Jesu mor og korset

I dag har jeg i mine bønner dvelt mye med hvordan Maria, Jesu mor, måtte ha opplevd denne dramatiske dagen. Det må ha vært en forferdelig dag for henne. All lidelsen. I vår tid ville vi vel snakke om at hun pådro seg et traume. Korsfestelsen var en grusom henrettelsesmetode romerne benyttet seg av, og han som døde, var attpåtil han hun hadde båret under kjolelivet: Guds Sønn.

Forstod hun noe av det som skjedde, rekkevidden, eller så hun bare Sønnen som led så forferdelig, der Han i djup angst er spikret fast til et kors?  Jeg vet ikke.

Nå hadde hun få tt et profetisk ord fra gamle Simeon, bederen, i templet. Henvendt til Maria, sier den gamle: '...ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd...' (Luk 2,35) Den profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse denne dagen. Smerten over å se barnet hun bar frem, lide og dø på denne måten, måtte ha vært som å få et sverd stukket i hjertet og vridd om. Men Maria døde ikke der og da. Hun led.

Lidelsen er et mysterium. Mange har prøvd å finne svaret på dens gåte. Forgjeves.

Etter at jeg selv ble alvorlig syk klarer jeg i mindre grad enn før å se filmer hvor mennesker eller dyr, for den saks skyld, lider. Inntrykkene blir for sterke. Jeg må ta skritt for å beskytte meg selv. Slik også med Jesu død på korset. Jeg klarer ikke lenger å dvele ved Hans lidelse. Det blir for sterkt.

I stedet takker jeg Ham for at Han var villig til å dø for meg. I mitt sted.

Gud står ikke ved siden av lidelsen og betrakter den, og sympatiserer med den som lider. Den korsfestede Kristus - Gud kommet i kjød - blir selv en som lider. Han blir med rette kalt  'smertenes mann '. Guds svar på lidelsen er å sørge. Lide med.

Maria - politisk radikal karismatiker, del 2

Maria lovpriser med hele seg! 'Min sjel', sier hun 'opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.' I bibelsk forstand er sjelen personlighetens sentrum. Sammen med vår ånd utgjør sjelen vårt indre liv. I enkelte av salmene i Salmenes bok brukes ordene 'min ære', om sjelen, og det sier ikke så rent lite. Det hebraiske ordet for 'sjel' er 'næfæsh', og kan oversettes med blant annet 'pust', og betegner 'livspusten' eller 'luivsånden', det som holder et menneske oppegående. Så Maria lovpriser Herren med selve livet sitt, hele hennes personlighet, med alt hva hun er og representerer!

Slik ber jeg om at også mitt liv må være.

Jesus svarer fariseeren som spør om hva som er det største i Loven, med å sitere 5.Mos 6,5: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt.' (Matt 22,37)

Og det er det Maria gjør. Hun elsker Gud av hele sitt hjerte, hele sin sjel og av all sin makt, eller sin forstand, som enkelte oversetter det med. Med all tydelighet viser dette at Maria er tvers igjennom jødisk. Sjelen hennes opphøyer Herren, ånden hennes fryder seg. Bare en med jødisk bakgrunn kan ordlegge seg slik. Sjel og ånd og kropp er i hebraisk tenkning uløselig knyttet sammen.

Maria er opptatt av at Herren skal opphøyes. En engelsk oversettelse, Phillips, oversetter dette slik:

'Mitt hjerte strømmer over i lovprisning.'

Dette minner jeg sterkt om ordene fra Salme 45:

'Mitt hjerte strømmer over av liflig tale. Jeg sier: Min sang er om en konge... Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig. (v.2-3)

Opphøye - i betydningen 'gjøre stor', hellige Hans navn.

Men Maria gjør mer: hun fryder seg i Gud'.

Jesus har vist oss at det finnes en fryd i Den Hellige Ånd: 'I samme stund fryder han seg i Den Hellige Ånd...' (Luk 10,21) 2011-oversettelsen bruker ordet 'jubler i Den hellige ånd.'

I bibelsk forstand er fryd mer enn glede. Det er snakk om en jublende, salig opphøyelse, en henførelse og hellig henrykkelse. Det er en hoppende, salig glede. Slikt kan bare skapes av Den Hellige Ånd.

Og Maria er opptatt av Frelseren. Den hun fryder seg i er: 'Gud, men Frelser...'

Dette minner meg om salmistens ord i Salme 40,17: 'La alle dem som søker deg, fryde og glede seg i deg! La dem som elsker din frelse, alltid si: Høylovet være Herren.'

fortsettes

Tilgjengelighet og sårbarhet

En gammel pinsevenn - han ble over 90 - som ble min åndelige far i skjellsettende år av mitt liv - hadde stor sans for Maria, Jesu mor. Han vendte stadig tilbake til henne fordi han mente hun hadde viktige ting å lære ham om det å leve et overgitt liv til Gud.

Det var særlig dette ordet som ble avgjørende for Ole Petter, og som er blitt så viktig for meg:

"Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord!" (Luk 1,38)

I den livsregel som jeg ønsker å følge for mitt eget liv finnes det nå to ord, som begge har relevans til Maria:

Tilgjengelighet. Sårbarhet. Og jeg føyer til: for Gud og mennesker.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og mennesker.

Profeten Jesaja sa det slik etter sitt møte med den tre ganger hellige Gud: "Se, her er jeg, send meg!" (Jes 6,8)

Først og fremst er vi kalt til å være tilgjengelig for Gud i vårt lønnkammer, slik at vårt hjerte kan vendes mot Hans ansikt. Og fra denne knelende posisjonen, ber vi om å være tilgjengelige for andre, være gjestfrie, for i det vi ønsker andre velkommen, ønsker vi Kristus selv velkommen! Jeg stiller meg også tilgjengelig for å be for dem, og være tilgjengelig for Helligåndens ledelse - slik Maria var. "Det skje meg etter ditt ord!"

Å våge å være transparent, åpen, ærlig, sann og sårbar. Slik Maria var.

Det er bare sant og ekte liv som vitner om Gud. Når vi stiller oss over andre mennesker, blir vi uspiselige. Det er bare når vi går ved siden av og våger å vise vår egen sårbarhet at vi vinner andres hjerter.

Josef - Jesu fosterfar, en fattig men trofast ektemann

Jesus vokste opp blant de fattigste av de fattige i Nasaret. Hans fosterfar, Josef, hvis minnedag det er i dag, er et eksempel på en mann som tok sitt ansvar på ramme alvor da han ektet en tenåringsjente han hadde lovet troskap til, men hvis barn hun fødte ikke var hans eget.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...

Maria - Jesu mor - med anabaptistiske klær

Hvordan ville Maria, Jesu mor, se ut med anabaptistiske klær? Blant de tidlige anabaptistene var det jo en sterk motstand mot Den romersk-katolske kirke, både av teologiske årsaker og det faktum at denne kirken forfulgte døperbevegelsen med alle midler: fengsel, bestialsk tortur og voldsom død.

Men Maria finnes jo der, i Skriften, uavhengig av Den romersk-katolske kirke. Så hvordan forholder man seg så til henne?

24.-26. mars ble det holdt en unik konferanse i Associated Mennonite Biblical Seminary, med tittelen: "Min sjel fryder i Gud, min Frelser. Maria med anabaptistiske klær." 100 pastorer, kunstnere, musikere, historiefortellere, åndelig veiledere og forskere deltok på dette som må ha vært den første konferanse i anabaptistisk sammenheng. Samtalene dreide seg om den plassen Maria har hatt i mennonitisk og anabaptistisk tro og hvordan det eventuelt kan endres.

Mary H. Schertz, professor i nytestamentlig teologi, presenterte en oversikt over de tekstene i Det nye testamente som omhandler Maria.

"Vi hører en lengsel etter Maria," sa professor Schertz, og mente at et svar på dette måtte være å gjøre det anabaptister alltid har gjort, gå til Skriften for å finne svarene. Professor Schertz påpekte at de nytestamentlige forfatterne, og da særlig Lukas, beskriver hennes mot. "Hun aksepterte Guds invitasjon til å bli Jesu mor, og handlet med det mot alle de forventninger som hennes familie og kultur hadde mot henne. Maria sa et djervt ja og med tillit," sa professor Schertz.

John Rempel, professor i teologi og anabaptistiske studier, så på Maria med reformatorenes øyne: "Den første generasjonen protestanter så på Maria og hennes forhold til Kristus, og ikke som medforsoner," sa professor Rempel og la til at "vi bør gjøre grundigere studier av betydningen av de helliges samfunn. De hellige som nå er i Guds nærvær er så ett med Guds vilje at de ber om at Guds hensikt må bli realisert i våre liv. De hellige ber for oss, ikke fordi vi henvender oss til dem, men fordi de nå helhjertet vil det Gud vil.

Andre av deltagerne på konferansen påpekte Marias eksempel i etterfølgelsen av Jesus, hennes radikale overgivelse til Guds vilje, hennes kjærlighet til Gud og hennes plass ved korset. Enkelte mente også at vi har et behov for et kvinnelig forbilde som troende i menigheten med så mange maskuline trekk.

Den bibelske Maria het Miryam, del 1

I advent- og juletider fokuseres det mye på Maria, Jesu mor. Hvem var hun - egentlig? Stemmer bildet av henne, slik det fremstilles både i religiøs og profan sammenheng, med Det nye testamente? I den forrige artikkelserien tok jeg for meg Romerkirkens syn på henne, som på en rekke punkter må avvises som vranglære. I denne serien skal vi se nærmere på Marias jødiske bakgrunn - eller Miryam, som er hennes hebraiske navn.

Vi skal ikke lese mye i evangeliene før vi oppdager at Miryam er en ung jødisk jente, som kan lange avsnitt av de hebraiske skriftene utenat. Hun tilber Jahve, og setter helt og fullt lit til Herrens trofasthet og de evige løfter som ble gitt til Abraham og hans etterkommere. Hun lever helt i tråd med Loven.

I Lukasevangeliet, som portretterer henne aller best, beskrives hun som en jødinne med bakgrunn som tzaddikim, og som lærer opp sin sønn blant tzaddikim, det vil si blant lojale rettferdige jøder.

La oss se litt nærmere på det miljøet Miryam befant seg i. To av de som er nært knyttet til henne er Sakarja og Elisabeth, eller Zecharyah og Elisheva, på hebraisk. Om dem heter det i Lukas 1,6: "Og de var begge rettferdige for Gud, og de vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter." Ordet rettferdig på hebraisk er "tsjaddik". Dette ordet er både et substantiv og et adjektiv. Som adjektiv betyr det "rettferdig" eller "rettvis". Å bli "tsjaddik" betyr da at man erklæres rettferdig, man blir rettferdiggjort eller godkjent av Gud. Som substantiv er "tsjaddik" et menenske som lever rettferdig. Det er et menneske som trofast følger og lever etter Guds ord og lov.

Disse to, Zecharyah og Elisheva, er ingen hvemsomhelst.

Zecharyah var prest av Levi stamme. Hans hustru, Elisheva, kom fra Arons døtre. Disse to lever altså helt i pakt med sine hebraiske røtter. De er rettferdige mennesker, slik som Noah var det i sin generasjon. Om ham heter det i 1.Mos 6,8-9: "Men Noah fant nåde for Herrens øyne... Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.2

Zecharyah og Elisheva hørte med blant dem Bibelen beskriver som "en rest", de som hadde skilt seg ut, og levde med og for Gud, i en nasjon som vendte seg vekk fra Gud. Disse to er det som blir far og mor til døperen Johannes, mannen som skal kalle Israel som nasjon tilbake til Gud. Døperen Johannes ble fostret opp blant tsadikker, han fikk møte Gud gjennom Skriftene og gjennom ensomheten, stillheten og bønnen Judeas ødemarker. Det er i dette miljøet at også Miryam befinner seg, og som Jesus senere vokser opp i.

Du kan ikke skille Miryam fra hennes jødiske bakgrunn. Det er de som gjør det, og da kan man lett ende opp med en Maria, som har lite eller ingenting til felles med den virkelige Miryam, Jesu mor.

Tegningen er en kunstners fremstilling av Jesus og Hans mor, Miryam.

(fortsettes)