fredag, juli 19, 2019

Klagestorm mot NRK

Så langt har over 60 personer sendt inn klage til Kringkastingsrådet på bakgrunn av min bloggartikkel om jødehetsen i NRK. I tillegg er bloggartikkelen delt 18 ganger. Det betyr at antallet klager mest sannsynlig er langt høyere. Et så høyt antall blir betegnet av NRK som en klagestorm. Og det skulle bare mangle når NRK faller till et virkelig bunnivå.

Og jeg er heldigvis ikke alene om å sende klage til NRKs redaksjoner og til Kringkastingsrådet. Det er mange.

Vi stiller oss solidariske med Norges ca 2000 jøder og protesterer mot at landets statskanal fremmer jødehets og jødehat.

Nå er det nok. Vi skal ikke finne oss i alt.

Fortsett å sende inn klager til Kringkastingsrådet.

Bruk skjemaet du finner her:
https://www.nrk.no/informasjon/kringkastingsradet-1.7960576

Leve langsomheten

Det er noe som ikke vil slippe tak i meg! I går var det minnedagen til Abba Pambo (303-373), som hører til den første generasjonen ørkenfedre, de som ble påvirket av vekkelsen på 300-tallet og Antonios den store, og søkte ødemarkene for å be og leve i stillhet.

Det som jeg ikke klarer å gi slipp på er denne historien: Den åndelige veilederen til abba Pambo ga ham et ord fra Salme 39: 'Jeg vil vokte mine veier så jeg ikke synder med tungen.' (v.2) Pambo hadde da svart: 'Det er nok for i dag', og så gikk han sin vei for å tenke over ordet. Seks måneder senere kom han tilbake for å fortsette undervisningen!

Da går du på djupet!

Jeg har fått mer og mer tro på den langsomme bibellesningen. Den lesningen som ikke handler om hvor mye du rekker med å lese, men den dvelende, betraktende lesningen, den lesningen som ikke handler om at du skal tilegne deg kunnskap, men kjennskap. Det tar tid. Vi trenger tid til å grunne på Guds ord.

Da Abba Pambo en gang fikk besøk av patriarken Theofilos av Alexandria, ba brødrene ham si noe til erkebiskopens oppbyggelse, hvorpå Pambo skal ha sagt:

'Hvis han ikke blir oppbygget av min taushet, så blir han ikke oppbygget av min tale heller.'

Det gir meg noe å tenke på.

torsdag, juli 18, 2019

Hans Rogstad 80 år


En hedersmann i Guds rike, Hans Rogstad (bildet), fyller 80 år i dag. Det er absolutt verd å markeres. I mer enn 20 år var Hans Rogstad pastor for Oppdal Kristne Senter, før han overlot roret til sønnen, Geir Morten Rogstad. Før det hadde Rogstad en mangeårig tjeneste i Det Norske Baptistsamfunn.

Hans Rogstad har vist en usvikelig troskap mot Guds ord, en evangelist i sitt hjerte og sin tjeneste, med stor nød for at mennesker skulle komme til tro. Sindig, kunnskapsrik, trofast, med stort samfunnsengasjement. Med rette kan han kalles en Åndens mann.

En mann med syn og hjerte for kristen enhet, mangeårig styremedlem i Norges Kristne Råd.

Og ikke minst en god kollega og venn!

Hans Rogstad er en mann jeg setter stor pris på. Takk for omsorg og kjærlighet og forbønn.

Gratulerer så mye med dagen! Må Herrens velsignelse hvile over deg!

NRK svarer på jødehetsen

Informasjonskonsulent Per Breivik i NRK Publikumservice svarer på jødehetsen og avslører med svaret sitt det utilslørte jødehatet i statskanalen.

"Dette er et satirisk program fra NRK sin  satireside, NRK Satiriks. Satire skal sette ting på spissen, og det gjøres i dette innslaget.

Poenget med denne sketsjen er bare at en mann får et ord i scrable som han absolutt ikke kan legge, selv om han da vinner spillet.

Vi valgte ordet jødesvin fordi det gjør litt vondt, og det så åpenbart er et ord man ikke kan legge. Vitsen ville ikke ha fungert hvis det var et mindre drøyt ord."

Så det var altså hensikten! AT DET SKULLE GJØRE LITT VONDT!

Det sier i grunnen alt.

I en tid med fokus på mobbing sørger statskanalen for at en liten minoritet skal ha det 'litt vondt'.

Nå er lavmålet nådd.

Finnes det ikke noen voksne mennesker igjen på Marienlyst som kan sette foten ned for denne nedrige sjikanen?

En bønn

Herre, Du som våker om natten, og som ikke slumrer om dagen -

vær hos de slitne
de som er redde
velsign de døende
gi hvile
gi ro
gi fred

velsign, for Ditt navns skyld,

- Bjørn Olav Hansen, 18/7-2019 (c)

Nå må vi våkne - jødehets i NRK

Nå gjelder det å være våken og handle! Etter at NRK tillater jødehets i sine programmer bør det bli en storm av reaksjoner mot statskanalen. Skriv til Kringkastingsrådet - bruk skjemaet i linken! Det tar deg noen få minutter. Din stemme gjelder og betyr noe. La jødene i Norge få vite at de har venner.

Saken er som følger:

NRK sin redaksjon Satiriks har produsert en video som viser en ortodoks jøde som spiller Scrabble. Motspilleren har ordet 'jødesvin' men legger ikke ut. Jøden sier: 'Vi er nok på litt ulike nivåer sånn rent mentalt.' Produksjonsselskapet Norske Grønnsaker som NRK har engasjert for å produsere disse filmsnuttene, oppfordrer på sin Facebook-side til å 'tagg en jøde'.

I en tid hvor norske jøder ikke våger å gå med religiøse symboler som kippa og Davidsstjerne av frykt for sjikane og vold, tillater NRK hets mot jøder. Det er ille. Det er krenkende.

Nå håper jeg du reagerer!

Send en melding til Kringkastingsrådet.

La dem på en vennlig måte få vite at dette finner vi oss ikke i. Antisemittismens stygge ansikt viser seg frem over alt. Dette skal vi ikke ha i NRK.

Her er linken:

https://www.nrk.no/informasjon/kringkastingsradet-1.7960576

Hvordan vet vi at vi er ydmyke?

'Hvordan vet vi at vi er ydmyke? Når Gud taler skjelver vi (Jes 66). Gud ser etter hjerter som skjelver ved Hans ord. Slike hjerter vil finne at Guds Ånd hviler over dem; de vil bli et hvilested for Den Allmektige.' 

- Francis Frangipane (bildet) i boken 'Holiness, Truth and the Presence of God.'

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en nedbrutt ånd og er forferdet over mitt ord." (Jes 66,2b)

"... som skjelver for Mitt Ord." (Bibelen Guds Ord)

onsdag, juli 17, 2019

Spiller det noen rolle?

Spiller det egentlig noen rolle hvordan vi sitter når vi kommer sammen for å feire gudstjeneste? Er det greit 'å kjøre buss' og se hverandre i nakken, slik de fleste gjør? Påvirker det vårt syn på hva menigheten er? Sier det noe om vår teologi?                       

Peter Hoover har sett litt nærmere på dette, og jeg oversatt og sammenfattet det til norsk.

På bildet ser vi foreldrene til Peter Hoover, Anson og Sarah Hoover utenfor møtestedet Dettweiler i Roseville, litt sør for byen Kitchener i Ontario, Canada i 2005. Det var siste gangen Peter besøkte sine foreldres hjem. De er nå hjemme hos Herren. Hans mor hadde laget i stand et måltid mat. Skyene på himmelen var blitt mørke, og det tordnet. Bare noen kilometer unna var en tornado på ferde. Etter måltidet dro gjennom Roseville, langs Indian Line, til Rainham.

Interiøret i møtestedet i Dettweiler ser slik ut. Legg merke til hvordan benkene er plassert. Huset er bygget av mennonitiske bosettere i Upper Canada sannsynlgvis på midten av 1800-tallet. Talerstolen er plassert litt på siden, ikke på midten.

Den samme sirkulære formen finner man igjen i den gamle møteplassen Frankonia i Montgomery County i Pennsylvania. Bildet er tatt på 1940-tallet. Legg merke til hattehylla!

Her ser vi Neffsville Dunker Meetinghouse i Lancaster County i Pennsylvania, også dette stedet ordnet sirkulært:

Elijah Hess og Jami Wagoner i Bucher Dunker Meetinghouse i Lebanon County i Pennsylvania. Bordet til predikanten står bak dem.

The Stauffer Meetinnghouse i Snyder County i Pennsylvania bygget av mennonite-familier i området. Her ser vi også at 'predikant-bordet', hvor predikanten satt og hvor han la sin Bibel også står på siden.

Det være seg om du tror det eller ikke: underlig nok, det har betydning hvordan vi sitter, står eller kneler, når vi kommer sammen for å møte Gud.

Og nå - Beachy Amish Meetinghouse - slik det ser ut i dag. Ser du forskjellen? I stedet for å se vennlige ansikter til brødre og søstre, ser man rad på rad av benker og nakken på mennesker.

Fokuserer vi på taleren, på underholdningen, den religiøse aktiviteten - eller fokuserer vi på hele fellesskapet og på Kristi usynlige nærvær i blant oss?

Hvorfor ikke Saligprisningene?

"Av en eller annen grunn, vil de mest høyrøstede blant oss aldri nevne Saligprisningene. Men ofte, med tårer i øynene, vil de kreve at De 10 bud henges opp på offentlige bygninger. Og selvfølgelig, det er Moses, ikke Jesus. 

Jeg har ikke hørt en av dem kreve at Bergprekenen, Saligprisningene, settes opp noe sted. 'Salig er de barmhjertige' i en rettssal og 'Salige er de som skaper fred' i Pentagon?

Jammen sa jeg det!'

- Addison Hodges Hart i boken: Taking Jesus at His Word. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg

Jeg satt med ryggen inntil en solsvidd vegg med en viss patina av elde, da disse ordene fra Ef 4,30: 'Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg...' kom til meg.

Jeg reiser til dette stedet så ofte jeg kan. Det er et av mine bønnesteder. Her i stillheten ble jeg sittende å tenke på noe av den kritikken som har kommet den siste tiden mot Roy Godwin. Noe av kritikken har gått på noe av det forunderlige som har skjedd på retreatstedet han leder i Wales. På en stillferdig måte har mennesker kommet til tro her, de har bekjent sine synder, de har opplevd helbredelser, fått sine liv forandret, blitt fylt av Den Hellige Ånd. Andre mener å vite at dette er okkult.

Jeg ville aldri ha våget meg på å si noe slikt.

Sammen med Bibelen min hadde jeg i går også med meg en bok om vekkelsen som berørte en avsidesliggende landsby tidlig på 1970-tallet. Den såkalte 'Bario-vekkelsen'. Boken inneholder en rekke øyenvitneskildringer. Et helt samfunn ble forvandler av dette Åndens pinsevær. Vekkelsen går også under navnet 'Sarawak-vekkelsen' i det østlige Malaysia.

En av de som fikk oppleve vekkelsen var Tom Hamblin, en tidligere misjonær for Operasjon Mobilisering. I et forord beskriver han opplevelsen av å komme til Bario. I det han landet med et lite småfly på en øde landingsstripe ble 'umiddelbart klar over Guds hellige nærvær. Selve atmosfæren var ladet med hans guddommelige værelse,' skriver han. Han forteller om et forunderlig møte med en gruppe fra Kelabits-folket som hadde fått møte Jesus. Tom Hamblin forteller at han ble rystet da han mottok et kunnskapsord fra noen av disse. De kunne fortelle at han bar på en liten stein i hjertet sitt som han trengte å kvitte seg med, hvis ikke ville denne steinen vokse og bli til et steinhjerte. De kunne videre fortelle ham at om han skulle oppleve Guds salvelse når han talte måtte han omvende seg. Humblin spurte da om de kunne fortelle ham når, hvor og hvordan denne 'steinen' hadde kommet inn i hans hjerte? Her var han blant helt ukjente, i et land langt utenfor alfarvei og han hadde nettopp møtt dette folket. De kunne på sin side fortelle ham nøyaktig med stor detaljrikdom om noe som hadde skjedd i England mellom Tom Hamblin og et annet menneske for kort tid siden.

Dette var et av kjennetegnene på vekkelsen i Bario, som det er ved vekkelsen på det lille retreatstedet i Wales. Fra vekkelseshistorien finner vi mange eksempler på at Gud har besøkt et sted på en så sterk måte at hele geografiske områder har opplevd Guds kraft, tegn og under og forvandlet menneskene der. Guds nærvær har vært så sterkt til stede at det har vært følbart i lang tid. Under vekkelsen på det lille stedet Lewis på Hebridene kom folk i syndenød mens de gikk gatelangs.

Jeg ville ha vært veldig forsiktig med å sitte bak en PC-skjerm og kritisere noe jeg selv ikke har opplevd. Da kan jeg komme i skade for å gjøre Den Hellige Ånd sorg. Det vil jeg for alt i verden ikke.

I dagene som kommer vil jeg komme tilbake med "smakebiter" av vekkelsen i Bario.

tirsdag, juli 16, 2019

Saktegående kirke

Vi har alle hørt om 'fast food', og for en tid lanserte noen også begrepet 'slow food', kortreist mat som det tar tid å lage og litt tid å spise Ma.n spiser ikke  bare for å bli mett, men man har tid til å nyte måltidet.

Nå har noen også lansert begrepet 'slow church'. Det begrepet passer meg godt!

En kirke som ser de lange linjene, som har tid til å slå røtter, som ser mennesket, kjenner behovene, som ikke er overfladisk, men som lodder djupere!

Som har tid til den langsomme bibellesningen, den gode samtalen, undringen, refleksjonen. Som har tid for å modnes og som har mot til å modnes.

En slik kirke vil jeg gjerne være en del av.

Om Jesus

'Uten en levende tro på at Jesus Kristus har stått opp igjen i sin menneskelige kropp og er blitt forherliget hos Faderen faller den kristne tro platt til marken.

Midt i det vanlige livet vi lever er Guds nåde en kraftkilde, som kan forvandle våre liv til en Kristushymne. Et hvert kristent menneske er kalt til å leve i en så djup fortrolighet med Jesus Kristus at hvert eneste åndedrag påminner henne om hvem hun tilhører. 

Jesus Kristus er kommet for de svake. Han har kommet for å frelse. Han kommer til oss hvert øyeblikk for å ta på seg det vi ikke klarer å bære eller orker å forholde oss til. Men Guds helbredende nåde ligger ofte så djupt at vi ikke klarer å se den.

- Kardinal Anders Arborelius i 'Tanker ur tystnaden'. Cordia 2001, side 31 og 28. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, juli 15, 2019

De kristne rødblyantene

Vranglærestempelet settes ganske så lettvint i disse dager. Det deles ut rødt kort i hytt og pine, og rødblyanten brukes flittig. En av de som har fått stempelet er Roy Godwin. I kronikker og leserinnlegg og ikke minst i sosiale medier.

Men det er ikke i spørsmålet om kristologien Roy Godwin anklages for vranglære, faktisk ikke i noen spørsmål vedrørende våre felles trosbekjennelser, verken den apostoliske eller den nikenske. Nei, det hele koker ned til hans bakgrunn, hans trosutøvelse, til hvilke bøker han har lest og anbefaler, hvem han har hilst på og på mistanke om at mannen skulle ha noe å gjøre med Den romersk-katolske kirke. Anklagene om at Godwin skulle være uklar når det gjelder forsoningen, er syltynn. Det baserer seg på en setning i en bok, ikke om forsoningen, men om velsignelsen. I dag stilles man ikke til ansvar for sin lære foran en lærenemd, men inkvisisjonen har sine talsmenn - og kvinner - i avisspaltene, og ikke minst i sosiale nettverk, hvor man gjerne i lukkede grupper fører sine læresamtaler - det er selvsagt ikke baktalelse, må vite, selv om den man samtaler om aldri får noen mulighet til å forsvare seg! Man har de edleste motiver.

La meg gi deg to eksempler på hva noen av disse rødblyantene tillater seg å skrive. En av dem, en  kvinne som skriver lange utredninger og kronikker i den kristne dagspressen om hva Godwin har skrevet og sagt, skriver på en Facebook-side: 'Han legger ikke ut Guds ord - det tror jeg heller ikke han er i stand til. Se det! Med et pennestrøk har man - uten å kjenne verken Godwin eller hans tjeneste - diskvalisert hans mangeårige tjeneste som evangelist. Når man påstår noe slikt er man ganske høy på seg selv.

Eller ta pinsepredikanten som beskylder Godwin for å 'virke helt ordinær, ikke noe spesielt'. Når ble det er problem? Er ikke det egentlig noe fint? Men pinsepredikanten, som sier han har hørt Godwin to ganger, vet mer. Han vet at talene hans ikke var 'spesielt visjonært eller åndsfylt'. Se det! Men er pinsepredikanten selv spesielt visjonær eller åndsfylt?

Han omtaler også Godwin som 'tilfellet Godwin' - det sier i grunnen ganske mye.

Broderkjærligheten, rausheten, den lyttende holdningen har trange kår i visse deler av norsk kristenhet. Vi sitter på våre tuer, passer våre revirer og blir hardtslående i debatter. Det er VI som har sett det. Det er VI som har rett. Og det er bare VI som går på den smale veien. Og det er bare VI som kjenner andres hjerter og motiver. Egentlig vet VI best hva andre tror, mye bedre enn det de selv vet.

Min bønn er denne:

Herre miskunne deg!

Et bønnealter reist i Ortnevik

Denne helgen har jeg gledet meg stort over reportasjen i Dagen om det unge ekteparet Camilla og Ole Ådland, som flyttet fra urbane Oslo til øde Ortnevik i Sogn, ei bygd med bare 50 innnbyggere. Her har de etablert et bønnehus hvor de lever med tidebønnens gode rytme. Det gjør de sammen med et annet ungt ektepar, som også har flyttet til Ortnevik, Thea Elisabeth og John Eivind Warvik.

For meg er dette et bønnesvar.

Jeg har bedt om at Gud skal reise opp bønnehus over hele Norge, hvor tidebønnene bes og hvor man lever ut troen i hverdagens rammer. Og da spesielt at Gud skal tenne bønnens ild blant unge mennesker! Derfor gleder jeg meg så stort over dette.

Jeg tror nemlig at den fornyelsen kirken så sårt trenger kommer fra små kommuniteter, slik klostrene alltid har fornyet kirken og har bevart bønnens flamme. Når kirken ble mer og mer institusjonalisert og bønnens flamme var i ferd med å slukne, vekket Gud sin drøm i menn og kvinner som søkte stillheten, Guds ord og bønnen.

Når jeg leser om disse to ekteparene kommer jeg til å tenke på den lutherske presten Dietriich Bonhoeffer og hans visjon:

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. Derfor er det verd å feire denne dagen i dag.

Kristi himmelfartkapellet er en del av den nymonastiske bevegelsen.

søndag, juli 14, 2019

Den glemte forfølgelsen

Forfølgelsen av kristne i de palestinske områdene er det få eller ingen som snakker om. Nylig dokumenterte Dr Edy Cohen, som arbeider ved BESA Center - The Begin-Sadat Center for Strategic Studies - nye overgrep i en rapport:

25. april i år ble den kristne landsbyen Jifna nær Ramallah angrepet av bevæpnede muslimer. Voldsutøvelsen startet ved at kvinne i landsbyen hadde levert inn en anmeldelse til politiet vedrørende sønnen til en prominent FATAH-leder, som hadde angrepet hennes familie. Som en respons på anmeldelsen kom flere ti-talls bevæpnende FATA-medlemmer til landsbyen og avfyrte hundretalls kuler opp i luften, de kastet brannbomber og kom med utilslørte drapstrusler. De forårsaket også betydelig skade på offentlig eiendom. Det var et under at ingen ble skadet eller ble drept.

Flere av beboerne i landsbyen henvendte seg til Den palestinske Autoriteten, men til tross for deres desperate rop om hjelp, grep ikke politiet inn. Angrepet pågikk i flere timer. Ingen er pågrepet, mens de som angrep den kristne landnsbyen krever nå dens innbyggere for 'jizya', en skatt som pålegges ikke-muslimske innbyggere under muslimsk styre!

Det andre tilfellet fant sted natt til13.mai.  Da brøt vandaler seg inn i en kirke tilhørende det marionittiske samfunnet i sentrum av Betlehem, skjendet den og stjalet kostbart utsty tilhørende kirken, blant annet overvåkningkameraer.

Tre dager etter ble en anglikansk kirke utsatt for det samme. Det skjedde i landsbyen Aboud, vest for Ramallah. Vandaler brøt seg gjennom gjerdet, knuste vinduene og kom seg inn i kirken. Her ble også kirken skjendet og kostbart utstyr stjålet.

Ingen er pågrepet i disse to sakene.

I følge deres egen Facebook-side er dette den sjette gangen den marionittiske kirken i Betlehem utsettes for vandalisme og tyveri. I 2015 ble den påtent og brannen førte til store skader. Til tross for  at Mahmoud Abbas deltok ved gjenåpningen 24 desember 2018, skriver ikke palestinsk presse verken om brannen eller vandaliseringen.

Det eneste palestinske myndigheter ser ut til å være interessert i er at disse voldshendelsene og vandaliseringen av kirker ikke skal eksponeres i media. Kristne i de palestinske områdene utsettes for et betydelig press til ikke å rapportere om voldshendelser og vandalisme som de ofte utsettes for. Det kan føre til reaksjoner fra giverlandene.

Når Gud stenger en dør

"Vi skulle være takknemlige når Gud lukker en dør som ingen andre kan åpne. Altfor ofte ser vi etter et åpent vindu etter at Gud har lukket døra. Det verset er ikke i Bibelen.n

Hva Skriften sier - både i Det gamle og Det nye testamente - er at Han åpner en dør som ingen kan stenge og at Han lukker en dør som ingen kan åpne.

Det å se etter et vindu er å se etter en annen vei for noe som Gud vet ikke er til det beste for oss.

Kan jeg få oppmuntre deg i dag? Sett din lit til HERREN Jesus Kristus, Han vet best. Døren sitter ikke fast, eller kilt seg fast. Han har Davids nøkkel, og Han åpner, og ingen kan stenge. Han stenger, og ingen kan åpne. (Åp 3,7-8)

Søk Hans veier over alt annet. Livet dit er ikke som en musikal, det er ikke som Sound of Music, hvor dette ordtaket kommer fra, om at når Gud stenger en dør, åpner Han et vindu.

Kast ikke bort tiden med å åpne en dør Han har stengt - følg Ham.

- Lovesick Scribe
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, juli 13, 2019

Sommerfuglen og evigheten

I natt hadde jeg en engel på besøk. Den hadde klappet igjen vinga sine - kvilte.

På soveromsgardina hang den.

Vi sov sammen denne natta
og drømmene mine var så mjuke
- florlette som vinga dine

Du vekket meg med gryet av dag
sola fikk det til å skinne i vinga dine
de var som en tynn hinne mellom himmel og jord

så fløy du ut vinduet
til en himmel
vaska rein for skyer
- og jeg tenkte med ett
på himmelen
og evigheten

Gjøvik den 13.juli 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 3

4. LEV IKKE PÅ SAMME MÅTE SOM ANDRE MENNESKER; for du har kjærligheten til Kristus på førsteplass. Du slår ikke til i sinne mot noen som har gjort noe galt mot deg, nei du har lært en bedre måte å reagere på i møte med de prøvelser alle møter.             

Bedra ikke deg selv! Når du møter noen med Kristi fred, må du mene det! Ikke unngå noen som trenger å motta Guds kjærlighet gjennom deg. Gi bare løfter som du kan holde. Fortell alltid sannheten til deg selv på samme måte som du er ærlig mot andre.

5. BLI IKKE AVHENGIG AV DITT EGET SELVBILDE eller noe annet som lover billig tilfredsstillelse eller en lettvint måte å komme seg ut av problemene på. Vokt deg for å sove for mye og spise for mye. Vokt deg for latskap (Rom 12,11

Bruk ikke tid på å klage eller å snakke ned andre. Sett ditt håp til Gud alene.

(fortsettes)

fredag, juli 12, 2019

Den bibelske velsignelsens betydning

I en tid hvor enkelte i sterke ordelag definerer det å velsigne som noe magisk og som vranglære, og definerer Roy Godwin, som vranglærer, minner jeg om to definisjoner på det å velsigne fra meget kompetent hold:

"Å velsigne (heb: berekh, gr: euloged) er Å FORMIDLE EN GUDEDOMMELIG KRAFT som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var ET VIRKEKRAFTIG utsagn som GA mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft." (Ordforklaringer i Bibelselskapets oversettelse av 2011, side 1482).

Så til to som ikke akkurat kan beskyldes for verken mystisme eller new age:

"Velsignelse er EN OVERNATURLIG KRAFT SOM VIRKER I DET SKJULTE, og det ÅPENBARER EN FORUNDERLIG ÅNDSKRAFT som kan GJENNOMTRENGE, HELLIGE OG FOREDLE ALT, også det minste, noe som gir det lille kraft til å vokse og GJØR MENNESKENE DELTAKTIGE i Guds gode gaver." (Dr.teol: David Hedegård/Dr.teol og dr.fil: Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 1000)

Uthevingene er mine.

Jeg tror Roy Godwin er på trygg bibelsk grunn.

En kløne og en helgen

I går skulle jeg ha to kurver jordbær oppi hver sin plastpose. Det er ikke så lett når høyre arm skjelver, og du nesten ikke har krefter til å løfte dem. Verre blir det når du skal forsøke å knyte igjen plastposen. Særlig når andre står der og ser på at du strever.

Da føler du deg liten.

Liten føler du deg også når du oppdager at du har kneppet skjorta feil, og du oppdager restene av frokosten på både den og buksen din.

Så kommer du hjem, og skal stusse skjegget, og så klarer du ikke lenger å bruke saksen.

Da kommer tårene.

Mange av dem.

I dag kommer hellige Paisios meg til hjelp. Les teksten på bildet!

Jeg må bli flinkere til å takke Gud for alle ting - også de vanskeligste.

Jeg klarer fremdeles å komme meg til butikken!
Jeg klarer fremdeles å spise selv.
Jeg klarer fremdeles å kle på meg selv, selv om skjorta er skakk.
Og jeg lever.

Alt er en gave.

Alt er nåde.

Ser vi en slutt på russisk ortodokse presters velsignelse av masseødeleggelsesvåpen?

Sammenblandingen mellom stat og religion kan få de mest absurde følger, som foreksempel at prester velsigner et lands våpen og soldater.

I følge Christianity Today foreslår nå en komite innen Den russisk-ortodokse kirke at de skal slutte med å velsigne våpen, men fortsette med å velsigne soldatene. Men patriark Kyrill har ikke sagt sitt ennå.

I mai i fjor, rett før den store militærparaden til minne om det russerne kaller 'Den store fedrelandskrigen', og som vi kaller 2.verdenskrig, så man russisk ortodokse prester iført sin prestelige skrud, gå rundt med vievann for å velsigne militærlastebilder med kjernefysiske masseødeleggelsesvåpen på lasteplanet. Se bildet.

Siden den russiske annekteringen av Krim-halvøya i 2014 har scener som dette blitt ganske vanlige i Russland. Man har sett ortodokse prester som har velsignet luft-missiler, atomdrevne ubåter, stridsvogner og jagerfly.

Men denne praksisen kan det nå bli slutt på. Savva Tutunov, en biskop tilhørende Moskva-patriarkatet, sier at man nå vil velsigne soldaten og hans våpen siden han forsvarer fedrelandet, men ikke lenger masseødeleggelsesvåpen. Men det er ikke alle som deler disse synspunktene og det er til slutt patriark Kirill, som er overhode for Den russisk ortodokse kirke, som har det siste ordet.

Vsevolod Chaplin, en innflytelsesrik prest og tidligere talsmann for patriarken, har uttalt til avisen Vzglyad at kjernefysiske våpen er Russlands 'beskyttelsesengler' og nødvendige for å bevare 'den ortodokse sivilisasjonen'.

'Kun kjernefysiske våpen vil beskytte Russland fra å bli slaver under vesten,' sier Chaplin.

Patriark Kirill har beskrevet Kreml's militærkampanje i Syria som 'hellig krig'.

torsdag, juli 11, 2019

Sett av datoen og kom!



Sammen med Fredrik Krunenes, lederen for UngKloster og pastor i Oslo sentrum baptistkirke, har jeg tatt initiativ til at dagseminar lørdag 14.september, med tittelen: 'Radikal tro. Radikalt liv. Å forme sitt liv etter Bergprekenens budskap.'
Med oss til å belyse dette spennende tema blir OSKAR SKARSAUNE OG STIAN KILDE AAREBROT. 
Se bildet for flere opplysninger!
Dette gleder jeg meg veldig til!

Apostlenes lære

'Å være en kristen er å tro som apostlene.'

- Biskop Bo Giertz (bildet)

'... bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv.' Ef 2,20

'Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære...' Apg 2,42

Foto: Wikipedia

Hellige Drostan fikk bønnens gave

Sammen med våre venner i Mull Monastery of All Celtic  Saints feirer vi minnet om bederen, hellige Drostan.

Den hellige Drostan var en av de 12 monkene som seilte med hellige Columba på vei mot Iona. Lik mange av dem, endte han opp som eremit og en bønnens mann.

Han hadde virkelig fått bønnens gave, og han hadde en spesiell nød for å be for de som var åndelig blinde på grunn av synd. Kristus brukte Drostan som sitt redskap for å gjenopprette dem gjennom bekjennelse og omvendelse. Han løftet dem opp gjennom Guds nåde og hjalp dem til å gjenvinne sitt åndelige syn.

Ser vi nærmere på dette ikonet ser vi en mann som har kmet til hellige Drostan for å bekjenne sine synder. Vi ser på det nederste ansiktet at hans øyne at de er lukket. Hellige Drostan legger sine hender på ham, for at han skal få synet tilbake, og tilsi ham hans synders nådige forlatelse.

Men hendene er også Kristi hender, fordi tilgivelse kommer ene og alene fra Kristus. Mens han ber fester ikke den hellige Drostan sine øyne på mannen, men på Kristus. Hans rolle er nemlig ikke å ta Kristi plass, men vise mannen til Kristus. Ingen ting kan erstatte Kristus. Mannen blir seende.

Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører hjertet, del 2

2. MEN DET ER GRUNN TIL Å
VÆRE OBS! Å være en god lytter og bygge opp et fellesskap tilfredstiller Gud bare om vi gjør det vi er bedt om å gjøre, uten å himle med øynene og slepe foten etter oss.

Halvhjertet lydighet vil ikke gjøre det, selv om vi ender opp med å gjøre det vi blir spurt om i første omgang.

Nøkkelen er å se at når vi lytter til våre brødre og søstre, lytter vi til Jesus, som sa: 'Den som hører dere, hører meg' (Luk 10,16a). Og så, skal vi ikke bare lytte, men å gjøre det med glede, for Gud elsker en glad giver (2.Kor 9,7).

3. IKKE BLI OVERVELDET AV FRYKT og så rømme fra den veien som leder til frelse. Det er dømt til å bli hardt til å begynne med, men i det vi  begynner å bevege oss på denne livsveien i tro, vil vi løpe på den Gudsveien som er overstrødd med Guds løfter - vil våre hjerter strømme over av fryd. Vi vil vite hva det betyr å leve på denne kjærlighetens vei, selv om vi ikke finner ord til å  beskrive det.

(fortsettes)

onsdag, juli 10, 2019

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 2

I 1861 holder Charles Haddon Spurgeon (bildet) en preken i Metropolitan Tabernacle i London, hvor han sier, her i min oversettelse:

'En strid er aldri noe hyggelig for et Guds barn; han vil mye heller nyte fellesskapet med sin Herre enn å forsvare troen, eller angripe vrang lære. Men en Kristi soldat har ikke noe annet valg enn å adlyde sin Mesters befaling. Det kan være at han føler at det ville ha vært best for ham å bli liggende i senga, enn å stå der dekket av svette og støv på grunn av kampens hete; men som soldat, har han lært seg til å adlyde, og regelen tilsier ikke at han skal nyte personlig komfort, men lyde sin Kommandørs ordre. En Kristi tjener må bestrebe seg til å holde fast ved den sannheten hans Mester har åpenbart for ham.' (C.H Spurgeon: Autobiography: Volume 2. The Banner of Truth Trust, side 468)

Prekenen fra 1861 illustrerer den posisjonen Spurgeon måtte ta for å forsvare det som var mest dyrebart for ham: Guds ord.

Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!

For Spurgeon gjaldt disse ordene:

'Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.' (2.Tim 2,3-4)

Spurgeon følte seg som pastor forpliktet på ordene fra 2.Tim 4,2-5:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.'

Minst to ganger i dette brevet oppfordrer Paulus sin unge medarbeider til å lide ondt - for sannheten. Den har nemlig alltid sin pris.

I 1887 setter Spurgeon seg ned for å skrive lederartikkelen til magasinet han utgir. Han tar et oppgjør med vranglæren. Det skulle føre til et endelig brudd med den britiske baptistunionen. 28. oktober 1887 melder Charles Haddon Spurgeon seg ut. Han tar med seg hele menigheten på 5000 medlemmer, selve flaggskipet blant engelske baptister.

Her er et lite utdrag av hva Spurgeon skrev, her i min oversettelse:

'Ingen som elsker evangeliet kan skjule for seg selv det faktum at dagene er onde... Hvor mye lenger vil de gå? Hvilken del av læren gjenstår som de vil oppgi? Hvilket annet emne vil de forakte? En ny religion er blitt initiert, som ikke er mer kristendom enn kalk er ost, og denne religionen, som er frarøvet moralsk moralsk ærlighet... latterliggjør Skriftens inspirasjon, degraderer Den Hellige Ånd til en innflytelse og oppstandelsen til en myte... Likevel forventer disse fiender av vår tro seg at vi skal kalle dem brødre, og at vi skal opprettholde konføderasjonen med dem.'

Så skriver Spurgeon: 'Tyskland er er gjort til vantroende av sine predikanter, og England følger i fotsporene.'

Det at Spurgeon meldte seg og menigheten ut av den britiske baptistunionen fikk det til følger, at Spurgeon ikke delte talerstol med liberale teologer eller forkynnere, Utmeldelsen sendte sjokkbølger gjennom hele den britiske baptistunionen, så vel som i andre land.


Syv måter å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte, del 1

'Benedikts regel,' skriver baptistpastoren og en  av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, Jonathan Wilson-Hartgrove, 'er i seg selv en katekisme', og legger til: 'Selv om den er blitt en guide for den vestlige monastisismen, så tilhører dens visjon ikke en spesiell gruppe med munker eller nonner. Det er en visjon for hele verden, som er rotfestet i en særegen måte å leve på.

Slik innleder Jonathan Wilson-Hartgrove en artikkel, som jeg synes er så interessant og lærerik at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk. Jeg håper og ber om at den må bli til  hjelp for noen. Da er ikke mitt arbeid forgjeves.

'Helt fra begynnelsen,' skriver Wilson-Hartgrove, 'gir Benedict oss en visjon av det virkelige livet som antar at Det gamle og Det nye testamente åpenbarer sannheten om hva det vil si å være menneske. Den er som en klippegrunn. Det er visjonen hvor vi setter vår lit til at vi har sett det menneskelige fullt levende i Jesus Kristus. Men det er samtidig en fundamental, praktisk visjon for alle mennesker.

Visjonen i sin kortversjon er denne:

Overlatt til våre egne begjær, roter vi til våre liv.

Men vår Skaper har vist oss veien til et sant liv.

Å motta denne gaven som denne veien representerer er å gå den.

Dette er ikke regel for den del av vårt liv vi kaller åndelig, den er for alle aspekter av livet.'

Så følger de syv måtene å gjøre Benedikts regel til noe som berører ditt hjerte:

1. TIL Å BEGYNNE MED, BEGYNN HVER GOD GJERNING MED DENNE BØNNEN.

'Herre, fullfør det!'

Siden Gud er full av godhet og har allerede kalt oss sine barn, skulle vi ikke bedrøve Ham ved å gjøre noe galt. Istedet skulle vi dra fordeler av de gode gavene Gud har gitt oss, og bli gode lyttere.

(fortsettes)

Grip troens skjold!

Jeg tenker på et uttrykk apostelen Paulus bruker i brevet han skriver til menigheten i Efesos. Dette uttrykket er blitt aktualisert for meg den siste tiden. Uttrykket jeg tenker på er dette:

'troens skjold', jfr Ef 6,16.

Verset lyder slik:

'Grip framfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med.'

I vår individualistiske tid er det lett å tenke seg at dette 'troens skjold' er min personlige tro, det jeg er blitt overbevist om. Men jeg tror derimot apostelen Paulus sikter til den overleverte troen, den Judas snakker om i sitt brev: "Dere kjære! mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den troen som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud.v.3) Det er denne troen som også går under navnet apostlenes lære.

Troen er ikke noe, som enkelte hevder, skal defineres for hver nye generasjon. Troens innhold er endelig: den handler om Jesu liv, lidelse, død, oppstandelse og himmelfart. Denne tro skal overgis fra generasjon til generasjon.

I verset jeg siterte fra Efeserbrevet sier apostelen Paulus at noe skal prioriteres fremfor andre ting. Fremfor alt, sier han. Og merk det han skriver: "Grip!" altså en aktiv handling. Ikke noe passivt. Det vi griper etter er altså ikke vår egen tro, men den overleverte troen, den hvis innhold er fastsatt i Guds Ord. Her er det intet slingringsmonn!

Dette gir meg stor trygghet og stor hvile. Når jeg siterer Den apostoliske trosbekjennelsen eller Den nikenske er jeg på trygg grunn. Det er denne troen jeg griper etter når min egen tro vakler.

tirsdag, juli 09, 2019

Metodister vil innføre kjønnsnøytrale vielser

Metodistkirken i Storbritannia tar nå nye skritt for å nærme seg kjønnsnøytrale vigsler og en egen liturgi for skilsmisser.

Det er Dagen i Sverige som skriver dette i dag i sin nettutgave.

Allerede i 2005 besluttet Metodistkirken i Storbritannia å innføre en vigselshandling for homoseksuelle par. Nå tar dette kirkesamfunnet et nytt steg i retning av kjønnsnøytrale vielser.

I forrige uke holdt Metodistkirken sin årskongress og der ble det besluttet at de ulike kirkenes stiftsmøter skal ta stilling til innholdet i rapporten: 'God in Love Unites Us'. Denne rapporten åpner altså for kjønnsnøytrale vigselsseremonier. I følge nettavisen Christian Today ble dette besluttet med 247 mot 48 stemmer.

Undres hva John Wesley ville sagt om dette?

Overtar Sjømannskirken i Haifa

Ebenezer Emergency Fund overtok Sjømannskirken i Haifa 1. juli fra Karmelinstituttet. Sjømannskirken skal nå brukes for å gi husrom til jøder som vender tilbake til Israel.

Ebenezer Emergency Fund eller Operation Exodus, som ble startet under Gulf-krigen, har et profetisk mandat, til å hjelpe jøder i diasporaen med å gjøre Aliyah. I gjennomsnitt hjalp Ebenezer hver eneste dag i fjoråret 18 jøder fra det tidligere Sovjetunionen med å flytte til Israel. ii

Nå skal organisasjonen bruke noen måneder til å sette den gamle sjømannskirken i Haifa i stand til sitt nye bruk. Blant annet skal de bygge et tilfluktsrom slik at de er beredt om behovet for et slikt rom skulle oppstå.

- Vi tror dette huset vil bli et strategisk viktig redskap i vårt voksende arbeid i Israel, sier koordinator for arbeidet i Norge, Jon Olav Østhus.

Jeg har fulgt dette arbeidet siden det ble startet av den sveitsiske forretningsmannen Gustav Scheller. 120 kristne var samlet i Jerusalem under Gulfkrigen for å be da Gud talte til dem om å starte opp et arbeid med å bringe jødene tilbake til det lovede land. Blant disse var kjente internasjonale forbedere som Johannes Facius, Kjell Sjöberg, Steve Lightle og Lance Lambert. Siden starten har denne organisasjonen hjulpet over 100.000 jøder med å vende tilbake til Israel.

Spurgeon og kampen for den overleverte troen, del 1

Kontroversen Charles Haddon Spurgeon hadde med den britiske baptistunionen har for lengst gått i glemmeboken - dessverre! Den er nemlig hyperaktuell. Den gang som nå står striden om Bibelen er Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og eneste rettesnor for liv og lære.

Det går mot slutten av den legendariske pastoren for Metropolitan Tabernacle i London's liv. Sterkt svekket av kronisk sykdom - leddgikt, nyrebetennelse og depresjon - kjemper han sitt siste store slag. En strid som skulle få navnet 'Downgrade', på norsk: 'Nedgradering'. Og det var da også et passende ord: Striden handlet om en nedgradering av Guds ord.

Det hele begynte ganske forsiktig. Uværet kom ikke plutselig. Det tok tid før skyene samlet seg. Tre små leserbrev dukket opp i det tidsskriftet Spurgeon var redaktør og utgiver for, 'The Sword and Trowel Magazine'. I mars, april og juni utgavene for 1887. De tre anonyme leserbrevene, som senere skulle vise seg å være skrevet av Spurgeons venn, Robert Shidler, advarte mot å være slepphendte når det gjaldt læremessige spørsmål, da det kunne medføre at man havnet i en skikkelig utforbakke.

Selv om leserbrevene vakte en viss oppsikt, braket det ikke løs før Spurgeon selv kom på banen. Det skjedde først noen måneder senere, i august nummeret av Sword and Trowel. Da skrev Spurgeon en seks siders leder md tittelen: 'Another word on the Downgrade'.

På dette tidspunktet hadde Spurgeon bare ett år igjen før han døde. Han var på høyden av sin popularitet både i Den britiske baptistunionen og viden kjent også utenfor Storbritannias grenser. Men han var en merket mann, ikke minst på grunn av kronisk sykdom og lidelse. Det siste han nå trengte var en teologisk strid. Han hadde få krefter til å kjempe en slik kamp. Å trekke menigheten han var pastor for  ut av Den britiske baptistunionen ville få vidtrekkende konsekvenser, men Spurgeon var forberedt på at det ville kunne bli utfallet.

I neste artikkel skal vi se nærmere på noe av det Spurgeon skrev.

(fortsettes)

Berikende rytme

'Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Vi kan fort komme til å tro så høyt om oss selv at vi mener vi er usårbare. Det er lett å tro på egne illusjoner, særlig når andre støtter opp under dem og samfunnet løfter dem frem som oppnåelige idealer.

Det er viktig å kunne ta ansvar. Men det er en illusjon å tro at man klarer seg selv. Ikke minst ledere føler presset til å være sterke og uavhengige. Ikke bare opplever de stadig situasjoner der de må opptre som om de var det. Andre forventer det av dem. På den måten havner ledere stadig i posisjoner der de må fortsette å gi, uten selv å møte omsorg og nærhet. 

Nouwen peker på behovet for en annerledes lederstil 'der lederen er en sårbar tjener som trenger andre mennesker like mye som de trenger ham eller henne'.

Denne formen for lederskap skaper en rytme av tjeneste og personlig berikelse. I denne rytmen kan lederen være sterk, men også gjennomleve tider med svakhet, kamp og problemer. Lederen kan være den som gir, men også innrømme at han trenger å hente seg inn og bli oppmuntret. Lederen kan stake ut kursen og bidra med visdom og innsikt, men har også mulighet for å erkjenne sin usikkerhet og sin begrensning.

For at dette skal kunne skje, krever det ikke bare ganske andre holdninger fra lederens side, men også at andre folk rundt dem møter sine ledre på en annen måte. De må avmystifisere lederrollen og overvinne sin frykt og utrygghet. 

Der ledere og fotfolk sammen trår inn i rytme av tjeneste og berikelse, kan lederne ikke unngå å hente nye krefter og fotfolket ikke unngå å ta mer ansvar.

- Charles Ringma i boken: "Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning". Genesis Forleg 1997.

mandag, juli 08, 2019

Jeg beklager

Jeg ser at min gode venn Roy Godwin anklages i dagens utgave av avisen Dagen for å være uklar med hensyn til forsoningen. En luthersk teolog anklager ham for å forkynne et annet evangelium, en annen Jesus - intet mindre - fordi han i sine to bøker ikke har forkynt 'Jesu stedfortredende strafflidelse for våre synder under Guds dom og vrede'.

Jeg har helt sikkert gjort meg skyldig i det samme! I 47 år har jeg forkynt Guds ord, i både skrift og tale. I mange av dem hver eneste uke. Men jeg har ikke forkynt om Guds dom og vrede hver gang, heller ikke om 'Jesu stedfortredende strafflidelse'.

Jeg har helt sikkert vært uklar i mine formuleringer,  jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som er feil, og jeg har helt sikkert sagt og skrevet ting som jeg har endret syn på. I det hele tatt er jeg et ufullkomment menneske og en synder.

Jeg beklager at jeg ut fra denne teologens mening ikke holder mål og sikkert burde ha latt være å forkynne Guds Ord.

Så langt som jeg kjenner Roy Godwin er han en ydmyk Herrens tjener, som absolutt forkynner Kristi forsoning, men han er et ufullkomment menneske, han som alle andre.

Jeg er sikker på at jeg fortsatt kommer til å gjøre feil og at jeg ikke alltid ser hele bildet. Det gjør jeg sjelden. Jeg kommer også helt sikkert til å forkynne ting hvor jeg ikke klarer å få med meg hele bildet. Jeg er bare et menneske.

Jeg beklager min ufullkommenhet.

Guds herlighet

'Ofte får jeg spørsmål om hva Guds herlighet er for noe? Jeg snakker ofte om denne herligheten og jeg er også blitt influert av mennesker som har opplevd den. 

Guds herlighet er når Guds usynlige kvaliteter blir gjort synlige. 

Herren er her og Hans Ånd er med oss og Hans herlighet er blitt gjort synlig.'

- Canon Andrew White.

Billedtekst: Andrew White og undertegnede hjemme hos familien Magnus i forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i år. Jeg har holdt kontakt med White i mange år nå.

Charles Haddon Spurgeon led av kroniske sykdommer

Teorien om at bare du har tro nok, så blir du helbredet, holder ikke vann. Selv en troskjempe som Charles Haddon Spurgeon (bildet), den legendariske pastoren for  baptistmenigheten Metropolitan Tabernacle i London, med sine mer enn 5000 døpte medlemmer, slet med kronisk sykdom.

Spurgeon led av leddgikt, som ga ham store smerter. Mot slutten av sitt liv fikk han diagnosen 'Brights-sykdom', eller kronisk nyrebetennelse, som forårsaket sterke smerter, gjorde ham oppsvulmet og forårsaket store pustebesvær. I perioder var han sengeliggende, og klarte ikke å stå på beina. Han var deprimert og følte seg liten.

Jeg holder på å lese en bok: 'The Suffering Letters of C.H Spurgeon', som inneholder oppsiktsvekkende, bånn ærlige brev fra Spurgeon selv, hvor han avslører hvordan det var å leve med dette smerte-helvetet og hvordan han så på Gud i disse prøvelsene.

Men sykdom til tross: Spurgeon (1834-1892) ga seg ikke. Han måtte riktignok tilbringe måneder i rekonvalisens i det sørlige Frankrike, hvor klimaet var bedre for ham enn i London, men med de kreftene han hadde og med store smerter fortsatte han sin tjeneste som pastor.

I 13 år helt frem til 1867 var Spurgeon i stand til å være pastor på fulltid og utføre alle sine pastorale oppgaver. Men i oktober det året inntraff en serie med alvorlige sykdomstilfeller. For de neste 24 årene kastet han opp regelmesig, hadde perioder med høy feber og hadde store smerter i alle sine ledd. I tillegg var han svært utmattet.

Oppgavene hans som pastor for Metropolitan Tabernacle var enorme:

Ofte prekte han 10 ganger i uken, både i denne menigheten og i andre møter. Søndagsskolen møttes søndag kveld, med mer enn 1000 barn til stede, og Spurgeon var der! Søndagsskolen hadde over 100 lærere. Spurgeon oppmuntret til evangeliseringsarbeid, og en søndag kveld i 1884 var 1000 av menighetens medlemmer ute for å vinne mennesker for Jesus. Fra 1870 årene ba Spurgeon menighetens medlemmer om å holde seg borte fra kveldsgudstjenesten hver tredje måned, slik at Metropolitan Tabernacle kunne fylles med ufrelste! Og kirken fyltes kveld etter kveld. Og Spurgeon talte, og mange ble frelst.

Foruten søndagens to gudstjenster, var det også andre ansvarsområder, som pastor-skolen, menighetens mange barnehjem, traktatarbeidet. Så kom de mange menighetene de hadde plantet - 200 i London-område et og andre land.

Og som om dette ikke var nok!

Spurgeon skrev eller medvirket i sin levetid til 140 bøker. Han redigerte sin egen avis som kom ut en gang i måneden, 'Sword and Towel' og utga en preken i uken: The Metropolitan Tabernacle Pulpit, med tusenvis av lesere og besvarte gjennomsnittlig 500 brev i uken! Han forsøkte å holde onsdagene fri, men klarte det sjeldent.

søndag, juli 07, 2019

Korset og selvlivets død, del 4

I forrige artikkel så vi nærmere på korset og Guds evige hensikt, i denne skal jeg nevne korsets forhold til ondskapens åndehær. Korset  går direkte til roten av ondskapen i selve dens natur, av selve mørkets rikets onde intelligens, og ødelegger den!

Jesu gjerning på korset river med rot opp og ødelegger for godt djevelens gjerninger. Triumferende lyder det i Kolosserbrevet:

'Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da han triumferte over dem på korset.' Kol 2,15.

Det betyr ikke at mørkets rike ikke lenger øver innflytelse og påvirkning, og at vi ikke lenger skal kjempe mot ondskapen, men at mørkets rike ikke lenger har noen endelig, reell makt. Det er med utgangspunkt i Jesu seier på korset på Golgata, vi bekjemper mørkets rike  ondskapens gjerninger. Ikke fra nederlag, men fra den fullstendige knusende seieren!

Mørkets makt, ondskapens makt, er brutt på grunn av Jesu Kristi kors.

Du forstår: Jesu Kristi kors inneholder en enorm sprengkraft. Om vi bare fikk se et lite glimt av d et, ville det redde oss fra fortvilelsen.

I Luk 11,22 sier Jesus:

'Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.'

Dette er hva Jesus gjorde på korset, som en del av forsoningsverket.

fortsettes

Visdom

'Visdom er noe annet en intelligens. Man kan være intelligent som bare det og likevel slett ikke vis. Vis er den som har dyp innsikt på mange områder, særlig om det som angår menneskenes kår og livets mening. Visdom er en innsikt som ikke er teoretisk, men praktisk, men konkret. Det er en innsikt som ikke bare sitter i hodet, men som er blitt kjøtt og blod.

Den visdommen som lovprises i Det gamle testamente, har bare delvis en almennmenneskelig karakter. Den er den sunne livsinnsikten som finnes hos alle store filosofer, i alle religioner og hos alle vise mennesker. Den tar fatt i alt som er sant, edelt, riktig og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros (Fil 4,8). denne allmennmenneskelige visdommen hører vissheten om alle tings forgjengelighet og dermed også overbevisningen om at vi ikke trenger å ta alt så dramatisk.

Men visdommen i Det gamle testamente er mer enn en sunn livsfilosofi. Den sier oss også at Gud er Herre over alt og alle. Ikke bare har han skapt alt, men han er også den som  leder verdenshistoriens gang. 

Det gamle testamente gjør det også klart for oss at det er Gud selv som formidler visdommen. Han gjør sine veier kjent for sitt folk. Han gir Israel støtte og forordninger så de vet hvordan de skal leve (5.Mos.4,6). Den høyeste visdommen er å leve etter Guds vilje. Men totaliteten i hans vilje åpenbares bare i Jesus Kristus, han som er blitt vår visdom fra Gud (1.Kor.1,30)."

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 207.

lørdag, juli 06, 2019

Det koster å forkynne Guds ord

John Wesley var villig til å betale prisen, og mange med ham. Det koster i dag også, og vil koste enda mer i årene som ligger foran. Er vår tro verd å dø for?

Jan Hus - sannheten tro til døden

6. juli er en spesiell dag for meg: Da ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 8 år siden. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og kunne ikke ha passet  bedre. Det var ikke planlagt på forhånd, så jeg tar det som et tegn på Herrens ledelse.

For - helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes sak, martyrhistorien, og da særlig for mitt vedkommende, døperbevegelsens historie.

I år er det ganske nøyaktig 650 år siden den bøhmiske reformatoren Jan Hus ble født. Vi kjenner ikke hans fødselsdato, men hans martyrdag, 6.juli 1415, da han ble brent på bålet for sin tro.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2019 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus
Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”

Den hjemløse alkoholikeren som ble en beder

Jeg har aldri møtt Antonio Medina Parra (bildet), og han ville vel aldri i sin villeste fantasi ha trodd at han skulle bli omtalt i en bloggartikkel, og attpåtil på norsk! Men jeg ble så grepet da jeg leste det vakre minneordet Jonathan Wilson-Hartgrove ga ham i går ettermiddag.

De siste seks årene tilhørte Antonio den nymonastiske kommuniteten Rutba House, som ledes av Leah og Jonathan Wilson-Hartgrove. Forrige lørdag. 29.juni, døde Antonio på Duke Hospital, 63 år gammel. Hadde han levd to uker til hadde han rukket å bli 64. Antonio var en av mange meksikanere som har krysset grensa illegalt til USA, for å skaffe seg et økonomisk utkomme. Han levde et hardt liv. I perioder som hjemløs, enkemann, alkoholiker, men endte opp som en beder!

'De siste seks årene,' forteller fredsaktivisten, borgerrettighetsforkjemperen og baptistpastoren, Jonathan Wilson-Hartgrove, møttes Antonio og han tidlig om morgenen, før den første tidebønnen om morgenen, for å lese avisen eller en bok. Antonio satte på vannkokeren for å få seg en kopp te, Jonathan for en kopp kaffe. De sa sjelden noe til hverandre denne tiden på døgnet. De tilbrakte denne tiden i stillhet og taushet. Nå etter at Antonio er død er det spesielt denne tiden Jonathan savner.
 
Antonio arbeidet seg oppover Vestkysten. Han levde blant de fattige. En streik førte han østover,  og i North-Carolina, traff han en kvinne. De ble glad i hverandre og giftet seg. De fikk etter hvert en datter, og Antonio arbeidet med sine hender, der det var mulig å finne arbeid. Når Antonio kom til  Durham, så var det ingen som hadde hørt om tortillas. Livet var ikke enkelt. Kona døde i forbindelse med fødselen. Han begynte å drikke, og kom i konflikt med loven.

For ca.10 år siden kom Antonio ikke seg etter det som tilsynelatende var en vanlig forkjølelse. Han havnet på Duke Hospital og der oppdaget de at han hadde kreft. Legene fjernet en av lungene. Nå klarte han ikke å arbeide lenger og noe trygd kunne han ikke få siden han hadde levd mer enn 40 år som illegal innvandrer. Det var ikke fordi han hadde lyst til å slutte seg til kommuniteten i Rutba House at han en dag banket på døra der, men fordi han ikke hadde noe sted å bo. Han brakte med seg en djup katolsk overbevisning, en god humoristisk sans, et endeløst reservoar av historier og en fast bestemmelse på å kjempe mot alle odds. Mer hadde han ikke.

For to år siden, etter å ha feiret sin egen bursdag på en lokal meksikansk restaurant ble Antonio akutt syk. Det var så vidt han overlevde. Han tilbrakte tre uker på sykehus for å komme seg igjen. Der besøkte Jonathan ham, og en dag fant Jonathan ham i det han så et tv program om meditasjon. Det ble en øyeåpner for Antonio. Etter å ha levd i mer enn 60 år oppdaget Antonio at han var en beder. Han hadde ikke tenkt på seg selv som kontemplativ. Gjennom denne vanskelige og avsluttende fasen av sitt liv fant han styrke i bønnen. Når kroppen ikke klarte mer overga han seg til stillheten og til Guds favnende kjærlighet. Selv om han ikke hadde kraft til å endre omstendighetene, visste han at Gud ville ta seg av ham. Den hjemløse alkoholikeren var kommet hjem til Gud.

Antonio uttrykte sin tro ganske enkelt: "I'll be allright."