Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Vårt livs seilas

 "Hvis du begynner å gjøre det gode, vend deg ikke om, for fienden vil sinke deg. Det er heller han som skal maktstjeles enn din utholdenhet. De som legger ut på en seilas når vinden er gunstig, kaster ikke lasten over bord på grunn av sterk og plutselig motvind. Nei, de kjemper mot bølgene og holder roret fast. Slik også med oss.

Hvis en voldsom vind reiser seg, la oss sette vår lit til korset, ikke seilene, og slik styre utenom all fare." 

Hl.Synkletika. Fra "Ord fra ørkenen", oversatt av Kari Vogt, Veihuset Forlag 1984

Gud gir avkall på alt

 I den gamle pakt åpenbarte Gud seg som den som er "opphøyet over alle guder" (Sal 97,9). Han delte ikke sin herlighet med noen. I den nye pakt avslører Gud hvordan han gir avkall på sin egen herlighet. Sønnen avstår frivillig fra sin likeverdighet med Faderen når han tar på seg en tjeners skikkelse og blir som en av oss (Fil 2,7). Og Sønnen gir alt fordi Faderen gir alt. Han holder ikke Sønnen fast, men overlater han frivillig i menneskenes hender. Den Hellige Ånd er i sitt vesen selve denne gaven fra Faderen og Sønnen, denne stadige ofringen av alt de er. 

Den treenige Gud vil gjøre seg liten for at mennesket skal bli stort. På korset avslører Gud hele sin herlighet og gir den bort. Der åpenbares kjærligheten i sin ytterste, guddommelige konsekvens. På korset lyser kjærligheten i all sin glans. Ingen som ser på korset med åpne øyne, kan tvile på at Gud er kjærlighet. Guds innerste vesen viser seg i Jesu åpne hjerte.

Kjærligheten går frivillig inn i svakheten for den elskedes skyld. Kjærligheten viser sin styrke klarest når den avstår fra all styrke.

Guds kjærlighet er et mysterium av selvutslettelse. Det kan ikke fattes av den som krampaktig holder fast på det han har og er og som hevder sine rettigheter og bruker sin egen styrke på andres bekostning. Men den som avstår fra alt og frivillig blir bitteliten, kan begynne å ane noe om Gud.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 80

Korset er det eneste som lyser i denne tidsalders mørke

Vi er i dag ved den siste perioden av nådens tidsalder.. Klokkeviseren peker mot midnattstiden. Nå er natten på det mørkeste. Snart, etter den dystreste timen, skal dagen gry. I mellomtiden skynder Kirken seg raskt mot frafall, og beveger seg lenger bort fra Gud: mørkets makt slippes løs; dens onde innflytelse er like skadelig i Kirken som i verden. Kristi kors er det eneste lyset som opplyser det nåværende mørket. Det er derfor på tide at kirken går tilbake til korset, til Guds faste grunnvoll. Der blir syndene renset og selvet utfridd. Der blir Guds forløsende fakta åpenbart for oss å tro og gå inn i. Der er oppstandelsens kraft erfaringsmessig kjent slik at kirken igjen kan være det sanne vitne om Kristus på jorden. Det er på tide for Guds barn å søke etter høyt liv og tjeneste, tid til å se tilbake på fortiden og gjeninnvie seg til dagene som kommer.

Ved avslutningen av denne tidsalderen intensiveres Satans aktiviteter. Hvor sterkt blir ikke Guds barn angrepet, undertrykt og spesielt bedratt. Nå er tiden for de hellige å reise seg og utøve korsets seier for å motstå og fienden. Kampen er hard. Kan de hellige seire uten å være fullt bevæpnet? Guds hellige, reis deg, stå på Golgatas seier og forkynn Kristi seier. Din konge kommer, og fiendens dager er talte.

Dette nåværende bindet er en samling av forskjellige skrifter og adresser gitt av Watchman Nee i de tidlige dagene av hans tjeneste. Tiden som går, øker imidlertid bare viktigheten av disse meldingene som er like relevante i dag, kanskje enda mer, enn på tidspunktet for deres første levering. Skulle Guds barn kunne vende tilbake til korset og være sanne etterfølgere av Kristus korsfestet. Måtte Guds kirke bli vekket på nytt til sitt kall som lyset i verden, som holder frem livets ord. Måtte hun stå i Kristi seier og bringe tilbake kongenes konge og herrenes Herre.

Fra introduksjonen til en samling skrifter skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Lee. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Korsets tegn

 En enkel og konkret måte å ære Kristi kors på, er å gjøre korsets tegn. 

Allerede tidlig i oldkirken begynte de kristne å gjøre et lite korsets tegn i pannen. Etter hvert ble dette erstattet med et større kors som ble tegnet fra panne til bryst og fra høyre til venstre skulder.

Å gjøre korsets tegn er som å stille opp et sterkt skjold foran seg: "Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" (Rom 8,35). Da Jesus hang på korset, var det ikke han som bar det, men korset som bar han. Så kan vel du også få oppleve at korset bærer. 

Korsets tegn er en konkret sammenfatning av troen. Korset begynner øverst, i pannen. Alt begynner øverst, i himmelen, hos Faderen. Han er prinsippet, selve livets kilde. Siden synker hånden ned mot hjertet. Gud kommer ned fra himmelen, han blir menneske i Jesus Kristus. Og Jesus Kristus bor i våre hjerter. Den vertikale, nedadgående linjen uttrykker inkarnasjonen, det at Gud ble menneske. Så trekker du linjen fra høyre til venstre skulder. Det er Den Hellige Ånd som forbinder og forener alt. Det er i ham at Gud er virksom her på jorden, i dine horisontale forhold og engasjementer. 

I stedet for å gjøre korsets tegn, kan du bli et kors selv. Da må du strekke ut hendene dine. Mennesker er aller vakrest når de strekker ut hendene for å be til Gud eller omfavne et medmenneske.

Korsets tegn minner deg stadig om at du er korsfestet med Kristus og ikke lenger lever ditt eget liv (Gal 2,19-20).

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 93

Ved foten av Hans kors

Langfredag 2022/Utdrag av en preken av fader Lev Gillet

"Herre, jeg står ved foten av ditt kors sammen med din mor Maria og med den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot deg, og dette blikket på ditt offer lærer meg hva jeg ikke makter å gripe selv i Evangeliets ord.

Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet for å komme vekk. Her er stedet hvor du har satt meg stevne. Her venter du meg. Fastnaglet til korset finner du deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men du - du er der - du forblir der hvor du lot deg anbringe.

Dine armer er utstrakt. De åpner seg for å kalle menneskene til deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: Kom!

Ditt hode er senket. Du bøyer deg i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er din vilje så vel som Faderens og Helligånden. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. 

Men ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av ditt kors. Mot dem som elsker deg - og mot dem som har ropt: Korsfest Ham! Mot dem som lidende sleper fram mot deg og dem som søker deg uten å vite det.

Nå har du lukket dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for din kjærlighet.

Blodet væter din panne, dine hender, hele din hudflettede kropp. Det renner langsomt - strømmer fra din åpne side, som brast ditt hjerte i stykker under din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgytt til drikkoffer! 

Tornekronen sårer ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på ditt hode. All verdens synd er tvunnet inn i den kransen. De israelittiske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av din kropp, på ditt hode. 

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på en gang Frelser og Herre.

Jesus, foran ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter deg. Ved hvert åndedrett, hvert hjerteslag, ønsker jeg brennende at ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, du strålende korsfestede! Du som naglende holdt fast til korset, vær du naglet til min kropp og til min sjel, så jeg må bære deg med meg overalt, deg som jeg elsker!"

Hentet fra: En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren, side 107-109

God teologi

Dette er Luther på sitt beste! 'Ikke noe menneske forstår Skriften uten at han er kjent med korset,' Og ikke bare er det et godt Luther-sitat; det er veldig god teologi.

Alt må sees i lys av Jesu Kristi kors og Jesu fullbrakt verk der. Korset er Guds plusstegn. Vi er ingenting uten korset. Uten Jesu Kristi kors ingen frelse, ingen forsoning, ingen himmel.

Korset er selve dårskapen, for menneskers øyne det komplette idioti. Men for de som tar imot korsets budskap, er korset selve Guds kraft.

Begeistret og takknemlig

"Vi burde være grenseløst begeistret over selve grunnlaget for vår frelse. Vi burde aldri bli uinteressert i det Gud har gjort for oss, eller slutte å imponere av Hans løfter for vår framtid. Vi burde aldri bli så sofistikerte eller distraherte på vår åndelige reise at vi taper av syne det som er kilden til alt vårt håp og all vår glede."

- Rolland Baker

Korset og selvlivets død, del 4

I forrige artikkel så vi nærmere på korset og Guds evige hensikt, i denne skal jeg nevne korsets forhold til ondskapens åndehær. Korset  går direkte til roten av ondskapen i selve dens natur, av selve mørkets rikets onde intelligens, og ødelegger den!

Jesu gjerning på korset river med rot opp og ødelegger for godt djevelens gjerninger. Triumferende lyder det i Kolosserbrevet:

'Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da han triumferte over dem på korset.' Kol 2,15.

Det betyr ikke at mørkets rike ikke lenger øver innflytelse og påvirkning, og at vi ikke lenger skal kjempe mot ondskapen, men at mørkets rike ikke lenger har noen endelig, reell makt. Det er med utgangspunkt i Jesu seier på korset på Golgata, vi bekjemper mørkets rike  ondskapens gjerninger. Ikke fra nederlag, men fra den fullstendige knusende seieren!

Mørkets makt, ondskapens makt, er brutt på grunn av Jesu Kristi kors.

Du forstår: Jesu Kristi kors inneholder en enorm sprengkraft. Om vi bare fikk se et lite glimt av d et, ville det redde oss fra fortvilelsen.

I Luk 11,22 sier Jesus:

'Men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham våpnene hans, som han hadde satt sin lit til, og byttet hans deler han ut.'

Dette er hva Jesus gjorde på korset, som en del av forsoningsverket.

fortsettes

Korset og selvlivets død, del 2

Det er sant at korset handler om noe som skjedde på et bestemt sted - Golgata-høyden, i en bestemt tid i menneskehetens historie. Vi snakker om Jesu soningsdød.

Men korset handler også om noe utenfor det rent historiske faktum, noe som er større enn tiden, ja, utenfor tid og rom, noe som sammenfatter alt. Det står et forunderlig vers i Åp 13,8:

'... Lammet som er slaktet, fra verdens grunnvoll ble lagt.'

Korset er fra evighet av. Fra før verdens grunnvoll ble lagt.

I Hebr 13,20 leser vi: 'Men fredens Gud, han som i kraft av EN EVIG PAKTS BLOD førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus opp fra de døde.'

Denne 'evige pakts blod' er noe som ble unnfanget i Guds sinn fra tiden før verdens begynnelse.

Jessie Penn Lewis skriver: 'Hensikten med den evige pakt, inngått tilbake i evigheten, beskrevet som 'begynnelsen', var nå i ferd med å bli fullført. Den evige Sønn har ofret seg selv for å fullføre en gjerning så stor, at vårt begrensede sinn bare aner noe av dens storhet.' (Jessie Penn-Lewis: All things new. The Overcomers Litterature Trust, side 6)

Den evige blodspakten ble altså inngått i evigheten, før alle tings begynnelse. Man kan bli rent svimmel av dette perspektivet. Det er så stort at vi fatter det knapt.

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

'han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser...' (Rom 4,25)

Dr.Forsythe i sin bok: 'The Crusiality of the Cross', skriver:

'En sann forståelse av Forsoningen møter vår tids behov for et sentrum, for en autoritet eller en kreativ kraft, noe veiledende eller et endelig mål... Dette sentrale punktet er korset, Golgata kors, selve midtpunktet i tilværelsen.' (Jessie Penn-Lewis: The Centrality of the Cross. Christian Litterature Crusade 1993, side 9)

(fortsettes)

Korset og selvlivets død, del 1

I noen artikler som vil bli publisert denne sommeren, skal vi se nærmere på Jesu Kristi kors og korsets betydning for vår vandring med Gud. 'Vi blir aldri ferdig med korset,' skriver Lyder Engh, som i sin tid var forstander i Den evangeliske forsamling i Oslo, og legger så til: 'Vi gjør oss ikke en engangserfaring, en første berøring med korset og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for våre liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt dreier seg om korset. Uten korset ville vi aldri hatt noen Bibel.' (Lyder Engh: Korset - universets sentrum. Eget forlag, side 7)

Utgangspunktet for denne serien er apostelen Paulus' ord i Gal 6,14:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.'

Og hans ord fra 1.Kor 1,17-18:

'For Jesus Kristus sendte meg ikke ut for å døpe, men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, for at ikke Kristi kors skulle TØMMES FOR KRAFT. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft.' (Bibelen Guds Ord)

Hva mener vi så med Jesu Kristi kors?

'Når vi snakker om korset,  mener vi Jesu død, begravelse, oppstandelse, himmelfart og herliggjørelse. Vi ikke bare tenke Jesu død og gravleggelse, når vi tenker på korset. Korset er en svært sammensatt ting.' (T.Austin-Sparks. Sitert fra en preken holdt i Honor Oak, London under 2.verdenskrig)

Korset er veien til alt og den eneste veien til alt her og nå når det gjelder Guds vilje. Det er en djup sannhet. Alt som skjer med oss må sees i lys av korset, også når vi ber om å få leve i Guds vilje, og særlig når vi ikke får det vi ber om. Da må vi grunne på ordene fra Gal 6,14: 'For ved det (korset) er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. Korset innevarsler selvlivets død.

Det er ingen vei inn i Guds vilje utenom korset. Alt finnes i korset. Vi kan ikke gjøre noen utenom korset. Skal vi forstå Guds vilje og Guds handlemåte så må vi se alt i lys av korset.

Korset må derfor ikke bli en teori, men en ERFARING i våre liv.

'Korset må bli eksperimentelt, noe har gjort oss erfaringer med selv,' sier T.Austin Sparks.

Korset er med andre ord ikke bare en historisk kjennsgjerning, men noe vi gjør oss daglige erfaringer med.

(fortsettes)

Av bare kjærlighet

"Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset. Det var hans kjærlighet."

Det er mange år siden jeg hørte akkurat dette utsagnet om korset. Jeg har aldri glemt det. Og det er denne setningen som kommer til meg denne langfredagen i 2019.

Jeg synes langfredag er en vanskelig dag. Så mye lidelse, så mye smerte og død. Det er ikke til å fatte. Jeg tror vi aldri kommer til å fatte dybdene i Jesu død. Vi må nok ta i bruk evigheten. Men vi aner og vi kjenner på denne ufattelige kjærligheten som førte til at Jesus sa ja til korsets smerte. På korset bar han alle våre synder og gjorde opp gjeldsbrevet vårt, og banet en vei like til Guds trone.

Og alt dette og mere til av bare kjærlighet.

Lønnkammerets hemmeligheter, del 3

Jeg går i korsets skole, og erkjennner at jeg aldri vil uteksamineres. Det er stadig noe nytt å lære. Jeg er stadig oppe i prøver som handler om dette faget, som beskrives slik:

'Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever,  men Kristus lever i meg.' (Gal 2,20)

 Læreren min sa her om dagen:

'Du står ikke ved en korsvei. Du står ved korset. Har du blitt forrådt? Da er du nær ved ditt korset. Har du blitt avvist? Da er du kommet enda nærmere.

Ikke stikk av nå. Hvis du går glipp av din korsfestelse, går du glipp av din oppstandelse! Strekk ut dine hender fra side til side, som et kors, og la selvlivet ditt dø.'

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv

Jeg har knyttet tre knuter på lærlenken til et av korsene jeg bærer. De tre knutene skal minne meg på tre ting jeg har forpliktet meg på innfor Gud. De tre knutene representerer disse tre ordene:

* sårbarhet
* enkelhet
* enhet

De tre knutene representerer de tre tingene Gud har kalt meg til i denne fasen av livet mitt.

Gjennom de begrensningene de kroniske sykdommene mine gir, ber jeg om å få vise en kroppsliggjort tro, en ærlighetsteologi, et sant liv. Et viktig bibelord for meg er Fil 1,20: 'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd foe alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.'

Vi lever i et komplisert samfunn, med høye krav og høyt tempo. Tidens gud er Mammon. Herren ber oss om å velge mellom Gud og avguden Mammon. Jesus sier: 'Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.' (Matt 6,24) Den andre knuten skal minne meg på følgende: Hvordan kan jeg forenkle? Det gjelder alle områder av livet.  Et enklere liv. Et enklere språk.

Den tredje knuten handler om hvordan jeg forholder meg til mine trossøsken. 'Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.' (Joh 17,21),

Tre knuter, tre påminnelser, ett levd liv, en bønn. Korset.

Om å se andre gjennom korset - noen viktige spørsmål

Om vi begynte med å se mennesker gjennom korset, hva ville ikke skje da? Om vi begynte å se dem som tilgitte, forsonte med Gud? Slik vi selv er blitt tilgitt og forsont. Ikke på grunn av noen fortjeneste, men alene av Guds nåde.

Tenk om vi kledde av oss vår overlegenhet, våre spissfindigheter og kjepphester, om fikk se at den som sitter foran meg er en person som også bærer på usikkerhet, frykt, ikke vet alt og av og til tviler? Som meg selv, bare at jeg er flink til å skjule der. Om vi lyttet mer enn vi snakket?

Om jeg trådte ut av den belærende rollen, og ble elev?

Om jeg oftere ba om tilgivelse for harde ord, raske slutninger om andre?

Om jeg var rausere med å tilgi andre?

Om jeg lyste Herrens velsignelse over andre, i steder for å snakke stygt om dem eller baktale dem?

Kunne det være at andre da så Jesus i oss?

Hva ville skje da?

Korset nærmest mitt hjerte

I 2002 var May Sissel og jeg i  Det hellige land for første gang. I den forbindelse kjøpte jeg dette sølvkorset. En tid var det borte for meg. Jeg trodde jeg hadde mistet det. Nå bærer jeg det under skjorta, nærmest hjertet mitt. Jeg tar det ikke av meg. Jeg føler en sterk tilknytning til akkurat dette korset. Utenpå skjorta bærer jeg et keltisk kors, som jeg også er glad i.

Hvorfor akkurat dette korset nærmest hjertet? For det er et symbol på den udelte kirkens tro, og tidlig i min kristne vandring, tok jeg det standpunktet at Den apostoliske og Den nikenske trosbekjenelsen gir et fullgodt uttrykk for min tro og overbevisning. Når jeg startet denne bloggen i  2006 var det aller første innlegget jeg publiserte en gjengivelse av Den nikenske trosbekjennelsen, og hvis endelige ordlyd kom ved kirkemøtet i Konstantinopel.

"Jeg vil ikke vite noe annet i blant dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet," skriver apostelen Paulus.

Jesu Kristi kors - hans død og oppstandelse - er da også det helt sentrale i den kristne tro. En tro uten dette fundamentet, er da ingen kristen tro. Derfor bærer jeg korset nærmest hjertet, for hele tiden å minne meg selv på hva som er viktig.

"Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors, Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Kristus sammenfatter alt

"Hele bibelhistorien streber og utvikler seg mot Kristus. Han er den drivende kraften bak utviklingen. Han satte den i gang og leder den, samtidig som Han er målet for den. Han er alle profetenes Herre og den som oppfyller profetiene deres. Det er Han som er Skriftens enhet, for hele Skriften taler om Ham. Han er den som egentlig tolker skriften, ja Han er hele tolkningen.

Når du lurer på hva eller hvem som er det åndelige innholdet i Skriften, da skal du vende deg til Kristus. Skriften vitner om Ham (Joh.5,39). Han er selv svaret på alt du lurer på. Han forklarer Skriften, ikke først og fremst ved det Han sier, men ved det Han er og gjør. På veien til Emmaus forklarer Jesus disiplene hvordan Det gamle testamente taler om Ham (Luk.24,27). Men ved sitt liv har Han allerede tolket Det gamle testamentet lenge før det. Bilder og profetier fra Skriften blir klare og åpenbare når du ser hvordan Jesus oppfyller dem og gjør dem til virkelighet.

Dette tolkningsarbeidet begynner allerede ved inkarnasjonen. Men det fullføres på korset, der Jesus ofrer seg selv. Der dreper Han alle skygger og bilder og avslører hva som skjuler seg i dem. Når Han sier: "Det er fullbrakt"(Joh.19,13), fullbyrdes også Skriften, og alt som er gjemt der blir åpenbart.

Jesu kors er nøkkelen til alle bøkene i Det gamle testamente. Der blottlegger Han den dypeste meningen i alt som stod skrevet. Gud gir seg selv fullstendig for din skyld, Han vil trekke deg inn i sitt eget liv. Det er dette Skriften handler om."

- Wilfrid Stinissen  ( I Guds tid, Verbum 1994 side 116 )

Den lidende Frelser, del 2

Her fortsetter artikkelen til A.B.Simpson.

1.Den lidende

Mange detaljer hører med til dette tragiske bildet.

1. Det første er hans ringe fødsel. "Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over."(Jes.53,2).

Denne store "smertenes mann" begynte sin tjeneste, under de mest ringe forhold. Han ble født av en jomfru med en sky av vanære over sitt navn. Hans lodd var fattigdom. Hans vugge en krybbe. Hans hjem var Nasaret, og selve byens navn sto for alt som var foraktelig, da "Natsar" betyr en tørr kvist, et rotskudd av tørr jord. Det synes ikke å ha vært noe naturlig tiltrekkende i Jesu Kristi person hva angår det ytre menneskelige. Han var en motsigelse av alle kjødelige idealer, og en skuffelse for all menneskelig stolthet.

2. Han ble forkastet av sine egne. "Han var foraktet, forlatt av mennesker, en mann av smerte, kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for, han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe." (Jes53,3).

Hvilken bitter skuffelse var det ikke for Moses, da han med stor entusiasme og patriotisk hengivenhet kom til sitt folk, beredt til å tre frem imot deres undertrykkere og så erfare, at de ikke synes noe om hans tjeneste, og ikke kunne forstå hans ærende. "Jesus kom til sine egne, men hans egne tok ikke i mot ham." Dette måtte være en av Hans djupeste livssorger, å være seg bevisst den sterke kjærlighet, som gjorde at Han ofret seg selv for sitt folk, og deres manglende evne til å forstå Ham, ta i mot Ham og la seg frelse av Ham.

Fortsettes.

Straffen lå på Ham

Under fastetiden, de 40 dagene før påske, lenge før vi tok fatt på Den stille uken, kom disse ordene fra profeten Jesaja til meg:

"Straffen lå på ham..." (Jes 53,5)

De har blitt med meg alle disse dagene.

Jeg har dvelt ved dem. Latt ordene synke djupt inn i meg. Og kjent på en djup takknemlighet, for at Han bar straffen for meg, og for alle andre. Jeg skal ikke si at jeg har fattet djupet i disse ordene. Det tror jeg ingen av oss gjør. Jesu lidelse og død vil være samtaleemne i evigheten. Det føler jeg meg sikker på.

Apostelen Peter skriver om Kristi lidelser, og om profetene som profeterte om nåden, at de gransket for å prøve å finne ut hvilken tid dette ville inntreffe. Getsemane og Golgata er  hellig grunn. Så skriver Peter: "Dette er selv noe som selv engler lengter etter å se inn i." (1.Pet 1,12)

Det sier noe om at frelsen er og blir et mysterium. Noe forstår vi, men mye er skjult. Alt kan ikke forstås med hodet.

Korsets sentralitet

Vi begynner å nærmere oss den strålende påskedagen. Søndag er det palmesøndag. Vi går inn i en tid hvor en svært dramatisk historie skal gjenfortelles. Det opptar mine tanker for tiden. Når jeg leser evangelietekstene slår det meg hvor lite interessert disiplene er, når Jesus forteller dem om sin nært forestående lidelse og død. Da skifter de fort emne. Det har slått meg at det ikke er så mye annerledes i dag. Vi viker unna lidelsen, og vil ikke høre for mye om at Jesus måtte lide og dø. Det passer ikke inn i moderne tankegang. Krybben tiltaler oss, det samme gjør oppstandelsen og himmelfarten og pinsen. Da er det annerledes med korset. Det har vi ikke lenger så mye fokus på.

Men etter himmelfarten og pinsen talte de første kristne om korset hele tiden. "Jeg vil ikke vite noe annet ...", skriver apostelen Paulus. Tro hva han hadde sagt om vår tids fokus på positivt selvbilde, helse og velstand? Om å lykkes i livet? Han som selv led så mye for evangeliet.

Til menighetene i Galatia-området, skriver Paulus:

"Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Dette verset tar jeg med meg disse dagene som er igjen før jeg nok en gang kan feire Kristi seierrike oppstandelse over døden.

Jeg vil bruke dagene til å granske hva Skriften har å si om korset - både den vertikale og den horisontale delen av det. Korset handler om Gud, men også om mennesket.

"Aksepter ikke en lettvint vei," skriver Aiden Wilson Tozer (1897-1963), og legger til: "Ikke tillat deg selv å bli kjælt med til du sovner i en komfortabel kirke, tømt for kraft og uten frukt. Mal ikke korset eller dekk det til med blomster. Ta det for hva det er, slik det er, og du vil finne den robuste veien til død og liv. La det drepe deg fullstendig." (Min oversettelse fra 'Coddled or Crucified i boken: A.W.Tozer: The radical Cross. Living the Passion of Christ, Wing Spread Publishers, 2006)

Appstelen Paulus har en stor bekymring. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"... men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, FOR AT IKKE KRISTI KORS SKULLE TØMMES FOR KRAFT ..." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

Er vårt budskap tømt for kraft? Forandrer det noe? Om så ikke er tilfelle er det da fordi vi ikke forkynner Jesu Kristi kors. For, sier apostelen, "ordet om korset ... er Guds kraft." (v.18)