Utholdenhet

 Jeg våkner av drømmen tidlig tirsdag morgen, syngende: 'Til døden tro, tålmodig, sterk...'

Jeg lytter regelmessig til sendingene til et jødisk- messiansk ektepar, Deborah og Noam Cohen, og har stort utbytte av det. De kaller seg 'ekteparet fra Gallilea'. I går delte de noen tanker rundt Jesu ord i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst." Det var dette med å holde ut som jeg festet meg ved. Ordene 'holde ut' kan på hebraisk også oversettes: 'hold din posisjon, hold stillingen', akkurat slik en soldat får befaling om. Vik ikke. 

Så delte Noam ordene fra Rom 5,3-4: "Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp."

Så sa Noam noe som traff meg, og som jeg tar med meg videre på livsveien: 'Det er bare gjennom lidelse du kan oppnå utholdenhet. Utholdenhet er ikke noe noe vi får på gode dager. Å holde Guds ord betyr også å stå vakt over det! Hindringer må komme fordi det er det som bygger oss opp.'

Det er lov å grue seg

 Den strålende påskedagen ble så annerledes for meg i år, så fylt av angst og avmakt. Svimmelheten satte meg helt ut. Mr.Parkinson slo meg helt ut på den dagen som skulle være fylt av så mye glede. Det ble ingen gudstjenestefeiring, som vi hadde sett fram til. Men vi fikk til en bønnestund her hjemme. Man føler seg så liten, så uendelig liten når kroppen ikke vil mer.

Denne påsken har jeg oppholdt meg mye i Getsemanehagen. Evangeliene forteller oss at Jesus oppholdt seg mye her, blant de eldgamle oliventrærne. Dette var nok et av hans mange bønnesteder. Skjærtorsdag kveld brøt Jesus opp fra Sionsberget der han hadde holdt måltid sammen med disiplene sine på Øvresalen. Sannsynligvis gikk han ut av byen gjennom porten i vest. Deretter gikk han nedover skråningen og gjennom Kedrondalen for å komme til Getsemanehagen. Det er en veistrekning som tar omtrent en halv time til fots. Det er et vers fra Matteus som ble meg til hjelp denne påskedagen: "Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og han ble grepet av sorg og gru." (Matt 26,37) Med ett slo det meg: det er lov å grue seg, selv Jesus gjorde det. Hebreerbrevets forfatter gir oss et lite innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Angst. Sorg. Gru. Alt dette kjenner Jesus til. Han var fullt ut menneske, og var prøvd i alle ting i likhet med oss. Det er lov å grue seg, også for en kristen. 

Getsemane - i lidelsens skole

 Det er to ting som gjør at ordet Getsemane er spesielt for meg. Begge har med personlige opplevelser å gjøre. Den ene opplevelsen skriver seg mange år tilbake. Jeg bodde sammen med en god venn av meg, og han hadde en talekassett med bibelundervisning av Ken Wright. Kassetten bar tittelen "Oljepressen", og sammen lyttet vi mange ganger til undervisningen fra bibellæreren fra New Zealand. Hans undervisning gjorde så sterkt inntrykk på meg at Ken Wrights ord har fulgt meg siden. Men kassetten med undervisningen forsvant, og jeg har lenge forsøkt å finne noen som kunne ha en kopi. I et fødselsdagsselskap for noen uker siden nevnte jeg dette, og en av gjestene hadde en kopi av kassetten. Nå har jeg lyttet til den flere ganger, og minnene fra år tilbake strømmet på.                                                                                                                                                     

Den andre opplevelsen har med det fysiske Getsemane å gjøre. De gangene jeg har vært i Israel har det vært viktig for meg å besøke Getsemane-hagen. Å sitte i stille meditasjon med de gamle Oliventrærne rundt meg, og tenke på den bønnekampen og den lidelsen som Jesus gikk igjennom på dette stedet, gjør noe med deg. Du kommer ikke fra Getsemane uten å være merket. Her ble Jesu svette til blod. Her kjempet Han alene sin bønnekamp forut for Golgata. Her kjempet Han. Getsemane betyr nettopp det: Oljepressen. Her ble Jesus presset til det ytterste. Her ville Gud selv trå sin Sønn som i en oljeresse. Vår Frelser var ubeskrivelig bedrøvet denne natten i Getsemane. Han merket nok allerede hvordan frykt og fristelser nærmet seg truend efra alle kanter. Derfor ba Han sine tre nærmeste disiper om å være der sammen med Ham og våke. Men vi vet jo hva som skjedde. De sovnet. Måtte ikke vi sove i denne midnattstime. Måtte vi våke sammen med Ham som fortsatt lider, selv om lidelsen for våre synder en gang for alle er fullendt. Men Jesus lider i dag av all spott Han utsettes for. Denne skjærtorsdag kjenner jeg at jeg vil sette meg ned med ryggen vendt mot et av de eldgamle oliventrærne, og ta meg tid til å leve meg inn i Jesu lidelse i Getsemane hage. Så annerledes denne hagen er fra Edens hage. Likevel er det her i Getsemane hage at livet, slik det bare finnes hos Ham som alene er Livet, veller fram som en frisk kilde.

I lidelsens skole - vårt eget Getsemane

 

"Den som han til ære vil opphøye må i ydmykheten smeltes først. Den som aller dypest ned seg bøye som i himlens rike skal bli størst. Herren sine mest betrodde venner herliggjør igjennom bitter nød. Den som dypest Jesu omsorg kjenner mest kan smake sitt eget selvblivs død."

Disse verselinjene fra 1800-tallets svenske hellighetsforkynner Emil Gustafsson kom til meg i morgentimene denne første søndagen i fastetiden, hvor evangelieteksten er hentet fra Matt 26,36-45. Evangelieteksten handler om Jesu bønnekamp i Getsemane.

En av lesetekstene fra dagen er hentet fra Hebreerbrevet og gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønnekamp: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide. Da han hadde nådd fullendelsen, ble han opphav til evig frelse for alle dem som adlyder ham." (Hebr 5,7-9)

Hvem kan fullt ut forstå Getsemane, er Oljepressen, som er navnets egentlige betydning? Ingen kan fatte dens dybder, vi kan bare ane. Getsemane er lidelsens skole, der Gud utdanner sine betrodde venner. Vi må alle innom vårt personlige Getsemane, hvor vi sønderknuses. I Salme 51,19 leser vi følgende: "Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte."

Jesus tar med seg disippelflokken sin til Getsemanehagen, et sted hvor han ofte pleide å be når han oppholdt seg i Jerusalem. Blant de 12 velger så Jesus ut tre. De har dannet den indre kretsen, og var også med opp på Forklaringens berg. De får beskjed om å våke og be, men Jesus kjemper sin ensomme kamp i Getsemane. Men de sovner de også. Ånden er villig, men kroppen er svak. Den åndelige søvnen er farlig, og kan bysse oss alle i søvn. Det er mulig å sovne i våkenettene. Men Jesus river de tre ut av søvnen, og er tydelig skuffet over dem. Kunne dere ikke våke, selv en time med meg? Også i dag, i denne vår tids Getsemane-time kaller Jesus oss til å våke med ham. Må han finne oss våkne.

Festen før fasten

 Vanligvis var det forbundet med glede og fest å gå opp til Jerusalem. Ikke så denne gangen.

Evangelieteksten for Fastelavnssøndag 2025 er hentet fra Lukas 18,31-34: "Han tok de tolv til side og sa til dem: Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp. Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa." 

Valfartssanger - eller 'sanger under festreisene', ble sunget når man gikk opp til Jerusalem i de bibelske høytidsdagene. Det er 15 i tallet, fra Salme 120-134. Denne gangen var det annerledes. To ganger tidligere hadde Jesus forsøkt å tale med sine disipler om hva som ventet dem når de gikk opp til Jerusalem. Han forberedte dem på lidelse og død. Men de ville ikke høre snakk om det. Lukas forteller at de ikke forsto det som skulle skje. Matteus, i Matt 16,21 flg, skriver at de ikke ville høre om lidelse, mens Markus, i Mark 10,32 flg, forteller at disiplene var oppskaket.

Vi er vel ikke annerledes vi heller, enn det disiplene var. Vi vil ikke høre om lidelse og død vi heller. Vi vegrer oss. Men Jesus kom ikke utenom lidelsen og døden på korset. Uten lidelse og død, ingen frelse for menneskeheten. 

Fastelavnssøndag er blitt kalt festen før fasten. Den er innledningen til den 40-dagers fasten eller Den store fasten som den også blir kalt. Fastetiden er en gave kirken har gitt oss til stillhet, undring og refleksjon over etterfølgelsens pris og omkostninger, og i den hører lidelsen med. En sann Kristi etterfølger tar korset sitt opp hver dag for å følge etter Jesus på hans vei til Golgata. Den ender i Jesu død på korset. Men det stanser ikke der, korset leder videre til den strålende Påskedagen, da Jesus ødela døden en gang for alle. 

Oppstandelsen feirer vi hver søndag, derfor kalles dagen 'festen før fasten', med stor glede. La oss disse 40 dagene som ligger foran oss, med start på Askeonsdag, følge Jesu fotspor til korset og til den tomme graven.

Når vi bare kan stole på Gud

 Det er tider i vår åndelige reise når menneskelige råd, sympati eller religiøse ritualer ikke gir oss trøst eller hjelp. Hvorfor tillater vår nådige Gud dette? Kanskje er det fordi vi har levd for uavhengig av ham, og derfor fjerner han alt vi har stolt på for å drive oss tilbake til seg selv. Det er en velsignelse å bo nær kilden til livet. Når vi ikke har noe eget å stole på og utelukkende stoler på Jesu fortjenester, er vi på det beste stedet. Kjære, når vi finner oss selv åndelig tørste, vil vi ivrig vende oss til livets kilde.

Charles H. Spurgeon(bildet), baptistpastor/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Overgivelse midt i kampen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, verken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskenes kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle nakne og mette dem som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er jo kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre.

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vanskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 77

Våg å skjelve

 Det finnes mennesker som bærer en dyp fred midt i de vanskeligste situasjoner. Men Gud krever ikke av oss at vi stadig skal kjenne oss modige og trygge. 

Jesus selv har vært redd og ropt ut sin nød og angst. Han venter ikke at vi skal møte våre smerter med overlegen likegyldighet. 

Det finnes et mot som er dypere og mer ekte enn det som overvinner all angst. Dette motet består å våge å tillate angsten, og utlevere seg forsvarsløst til den og gå tvers gjennom den. Det er et mot som sier: 'Jeg er ikke redd, jeg tør å skjelve.'

Vi har ofte feil oppfatning av hvordan et hellig menneske skal være. Vi forestiller oss at helliggjørelsen skal vise seg i en urokkelig selvbeherskelse som gjør mennesker i stand til å møte hver fornærmelse med et smil og løpe jublende mot martyrkronen. Men hellighet utelukker ikke redsel. I stedet for å danse seg fram til himmelen, kan man skjelve seg fram. Og det er ikke sikkert at det er mindre fullkomment. Gud har selv valgt å være svak og sårbar. 

Det er altså ikke galt å være redd for lidelsen. Men hvis vi stadig prøver å flykte fra alt som er vanskelig og krevende, flykter vi i virkeligheten fra den sanne gleden. 

Jesu lidelse har forvandlet lidelsens negativitet. Midt i smerten og angsten kan du finne ham.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 282

Et stykke ærlighetsteologi

 Det er så mye med Gud jeg ikke forstår. Derfor har jeg stor sans for den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som svarte følgende da han ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning. Etter å ha tenkt seg om lenge, som vise mennesker gjør før de svarer, svarte han: 'Han heter Underlig!' Ikke Under, men Underlig. Svaret inneholder et stykke ærlighetsteologi. 

I den fasen av livet som jeg befinner meg i akkurat nå, hvor Parkinson ser ut til også å ramme venstre side av kroppen, utfordres jeg av to skikkelser fra Bibelen. Den ene er Abraham, den andre er Maria, Jesu mor. Det heter om Abraham i Romerbrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjorde døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære." (Rom 4,17-20)

Jeg har ikke Abrahams tro, men jeg deler erfaringen om en skrøpelig kropp, selv om det er noen år til jeg blir 100! Men jeg holder fast ved Guds løfter, og ønsker å gi Gud all ære, ikke bare med mine ord men også med levd liv.

Jeg vil aldri slutte å sette min lit til Herren, men jeg stoler ikke på meg selv. Det jeg gjør er følgende: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre alle dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." (Ordspr 3,5-8) Jeg er fristet til å sette min lit til mine følelser, mine omstendigheter, min diagnose, men den eneste formen for tro med en garanti, er å sette sin lit til Abrahams Gud.

Den andre som inspirerer meg, er Maria, Jesu mor. Jeg tenker på bryllupet i Kana i Galilea, hvor selskapet var i ferd med å gå tom for vin. Da er det at Maria sier noe jeg ikke klarer å slippe tak i: "Hva han sier til dere, det skal dere gjøre." (Joh 2,5) Det er Herren det kommer an på, ikke meg og min tro.

I en tid som denne holder jeg fast ved et ord fra profeten Nahum, en bibelbok vi sjelden leser fra. Her heter det: "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (Nah 1,7)

Tenk det, Herren kjenner meg!

Forlat ikke ydmykhetens vei

Isak tok meg til side etter vesper i går, og så på meg med sine milde, brune øyne. Vi satte oss ved et gammelt grensegjerde, og idet vi setter oss kommer disse ordene til meg: "Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist." (Ord 22,28). men jeg rekker ikke å si noe før den gamle munken sier: 

"Vær vis i din mildhet slik at du ikke blir fanget i snaren. I alt hva du gjør, elsk ydmykheten for å unngå de feller man alltid råker ut for så snart man forlater den ydmykes vei. Vegre deg ikke for å lide, for lidelsen leder deg til innsikt. Frykt ikke prøvelsene, for de vil tjene deg til heder."

Så stanser Isak opp, blir taus - en god stund, slik vise menn gjerne blir - før han fortsetter, fortsatt med øynene festet i mine:

"Be om at du ikke må råke ut for sjelens fristelser. For kroppslige prøvelser bør du forberede deg på av all din kraft. For uten dem kan du aldri komme Gud nær. De fører nemlig med seg Guds kraft og trøst. Den som rømmer unna prøvelsen, flykter fra det gode. Jeg taler ikke her om sinnets fristelser, men om lidelsens prøvelser."

- Kan jeg få være litt alene, spør jeg Isak. Dette er så djupt at jeg må ha tid for meg selv for å tenke.

- Selvsagt, sier Isak Syreren og jeg er alene med Gud.

På djupt vann

 "Ingen av oss ville ha valgt tap, smerte, skuffelser eller noe annet av det slaget. Men noen ganger har jeg ikke noe valg. Er ikke Gud min venn? Jo, men Han var din Herre før Han ble din venn. Og mitt vennskap med Gud kan bare finne sted hvor Han har vært Herre først. Jeg kan ikke gå videre i vennskap med Gud før jeg har underlagt meg Hans herrevelde."

(Sitat: Pastor Bill Johnson/Bethel Church Redding/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Din lidelse er min lidelse

Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert av tårene dine, og heller ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte.» Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansenn (c)

Åtte ting å huske på når du går gjennom en vanskelig tid

 

1. Alt kan - og vil - endres

2. Du har kommet deg gjennom endringer før

3. Dette er en læringsprosess

4. Det å ikke få det du ønsker kan være en velsignelse 

5. Tillat deg selv å gjøre noe morsomt

6. Å være snill mot seg selv er den beste medisin.

7. Andre menneskers negativitet er det ikke verdt å bekymre seg for

8. Det finnes alltid, alltid, alltid noe å være takknemlig for.

Oversatt til norsk fra 'Contemplative Monk' av Bjørn Olav Hansen (c)

Jesus er Gud som lider med oss

Gud sendte Jesus for å gjøre oss til frie mennesker. Han har valgt medfølelse som veien til frihet. Det er mye mer radikalt enn du kanskje først tror. Det betyr at Gud ønsket å frigjøre oss, ikke ved å fjerne lidelse fra oss, men ved å dele den med oss. Jesus er Gud-som-lider-med-oss. Over tid har ordet sympati blitt en noe svak måte å uttrykke virkeligheten av å "lide med" noen. Nå for tiden, når noen sier: "Jeg har sympati for deg," har det en ganske fjern klang over seg. Følelsen, i hvert fall for meg, er at noen ser ovenfra og ned. Ordets opprinnelige betydning av "lide sammen med noen" har delvis gått tapt. Det er derfor jeg har valgt ordet medfølelse. Det er varmere, mer intimt og nærmere. Det er å ta del i den andres lidelse, å være totalt et medmenneske i lidelse. . . .

Jesus er åpenbaringen av Guds uendelige, ubetingede kjærlighet til oss mennesker. Alt som Jesus har gjort, sagt og gjennomgått er ment å vise oss at den kjærligheten vi lengter mest etter er gitt oss av Gud, ikke fordi vi fortjente det, men fordi Gud er en kjærlighetens Gud.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den sårbare Gud ser den enkeltes lidelse

5.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 5,1-15

Den observante leseren av evangeliene vil kanskje ha merket seg en liten, men ikke ubetydelig dettalj under lesningen. Det er interessant hvordan slike 'ordløse mellomrom' i kronologien kan tale til oss på sin egen stillferdige måte. Jeg tenker på dette: Første gang Jesus drar opp til Jerusalem sammen med disiplene sine, er det for å besøke Tempelet, sin Fars hus. Johannes 5, som dagens prekentekst er hentet fra, er andre gangen. Da besøker han et sted hvor fortvilte mennesker som kjemper med sykdom møttes. Betesda-dammen ved Saueporten i Jerusalem.  Det taler sterkt til meg. 

Igjen merker jeg meg at Jesus ser den ene i mengden! Johannes forteller oss at det var "en mengde syke" som lå der. Hvilken fortvilelse og avmakt som skjuler seg i disse ordene: "Der lå det en mengde mennesker som var syke, blinde, lamme og uføre. De ventet på at vannet skulle komme i bevegelse, for en engel fra Herren steg fra tid til annen ned i dammen og rørte opp vannet. Den første som steg ned i dammen etter at vannet var blitt rørt opp, ble frisk, uansett hvilken sykdom han hadde." (v.3-4) 

Midt i denne folkemengeden er det at Jesus oppdager ham, mannen som har vært syk i hele 38 år. Jeg merker meg ordene fra vers 6: "Jesus så ham..." Det sier alt!

Hva var dette for et sted? 

Utgravninger i Jerusalem har avdekket Betesda-dammen med de store bassengene. Dette var ikke et sted som ble holdt i hevd av jødene i Jerusalem, men et det vi ville kalle et sted for nyreligiøse strømninger, et sted hvor man tilba avguder. Et hedensk sted med helsebringende kilder. Jesus oppsøker i første omgang maktsentra og læresteder, men han går til et sted hvor de marginaliserte i samfunnet, de fattige og elendige og foraktede befant seg. Her, på dette stedet, lå de syke, de som levde nedverdigende liv. De folk flwat unngikk å være sammen med. Deres sår verket og luktet. De var ikke noe vakkert og tiltrekkende med dem. Tenk så mye fortvilelse og avmakt samlet på et sted!

Jeg tenker tilbake på reiser i Russland år tilbake hvor vi møtte noen som de som befant seg i Betesda. Funksjonshemmede barn som var etterlatt av sine foreldre. Fordi de var uønsket, eller mor og far ikke hadde ressurser til å ta seg av dem. Jeg tenker på de psykisk syke som var plassert i fengsler. Jeg har møtt noen av dem også.

Men for Jesus er alle mennesker unike og de er elsket og sett av Ham. Midt i denne folkemengden så Jesus denne mannen, som hadde vært syk i 38 år. 38 lange år med smerter, savn, sårhet over at livet ble så annerledes enn det han drømte om, - 38 år med fortvilelse og avmakt og redsel. 

Det ser ikke ut til at han har noen venner, ingen familie som kan hjelpe ham ut i dammen, når en engel innimellom rørte opp i vannet, og folk ble helbredet. Det ser heller ikke ut til at denne mannen venter noe av Jesus heller. Han deler bare sin fortvilelse med Jesus: "Herre, jeg har ingen som kan få meg ned i dammen når vannet blir rørt opp. Og når jeg kommer fram, går alltid en annen uti før meg." (v.7)

Det er til denne lamme mannen Jesus stiller spørsmålet: "Vil du bli frisk?" (v.6)

Det er tydelig at Jesus kjente til denne mannen. Visste hvem han var, for Johannes skriver: "Jesus så ham ligge der og visste at han hadde vært syk lenge." (v.6) Dette var nok en mann hvis skjebne var kjent i Jerusalem. Så møter han Jesus! Spøtsmålet han får er ikke bereidende. Det er lett for enkelte å tro det. De vil si: 'Ta deg sammen! Se å kom deg ut av elendigheten!' 

Nei, det er en invitasjon. 

Helbredelsen av den lamme mannen ved Betesda-dammen forteller oss at det ikke finnes noen formel, et system, eller en rett bekjennelse for å motta et helbredelsesunder, slik enkelte vil ha det til. Den lamme mannen blir helbredet spontant på Jesu ord.

Jesus blir så berørt av mannens fortvilte tilstand, at Han sier: "Stå opp, ta båren din og gå." (v.8)

Den lamme mannen blir frisk som en ren barmhjertighetshandling.

Helbredelsen skjer momentant: "Straks," skriver Johannes, "ble mannen frisk." 

Denne fortellingen fra det femte kapitlet i Evangeliet etter Johannes viser hvordan Jesus kommer til oss og møter den enkelte av oss. Han berører våre blokkeringer og vår fortvilelse. Vi er lammet av våre egne behov og vår egen svakhet. Han sier til hver enkelt av oss: Vil du bli helbredet?

Fortellingen om den lamme mannen korresponderer godt med de ordene apostelen Paulus skriver til de kristne fellesskapene han hadde grunnlagt i storbyen Korint. Der bekrefter han at Gud har valgt det som ingenting er, de skrøpelige. det som i verdens øyne blir betraktet som dårer. Hvorfor? For å gjøre det store, de store, de som tror de er noe i seg selv, til skamme. Dette er stikk i strid med vår tids måte å tenke på, som fremhever det store, de vakre, det vellykkede, de mektige. 

I Marias lovsang heter det: "... han spredte dem som har hovmodstanker i hjertet. Han støtte herskere ned fra tronen og løftet opp de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg."

Vår kultur favoriserer de flinke, de sterke, de produktive og de vakre. Gud har valgt ut de som ingenting er.

Inkarnasjonen - dette vakre ordet som kirken har gitt oss - dette at Gud ble menneske, viser til fulle en Gud som er sårbar. Han lar seg føde som et lite barn.så overgitt og fullstendig avhengig av mennesker. Og  Gud blir senere hengt opp på et kors. fullstendig prisgitt mennesker. 

Dette visrr oss Jesu vei. 

Den sårbare Gud. Den Gud som bærer sår. Selv etter oppstandelsen bærer Jesus sårmerkene etter naglene i bein og armer og etter spydet i Hans side. Dette er blitt så stort for meg. 

Dette formet Jesu syn på lidelsen, på menneskets fornedrelse, avmakt, angst, litenhet, avhengighet av andres hjelp. Som denne lamme mannen var det. Han lå på en båre. Avhengig av at noen bar ham. I sin avmakt dro den lamme mannen kroppen sin med seg ned til dammen. Men han var ikke rask nok, han kom seg ikke uti før noen andre hadde gjort det! Så fortvilet. Men Jesus så Ham, som Han så den krumbøyde kvinnen!

Å bli sett av Jesus betyr den store forskjellen. Jesus gir verdighet til de syke, de som lider, de marginaliserte. Han fratar aldri mennesket dets verdighet. Han snakker ikke nedsettende om noen. Han er ikke redd for sitt gode navn og rykte der Han befinner seg blant fysisk og psykisk syke ved Betesda-dammen. Han bryr seg ikke om lukten av stinkende og verkende sår.  Han er kommet for å berge, forbinde, lege. Den gangen - som nå.

Gud viser sin kjærlighet i sårbarhet. I svakhet. Tror du meg ikke? Det står slik i 1.Kor 1,25: "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er er sterkere enn menneskene."

Guds dårskap - hva er det? Korset! Gud som frivillig lar seg korsfeste. Nagler som slås gjennom hans føtter og armer. Som ikke kan bevege seg. Sårbar.

Guds svakhet - smak på ordet. Er det en ny tanke for deg? Vi er jo vant til å tenke på Guds makt og allmakt, men Guds svakhet? Den viser seg i Sønnens fullstendige overgivelse til Faderen. Den viser seg i korsets dårskap. Guds svakhet er Hans største styrke. Med den overvant Han døden og djevelen. Derfor må vi aldri forakte svakheten.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 7

 "... for dere står sammen med meg i nåden..."(Fil 1,7) - er ikke det en fantastisk flott beskrivelse av den kristne tjenesten? Finnes det noe større å stå sammen om? Neppe. Det er veldig interessant at apostelen Paulus setter dette begrepet i sammenheng med at han faktisk er 'i lenker' når han skriver disse linjene. Han er ikke utenfor Guds vilje med sitt liv selv om han er fengslet, for Han er fengslet for Jesu Kristi skyld: "Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker." (Fil 1,13) Paulus er en fange for Jesu skyld, og fengselsoppholdet er en del av det å dele Kristi lidelsesfellesskap: "... så jeg kan få kjenne ham ... og samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10)

Lidelsen var en del av kallsbrevet til apostelen Paulus. Til disippelen Ananias sier Jesus dette om Paulus: "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham for mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Når Paulus møter de eldste fra forsamlingen i Efesos er også 'samfunnet med Kristi lidelser' et tema: "Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20,22-23)

Jeg merker meg at Jesus i samtalen med disippelen Ananias sa: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." Det er det Paulus vitner om skjer i vitnesbyrdet han avlegger for de eldste fra Efesos. Den Hellige Ånd vitner for ham. Lidelse var ikke til å unngå om han ville følge Jesus der Jesus ville han skulle gå! 

Dette er ganske annerledes enn en herlighetsteologi. Men det er en korsteologi. 

Selv om vi er forskjellige som mennesker er det visse ting de kristne har felles. William Barclay peker på noen slike fellestrekk i sin kommentar til 'Brevet til filipperne'. Han sammenfatter dem slik: 

"I) De kristne er felles i nåden. De står sammen i gjeld til Guds nåde. 

II) De kristne er felles i arbeidet for evangeliet. Kristne har ikke bare en felles gave, men de har en felles oppgave. Denne oppgaven er å fremme evangeliet. Paulus brukte to ord for å uttrykke det kristne arbeidet i evangeliets tjeneste. Han taler om å forsvare og stadfeste evangeliet. Forsvaret (apologia) av evangeliet betyr forsvar mot angrep som kommer utenfra. Den kristne må være rede til å forsvare troen og grunngi det håp som bor i ham. Stadfestelsen (bebaiosis) av evangeliet er oppbyggingen av styrken innenfra, den kristne oppbyggelse. Den som er kristen må fremme evangeliet ved å forsvare det mot angrep fra dets fiender og ved å bygge opp troen og inderligheten hos dets venner. 

III) De kristne er felles i lidelsen for evangeliet. Når den kristne blir kalt til å lide for evangeliets skyld, må han hente styrke og trøst i minnet om at han er med i et stort fellesskap til alle tider i enhver generasjon og i ethvert land som heller har lidd for Kristus enn fornektet sin tro.

IV) De kristne er felles med Kristus. I vers 8 bruker Paulus et meget livaktig uttrykk. Den bokstavlige oversettelsen lyder: 'Jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi innvoller.' Det greske ordet for innvoller er splagchna. Dette ordet betegnet de øvre innvoller, som for eksempel hjertet, leveren og lungene. Grekerne trodde at dette var setet for følelser og lidenskaper. Dermed sier Paulus: 'jeg lengter etter dere med den samme lidenskap som Jesus Kristus selv. Jeg elsker dere slik som Jesus Kristus gjør det.' Den kjærlighet som Paulus har for sine kristne venner er ikke annet enn Kristi kjærlighet. Når J.B.Lightfoot skriver om dette avsnittet sier han: 'Den troende har ingen annen lengsel enn det hans Herre har. Hans hjertelag er Kristi hjertelag.' Når vi virkelig er ett med Jesus, er det hans kjærlighet som strømmer gjennom oss til vår neste som han elsker og som han har dødd for. Kristne er felles i Kristi kjærlighet." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Filipperne. Ansgar Forlag 1990, side 31-32)

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 1

Det passer veldig bra å studere brevet Paulus skrev til den kristne forsamlingen på europeisk jord i disse koronatider. Filipperbrevet er nemlig mest sannsynlig skrevet fra et fengsel i keiserhovedstaden Rom. Paulus opplevde en tid av fysisk begrensning, sosial distanse, uro og lidelse. Bildet halter selvfølgelig, fordi Paulus lider på grunn av Kristus. Hans lidelser kan ikke sammenlignes med våre, idet han måtte tåle å bli mishandlet for Kristi skyld - men rammene, den fysiske begrensningen kan vi kjenne oss igjen i. Men selv om Paulus sitter fengslet er likevel brevet han skriver til forsamlingen i Filipppi, så fylt av glede, av håp, av mot - men også av himmellengsel og Kristus-fokus. 

Filipperbrevet er et brev hvis innhold er lykke og glede, midt i trengselstider. Det er det mest lyriske og gledesfylte brev apostelen Paulus skrev. Selv om han kommer med noen advarsler, når han skriver dette brevet, synes det ikke som om noen spesielle grunner for å formane forsamlingen i Filippi, slik han måtte gjørecdet med forsamlingen i Korint. 

I noen bibelstudier fra Apostlenes gjerninger har jeg omtalt ganske grundig hvordan den kristne forsamlingen i Filippi ble grunnlagt, mest sannsnlig i år 50 etter Kristus, så jeg jeg skal ikke gå inn på det like grundig her. Jeg henviser derfor til disse bibelstudiene fra Apostlenes gjerninger som tidligere er publisert her på bloggen. Men for sammenhengens skyld må jeg nevne følgende:

Som med så mye annet i apostelens liv skyldtes meninghetsplantingen i Filippi Guds overnaturlige inngripen og ledelse. Det skjer i form av et syn. Paulus hadde forlatt Troas i provinsen Asia (et landområde i det nåværende Tyrkia), og reist til Makedonia i det nåværende Hellas. Målet var å etablere en menighet i Filippi. Dette skjer under hans andre misjonsreise. Filippi lå strategisk plassert ved hovedveien som forbandt de østlige provinsene av Romerriket, med Roma. Filippi ble med tiden den ledende byen i Makedonia, og i år 42 før Kristus ble byen en romersk koloni. Det innebar at byen fikk den høyeste status en provinsby kunne inneha. Dermed kunne man drive handel, ha og overføre eiendom, og man kunne sågar være medlemmer av den sivile romerske rett. Og, sist, men ikke minst: det betydde at byens innbyggere også kunne bli romerske borgere hvilket ga dem en rekke rettigheter.

Den kristne forsamlingen i Filippi besto av forskjellige etniske grupper, kulturer og sosiale klasser - de fleste var nok likevel fattige. Vi finner beretningen om grunnleggelsen av denne menigheten i Apg 16. Det var for eksempel i Filippi at den første personen ble omvendt på eropeisk jord, nemlig purpurkremmersken Lydia, en forretningskvinne som tilhørte overklassen. Kanskje var det i hennes hus at menigheten i Filippi ble konstituert. Det vaar også i Filippi at Paulus ble arrestert for å ha drevet onde ånder ut av en person. Det var også her at en fengselsbetjent ble kristen og døpt med hele sitt hus, etter å ha vært vitne til Guds undergjerninger. 

fortsettes

Noe av det beste jeg har lest om å holde ut i prøvelser

Jeg leste noe Sally McClung (bildet) skrev i går som gjorde slikt inntrykk på meg. Sally har opplevd store prøvelser de senere åra, både med egen kreftsykdom og med ektefellens, Floyds, sykdom. Det hun forteller i en oppdatering handler om mange år tilbake, den gangen de var unge misjonærer for YWAM i Amerdam i Holland. Jeg lar Sally selv fortelle, her i min oversettelse: 

"Jeg hadde det veldig vondt. Legene slet med å finne årsaken. Det var så intenst at det var deaktiverende - jeg kunne ikke gjøre mye av noe. Midt i dette mens jeg ba om lettelse og helbredelse, følte jeg at Herren sa til meg å "omfavne" min svakhet, å godta den. Det var ikke det jeg ønsket å høre! Men jeg følte at Herren sa til meg at hvis jeg omfavnet det og jobbet med Ham, var det være verdifulle leksjoner å lære. Og det var sant. Da jeg endret holdning, ble perspektivet mitt - det ble en spesiell sesong med å vandre med Herren.

Iløpet av årene med denne uventede reisen vi er på nå, har jeg prøvd mitt beste for å anvende det samme prinsippet. Nylig hørte jeg på noen budsskap fra Elizabeth Elliott. Hun sa at de prøvelsene hun har gjennomgått (inkludert hennes mann Jim's martyrdød i Ecuador), hun har lært at "aksept er nøkkelen til fred når det gjelder lidelse." Å høre henne si det var en ny bekreftelse på hva Gud hadde sagt / og fortsetter å si til meg.

For å være tydelig er aksept ikke en fatalistisk ting! Mens jeg godtar sesongen jeg er inne i, og jobber med Guds hensikt med det - gjør jeg fortsatt alt jeg kan for å bli bedre i min fysiske prøvelse. Jeg tar medisin. Jeg spiser godt. Jeg bruker naturlige medisiner som hjelper meg. Jeg trener. Jeg prøver å få god søvn. Jeg ber om helbredelse !!! Men under alt prøver jeg å holde hjertet mitt i en holdning av aksept og omfavner alt som Gud har for meg i denne sesongen. Den "holdningen" hjelper med å frigjøre nåde på de virkelig tøffe dagene. Jeg prøver mitt beste for å jobbe med Gud og ikke "bekjempe" sesongen jeg er i. Jeg håper jeg forklarer det tydelig nok slik at du forstår hva jeg sier.

Jeg antar at jeg prøver å si at mitt hjerteholdning er viktigere enn min fysiske situasjon.

Aksept innebærer tillit. Det betyr at jeg ikke skal sutre eller klage. Det betyr at jeg ikke sammenligner tiden min med tidligere tider - eller prosjekterer hva jeg vil for en fremtidig tid. Aksept tar "stikket" ut av en vanskelig tid. Aksept lar meg finne Guds nåde for alle mine behov. Det lar meg til og med finne glede i lidelsestiden. Aksept lar meg se Guds godhet når jeg har det vanskelig. Aksept lar håpet holde seg i live i hjertet mitt. Vi lever i en dag og tid når alle ønsker en rask løsning. Aksept lar meg holde ut når ting ikke endrer seg raskt. Aksept lar meg utvikle guddommelig karakter når jeg fortsetter med Guds hjelp. Et hjerte av aksept i det jeg går gjennom endrer alt !!

Jeg håper fortsatt og ber om endring ..... men inntil det skjer, velger jeg å godta alle Guds planer og formål for den uventede reisen jeg er på. Det er leksjoner å lære i svakhet som jeg ikke kan lære i tider med styrke. Gud har vært så trofast mot meg på denne reisen! Han har hjulpet meg å lære noen av disse leksjonene."

Elisabet Elliot 

Bibelstudium: Hellas og Athen nås med evangeliet, del 3

Evangeliet vekker anstøt! Det må vi forsone oss med. I vår moderne tid er vi så redd for at folk skal bli støtt at vi blir så forsiktige. Ikke slik med de første kristne. De var djerve og frimodige på vegne av korsets budsskap. Så også i Tessaloniki. Ikke alle likte det de hørte da Paulus og vennene hans samtalte i byens synagoge, og de fikk med seg noen dagdrivere på torget og fikk i stand et oppløp "som satte byen i røre" (Apg 17,5).

Lukas lar oss møte en mann ved navn Jason, uten at han forteller oss hvem denne Jason var.  Men ut fra sammenhengen er nok Jason, som er den greske formen av det hebraiske Josva, en jøde som er kommet til tro på Jesus og medlem av denne spede begynnelsen til menigheten i Tessaloniki. Jason tok imot Paulus og hans apostoliske team i sitt hjem og på grunn av det måtte han utstå forfølgelse for Jesu skyld. Muligens er dette den samme Jason som omtales i Rom 16,21: "Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sisipater, mine frender, hilser dere."

Anklagene lød: "Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apg 17,7) Var disse anklagene sanne? Absolutt! Anklagerne til Paulus rørte ved selve kjernen i forkynnelsen. Apostelen Paulus forkynte De gode nyhrtene om Guds rike, og dette riket står i direkte motsetning til verdiene Det romerske riket represenrterer. Romerriket krevde lojalitet til keiseren. En kristen kan bare ha lojslitet et sted: til Herren Jesus. Ingen kristen - da som nå - kan love blind lojalitet til noen keiser, konge eller president. En kristen tilhører Herren Jesus, og må - selv om respekterer og ber for øvrigheten - være klar til å lyde Gud mer enn mennesker, om menneskets lover bryter med Guds rikes lover og prinsipper.                                                                                                                       

Jesus er tydelig og klar og ikke til å misforstå, når Han sier: "Mitt rike er ikke av denne verden." (Joh 19,12) en av vår tids forførelser er når kristne opphøyer en politiker og en politisk retning så mye at deres lojalitet blir bærende hos ham eller henne, og ikke hos Jesus. En slik ukrtisk beundring for en president eller konge eller keiser baner veien for Antikrist, som vil kreve blind underordning og lojalitet. Vi så hvor galt dette gikk under nazismen, hvor tyske kristne avla sin lojalitet til Adolf Hitler og vi har også sett dette i enkelte land også i moderne tid. 

Anklagene mot Paulus var en sterk politisk anklage som innebar at apostelen detroniserte keiseren og innsatte en rivaliserende hersker. 

fortsettes

Overgivelse midt i lidelsen

 Lidelse og smerte, sorger og skuffelser er livskomponenter som kan bli svært meningsfulle. Men dette er ingen grunn til å forherlige selve lidelsen eller oppsøke den, hverken for oss selv eller for andre. Gud vil vi skal gjøre det vi kan for å minske verdens lidelse. Han vil at vi aktivt skal arbeide for å lindre all nød.

Gud skaper leger og psykologer for å forbedre menneskers kår. Det er hans Ånd som får et menneske til å strekke ut en hjelpende hånd mot en annen, til å lytte tålmodig til andres bekymringer, til å kle de nakne og mette de som sulter.

Jo mer du prøver å lindre og redusere lidelsen i verden, desto mer er du forent med Gud. Han er kommet til verden som vår lege. Han vil helbrede sykdommene våre og forbinde sårene våre. 

Dette gjelder også den lidelsen som rammer deg selv. Blir du syk, så er det din første plikt å bruke alle rimelige midler for å bli frisk igjen. Dette er en selvfølge, og det finnes vel ingen som bestrider det. Det er ikke Guds direkte vilje at mennesker skal dø av ulykker, sykdom eller som følge av slurv og omsorgssvikt.

Men midt i vår kamp mot lidelsen bør vi likevel være beredt til å akseptere og lide oss gjennom de vankskelighetene som vi ikke greier å eliminere. Alderdom og død er jo en lidelse som ingen av oss kan komme utenom. Hvor mye vi enn har forsøkt å bekjempe lidelsen, så må vi til sist bøye oss for den. Da er tiden kommet til å vente på den endelige befrielsen fra lidelsen. Og den befrielsen er det bare himmelen som kan gi.

- Wilfrid Stinissen. Verbum 1994, side 77.