Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 45

Guds rike er avhengig av penger! Vi kan like det, eller ikke. Den kristne forsamlingen i Filippi var seg sitt ansvar bevisst. De støttet det apostoliske arbeidet til Paulus og hans medarbeidere. Paulus skaffet tilveie midler selv gjennom sitt arbeide som teltmaker. Han ville ikke ligge noen til byrde. Men så var det perioder hvor han ikke kunne utføre sitt yrke og tjene til livets opphold, for arbeidet med forkynnelse, undervisning og menighetsplantingsarbeid tok all tid. Da trådte de kristne i Filippi til. De sendte gaver til ham både 'en og to ganger', og de hadde god økonomisk sans: 

"Dere vet selv, filippere, at i den første tiden jeg forkynte evangeliet og forlatt Makedonia, var dere den eneste menigheten som ført regnskap med meg over gitt og mottatt." (Fil 4,15)

Nå bekrefter Paulus at han har mottatt gaven, og han gleder seg stort over den omsorgen den unge menigheten viser ham. Det er ikke bare ord, men det er praktisk omsorg. 

En kristen - selv en apostel - må klare seg med lite i perioder. Andre ganger er det overflod. Paulus har lært en ting: "Å klare seg med det jeg har." (v.11)

Så avlegger han et personlig vitnesbyrd: "Jeg vet hva det vil si å ha det trangt, og hva det vil si å ha overflod. Jeg er innviet i alt, å være mett og å være sulten, å ha overflod og å lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,12-13)

For å kunne leve slik er nøkkelordet: innvielse. 

Er man innviet i alt "makter man alt i ham som gjør oss sterke". Det er viktig å få med seg nyansen her. Det er ikke i meg selv jeg makter alt, men i Ham. Den forskjellen er stor. Den største faren i kristen virksomhet er ikke vår svakhet, men vår styrke. Vi er ofte så sterke i oss selv at vi ikke har behov for Gud. Dermed blir vår styrke et hinder for oss - og for Gud. I deler av kristenheten er det en forakt for svakhet, men apostolisk kristen tro sier det klart og tydelig: "For når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Styrken er dermed Guds. Dette understrekes av ordene: "Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger."

Jesus er Guds ett og alt. Han er det vi trenger. Han er selve ressursen. Han har ikke bare alle ressurser, men ER ressursen. Den som oppdager dette har oppdaget en hemmelighet.

Filipperbrevet epilog er lik prologen og avsluttes med ordene om hellighet: "Hils hver og en av de hellige i Kristus Jesus. Mine søsken her hilser dere. Alle de hellige hilser dere, særlig de som er i keiserens tjeneste." (Fil 4,21-22)

"De som er i keiserens tjeneste" sikter til tjenere, ikke våpenføre menn, som ikke kunne ta del i menighetens gudstjenester og nattverden. Det fantes en rekke romerske garnisoner utenfor keierhovedstaden, men her siktes det til kristne som tjente ved det keiserlige hoff i Rom.

Hermed avsluttes bibelstudiet over Filipperbrevet. Det ble 45 artikler tilsammen for å kommentere de fire kapitlene. Nå lurer jeg på om jeg skal ta fatt på et av de andre brevene, om interessen er tilstede hos mine lesere? Er det en god ide å fortsette, eller blir slike serier for lange?

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 43

 Glede og fred hører sammen! Igjen oppmuntrer Paulus sine venner i Filippi til å være glade: "Gled dere i Herren alltid. Igjen vil jeg si: Gled dere." (Fil 4,4)  Ikke en utenpåklistret glede, men som en Åndens frukt, på tross av omstendighetene. Paulus skriver jo dette mens han sitter i fengsel i Rom: "Men Åndens frukt er ... glede." (Gal 5,22) Og apostelen kobler denne Herrens glede sammen med en erfaring av djup fred: "Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." (v.7) 

Hvis glede og fred er kjennetegnet på et sunt kristenliv, må vi spørre hvorfor den er mangelvare i mange kristnes liv? Hva er det som stjeler gleden og freden fra oss? Det er tydelig at Paulus kjenner godt til denne utfordringen! Svaret er: bekymringer! Bekymringer tar kvelertaket på både gleden, freden og frimodigheten. Hva er så botemiddelet? Bønnen! "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i bønn og påkallelse med takksigelse." (v.6) 

Jeg merker meg at Paulus beskriver ulike bønneformer i dette verset. Han skriver om både bønn, påkallelse og takksigelse. 'Bønnens hus har mange rom,' er tittelen på en bok av Edin Løvås. Og slik er det! Bønnen har mange former, noe for en hver tid og anledning og personlighet.                     

"Påkallelse er mer enn bønnfallelse og antyder intenst alvor i vedvarende bønn - ikke for å oppnå fortjeneste ved bruk av mange ord, men for fullt ut å legge sin sjels byrde i Guds hender. Bønn og fred er nøye forbundet. En som tillitsfullt betror Kristus sine bekymringer istedenfor å gå og engste seg, vil erfaare Guds fredsom beskytter mot bekymringer." (Bibelen Guds Ord Studieutgave. Bibelforlaget 2.utgave 2018, side 1555)

Det manglet ikke på bekymringer for de kristne i Filippi. Selv det å være et menneske, å være så sårbar overfor farer og forandringer i dette liv, er i seg selv noe som kan medføre bekymring. Fred er derimot en frukt av bønnen. 

Paulus legger vekt på at vi kan legge alt framfor Gud i bønn. Det er ingen ting som er for stort for Guds makt, og ingen ting som er for lite for hans kjærlige omsorg.

Vi kan bringe våre bønner og påkallelser framfor Gud. Vi kan be for oss selv, og vi kan be for andre.

Paulus legger også vekt på bønn med takksigelse. Noen har sagt at den som er en kristen skal føle at hans liv er på en måte som strekningen mellom gårsdagens og dagens velsignelser. Bønnen bør derfor også være en takksigelse for selve det privilgium at vi kan be til vår Far i Jesu navn. Jesu Kristi blod har banet veien like til Guds trone. Paulus presiserer også at vi skal takke Gud for alle ting under alle forhold, både glede og sorg. Dette innebefatter to ting: takknemlighet, men også full underordning under Guds vilje. Det er bare når vi har full tillit til at Gud lar alle ting tjene oss til det gode, at vi kan ha den fulle takknemlighet som bønn i tro krever.

Resultatet av bønn i tro er at Guds fred vil stå som vaktposter omkring vårt hjerte. Det er interessant at det ordet Paulus bruker her - 'phrourein', er et militært uttrykk for å stå på vakt. Denne Guds fred, sier Paulus, overgår all forstand. Det betyr ikke at Guds fred er noe så dunkelt at menneskesinnet ikke kan fatte den, selv om om også det er riktig. Det betyr at Guds fred er så dyrebar at menneskesinnet, med all sin dyktighet og kunnskap, aldri kan klare å få den til selv. Det er kun Guds gave. Veien til fred er at vi i bønn overlater oss selv og alle vi er glad i, i Guds kjærlige hender.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 42

 To kvinner som fyker i tottene på hverandre har fåttt plass i den nytestamentlige kanon! Det er det som er så fint med Bibelen: den pynter ikke på fasaden og forskjønner ikke virkeligheten. "Jeg formaner Evodia og Syntyke til å ha det samme sinnelag i Herren." (Fil 4,2) 

Hvem var så Evodia og Syntyke? Og hvem er denne "trofaste medarbeideren" som Paulus ber hjelpe disse to kvinnene til å komme i rette med hverandre? Til det siste først: Flere teorier er satt frem, blant annet at det greske ordet 'Synzygus" er et personnavn. Oversettene av Bibelen Guds Ord velger å oversette dette greske ordet med 'trofast medarbeider', og lar personen forbli anonym. Uansett om vedkommende heter Synzygus eller ikke, så ble vedkommende av apostelen ansett for å være den i blant de troende i Filippi som kunne forsone de to stridbare kvinnene. 

De eneste opplysningene vi får om Evodia og Syntyke er likevel svært verdifulle, og sier ikke minst noe den viktige og ikke minst sterke posisjonen kvinnene hadde i urkirken. "... disse kvinnene som kjemper sammen med meg i arbeidet for evangeliet... som har sine navn i Livets bok..."(Fil 4,3) 

Evodia og Syntyke var kanskje evangelister eller profetinner? Eller diakoner? Vi kjenner til at Føbe var "menighetstjener i Kenkreæ", altså diakon. Om henne heter det i Rom 16,2: "... for at dere kan ta imot henne i Herren på en måte som er verdig for de hellige. Støtt henne på de områder hun kan trenge hjelp fra dere. For hun har vært en velgjører for mange, også for meg." 

Allerede i Jesu følge fantes det kvinnelige disipler. Flere av dem var aktive bidragsytere i de første husmenighetene, som Føbe, tjente som 'velgjørere', det vil si at de støttet arbeidet for evangeliet praktisk og med sine økonomiske midler. Vi ser også hvordan Jesus møter kvinner og gir dem verdighet. Kvinnene var også de første oppstandelsesvitnene og i de første kristne forsamlingene får de betrodde stillinger. 

Som Evodia og Syntyke. I tillegg til denne betrodde stillingen hadde de også sine navn skrevet i Livets bok, som er det største et menneske kan oppleve. Noe større finnes ikke. 

Dette står i skarp kontrast til hvordan kvinner generelt ble behandlet i Hellas på denne tiden. De holdt seg i sterk grad i bakgrunnen. Grekerne var av den oppfatning at en anstendig og respektabel kvinne skulle man se minst mulig til. Hun viste seg aldri alene ute på gaten, hun hadde sine egne rom i huset og hun var aldri sammen med de mannlige familiemedlemmene, ikke engang ved måltidene. Minst av alt tok hun del i noen form av offentlig liv. Men Filippi lå i Makedonia, og der var forholdene helt annerledes. Der hadde kvinnen frihet og en posisjon som de ikke hadde noe annet sted i Hellas.

Dette ser vi blant annet i beretningen i Apostlenes gjerninger som handler om virksomheten til Paulus i Makedonia. I Filippi fikk Paulus den første kontakt for evangeliet på et bønnested nede ved en elv, og i Apg 16,13 leser vi at han talte til kvinnene som var samlet der. Purpurkremmersken Lydia, som blir vunnet for Kristus, var åpenbart en ledende skikkelse i Filippi, jfr. Apg 16,14. Lydia blir også en av de viktige bidragsyterne i reisekassen til Paulus. I Tessaloniki ble mange av de fornemme kvinnene vunnet for den kristne tro, det samme skjedde i Berøa, jfr. Apg 17,4 og v.12. 

Paulus innleder det siste kapitelet i Filipperbrevet med å uttrykkesin hjertevarme overfor sine venner i Filippi: "Derfor, mine kjære og mine søsken som jeg lengter etter, min glede og min krone, står fast i Herren dere elskede." Han elsker dem og lengter etter dem. Dette er mennesker han har vunnet for Kristus.

Det er sterke ord Paulus bruker om sine venner i Filippi, men det kommer enda sterkere frem på gresk hva han mener om dem. Han bruker et ord som er svært malende. Han kaller dem 'min krone' eller 'min krans'. Det er to ord for 'krans' eller 'krone' på gresk. Det ene er ordet 'diadema', som betyr 'kongekrone'. Det andre er ordet 'stefanos', som er brukt her og som har to betydninger. 

1) Det var den seierskransen som gikk til seierherren ved de greske idrettsgrenene. Den var flettet av ville olivenblader og laurbær. Å vinne denne kransen var det aller gjeveste for en idrettsmann.

2) Den andre formen for ordet 'stefanos' var om den kransen som gjester ble kronet med på store fester. 

Det er som om Paulus her sier at filipperne var selve kransen av alt hans slit og strev. Det var som om han sier at de ville være hans 'stefanos' på den store himmelfesten.

Det er disse Paulus ber om å stå fast i Herren. Ordet som Paulus bruker om å stå fast - 'stekete' - er det ordet som ble brukt om en soldat som står fast i kampens hete, med fienden som presser på fra alle kanter.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 41

 Det er ikke likegyldig hvordan man lever som en kristen. Ens liv kan bli en selvmotsigelse, og avstanden mellom ord og handling kan bli så stor at den er uoverkommelig. Det er mulig å bli en fiende av Jesu Kristi kors. 'Det er ikke Gud jeg har problemer med, det er bakkemannskapet hans', har noen sagt. Apostelen Paulus sier det slik: "Som jeg ofte har fortalt dere, og nå gråtende forteller dere igjen: Mange vandrer som fiender av Kristi kors." (Fil 3,18) 

Det er altså en sorg hos apostelen dette. Liv og lære samsvarer ikke. Man bekjenner seg til Kristus, men lever på en måte som motsier bekjennelsen. Så konkretiserer Paulus hva han mener: "Deres mål er fortapelse, deres gud er magen, de setter sin ære i skam og tenker bare på de ting som hører jordelivet til." (v.19)

I vår frykt for å bli oppfattet som prektige og dømmende våger vi nesten ikke å snakke om dette i vår tid. Vi stiller vel sjelden spørsmålstegn ved vår livsførsel? 'Det har ikke andre noe med,' sier vi, og er rede til å forsvare mye om noen skulle trå oss nær og utfordre oss mec hensyn tl hvordan vi lever og hvordan vi bruker våre penger. Eller måten vi kler oss på. Ærer vi Kristus i disse tingene. Viser vi med våre liv sann gudsfrykt, eller sitter det mest i munnen? Får troen vår noen praktiske konsekvenser i det hele tatt? Fil 3,18-19 er ingen predikant eller pastors favorittekst, med mindre det handler om andre og ikke oss selv! 

I stedet for å være opptatt av det som hører jordelivet til, skulle vi være himmelvendte. Ikke samle oss skatter på jorden, men gjøre gode investeringer for det Riket som kommer! Jesus var veldig tydelig når det gjaldt dette. Han sa:

"Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust ødelegger, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler. Men samle dere skatter i Himmelen, hvor verken møll eller rust ødelegger, og tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor skatten deres er, vil også hjertet deres være." (Matt 6,19-21)

Himmelperspektivet er tydelig hos Paulus: "Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også med iver på Frelseren, Herren Jesus Kristus." (Fil 3,20)

De som Paulus kaller 'fiender av Kristi kors' kan ha vært gnostikerne som var en stadig urfordring for de første kristne. Vi støter på dem en rekke steder i Det nye testamente. "Dette var vranglærere som forsøkte å intellektualisere den kristne tro og gjøre en slags filosofi ut av den. Deres hovedtese var at det fra tidenes begynnelse av alltid hadde vært to virkeligheter: ånd og materie. Ånden, sa de, er utelukkende god. Og materien er utelukkende ond. Hvis materien i sitt innerste vesen er ond, vil også kroppen i sitt innerste vesen være ond, og den forblir ond uansett hva du gjør med den. Dette fikk den konsekvens at du kunne gjøre hva du ville med kroppen din og synde med den, fordi ånden din var ren og uberørt. Dermed lærte gnostikerne at fråtseri og hor og homoseksualitet og drukkenskap ikke spilte noen som helst rolle, for det angikk jo bare kroppen som jo allikevel var uten betydning." (William Barclay: Min daglige studiebibel: Filipperbrevet, side 86)

En gruppe gnostiker hevdet at mennesket ikke kunne bli kalt fullkommen før det hadde erfart alt det livet hadde å by på, både på godt og ondt. Derfor, sa de, var det et menneskets plikt å utforske syndens dybder. 

Gnostikerne forvrengte det kristne nådesbudskapet. De sa at i kristendommen var alle lover oppløst og at en kristen hadde frihet til å gjøre akkurat det han ville. De satte sin ære i å la sine lidenskaper få fritt spillerom. De sa at siden nåden var vid nok til å dekke all slags synd, kunne et menneske synde så mye han ville uten å bekymre seg. Det spilte ingen rolle for Guds altomfattende kjærlighet og tilgivelse. Vi har lignende strømmer i vår egen samtid, hvor en ny nådelære har grepet om seg. 

Paulus avslutter med å peke på det kristne håpet. Den som er en kristen venter med iver på Frelseren, det vil si Jesu gjenkomst. 

"Han skal forvandle vår forgjengelige kropp, så den blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han v gjøre ved den kraft som gjør Ham i stand til å underordne alle ting under seg selv." (Fil 3,21) 

Det kommer en dag da vi skal få legge til side vår dødelige kropp som vi har nå, og bli som Jesus Kristus selv. Det kristne håp er at det kommer en dag da vår forgjengelighet skal bli byttet ut med noe som ikke er noe mindre enn Kristi guddommelighet, og det dødelige skal bli forvandlet til det udødelige livs herlighet. 

I neste artikkel tar vi fatt på kapittel 4 og det siste kapitlet i Filipperbrevet.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 40

Påbegynt er ikke fullført! Guds ord er tindrende klar på at det er mulig både å vike av fra veien man har startet på, men også falle fra troen. Det er derfor apostelen Paulus oppmuntrer filipperne til å fortsette ikke bare å gå veien, jage videre, men på samme veien! "Det gjelder at så langt vi har nådd, fortsetter etter den samme rettesnor og har det samme sinnelag. Søsken, vær mine etterfølgere, og legg merke til dem som vandrer slik, ettersom dere har oss som forbilde." (Fil 3,16-17)

Det er tydelig at Paulus ikke er norsk! Vi ville aldri ha funnet på å si: 'Ha meg som forbilde!' Vi ville nok si det motsatte, preget som vi er av Janteloven! 'Ikke se på meg, se på Jesus,' sier vi ganske fromt og synes vi er riktig åndelige. Men hvordan skal folk se Jesus om de ikke ser Han gjennom oss? Kristus selv ber oss om å "gjøre disipler" (Matt 28,19)

"Vær mine etterfølgere, slik jeg er Kristi etterfølger!", skriver apostelen Paulus til den kristne forsamlingen i Korint, eller som det gjengis i 2011-oversettelsen fra Bibelselskapet: "Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus til forbilde."

Vi trenger alle gode rollemodeller. Mennesker som er modne i troen, som har vært ute en vinternatt, gjort seg erfaringer med Gud, som har vist trofasthet, som har kjent noe av Kristi lidelsessamfunn. Åndelige veiledere og medvandrere. Vi ser ikke våre egne blindsoner, vi er avhengige av noen som kan lytte og gi gode råd, så slipper vi å tråkke feil. Alle burde ha en åndelig far eller mor. 

Også fordi den kristne tro er en overlevert tro. Vi arver den fra fedrene. Den skal ikke finnes opp i hver ny generasjon. Den er gitt en gang for alle. Den endres ikke med vær og vind. "Dere kjære! Mens jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere TIL Å STRIDE ALVORLIG FOR DEN TRO SOM EN GANG FOR ALLE BLE OVERGITT TIL DE HELLIGE." (Jud v.3)

Det er denne 'overgitte' eller 'overleverte' troen apostelen sikter til når han skriver om "den samme rettesnor" i Fil 3,16. Dette er 'apostlenes lære' som omtales i Apg 2,42. Ordet som oversettes 'rettesnor' på norsk er det greske ordet 'kanoni'. "Termen 'kanon' er blitt et viktig teologisk begrep fordi ordet er tatt i bruk om de skrifter som utgjør og tilhører den bibelske kanon, som anerkjennes av den kristne menighet som autoritative og som rettesnor for liv og lære." (Studiebibelen bind 5, side 533)

Her skylder jeg dere å gjøre oppmerksom på at ordet 'rettesnor' ikke fremkommer i Bibelselskapets oversettelse av 2011. Heller ikke i Norsk Bibels oversettelse av 1988, revidert i 2007. Det skyldes at begge disse Bibelutgaver bruker lesemåten i to utgaver av det greske nytestamente, henholdsvis De forente Bibelselskapers 3.utgave og Nestle-Alands 26.utgave mens den oversettelsen jeg har brukt til dette bibelstudiet - Bibelen Guds Ord Revidert utgave av 2017 - som bygger på Textus Receptus, en gresk overlevert tekst som ble brukt i dansk-norske utgaver frem til 1904, blant annet i Luther-utgavene bruker derimot dette ordet. Den samme teksten er blitt brukt i de engelsk-språkelige utgavene som kalles King James-utgavene.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 39

Å legge alt bak seg, er lettere sagt enn gjort. Vi roter gjerne i fortiden, selv i ting som er bekjent og glemt fra Guds side. Men det er det apostelen Paulus oppfordrer oss til å gjøre! "Ikke slik å forstå at jeg allerede har nådd det eller allerede er blitt fullkommen. Men jeg jager framover, så jeg kan gripe tak i det ettersom Kristus Jesus også har grepet tak i meg. Søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som ligger foran. Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,12-14)

Det kristne livet er et langdistanseløp!

Paulus bruker det greske ordet: 'Teleios', to ganger i dette avsnittet. På norsk oversettes det gjerne med 'fullkommen' i vers 12, og med 'modenhet' i vers 15. Men ordet 'teleios' har flere betydninger på gresk. Det betyr blant annet: 'fullt moden' i motsening til 'uutviklet'. Det brukes for eksempel om en fullt voksen mann i motsetning til en uutviklet ungdom. Det brukes også i betydningen 'moden i sinn', og betyr dermed en som er moden for en oppgave i motsetning til en lærling. Men i en kristen kontekst brukes det ofte om en person som er døpt og medlem av menigheten, i motsetning til den som ennå går til dåpsundervisning. I den første menighet ble ordet ofte brukt for å beskrive martyrer. Det er blitt sagt at martyrens liv ble fullendt ved sverdet, den dagen han døde, ble omtalt som hans fullendelse. Tanken er at et menneskes kristne modenhet når sitt høydepunkt gjennom martyriet. Når nå Paulus bruker ordet i vers 12, sier han at han på ingen måte er fullkommen, men han jager stadig framover. 

Han gir oss to eksempler:

1. Han sier at han forsøker å gripe det, fordi han selv er grepet av Kristus. Paulus følte hele livet at han var nødt til å jage framover, for at han ikke skulle svikte Jesus og ødelegge det mål Jesus hadde satt for ham.

2. For at dette skulle skje må to ting finne sted: Han glemmer det som ligger bak. Det vil si, at han aldri vil rose seg av noe han en gang har gjort. For det andre han strekker seg etter det som ligger foran. Ordet som her er brukt for å strekke seg er det greske ordet: 'epekteinomenos'. Det er et meget talende ord og det ble brukt om en som løper på en idrettsbane og som strekker seg for å bryte målsnoren først. Det beskriver en som har øye for bare målet og som er på full fart mot dette.

I vers 15 bruker Paulus igjen det samme ordet, og han sier at slik skal alle som er 'teleios' se på det. Det han mener er: 'enhver som er kommet til modenhet i troen og vet hva kristen tro er, må kjenne til kristenlivets innsats og kamp og smerte.' Det kan hende at noen ser annerledes på enkelte ting, men hvis han er ærlig, vil Gud gjøre det klart for ham at han aldri må slappe av i sin innsats eller senke kravene, men han må jage framover mot målet helt til siste slutt.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 38

 

Et av de flotteste bibelversene jeg kjenner er Apg 2,24: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (2011-oversettelsen) Apostelen Paulus kobler sammen det 'å kjenne Kristus' og ha del i 'samfunnet med Kristi lidelser' med 'kraften av Hans oppstandelse' (Fil 3,10) Vi kan ikke løsrive disse tingene fra hverandre. I den grad vi kjenner Kristus og har del i lidelsesfellesskapet med Ham, har vi også del i Hans oppstandelseskraft. 

Min åndelige far, som jeg nevnte i forrige artikkel, og som nå er hjemme hos Herren, snaakket ofte med meg om disse ordene fra Romerbrevet: "Hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere." (8,11)

Jeg tror det ikke helt har gått opp for oss hvilket enormt kraftpotensiale som bor i oss! Når døden ikke klarte å holde Kristus fast i døden, men måtte gi tapt, og denne veldige kraften som selv døden måttte gi tapt for, hva kan ikke da skje med våre liv når det er den samme kraften som bor i oss? Jeg er ganske sikker på at det er Kristi oppstandelseskraft som holder meg i live med de sykdomsutfordringene jeg har og jeg er ganske sikker på at det er denne oppstandelseskraften som kan reise meg opp igjen og fornye hele min dødelige kropp med liv og helse! 

Vi skulle leve hver eneste dag i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. 

For alt står og faller med oppstandelsen. Det ville ikke vært noen kraft i korset uten Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Da ville budskapet om Kristi stedfortredende død på korset være et tomt budskap uten verdi i det hele tatt. Men med Kristi oppstandelse så har døden tapt. De er ikke djevelen som sitter med nøklene til døden og dødsriket, men Kristus! "Jeg er Han som lever og var død, og se Jeg er levende i all evighet. Amen. Jeg har nøklene til dødsriket og til døden." (Åp 1,18)

Budskapet om Jesu oppstandelse er uløselig knyttet til den overleverte apostoliske troen. Ved en anledning blir Paulus beskyldt for å forkynne at det er flere guder. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger: "Han synes å være en som forkynner fremmede guder. Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem." (17,18) Dette kommer ikke så godt frem på norsk, men på gresk heter det at Paulus forkynte om Jesus og Anastasis. Dette hørtes for hans tilhørere ut som han forkynte om Jesus og en gud til som het Anatasis. Så sammenvevd var apostlenes forkynnelse av Jesus og Hans oppstandelse at de kunne ta så feil. Anastasis er det greske ordet for 'oppstandelse'.

Hvordan hadde Kristi forsamling i vest sett ut i dag om den hadde lagt større vekt på å kjenne Herren, ha del i Hans lidelser og levd i oppstandelseskraften. Svaret finner vi blant annet i Kina og Iran, som lever i en kolossal menighetsvekst - og forfølgelse. Slik den første menigheten gjorde. Er vi villige til å betale prisen? Dette kommer nemlig ikke av seg selv.

For hvordan får vi del i denne oppstandelseskraften? I 'samfunnet med Kristi lidelser'. Der blir vi sakte men sikkert "likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 37

Det å 'kjenne' Kristus henger sammen med å få del i 'samfunnet med Hans lidelser' - Fil 3,10. Vi kan ikke ha det ene uen det andre! Den som tror noe annet, kjenner Kristus bare overfladisk. Men det er ikke dette vi vil høre om. Jeg har merket meg under lesningen av evangeliene i Det nye testamente, at hver gang Jesus ville snakke med og forberede sine disipler på sin lidelse og død, vred de samtalen over på noe annet. De vegret seg for å snakke om det. Er det noe annerledes i dag? Vi unngår de vanskelige temaene.

Lider Kristus i dag? Ja, og den som vil kjenne Ham, virkelig kjenne Ham, må gå inn i dette lidelsesfellesskapet. Vi initeres inn. Vi tvinges ikke. Dette er en personlig invitasjon, forskjellig fra person til person. Til et samfunn med Kristus 'utenfor leiren', i ensomhet. Denne veien er det bare du som kan gå. Den kan til og med vekke forargrelse hos andre, også kristne, fordi de ikke kjenner og ikke forstår ditt særegne kall. 

Samfunnet med Hans lidelser er også en konkret vei, en praktisk utøvelse av troen: "Han ble mishandlet og fornedret, likevel åpnet Han ikke sin munn. Lik et lam ble Han ledet bort for å slaktes. Slik en sau tier mens han klippes, åpnet Han ikke sin munn." (Jes 53,7) 

Apostelen Peter er inne på dette i sitt brev: "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led OG ETTERLOT DERE ET EKSEMPE, FOR AT DERE SKULLE FØLGE I HANS FOTSPOR. Han gjorde ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i Hans munn. Da Han ble hånet, hånte Han ikke igjen. Da Han led, truet Han ikke, men overlot seg selv til Ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,21-23)

Peter har mer å si om dette lidelsesfellesskapet med Kristus: "Dere kjære! Dere skal ikke undre dere over den ildprøven som kommer over dere, som om det hendte dere noe underlig. Men gled dere i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, så dere også kan glede dere med overstrømmende glede når Hans herlighet blir åpenbart. Hvis dere blir hånet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. Fra de andres side blir Han spottet, men fra deres side blir Han æret. Men ingen av dere må lide som en morder, eller tyv, eller forbryter, eller en som blander seg opp i andres saker. Men hvis noen lider som kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud i denne sak." (1.Pet 4,12-16)

Paulus har tidligere i dette brevet talt om at kunnskapen om Kristus er mer verdt enn alt annet. Nå definerer han nærmere hva han mener. Nå snakker han om å kjenne Kristus. Han bruker det greske verbet 'ginoskein' som nesten uten unntak betyr: 'å kjenne'. Ikke bare som intellektuell kunnskap om visse fakta eller prinsipper, men som å kjenne en person. I Det gamle testamente brukes ordet 'å kjenne' om en intim seksuell forbindelse. Skal vi oversette 1.Mos 4,1 bokstavelig står det: "Adam kjente Eva, sin hustru; og hun ble med barn." Det hebraiske verbet som brukes for 'å kjenne' er 'yada' og det er det samme ordet som på gresk heter 'ginoskein', og betyr 'kjenne' i betydningen: 'å ha seksuell omgang med'. Verbet antyder altså den mest intime kjennskap man kan ha til et annet menneske. 

Igjen og igjen kommer Paulus tilbake til det faktum at når en kristen må lide, får han på en underlig måte del i Kristi lidelser, på en slik måte at vi er med på å utfylle det som mangler i Hans lidelser. Nå er det viktig å ha tunga rett i munnen, for dette handler ikke noe om Kristi forsoningsdød. Det er ingenting som kan legges til Golgataverket. Det det er snakk om er det som ennå mangler for at Kristi forsamling kan stå fram uten flekk og lyte: 

"For slik Kristi lidelser kommer til oss i rikt mål, blir også vår trøst rikelig ved Kristus. Lider vi trengsel, er det til trøst og frelse for dere, og det får sitt uttrykk i tålmodighet in de samme trengslene vi lider. Om vi trøstes, er det til trøst og frelse for dere." (2.Kor 1,5-6)

"Alltid bærer vi Herren Jesu død med oss i kroppen, for at Jesu liv skal åpenbares i vår kropp. Vi som lever, blir alltid overlatt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vår dødelige kropp." (2:Kor 4,10-11)

"Fra nå av må ingen plage meg, for jeg bærer Herren Jesu merker på min kropp." (Gal.6,17)

"Som en tjener gleder jeg meg nå i mine lidelser for dere og oppfyller ved meg selv det som mangler i Kristi trengsler, for Hans kropps skyld, som er menigheten." (Kol.1,24)

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 36

 Jeg forsøker å se han for meg der han sitter fengslet i keiserhovedstaden Rom. Menneskelig talt er han fysisk sett svært begrenset. I Filipperbrevet beskriver han en fortid som er fullført, om en nåtid som er begrenset og om en fremtid som både er usikker men som likevel har et klart mål: himmelen. Han er ikke opptatt av å bli satt fri. Han bærer kun på en lengsel: 

"... for at jeg kan få kjenne Ham og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser ved at blir likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

Å FÅ KJENNE HAM! 

Det er livet. Det viktigste av alt. Ikke kunnskap. Kunnskapen blåser et menneske opp, sier Skriften, men kjennskap. Her har vi mye å gå på de fleste av oss, vil jeg tro. Ved en anledning sa Jesus, og siterte en av profetene: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." Avstanden mellom vår hjerne og vårt hjerte er den største avstanden av alle. En ting er hva vi vet og kan, noe helt annet er hva vi har erfart. Vi kan lese oss til mye, men kjennskap er erfaringsbasert.  Kjennskap oppnås gjennom å bruke tid sammen med Jesus. Kvalitetstid. Du kan være kunnskapsrik som bare det, og øse av mange kilder, men det kan ikke måle seg med å kjenne Kristus.

Mens han sitter fengslet, er det altså dette som opptar apostelen Paulus. Erfare Kristus kan han gjøre uansett hvor begrensede rammene er rundt ens liv. Til og med i et fangehull. Eller sykdom. Vi har fri adgang til Jesus, vi trenger ingen mellommann. Han er mellommannen mellom Far og oss. Bønnen har ingen begrensninger.

Jeg ser tilbake med djup takknemlighet på det vennskapet jeg hadde med min åndelige veileder i mange år, pinsevennen Ole Petter Bekkelund. Det er mye som kunne sies om ham. En av dem er at han kjente Jesus. Å komme hjem til Ole Petter var spesielt. Stua der han ofte satt og ba i timesvis, hadde en egen himmelsk atmosfære. Det hendte jeg kom til ham og han ikke tok imot meg i inngangsdøra. Da listet jeg meg inn, for da visste jeg at han satt i stua. Da jeg kom inn i stua satt han med lukkede øyne og var helt stille. Av og til kunne han sukke. Da sa han: Ja, ja Jesus. Så ble det stille igjen lenge. En dag jeg opplevde denne helluge atmosfæren, sa han plutselig. 'Det er ingen vegger og intet tak i dette huset!' ' Hva mener du, Ole Petter?,' sa jeg. Og så kunne han fortelle om en åpen himmel og at bønnen ikke hadde noen begrensninger. En stund var han i Norge, i neste stund hadde han forflyttet seg til Afrika eller Sør-Amerika. Han levde i bønnens verden.

Og så KJENTE Ole Petter Jesus. De var bestevenner.

Kjennskap modnes frem. Over tid. Gjennom en daglig vandring. Gjennom smerte og lidelse. Gjennom erfaring. 

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 35

 Det hender jeg tar frem familiens russiske Matryoshka-dukker når jeg skal illustrere ordene fra Fil 3,9: "... og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som blir gitt ved troen på Kristus, rettferdigheten som er av Gud på grunn av troen." Da tar jeg frem den største og den minste, og så legger jeg den minste inni den største og sier: 'Slik ser Gud meg i min rettferdighetsdrakt. Mitt liv er skjult med Kristus i Gud.' Jeg syntes det er en god illustrasjon. Gud ser ikke meg, Han ser Kristus! Fordi mitt liv er skjult i Kristus. Det er hva det vil si å være rettferdiggjort.

Jeg elsker disse sterke ordene: "men den som BLIR GITT VED TROEN på Kristus, RETTFERDIGHETEN SOM ER AV GUD..." 

Hva er dette? Det er evangeliet! 

"Alt det Paulus tidligere var stolt over og stolte på, fremstår nå som avfall, skrot og verdiløst skrap. Ingenting av dette gjelder for Gud. Dersom Herren går man etter i sømmene, vil han se at synden har sneket seg inn overalt. Men nå har han Kristus," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar til Filipperbrevet. (Bo Gietz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag. Bind 3, side 64-65)

Paulus satte ikke lenger lit til noe i ham selv. Han satset bokstavelig talt livet sitt på en bedre rettferdighet: Kristi rettferdighet. 

Gunnar Johnstad og Tore Lund i deres 'Håndbok til Det nye testamente' lanserer en spennende tanke rundt vers ni i Fil 3: 

"Vers 9 er en summarisk sammenfatning av hele av hele den paulinske rettferdiggjørelseslæren, jfr Rom 3,21-30. At den omtales så kort,tyder på at Paulus har undervist menigheten i Filippi om den tidligere."  (Gunnar Johnstad/Tore Lund: Håndbok til Det nye testamente. Luther forlag 2007, side 368)

Så sentral som rettferdiggjørelseslæren er i den undervisningen Paulus gir har de to helt sikkert rett. Vi får den best utlagt i Romerbrevet: 

"Nå er Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet loven og profetene bevitnet. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men de blir rettferdiggjort, ufortjent, av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud fram som et soningssted, ved troen, i Hans blod, for å vise sin rettferdighet. For Gud i sin tålmodighet hadde båret over med de synder som tidligere var gjort. Slik ville Han vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Hvor er nå vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Derfor holder vi fast på at det er ved tro mennesket blir rettferdiggjort, uten lovgjerninger. Eller er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også folkeslagenes Gud? Jo, også folkeslagenes, for Gud er En, Han som rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen. Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven." (Rom 3,21-31).

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 34

Et møte med Jesus forandrer alt. For Paulus var det er før og et etter den skjellsettende dagen da han var på vei til Damaskus i Syria, for å fengsle kristne. Det er på vei dit han får sitt livsforvandlende møte med Frelseren. Kristenforfølgeren Saulus blir misjonæren Paulus. Plutselig betyr ikke 'skrytelista' noe mer! Alt det som talte til hans fordel. Alt det han kunne se tilbake på og peke på når han ble spurt. Borte er det alt sammen.

Overveldet av Kristi kjærlighet og bunnløse nåde skriver han til filipperne: "Men alt det som var en vinning for meg, det regner jeg som tap for Kristi skyld." (Fil 3,7)

Det er sterke ord, men han stopper ikke der. Han skriver: "Ja, som visst regner jeg alt som tap, sammenlignet med det som er så mye mer verd, kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. På grunn av Ham har jeg lidd tap tap på alt, og jeg regner det som søppel, for at jeg kan vinne Kristus." (v.8)

'Skrap' bruker enkelte norske oversettelser. 'Søppel' bruker den reviderte oversettelsen av 2017 av Bibelen Guds Ord. Det sier ikke så rent lite.

Det greske ordet er 'skybalon'. Dette ordet har to betydninger: I vanlig gresk språk kan en si at det var avledet fra uttrykket 'kusi allomena' som betyr 'det som er kastet til hundene'. Går man til en medisinsk ordbok betyr ordet 'ekskrementer'.  Ifølge 'Innsikt' som er en studieutgave til Det nye testamente utgitt av Norsk Bibel kan 'skybalon' oversettes med: 'skitt', 'møkk', 'skrap', 'skrot', 'verdiløse og foraktelige ting'. (Innsikt, side 990)

Å miste alt og likevel vinne Kristus. Det er hva det handler om. Ingenting annet kan sammenlignes med Ham. Slik oppleve Paulus det. Han skrotet alt annet. Dette er ikke en teoretisk tro. Slik kan bare et menneske skrive som virkelig har opplevd Kristus. Da blekner alt annet. 

Paulus hadde oppdaget at et rett forhold til Gud er basert, ikke på Loven, men på troen på Jesus Kristus. Det er ikke noe som et menneske kan prestere, men det er en gave fra Gud. Det er ikke noe som blir vunnet ved innsats, men noe som en tar imot i tillit. 

Selve grunntanken i dette avsnittet fra Filipperbrevet er at Loven er til ingen hjelp, men det eneste som duger er å kjenne Kristus, og ta imot Guds nåde. Selve språket som Paulus bruker for å beskrive Loven - som 'skrap' eller 'søppel' - står i forhold til Kristus. Han sammenligner de to, og da vinner Kristus overlegent. Dette viser bare hvordan hans egne anstrengelser for å leve etter Loven var forgjeves. Og den gleden som stråler fram gjennom hele avsnittet viser at han har opplevdat nåden fra Gud som finnes i Jesus Kristus er fullt ut tilstrekkelig.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 33

Apostelen Paulus fortsetter sin 'skryteliste' og nevner:

3. Han var en hebreer.

Men hadde han ikke allerede skrevet at han var en israeler? Hvorfor nevner han da at han er en hebreer født av hebreere? Historien er som følger: Jødene var spredt ut over store deler av den da kjente verden. Det fantes tusener av dem i keiserhovedstaden Rom, og i Aleksandria i Egypt var det mer enn en million jøder på denne tiden. Og jødene holdt seg til Torahen og alle de forskrifter Gud hadde pålagt dem. Det eneste var at flere av dem glemte sitt eget språk: hebraisk. Det fantes for eksempel mange gresktalende jøder. Da var det annerledes med Paulus. Som den rettroende jøde han var holdt han på språket sitt, selv om han behersket flere språk, deriblant gresk. 

Paulus var født i den hedenske byen Tarsos. Sin utdannelse hadde han fått sin utdannelse hos en av samtidens mest anerkjente lærde, Gamaliel, jfr Apg 22,3.

4. Han var en brennende fariseer.

At Paulus var medlem av denne tidligere vekkelsesbevegelsen var noe han nevner flere ganger i Apostlenes gjerninger, jfr Apg 22,3; 23,6 og 26,5. Navnet fariseer betyr: 'de som skiller seg ut'. De tok ikke del i det offentlige liv og ikke del i offentlige oppgaver. Som fariseer hadde Paulus innviet hele sitt liv til den strengeste av alle de jødiske gruppene. Som fariseer var han ulastelig når det gjaldr å følge Loven og jødedommens forskrifter. 

5. Han forfulgte Kristi forsamling

Som fariseer og rettroende var han desto mer ivrig etter ikke bare å ta et oppgjør med de kristne, men forfølge dem fra sted til sted.  Han bokstavelig talt jaget dem, og trodde at han tjente Gud med å gjøre det. Dette plaget Paulus i årene etter at han selv ble en Kristi etterfølger. Igjen og igjen tar han det opp, jfr Apg 22,3-21;26,4-23 og 1.Kor 15,8-13. 

6. Etter loven var han uklanderlig

Paulus hevder at det ikke fantes noen av noens krav som han ikke hadde oppfylt.

Slik lister altså Paulus opp for sine lesere sitt rulleblad.  Han kan best beskrives som en god og pliktoppfyllende religiøs mann, som tilhørte den strengeste og mest selvdisiplinerte gruppering innen Jødedommen. Han brant av iver etter å gjøre alt det Gud påla ham. Alt dette kunne Paulus ha lagt på vektskålen til sin fordel. Men en skjellsettende opplevelse på vei til Damaskus i Syria hvor hans oppdrag er å finne de kristne og få dem arrestert, snur alt på hodet. Det er et før og et etter Damaskus-reisen. Plutselig betyr ikke noe av dette noen ting lenger. Han anser det for skrap, for søppel. 

Hvorfor? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 31

 'Utapåklistret' hellighet og glede er ikke bare slitsomt - det er reinspikka fariseisme! Noe av det som provoserer meg er disse nymotens innledningene til møter og gudstjenester, hvor møtelederen kjekt spør: 'Er vi glade i dag?' eller enda verre: 'Nå er vi glade dere!' Og så tvinges vi alle til å svare bekreftende på dette: 'Joda, vi er glade vi!' Så livsfjernt kan det bli. 

Når apostelen Paulus skriver om gleden, er det ikke noe overfladisk eller livsfjernt: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren." (Fil 3,1) Paulus har møtt gleden personifisert: JESUS! "Dette har Jeg talt til dere for at MIN GLEDE skal være i dere, og for at deres glede skal være fullkommen." (Joh 15,11)  Jeg merker meg at Jesus snakker om Hans glede og at denne gleden er fullkommen. Altså ikke en overfladisk glede, men en guddommelig. Den er uavhengig av omstendighetene. 

Så er det da også gleden som er dette brevs tema. 

Den kristne gleden er en glede i Herren. Grunnleggende for denne gleden er at en kristen alltid lever med Guds kjærlighet og nærvær over sitt liv. Vi kan miste alt, men vi kan aldri miste Kristus. Til den kristne forsamlingen i keiserbyen Rom, med alt det mørke og ondskap denne byen representerte, skriver apostelen Paulus: 

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelsem hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Det står skrevet: For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer. Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss. For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå, eller det som skal komme, erken høyde ller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus vår Herre." (Rom 8, 35-39)

Vi må minne hverandre om hvor Paulus befinner seg når han skriver disse ordene: "For øvrig, mine søsken, gled dere i Herren. Å skrive det samme til dere igjen er ikke tungt for meg, og for dere gir det bare større visshet." (Fil 3,1)

Mest sannsynlig sitter han fengslet i Rom. Gleden i Herren er ikke avhengig av ytre omstendigheter. Selv der kan Paulus kjenne på gleden i Herren. Som skriftlærd husket han sikkert ordene fra Neh 8,10: "Gleden i Herren ER DERES STYRKE."  

"Fangen Paulus har talt om sin glede midt i uvissheten. Nå tar han igjen opp temaet. Han formaner filipperne til å glede seg - midt under forfølgelsene. De skal glede seg 'i Herren'. Igjen møter vi disse ordene, ikke som et fromt begrep hengt på av gammel vane, men som en påminnelse om selve hovedsaken. Det går an å glede seg midt i vanskelighetene når vi lever i fellesskap med Kristus, eier hans tilgivelse og har ham i sin nærhet. Uansett hva som skjer, vvet vi at fienden ikke kan skille oss fra ham." (Biskop Bo Giertz: Forklaringer til Det nye testamente. Lunde forlag, bind 3, side 63-64)

Paulus er heller ikke fremmed for å gjenta seg selv. Han kjenner gjentagelsens hemmelighet. Og han unnskylder seg ikke for å gjøre det heller. Noe godt kan ikke sies for ofte. Som forkynnere skal vi verken skamme oss eller unnskylde oss for å gjenta noe fra Guds ord. Mye mindre sitter igjen enn det vi tror av vår forkynnelse og undervisning. 

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 30

I enkelte kristne miljøer er det ikke greit å være syk. Jeg holdt på å si: I enkelte kristne miljøer er det ikke sunt å være syk! Ikke om du er kronisk syk, i hvert fall. Det er ikke bare en forventning om at du skal være frisk, men du ansees å ha liten tro om du er syk. Alle kristne skal være friske. Det er lett å si for de som ikke er syke. Jeg har selv møtt dette - mange ganger i kristne miljøer. Er du syk må det være noe galt med deg, med bekjennelsen din, kanskje det er snakk om en skjult synd? 

Da er jeg glad at det i den kristne forsamlingen i Filippi fantes en som nettopp var syk, ja døden nær. Epafroditus var til og med en av Paulus' nærmeste medarbeidere. Paulus beskriver ham som: "min bror, medarbeider og kampfelle, han som ar budbærer til dere og som tjente meg med det de hadde bruk for." (Fil 2,25)

Men så ble han syk: "For han var virkelig syk, nesten til døden." ((Fil 2,27)

Slik kan også skje med en kristen. Og alle kristne dør en dag. Oftest av en sykdom. 

Og man burde ikke kjenne på fordømmelse for det! Lidelsen er og blir et mysterium. Sykdom rammer alle, uansett hvor hellige de måtte være! Kanskje er noen av de mest trofaste Herrens vitner rammet av sykdom.

Epafroditus ble frisk igjen, men det er heller ingen selvfølge! "Men Gud hadde barmhjertighet med ham, og ikke bare med ham, men med meg også, så jeg ikke skulle få dobbelt sorg." (Fil 2,21)

Epafroditus er ikke den eneste i Det nye testamente som ble syk. "Trofimos etterlot jeg syk i Miletos" (2.Tim 4,20). Tror du Paulus hadde bedt for ham. Timoteus var stadig syk, og da Paulus kom til Galatia-området var han så syk at noen ville gi ham 'deres øyne', med andre ord det beste de hadde for at han skulle bli frisk igjen.

Jeg fryder meg over alle som blir helbredet. Hvorfor alle ikke blir det, vet jeg ikke. Det overlater jeg til Gud. Jeg vet at alle en dag blir friske, men om det skjer i dette liv eller når jeg har brutt målstreken og er hjemme i himmelen, vet bare Gud. Jeg fortsetter å be, både for min egen helbredelse og andres, og har sett mange bli helbredet i min tjeneste fra alvorlige sykdommer, selv om jeg selv har flere alvorlige sykdommer.

Slik er livet med Gud. Vi har ikke svar på hvorfor noen blir alvorlig syke - og dør, men det er det ingen andre som har heller. De som mener seg å vite svaret, legger mye byrder på skuldrene til de som har tunge byrder å bære fra før av. Hold opp med det!

I neste artikkel begynner vi på gjennomgangen av Filipperbrevets tredje kapittel.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 28

 Apostelen Paulus ser på sitt liv som et drikkoffer som blir øst ut: "Ja, og hvis jeg blir utøst som et drikkoffer under ofringen, og tjenesten for deres tro, er jeg glad og gleder meg sammen med dere alle." (Fil 2,17) Så helt med Kristus levde og identifiserte Paulus at hele hans liv og tjeneste var gjennomsyret av Jesus! Det er sterkt å lese disse ordene. Jeg tenker på salmestrofen, som Hans Nielsen Hauge sang ute på et jorde i Østfold da han ble døpt i Den Hellige Ånd:. 'Meg og hva mitt er jeg gjerne vil miste når du alene i sjelen må bo..." Da blir ens liv ikke så mye sentrum som Jesus blir det. Da er ens liv så overgitt til Herren, at det er Han som blir alt. Da øser man livet sitt ut for Ham.

Dette gleder apostelen seg over! Paulus er ikke så viktig, Kristus er! Han vil bruke selve livet sitt på Ham! Slik kan bare en skrive som er blitt tent i brann, som virkelig har opplevd hvem Kristus er. Her er det ikke snakk om en intellektuell tilnæring til troen, en boklig lærdom, men erfaringsbasert tro. 

Midt i denne 'fordervede slekten' (v.15) stråler evangeliet frem. Livets Ord holdes fram! Mennesker kommer til tro. Finnes det noe større? Noe mer å bruke livet på? Neppe, ikke for en som har opplevd Kristus. Da har ikke livet og tjenesten vært forgjeves: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag over at jeg ikke løp forgjeves, eller at jeg arbeidet forgjeves..." (v.16)

Paulus så altså frem til den lønnen som ventet ham! Han var ikke bare opptatt av at han skulle få komme til himmelen, han så også frem til belønningen! Det ga ham mot og inspirasjon til å holde ut, til å bli et drikkoffer. Mange kristne har ikke fått med seg denne dimensjonen. De er kanskje opptatt av at de en dag skal komme til himmelen, skjønt det er lite fokus på det også i vår tid, men så er de fornøyd med det. At det skulle vanke en belønning når de kommer fram er en fremmed tanke. Da er det annerledes med Paulus: 

".,. jeg jager mot målet, MOT DEN SEIERSPRIS som Gud fra det høye kalte oss til i Kristus Jesus." (Fil 3,14)

Kan det sies klarere? Ser du hva som mottiverer Paulus, driver ham fremover? Ser du hvordan han møter lidelsene og prøvelsene? Han vet at det er noe som venter der fremme. Han vil ikke ende opp som en som har løpt forgjeves, men som en som vinner seiersprisen. Det er dette som gjør at han holder ut. Hva er motivasjonsfaktoren vår? Er det noe mindre enn seiersprisen? 

Noe av det siste Paulus skriver før han dør er disse berømte ordene: "For jeg blir allerede utøst som et drikkoffer, og tiden for min avreise er nær. Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen. Til slutt, så er det da GJORT FERDIG EN RETTFERDIGHETENS KRONE FOR MEG, den som Herren, den rettferdige Dommer skal gi meg på den Dagen, ja, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse." (2.Tim 4,6-8).

Det første vi merker oss er at Paulus i sin avskjedshilsen til sin unge medarbeider Timoteus, er at han gjentar ordene om å være et drikkoffer. Nå har det skjedd. Hans liv er øst ut, brukt opp, på Kristus. Nå skal punktum settes. Nå venter han bare på en ting: Kristi gjenkomst. Vi ser dette i både Filipperbrevet og i det andre brevet til Timoteus: Paulus er opptatt av en bestemt dag.

Til filipperne skriver han: "... slik at jeg kan glede meg på Kristi dag..." v.16.

Til Timoteus: "... skal gi meg på den Dagen." 

Det er ikke en hvilken som helst dag det her er snakk om. Det er snakk om Jesu Kristi gjenkomst. De første kristne levde med forventingen om Jesu snarlige gjenkomst. Dagen det er snakk om er selve lønningsdagen! dagen da vi skal motta kroner og kranser og andre priser. Dagen da vi skal lønnes for trofasthet og troskap i tjenesten. Hvilken dag det skal bli!

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 27

Det er Guds initiativ! "For det er Gud som virker i dere, både å ville og å virke for Hans gode vilje." (Fil 2,13) Dette er et stort takkeemne! Når vi søker Herren, er det fordi Han har søkt oss først. Når vi ber, er det fordi Herren har lagt ned i djup lengsel i oss. Herren er Alfa og Omega, Begynnelsen og Enden.

Etter å ha sitert Kristus-hymnen og snakket om Guds initiativ blir apostelen Paulus svært direkte og ikke minst praktisk. Han skriver om hvordan filipperne kan utgjøre en forskjell i "midt i en vrang og fordervet slekt." (Fil 2,15) Denne måten å se verden og samtiden på er ikke ny for Paulus. Det samme gjør også apostlene Peter og Johannes. På pinsefestens dag i Jerusalem omtaler Peter i sin pinsepreken samtiden som "en vrang slekt" (Apg 2,40), mens Johannes skriver at "hele verden ligger i det onde." (1.Joh 5,19) For å kunne forstå disse ordene bedre, er det viktig å forstå at Bibelen skiller mellom skaperverket og det vi kan kalle verdenssystemet. Skaperverket er "såre godt" (1.Mos 1,31 Rev 1930) eller "svært godt" (Bibelen Guds Ord Rev 2017), mens verdenssystemet har stått Gud imot helt siden Adam åpnet døren og lot det onde komme inn i Guds skaperorden.                                                      

Den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee omtaler dette forbilledlig slik: "Vi kan derfor si at det før fallet var det en jord, etter fallet kom det en 'verden', og ved Herrens gjenkomst vil det bli et kongedømme. På samme måte som verden tilhører Satan, vil riket og kongedlømmet tilhøre vår Herre Jesus Kristus." (Watchman Nee: Elsk ikke verden. Logos forlag 1973, side 14-15)

Kristi forsamling "skinner som et strålende lys i verden" (Fil 2,15). "Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15b)

Derfor oppfordrer og oppmuntrer Paulus filipperne til å "gjøre alt uten klager og innvendinger" (v.14) - hvorfor? Fordi Kristus etterlot oss et eksempel, og Han var en tjener. "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus".

På hvilken måte skinner Kristi forsamling som et strålende lys i verden? Apostelen Paulus svarer på det spørsmålet i vers 16: "... på den måten at dere holder fram Livets Ord..." Det er ved å holde fram Guds ord uavkortet, sannferdig, uten å kompromisse at menigheten er salt og lys, og hindrer forråtnelse. Saltet mister sin kraft når Guds ord vannes ut og man tilpasser seg tidsånden. Her har dagens menighet mye å lære av urkirken. 

Kristi forsamling sammenlignes i Åpenbaringen med en lysestake av gull. Den er den strålende lys i verden så lenge den skinner, så lenge den lyser. Kompromisser den lyser den ikke mer. Da omhylles verden av et bekmørke.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 26

"... så arbeid på deres egen frelse med frykt og beven." (Fil 2,12) Hva betyr det? Det greske ordet som oversettes med 'arbeid' er 'katergazesthe' som innebærer ideen om at det er noe som skal fullføres. Det er som om apostelen sier: 'Ikke stopp på halvveien! Fortsatt inntil arbeidet på frelsen er helt fullført i dere.' Jesus sier jo at det er den som holder ut til enden som blir frelst, jfr Matt 10,22 og 24,13. Frafallet er alltid en mulighet.

For å forstå dette må vi forstå det bibelske begrepet 'frelse'. La oss aller først slå fast at frelsesverket er fullført en gang for alle. Det er fullbrakt. Ikke noe skal trekkes fra og ikke noe skal legges til! "Vi vet at når Kristus er oppreist fra de døde, så dør han ikke mer, for døden har ikke lenger makt over ham." (Rom 6,9) "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller Helligste EN GANG FOR ALLE, og fant en EVIG FORLØSNING." (Hebr 9,12) 

Men frelse er også et forløp som stadig bortsetter. Derfor snakker Det nye testamente også om at vi BLIR FRELST." 

For det første er frelsen av Gud. Den er Guds initiativ og gave. For det andre, og det er like vesentlig, frelsen er en prosess som også er helt avhengig av Gud. Uten Hans hjelp kunne vi ikke se noen fremgang i livene våre, og vi kunne heller ikke overvinne synd. Men også avslutningen av våre liv - våre sjelers frelse - hviler hos Gud. For å konkludere: 

Frelsesverket begyner, fortsetter og avsluttes hos Gud. 

Men det er også en annen side av dette. Mynten har to sider. Frelsen har også med vårt arbeid å gjøre. Uten at vi er villige til å ta imot, er Gud hjelpeløs. Sannheten er jo at alle ting må tas imot om de skal gagne oss. Det er gjennom våre hverdager dette skjer. Frelsen må tilegnes. Aktivt. Ved at vi gjør fremgang. Vi må ikke fortsette å være offer for de samme vanene våre og være slaver under de samme fristelsene. Dette arbeidet med å stå som overvinnere skjer ved at vi arbeider på vår frelse med frykt og beven! 

Dette er ikke en frykt og beven som en slave har for sin herre. Det er heller ikke snakk om en form for avstraffelse. Det er heller ikke en frykt og beven som driver oss til å gjemme oss for Gud, men heller den frykt og beven som driver oss til å søke Gud, i vissheten om at uten Hans hjelp kan vi ikke klare å leve på rett måte. Det er snakk om en frykt for å bedrøve Gud. Det som den kristne virkelig er redd for er å korsfeste Kristus på nytt.

Den frykt det her er snakk om er ærefrykten for Gud.

fortsettes
 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 25

Fil 2,11 er et av de viktigste skriftstedene i hele Det nye testamente: "... og for at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre!m til Gud Faders ære." Det var denne bekjennelsen som skapte de største problemene for de første kristne. En slik bekjennelse var nemlig på kollisjonskurs med den gjeldende romerske keiserdyrkelsen. Vi finner et godt eksempel på dette i Apostlenes gjerninger, fra Apg 17,7: "... og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus". De første kristnne kjente nemlig godt til Jesu ord fra Bergprekenen: "Ingen kan tjene to herrer..." (Matt 6,24) Når man er blitt født på nytt, og har gått over fra mørke til lys, så har man også fått en ny Herre. I sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos gjør Paulus dette skillet veldig klart: 

"Også dere gjorde Han levende, dere som var døde i deres overtredelser og synder, som dere en gang vandret i, etter tidsånden i denne verden, etter fyrsten over luftens makt, den ånd som nå er virksom i ulydighetens barn. Før levde også vi i disse menneskelige lyster og vi gjorde slik lystene og tankene ville. Vi var av naturen vredens barn som de andre. Men Gud er rik på miskunn. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende med Kristus..." (Ef 2,1-5a)

Å ha Jesus som Herre er ikke bare noe man har i munnen - nei, det får helt praktiske og konkrete konsekvenser.

Så var da også det navnet Jesus var kjent under i den første kristne tiden 'kurios' som ganske enkelt betyr 'herre'. Bakgrunnen for dette ordet er som følger:

Ordets opprinnelse handler om eierskap. Når man har Kristus som Herre betyr det at Han har eierskap over ens liv. Når Paulus titellerer seg selv i sine brev, liker han å kalle seg selv 'Jesu Kristi tjener'. Det er hva det greske ordet 'doulos' som han bruker oversettes med til norsk. Men 'doulos' kan også oversettes 'slave'. Det er et negativt ladet ord, men i denne betydningen betyr det rett og slett at Herren Jesus har eierskap til mitt liv. I Galaterbrevet vitner Paulus frimodig: "Jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20) Overfor menigheten i Korint slår han fast:

"Eller vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellie Ånd, som er i dere, som dere har fra Gud, og det dere ikke tilhører dere selv. Dere er kjøpt men en høy pris. Gi derfor Gud ære med deres kropp og i deres ånd, for begge hører Gud til." (1.Kor 6,19-20)

En dag skal alle bøye kne for Herren Jesus - uten unntak. I dag finner det sted et antikristelig opprør mot Allherskeren. Det beskrives i Salme 2: "Hvorfor er hedningefolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nyttesløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mor  Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss." (v.1-3) Men når Jesus kommer igjen vil alle jordens konger og fyrster måtte bøye kne. Apostelen Johannes beskriver nemlig Jesus slik: "... og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne. Den førstefødte av de døde, og Herskeren over kongene på jorden ..." (Åp 1,5) Når hørte du noen sist preke over dette ordet? 

Jesus Kristus er Herre - det var den første trosbekjennelse for de første kristne forsamlingene. Å være en kristen var den gang som nå å bekjenne at Jesus Kristus er Herre, jfr Rom 10,9. Dette er en enkel bekjennelse, og likevel er den altomfattende! Det er en slik bekjennelse som vil skape problemer for oss også, og vil bli en utløsende faktor for en kommende forfølgelse - også her i Norge. En kristen har en annen lojalitet, og kan f.eks ikke avlegge ed. 

Fordi Jesus ble menneske, tok på seg all verdens synd, døde på korset og triumferte over døden og dødsriket er Han blitt gitt det navnet som er over alle navn. Fordi Jesus fornedret seg selv har "Gud høyt opphøyet Ham..." (Fil 2,9) Ordet 'høyt opphøyet' kommer av to greske ord: 'huper' som betyr 'over',og 'hupsoo', som betyr 'å løfte opp'. Ordet antyder dermed at noe opphøyes til den høyeste posisjon, at det løftes opp over alle andre. Sammenhengen stiller ydmykhet og de resulterende æresbevisninger opp mot hverandre. Jesu lydighet like til døden blir etterfulgt av en overopphøyet stilling med ære og herlighet.

Jesu herrevelde er over alt og alt må underordne seg dette. Det være seg det som er i den himmelske verden, det som er på jorden og det som er under jorden. Det siste henspiller på mørkets rike. Selv demonene må lyde Kristus. 

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 24

 "... og kom i menneskers likhet. Da Han i sin framtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv, og ble lydig til døden, ja døden på korset." (Fil 2,7b-8)

Forfatteren av Kristus-hymnen gjør et stort nummer av at Gud ble menneske. Det handler nemlig om menneskets frelse. Så helt identifiserte Gud seg med mennesket at Han ble som en av oss. Delte vårt lib og våre kår.

Gjør som Gud bli menneske! "La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus." (Fil 2,5) For å bli mer åndelig, trenger vi å bli mer menneskelig. Jesus var 100 prosent menneske, og samtidig var Han 100 prosent Gud. Guds menneskevorden er et mysterium så stort at vi ikke kan fatte det. 

"i sin fremtreden var funnet som et menneske" - her brukes det greske verbet:  'genomenos' som det er interessant å få med seg for bedre å kunne forstå hva forfatteren av Kristus-hymnen vil få frem. Ordet beskriver: 'en tilstand som ikke er permanent'. Jesus kom som et menneske, oppstod som et menneske, for opp til himmelen som et menneske, og kommer igjen som et menneske. Men Han er nå Allherskeren. Dette kommer veldig godt frem i det apostelen Johannes skriver om Jesus: 

"... Jesus Kristus, det troverdige vitne, Den førstefødte av de døde og Herskeren over kongene på jorden. Han som elsker oss og renset oss fra våre synder i sitt eget blod." (Åp 1,5)

Jeg merker meg uttrykket "Herskeren over kongene på jorden..." Dette peker fremover, mot Jesu gjenkomst og 1000 års riket. Da skal Kristus Allherskeren styre på jorden. 

Det er som menneske vi møter Ham i evangeliene. Der ser vi også Hans menneskelige reaksjoner. Han var redd, Han led, og Han var begrenset av tid og rom. Det er Han ikke lenger. Ikke etter sin himmelfart. 

Det mest karakteristiske ved Jesu liv her på jord, var Hans ydmykhet, Hans lydighet og Hans selvoppofrelse. Han kom som en tjener. Han ønsket ikke å fremme sin egen vilje, men sin Fars. Han ønsket ikke å opphøye seg selv, men Han ga avkall på all sin herlighet for vår skyld. 

"La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus..." Slik Han er, slik skulle vi også være. 

"Jesus tok frivillig tjenersikkelsen på seg, Ingen tvang ham til å gjøre det. Selv om han aldri syndet eller fotrtjente å dø, var han lydig mot Faderen og lot verdens synd ble tilregnet seg og tok verdens straff på seg. På tilsvarende måte kan derfor hans rettferdighet tilregnes den som tror på ham. Pauluss beskriver her hvor dyp fornedrelse var. Dette gjør han ved å minne sine lesere om at Kristus led den verste av alle former for dødsstraff, nmlig å bli korsfestet. Romerne reserverte denne fryktelige straffen til slaver og utlendinger. Jødene anså døden på korset som en forbannelse fra Gud."(Bibelen Ressurs, Norsk Bibel, side 1849)

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 23

 "men Han uttømte seg selv..." (Fil 2,7 Bibelen Guds Ord RV 2017) eller som det står i 2011-oversettelsen: "men ga avkall på sitt eget..." En engelsk oversettelse oversetter dette slik: "Han gjorde seg selv til ingenting!" Nå er vi på høyhellig grunn! Det var ikke naglene som holdt Jesus fast til korset, det var Hans kjærlighet. 

Det greske ordet som brukes i Kristus-hymnen er det greske ordet 'kenoo' som bokstavelig talt betyr: 'å tømme' eller 'gjøre til intet'. Det brukes i betydningen 'å fjerne ting fra en beholder, inntil beholderen er tømt', eller 'eller tømme ut noe inntil det er tomt'. 

Her beskriver forfatteren av Kristus-hymnen den mest talende beskrivelsen som belyser det offer Jesus  ga ved å bli kjød, menneske. Jesus ga frivillig avkall på sin guddommelige herlighet for å bli menneske. Han tømte seg selv for sin guddommelighet for å ikle seg sin menneskelighet. Et annet ord som beskriver dette forunderlige under er 2.Kor 8,9: 

"For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde. at da Han var rik, ble Han fattig for deres skyld, for at dere ved Hans fattigdom kunne bli rike."

Jeg merker meg ordene "for deres skyld". Tenk hva Sønnen var villig til å ofre eller gi avkall på for å tilveiebringe vår frelse! Han var villig til å forlate himmelens herlighet med alt hva det innebærer, for å bli menneske, med alle dets utfordringer. I himmelen er det sunnhet, på jorden ble Han slått med sykdom. Himmelen er fylt med velstand og rikdom, Hans liv på jorden var preget av fattigdom og ringhet. I himmelen er det ingen synd, på jorden bar Han våre synder opp på korset som Guds offerlam. I himmelen nøt Han sin Fars nærvær uavbrutt, på jorden måtte Han søke Fars vilje og nærhet gjennom bønn på øde steder. 

Det vil ta evigheten for å forsøke å fatte noe av det offer Jesus ga ved å forlate hele himmelens herlighet for å bli menneske. Her på jorden kan vi bare ane noe av det.                                                              

Det er likevel viktif å merke seg dette: Jesus tok frivillig på seg et menneskes skikkelse for vår skyld og ga avkall på sin sin herlighet, men beholdt sin guddommelighet. Frelseren var 100 prosent menneske, og likevel 100 prosent guddommelig. 

"Men Han uttømte seg selv..." knyttes sammen med: "Tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet." Det ene kommer som en naturlig følge av det andre. Når Jesus kom til jord, var det som en tjener ikke som en hersker. Han red inn i Jerusalem på et esel og ikke på en hest. Det er først ved hans gjenkomst at han kommer igjen som Allherskeren. I alle henseender var Jesus en tjener.

"La dette sinn være i dere som også var i Kristus Jesus ..." (Fil 2,5)

fortsettes