Hveten som overlevde århundrene

Hver gang mennonitter av europeisk avstamning flyttet på seg  - og det ble de tvunget til på grunn av forfølgelse - så de etter dyrkbar jord, spesielt etter steder hvor de kunne dyrke hvete - slik at de kunne overleve. 'Reisen etter hveten' symboliserer Døperbevegelsens historie.

En gartner med mennonittisk bakgrunn sa ved en anledning at han trodde folk behandlet såkornet med slik varsomhet, fordi det representerte livet i seg selv. Og det er sant - mennonittene ville ikke ha overlevd hadde det ikke vært for deres såkorn.

I 1812 flyttet etterkommerne etter Dale Friesen fra området rundt Vistula-elven i nærheten av Danzig til Krim-regionen i Ukraina. Når deres religiøse frihet også der ble truet, emigrerte de til Nebraska i 1875 - og tok med seg såkornene til sin dyrebare tyrkiske rød-hvete. Denne vinterhveten vokser mye saktere enn mange andre hveteslag. Derfor kunne den høstes inn sent på året. Den er blant annet svært motstandsdyktig mot vind, regn og snø. Slås den ned av vinden og regnet, reiser den seg igjen.

Denne evnen til å utholde prøvelser, til å overleve og gjenoppstå symboliserer mennonittenes og dermed døperbevegelsens historie.

De siste årene har det vært arrangert en hagemesse i Witmarsum i Nederland: 'Menno Simons Groen'. En bonde med mennonittisk bakgrunn,  Menno de Vries, har vært på leting etter tyrkisk rød-hvete. Etter å ha søkt på Internett kom han over et supermarked i Ohio. Der kom han i kontakt med Edward Hill og Dale Friesen. Dette supermarkedet hadde lett etter korn som man kunne bake brød av og som kunne såes og vokse lokalt.  Men alle sa at det ikke fantes noe kornslag som kunne overleve vinteren i Ohio.

Edward Hill, som vokste opp i et bondesamfunn, husket at i hans barndom var det et kornslag som tålte vinteren. Han fant frem en brosjyre som omhandlet historien til mennonittene i Russland og Ukraina, og der fant han hva han lette etter: Tyrkisk rød-hvete. På den måten kom Hill i kontakt med Dale Friesen, hvis slekt opprinnelig kom fra den nordlige delen av Nederland. Friesen hadde såkorn av tyrkisk rød-hvete, og i 2016 ble såkornet sådd på et prøvefelt. Akkurat så mye at det lokale supermarkedet kunne bake de første brødene. I dag gror Friesen den samme tyrkiske rød-hveten som hans oldemor Maria Freiesen lot vokse i Ukraina.

Men for Dale Friesen var dette mer enn et eksperiment. Kornet representerte hans slektshistorie og historien til alle mennonitter som reiste fra Friesland til Gdansk til Ukraina og det store slettelandet i Nord-Amerika. Etter at Freisen hadde delt sin slektshistorie med de Vries på telefon, sendte han en liten pose med såkorn til Witmarsum. De Vries sådde kornet og 22.oktober i år kunne han vise åkeren fram i det som var hjemlandet til Menno Simons, han som har gitt navnet til mennonittene. En lokal møller sørget for å lage mel av det. Etter flere århundrer kunne så innbyggerne i Witmarsum smake brød bakt av et eldgammelt kornslag.

Billedtekst: Generalsekretæren i Algemene Doopsgezind, Henk Stenvers, smaker på 'Menno-brødet'. Foto: Truda Sluiman.

Frø fra Russland brakte nytt liv i Canada

I landsbyen Neubergthal i det sørlige Manitoba i Canada finner du knudrete bomullstrær. Her, og i omkringliggende landsbyer, har de sin spesielle nostalgiske betydning for mennoniter. Trærne kommer fra frø og stiklinger fra Russland, som mennoniter som emigrerte på 1870-tallet tok med seg til Canada. Noen av dem ble plantet ved gravene til deres kjære.

Disse sterke følelsesmessige båndene mellom folk og planter har fascinert Susie Fisher så mye, at den 31 år gamle historikeren og botanikeren, har bestemt seg for å ta en doktorgrad på mennonitene og deres hager.

Historien hun er i ferd med å skrive handler om et landområde som innebefatter 17 småsteder vest for The Red River som mennonitene ble betrodd av canadiske myndigheter i 1876. Men når hun startet på oppgaven sin fikk hun problemer.

'Jeg begynte å forstå at mennoniter ikke snakker så lett om sine følelser,' forteller Susie Fisher til avisen Canadian Mennonite. Så legger hun til:

'Samtalene ble dreid mot veldig jordnære ting: trær, planter, hager, redskaper, sommerhager'.

Men Fisher forstod etter hvert at disse materielle tingene skjulte historiene hun var på jakt etter.

For ett år siden kjøpte Fisher et gammelt hus i byen Gretna og flyttet dermed inn i selve hjertet av det området hun nå skal arbeide med. Siden den gang har hun sittet i mangt et kjøkken, drukket kaffe og snakket med folk om hagene deres. Det er da historiene gjerne kommer, om gule rosebusker brakt med fra Russland og konfiskert av canadiske myndigheter, om frø som var sydd inn i sømmene på klærne de bar, eller om dukker stoppet med såkorn av hvete eller bønner. Emigrantene har sådd frø fra en 800 år gammel eik i Ukraina kjent som eika i Chortitza, som var en av de store mennonitiske bosetningene i Ukraina. Det samme med frø av meloner, plommer, blomster og mange slags planter som vokste i de russiske hagene.

Mennoniter som emigrete på slutten av 1800-tallet forlot vakre, vel kultiverte blomster- og frukthager, som har helt sentrale i det fellesskapet de levde i. Det var slett ikke uvanlig at de feiret et bryllup i sine hager, eller at det ble forrettet begravelser der. Når så mennonitene kom til Canada ville de gjenskape dette ute på prærien.

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 2

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:


Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.


Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.


Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.


I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.


Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.


Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.


Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.


Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.


Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

(fortsettes)