I løpet av de siste årene har jeg blitt stadig mer klar over at ekte helbredelse for det meste skjer gjennom å våge og vise svakhet. For det meste er vi så redde for våre svakheter at vi skjuler dem for enhver pris og dermed gjør dem utilgjengelige for andre, men også ofte for oss selv. Og på denne måten ender vi med å leve dobbeltliv selv mot våre egne ønsker: ett liv der vi presenterer oss for verden, for oss selv og for Gud som en person som er har kontroll og et annet liv der vi føler oss usikre, tvilsomme, forvirrede og engstelige og helt ute av kontroll. Splittelsen mellom disse to livene forårsaker mye lidelse. Jeg har blitt stadig mer oppmerksom på viktigheten av å overvinne den store kløften mellom disse to livene og blir mer og mer oppmerksom på at det å møte, sammen med andre, virkeligheten i vår eksistens kan være begynnelsen på et virkelig fritt liv.
Det er utrolig at i mitt eget liv blir et ekte vennskap og samfunn mulig i den grad jeg er i stand til å dele mine svakheter med andre. Ofte ble jeg klar over det faktum at når jeg delte mine svakheter med andre, begynte de virkelige djupene i min menneskelige sønderbrutthet og svakhet og syndighet å avsløre seg for meg, ikke som en kilde til fortvilelse, men som en kilde til håp. Så lenge jeg prøver å overbevise meg selv eller andre om min uavhengighet, er mye av min energi investert i å bygge opp mitt eget falske selv. Men når jeg først er i stand til å innrømme min avhengighet av andre og av Gud, kan jeg komme i kontakt med mitt sanne selv og det virkelige samfunnet kan utvikle seg.
- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar