Jeg har tenkt mye på dr. Emanuel Minos (bildet) de siste dagene. Med djup takknemlighet. May Sissel og jeg hadde gleden av å ha ham og hans kjære Aase, som våre middagsgjester i vårt hjem, men det er først og fremst en hendelse som fikk avgjørende betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg var langt nede, sliten av sykdom og hadde mest lyst på å gi opp tjenesten. Da ringte jeg Emanuel og han ba meg hjem til seg. Så vennlig, han var. Så mild og raus. Han var nettopp kommet seg fra en periode med svimmelhet, og fortalte meg hvor sårbar og hjelpeløs og fullstendig avhengig av Herren han var. I flere netter hadde han bare sittet i stolen. Dermed forstod han så godt hvordan jeg hadde det. Han lyttet, han ga råd, og de har jeg tatt med meg som et kjært og vakkert minne. Emanuel Minos ga meg motet tilbake, han oppmuntret meg til å fortsette i tjenesten og var som en åndelig far for meg.
Jeg gikk fra det gamle vakre huset i et litt fornemt villastrøk på baksiden av Vestre Gravlund i Oslo med nytt håp og nytt mot og ny frimodighet. Han ga meg også mot i min sykdom. Mot til å holde ut.
Dette vil jeg aldri glemme.
Men disse dagene har jeg også tenkt på hvordan Emanuel Minos startet sin forkynnertjeneste. Som fem år gammel. På et misjonsstevne i Ed i Sverige. Han går frem og stiller seg på podiet. Teksten hans er Matt 25,6: "Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!"
Teksten fra Matteus er vel mer aktuell i dag en den gangen, og Minos forkynte frimodig hele sitt liv og trodde klippefast på Jesu gjenkomst. Nettopp dette ropet i natten: Jesus kommer! lyder i mitt indre som aldri før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar