Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 38

 

Et av de flotteste bibelversene jeg kjenner er Apg 2,24: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast." (2011-oversettelsen) Apostelen Paulus kobler sammen det 'å kjenne Kristus' og ha del i 'samfunnet med Kristi lidelser' med 'kraften av Hans oppstandelse' (Fil 3,10) Vi kan ikke løsrive disse tingene fra hverandre. I den grad vi kjenner Kristus og har del i lidelsesfellesskapet med Ham, har vi også del i Hans oppstandelseskraft. 

Min åndelige far, som jeg nevnte i forrige artikkel, og som nå er hjemme hos Herren, snaakket ofte med meg om disse ordene fra Romerbrevet: "Hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også levendegjøre de dødelige kroppene deres ved sin Ånd som bor i dere." (8,11)

Jeg tror det ikke helt har gått opp for oss hvilket enormt kraftpotensiale som bor i oss! Når døden ikke klarte å holde Kristus fast i døden, men måtte gi tapt, og denne veldige kraften som selv døden måttte gi tapt for, hva kan ikke da skje med våre liv når det er den samme kraften som bor i oss? Jeg er ganske sikker på at det er Kristi oppstandelseskraft som holder meg i live med de sykdomsutfordringene jeg har og jeg er ganske sikker på at det er denne oppstandelseskraften som kan reise meg opp igjen og fornye hele min dødelige kropp med liv og helse! 

Vi skulle leve hver eneste dag i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. 

For alt står og faller med oppstandelsen. Det ville ikke vært noen kraft i korset uten Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Da ville budskapet om Kristi stedfortredende død på korset være et tomt budskap uten verdi i det hele tatt. Men med Kristi oppstandelse så har døden tapt. De er ikke djevelen som sitter med nøklene til døden og dødsriket, men Kristus! "Jeg er Han som lever og var død, og se Jeg er levende i all evighet. Amen. Jeg har nøklene til dødsriket og til døden." (Åp 1,18)

Budskapet om Jesu oppstandelse er uløselig knyttet til den overleverte apostoliske troen. Ved en anledning blir Paulus beskyldt for å forkynne at det er flere guder. Vi leser om dette i Apostlenes gjerninger: "Han synes å være en som forkynner fremmede guder. Han forkynte nemlig Jesus og oppstandelsen for dem." (17,18) Dette kommer ikke så godt frem på norsk, men på gresk heter det at Paulus forkynte om Jesus og Anastasis. Dette hørtes for hans tilhørere ut som han forkynte om Jesus og en gud til som het Anatasis. Så sammenvevd var apostlenes forkynnelse av Jesus og Hans oppstandelse at de kunne ta så feil. Anastasis er det greske ordet for 'oppstandelse'.

Hvordan hadde Kristi forsamling i vest sett ut i dag om den hadde lagt større vekt på å kjenne Herren, ha del i Hans lidelser og levd i oppstandelseskraften. Svaret finner vi blant annet i Kina og Iran, som lever i en kolossal menighetsvekst - og forfølgelse. Slik den første menigheten gjorde. Er vi villige til å betale prisen? Dette kommer nemlig ikke av seg selv.

For hvordan får vi del i denne oppstandelseskraften? I 'samfunnet med Kristi lidelser'. Der blir vi sakte men sikkert "likedannet med Hans død." (Fil 3,10)

fortsettes