Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 4

Forfatteren Wes Howard-Brock har i en setning, som forøvrig også er tittelen på en bok han har skrevet, beskrevet det  jordskjelv av omveltninger som kom menigheten til del keiser Konstantin ble kirkens verdslige overhode: 'Empire Baptized', på norsk 'Et døpt imperium'. Boken har forøvrig den megetsigende undertittelen: 'How the Church embraced what Jesus rejected', på norsk: 'Hvordan Kirken omfavnet det Jesus avviste'. Det var akkurat det som skjedde! Den engelske biskopen B.F Westcost har sagt det så beskrivende om denne tiden: "Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen."

Eller for å sitere N.F.S Grundtvig, hentet fra hans verdenshistorie: "Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet som biskop Eusebios og millioner av kristne med ham haar tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte opphøyelse til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en djup 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre side gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest - Pontifex Maximus)."

Den svenske forfatteren og pinsevennen Sven Lidman må ha delt Grundtvigs syn på keiser Konstantins opphøyelse til å bli kirkens sekulære overhode, for Lidman skriver: "Den kristne bevegelse som begynte år 33 e.Kr på Golgata, fikk et spedalskhetsårallerede i de dager da keiser Konstantin grep fatt i kirken for gjennom denne å gjøre et forsøk på å redde statsmakten i ennå noen hundre år i et ellers ramponert og råttent politisk system. Han innledet på den måten en serie av åndelige utuktshandlinger, hvori Jesu brud sank ned til å bli en skjøge på den politiske markedsplass." (Kilde: Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 27) 

Kirken gikk fra å være brud, fri og ren til å bli en trellkvinne, bundet av og til et statsapparat. Keiser Konstantins forsøk på helt å legge kirken helt under sitt herredømme, førte Kristi kirke enda lenger bort fra dens opprinnelige stilling som salt og lys i verden, og som sannhetens støtte og grunnvoll. 

Det er for meg komplett uforståelig at keiser Konstantin av alle, av Den ortodokse kirke, regnes som en helgen på linje med Herrens hellige apostler. Faktum er at denne keiseren lot drepe sin egen svigerfar, Maximilian, sin svoger Licinius, som var keiser av Orientten, sønnen Crispus og sin andre hustru Fausta og nevøen Licinian. Først på dødsleiet lot han seg døpe. Det var keiser Konstantin som ga kirken Rom som gave. Han overloot den til pave Sylvester, da han forlot byen for å bygge opp Konstantinopel.

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 3

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter kaller keiserhovedstaden 'Babylon', og den kristne forsamlingen der for "menigheten i Babylon", jfr 1.Pet 5,13. I dette ondskapens mørke fantes det et lys! Og lyset skinte mangge steder i Imperiet. Det begynte med 12 disipler, som ble 3000 og så 5000. Kirkehistorikere regner med at det ca år 100 fantes omkring 200.000 kristne i Romerriket. I Rom var det kanskje drøyt 100 som fulgte Veien. (Kilde: Henry Ussing: Evangeliets sejersgang ud over jorden. Gads forlag, København 1924, side 13)  

Om enn den kristne forsamlingen ikke var stor, tatt i betraktning av at det bodde en million mennesker i keiserhovedstaden, skriver apostelen Paulus dette om dem: "Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro." (Rom 1,8) Kanskje delte de den samme overveldende utfordringen, de kristne i Romerriket, som jeg har hatt en tid nå, at det midt i keiserdyrkelsen, dekadensen, prostitusjonen, forfølgelsen, fantes noen som forkynte De gode nyhetene om Guds rike! Evangeliet var nådd like til keiserens hoff! Til menigheten i Filippi hilser Paulus "særlig til de som hører til keiserens hus." (Fil 4,22)

Medlemmene av disse små husmenighetene i Rom kaller apostelen for "Guds elskede, kalte og hellige" (Rom 1,7) Han skriver at han lengter etter å se dem, slik at han blant annet kan ta del i det han kaller "vår felles tro, deres og min." (Rom 1,12)

De første menighetene var frie, lokale forsamlinger, men utgjorde et ideelt udelelig fellesskap. De var relatert til hverandre, hjalp hverandre og en rekke felles oppgaver bandt dem sammen. Noe annet som bandt dem sammen var "vår felles tro", som er det samme som legen og den aller første kirkehistorikeren, Lukas, beskriver som "apostlenes lære" (Apg 2,42) Menigheten i Rom hadde ikke en egen tro, den var felles med alle de andre kristne forsamlingene. Den sto heller ikke i en særstilling over de andre lokale menighetene. Det skulle først skje mange år senere at Rom ble 'moderkirken'. 

Det er sannsynlig at selve 'moder-menigheten' i Jerusalem mer eller mindre kollapset og opphørte å eksisterte i år 62 e.Kr. Årsaken var at denne menighetens forstander, Herrens egen bror, Jakob, ble steinet og menigheten ble spredt for alle vinder. Tyngdepunktet flyttet seg fra Jerusalem til Antiokia og derfra til Rom. Ifølge Ireneus av Lyon (125-202) "har Peter og Paulus gitt kirken et fast fundament i Rom". i betydningen at moder-menigheten er overflyttet fra Jerusalem til Rom med sin biskops-myndighet. Dette skal ha funnet sted i årene 63-64, og nå er det Rom som har den fremste plassen fremfor de andre menighetene.  Det var også på denne måten at forstanderen menigheten i Rom, eller biskopen i Rom, gikk fra å være biskop til å bli pave. Slik var det ikke fra begynnelsen av. 

Utviklingen fra å være enn enkle husmenigheter med et lederskap bestående av en ledende eldste (forstander) med et eldsteråd, til en biskopstyrt kirke gikk svært fort. Allerede omkring år 96 e.Kr skrev Klemens, som da var blitt biskop i Rom, et brev til menigheten i Korint, at man i ett og alt bør være biskopen underdaning. (Kilde: Klemens første brev til korinterne)

Så kom forfølgelsene av de krisne. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios begynte det hele med keiser Nero. Eusebios siterer i sin kirkehistorie romeren Tertullianus som skriver: "Les deres historie! Der finner dere at Nero... var grusom mot alle, særskilt i Rom, og han var den første til å forfølge den kristne læren." (Kilde: Eusebios' kirkehistorie. Artos forlag 1999, side 76)

Det er ingen overdrivelse å si at etter keiser Nero fulgte den ene grusomme romerske keiseren etter den andre, og Kristi forsamling ble hardt prøvet og led mye. Så dukket keiser Konstantin. Med ham fulgte en enorm forandring av menigheten. Mer om det i neste og siste artikkel i denne serien.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 2

Blant de 3000 som ble frelst på pinsefestens dag i Jerusalem var det "tilreisende fra Roma" (Apg 2,10) Det er rimelig å anta at flere av disse dro tilbake til hjembyen og var blant de som grunnla den første husmenigheten i keiserhovedstaden. Takket være apostelens brev til husmenighetene i Rom kjenner vi navnene på flere av de som utgjorde Kristi kropp i dette Babylon, som apostelen Peter, omtaler byen som. Her finner vi Priskilla og Akvilas, som vi kjenner fra Apostlenes gjerninger som nære medarbeidere av apostelen Paulus, og menigheten som samles i deres hus. Her er Epenetus, som beskrives av Paulus som "Asias førstegrøde for Kristus", her er "Maria som har arbeidet meget for dere", her er Andronikus og Junias "mine slektninger og mine medfanger", her er Amplianus "min kjære venn i Herren", her er Apelles "den  prøvede i Kristus", bare for å nevne noen navn fra persongalleriet i Rom 16,1-16. Ta deg tid til å lese disse 16 versene, og tenk på personene som nevnes. Det er rent oppbyggelig i seg selv, ikke minst de beskrivelser Paulus gir av enkelte av dem.

Som jeg skrev i første del av denne artikkelserien er det rimelig å anta at det fantes Kristustroende i Rom allerede 15 år før apostelen Paulus skrev Romerbrevet omkring år 57. Syv eller åtte før Paulus skrev dette brevet, som av teologene regnes som det fremste av hans lærebrev, hadde keiser Klaudius, trolig i år 49 e.Kr, utvist en gruppe jøder fra byen etter uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette. 

Ifølge Apg 18,2 hørte ekteparet Priskilla og Akvilas til de som ble utvist fra Rom. Etter att keiser Klaudis var død i år 54 fikk de utviste jødene vende tilbake. Når Paulus tre år senere skriver Romerbrevet syntes han å forutsette at det fantes en kristen forsamling i keiserhovedstaden, i akll hovedsak bestående av hednungekristne men med tydelige jødiske innslag. 

Disse kristne hadde ikke et stort kirkebygg å samles i med en stor menge troende. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde. Menigheten i Rom kom sammen i flere hjem, der mindre grupper kom sammen for bønn, undervisning og brødsbrytelse - som ellers over alt hvor de første menighetene var plantet rundt om i Romerriket. Likevel utgjorde de en kropp! Menigheten i Rom utgjorde kanskje 100 medlemmer i en by med en million innbyggere. Medlemmene kom fra ulik sosial bakgrunn. På slutten av Romerbrevet antydes det som skapte spenninger blant dem.

fortsettes

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 1

Tanken om at det fantes en kristen forsamling i hovedstaden i det brutale keiserlige romerske imperiet, overvelder meg for tiden. Den var en ambassade for Guds rike, saltet og lyset i en verden av avgudsdyrkelse, hat, intriger, korrupsjon, dekadense, forfølgelse og rå maktutfoldelse fra keiseren selv og hans hoff. 

Kanskje var det i fattigkvarteret langs elva Tibern at brevet apostelen Paulus skrev til denne menigheten ble lest opp første gangen, i en av byens husmenigheter. I imperiets sentrum levde det mennesker som hadde gitt sin lojalitet til en annen herre enn keiseren, til Herren Jesus, grepet som de var av visjonen om et rike som ble styrt av en helt annen makt og av helt andre prinsipper enn keiserens. 

Apostelen Paulus  skriver Romerbrevet under sin tredje misjonsreise, sannsynligvis i en annen storby. Korint, omkring år 57, da han var på vei til Jerusalem med en pengegave til selve urforsamlingen, selve Moderkirken, som ble grunnlagt der. Hans hensikt var å vende vesterut, besøke Rom og derfra - på en fjerde misjonreise, til Spania. Hensikten var åpenbar: han ville ha Rom som en misjonsbase for videre misjonsfremstøt. På samme måte som han hadde hatt baser for sine apostoliske team i Antiokia, Korint og Efesos. Disse tre byene lå aldeles for langt øst for hans nye planer. 

Hva vet vi så om bakgrunnen for den første kristne forsamlingen i Rom, og hvilken betydning hadde det at det fantes en kristen forsamling akkurat der, den byen som apostelen Peter kaller 'menigheten i Babylon"? (jfr 1.Pet 5,13)

Sannsynligvis hadde det eksistert en kristen i keiserhovedstaden i 15 år da apostelen Paulus skrev Romerbrevet. 

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 1

Det passer veldig bra å studere brevet Paulus skrev til den kristne forsamlingen på europeisk jord i disse koronatider. Filipperbrevet er nemlig mest sannsynlig skrevet fra et fengsel i keiserhovedstaden Rom. Paulus opplevde en tid av fysisk begrensning, sosial distanse, uro og lidelse. Bildet halter selvfølgelig, fordi Paulus lider på grunn av Kristus. Hans lidelser kan ikke sammenlignes med våre, idet han måtte tåle å bli mishandlet for Kristi skyld - men rammene, den fysiske begrensningen kan vi kjenne oss igjen i. Men selv om Paulus sitter fengslet er likevel brevet han skriver til forsamlingen i Filipppi, så fylt av glede, av håp, av mot - men også av himmellengsel og Kristus-fokus. 

Filipperbrevet er et brev hvis innhold er lykke og glede, midt i trengselstider. Det er det mest lyriske og gledesfylte brev apostelen Paulus skrev. Selv om han kommer med noen advarsler, når han skriver dette brevet, synes det ikke som om noen spesielle grunner for å formane forsamlingen i Filippi, slik han måtte gjørecdet med forsamlingen i Korint. 

I noen bibelstudier fra Apostlenes gjerninger har jeg omtalt ganske grundig hvordan den kristne forsamlingen i Filippi ble grunnlagt, mest sannsnlig i år 50 etter Kristus, så jeg jeg skal ikke gå inn på det like grundig her. Jeg henviser derfor til disse bibelstudiene fra Apostlenes gjerninger som tidligere er publisert her på bloggen. Men for sammenhengens skyld må jeg nevne følgende:

Som med så mye annet i apostelens liv skyldtes meninghetsplantingen i Filippi Guds overnaturlige inngripen og ledelse. Det skjer i form av et syn. Paulus hadde forlatt Troas i provinsen Asia (et landområde i det nåværende Tyrkia), og reist til Makedonia i det nåværende Hellas. Målet var å etablere en menighet i Filippi. Dette skjer under hans andre misjonsreise. Filippi lå strategisk plassert ved hovedveien som forbandt de østlige provinsene av Romerriket, med Roma. Filippi ble med tiden den ledende byen i Makedonia, og i år 42 før Kristus ble byen en romersk koloni. Det innebar at byen fikk den høyeste status en provinsby kunne inneha. Dermed kunne man drive handel, ha og overføre eiendom, og man kunne sågar være medlemmer av den sivile romerske rett. Og, sist, men ikke minst: det betydde at byens innbyggere også kunne bli romerske borgere hvilket ga dem en rekke rettigheter.

Den kristne forsamlingen i Filippi besto av forskjellige etniske grupper, kulturer og sosiale klasser - de fleste var nok likevel fattige. Vi finner beretningen om grunnleggelsen av denne menigheten i Apg 16. Det var for eksempel i Filippi at den første personen ble omvendt på eropeisk jord, nemlig purpurkremmersken Lydia, en forretningskvinne som tilhørte overklassen. Kanskje var det i hennes hus at menigheten i Filippi ble konstituert. Det vaar også i Filippi at Paulus ble arrestert for å ha drevet onde ånder ut av en person. Det var også her at en fengselsbetjent ble kristen og døpt med hele sitt hus, etter å ha vært vitne til Guds undergjerninger. 

fortsettes

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 2

Når vi leser Romerbrevet i dag er det lett å forestille seg at den kristne forsamlingen i Rom holdt til i en vakker kirkebygning, med et stort antall medlemmer. Men slik var det ikke. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde.

Den kristne forsamlingen i Rom besto av mindre grupper som kom sammen i et visst antall hjem, for bønn, undervisning og brødsbrytelse. Tilsammen var de muligens 100 personer i en by med en million innbyggere.

I disse husforsamlingene kom mennesker fra ulike sammwnhenger sammen. Mot slutten av brevet kommenteres spenningene dem imellom. Disse hadde sannsynligvis sammenheng med den situasjonen som oppsto i og med fordrivelsen av jødene fra Rom. De fikk lov til å vende tilbake, men det skulle ta noen år. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne påvirke den lille forsamlingen.

Vi vet at romerne ikke var overvettes begeistret for jødene. Fra romernes ståsted kom den kristne troen til å fremstå som ekstra merkelig, som en slags jødisk tro som fikk jødene til å bli sinte. Hva var dette for slags sekt?

Om de troende under den siste delen av regjeringstiden til keiser Klaudius i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro kan det ha ligget dem nær å løsrive evangeliet fra det jødiske. Deres forskrifter om hva man fikk og ikke fikk gjøre, de særskilte dagene og høytidene, var nå forbi. Den nye troen var en tro for hedninger. Slik kunne de ha tenkt.

Men så kom mange av de utviste jødene tilbake. Noen av dem tilhørte den kristne forsamlingen i imperiets hovedstad. Blant dem var Priskilla og Akvilas, nære venner av apostelen Paulus og som delte hans forståelse av Kristus-hendelsen: at Gud har gjort det mulig for hedninger å bli en del av Guds folk uten å bli proselytter. Andre jøder var ikke enige i dette. De stilte spørsmålstegn om ikke Lovens bud om sabbaten, omskjærelse og forskrifter for hva man kunne spise var gyldige til alle tider.

Anta at noen av disse er med i en husforsamling der de fleste er hedningekristne som gleder seg over sin frihet fra den jødiske Loven. Hvordan opplevde de dette? En mistenksomhet, forsterket av de sosiale spenningene i Roms kosmopolitiske blanding av mennesker, kunne lett bli vendt til fiendtlighet.

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Svensk nonne reddet jøder i Rom under 2. verdenskrig

Hun er en av de som har fått hedertittelen "rettferdig blant mennesker" av den israelske staten for sin beundringsverdige innsats med å redde jøder under 2.verdenskrig. I 2004 ble hun saligkåret av pave Johannes Paul II, og har siden blitt feiret på nettopp denne dagen, 4. juni. 5. juni 2016 ble hun så helgenforklaret.

Vi snakker selvsagt om Elisabeth Hesselblad, født i Fåglavik i Västergötland i Sverige 4.juni 1870, død 24. april 1957.

Oppveksten var ikke enkel. En konkurs førte til at familien havnet på fattighuset i Skövde.

18 år gammel utvandrer Elisabeth Hesselblad til Amerika. Hun utdanner seg til å bli sykepleier. Planen var å bli lege. Samtidig bærer hun på en djup lengsel etter Kristus. Rett før hun skulle avlegge sin eksamen som lege blir hun svært syk. Beskjeden hun får av legene som behanlder henne er sjokkerende. Hun er uhelbredelig syk. Fremtidskarrieren som lege legges i grus. I 1902 blir hun opptatt i Den romersk-katolske kirke. Hun reiser til Rom, og er forberedt på at hun skal dø.

Det er i Rom hun får kallet til å slutte seg til Birgittasøstrene. På denne tiden fantes det ingen Birgittasøstre i Rom. Birgittaordenen ble grunnlagt av den hellige Birgitta av Sverige allerede i 1370, og det første klosteret lå i Vadstana ved innsjøen Vättern i Sverige. På 1400 og 1500-tallet ble det grunnlagt mange Birgittaklostre rundt om i Europa. Birgittasøstrenes fremste oppgave er å leve med i tidebønnene og arbeide for kristen enhet.

Men til tross for at det ikke fantes Birgittasøstre i Rom får Elisabeth Hesselblad pave Pius X's tillatelse til å ikle seg Birgttasøstrenes ordensdrakt og avlegge de evige løftene privat. De neste årene besøker hun en rekke birgittinerklostre for å lære denne ordenen å kjenne. Gjennom disse besøkene, ikke minst samtaler med birgittinersøstre, blir det klart for henne at ordenen må reformeres og modifiseres slik at de kan starte opp igjen et arbeid i Sverge. Reformasjonen førte til at de ikke lenger kunne drive sitt arbeid i vårt naboland.

Elisabeth Hesselblad mottar nå kallet om å tilbakeføre Birgittaordenen tilbake til Birgittahuset i Piazza Farnese, som på den tiden var eid av Karmeliterne. I 1911 grunnlegger hun en kommunitet i Rom. Den får tilholdssted i Casa Santa Brigida, Birgittahuset. Siden 1931 har dette vært Moderhuset for Birgittaordenen.

Som allerede nevnt arbeidet Elisabeth Hesselblad for å hjelpe jøder under 2. verdenskrig og for å gi dem beskyttelse. Midt under den tyske okkupasjonen av Rom gjemte hun flere jøderi klosteret i Casa Santa Brigida. Her ordnet hun også til en provisorisk synagoge. Når nazistene ville gjennomsøke klosteret på jakt etter jøder løp hun gjennom klosteret med et svensk flagg og ropte: "Dette klosteret står under den svenske kongens beskyttelse. Her kommer ingen inn."

Huset med de mange rom

Ordene fra Joh 14,1-2 fikk en spesiell betydning for meg denne helgen:

"La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?"

Helga har vært spesiell tøff på grunn av mye smerter og svimmelhet, uro og lite søvn.

I stor kroppslig skrøpelighet kjente jeg på en djup takknemlighet over å ha et hjem hvor jeg kunne få lov å være svak. Et trygt sted å søke ly. Og jeg tenkte over hvor lett det er å betrakte sitt eget hjem som noe selvsagt. Egentlig er det jo virkelig noe å takke Gud for. Det er ikke selvsagt for mange mennesker jorden rundt.

Og jeg tenkte på det Jesus sier: at Han har gjort et sted for oss den dagen vi flytter herfra. Jeg elsker dette: "I min Fars hus er det MANGE rom."

Ikke et hvilket som helst sted, men "Min Fars hus". Huset til den Far som Jesus har presentert for oss. Huset hvor det er plass til mange. Oss alle.

Den ukjente salmisten som skrev Salme 91 hadde forstått dette:

"Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.1-2)

Det er det jeg har gjort denne helgen: funnet nattely i skyggen av Den veldige. Det gir ro til en urolig sjel.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize.