På skjelvende bein i stor takknemlighet for livet

Jeg hadde et spesielt ønske i dag. Siden jeg fortsatt er ganske medtatt og sliten etter hjerteinfarktet tordag, er det ikke mye jeg orker. Skulle så gjerne vært i kirke i dag for å feire Maria budsskapsdag, men siden jeg måtte innse at å sitte gjennom en gudstjeneste var å gape for høyt, ble May Sissel og jeg bilgrimer i stedet. Mitt store ønske om å få se Hoff kirke i det vakre vårværet ble oppfylt av min kjære.

Jeg trengte å være på dette stedet i dag. For å kjenne på historiens kontinuitet i møte med ens egen kroppslige skrøpelighet og forgjengelighet. Livet får et visst annet drag over seg når et infarkt rammer. Noen ting blir viktige, andre ting ikke så viktige lenger.

Det var en sterk opplevelse å se den vakre kirken, kjenne sola som varmet, og bli forstyrret av en flokk ivrige kråker som maste om ett eller annet oppe mellom trekronene. Det går et historisk sus gjennom landskapet her oppe. Det skal ha vært bygget en kirke her på befaling av kong Olav Haraldsson - eller Olav den hellige - allerede i 1021 eller deromkring. Dette kan ha vært en stavkirke. Men på 1100 tallet ble det bygget en steinkirke her, en Basilika. Denne basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et Mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet.

I 1508 ble kirken ødelagt av en brann, ble bygget opp igjen og har gjennomgått flere ombygginger frem til den kirken som står her i dag.

På skjelvende bein gikk jeg sakte rundt kirkebygget, mens May Sissel holdt meg i hånden. På veggen øst for korportalen finnes det et lite kors, hugget i relieff, og på vestportalen, finnes det såkalte 'kyssekorset'. Jeg har jo vært her før - mange ganger - for denne kirken er en av de vakreste jeg kjenner til, og den er så nært beliggende der hvor vi bor - men i dag var det spesielt å la fingrene berøre disse to korsene. For det er jo i korset hele troen vår har sitt ankerfeste. Troen vår står og faller på Kristi kors og på Hans seierrike oppstandelse.

Å vite at så mange, mange før meg har berørt disse korsene, og så tegnet seg med det hellige korsets tegn over sin panne og sitt bryst, grep meg så sterkt at tårene kom.

Og på Maria bebudelsesdag henger alt sammen: Bebudelsen om at Frelseren skulle bli født, og korset. I en av antifonene på Maria bebudelsesdag heter det:

Frykt ikke, Maria;
du har funnet nåde hos Gud:
Se, du skal unnfange
og føde en sønn,
og gi ham navnet Jesus!

I dette fryder jeg meg i dag, og jeg tar til meg ordene. Den første setningen gjør jeg til en personlig hilsen til meg. Så frimodig er jeg.

Jeg hadde vært fortapt - om Du ikke hadde kommet!

En av antifonene til Magnificat Lille-julaften, passer også i dag på selveste julaften:

'Hør, Immanuel! Vår konge og lovgiver, og all verdens redningsmann, som folkene bier efter: Kom for å frele oss, Du vår Gud og Herre!'

Dagens julepreken er fra år 430:

'Jeg hadde vært død for evig, om Du ikke var født i tiden. Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød, om Du ikke var blitt til synd for oss. Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende, om Du ikke hadde øvet Din miskunn. Jeg hadde aldri gjenfunnet livet, om Du ikke hadde forenet Deg med meg i døden. Jeg var gått under, om Du ikke hadde kommet meg til hjelp. Jeg var fortapt, om Du ikke hadde kommet'. (Augustin 354-430)

Maria og Elisabet danset med Ordet mellom seg

I dag hadde jeg en underlig opplevelse. La meg fortelle om den:

En av antifonene under morgenbønnen denne 4. søndag i advent lyder: 'Se, Gud Herren kommer, og med ham alle hellige, og på den dag skal det skinne et stort lys, Halleluja!' Den som leder bønnen sier: 'En kvist skyter opp av Israels rotstubb', og de som deltar i morgenbønnen, svarer: 'En renning fra hans røtter bærer frukt'.

Evangelieteksten for denne søndagen er hentet fra Luk 1,39-45, som er beretningen om Maria og Elisabet. Mens døperen har vært vår følgesvenn frem til nå, er det Herrens mor som i dag viser hen til Han som skal komme.

I Den ortodokse kirke kalles Maria for Theotokos - Gudfødersken - og hun kan aldri avbildes alene. Derfor finner du ingen ortodokse ikoner av Maria, uten Kristus. Hun peker alltid på barnet, aldri på seg selv. Dette kommer tydelig frem under bryllupet i Kana i Galilea, hvor Jesu mor sier: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

I forbindelse med lesningen av dagens evangelietekst fikk jeg se noe jeg ikke har sett før! Fortellingen om Maria som tar turen opp i fjellbygdene, 'til den byen i Juda hvor Sakarja bodde', er en av de vakreste fortellingene jeg kjenner i Det nye testamente. Der får Maria møte Elisabet, og når Elisabet får høre Maria's hilsen 'sparket barnet i magen hennes'. Som en respons på det Elisabet forteller, bryter så Maria ut i lovprisning og tilbedelse!

Og det var da jeg leste dette at jeg så det!

Maria står selvsagt ikke stille når hun lovpriser. Hun og Elisabeth danser! For ingen tro er så fysisk som den jødiske! Jeg har sett dette før.

I forbindelse med avslutningen av Løvhyttefesten finnes 'Torahens gledesfest', den såkalte 'åttende dagen', den dagen som sies å forgripe evigheten, - det er den kvelden da jødene danser med Torahrullene. Kropp mot kropp kommuniseres den guddommelige gleden. Og Ordet - Torahen - er midt i blant dem. Ordet som fantes før verdens skapelse. Selve Løftet.

Og slik ser jeg for meg Maria og Elisabet som danser! Maria bærer jo ikke en skriftrull i sine hender, men selve Løftet i sitt morsliv! Og de to danser i glede over Gleden! Hele Magnificat er en eneste stor Torah-dans!

Alt hører sammen. Dagens antifoner, om alle de hellige som bærer bud om lyset som skal komme. Det er profetene i Den gamle pakt. De profeterer om Isais rotstubb: 'Men en kvist skal skyte frem av Isais stubb, og et skudd fra hans røtter skal bære frukt'. (Jes 11,1)

Nå er ikke dette lenger bare et løfte, men Maria bærer oppfyllelsen av det i sitt liv. Hun bærer Det levende Guds ord, Løftet, og Maria og Elisabet danser og lovpriser og tilber Ordet!

Etter å ha sett dette, kan ikke jeg heller holde meg i ro! Men gir meg ut i dansen med de glade...