tirsdag, september 17, 2019

Smerter

I dag er alt bare smerter. Intense smerter og kvalme. På grensen til hva jeg orker å bære. Natten har vært veldig utfordrende.

Men i går fikk jeg gode nyheter fra min øyelege. Blødningene og væskeansamlingen i øynene er på vei tilbake. Det er et stort takkeemne. Jeg er så glad for at jeg fikk reddet skarpsynet.

I dag skal jeg finne senga. Roe helt ned. 'Båten' blir liggende på land denne tirsdagen. Arbeidsoppgaver blir liggende. Takk til alle dere som ber for meg.

Å bli Ham lik

"Hvordan kan jeg ta mitt Kristuskall på ramme alvor? Det første er å se på mitt eget liv og oppdage de svake punktene. Hvor er jeg minst lik Kristus? På hvilke områder styres jeg av andre røster enn Hans?

Hellighet er noe helt ufortjent. Det er gleden og forundringen over dette som gjør at vi vil gi Gud alt og bli hellige av Hans helliighet. 

Vi er alltid kalt til å speile oss i Ham. Vi tilhører ikke oss selv, bare Jesus. Han får gjøre med oss hva Han vil."

- Kardinal Anders Arborelius i boken: Att gunga gungbräda med Gud. Cordia 2001, side 62-63. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

mandag, september 16, 2019

Be for valget i Israel

Det var skremmende å se TV-2 Nyhetene kl 21.00 i går kveld. I nyhetskanalens hovedsending kunne TV-reporter Pål T. Jørgensen fortelle om de utilslørte truslene om Israels utslettelse fremsatt av ledelsen for Hizbollah. Den islamittiske terrororganisasjonen har et arsenal på mellom 160.000 og 200.000 raketter - alle tenkt brukt mot den jødiske staten. Og i bakgrunnen lurer Iran. De truer stadig med å utrydde Israel.

Dette er noe av bakteppet når Israel går til valg i morgen. La oss be for valget:

'Be om fred for Jerusalem! Måtte de som elsker deg, leve trygt! Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger.' Salme 122,-6-7

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 6

Tidlig om morgenen, 21,september 1563, klarte Casiodoro de Reina å slippe unna Inkvisisjonens klør ved å rømme fra England til Antwerpen i Belgia (bildet). Senere flktet også hans kone, kledd ut som en sjømann og ble forenet med sin mann i Antwerpen.

Men selv i Antwerpen var det farlig for Casiodoro og hans kone å oppholde seg. Agenter for den spanske inkvisisjonenn var etter dem, og de synes å være over alt. Herren ledert Casiodoro til en velstående forretningsmann, Marcos Perez, som var involvert i å smugle kristen litteratur inn i Spania. Han tok risikoen med å skjule Casiodoro og hans kone og støttet også oversettelsen av Bibelen til spansk økonomisk.

Men frykten for å bli tatt til fange av agentene for den spanske inkvisisjonen ble ikke mindre, og Casiodoro og hans kone bestemte seg for å flykte fra Antwerpen til Frankfurt i Tyskland, hvor Casiodoro fortsatte sitt oversettelsesarbeid. Mens ekteparet oppholdt seg i Frankfurt fikk de besøk av en tidligere munk fra San Isidro klosteret, Antonio del Corro. Han inviterte Casiodoro og hans kone til Bergerac i Frankrike, Han mente at det var et godt sted å være for oversettelsesarbeidet og senere trykkingen av den spanske Bibelen.

Men oppholdet i Bergerac ble kortvarig. På grunn av politiske endringer i Frankrike måtte de reise tilbake til Frankfurt.

På grunn av at den spanske kongen, Filip II, sto ham etter livet og den spanske inkvisisjonen hadde sine agenter over alt, var Casiodoro konstant i fare uansett hvor han oppholdt seg. Alle hindringer til tross, Casiodoro fortsatte arbeidet med å gå spanjolene muligheten for å se Bibelen på egenhånd.

fortsettes

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 3

Her er tredje del av artikkelen til James Goll (bildet):

3. Trå ikke utenfor grensene av det området som er gitt deg.

Apostelen Paulus kom viselig med dette rådet til de kristne i Korint: 'Vi vil ikke skryte uten mål og grenser, men bruker som målestokk det målet Gud har satt for oss, at vi skulle nå fram også til dere. Vi strekker oss ikke lenger enn vi kan rekke, som om vi aldri hadde nådd frem til dere. Men nå har vi altså nådd dere med Kristi evangelium. Nei, vi skryter ikke uten grenser og tar æren for andres arbeid... (2.Kor 10,13-16).

Dette er ofte referert til som 'regelen for din sfære' eller 'ditt metron'. Jeg lærte dette av egen erfaring! Jeg fungerer definitivt ikke i samme autoritets-nivå alle steder. Over tid har jeg lært meg til å skille mellom hvilke steder hvor jeg er kalt til å bygge eller velsigne og hvor jeg ikke er det. Jeg kan ikke forbedre min effektivitet på de områdene hvor jeg ikke er kalt.

For en del år siden ble jeg djupt involvert i en konflikt i den internasjonale profetiske bevegelsen. Jeg trengte å lære visdom i forhold til det jeg hadde engasjert meg i innenfor mitt område, og det som lå utenfor dette. Jeg kunne se hvordan problemet utviklet seg og jeg hadde en ganske god forståelse for hvordan det kunne løses. To ganger hjalp jeg til med å bringe to lederskapsgrupper sammen og begge gangene hjalp jeg til med å megle frem en tilsynelatende fred.

Det var rolig en tid, men så falt alt sammen. Selv om jeg har et kall til å skape fred og bygge broer, så trengte de mer enn jeg kunne yte. Åpenbaring og autoritet er ikke det samme. Uten visdom kan man trå utenfor sin myndighetssfære. Lytt til meg: dette er ikke noe du vil like å lære på egenhånd!

(fortsettes)

Et barns tillit til sin Far

"Tal ikke til Ham som om du kunne noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte," skriver Isak Syrern på 600-tallet.

Så fortsetter han: "Åndens kunnskap gis aldri til dem som søker å tilegne seg denne kunnskapen kun gjennom studier. Vil man nærme seg den må man oppgi studiene, oppgi forskningens spissfindigheter og innviklede metoder, og la sitt hjerte bli som et barns...

For den åndelige kunnskapen er enkel. Den gis ikke sitt lys gjennom denne verdens tanker. Så lenge sjelen ikke er befridd fra de mange tankene, så lenge den ikke har oppnådd renhetens enkelhet kan den ikke erfare den åndelige kunnskapen.

Når du en gang for alle har satt din lit til Herren, som gir deg all den beskyttelse du trenger, og du følger Ham, så bekymre deg ikke om noenting annet, men si til din sjel: Han er nok for meg. Han som jeg en gang for alle har satt min lit til. Jeg er ikke her, jeg er hos Ham. Han er den som vet. Da skal du få se Guds store verk."

søndag, september 15, 2019

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Kjenner du igjen Jesus?

Mot slutten av sitt liv sa munken Pavle Gruzdev (bildet): 'Jeg elsker alle de som tror, iog alle de som ikke gjør det.' Og så fortalte han en historie. Som alltid en historie fra hans liv, for alt vedhans liv var så livsnært. Historien er fra Tulajev i Russland i 1947:

Det er natt. Mennesker står i brødkø. Et vindu åpnes i morgengryet og en stemme roper: 'Det er ikke nok brød til alle. Det har ingen hensikt å  stå der lenger.'

Bakerst i køen står en kvinne med to barn. De er så tynne at kroppen deres knapt klarer å bære deres sjel. Det er klart at det ikke vil være brød igjen til dem. Da trer en mann ut av køen, han sto helt fremst, den sjette eller sjuende i brødkøen, og ned til kvinnen og barna, henter dem og gir dem sin plass.

'Stå her i stedet for meg!'

Kvinnen roper i det mannen går: 'Og hva med deg? Vil du...?'

Mannen rister på hodet og går.

'Til ham,' sier den gamle munken, 'vil Herren si: Kom!'

'Men nå, Herre, hvordan vil vi kjenne deg?'

'Hvordan kan dere ikke kjenne meg? Så dere kvinnen og barna? Det var meg.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, september 14, 2019

En bønn om høsten

De hadde tingmøte, stæren og trosten, i hengebjørka i nabolaget her om dagen, Herre. De kjatret og skvaldret i munnen på hverandre, og sang siste salmeverset, før de tok til vingene og fløy sørover.

De etterlot oss alene

med fargene
den sure vinden
restene av bugnende bærbusker
med ettertankene
og ettervarmen
etter sommerens sødmefylte favntak

Nå ser jeg fremover, Herre

til krystallklare dager
rimfrost i rødlakkerte nyperoser
til stjernestrødd himmelhvelv
til skjør is på vatten vare
til blodrøde kveldshimler

Lovsangskoret ditt har stilnet, Herre,
nå venter jeg bare på
at grågåsa skal ploge over himmelhavet,
og sende sin hilsen
til vi som blir igjen.

Så kommer stillheten.
Fortsatt har du noen som kvitrer og synger for Deg.
De vare sangene.

Jeg drar båten i land,
rytmen blir langsommere.
Dette er tiden min, Herre.
Høsten.
Tid for tekoppen.
Kroe meg med ullteppet
i godstolen

bli holdt av deg
- og elsket.

Gjøvik en septemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 2

Her er andre del av artikkelen til James Goll (bildet) om den profetiske tjenesten. Del 1 ble publisert i går.

2. Avslør ikke Noah's nakenhet

Ikke la deg bli altfor forskrekket av dette utsagnet! Hva det betyr er dette: I 1.Mos 9 leser vi om Noah som ligger drukken og naken inne i teltet sitt. En av sønnene oppdager dette og forteller det til de to andre sønnene. Disse to sønnene var smartere enn den første, de går baklengs inn i teltet med et teppe mellom seg og dekker over farens nakenhet, uten å se på ham mens de gjorde det.

Dette kan anvendes av oss slik:

Av og til avdekker Gud for profetene skamfulle ting om andre mennesker. Disse tingene vil bringe vanære til disse menneskene hvis de blir avslørt offentlig på en gal måte. I en situasjon som denne, trenger en profet å være vis og holde munn. Det er langt bedre å bevare verdigheten til et menneske, enn å føre skam over dem.

Gud kan fremdeles overbevise synderen og Han kan fremdeles gjenopprette et menneske, selv om ikke noe er blitt sagt i det offentlige rom. 'Gå baklengs' og gi det ord du har fått personlig til det mennesket det er ment for.

fortsettes

Åndelig åpenbaring

"Det er all forskjell i hele verden mellom en veldig interessant, klar og mental verdsettelse av ting vi finner i Guds Ord, og åndelig åpenbaring. Det er som to forskjellige verdener; men det er ganske umulig å få folk til å forstå forskjellen før det skjer noe på innsiden av dem. 

Med salvelsen kommer det åpenbaring, og salvelse og åpenbaring er helt nødvendig for å se det Gud er ute etter, både generelt og ned til minste detalj."

- Theodore Austin Sparks. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, september 13, 2019

Den profetiske tjenesten: Hva du ikke bør gjøre, del 1

I mange år nå har jeg fulgt med på undervisningen til James Goll (bildet), fordi jeg har hatt en spesiell interesse for den profetiske gaven, spesielt den profetiske tjenesten eller det profetiske embetet. Guds ord sier jo at det var 'han som ga noen til å være ... profeter.' jfr Ef 4,12. Derfor vil du fra tid til annen finne artikler, enten skrevet av meg eller oversatt av meg, om det profetiske.

Her er en helt ny artikkel av James Goll, som har en anerkjent profetisk tjeneste, som jeg tror både er tidsaktuell og som vil være til hjelp for mange. Den er oversatt av meg, og er såpass lang at jeg har delt den opp i flere deler:

Gjennom mange år i aktiv tjeneste, har jeg lært litt. Som en profetisk person som er skrudd slik sammen at jeg er ekstra sensitiv, er det spesielt noen ting jeg har måtte lære meg den harde veien. Her er fire leksjoner i visdom som har hjulpet meg til å hindre meg fra å miste grepet i det profetiske; essensielt handler dette om ting vi bør unngå:

1. Ikke la kallet ditt bli viktigere enn kjærligheten

Profetisk åpenbaring kan bli ganske så heftig. Det kan være lett å gjøre gaven til din identitet og ditt kall. Vi må alltid ta disse ordene av Paulus til vårt hjerte: 'La kjærligheten bli ditt høyeste kall. Men du skulle også ønske deg Åndens spesielle evner - spesielt evnen til å profetere.' (1.Kor 14,1 The Living Translation)

Det var tider i mitt liv hvor jeg var så begeistret av alt som har med det profetiske å gjøre at jeg bare la merke til den siste delen av dette verset. Noen ganger var 'kjærlighets-formaningen' utenfor synsfeltet mitt. Det var ikke tilfelle for en av mine beste mentorer, Mahesh Chavda, hvis første bok hadde tittelen: 'Only Love Can Make a Miracle'. Heller ikke var det tilfelle for seer-profeten Bob Jones. I en nær-døden opplevelse fikk Bob oppdraget med å utfordre det profetiske fellesskapet med disse gjennomtrengende ordene:

'Lærte du deg å elske?'

(fortsettes)

Hva skal du gjøre når noen taler ille om deg?

Vil du være med på å skapep fred? Lytt da til rådene til abba Barsanufios fra 500-tallet:

En broder spurte: 'Hva skal jeg gjøre når noen taler ille om meg?'

Abba Barsanufios svarte: 'Stå umiddelbart opp og be, først for ham, så for deg selv og si: Herre, Jesus Kristus, forbarm deg over denne broder og be for meg, din udugelige tjener, og beskytt oss fra Den onde, gjennom dine helliges forbønner. Amen.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

torsdag, september 12, 2019

G7-landene oppfordres til å fremme fosterdrap

Det internasjonelle likestillingsrådet oppfordrer nå de mektige G7 landene til å utføre fosterdrap helt frem til fødselsen. De henviser til at dette er lov i Canada. Rådet oppfordrer til å med til å forby 'desinformasjon om abort.'

I et dokument der Det internasjonelle likestillingsrådet gir sine anbefalinger til G7-landene, løftes Canada frem som et land det er verd å etterfølge når det gjelder lovgivning med hensyn til abort. Her heter det at man bør:

'behandle abort som en hvilken som helst annen medisinsk prosedyre..'

Det internasjonale likestillingsrådet ble stiftet mens Canada hadde formannsvervet i G7-gruppen i 2018.

Hva Det internasjonale likestillingsrådet mener med 'desinformasjon om abort konkretiseres ikke, men rådet henviser til en fransk lov som ble innført i 2017 hvor websider som inneholder 'misvisende informasjon for å påvirke kvinner til ikke å ta abort' forbys.

Gjemt unna for Gud, del 1

'De stille i landet' er et begrep. Det er de som ikke gjør så mye vesen av seg, mennesker som i egne og kanskje også andres øyne, ikke er så 'viktige'. Det finnes mange slike. Jeg tror, at Herren har 'gjemt unna', menn og kvinner som spiller avgjørende roller i Guds rike, uten at de selv er klar over det eller er svært forsiktige med å snakke om det oppdraget Herren har betydd dem. Noen kommer vi sikkert til å få høre om, mens andre vil forbli ukjente helt til de får nsin belønning i himmelen. Først da vil det avdekkes for Kristi kropp hvem de var og hva de utrettet.

Jeg opplever at Herren har talt til om dette en lang tid nå.

Dette er mennesker med spesielle forbønnsoppdrag for landet vårt, ja, for nasjoner, som strider i bønn. De har del i Kristi lidelsesfellesskap, de lider på grunn av tilstanden i Kristi kropp. Noen av dem har ikke stor bevegelighet på grunn av sykdom. Andre har en barmhjertighetstjeneste, mens andre igjen lever i stillhet og bønn for Guds ansikt, og venter bare på den rette tiden for å gjøre det Gud har kalt dem til.

I denne artikkelserien skal du få møte noen av dem. Noen fra kirke- og vekkelseshistorien, andre fra vår egen tid og vi skal se nærmere på det bibelske grunnlaget for disse menneskenes liv og kall og utrustning.

La meg aller først si at alle, uten unntak, selv om de kan være svært forskjellige, har et særtrekk:

De er alle til for Herren selv, ikke seg selv. De lever for Ham, og Ham alene. Herrens glede er deres glede. Herrens sorg er deres sorg. De er satt til side, gjemt unna for Ham, ofte skjult for andres øyne. De vandrer for Herrens ansikt.

En slik mann var Eufrosynus, som levde på 800-tallet. Vi feiret hans minnedag i Kristi himmelfartskapellet i går.

Eufrosynus arbeidet som kokk i et klosterkjøkken. Mens han arbeidet, tenkte han alltid på Gud, han levde i bønn og faste og satte brødrene i kommuniteten høyere enn seg selv. Ofte måtte han tåle kritikk og urettferdighet fra dem. Likevel viste han stor tålmodighet mot dem og tok aldri igjen.

Eufrosynus holdt skjult for brødrene det rike livet i Gud.

En natt hadde klosterets abbed en drøm. Han drømte at han var i himmelen sammen med Eufrosynus. Abbeden spurte ham hvorfor han var der, og Eufrosynus svarte at han var der på grunn av Guds store barmhjertighet og nåde. Da abbeden spurte om han kunne ta noe med seg fra himmelen, svarte Eufrodynus at han kunne ta det han hadde lyst på. Abbeden så noen epler som så så velsmakende ut. Munken gav abbeden dem i en duk.

Da abbeden våknet, fant han tre store epler ved siden av puten sin. Han husket drømmen og gikk inn på kjøkkenet, der han traff Eufrodynus og spurte ham: 'Hvor var du i går kveld?' Eufrodynus svarte ham: 'Der du var.'

Abbeden fortalte de andre munkene om det som var skjedd. Alle som en ble overrasket. Men da de oppsøkte Eufrodynus for å ære ham, hadde han allerede forsvunnet ut i ødemarkene. Her gjemte han seg for å slippe unna dem. Han vendte aldri tilbake til klosteret.

fortsettes

onsdag, september 11, 2019

Ikke la denne anledningen gå fra deg

Det er lørdag det skjer! I Oslo Sentrum Baptistkirke i Hausmsnnsgaten.Få med deg det spennende seminaret om Bergprekenen: Radikal tro - radikalt liv - med forfatter og professor i kirkehistorie: OSKAR SKARSUNE og forfatter, prest og lder av 'Etter Kristus': STIAN KILDE AAREBROT. Ellers medviker Fredrik Krunenes og Bjørn Olav Hansen.
KLIKK PÅ BILDET FOR Å FÅ ALLE DETALJENE!

Ingen har større kjærlighet

I dag minnes de mange livene som gikk tapt i USA på denne forferdelige septemberdagen i 2001. 11.september 2001 - 911 - er blitt et begrep fordi det er det mest omfattende terrorangrepet i amerikansk historie, både når det gjelder materielle skader og antall drepte. Fire sivile fly ble kapret av aktivister fra terrororganisasjonen al-Qaida. To av dem ble med få minutters mellomrom styret inn i World Trade Center i New York. Et tredje fly styrtet inn i forsvarsdepartementet, The Pentagon i Washington D.C. Det fjerde og siste flyet gikk i bakken i Pennsylvania.

Et av ofrene var Mychal Judge, brannkorpsets kapallan og fransiskanermunk. Jeg husker ennå hvor grepet jeg ble når de bar hans døde kropp ut av ruinene av World Trade Center i askeregnet. Da hadde vi fått høre om hans heltemodige innsats.

Mychal Judge ble født 11.mai 1933. Hans fødenavn var Robert Emmet Judge. Faren døde tidlig, og som barn tjente han til livets brød som skopusser ved Penn Street. Tvers over gaten ligger St.Francis Church, og møtet med denne menigheten fikk Mychal til å bestemme seg for at han ville bli fransiskanermunk. Han avla sine første løfter i 1955, og tjente i ulike sogn før han vendte tilbake til St.Francis Church på Manhatten. I 1992 ble han valgt til å bli kapellan for brannkorpset i New York.

Når Mychal Judge fikk høre om det første flyangrepet mot World Trade Center dro han øyeblikkelig dit. Han gikk fra offer til offer, ba for dem og ga dem den siste olje, både de sårede og de døde. Når South Tower raste sammen ble Mychel Judge drept fra flygende gjenstander. Fransiskanermunken ga bokstavelig talt sitt liv for andre.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.' (Joh 15,13)

Den Hellige Ånd og det indre livet

Når vi begynner å øve oss i å leve i bønn, har vi kanskje en sterk følelse av at vi ved egen vilje har bestemt våre vaner, men etter hvert som vi modnes og gjør oss egne erfaringer med Gud, forstår vi at bønnen er Guds initiativ.

Jeg vender stadig tilbake til Jesu egne ord om Den Hellige Ånd:

'Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.' Joh 3,8

Det er Ånden som tar iniatiativet, det er Ånden som skaper lengselen i oss etter å be. Så la vinden blåse! La oss fylles av Den Hellige Ånd.

Vi må stifte beskjentskap med Den Hellige Ånd som bor i oss. Dra opp levende vann fra brønnen i vårt indre. Vi trenger ikke å søke noe utenfor oss selv - vi har fått Den Hellige Ånd.

Til den samaritanske kvinnen sa Jesus:

'Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.' Joh 4,13

tirsdag, september 10, 2019

Hvilken venn vi har i Jesus

Vi har vel alle sunget den - 'Hvilken venn vi har i Jesus'. Den hører med til de kjæreste kristne sangene vi har. Den er skrevet av Joseph Medlicott Scriven (bildet), og i dag er det ganske nøyaktig 200 år siden han ble født. Kanskje det er en gylden anledning til å synge denne sangen nok en gang?

Joseph Scriven skrev mange salmer og sanger, men de er ikke så kjente, i hvert fall ikke her i Norge. 'Hvilken venn vi har i Jesus', ble oppdaget litt tilfeldig av en av Sciven's venner. En natt han gjennom Scriven's papirer spurte han: 'Hvem har skrevet denne?', spurte han Scriven. 'Det har jeg.'

Så la han til: 'Herren og jeg gjorde det sammen. For mange år siden gikk min gjennom en djup sorg, og jeg skrev dette for å trøste henne.'

Etter at Joseph Scriven vakr død ble sangen publisert i en avis: 'The Port Hope Guide', og raskt fant den veien til manges hjerter. Komponisten Charles Converse skrev en vakker melodi til den. Ira D. Sankey, som var vekkelsesevangelisten Dwight L. Moody's faste sanger, kaller denne sangen: 'min favoriitsang.'

Joseph Medlicott Scriven ble født 10.september 1819 i Banbridge i fylket Down i Irland. 25 år gammel emigrete han til Canada. Oppholdet i Canada ble kortvarig. Etter bare to måneder måtte han returnere til Irland på grunn av sykdom, og han reiste tilbake til Canada først i 1847. Her arbeidet han som skolelærer. Han drev et stort barmhjertighetsarbeid blant vanskeligstilte, særlig nlant enker.

Profetisk om tårer

I de siste årene, i møte etter møte, har jeg sett så mange mennesker berørt av Gud. Hans hellige nærvær har kommet så stillferdig og legende, og ofte sees dette gjennom tårer. Ikke hysterisk gråt, men tårer som renner stille nedover kinn. Jeg så det samme skje under møtene i Stavanger og Ålgård denne helgen. Mennesker som Den Hellige Ånd falt stillferdig over, når jeg lyste Herrens velsignelse over dem. Da kom tårene.

Jeg merker det selv også. Når Guds hellige nærvær kommer, kommer tårene. Jeg er kommet til at tårene er et eget bønnespråk. Nor forløses gjennom tårer, ikke bare på det sjelelige plan, men på det åndelige. Det skal jeg komme tilbake til i dagene som kommer, nå vil jeg bare få dele et profetisk ord som en god venn av meg - John Noble - delte med oss i går, og som jeg har oversatt til norsk:

"Å være modig betyr ikke at man ikke gråter! Tårer kan være en dyrebar gave fra Herren Jesus som Han omfavner og Han samler dem i sin erindrings-flaske. Jesus gråt og når du gråter slår du lag med det modigste menneske som noensinne har vandret på denne jord og Han vandrer sammen med deg, hvert et steg du tar. Dine tårer vil dra deg, og de som gråter sammen med deg, nærmere Hans bryst, der vor det finnes en fulklkommen fred og hvile."

mandag, september 09, 2019

Jesus holder

Jeg klarer ikke å slippe tak i en historie jeg hørte i Stavanger baptistkirke i går. Knut Kringen, som ledet gudstjenesten, fortalte om forfatteren Ronald Fangen (bildet) som satt i nazistenes fangenskap under krigen. Da han skulle settes fri ble han møtt av biskop Berggrav:

- Holdt troen? ville biskopen vite.

- Nei, svarte Fangen.
- Den brast.

Så la han til:
- Men Jesus holdt.

Så sant dette er!
Alt er nåde.
Også det forunderlige: å bli bevart.

Bilde: Store Norske Leksikon

søndag, september 08, 2019

Venn og velsignelse

"Den vennen som kan være taus sammen med oss i en tid av fortvilelse og forvirring, som kan bli hos oss i sorgens time, som tolerere at man ikke vet - ikke blir helbredet, at det ikke finnes noen kur - det er en venn som bryr seg.

Å gi noen en velsignelse er den mest betydningsfulle bekreftelsen vi kan tilby."

- Henri Nouwen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, september 07, 2019

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 2

'Så langt vi kan gå tilbake i historien, har en stor menge troende, kjent til at, i bønn, gir Gud lys fra innsiden. Lenge før Kristus, ba en troende: 'Min sjel lengter etter deg om nettene, Herre, djupt inne i meg, søker min ånd deg.'

En lengsel etter fellesskap med Gud har ligget nedfelt i mennesket fra uminnelige tider. Mysteriet som ligger i det fellesskapet berører vårt aller innerste, de innerste djup av vår tilværelse.

Så vi kan si til Kristus: Til hvem skulle vi gå andre enn til deg? Du har ordene som bringer liv til vår sjel.'

- Bror Roger av Taize i boken: Praying in Silence of Heart. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om vi er oss det bevisst eller ikke, ber Kristus stillferdig i oss og for oss gjennom Den Hellige Ånd. Vi kjenner til ordene fra Romerbrevet: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil, for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.' (Rom 8,26-27)

Bror Roger (bildet) lærer oss at det er Gud som tar initiativet til bønn, ikke oss selv. Det er Han som skaper lengselen i oss etter å be. Han er alltid først.

(fortsettes)

fredag, september 06, 2019

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 1

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på det bønnens liv som preget bror Roger (bildet) av Taize. Bror Roger (1915-2005) grunnla den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike, som fortsetter å ønske titusenvis av unge voksne pilegrimer hvert år velkommen hvert eneste år. etter hans død. Hit kommer mennesker fra alle kirkesamfunn for å ta del i bønn, bibelundervisning, tilbedelse og Herrens måltid.

Jeg kjenner stor takknemlighet for at jeg fikk det privilegium å få tilbringe store deler av en dag sammen med bror Roger. Det er en dag jeg aldri glemmer, og har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Det møtet fordjupet mitt eget kall.

Bror Roger var en bønnens mann, men det skulle ikke skremme noen. Han så aldri på seg selv som noen 'åndelig mester'. Han foreslo heller aldri metoder eller teknikker for å be som man trengte å studere eller lære. Først og fremst ønsket han å være et menneske som lyttet.

For bror Roger handlet det å stole på Gud om en helt og holden enkel realitet, så enkel at bønn er noe som er tilgjengelig for alle.

For sitt eget liv hadde bror Roger tatt ordene til Augustin som sitt livsmotto, som han likte å oversette slik: 'Kjærlighet, si det med ditt liv!' Med hans liv forbindes vennlighet, enkelhet og skjønnhet. Han så Guds bilde i alle mennesker, og han ønsket at hans liv skulle vise andre mennesker Guds ømhet. Bror Roger stolte på at Gud hadde lagt ned en gave i alle mennesker. Han ønsket å lytte mer enn å gi råd, leve med forundringen.

Han så også på adskiltheten og ensomheten som en essensiell del av det indre livet, men ikke isolasjonen. Bønn er ikke noe som praktiseres alene, men i fellesskap. Felles bønn, i nærværet i de troendes fellesskap er selve klippen som Herren etablerer vårt eget personlige bønneliv.

(fortsettes)

De virkelige spørsmålene og dagens overraskelser

"Fremmet jeg fred i dag? Forårsaket jeg at noen smilte i dag? Sa jeg ord av helbredelse? Gav jeg slipp på mitt sinne og harme? Tilga jeg? 

Dette er de virkelige spørsmålene.

Jeg må stole på at det lille kjærlighetsfrøet jeg sår i dag vil bære rik frukt, her i denne verden og i det livet som kommer.

Hver dag inneholder en overraskelse. Men bare om vi forventer det kan vi se, høre og føle det når det kommer til oss. La oss ikke være redd for å motta hver dags overraskelse, enten den kommer til oss som en sorg eller en glede, så vil den åpne opp en ny plass i vårt hjerte - en plass hvor vi kan ønske nye venner velkommen og feire til fulle vår delte menneskelighet."

- Henri Nouwen (bildet). Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, september 05, 2019

Tre ting du kanskje ikke visste om Lewi Pethrus

I dag er det på dagen 45 år siden Lewi Pethrus døde. Han vokste opp et fattig arbeiderhjem i Vargö i Västergötland, med enkle vaner og enkel kost, og ble sammen med Thomas Barratt, pinsevekkelsens apostler i Norden.

På denne hans minnedag vil jeg gjerne trekke frem tre ting, som du kanskje ikke visste om ham:                                                                 

Det ene er at han mot slutten av sitt liv ble stadig mer økumenisk. Han skrev:

'Selv har jeg aldri vært spesielt begeistret for å være pinsevenn. Jeg har alltid sagt at jeg er kristen. Det er for lite å innskrenke seg til å være kristen etter den malen som pinsebevegelsen har trukket opp.'

Det andre er at pinsevekkelsen ble født blant de fattige og dem som falt utenfor, og engasjementet for de marginaliserte preget Lewi Pethrus hele livet. Hans personlige innsats blant arbeidsløse menn i Stockholm på 1920-tallet fikk et slikt omfang at menighetsmedlemmer begynte å klage over at de fikk lopper etter at de fattige hadde vært på besøk.

Det tredje var at Pethrus elsket stillheten. Den bar han alltid med seg.

Måtte Gud reise opp flere menn som Lewi Pethrus!

onsdag, september 04, 2019

Kristi enkle etterfølgere, del 2

Den første del av denne artikkelserien ble publisert den 22.august:

Bildet viser Reichenau ved Bodensee, som ligger mellom Sveits og Tyskland. På 700-tallet kom spanske troende hit, drevet på flukt fra Spania av muslimer. Herren hjalp dem slik at de kunne lære seg tysk. Ikke bare det, de skrev også et utdrag av Bibelen slik ar de kunne bruke den til å nå tyskere med evangeliet.

Peter Hoover, som jeg har hentet disse opplysningene fra, har selv en kopi av denne Bibelen, som han finner svært inspirerende.


Her er Genf eller Geneve i den franske delen av Sveits. Her bodde det troende som hokdt fast ved den apostoliske troen, og som holdt vitnesbyrdet om Jesus levende gjennom de farlige tidene som den mørke Middelalderen innebar. Dette var 'undergrunnskirker', som ikke hadde tilgang på noen Bibel, og som var helt avhengige av Åndens daglige ledelse. De holdt også ut mange lidelser for Kristi skyld.


Bingen langs Rhinen i Tyskland. Her fantes det en gruppe troende som ble forfulgt. Vi skriver omlag år 1000. Det fortelles om bemerkelsesverdige åpenbaringer og undergjerninger. Mange av dem talte i tunger.


På 900-tallet og i århundrene som fulgte eksisterte det en gruppe troende i det som nå er Sofia i Bulgaria (bildet). De ble kalt 'bogomili' - de som elsker Gud. Disse troende fra Balkan spredte seg over Europa. Lignende grupper fantes etter hvert i Svewits, Belgia, Tsjekkia, England. Vi finner spor av bogomilerne helr frem til Reformasjonen.

En del av disse troendes lære var mangelfull. De hadde tross alt ingen Bibel, men de var enkle, hengivne etterfølgere av Kristus.

fortsettes

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 5

En tid etter at munkene fra San Isidro klosteret hadde flyktet fra Spania til Geneve, smuglet en mann ved navn Julian Hernadez, kristen litteratur og brev fra munkene inn i Sevilla (bildet). Ved en feiltagelse ga Julian noen kristne skrifter til feil person. Denne mannen meldte fra til Den spanske inkvisisjonen. Julian ble ganske snart fanget, sammen med flere andre troende.

På kort tid var mer enn 800 troende fengslet. Samtlige satt fengslet i San Jorge fengselet, som både tjente somm fengsel og hovedkvarter for Inkvisisjonen. Men på grunn av at de var så mange, måtte Inkvisisjonen også ta i bruk vanlige hjem og gjøre dem om til et fengsel. Gud
Men Inkvisisjoen klartre ikke å slå kloa i Casiodoro de Reina. Han befant seg i London. De forsøkte likevel ved flere anledninger, men Gud beskyttet ham. Første gang de forsøkte skjedde en gjennom en invitasjon gjennom den spanske ambassadøren i London, som inviterte Casiodoro til ambassaden. Men Gud brukte biskopen av London til å advare Casiodoro mot å ta imot invitasjonen. Det var opplagt en felle for å fange ham, og sende ham tilbake til Spania.

Kong Filip II, som hadde hørt at Casiodoro arbeidet med å få oversette Bibelen til spansk, satte opp en belønning til de som måtte klare å fange Casiodoro. Men nok en gang beskyttet Gud ham.

Siden Inkvisisjonen ikke klarte å fange Casiodoro - selv om de hadde sine spioner over alt - avsa de dom over ham i Sevilla. 26.april 1562 ble han dømt som vranglærer. Med stor pump og prakt ble han dømt til døden. Siden han ikke var tilstede, brant de en dukke av ham og de ni andre munkene som hadde klart å rømme fra San Isidro klosteret.

Som om ikke dette var nok, ble det satt ut rykter om at Casiodoro var homoseksuell. Men Gud beskyttet Casiodoro, samtidig som Gud advarte ham om å bli i London. Det var for farlig.

Nå skulle ferden gå til Antwerpen i Belgia.

fortsettes

Å leke Gud er å gå anklagerens ærende, del 2

Et ordspill som jeg har funnet å være til stor hjelp har jeg bygget rundt ordet 'need' (behov): Når du snakker til eller om et annet menneske, spør deg selv om det vil møte et annet menneskes behov:

NØDVENDIG - er det virkelig nødvendig å si dette?

OPPMUNTRE - vil dette oppmuntre personen? Vil det føre til at han eller hun vil føle seg bedre?

OPPBYGGE - vil det bygge opp? Vil det du sier bygge opp denne personen og gjøre ham eller henne sterkere?

VERDIGHET - vil det gi verdighet til denne personen? Jesus behandlet mennesker med verdighet.

I mange år har jeg lest Luk 6,37a hver eneste dag. Der står det: 'Døm ikke, så skal dere ikke bli dømt.' Jeg tok den avgjørelsen for mange år siden, at jeg skulle lese dette hver eneste dag, og jeg gjør fremdeles det. Hver eneste dag. Hvorfor har jeg valgt akkurat dette verset å fokusere på? Fordi det å dømme er sannsynligvis min største svakhet.

Der å dømme mennesker er nesten alltid mot sin hensikt. Når jeg dømmer andre, tenker jeg kanskje: Det jeg ønsker å gjøre er å forandre denne personen, rette på ham. Men det har motsatt virkning nesten hver eneste gang! Fortere enn du aner vil det slå tilbake på deg. Den andre personen blir fornærmet, og situasjonen løses ikke.

fortsettes

tirsdag, september 03, 2019

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 4

Casiodoro de Reina hadde ikke vært i Frankfurt mange dagene før han fikk høre nyhetene om at den katolske Tudor-dronningen, Mary, var død. Vi skriver 1558. Mary's halvsøster var protestantiske Elizabeth, ble så kronet som Englands dronning. Under dronning Elizabeth ble det religionsfrihet foor protestantene i England. Så Casiodoro og andre av de spanske munkene fant raskt veien til London (bildet). Casiodoro kom hit i 1559. Mens han var under vei til London, ble hans venn Juan de Leon, tatt til fange og tvangsendt tilbake til Sevilla, hvor han senere ble brent levende, etter at den spanske inkvisisjonen hadde dømt ham for vranglære.

I London kom en gruppe spanjoler sammen for å lytte til Casiodoro's bibelundervisning. Det kom så mange til denne undervisningen og interessen var så stor at bibelstudiegruppen kom sammen tre ganger i uken. Casiodoro søkte derfor dronning Elizabeth om tillatelse til å starte en spansk menighet i London. Elizabeth må ha likt den spanske bibellæreren, for hun sa ja. Han fikk til og med et hus som kunne brukes til dette formålet, ja, han fikk til og med lønn hver måned som pastor, betalt av dronningen. På denne måten fikk han mer tid til å oversette Bibelen til spansk.

Mens Casiodoro befant seg i London traff han en ung kristen enke fra Nivilles i Belgia. De ble lykkelig gift i 1561.

Men Satan var rasende over det arbeidet Casiodoro utførte i London. Det truet Mørkets rike.

For det første var protestantiske kalvinister svært lite tilfredse med Casiodoros trosoverbevisning. Hans overbevisning om at kirken skulle være fri fra staten sto i direkte oposisjon til deres statskirke-tanke, og kalvinistene var også svært øite tilfreds med at Casiodoro var motstander av at vranglærere skulle forfølges. De anså ham derfor for å være en vranglærer.  De var heller ikke lykkelige over at dronningen hadde gitt ham visse fordeler, som eget kirkelokale.

Andre protestanter ble også misunnelige fordi deres medlemmer begynte å ta del i bibelundervisningen til Casiodoro.

Det endte opp med at enkelte protestanter krevde at Casiodoro skrev ned en trosbekjennelse hvor han redegjorde for sin tro og overbevisning, slik at de kunne debattere den. Dette tok mye tid, og forsinket oversettelsen av den spanske Bibelen.

fortsettes

Å leke Gud er å gå anklagerens ærende, del 1

I går kom jeg over en artikkel av en av de bibellærerne jeg gjerne låner øre til, den tidligere pastoren for Westminister Chapell, den nå 84 år gamle Robert Tillman Kendall, eller R.T Kendall (bildet), som han kalles til vanlig. Artikkelen er så tidsaktuell at jeg har valgt å oversette den til norsk:

Jeg kan ta deg med for å vise deg selve stedet - et bord ved Duke Humphrey avdelingen ved Bodleian biblioteket, Oxford University. Jeg var i ferd med å oppdage skriftene til den store Willliam Perkins (1558-1602, en engelsk puritaner fra den elisabetianske perioden. Den dagen følte jeg veldig mismodig, en mindreverdig sammenliget med andre studenter ved Oxford-universitetet. Jeg kom fra åsene i Kentucky, et sted som ikke akkurat var kjent som sentrum for storslått akademisk utdannelse. 'Du hører ikke hjemme her', hørte jeg meg selv - og akkurat i det øyeblikket falt mine øyne på bøkene til William Perkins:

Tro ikke på djevelen selv om han forteller deg sannheten. 

Kritikk som man ikke har bedt om, som er urettferdig - selv om den er sann - skulle ikke bli uttalt. Det faktum at det du sier er sant rettferdiigjør ikke nødvendigvis at du sier det. Ofte er Satans anklager sanne. Han er en ekspert-dommer. Han kalles til og med: 'våre brødres anklager' (Åp 12,10). Det kan hende du peker med fingeren og taler ord av sannhet, men kan likevel uten å ane det bli et instrument for djevelen i det du taler. 

Denne slags uoppfordret kritikk er det Jesus sikter til når Han sier: 'Døm ikke!'  Han mener ikke at vi skal ignorere det som er feil: Han sier at vi ikke skal fremme noen uoppfordret kritikk - det er: kritikk som er urettferdig.

Ordet 'dømme' kommer fra det greske ordet 'krino' som i all hovedsak betyr 'å skille'. Å skille mellom to ting er ofte en god ting å gjøre. Apostelen Paulus sa: 'men det menneske som har Ånden, kan dømme om alt,' (1.Kor 2,15) Men vi blir fortalt at vi skal felle en rettferdig dom. Det Jesus taler her om å dømme mennesker og kritisere dem på urettferdig vis. Det er vår måte å leke Gud på. 

fortsettes

mandag, september 02, 2019

En bønn i morgengryet

Det gryr en morgen, full av lengsel, mettet med Nærværet av Deg.                                           

Alfa - begynnelsen.

En gave.

Bli lys!

Skimrende over havet. Lekende med bører som bryter mot land.

Vare vindpust, som av åndedrag fra et barn som kviler. Bladkroner som skjelver lett.

Stillheten.

Det er da du taler.

Lyttende fylles jeg med sødmen av deg.

Du som også er Omega

- slutten.

Gjøvik, ved daggry mandag 2.september 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Falskhet eller ømhet - hvordan slå ihjel ord med handlinger

Vi kan briljere med ord. Snakke varmt om ting. Men om livene våre, handlingene våre, slår ihjel ordene? Vi kan skrive vakkert og sant om hvordan vi bør oppføre oss i forhold til andre og publisere det offentlig i sosiale medier, men om vi baktaler, sprer rykter og svarer andre i bitterhet privat?

Hva vitner livene våre om da? Er vi da Kristi vitner?

Det er få ting som virker så negativt i våre omgivelser, blant våre medmennesker, som falskhet. Falskhet gjennomskues.

La oss be om å få være sanne mennesker.

Mennesker med sår, med brister, med feil og mangler
- ekte mennesker.

Mennesker med ømhet, forståelse, tilgivelse.

Barmhjertige rause mennesker.

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 3

Etter endt studier ved universitetet i Sevilla bestemte Casiodoro de Reina seg for å bli en del av klosteret i San Isidro. Ved universitetet hadde han blant annet studert gresk, hebraisk og latin. Ikke bare kunne han lese Bibelen på originalspråkene, han kunne også undervise i den.

Casiodoro likte godt rytmen i klosteret som vekslet mellom fysisk arbeid, studier og bønn. Men han kjente seg nedstemt på frunn av munkenes manglende bibelkunnskap og dårlige moral. Dermed begynte han å undervise fra Bibelen for dem. Mens han gjorde det kom han til å tenke på hvor vidunderlig det ville ha vært om munkene selv, ja, helt vanlige mennesker kunne lese den på morsmålet, på spansk.

Gud var på ferde i klosteret i San Isidro! En åndelig fornyelse fant sted. På grunn av bibelstudieene fant mange av munke frem til nytt liv i Gud. For en tid ble klosteret som en liten menighet i skjul, skjult for Inkvisisjonen og alle utenforstående.

Men det gikk ikke så lenge før ryktene om det forunderlige Gud gjorde blant munkene i San Isidro nådde inkvisisjonens hemmelige spioner. De mistenkte munkene for vranglære. Munkene i San Isidro kom sammen. Situasjonen var ikke bare spent, den var blitt svært farlig. De visste at hvis de forsøkte å rømme sammen, ville det bli lettere for Inkvisisjonen å fange dem. Derfor rømte de hver for seg. I Casiodoro's tid ble 22 av munkene fra San Isidro anklaget for vranglære av den spanske inkvisisjonen, I 1562 ble 40 av munkene som ikke hadde rømt, dømt til døden og brent på bålet.

Men 12 munker klarte å unnslippe, blant annet Casiodoro de Reina og Cipriano de Valera. Til tross for farene, beskyttet Herren dem, og de klarte å rømme til Geneve.

Men freden Casiodoro fant blant protestentene i Geneva ble kortvarig. Han oppdaget ganske snart at Jean Calvin holdt Geneve i et jerngrep. Alle ble tvunget til å underlegge seg hans ideer og regler. Alle byens innbyggere ble tvunget til å bli en del av hans kirke og alle barna ble tvangsdøpt.

Selv om Calvin kjente til anabaptistene og at de avviste barnedåpen og stod for frie menigheter, avviste Calvin begge deler. Canvin giftet seg med en enke hvis mann hadde vært anabaptist. Tretten år tidligere hadde han skrevet et motsvar til den såkalte Schleitheim bekjennelsen av 1544, den første anabaptistiske trosbekjennelsen. Han hadde også debattert barnedåpen og det anabaptistiske menighetssynet og avvist begge deler. Etter denne debatten forviste gan anabaptistene fra Geneve.

Casiodoro var ikke enig med Calvin i at man kunne tvinge mennesknkfurter til å bli en del av kirken. Etter en kort tid forlot han derfor Geneve og dro til Frankfurt i Tyskland.

fortsettes

Billedtekst: Et av klokketårnene i katedralen i Sevilla

Lukk meg opp!

"Min Gud, min Herre, mitt eneste håp, gi at jeg aldri opphører å søke Deg, at jeg brennende, uten opphør søker Ditt åsyn.

Du som har gitt meg å søke Deg, gi meg mot til å søke Deg videre og håp om å finne Deg stadig mer. 

Innfor Deg ligger min fasthet, bevar den, innfor Deg min skjørhet, leg den, innfor Deg all min kunnskap og min uvitenhet. 

Der Du har lukket opp for meg, ta meg imot. Der Du har lukket til for meg, roper jeg: lukk meg opp."

- Augustin (354-430) sitert i: Peter Halldorf: Kysse spor. Luther Forlag, 2002, side 269.

søndag, september 01, 2019

Munken, alkoholikeren og frelse

En gang levde det en munk på Athos, som drakk seg full hver eneste dag. Han var en skandale for de mange pilegrimene som kom til den hellige øya. En dag døde han og noen pilegrimer kom for å fortelle den hellige Paisios det som hadde skjedd. De var åpenbart lettet over at et stort problem endelig var løst.

Fader Paisios svarte at han kjente til at denne munken var død. Han hadde sett i et syn at en stor mengde engler hadde kommet for å hente munken hjem til Gud. Pilegrimene ble forbauset over det Paisios sa og noen av dem protesterte og forsøkte å forklare for Paisios hvem de snakket om, fordi de trodde ikke Paisios visste hvem han var.

Da fortalte Paisios den følgende:

'Denne munken var født i Lille-Asia, rett før tyrkernes ødeleggelser, og ppå den tiden da tyrkerne samlet inn alle guttebarn. For å forhindre at denne gutten skulle bli tatt fra dem, tok foreldrene hans med seg mens de arbeidet ute på markene og skjulte ham. For at ikke barnets gråt skulle røpe ham, helte de litt raki (gresk brennevin) i melken hans, slik at han skulle roe seg. På den måten ble han alkoholiker. , men

På Athos møtte han en starets og fortalte ham sin historie. Den åndelige veilederen gav ham det rådet at skulle bønnfalle Gud, med å kaste seg ned for Guds ansikt dag og natt og be Gud hjelpe ham med å redusere drikkingen med et glass hver gang.

Etter at et år var gått, hadde munken klart å redusere 20 glass til 19, og slik fortsatte det over noen år til han var nede i 2-3 glass, men han ble fremdeles full.'

I årevis så verden en alkoholisert munk som var en skandale for pilegrimene, men Gud så en munk som kjempet en lang kamp.

Hva ser vi når vi ser et medmenneske, en bror eller en søster?
Hvilken rett har vi til å dømme?

lørdag, august 31, 2019

Møteplan for september og oppdateringer

Til alle dere som ber for oss - her er møtekalenderen for september måned:

Søndag 1.september kl.11.00: Preken Pinsekirken Kolbotn.

Lørdag 7.september kl.12.00: 'Bønn med hvilepuls'. Seminar i Ålgård baptismenighet i samarbeide med Stavanger baptistmenighet.

Søndag 8.septemer kl.11.00: Gudstjeneste i Stavanger baptistmenighet.
Søndag 8.september kl.19.30: Kveldsmøøte i Ålgård baptistmenighet.

Søndag 15.september kl.11.00: Brumunddal baptistmenighet
Søndag 15.september kl.17.00: Filadelfia Lena

Søndag 22,september kl.11.00: Brumunddal baptistmenighet
Søndag 22.september kl .18.00: Normisjon Askim

Lørdag 28.september: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt', seminar i Skien baptistmenighet
Søndag 29.september kl.17.00: Gudstjeneste Skien baptistmenighet

Oppdatering

Parkinsons har gått over i en mer intensiv fase hva angår smerte, skjelving og ustøhet. Det som er mest utfordrende er at venstre side av kroppen nå også er angrepet. Jeg fikk beskjed om dette mandag denne uken. Be gjerne om at ikke må utvikle seg. Det er ganske skremmende.

2020

Menigheter og foreninger som ønsker å ha et besøk av meg for å tale i en gudstjeneste eller holde et seminar i 2020 bes ta kontakt nå. Det er et tidspørsmål hvor lenge kreftene holder, men jeg vil så gjerne få holde ut og fullføre det kallet Gud har gitt meg. Takk til alle menighetene som fortsatt våger å ha en Parkinsons-pasient som taler. Tiden er ikke inne ennå for å trekke inn årene.

Det er gode tilbakemeldinger på mitt nye seminar: 'Når livet ikke ble slik jeg hadde tenkt.' Om livet med kronisk sykdom, om lidelsens mystrerium og muligheter, om den prøvede troen og om det evige håp.

Skulle dere ønske et besøk send oss en sms, så tar vi kontakt med dere: 90525875 (Bjørn Olav) eller 99621281 (May Sissel)

Vi blir glad om menigheter eller foreninger lar høre fra seg.

'Støttekontakt'

Ikke noe av dette ville vært mulig uten min gode 'støttekontakt', sjåfør, medarbeider, kjæreste og kone, May Sissel. Vi står i denne tjenesten sammen. Det er også hun som koordinerer møtene og reisevirksomheten. Be for henne!

Billedtekst: Fra et seminar i Os misjonsmenighet. Foto: Jakob Enerhaug.

Med føtter som hinden, del 1

Her om dagen kom jeg over noe Hannah R. Hurnard, som var misjonær i Israel i tiden før jødene fikk landet sitt tilbake, skrev og som grep meg så sterkt. Jeg har valgt å oversette det til norsk:

"På vår misjonsstasjon i Palestina skjedde det under morgenandakten, at vår arabiske sykepleier leste et sitat fra Høysangen: 'Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.'  (Høy 2,8) Da hun ble spurt, hva verset betydde, så hun opp med et lykkelig, forståelsesfullt smil og sa: 'Det betyr, at det ikke finnes noen hindringer, som vår Frelsers kjærlighet ikke kan overvinne, og at vanskeligheter som er som fjell er som en landevei for Ham.'

Fra hagen bak misjonsstasjonen vår ved foten av fjellet Garisim (bildet) kunne vi ofte legge merke til hvordan gasellene sprang oppover fjellsidene: de sprang fra klippe til klippe med stor ynde og dyktighet. Deres eksempel var et vakkert eksempel på en jublende letthet, når de overvant hindringer uten tilsynelatende anstrengelser. 

Vi, som elsker kjærlighetens Herre, og som ønsker å følge ham, lengter inderlig etter den kraft, som på samme jublende og triumferende måte kan overvinne alle livets vanskeligheter, prøvelser og konflikter. Å lære hemmeligheten ved 'et seirende liv' har i alle generasjoner vært et hjerteønske for dem som elsker Herren. Vi føler, at vi kunne gi alt, om vi bare i praksis kunne leve i kjærlighetens og seierens fjell-land her på denne jord og i dette liv, alltid i stand til å reagere mot ondskap, prøvelser, sorg, smerte og alt galt på en slik måte, at det ble overvunnet og forvandlet til noe, som for evig ble til pris og ære for Gud. Som kristne vet vi, ihvertfall i teorien, at det ikke finnes noe 'tilfeldig' for et Guds barn, at selv det mest urettferdige og grusomme, såvel som alle meningsløse og ufortjente lidelser, er blitt tillatt av Gud, som en vidunderlig anledning for oss til å reagere slik, at vår Herre og Frelser bli istand til litt etter litt å virke sin egen kjærlige natur i oss.

fortsettes

fredag, august 30, 2019

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 2

I en tid hvor den spanske Inkvisisjonen herjer reiser Gud opp en mann, en kardinal ved navn Cisneros. Det er farlige tider. Likevel våger denne kardinalen å sette sammen en gruppe menn som fikk i oppdrag å kopiere de hebraiske og greske manuskriptene fra det som kalles 'The Complutensian Polyglot Bible.'

Kardinal Cisneros ønsket å vende tilbake til de originale hebraiske og greske manuskriptene til Skriften i etit forsøk på å forbedre utdannelsen av katolske prester. Men det var mer enn som så. Han skrev, her i min oversettelse:

'De som elsker Skriften tilfredsstilles ikke av å drikke vann fra en bekk, men det som tilfredstiller deres tørst er selve kildevellet av levende vann. Derfor har jeg gitt befaling om at de originale tekstene til både Det gamle og det nye testamente utgis sammen med de viktigste og autoriserte utgavene.'

Denne romersk-katolske kardinalen grunnla et universitet i Alcala de Henares, lokalisert 35 kilometer nordøst for Spanias hovedstad Madrid. Ved dette universitetet ble det lagt spesiell vekt på studier av Skriften fra origialspråkene. Flere av studentene grep sannheten som ble formidlet til dem gjenno studiene av Bibelen.

En gruppe studenter fra dette universitetet begynte å preke i den romersk-katolske katedralen i Sevilla. De skilte seg ut - Francisco de Vargas, Juan Gil og Constantino de la Fuente - fordi de underviste fra Bibelen. Særlig undervisningen til Constantino de la Fuente var så annerledes fra det folk var vant til å høre fra de katolske prestene. Store folkemengder kom for å høre ham preke. De kom klokken tre og fire om natten for i det hele tatt å få plass i den store katedralen. Prekenen ble først holdt kl 08.00!

Blant de som lyttet til disse mennene og deres prekener var hovedpersonen i denne fortellingen: Casiodoro de Reina, han som med stor fare for sitt eget liv skulle oversette Bibelen til spansk.

Disse mennene startet også bibelstudier i hjemmet til Constantino. Disse møtene var hemmelige. Inkvisisjonen måtte for all del ikke få kjennskap til dem. Da ville det bli svært farlig. Denne bibelstudiegruppen vokste og ble så stor at huset til Constantino de la Fuente ble for lite. Da tilbød en velstående kvinne dem sitt hus slik at man kunne fortsette bibeltstudiene og en stor gruppe kom sammen. Blant dem var Casiodoro de Reima.

Francesco de Vargas, Juan Gil og Constantino de Fuente underviste også på en skole for fattige barn. Denne skolen ble også et senter for bibelstudier.

fortsettes

Billedtekst: Fra Montemolin i Spania hvor Casiodoro vokste opp. Foto: Wikipedia

Hva er bibelsk kontemplasjon?

Hva mener vi når vi i en kristen sammenheng snakker om 'kontemplasjon'?

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.
Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:
"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.
Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

La oss slå fast med det samme: Kristen kontemplasjon handler ikke om en teknikk. Kristen kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gyd, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen ånd, sjel og kropp. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan. Uansett hvor mange ordforklaringer vi kan gi på hva kontemplasjon er, så handler dette først og fremst om å gjøre seg erfaringer med Gud.

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

En hedersmann fyller 80 år

En av de mest markante skikkelsene i Det norske baptistsamfunn, Einar Stensland, fyller 80 år i dag, fredag 30. august. Det finnes pastorer og det finnes pastorer. Einar Stensland hører hjemme i den første kategorien. Han har hyrdesinn, en helt spesiell omtanke for store og små, høy og lav. En egen evne til å lytte. Einar trår varsomt, han er ingen person som brauter seg vei, men er der for å trøste en som har det vondt og gir håp til de som trenger det. Og så er han utrolig flink til å besøke gamle og syke. Mange har opplevd seg sett av Einar.

Einar Stensland er Ordets mann. Helt siden han ble omvendt har han hatt en usvikelig tro på Bibelen som Guds evige ord, og raust og trofast har han gitt det videre. Til oppbyggelse, til trøst, til oppmuntring og formaning. Så er han da ikke 'bare' pastor, men evangelist. Einars store lengsel er å se mennesker komme til tro på Gud. Og det har han fått se gjennom sin tid som evangelist og pastor. Einar Stensland har vært pastor i baptistmenighetene i Eidsvoll, Enningdalen, Arendal, Tromsø, Fredrikstad og Oslo 1.

Han kommer fra Balsfjord, og er den yngste i en stor søskenflokk. Jeg mener å huske at de var 13 søsken. Einar hadde egentlig tenkt at han skulle ta over gården hjemme, men Gud ville det annerledes. En radikal kallsopplevelse førte til at han begynte på Baptistenes teologiske seminar i 1959 og ble ferdig uteksaminert i 1963.

5. august 1961 giftet Einar seg med sin høyt elskede Rita, og sammen har de fire sønner, 11 barnebarn og 4 oldebarn.

Einar er en vel belest, kunnskapsrik og en mann full av humor og vidd. Så er han også svært sporty. Kilometer på kilometer legger han bak seg på sykkel og han og Rita går lange fjellturer. Jeg tror han må være Baptistsamfunnets sprekeste pastor.

Einar er min kones onkel. Han er Stenslands slektas egen pastor. Vi kaller ham det. Det er helt naturlig. Når min svigerfar døde, så var det Einar som forrettet og svigermor kunne ikke få fullrost Einar som brydde seg om enken og ringte titt og ofte for å høre hvordan hun hadde det. Ikke minst mot slutten av svigermors liv fikk Einar bety mye. For det takker vi ham fra djupet av vårt hjerte.

Snill, varm, det er Einar i et nøtteskall. Trygg og omtenksom.

'En mann fylt av tro og Hellig Ånd', for å sitere Skriften.

Måtte Herren rikelig velsigne dagen og alle dager som kommer, kjære Einar, og fylle dem med glede, kjærlighet, raus nåde og djup fred. Du er høyt elsket! Du er hel ved.

Billedtekst: Rita og Einar Stensland i deres hjem i Fredrikstad. Foto: May Sissel Hansen

torsdag, august 29, 2019

Naturen som bønnerom

Mandager og tirsdager er dette ofte bønneplassen min. Det er selvsagt litt væravhengig, men jeg liker godt å be utendørs. De andre dagene er det ofte mye folk her, fordi da er kafeteriaen åpen. Men på mandag og tirsdagen har jeg ofte plassen for meg selv. Det er ikke mange skrittene å gå fra parkeringsplassen, og det passer meg veldig bra, siden Parkinsons gir meg begrenset bevegelighet. Her kan jeg lene meg inntil solsvidde tømmervegger, og kjenne duften av tjære. Utsikten skal jeg ikke klage over!

I mange år har jeg brukt naturen som bønnerom. Det har jeg lært av Jesus!

Jesus brukte ofte naturen som bønnerom, enten det var ødemarkene, fjellet eller sjøen. Han ba oss legge merke til liljene på marken og fuglene på himmelhvelvingen.

Naturens lyder og syner er ingen distraksjoner for meg. Heller tvert om. Jeg omgjør det jeg ser og hører til bønn, takksigelser og lovprisning.

Hvorfor ikke ta deg en tur utendørs i dag for å be?

onsdag, august 28, 2019

Den dramatiske historien om hvordan den spanske Bibelen ble til, del 1

I noen dager fremover byr jeg mine lesere på en særdeles spennende historie om hvordan spanjolene fikk sin Bibel. Historien, som bygger på forskningen til Mark Yoder, har alle ingrediensene til en kriminalroman. Jeg håper du følger med fra begynnelse til slutt.

Historien begynner med en mann som heter Casiodoro de Reina. Han ble født i en landsby ved navn Montemolin. Som så mange andre spanske landsbyer på 1500-tallet, dominerte Den romersk-katolske kirke landsbyens liv, med sine ritualer. Noen Bibel fantes ikke tilgjenglig på spansk, kun den latinske, som bare prestene kunne lese og eie og tolke.

På 1500-tallet var Spania på sin høyde hva angår makt og herlighet. Charles 5, var keiser over det 'hellige romerske imperiet', og han innhentet sine rikdommer fra skatter pålagt handelsmennene fra Den Nye Verden.  Handelen formelig eksploderte i Sevilla, som var havn for varene som kom inn til Spania fra fjern og nær via sjøveien. Rikdom og ære var påtagelige størrelser i denne nærmest tropiske byen langs elven Guadalquevir. omlag hundre kilometer fra Middelhavet.  Sevilla var et spennende sted i en spennende tid for den spanske delen av det romerske imperiet.

Men det skjedde også noe svært spennende åndelig sett. En åndelig oppvåkning fant sted i denne blomstrende byen. Etter årtider hvor Bibelen var blitt ignorert mer eller mindre, vokste det frem en ny gruppe mennesker med en hunger etter Guds ord. De lengtet etter på komme sammen for å studere Guds ord, men dette var strengt forbudt.

I 1442 hadde spanskekongen, Ferdinand, jaget den siste av maurerne ut av Spania, etter 800 års okkupasjon. Maurerne er en betegnelse på de muslimske innbyggerne på Den iberiske halvøy og i Maghreb (Nord-Afrika) i middelalderen. I år 711 begynte de erobringen av Iberia som ble fullført i løpet av fem år.I 1212 ble maurerne drevet ut av Spania av en koalisjon under ledelse av Alfonso VIII av Castilla.

Kong Ferdinand og dronning Isabella var fast bestemt på å forene Spania på en slik måte at de ville forhindre en ny muslimsk invasjon. Det var også en av begrunnelsene for å forene Spania under en religion. Dermed tvang de alle som ikke var katolikker til å bli det, eller å forlate landet. Kong Ferdinand ivret slik for katolisismen at han ble kalt 'Ferdinand Katolikken.'

I 1478 ble pave Sixtus IV og kong Ferdinand enige om å sette opp en  spansk inkvisisjon. Den skulle ikke være under pavens kontroll, men under det spanske monarkiets. Kong Ferdinand fikk dette til ved å true med å trekke sin militære støtte til paven da tyrkerne truet Rom.

På denne måten ble tribunalet til Inkvisjonen et svært farlig og urettferdig redskap under Den romersk-katolske kirkes forkledning. Antatte fiender av Spania ble fengslet, forturert, fordømt og drept. I 1481 dømte en Folkedomstol, som skulle dømme vranglærere, seks personer til døden i Sevilla. De ble brent levende.

Fra da av begynte forfølgelsen av annerledes troende i Spania og det er i denne smeltedigelen at den spanske Bibelen blir til. Det er historien om fengslinger, forfølgelse og død.

fortsettes