Disse sterke følelsesmessige båndene mellom folk og planter har fascinert Susie Fisher så mye, at den 31 år gamle historikeren og botanikeren, har bestemt seg for å ta en doktorgrad på mennonitene og deres hager.
Historien hun er i ferd med å skrive handler om et landområde som innebefatter 17 småsteder vest for The Red River som mennonitene ble betrodd av canadiske myndigheter i 1876. Men når hun startet på oppgaven sin fikk hun problemer.
'Jeg begynte å forstå at mennoniter ikke snakker så lett om sine følelser,' forteller Susie Fisher til avisen Canadian Mennonite. Så legger hun til:
'Samtalene ble dreid mot veldig jordnære ting: trær, planter, hager, redskaper, sommerhager'.
Men Fisher forstod etter hvert at disse materielle tingene skjulte historiene hun var på jakt etter.
For ett år siden kjøpte Fisher et gammelt hus i byen Gretna og flyttet dermed inn i selve hjertet av det området hun nå skal arbeide med. Siden den gang har hun sittet i mangt et kjøkken, drukket kaffe og snakket med folk om hagene deres. Det er da historiene gjerne kommer, om gule rosebusker brakt med fra Russland og konfiskert av canadiske myndigheter, om frø som var sydd inn i sømmene på klærne de bar, eller om dukker stoppet med såkorn av hvete eller bønner. Emigrantene har sådd frø fra en 800 år gammel eik i Ukraina kjent som eika i Chortitza, som var en av de store mennonitiske bosetningene i Ukraina. Det samme med frø av meloner, plommer, blomster og mange slags planter som vokste i de russiske hagene.
Mennoniter som emigrete på slutten av 1800-tallet forlot vakre, vel kultiverte blomster- og frukthager, som har helt sentrale i det fellesskapet de levde i. Det var slett ikke uvanlig at de feiret et bryllup i sine hager, eller at det ble forrettet begravelser der. Når så mennonitene kom til Canada ville de gjenskape dette ute på prærien.
