania og Russland. Tre personer bør spesielt nevnes. Den ortodokse presten, fader Georgij Edelstein som er prest i Kostroma, utenfor Moskva. Vi har holdt kontakt med hverandre i mange år, og fader Georgij har vært på besøk i vårt hjem. Til tross for sin høye alder er han fortsatt menighetsprest og utfører et ikke ubetydelig sosialt og humanitært arbeid i Kostroma. Den andre er en rumensk-ortodoks prest, fader Seraphim. Hans borgerlige navn er Leo Aldea og han er i ferd med å bygge opp et ortodoks kloster på øya Mull på Hebridene. Jeg har hatt stor glede av å lytte til hans undervisning og håper en dag å kunne finne en anledning til å invitere han til Norge. Sist men ikke minst må jeg nevne Victor Otet, en rumensk-ortodoks legmann tilhørende den rumensk-ortodokse fornyelsesbevegelsen Herrens Arme. Det var Viktor som fullførte byggingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt bønnekapell på Eina.

Som med mine katolske venner, er jeg heller ikke enig med mine ortodokse i alt, men vi er venner og jeg har mye å lære.

Forsøk på å fjerne korset fra Kristi himmelfartskapellet

Det var litt trist å komme til Kristi himmelfartskapellet i går. Noen har forsøkt å fjerne korset fra inngangsdøren. Det er et helt enkelt trekors, festet med skruer, og skruer som det trengs en spesialskrutrekker for å fjerne. Så handlingen er helt bevisst.

Men midt i forsøket har vedkommende gitt opp.

Man kan jo undres på hvem som finner på slikt. Kapellet ligger inne i skogen, langs en tursti, skjermet fra bebyggelsen. Og hvem går rundt med en spesialskrutrekker i lommen?

Nå har vi vært så heldige at Kristi himmelfartskapellet har fått stå i fred siden det ble vigslet til gudstjenestebruk 30.september 2012 - måtte det fortsette slik!

Vi er takknemlig for alle som vil be om Guds beskyttelse av kapellet, fra hærverk, brann og ødeleggelse. Be også om at skogen får stå uberørt rundt oss. Vi er avhengig av den for å bevare stillheten rundt oss. Vi vet foreløpig ikke hva som skjer med pukkverksplanene, men vi tror at de kanskje er lagt på is.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

onsdag, mai 08, 2019

Et strålende og skinnende lys i Europa har sluknet

Med Jean Vaniers død er et brennende og strålende lys blitt slukket i Europa. Den kristne filosofen, forfatteren og humanisten døde 7.mai 90 år gammel ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris, hvor han den siste tiden har fått lindrende behandling for kreft.

Det siste han sa noen dager før Herren Jesus, som han elsket mer enn noen annen, hentet Jean hjem til seg, var i følge hans egen organisasjon, her i min oversettelse:

'Jeg har djup fred og tillitsfull. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men Gud er god og. uansett hva som skjer så vil det bli det beste. Jeg er lykkelig og jeg takker for alt. Min djupeste kjærlighet til dere alle.'

Som jeg skrev i går har få, om noen, formet mitt åndelige liv og min teologi som ham. Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteologi som vår tid trenger. Han ga meg mot til åå være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jean Vanier var grunnleggeren av L'Arche, som på norsk betyr: Arken. Det er en bevegelse av små bofellesskap hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen. Fra sin ringe begynnelse i den lille franske landsbyen Trosly i 1964 har denne bevegelsen vokst til 154 fellesskap, eller kommniteter, i 38 land med 10.000 medlemmer. Vi har også en avlegger i Norge. I Oslo etablerte forfatteren Wera Sæther og Bodil Sødal 'Mariahuset' i 1975, et bofellesskap inspirert av nettopp L'Arche.

Sammen med Marie-Helene Mathieu grunnla Jean Vanier 'tro og lys bevegelsen' som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Tro og lys grupper er etablert i 86 land med til sammen 1420 grupper. I Norge finnes det faktisk hele 12 slike grupper.

Det som kjennetegner Jean Vaniers lange tjeneste i troskap mot Herren Jesus er først og fremst hans djupe kjærlighet til mennesket, alle mennesker, kampen for menneskeverdet, for fred og forsoning. Han bar med seg en egen atmosfære av fred og ro. Det forteller alle som møtte ham. Hans forfatterskap har betydd svært mye for meg. På en enkel og lettfattelig måte våget han å snakke om ting få andre satte ord på og ga verdighet til mennesker i svært vanskelige og utfordrende livssituasjoner. Jean Vanier så på mennesker med funksjonshemminger som hjelpere, sårbare mennesker som har noe vesentlig å lære oss om hva livet egentlig handler om. Det var Jean Vanier som lærte meg at Lasarus, han som var Jesu beste venn kunne ha vært en funksjonshemmet mann. Det er flere ting som tyder på dette, og Jean Vanier grunngir et svar til sin kommentar til Johannesevangeluet. Denne kommentaren er på en fremragende måte oversatt av Aslaug Espe, og har fått tittelen: 'Inn i Jesu mysterium'. Den ble utgitt på St.Olavs forlag i fjor høst, og anbefales på det aller varmeste. En stor takk til Aslaug Espe som fikk boken oversatt. Den er en skatt for alle som er glad i Bibelen og for alle som trenger hjelp til å lese den.

Det blir tomt etter Jean Vanier. Han var en stor mann, både bokstavelig og i overført betydning. Han var preget av raushet og ømhet. Og som en moderne Frans av Assisi elsket han skaperverket, ikke minst småfuglene og blomstene. Jeg lyser fred over Jean Vaniers gode og vakre minne.

Gud signe vårt dyre fedreland

I dag kjente jeg på en sitrende glede og en djup takknemlighet når jeg hengte ut balkongflagget. Vårt vakre korsmerkede flagg. Det er ingen selvfølge.

Frigjøringsdagen er en gylden anledning til å be for og velsigne vårt fedreland - og for å takke for at vi får bo i fritt land. La oss velsigne og be for de som styrer dette landet. Be om mye klokskap og visdom. Og be for landets grenser og for vår trygghet.

På en dag som dette bør vi synge den vakre fedrelandssalmen i bønn:


Gud signe vaart dyre Fedraland
Og lat det som Hagen bløma!
Lat lysa din Fred fraa Fjell til Strand
Og Vetter fyr Vaarsol røma!
Lat Folket som Brøder saman bu,
Som Kristne det kann seg søma! 
2.
Vaart Heimland i Myrker lenge laag,
Og Vankunna Ljoset gøymde.
Men Gud, du i Naade til oss saag,
Din Kjærleik oss ikkje gløymde:
Du sende ditt Ord til Norigs Fjell,
Og Ljos yver Landet strøymde. 
3.
Og Norig det ligg vel langt i Nord,
Og Vetteren varer lenge;
Men Ljoset og Livet i ditt Ord
Det ingen kann setja Stenge.
Um Fjellet er høgt og Dalen trong,
Ditt Ord heve daa sitt Gjenge. 
4.
So blømde vaart Land i Ljos og Fred,
Det grodde saa grønt i Lider,
Men atter seig Natt paa Landet ned
Med Trældom og tunge Tider.
Og Folket det sukka etter Ljos,
Og du lyste upp umsider. 
5.
Og Morgonen rann, og Myrkret kvarv,
Som lenge vaar Lukka skygde,
Du atter oss gav vaar Fridoms Arv
Og honom i Trengsla trygde.
Du verna vaart Folk og gav oss Fred,
Og Landet med Log me bygde. 
6.
Vil Gud ikkje vera Bygningsmann,
Me faafengt paa Huset byggja.
Vil Gud ikkje verja By og Land,
Kann Vaktmann oss ikkje tryggja.
So vakta oss, Gud, so me kann bu
I Heimen med Fred og Hyggja! 
7.
No er det i Norig atter Dag
Med Vaarsol og Song i Skogen.
Um Sædet enn gror paa ymist Lag,
Det brydder daa etter Plogen.
So signe daa Gud det gode Saad,
Til Groren ein Gong er mogen! 


Skatten i leirkar

'I hvert menneske bor det både skjørhet og lysskinn, både avgrunn og overflod...

Jesus, vårt hjertes lys,
vi ønsker å holde oss nært til deg,
og aldri la deg ligge igjen langs veien.
Når vi blir kjent med våre svakheter
dukker det opp uante ressurser i oss.
Hvordan kunne vi la være å ta imot
en indre styrke som kommer fra deg.'

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 73

tirsdag, mai 07, 2019

Den hellige kroppen, del 1

'Det er i vår kropp vi er sjelelige og åndelige. Ingen andre steder.'

Ordene tilhører Samuel Rubenson, professor i kirkehistorie ved universitetet i Lund, prest i  Svenska kyrkan og preses for Johannesakademin på Nya Slottet Bjärka Säby.

Stans litt opp og dvel ved dem. De er radikale.

I en artikkel i tidsskiftet Pilgrim, nr 3 i 2011, skriver han følgende, her i mim oversettelse:

'Ordet ble kjød. Verbum caro factum est. Det har hendt. Ufravikelig. Ugjenkallelig. Intet i evangeliene er like radikalt og like gjennomgripende som dette. Gud ble menneske, ble kropp, kjøtt og blod, ble historie, forgjengelig. Utlevert til oss, overgitt til historien. Med vår vekt på korset og oppstandelsen, på synd og tillgivelse, på frelse og dom, blir dette ofte oversett. Her skiller vi oss på mange måter fra det som den tidlige kirken og fra østlig teologi, hvor det store spørsmålet, det som er selve grunnlaget for kirken og all kristen tro, inkarnasjonen: Gud ble menneske, ble kropp, og vi er i vår kroppslighet kalt til gudslikhet.'

.I en serie med artikler skal vi nærmere på kroppen i lys av Bibelen.

For: det er ingen tro som er så kroppsliggjort som den kristne. Ikke bare tror vi på at mennesket er skapt i Guds bilde, og at Gud ble menneske, men vi tror også på kroppens oppstandelse! Det finnes derfor ingen kroppsforakt i den kristne tro. Tvert imot! Vi kan med rette snakke om 'den hellige kroppen', for mennesket er jo skapt i Guds bilde.

Mennesket er i følge Guds ord skapt som et hele; ånd, sjel og kropp,

Gregorios av Palamas, som levde på 1300-tallet, og var en viktig bidragsyter til 'Filokalia', de gamle fedrenes undervisning om den indre bønnen, har skrevet, her i min oversettelse:

'Når det heter at Gud skapte mennesket i sitt bilde, så sikter ikke ordet 'menneske' bare til 'sjelen' eller bare til 'kroppen', men på begge deler tilsammen.'

Jean Vanier er hentet hjem av Herren

Det er med sorg og djupt vemod jeg i dag mottar meldingen om at Jean Vanier (bildet) er død. Få, om noen, har formet mitt åndelige liv og min teologi som ham.

Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteolgi vår tids kristenhet trenger. Han gav meg mot til å være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jeg kommer tilbake med mer om Vaniers død senere.

Nå er tiden for å takke Gud for hans vakre, rene liv. Grunnleggeren av L'Arche ble 90 år.

Bederen Edbert

Det ble en svært krevende reise til Oslo i går. I et forrykende snøvær ble vi stående bom fast i en bilkø på vei opp Lynga-bakkene. En tur som vanligvis tar en og halv time, tok fire timer. Det ene vogntoget etter det andre måtte gi opp, mens det lå strødd personbiler i grøftene. Sommerdekk var definitivt ikke det beste i går. Heldigvis hadde ikke vi byttet om fra vinterdekk til sommerdekk.

Fire timer i bil gir rik anledning til å tenke.

Og går forflyttet jeg meg i tankene til 'Den hellige øya' - Lindisfarne (bildet).

Til Edbert av Lindisfarne, død 698.

På øya Lindisfarne som ligger utenfor det engelske fastlandet i nordøst ble det i år 695 grunnlagt et kloster som skulle bli kristendommens viktigste utpost i Nord-Europa.

Edbert er en av de mange bederne vi kan takke Gud for! Klosteret på Lindisfarne ble nemlig et misjonssenter, hvor munker ble sendt ut til forskjellige deler av England og Europa med evangeliet. Da hellige Cuthbert, som var abbed for klosteret på Lindisfarne, døde i 687, ble han etterfulgt av bederen Edbert. En munk som var kjent for to ting: Hans store kjærlighet til Bibelen og for sin store sjenerøsitet. Hvert år ga Edbert tiende av hele buskapen og avlingene på Lindisfarne til de fattige.

Edbert var også en svært gudfryktig mann. To ganger i året, under fasten før jul og påske, tilbrakte han 40 dager i bønn og ensomhet på en liten øy. Han elsket gudstjenestelivet og bygget både nye kirker og sørget for å restaurere de gamle.

Edbert sovnet inn i Herren 6.mai 698.

mandag, mai 06, 2019

Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

søndag, mai 05, 2019

Ingen bibelsk begrunnelse for å feire nattverd en søndag i måneden

I formiddag har jeg tatt del i Herrens måltid sammen med den gudstjenestefeirende forsamlingen i Brumunddal baptistkirke. Det er alltid en stor glede, enten det er der, eller i andre sammenhenger hvor brødet brytes.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra min gode venn, Peter Hoover, som er anabaptist, og som jeg gjennom årenes løp har oversatt mange artikler av og publisert her på bloggen. I hans siste artikkel forteller han om et fornyet syn på nattverden, som jeg tror flere enn meg vil ha glede av å lese om. Derfor har jeg oversatt deler av den til norsk. Han forteller innledningsvis om at en av de største endringene som skjedde etter at han og familien hans og det fellesskapet de tilhørte forlot Mennonite Church i Rainham Township i Ontario i Canada, og ble medlemmer av et annet anabaptistisk trossamfunn: Disciples of Christ, handlet nettopp om nattverden.

I denne sammenhengen feirer man nemlig nattverd hver uke.

"Til å begynne med synes nok mange av folkene våre at det ble litt for ofte. Ville ikke folk gå lei? Ville ikke det bare bli et ytre rituale som ikke kan forvandle våre hjerter? Noen kritiserte og stilte spørsmålstegn ved det hele. Men noen av de som hadde slått seg i lag med Disciples of Christ og ble en del av fellesskapet, kom ganske raskt til den konklusjonen at det å delta i en ukentlig nattverdfeiring, når den utføres i Kristi Ånd, innebærer en forvandlende kraft, et fullstendig skifte av fokus, som fullstendig endret det de hadde opplevd tidligere. I stedet for å fokusere på en endeløs mengde med undervisning og forkynnelse, i en synagoge-stil, som er vanlig blant menonittene, ble deres møter nå en sann gudstjenesteerfaring. Fokuset var nå på Jesus og hans frelsende verk på Golgata, i stedet for å repetere sannheter alle allerede kjente.

På toppen av dette, tok det ikke lang tid før de begynte å forstå at denne forskjellen i fokus, denne erfaringen med Kristus istedenfor å bare snakke om ham og bibelen, kom fra Kristus selv og hans apostler. The Disciples of Christ informerte dem - og de har helt rett i dette - at for de første 1500 år etter Kristi oppstandelse, feiret alle kristne alle steder, nattverden konstant. I det minste hver uke, men i mange tilfeller, også oftere.

Når ble dette endret?

Endringen kom med Den reformerte kirke i Sveits på 1520-tallet."

Denne reformerte skikken begynte også mange av anabaptistene å følge. Senere også baptistene og pinsevennene. En nattverdfeiring en søndag i måneden har ingen bibelsk begrunnelse, den handler kun om kirkepolitikk.

Hemmeligheter fra lønnkammeret, del 12

'Den sanne bønnen kommer ikke fra munnen, den kommer fra hjertet, det vil si fra hele mennesket. Den er et rop 'de profundis', fra djupet,' skriver den ortodokse teologen Olivier Clement.

Ved en anledning siterer Jesus en av profetene: 'Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg.'

Det er mulig å be med munnen uten at ens hjerte er med. Det er mulig å be med munnen, mens man i tankene er et annet sted. Det er mulig å bruke velformede vakre ord, uten at ens hjerte er berørt.

Gud fri meg fra det!

Johannes Chrysostomos skrev ved en anledning, her i min oversettelse:

'Med bønn forstår jeg det som flyter ut av hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rives opp av stormen, slik er det bønner som er rotfestet: de stiger til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor salmisten sier: Fra dypet roper jeg på Deg, Herre. (Salme 130,1)'

lørdag, mai 04, 2019

Samtalens betydning

Som predikant håper man jo at det som man formidler gjennom forkynnelse og undervisning skal ha betydning og være viktig. Men for å være helt ærlig - og det skal man jo være - så spørs det jo hvor mange prekener som har gjort såpass inntrykk på at vi husker dem.

Noen er det nok - men det er nok færre enn hva vi predikanter liker å tro.

Da er det annerledes med den personlige samtalen.

Ser vi tilbake på de år vi har levd, særlig de av oss som har levd noen år, så husker vi nok samtaler med mennesker som fikk stor, ja, kanskje avgjærende betydning for våre liv.

Denne uken fikk jeg en telefon. Jeg skal ikke røpe hvem som ringte, men vedkommende ringte absolutt på rett tidspunkt. Samtalen skulle bli til stor hjelp for meg, og var som et varmt håndtrykk fra Vårherre. Noen så meg, og kunne formidle legedom i form av vederkvegende ord rett inn i min livssituasjon.

Jeg står overfor noen svært vanskelige valg for tiden. Beslutningene må jeg ta alene, men du hva det betydde å lytte til et menneske med mye livsvisdom og kjennskap til Guds veier.

Jeg har mer og mer tro på samtalen når vi skal formidle noe fra Gud. I den kan mye god åndelig veiledning finne sted.

Julekveld i mai

Finnes det noe bedre enn å få en bokpakke i posten? Det er få ting som kan måle seg med det. I går skjedde det, og innholdet i pakken kunne ikke vært bedre. En rynkende fersk bok om Henri Nouwen, med hittil upubilisert materiale som omhandler hans foredrag om kunstneren Vincent van Gogh.

Da blir det julekveld i mai. Og det passer jo med snøfjon i lufta.

Billedkunsten har helt siden starten betydd mye for mitt åndelige liv, og særlig mitt bønneliv de siste årene. Det gjelder ikke minst kunst av Rembrandt. Så mye faktisk at jeg måtte til St.Petersburg for å se originalmaleriet av 'Den bortkomne sønnen'. Det var en sterk opplevelse. Den sitter i kroppen fremdeles. Og jeg har tilbrakt mange timer med dette bildet foran meg i stille meditasjon og kontemplasjon over innholdet. En plakat av maleriet henger på veggen i stua vår.

Eller av Vincent van Gogh. Han har også fulgt meg i mange år. Ikke minst gjennom bøker av nettopp Nouwen. Eller den store russiske kunstneren Ilja Jefirmovitsj Repin.

Ikonkunsten står i en særstilling. De er med rette kalt 'vinduer mot evigheten'.

For meg er det godt å ha noe å feste blikket på når jeg ber. Så slipper øynene å flakke og øynene ta fra meg oppmerksomheten. Slik er jeg skrudd sammen. Andre har det på andre måter. Om jeg tilber elller ber til ikoner. Nei, det har jeg aldri gjort.

Nå skal jeg hygge meg med Vincent van Gogh og Henri Nouwen.