søndag, november 17, 2019

Å gå til myrraberget

I går mens jeg ba ble jeg minnet om noe jeg skrev 22.november 2006. Det handlet om noe jeg hadde lest i Høysangen, og som dere vet har nettopp Høysangen vært den bibelboken jeg har levd i dette året. Jeg tror faktisk det var Herren som minnet meg om denne teksten. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra nevrologen min, og beskjeden derfra var ikke særlig oppløftende. Da med ett kom teksten fra Høy 4,6, hvor det står:

'Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse.' (1978/85).

Også den gangen leste jeg Salomos Høysang. Her er hva jeg skrev den gangen:

'I kapittel to sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget.      

Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset. Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker beslutsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11,29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett."

Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først nå hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.'

lørdag, november 16, 2019

Presses til å ta abort på barn med Downs syndrome

Nesten alle kvinner i Storbritannia som blir gravide med barn som har Downs syndrom får spørsmål om de vil ta abort. Og ikke nok med det: Helsemyndighetene presser gjentatte ganger om å gjennoføre en abort helt frem til fødselen. Det siste hører ikke med til unntaket, men er heller regelen.

Det er organisasjonen 'Positive about Down syndrome (Pads) som i en nylig publisert artikkel forteller at 69 prosent av 208 kvinner ble tilbudt abort i samme samtale som de fikk vite at deres ufødte barn har Downs symdrome.

Det skriver Världen idag i deres nettutgave.

En av de som deltok i studien, Emma Mellor, forteller at hin ble tilbudt abort hele 15 ganger.

'Under graviditetsuke 38 gjorde de dette veldig, veldig tydelig. Om jeg endret mitt synspunkt samme morgen som forløsningen skulle finne sted, var det bare å si fra,' forteller hun.

To av tre kvinnere fikk ikke tilbud om noen form for støtte om de valgte å beholde barnet.

Kallet til det indre livet

'Når et menneske har tatt imot Guds kall til å gå den indre veien, og hun altså har fått smak og lyst etter den, så drøyer det ikke lenge før Gud begynner å handle med henne. Det som ofte skjer er at Gud fører henne inn i vanskeligheter og trengsler, som hun på forhånd ikke kjente til. 

Hun må lære å kjenne den veien som er smal her i verden, om hun vil vandre med hjerte i det himmelske. Men hun må løfte blikket for det er Gud som står bak alt det som trykker og tynger. Da begynner hun å ane Hans mening med det hele og dermed også begynne å ta imot det som Han gjennom dette vil gi henne.'

- Hjalmar Ekström i 'Den fordolda verkstaden'. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, november 15, 2019

Julefasten 2019

Se dette vakre ikonet! Denne dagen innledes den ortodokse julefasten, eller Den lille fastetiden, som den også kalles. 15. november er også innledningen til Den keltiske adventstiden.

Adventstiden vokste frem som en av kirkens fastetider. Forberedelsene til de store kirkelige festdagene har nemlig alltid fastepreg.

Så annerledes norsk juletradisjon med sine bugnende julebord, og så annerledes våre protestantiske tradisjoner. Men kanskje noen og enhver av oss hadde noe å hente ved å lære seg begrensningens, for ikke å si avholdenhetens kunst? Kanskje vi har noe å hente på å forenkle? Leve mer konsentrert i bønnen? Bruke tiden på noen andre enn oss selv? Besøke en som opplever ensomhet?

En hver får svare for seg selv. Jeg skriver ikke for å anklage deg eller skape dårlig samvittighet, men for å inspirere oss alle til å gå litt utenfor boksen, og tenke og handle annerledes. Kanskje spise enklere før jul, og ikke ta festen på forskudd, men spare det til Kristi fødselsfest?

RUSTA fjerner sporene etter kristen juletrasdisjon

Det blir ingen julehandel hos RUSTA på meg i år. Det svenske firmaet har valgt å 'avkristne' julen. RUSTA selger for eksempel en kirke, hvor korset er fjernet. Alt for ikke å støte noen med det kristne budskapet.

Men det er jo så misforstått! Jeg har ennå til gode å møte noen av mine muslimer som er i mot julen. Om det er muslimene de tenker på. Men samfunnet blir mer og mer sekularisert, og sporene etter vår kristne kulturarv skal viskes bort. Det er tragisk korttenkthet. Det er også interessant å merke seg at Rusta vil selge en kirke som julepynt, bare den ikke har et kors.

Så RUSTA er ikke et sted jeg handler inn julegavene mine.

Faksimile: Rusta's svar til en kunde.

Øyene vest i havet

Herlighetsskyen din kvilte over øyene vest i havet, Herre. Bosteder for eneboere. Bedere. Som sto til halsen i iskaldt vann, for ikke å sovne i nattevakene, mens selene lekte omkring deres kropper.

Vi kjenner navnene på noen av dem, Herre, men alle er kjent for deg.

Deres lønn venter i himmelen

Deres bønner lever!
Deres kropper kviler
- og venter på oppstandelsens dag.
Men deres bønner lever.

De er blandet med røkelse,
som en duftende lykksalighet
for Den Veldige.

Deres stemmer er blandet med
serafenes. De dufter av Myrrah.

Gjøvik en novemberkveld i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

torsdag, november 14, 2019

Et profetisk syn

En gang på begynnelsen 1990-tallet deltok jeg på en europeisk bønnekonferanse i Praha. Jeg husker ikke lenger årstallet. Der traff jeg blant annet Rick Ridings, som nå leder bønnehuset Succat Hallel i Jerusalem og den danske forbederen Johannes Facius.

15.september i år har Rick Ridings et syn. Han forteller, her i min oversettelse:

'Jeg så Herren svøpet i mørke skyer over Tempelhøyden. Lynglimr gikk ut av skyene i retning Teheran, Ankara og Moskva. Lyn slo ned i en demonisk trone på hvert av disse stedene. Disse tronene begynte å skjelve og gradvis ble de oppløst. Lammet ble åpenbart, i skinnende hvitt. Lammet ble åpenbart i en mye sterkere grad til Israel og til nasjonene.

Den påfølgende mandagen, 16.september, kom de tre lederne for Iran, Tyrkia og Russland sammen i Ankara i Tyrkia. Tyrkias invasjon de kurdiske av Syria (og som førte til drap av et stort antall kristne) er veldig virkelig, slik også truslene som kommer fra Iran om å ødelegge Israel.'

La oss ta med oss dette synet i våre bønner for Israel disse dagene.

Karismatikeren Esekiel, del 5

Den andre tingen jeg har merket meg under lesningen av profeten Esekiel, er at Esekiel er opptatt av Guds hellige navn, og holde det høyt i akt og ære.

I hebraisk tenkning er noens vavn nært forbundet med hans eller hennes rykte eller karakter. Vi har det samme på norsk: vi snakker om ens 'gode navn og rykte.' Snakker vi om at noen  har et godt navn, betyr det at vi kan stole på den personen og at han eller hun har en sterk karakter. Gjennom de fem Mosebøkene - som jødene kaller Torah - advarer Gud de som er kalt ved Hans navn, om å vanhellige hans navn. Vi finner dette spesielt i 3.Mos 20,3:

'Jeg vil vende meg mot mannen og støte ham ut fra folket. For han har gitt barnet sitt til Molok. Slik har han gjort min helligdom uren og vanhelliget mitt hellige navn.'

I Norsk Bibel brukes denne ordlyden: 'Jeg vil sette mitt åsyn mot den mannen...' Det viser noe av alvoret ved det å vanhellige Guds navn, og dette skriftstedet er svært aktuelt med tanke på den vanhelligelse av Tempelet i ;Jerusalem, som jeg beskrev i forrige artikkel.

Guds rykte ble ødelagt når Hans folk handlet på måter som sto i motsetning til Guds ord. Slik var det den gang, og slik er det nå.

Hos Esekiel finner vi et skriftavsnitt som beskriver Guds motivasjon for å bringe Hans paktsfolk tilbake fra eksilet:

'Jeg spredte dem blant folkene, og de ble spredt omkring i landene. Etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem. Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Det gjorde meg ondt for mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folkene som de var kommet til. Derfor skal du si til Israels barn: Så sier Herren Herren: Ikke for deres skyld, Israels hus, gjør jeg det, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant de folkene dere har kommet til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er blitt vanhelliget blant folkene, det som dere har vanhelliget blant dem. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Herren, når jeg helliger meg på dere for deres øyne. Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.' (Esek 36,19-24)

Dette profetiske ordet har dobbel bunn: Det handler både om eksilet i Babylon, men taler også profetisk om et fremtidig eksil, når jødene fordrives fra sitt land etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. Da fordrives jødene blant 'alle folkene', ikke bare til Babylon. Da skal også jødene få komme tilbake til sitt eget lan - for Herrens navns skyld. Denne gangen for godt.

Det skjer i vår egen tid. Rett foran våre øyne.

fortsettes

Høyst personlig

Disse to personlige eiendelene betyr mye for meg for tiden. Gripekorset mitt og den lille bønnesnoren. Så sterke smerter som jeg har nå, har jeg ikke hatt siden jeg fikk Parkinsons. Smertene kommer særlig mot natten, og tar nesten pusten fra meg. Det er ingen ting som lindrer dem. Når smertene tar skikkelig tak griper jeg bokstavelig om korset. Ikke fordi dette trekorset, laget av kristne i Betlehem, har noen som helst magisk kraft. Det er bare en trebit av et Oliventre. Men for meg personlig er det et sterkt symbol: jeg klynger meg til korset. Overfor makter og myndigheter bekjenner jeg at jeg tror på realitetene i Jesu Kristi kors.

Bønnesnoren hjelper meg til å konsentrere meg når jeg ber Jesusbønnen, den bønnen som følger meg gjennom hele dagen, og i våkne stunder om natten. Jeg har flere slike bønnesnorer, en av dem er laget av munker på Athos. Men denne lille bnnesnren min har jeg fått av min datter og svigersønn, og er akkurat passe til å ha med seg da jeg skal forsøke å sove.

Av og til trenger jeg noe konkret å holde i. Troen kan lett bli abstrakt. Særllig på dager med mye smerter og fortvilelse.

Fredag denne uken skal jeg til nevrolog på Lillehammer. Det ser jeg frem til. Det skal bli spennende. Håpet er at jeg kan litt lindring for smertene.

Denne uken fikk jeg en personlig melding fra en av mine Facebook-venner. Vedkommende følte trang til å fortelle jeg at han hadde slettet meg som Facebook-venn. Det må være helt greit. Begrunnelsen var at han syntes jeg fylte profilen min med altfor mye negativitet. Han ville bare ha det som var positivt. Jeg svarte ikke på det. Jeg synes vel ikke jeg skriver om så mye negativt.

Men jeg vil være bånn ærlig med levd liv. Med tankene mine. Med kampene mine. Med tvil og med tro. Med spørsmålene, og med undringen. Er det flere som ikke liker dette, og som blir provoserte av det jeg forteller om meg selv og min vandring med Herren, så er det helt greit om du sletter meg som Facebook-venn. No hard feelings. Men du er også velkommen til å slå lag med meg. Jeg kommer til å fortsette å fortelle om både gode og dårlige dager. Så lenge jeg klarer å skrive.

Jeg ber om å få bære med meg et lys i en skrøpelig kropp. Nå gleder jeg meg til å preke på gudstjenesten i Toten frikirke på søndag og i Hamarkirken neste søndag. To gode lutherske menigheter som jeg setter stor pris på. Jeg trives godt blant lutheranere. Og så håper jeg på mange henvendelser fra menigheter med spørsmål fra menigheter om seminarer, gudstjenester og møter i 2020. Jeg vil så gjerne få holde på med dette så lenge kroppen holder. Sykdommen skal ikke få ta fra meg kallet. Så er det noen som vil ha besøk av May Sissel og meg neste år er det bare å ta kontakt.

onsdag, november 13, 2019

Nå må Norges bedere be!

Noe skremmende er i ferd med å skje i Norge. I kjølvannet av forslaget om å forby 'konverteringsterapi' foregår det også 'en stille revolusjon', som endre forståelsen av familien, kjønn og barn i uoverskuelig fremtid. Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet de grønne arbeider nå målbevisst for å gjøre disse endringene.

Nå er tiden inne for å våkne opp og be for landet vårt.

En som har forstått konsekvensene av det Anette Trettebergstuen (bildet) og andre arbeider med, er Tonje Gjevjon, som selv er lesbisk. Les denne velskrevne artikkelen som er publisert i Dagbladet. Den avdekker det som nå er i ferd med å skje

https://www.dagbladet.no/kultur/en-stille-revolusjon/71809002

Foto: Wikipedia

De bundne og de frie bønner

Du spurte om en bønneregel. Ja, det er godt å ha en bønneregel på grunn av vår svakhet slik at vi på den ene siden ikke gir etter for latskap, og på den andre siden begrenser vår entusiame til sitt rette mål. De største bederne forholder seg til en bønneregel. De begynner alltid med bønner som er bedt før, og hvis disse bønnene fører til at de begynner å be på egenhånd, legger de til side de første og fortsetter å be fritt. 

Hvis dette er slik bederne ba , så er det gode grunner for at vi skulle gjøre som dem. Uten bønner som er bedt før, ville vi ikke vite hvordan vi skulle be i det hele tatt. Uten dem ville vi overlatt helt og holdent uten bønn.
- Hellige Theophan eneboeren.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, november 12, 2019

Begynner med studier i kirkehistorie

Da har jeg bestemt meg for hva jeg skal bruke mørke vinterkvelder til: jeg vil fordjupe meg i den tidlige kirkens teologi og historie, gjennom nettbaserte studier ved Sattler College i Boston, USA. Ved siden av skal jeg skrive bok, holde seminarer og preke. Noe må jeg gjøre for å holde de sterke smertene på grunn av Patkinsons på avstand. Vekselsbruken mellom studier, skrivearbeid, taleoppdrag og fysikalsk hjelp og mye hvile gjør meg godt og holder meg oppe,

Studiene tar blant annet for seg de før-nikenske kirkefedrene, og tar for seg emner som: Forståelsen av begrepet frelse, borgerskapet i Guds rike, livet i den tidlige kirken, Guds rike-bevegelsen gjennom kirkehistorien, hvordan Bibelen ble til og hvilket forhold de første kristne hadde til den, de første kristnes forståelse av nåde, nattverd og dåp - bare for å nevne noe. Dette er grundige studier i det historiske kildematerialet.

Sattler Collage ble grunnlagt på en bibelsk visjon om kristent disippelskap, og har fått navnet sitt fra den kristne martyren Michael Sattler som levde på 1500-tallet. Han var en av lederne for den tidlige anabaptistiske bevegelsen. Sattler var lærd. Han behersket hebraisk, gresk og latin. Lærerne ved Sattler College har bakgrunn fra kjente amerikanske universitet som Harvard og Stanford.

I palestinske skolebøker eksisterer ikke staten Israel

Vi har visst det lenge, og det har vært dokumentert før ved flere anledninger, men i går skrev også Aftenposten om det:

I de nye skolebøkene som er tatt i bruk i de palestinske områdene finnes ikke landet Israel. Alle referanser til de ulike fredsprosessene er fjernet. I stedet lærer de palestinske skolebarna at martyrdøden er 'det viktigste i livet.'

Disse skolebøkene finansieres blant annet av norske skattebetalere. Dermed er Norge med på å opprettholde jødehatet og fostre en ny generasjon terrorister. Det er interessant at dette avdekkes av en stor norsk avis som Aftenposten, samtig som jødehatet vokser verden over - og Norge er ikke unntatt.

Illusrtasjonsbilde: Palestinske skolebøker.

Karismatikeren Esekiel, del 4

Jeg får helt vondt i magen av å lese kapittel 8 i Esekiels profetbok. Det vi leser der er så ubehagelig. Det beskriver det forferdelige frafallet som har funnet sted blant jødene. Når det stedet hvor Herrens herlighet bor infiseres av den mest avskyelige avgudsdyrkelsen, og demonene bokstavelig talt flytter inn i helligdommen, beskriver det det absolutte bunn-nivået i folkets frafall. Det som skjer i det fysiske Tempelet i Jerusalem er også symbolsk for det store frafallet i folket. I fire syner avdekkes det som er skjult og fordekt.

I det første profetiske synet ser Esekiel et gudebilde. Det vekker Herrens vrede. Et gudebilde i Tempelet er et alvorlig brudd på det første av de budene Herren ga Moses: 'Du skal ikke ha andre guder foruten meg.' (2.Mos 20,3) Men det stanser ikke der.

Ved inngangen til Forgården får Esekiel se det neste avskyelige: Ved å bryte seg gjennom veggen avslører profeten Esekiel en skjult inngang hvor han finner alle slags motbydelige avguder. Det hele minner meg om ordene til apostelen Paulus i Romerbrevet: 'Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbeinte dyr og krypdyr.' (Rom 1,23)

Foran disse avgudsbildene ser Esekiel en forsamling på 70 mennesker. De representerer Israels ledende råd. Også de har falt.

Senere i synet, i vers 14, møter vi en gruppe kvinner som gråter over avguden Tammus. Mange mener at navnet er ensbetydende med grekernes Adonis, som har samme opprinnelse som Baal.

Soldyrkelsen var det siste profeten Esekiel fikk se. Alle som tilba solen, bøyde seg mot øst. Det er en interessant detalj her: Herrens tempel var imidlertid oppført med inngang mot øst, slik at de som tilba her vendte ryggen til den oppgående sol. Disse avgudsdyrkerne det her er snakk om, vendte altså ansikten mot solen og ryggen til Det aller helligste.

Jeg kan ikke noe for at dette profetiske synet synes å ligne mye av den tilstanden Guds forsamling står midt oppe i, i dag. Det er nokså skremmende.

fortsettes

mandag, november 11, 2019

Avskyelig antisemittisk handling

Flere jødiske institusjoner, enkeltpersoner og synagoger i hele Norden  er blitt utsatt for et målrettet antisemittisk angrep denne helgen. Det skjer i sammenheng med markeringen av Krystallnatten. Bak den avskyelige aksjonen, hvor det er blitt klistret opp gule Davids-stjerner, står den voldelige nynazistiske organisasjonenen, Den nordiske motstandsbevgelsen. Jøder under 2.verdenskrig ble tvunget til å bære dette merket.

Det er den samme organisasjonen som driver en nettside i Norge, og som nylig publiserte en artikkel om at 'Hver fjerde kvinne i Sverige ikke lenger våger å gå ut som følge av flerkulturen.' Denne artikkelen spres på kristne nettsider, og noen av mine Facebook-venner, har trykket 'liker' på artikkelen. Jeg valgte å kontakte dem for å gjøre dem oppmmerksom på at de trykket 'liker', på en nettside som nynazister sto bak, men ingen av dem var villig til å fjerne sin støtte. En av dem gadd ikke engang svare på min henvendelse, til tross for at hun så hva jeg skrev. Når skal disse kristne innse den høyreekstremistiske faren? En av de som spredte artikkelen fra den nynazistiske siden var Reinert Vigdal, som nå går under navnet Jonas E.Vigdal.

Ervin Kohn har tatt til orde for å forby Den nordiske motstandsbevegelsen. Det støtter jeg. Norske myndigheter burde ha gjort det for lenge siden.

Karismatikeren Esekiel, del 3

I innledningen av sin bok beskriver Esekiel en forunderlig erfaring: 'himmelen åpnet seg. Jeg så syn av Gud.' Det er mye som kunne sies om det han ser, men jeg har merket meg vers 28: 'Lysglansen så ut som buen i skyen på en regnværsdag. Det var dette Herrens herlighet lignet, slik så den ut. Da jeg fikk se det, kastet jeg meg ned med ansiktet mot jorden, og jeg hørte røsten av en som talte.'

Lik alle de andre profetene i Den gamle pakt opplevde også Esekiel sitt kall på en dramatisk og livsforvandlende måte. Esekiel så den himmelske herligheten. Han kjente selvsagt til den herligheten som Tempelet i Jerusalem representerte, og antageligvis hadde han også gjort seg erfaringer med Guds herlighet - Guds shechinah - i tempelet. Den hvilte jo der som et påtagelig nærvær. Jeg er sikker på at Esekiel satt der ved elven Kebar i Babylon og savnet sårt Jerusalem og Tempelet. Nå var han i eksil. Ført bort av en fremmed makt, med alle sine avskyelige avguder.

Så får han altså dette skjellsettende møtet med Guds herlighet.

I et anerkjent jødisk kommentarverk - The Artscroll Jewish Commentary - heter det om Esekiel, her i min oversettelse:

'Det var Esekiels skjebne å være vitne til den tragedien som Israel hadde forårsaket - at Shechinah hadde veket bort fra den en gang så gjestfrie bolig fordi Israel ikkke lenger fortjente dets nærvær. Esekiel så dette og gråt i håpløs fortvilelse: "Å, Herre Gud, vil du ødelegge alt som er igjen av Israel. siden du øser ut din harme over Jerusalem." (Esek 9,8)'

Mange av de profetiene som Esekiel ga var dystre, men slett ikke alle. Selv om hans generasjon var vitne til ødeleggelsen av Tempelet i Jerusalem, og at Guds herlighet var veket bort, så ga Gud Esekiel visjoner em fremtiden - jødene ville en dag vende tilbake til sitt eget land og Tempelet ville bygges opp igjen. Esekiel 40 beskriver dette.

Fra The Artscroll Jewish Commentary:

'Esekiel så Guds herlighet båret på en vogn som ikke vendte seg vekk fra Sion - men som vendte tilbake dit, for aldri mer å dra vekk: "Og Herrens herliighet kom til tempelet gjennom den porten som vender mot øst." (Esek 43,4)

fortsettes

Jesus kjenner virkelig ditt navn

Det skjedde for mange år siden: etter å ha dvelt i Hans nærvær, fordi jeg var så overveldet av det faktum at Jesus faktisk kjenner mitt navn, at jeg er spesiell for Ham - gråt jeg i over en time. Ingen utenfor det lille samfunnet jeg lever i kjenner nok ikke mitt navn, men Skaperen av himmel og jord gjør det!

Det spiller ingen rolle hvor uverdig og liten du føler deg, Gud kjenner ditt navn også. Det finnes milliarder av mennesker på jorda, men Jesus kjenner deg personlig, og du er spesiell for Ham. Uansett hvilken kamp du står midt opp i dag, Han kjenner navnet ditt og vet hvor du bor.

- Steve Porter.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, november 10, 2019

Ser jeg min egen synd?

Jeg er så inderlig lei av å lese alle disse innleggene hvor det hele tiden er snakk om andres synder. Alle disse andre som det er noe galt med. Det er 'dem', mot 'oss', og det er 'han' eller 'hun' mot 'meg'. 'Jeg' er på trygg grunn, 'de' derimot er det ikke. 'Jeg' er 'frelst', i motsetning til 'de' som ikke er det. 'Jeg' har sikret himmelbilletten, mens 'de andre', ja, 'de' kommer til å gå fortapt en dag.

Vi anklager andre for å gjøre nøyaktig de samme tingene som vi selv gjør, men ser det ikke. Vi ser ikke vår egen blindsone. Vi ser ikke vår egen synd.

Kan vi ikke bruke resten av 2019 til å be Den Hellige Ånd om å vise oss VÅR synd? MIN synd. MINE tilkortkommenheter. Han gjør det villig.

Men det er kanskje for ubehagelig? Det er lettere å korrigere andre, veilede andre, formane andre. Det er lettere å sitte foran en skjerm å advare mot vranglære, enn å se hvor jeg har sporet av selv.

Har jeg noen gang møtt meg selv i døra?

Herre, frels meg av hovmodet.
Kyrie eleison.
Herre, forbarm deg.

Karismatikeren Esekiel, del 2

Esekiel fikk sin oppvekst i Juda. Antageligvis har han fått sterke inntrykk av den profetiske forkynnelsen til Jeremia og den josianske reformasjonen. Han er prestesønn, og får sin presteutdannelse. Boken hans begynner slik: 'Det var i det trettiende året, på den femte dagen i den fjerde måneden, mens jeg var blant de bortførte ved Kebar-elven, at himmelen åpnet seg.' Mange bibelforskere mener at 'det trettiende året', indikerer at Esekiel var 30 år gammel da han begynte å få profetiske syner fra Gud. Det var nemlig på den tiden en prestetjeneste tok til. Hans profettjeneste varte i minst 22 år. Prester ble innsatt i tjenesten i det året de fylte 30, jfr 4.Mos 4,3 og versene 23,30,39 og 43.

Esekiel blir bortført til Babylon i år 597 f.Kr. Det skjer samtidig med at kong Jojakin blir bortført. Sitt profetkall får Esekiel først fem år etter dette.

Det er en nyanseforskjell i de norske bibeloversettelsene av Esekiels kallsvisjon som jeg har merket meg. Både Norsk Bibel 88/07 og Bibelen Guds Ord, forteller oss at 'himmelen åpnet seg, og jeg så syner fra Gud.' I Bibeloversettelsen vi fikk i 2011 heter det: ''Jeg så syn av Gud.' Begge deler er rett, men oversettelsen fra 2011 gir oss en tydeligere innsikt i hva dette innledende profetiske synet Esekiel får handler om: Guds herlighet.

Jeg skal ikke gå inn på beskrivelsene Esekiel gir av det han så, men jeg merker meg at det synet Esekiel har av Guds tronsal minner mye om det synet profeten Jesaja har, slik det gjengis i Jes 6, og det syn som apostelen og den profetiske seeren Johannes har i Åp 4.

GUDS HERLIGHET - SHECHINAH

I det første kapitlet av Esekiel, beskriver profeten en forunderlig erfaring han gjør seg: 'himmelen åpnet seg. Jeg så syn av Gud.'

Jeg kjenner jeg blir begeistret og svært grepet når jeg leser dette! Jesus taler om 'åpne himler' til disisplene sine: 'Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og ned over Menneskesønnen.' (Joh 1,51)

Vi kan altså forvente at himmelen åpner seg, og vi kan se syn av Gud. Det er en naturlig konsekvens at vi lever i Åndens tid, hvor Gud øser ut sin Ånd over alle mennesker:

'Deres sønner og deres døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk. Jeg setter varsler oppe på himmeln og tegn nede på jorden, blod og ild og røykskyer...' (Apg 2,17-19)

fortsettes

Bønn, tilgivelse og enhet

'Hver gang vi velger å be for andre kristne i stedet for å kritisere dem, blir vi et svar på Jesu bønn om enhet (Joh 17).

Hver gang vi tilgir dem som har såret oss, gjør vi Kristi glede større. .

Når vi forenes i kjærlighet og fellesskap med andre gjenfødte forsamlinger på tvers av rasemessige eller kirkesamfunns linjer, øker vi fryden i vår Fars hjerte.'

- Francis Frangipane (bildet) i boken: A House United. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, november 09, 2019

Hold deg hjemme fra gudstjenesten i morgen!

I morgen bør du holde deg borte fra gudstjenesten! I hvert fall om du går i en kirke som følger kirkeårets tekster, med mindre du er villig til å eksponere deg for radikale bibeltekster om hvordan vi skal ta oss av de fremmede (flyktningene) i blant oss, de marginaliserte og fattige. Det kan hende du må endre syn i flyktningepolitikken!

Om du vil smugtitte på tekstene som leses allerede dagen før, så finner du dem her:

3.Mos 19,1-2, versene 16-18 og 33-34
Jak 2,1-9
Luk 10,25-27

Om du går går du på eget ansvar.
Du vil måtte forholde deg til et bibelsk radikalt budskap.
Det kan hende denne gudstjenesten vil endre ditt liv.

Den europeiske skjendselsnatten

Natten mellom 9.-10 november 1938 er en v de beksvarte i europeisk historie. For 71 år siden ble jødiske forretninger og synagoger angrepet en rekke steder i Tyskland. 30.000 jøder ble satt i forvaring, og de ble senere sendt til konsentrasjonsleire og den visse død. 1400 synagoger ble brent ned til grunnen og 7500 forretninger vandalisert. Dette er kjent som Krystallnatten og danner opptakten til de grusomme jødeforfølgelsene og Holocaust.

Dette var ikke tilfeldig. Den djevelske planen var nøye gjennomtenkt og planlagt. I et forsøk på å knne forstå det som skjedde denne skjendselnatten, må vi se på noe som skjedde fire måneder før. Vi må til Frankrike, til den lille byen Evian. USAs president Franlin D. Roseveldt hadde innkalt til en konferanse i Evian i tiden 6.-15 juni. Hensikten med konferansen var å diskutere et økende antall jøder som var på flukt fra nazistenes forfølgelser. 32 nasjoner var samlet, og ikke mindre enn 200 journalister var der for å dekke begivenheten.

Konklusjonen: Ingen av landene - heller ikke Norge - var villige til å ta imot jødene og gi dem et tilfluktssted. Det var bare et unntak: Den Dominikanske republikk. Alle de andre nasjonene, Norge medregnet, ofret jødene.

Budskapet fra Evian konferansen var klart: Hitler hadde grønt lys for sitt jødehat. Ingen kom til å bry seg om hva som skjedde med jødene.

Det er verd å merke seg at noe av det første som skjedde da Adolf Hitler tok over makten i Tyskland i januar 1933 var at jødiske forretninger ble boikottet. Det er sterke krefter - også i det norske samfunnet - som roper om boikott av Israel og jødiske varer i dag. Akkurat på samme måte som i Tyskland i 1933. Og akkurat som i førkrigstidens Tyskland angripes jødiske forretninger og synagoger i Europa, og jødene frykter for sine liv. Det skjer også i Norge.

La oss denne lørdagskvelden, når mørket senker seg, og den jødiske sabbaten er over, tenne et lys for alle de jøder som er skremt over antisemittismen og det utilslørte jødehatet - også i Norge - og be for og velsigne dem. En praktisk velsignelse er å kjøpe de varene som blir produsert i Israel.

Karismatikeren Esekiel, del 1

Jeg leser profeten Esekiel for tiden. Det er en forunderlig bok. Esekiel var både profet og prest, ja, selve navnet hans: Yechezkel på hebraisk, betyr: 'Gud styrker'. Og det kunne virkelig Esekiel trenge. Han måtte virkelig stole på Guds styrke. Han vokste opp i Jerusalem og sin utdannelse fikk han mens kong Jojakim regjerte, men ble deportert til Babylon i år 597 f.Kr. Han slo seg ned i Tel Abib ved elven Kebar i nærheten av Nippur. Elven Kebar er en av kanalene til Eufrat.

Esekiel fikk sitt kall i år 597 f.Kr, i det som er det femte året av kong Jojakims regjeringstid. Den siste dateringen som gis for hans profetiske budskap, i Esek 29,17, er muligens år 571. Stemmer det varer hans profettid i 20 år. Esekiel var gift, og ble tidlig enkemann, jfr Esek 24,1 og v.15-17. Hans kone døde med andre ord på den tiden da Jerusalem ble ødelagt. Selv blir Esekiel ført i eksil under den andre beleiringen av Jerusalem, og skrev til dem som ennå befant seg i Jerusalem om det som var i ferd med å skje.

Esekiel var en av profetene som virket blant jødene i det babylonske fangenskapet, og hans profettjeneste overlapper en kort tid profeten Jeremias tjeneste.

Han oppholder seg i Babylon i tiden da Jerusalem og Tempelet lå i ruiner. Gud brukte ham til å advare om en forestående undergang, kalle folket til omvendelse og etter at Jerusalem var lagt øde, bringe ord om trøst og fremtidshåp til det jødiske folk i eksilet.

Ordene fra Salme 137 gir oss et lite innblikk i de følelsene jødene slet med under eksilet:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!' (Salme 137, 1-5)

I min lesning av profeten Esekiel er det tre ting jeg har merket meg:

1. Vektleggingen av Guds herlighet.
2. Esekiel er opptatt av Guds hellige navn.
3. Guds lengsel er at Israel og nasjonene skal kjenne Gud.

Vi skal se nærmere på disse tre punktene i kommende artikler. Slå gjerne følge med meg i dagene som kommer.

fortsettes

fredag, november 08, 2019

Peregrinatio

Mange har gått disse veiene før oss.
De samme svingene.
De samme bakkene.
Det har gått
nedoverbakke,
og oppoverbakke.
De har vært slitne.
De har svettet.
De har grått
og de har gledet seg
på høydene
- over blåne på blåne.

I århundrer har de gått
under det samme
stjernestrødde himmelhvelvet.

De har etterlatt seg spor.
Av levd liv.
Av hemmelighetsfulle tegn
- som bare den som er var nok ser.

Jeg kviler på en stein.
En pust i brattbakken.
Og ånder fred.

For mitt indre øye ser jeg dem
- de helliges pilegrimstog.

De er så nær.
Det er bare en hinne mellom
meg og Deg
- og evigheten.

Gjøvik 8.november 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Francis Chan blir misjonær i Myanmar

Den velkjente bibellæreren, pastoren og konferansetaleren Francis Chan (bildet) tar med seg familien sin og flytter til Myanmar! For å vinne mennesker for Jesus.

Chan kunngjorde dette onsdag denne uken mens han talte på et stort studentmøte i Azuza Pacific University.

Det var mens han var på besøk i Myanmar, tidligere Burma, og gikk fra hytte til hytte for å fortelle om Jesus, at Chan fikk kallet om å bryte opp og bli misjonær i dette landet. Etter planen flytter Francis Chan til Myanmar i februar neste år.

I sin tale til studentene sammenlignet Chan det han har holdt på med de siste årene, som å stå på samme sted å fiske. Etter hvert har det kommet nye til som står ved siden av Chan for å fiske etter den samme fisken, og de står så tett at snørene deres blir sammenklistret. Met det finnes andre vann, hvor det er mye fisk, men ingen eller få fiskere.

Syndene på havets bunn

Å omvende seg fra sine synder er lik steiner som kastes i Guds nådes bunnløse hav. Bare de som ønsker å gå fortapt går fortapt.

- Igumen Nikon (Vorobiev)

'Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå vår skyld under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.'

-Profeten Mika 7,18-19

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er ha trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

-Johannes i 1.Joh.1,9

torsdag, november 07, 2019

Den usynlige

Du vandrer fortsatt ved vår side, Herre, når  morgenlyset berører så mildt det våknende landskapet og svøper det i gull.

Jeg har satt av plass til deg,
ved frokostbordet - og ser deg bryte brødet
og si: Ta, spis! Det er min kropp!

Du er der gjennom dagen
med et hellig nærvær, som berører,
så stillferdig - så fylt av fred!

Du er der når kvelden kommer.
Jeg har satt en stol ved siden av senga.
Er jeg urolig,
hender det jeg legger hodet på stolen,
som om jeg lå i fanget ditt.

Så ber jeg:

'Kjære Jesus: Om jeg våkner, så er Du hos meg.
Om jeg ikke våkner, så er jeg hos Deg.'

Gjøvik en novemberdag i 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Min livsregel, del 5: Elsket

Selve utgangspunktet for den livsregel jeg har valgt, er en bevissthet om at jeg er elsket av Gud. Ikke som noe teoretisk, men som en djup erfaring. Ikke som en engangs opplevelse, men som en sannhet jeg stadig vender tilbake til. Jeg har kommet til en djup erkjennelse av at Gud elsker meg, og Han elsker meg djupt i min sønderbrutthet.

Nylig leste jeg om John O'Connor, til høyre på bildet, en av assistentene ved L'Arche kommuniten i Highland i Washington, USA. For de som ikke vet det er L'Arche en internasjonal bevegelse bestående av bofellesskap for psykisk utviklingshemmede, startet av Jean Vanier. John O'Connor har gjort seg samme erfaring.

Hans historie er både gripende og ganske så illustrerende for hva dette handler om:

'Jeg kom til L'Arche med en visjon om at Gud trengte min godhet,' begynner han sin refleksjon etter å ha arbeidet i denne kommuniteten en tid. Han var ferdig med college og hadde modnet både med hensyn til lederskapsferdigheter, tro og i forhold til utdannelse. Han hadde lært å se verden med nye øyne, ikke minst hadde han funnet en måte å tolke livet på gjennom den ignatianske veiledningstradisjonen, og han kjente trygghet i denne.

Møtet med livet i en L'Arche kommunitetet snudde det meste på hodet. En krevende arbeidsituasjon, hvor ikke minst tålmodigheten ble satt på prøve.

John O'Connor følte at Gud hadde kalt ham til å engasjere seg i livene til de marginaliserte gruppene. Hvor Gud er. Men det skulle bli lettere sagt enn gjort. John måtte lære den vanskelige leksen at de marginalisete hadde like mye å lære ham, som han hadde å lære dem.

John O'Connor flyttet inn i et bofellesskap bestående av fire psykisk utviklingshemmede, tre assistenter og to frivillige som skulle arbeide i fellesskapet om sommeren. Aktivitetsnivået var stort frem til klokken 22.00. Til å begynne med opplevde han stor ensomhet. Hans tålmodighet ble satt på prøve. Noen ganger ville han bare vekk fra det hele.

En dag sprakk det. John var så sliten og overveldet at han ville gi opp. Han ble sint på en av beboerne som ikke ville være med på et avtalt opplegg med de andre beboerne.

Skyldfølelsen satte inn. John ba om tilgivelse for at han hadde sprukket og blitt sint. Beboeren svarte 'Det er i orden. Jeg tilgir deg og jeg elsker deg fremdeles!'

Men det skulle ikke gå så lenge før John ble overveldet av alt ansvaret, alle gjøremålene. Han ringte sine foreldre for å fortelle at nok var nok. Når samtalen var over brast han i hulkegråt. En av beboerne, Fritz, den andre mannen på bildet, var vitne til det hele. Den psykisk utviklede mannen er kjent for sin helbredende bønner. Fritz, som han heter, sa ikke noe. Han la bare hånden sin på skuldëren til John.

Det snudde det hele. Det siste året har John fått en ny forståelse av hvem Gud er. John har fått en ny relasjon til Herren. Han har, sakte men sikkert, gitt opp sine ambisjoner, sitt ønske om makt og posisjon, anerkjennelse, sitt behov for å være god - og latt seg elske av Gud. Sluppet taket i eget levd liv, og gitt seg hen i Treenighetens dans. I dette ligger det så mye helbredelse.

fortsettes

onsdag, november 06, 2019

Dårlig start på dagen

Den følelsen! I dag hadde jeg time hos endokrinolog på sykehuset kl.0900. Jeg hadde satt klokken til å ringe 0745. Jeg skulle til å gå på badet, da jeg kom til å lese innkallingen fra sykehuset. Der sto det at jeg skulle møte en time før, altså klokken 0800, for å ta blodprøver! Faktisk litt lurt å lese et slikt brev litt før!

Det ble en svært travel morgen, for å si det mildt! Det hører med til historien at da jeg hadde ventet i 45 minutter på å få tatt blodprøven, måtte jeg gi opp forsøket, og skynde meg to etasjer ned for å rekke timen med legen. Så ble det til at jeg etter legetimen måtte sette meg på venterommet for blodprøvetaking en gang til. Det var helt greit, for da fikk jeg igjen pusten.

Jeg hater å ha det travelt. Jeg må ha tid til å få med meg sjelen min.

Vi har alle vår egen rytme. Min har endret seg på grunn av sykdom. Alt skjer i mye saktere tempo. Slik må det være når kroppen er stiv og lite medgjørlig.

Men mange lever med et tempo som stjeler freden fra dem. Det er å drive rovdrift, ikke bare ppå kroppen, men også på sjelen.

Gjemt unna for Gud, del 2

For mange er det vel lettest å måle åndelighet i synlige aktiviteter. Men hva med en tjeneste som bare er synlig for Gud? Jesus sa noe om dette i Bergprekenen: 'Men når du ber, skal du gå inn i rommet ditt og lukke døren og be til Gud din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.' (Matt 6,6)

Har du hørt om Johannes den tause? Eller Johannes Hescykhasten? Ikke? Han levde i taushet i 76 år og hans hovedoppgave var å be!

Johannes ble født i Nicopolis i Armenia år 454 e.Kr. Han kom fra en familie av generaler og guvenører. Foreldrene hans døde da Johannes var 18. Dødsfallet førte til at Johannes valgte en monastisk vei. Han bygget et kloster og under hans ledelse vokste det frem en kommunitet bestående av 10 munker.

På grunn av lederegenskapene til Johannes valgte erkebiskopen av Sebaste å konsekrere ham som biskop av Colonia i Armenia. Men Johannes, som da var blitt 28 år, hadde ikke noe ønske om å bli biskop. Men lydig som han var holdt han ut i dette embetet i ni år. Da ville han trekke seg tilbake og leve i avsondrethet. Usikker på hvor veien bar videre dro han til Jerusalem.

En natt Johannes ba, så han et lysende kors på himmelen og han hørte en stemme som sa:

'Hvis du ønsker å bli frelst, følg dette lyset!'

Han så at lyset beveget seg og stanset ved Hellige Sabas kloster. 38 år gammel ble han en del av dette klosteret, som hadde 150 munker. Etter en stund gikk klosterets abbed med på at Johannes kunne få trekke seg tilbake og leve i et eget hermitage. Her levde han i bønn, stillhet og faste gjennom hele uken frem til lørdag og søndag. De dagene tilbrakte han i klosterfellesskapet. Etter å ha levd på denne måten i tre år, ble han klosterets forvalter.

Johannes var taus om sin fortid. Ingen i klosteret visste at han hadde vært biskop. Johannes ville leve i stillhet og bønn. En dag tenkte den hellige Sabas at Johannes måtte være en verdig kandidat for å bli viet til prest og presenterte ham for patriark Elias av Jerusalem. Johannes ba da om en personlig samtale med patriarken. I samtalen la Johannes vekt på at han ikke var verdig til å være prest, og at han var en stor synder. Det eneste Johannes ville var å leve i ørkenen og vente på at Herren skulle gjeste ham.

Det ble ingen prestevigsel. Johannes ble i sin celle i klosteret i fire år. Han snakket ikke med noen, uten med munken som kom med mat til ham.

I år 504 oppstod det en strid i klosteret. Hellige Sabas ble tvunget til å forlate klosteret, og Johannes benyttet anledningen til å flytte til ødemarkene i nærheten av klosteret. Han snakket bare med Gud. Etter en tid returnerte han til klosteret. Det skjedde etter at hellige Sabas hadde kommet tilbake og levde i sin celle i i 40 år.

Johannes den tause døde i 558 e.Kr. Han ble 104 år. I 78 av dem hadde han levd i stillhet og inderlig bønn til Gud.

----
Første del av denne serien ble publisert torsdag 12.september 2019.

tirsdag, november 05, 2019

Min livsregel, del 4: Ortopraxsis

I tre artikler har jeg fortalt om de tre ordene som utgjør min personlige livsregel. I denne artikkelen skal jeg si noe om hvordan jeg forsøker å leve ut innholdet i disse ordene i praksis. En ting er hva vi bekjenner, men hvis vi bare bekjenner med våre lepper og denne troen ikke kroppsliggjøres, hjelper det ikke så mye med leppenes bekjennelse. Vi trenger ikke bare ortodoksien, men også ortopraksien.

De tre ordene som utgjør min personlige livsregel er ordene: sårbarhet, tilgjengelighet og enkelhet.

I de tre artiklene jeg skrev om hver av dem, ga jeg noen eksempler på en praktisk måte å leve dem ut. For å minne meg på disse tre ordene, har jeg skrevet dem inn på forsatsbladet i den Bibelen jeg bruker i min personlige andaktsstund. Jeg har også knyttet tre små knuter på lærlenken til et av korsene jeg bruker, og til min bønnesnor er det tre perler som minner meg om det samme. Dette er kun et hjelpemiddel for stadig å påminne meg selv om hvilke ord jeg har lovet Herren å leve etter. Det viktigste er jo å ha disse ordene i hjertet og leve dem ut ved å ta korset mitt opp, og følge Kristus hver dag.

'... så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det.' (Luk 9,23-24)

Så hvordan kan jeg i praktiske handlinger ta mitt kors opp (merk deg at Jesus sier: HVER dag) og fornekte meg selv?

Hvordan kan jeg vise meg sårbar?
Hvordan kan jeg være tilgjengelig?
Hvordan kan jeg leve enkelt?

Hvilke tre ord ville du valgt om du skulle leve etter en egen personlig regel?

fortsettes

Ny CD-perm til salgs

Nå er den nye CD-permen fra bibelhelgen i Sannhetens Ord bibelsenter klar. CD permen inneholder 4 CD'er med følgende tittler:

1. Henrykkelsens tid
2. Herreveldet er på Hans skulder
3. Hindene på høydene
4. De helliges bønner

CD-permen koster 100 kroner pluss porto.
Bestilll ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Det nødvendige

"For å komme til tro, må vi komme til oss selv. Vi lever så langt borte fra oss selv. Vi arbeider, vi går, vi løper, men vi husker ikke oss selv.

Vi må vende tilbake til oss selv, kjenne stillheten i oss selv, erkjenne viktigheten av vår ånd... Hvor er vår stillhet? Alt buldrer konstant i oss.

Derfor, om vi skal finne noe av virkelig åndelig verdi, så er det nødvendig å skape øyer av stillhet, øyer med åndelig konsentrasjon."

- Arkimandrite Victor (Mamontov)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, november 04, 2019

Vi trenger oppmuntringer

Poirot, hunden vår, trenger oppmuntringer! Han fyller 13 år i januar, og det er ofte utfordringer med å klare å komme seg opp trappa til stua vår. Han står nede i gangen og kvier seg. Det hjelper ikke å rope på ham, da står han bare å bjeffer. Vi må plystre på ham. Det er noe med plystringen som er uimotståelig. Da får han mot.

Vi trenger alle oppmuntringer. Særlig om vi opplever tøffe tider, hvor det kreves mot for å møte hverdagene med dens utfordringer. Vi trenger ikke så mye formaninger, som vi trenger heiarop! Vi trenger medvandrere. Og vi trenger bekreftelser. Vi trenger at noen ser oss.

Derfor er det så trist når kristne baksnakker eller snakker nedsettende om andre kristne. Vi trenger kristne som fremsnakker. 'Kjærligheten,' sier Guds ord, 'skjuler en mengde synder'.

La oss heie på hverandre! Oppmuntre hverandre! La oss fremsnakke hverandre!

Takk til alle som oppmuntrer meg og heier på meg. Det trengs når dagene er onde, skjelvingen er stor og kroppen smerter.

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

søndag, november 03, 2019

Når himmel og jord møtes

Denne dagen, Allehelgensdag, ser jeg fram til med stor glede hvert år, for ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at ' den som tror på meg, skal leve om han enn dør.' (Joh.11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om. Vi er ikke alene.

I dagene før Allehelgens dag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

'Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre.' (Fil.1,21-23)

Døden, får apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: 'Og være sammen med Kristus.' Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: 'Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.'

Men Paulus omtaler også døden som 'den siste fiende.' Så, for en kristen er døden både venn og fiende, og vi lever i spenningen mellom disse.

Jeg er glad i Ole Brum, som sier: 'Vi skal alle dø en dag, men alle de andre dagen skal vi ikke gjøre det.' Det er et godt livsmotto, og god teologi.

Men i dag minnes vi de som har gått foran. Vi er takknemlige for deres liv og deres eksempel. Allehelgens søndag er en dag hvor vi feirer sammen med hele den himmelske festforsamling. På en dag som denne er hinnen mellom himmel og jord flortynn.

lørdag, november 02, 2019

Et ord til predikanter

"Forkynn som om Jesus var blitt korsfestet i går, oppstått fra de døde i dag og kommer tilbake i morgen."

- Martin Luther (bildet)

Min livsregel, del 2: Tilgjengelig

Det andre ordet i min livsregel som jeg forsøker å leve etter, er ordet:

tilgjengelig

Det er blitt et litt vanskelig ord å leve opp til, men jeg ønsker å være tilgjengelig. I alle møter jeg har, alle seminarer, gudstjenester, stiller jeg meg til disposisjon for samtaler og forbønn. Det er blitt mange slike gjennom årenes løp. Jeg vil ikke være en 'utilgjengelig predikant', som trekker seg unna umiddelbart etter at han har talt, som 'vernes', mot mennesker som vil hilse eller slå av en liten prat. Det er toppen på selvhøytidelighet.

Men det er vanskelig fordi sykdom setter sine begrensninger. Når jeg valgte ordene som er nøkkelord i min livsregel, så var situasjonen min annerledes. Men jeg har valgt å beholde dette ordet: tilgjengelig.

Tilgjengelig for Gud:
For Hans planer for mitt liv.
For at min agenda for dagen kan endres, fordi Han ville det annerledes for meg.
Tilgjengelig for bønneoppdrag.

Tilgjengelig for mennesker:
Nå må jeg si, så langt jeg kan.
I hvertfall tilgjengelig i forbindelse med gudstjenester, seminarer og møter.
Men de som ringer meg, erfarer at jeg ikke svarer så ofte som før. Det er ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg oftere har utfordrende dager helsemessig enn før. Det er ikke sikkert jeg klarer å svare, verken på telefon eller mail. Men får jeg det til svarer jeg gjerne.

Men når jeg klarer vil jeg være tilgjengelig for alle. Jeg gir gjerne bort en klem. Jeg låner deg gjerne mitt øre, og jeg ber gjerne for deg - så langt jeg kan. Svarer jeg deg ikke på telefon eller email, er det fordi jeg ikke kan.

fortsettes

fredag, november 01, 2019

40 dagers adventsfeiring

I år innleder vi en ny adventspraksis i vårt hjem. Vi starter allerede ved solnedgang 14.november. Det er nemlig da den keltiske adventsfeiringen begynner, og våre kristenrøtter er jo keltiske! Jeg vet ikke om noen finere tid på året enn nettopp advent. En tid for stillhet, refleksjon, ettertanke, faste, familiesamlinger.

På bildet ser du en keltisk adventsstake med grønne lys - som er den keltiske fargen - og med Kristus-lyset, som alltid er hvitt.

Den keltiske adventsfeiringen starter den 15.november hvert år og varer frem til den 24.desember, mens den 'vanlige' adventsfeiringen ifølge den gregorianske kalenderen i år begynner den 29.november. Den keltiske varer nemlig i 40 dager. Siden alle liturgiske dager begynner ved solnedgang dagen før, begynner altså den keltiske adventsfeiringen etter solnedgang den 14. Østkirken refererer noen ganger til adventstiden til Den hellige Filipsfasten, siden den 14.november er minnedagen tilapostelen Fillip.

Denne dagen - 40 dager før jul - vil ortodokse kristne forberede seg til Kristi fødselsfest ved å faste, kjent som Julfasten eller altså, Fillipsfasten. Ingen julebordstid, med andre ord. Festen begynner jo ikke før julaften! Søndager er ikke fastedager.

For oss blir det uaktuelt med en total faste av helsemessige årsaker, men det er jo mulig å leve og spise enklere,  være mer konsentrert, ha mer tid for hverandre, bare for å nevne noe. Jeg kommer tilbake til dette i senere artikler.

Min livsregel, del 1: Sårbarhet

I den livsregel jeg har valgt å leve etter for mitt eget livs vedkommende, finnes det tre nøkkelord. Det første ordet er:

Sårbarhet.

Jeg ønsker å fremme en ærlighetsteologi hvor det er plass for å være svak, hjelpeløs. Hvor det er plass for undringen, spørsmålene, tvilen. Hvor man våger å snakke sant om livet, hvor sår legges til sår.

Vår tid er preget av at man skal lykkes, få til noe, av perfeksjonisme. Det er et kappløp om tiden. Jeg møter så mange kristne som er slitne, frustrerte, som opplever en 'åndelg nevrose', som også preger deres trosutøvelse preget av skyldfølelse av ikke å strekke til, av en manglende fred, et haltende bønneliv. Av hele tiden å skulle noe.

Alle disse menneskene solidariserer jeg meg med.
Gjennom egen sårbarhet.

Jeg vil kle av meg min styrke, og bli fullstendig avhengig av Herren.
Det er ikke mangel på styrke som er vårt problem.
Det er for mye menneskelig styrke.
Så mye at Gud ikke kan bruke oss som Han ønsker.

Men å vise sårbarhet og svakhet er ikke like akseptert i alle kristne sammenhenger. Derfor er det få ting jeg har fått så mye pepper for som når jeg snakker om 'svakhetens teologi', og noen kristne reagerer også fordi jeg snakker åpent om hvordan jeg opplever å leve med kronisk sykdom. Noen anser det som vantro, og at jeg burde bekjenne at jeg er frisk. Men da ville jeg jo lyve. Andre mener at jeg bruker sykdommen for å få sympati. Det siste oppleves som svært sårende og krenkende. Jeg  vil jo bare være ærlig og sann med eget levd liv. Men for de som sier slikt er nok svakhet og sårbarhet truende.
(fortsettes)