Trærnes profetiske betydning, del 4

 I Jesu eskatologiske tale i Luk 21 gjengis det et ord som handler om trær: "Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær. Så snart de springer ut og dere ser det, da vet dere av dere selv at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser disse ting skje, vite at Guds rike er nær. Sannelig, sier jeg dere: Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen." (Luk 21,28-32) 

For en tid tilbake hørte jeg en tale av Emanuel Minos over dette bibelordet som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Disse notatene er i all hovedsak bygget på denne talen. Emanuel Minos tolket 'fikentreet' som en nasjonal blomstring som skal finne sted i det jødiske folk og blant andre folk før Jesu gjenkomst. Jødefolket er menneskehetens størst mirakel. De ble spredt over hele verden. Hvis du tar et folk og sprer det på denne måten, så forsvinner det. Etter 2000 år med adspredelse, lidelse, sorg, pogromer, Holocaust så finner vi jøder som taler flytende hebraisk med dialekt! Det er forsket op dette, og man har funnet ut at når jødene kommer tilbake til sitt land, så oppstår de samme dialektene på de samme stedene som for 2000 år siden. 

Her bruker Jesus fikentreet som et bilde på jødefolket.

"Så snart de springer ut..." Jødene vender tilbake til Løfteslandet. Et tre som har vært, men som nå springer ut på nytt! Når dere ser dette, da skal dere vite at sommeren er nær. Da taler Jesus om sin gjenkomst. Men han sier mer: "...og alle trær..." 

Israel ble til i 1948. I 1947 ble India fritt, og så går det slag i slag. Så kommer Indonesia, så nasjon etter nasjon. Alle trær begynner å spire! Fra 1948 har 14 nasjoner blitt frie i Midt-Østen. Vi har 40 nasjoner i Asia. 40 nasjoner i Afrika og Sør-Amerika. Det går 30 år. "Denne slekt skal ikke forgå før det er skjedd alt sammen."

Se først på fikentreet! Så på de andre trærne! I løpet av en slekt skal fikentreet blomstre og alle nasjoner! Jesu ord går i oppfyllelse.

fortsettes

Et profetisk budskap fra 1983

 Jeg savner Emanuel Minos. Vi hadde trengt hans profetiske røst i dag. Jeg glemmer ikke 28.november i 1999. Da hadde May Sissel og jeg gleden av å ha Aase og Emanuel Minos, Ole B. Jarlvang og hans kone Marit som middagsgjester. Hvilken ære å få lytte til disse Herrens vitner, og få snakke om det som lå oss på hjertet om den alvorlige tiden vi lever i. Noen år tidligere hadde Emanuel Minos kommet meg til hjelp i forbindelse med en krise jeg gikk gjennom som forkynner. Da fikk May Sissel og jeg komme hjem til Aase og Emanuel, og lettet våre hjerter og fikk åndelig veiledning som fikk avgjørende betydning for at jeg fortsatte som forkynner.

Jeg har blitt minnet om Emanuel Minos den siste tiden, og spesielt noe han kunne fortelle om noe som skjedde i Sundsvall i Sverige midtsommer 1983.

Da forteller Minos at misjonær Kari Larsson kom fram og ba om ordet. Hun sa: "Før Minos taler i kveld, la meg få to minutter. Jeg har aldri før i mitt liv hatt noen åpenbarelse av denne art. Men nå for en kort tid siden taler Gud til meg, om at Sverige befinner seg i en skjebnetid, og at det bare er kort tid igjen. Og jeg sier dere: gjør dere rede!"

Hun hadde ikke før satt seg, før det reiser seg opp en mann nede i salen. Han hadde vært eldste i en pinsemenighet, og var nå blitt 92 år gammel. "Han kom fram, drevet av Den Hellige Ånd," kunne Emanuel Minos fortelle. Så sa mannen: "Jeg har aldri hatt noen åpenbaring av denne art før i mitt liv. Ikke bare Sverige, men Finland og Norge, opplever nå en skjebnetid! Vi kommer til å oppleve en avspenningstid i verden som vi ikke har opplevd maken til, og i denne avspenningstiden kommer likegyldigheten og den åndelige søvnen til å gripe Guds folk på en måte som vi aldri tidligere har hatt det. Men midt i denne avspenningen, når vi sier fred og ingen fare, kommer ulykken ned over oss!" Så sa den gamle mannen: "Nå er tiden der for å søke Herren!"

Dette budskapet er mer aktuelt i dag enn det var da det ble gitt for 42 år siden.

Skjebnedøgn for Norge

 Jeg kommer aldri til å glemme noe Emanuel Minos sa til meg personlig for noen år siden. May Sissel og jeg  var bedt hjem til han og hans kone i deres bolig i Oslo. Vekkelsesforkynneren og profeten la sine hender på oss og ba inderlig til Gud for vår tjeneste. Men det var noe Minos sa som jeg ikke glemmer: "Norge er et velsignet land, men det er ikke oljen som har gjort landet vårt rikt, men de bedende misjonskvinnene!"

I morgen tirsdag 3.desember står Norge overfor et skjebnedøgn. Da skal Stortinget vedta forslag til ny abortlov. Barna i mors liv er avhengig av hva vår folkevalgte bestemmer, om de velger å si ja til livet eller å gå dødens vei. Det er valget mellom Guds velsignelse eller Guds forbannelse for vår nasjon. Intet mindre.

Det er de bedende misjonskvinnene som har nedkalt Guds velsignelse over nasjonen. La oss bruke dagen i dag og morgendagen til å be til den tre ganger hellige Gud om nåde, slik at han nok en gang sparer vårt land fra sin dom. Det som skulle være den tryggeste plassen for et barn - å være i mors mage - er blitt den farligste. Men Gud ser. "Mens jeg ennå var et foster så dine øyne meg." Gud holder nøye øye med hva våre folkevalgte velger i morgen. La oss bøye våre knær og be.

Dyrebart minne om Emanuel Minos

Jeg har tenkt mye på dr. Emanuel Minos (bildet) de siste dagene. Med djup takknemlighet. May Sissel og jeg hadde gleden av å ha ham og hans kjære Aase, som våre middagsgjester i vårt hjem, men det er først og fremst en hendelse som fikk avgjørende betydning for mitt liv og min tjeneste. Jeg var langt nede, sliten av sykdom og hadde mest lyst på å gi opp tjenesten. Da ringte jeg Emanuel og han ba meg hjem til seg. Så vennlig, han var. Så mild og raus. Han var nettopp kommet seg fra en periode med svimmelhet, og fortalte meg hvor sårbar og hjelpeløs og fullstendig avhengig av Herren han var. I flere netter hadde han bare sittet i stolen. Dermed forstod han så godt hvordan jeg hadde det. Han lyttet, han ga råd, og de har jeg tatt med meg som et kjært og vakkert minne. Emanuel Minos ga meg motet tilbake, han oppmuntret meg til å fortsette i tjenesten og var som en åndelig far for meg. 

Jeg gikk fra det gamle vakre huset i et litt fornemt villastrøk på baksiden av Vestre Gravlund i Oslo med nytt håp og nytt mot og ny frimodighet. Han ga meg også mot i min sykdom. Mot til å holde ut.

Dette vil jeg aldri glemme.

Men disse dagene har jeg også tenkt på hvordan Emanuel Minos startet sin forkynnertjeneste. Som fem år gammel. På et misjonsstevne i Ed i Sverige. Han går frem og stiller seg på podiet. Teksten hans er Matt 25,6: "Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!"

Teksten fra Matteus er vel mer aktuell i dag en den gangen, og Minos forkynte frimodig hele sitt liv og trodde klippefast på Jesu gjenkomst. Nettopp dette ropet i natten: Jesus kommer! lyder i mitt indre som aldri før.

Valdresprofetien og hykleriet

Når hele Nordens vekkelsesevangelist Emanuel Minos i 2014 bar frem den såkalte 'Valdresprofetien' skaket den svært mange av oss - og med rette. Det var i 1968 at Minos fikk del i et profetisk syn som den da 90-årige Valdreskvinnen, Gunnhild Smelhus, hadde hatt. Minos hadde lagt dette profetiske synet til side, da han den gangen han fikk det, synres virket altfor usannsynelig. Så tok han det frem igjen 46 år senere, og ble sjokkert over hvor dagsaktuelt det er.

Men det er noe som forundrer meg. Det profetiske synet har vært delt mange ganger siden, i mange forskjellige sammhenger. I synet den 90-år gamle Valdreskvinnen hadde, heter det blant annet:

"Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mor dem. De vil bli behandlet slik som jødene under krigen. Da er målet for våre synder nådd..."

Det er alvorlige ord. Hva kommer det da av at noen av de som er mest ivrige etter å spre denne profetien, samtidig de mest kritiske til asylsøkre og fremmede, og sprer noen av de mest hatefulle beskrivelsene av flyktninger noensinne. Det er noe som ikke stemmer her, det er noe som er fullstendig galt. Leser de ikke profetien?

Nei, jeg er ikke globalist, og jeg tror det er nødvendig med en restriktiv asyl- og flyktningepolitikk, og jeg er ikke blind for farene ved Islam, men dette handler om noe annet: om holdninger, etikk, rettferd. Det handler om liv og lære. Vi bør minne hverandre om at det barnet vi feirer i julen selv ble flyktning. Han måtte søke tilflukt i Egypt. Hadde Han blitt født i 2018, ville det vært plass for Ham i Norge, sammen med moren og stefaren Hans?

Er det ikke hyklery å vise til Valdresprofetien eller sitere den, og samtidig publisere hat og frykt mot fremmedkulturelle? Det er noe som er rav ruskende galt her.

Billedtekst: Vekkelsesevangelisten og hedersmannen Emanuel Minos.

Noe å tenke på

""Folk fra fattige land kommer til å

strømme til Europa. De kommer også til
Skandinavia og Norge. Det blir såpass
mange av dem at folk kommer til å
mislike dem og være harde mot dem.
De vil bli behandlet slik som jødene før
krigen. Da er målet for våre synder
nådd."

(Fra den såkalte Valdresprofetien fra 1968 som Emanuel Minos (bildet) refererte til mot slutten av sitt liv)

Gud kaller forbedere til å be for Norges grenser mot Russland

I forbindelse med den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i februar i år, ble vi kjent med at flere forbedere hadde fått tiltaler fra Gud om at de spesielt skulle be for Norges nordlige grenser.

Noen av dem var blitt vekket opp om natten, og Herren hadde talt til dem om at de spesielt måtte be for grensene mot Russland. Andre hadde hatt drømmer om dette. Ingen av de som dette hadde skjedd med, kjente til hverandre.

Er dette bare overspente mennesker? Eller er det virkelig slik at Herren på en spesiell måte kaller oss til å be for Norges grenser mot Russland?

Dette skjer jo samtidig med at norske myndigheter ved en rekke ganger har fortalt om russiske militærfly som har vært i nærkontakt med norske fly, og nylig ble militære mannskaper i de russiske nordområdene satt i høyeste alarmberedskap. I går kunne VG Nett fortelle at Russland faktisk har øvd på en invasjon av Nord-Norge!

Det skriver den amerikanske tenketanken Center for European Policy Analysis (CEPA) i rapport som ble presentert i går. I rapporten hevdes det at russiske militære i mars holdt en øvelse hvor scenariet var en hurtig invasjon av Nord-Norge, Åland og Bornholm.

I rapporten heter det i følge VG: 'Hvis dette hadde blitt utført, ville kontroll av disse områdene gjøre det tilnærmet umulig for NATO-allierte å forsterke de baltiske landene'.

Rapporten VG henviser til er en analyse av hvor godt de nordiske landene, de baltiske landene og Polen er mot en trussel fra Russland. Disse landene kaller CEPA for 'Europas nye frontlinjestater'. Svaret er nedslående. I et sammendrag fra rapporten heter det:

'Disse landenes mangel på en samlet strategi, og deres resulterende manglende evne til å forsvare seg uten hjelp fra utsiden og trusselen dette skaper for NATOs kredabilitet i regionen, gjør dette til et globalt problem ...'

Rapporten slår fast at NATO kan stå maktesløse om Russland gjør alvor av dette.

Du kan lese VG artikkelen her: http://www.vg.no/nyheter/utenriks/russland/rapport-russland-oevde-paa-invasjon-av-nord-norge/a/23477075/

Ron White og Emanuel Minos
Det er slett ikke første gangen vi hører om at Gud varsler Norge om et russisk angrep. Evangelist Ron White, så et syn hvor man så Russland angripe Norge. Det ble skrevet ned i traktatform og spredt i store mengder over hele Norge.

Vår egen Emanuel Minos hadde et syn mens han oppholdt seg på Hedmarktoppen hvor han så en fremmed makt angripe den nordlige delen av landet vårt. Han navnga aldri hvem denne nasjonen var.

Om disse synene har jeg ingen bestemte meninger. Jeg bare nevner dem.

Hvordan skal vi forholde oss til dette?

To ting er sikkert:

Vi er i ferd med å vende tilbake til den kalde krigens dager, med opprustning både på russisk side og i NATO-landene. Putin vil gjenreise Russland som en maktfaktor på linje med det gamle Sovjetunionen, og aggresjonen både på Krim og i de østlige delene av Ukraina, viser at han mener alvor. På den andre siden svarer NATO med å stadig flytte våpen tett opptil den russiske grensen, og de gjennomfører øvelser som provoserer russerne.

Det andre vi kan være sikker på er dette: bønnens makt er stor! La oss be! Be for våre nordområder, om beskyttelse for våre grenser, om vekkelse, både i Norge og i Russland. Svaret på denne utfordringen, er ikke opprustning, men vekkelse. La oss stå sammen med våre trossøsken i Russland og Ukraina og be om en gjennomgripende vekkelse som vil ryste våre nasjoner og bringe mange mennesker inn i Guds rike.

I dag ville Emanuel Minos vært 90 år

I dag ville hele Nordens evangelist, Emanuel Minos, ha fylt 90 år om han hadde fått leve.

Den høyt skattede og høyt elskede Minos, fikk gleden - gjennom sitt lange liv som Ordets forkynner - av å se tusenvis av mennesker på himmelveien, takket være hans bunnsolide forkynnelse av evangeliet om Jesus. Og fremdeles vil mennesker komme til tro gjennom hans taler som ligger ute på Internett.

Han var en klippe. Ikke i seg selv. Sjelden har man sett en mer smålåten og ydmyk mann på egne vegne. Han våget å være sårbar, og med en tydelig erkjennelse av sin egen skrøpelighet og synd. Men han hadde satt sine bein på Ordets klippegrunn, og der sto han støtt. Det nyttet ikke å forsøke å dytte Emanuel Minos ned derfra. Frimodig forsvarte han Bibelens autoritet, selv om han med det gikk mot strømmen - også i sin egen bevegelse.

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for det Emanuel Minos fikk være for meg personlig. Raust inviterte han meg hjem til seg da jeg gikk gjennom en stor personlig krise i forhold til mitt kall som forkynner. Hadde det ikke vært for Emanuel Minos hadde jeg ikke fortsatt i tjenesten. Med sin erfaringsbakgrunn kunne han hjelpe en som var kommet i nød. Derfor var det ekstra koselig når Aase og Emanuel takket ja til å spise middag her hjemme hos oss ved en anledning.

I dag ber vi for Aase, hans enke, og hele familien Minos, og takker samtidig Gud for den gaven Emanuel var for alle evangeliske kristne i dette landet, ja, i hele Norden.

Norge holdes oppe av bedende kvinner og menn

Bibelen omtaler mange nasjoner, og beskriver disse nasjonenes vekst og fall, velsignelser og synder. Det synes som om nasjonene også spiller en spesiell rolle helt mot slutten av verdenshistorien.

Det står noen forunderlige ord helt mot slutten av Åpenbaringsboken, om Det nye Jerusalem:

'Byen trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser byen, og Lammet er dens lys. Folkeslagene skal vandre i byens lys, og kongene på jorden bærer sin herlighet inn i den ...' (Åp 21,23-24)

Jeg tror hver nasjon har en herlighet, en profetisk hensikt, som er unik for hvert eneste land. Og denne 'herligheten' har altså en slik verdi at den finnes plass for den i Det nye Jerusalem. Da gjelder det jo at man finner ut hva den enkeltes nasjons profetiske kall er, og verner om den. Det er en skatt som er oss betrodd, og en dag skal denne 'herlighet' ære Faderen på den nye jord og i den nye himmel.

På denne dagen, den 17. mai, vår nasjonaldag, har vi mye å takke Gud for. Og i år spesielt.

Vi må takke Gud for friheten vår, selvstendigheten som nasjon, alt Gud har velsignet oss med av rikdom, naturressurser, demokrati. For vår keltiske kristenarv. Munkene som seilte ut fra Irland og brakte oss evangeliet med fred. For alle misjonærer som er blitt sendt ut fra denne nasjonen. For arven etter Hans Nielsen Hauge.

Vi lever i høyprofetiske tider. Det vi har av rikdom i denne nasjonen i dag, behøver vi ikke ha i morgen. Vi må ikke ta Guds velsignelse for gitt. Om Gud skulle trekke sin velsignelse tilbake, hvordan ville Norge sett ut da?

Jeg husker Emanuel Minos, ved en anledning talte om den velsignelsen som Gud hadde gitt Norge. Han snakket om Vestlandet, og alle fabrikkene og om oljeeventyret. Da sa Minos: Kilden til denne velsignelsen var de bedende misjonskvinnene, som kom sammen i enkle hjem, strikket og bakte og sørget for at det kunne sendes ut millioner av kroner til misjonens store sak.

'Du kan følge i fotsporene deres fra oljeriggene, fra fabrikkene tilbake til de enkle stuene hvor kvinner kom sammen for å samle inn penger til misjonen, og for å be. Der finner du svaret på hvorfor Norge er blitt en så rik nasjon'.

Hva skjer når disse blir borte? Når det ikke løftes hellige hender i bønn fra hver en liten bygd i denne nasjonen? Når ingen lenger løfter Norge i bønn?

En velsignet 17. mai til dere alle.

En velbrukt Bibel på kisten

Med Dagen-journalist Stein Gudvangens vennlige tillatelse deler jeg dette sterke bildet med bloggens lesere.

Jeg ble så grepet at tårene rant i strie strømmer når jeg så den velbrukte Bibelen til Emanuel Minus ligge fremst på den vakre kisten, og Aase, hans ektefelle gjennom så mange år, tok det endelig farvel med sitt livs kjærlighet.

Bildet er tatt under den vakre bisettelsen fra Filadelfiakirken i Oslo, Emanuels menighet gjennom et langt liv. Jeg synes det er flott at man kan bruke sin egen menighets lokale til dette, når plassen tillater det. Det er i seg selv et sterkt vitnesbyrd om trofasthet mot den lokale forsamlingen!

Men det var dette med Bibelen på kisten.

Hvilket vitnesbyrd om det fundamentet Emanuel Minos bygget livet på. Jeg husker så godt ordene hans når jeg var så langt nede, og var i ferd med å gi opp hele tjenesten:

- Du må bygge livet ditt og tjenesten din på Ordets klippegrunn. Guds ord er det eneste som virkelig holder. Alt annet kommer til å visne. Hold deg til Bibelen, øs fra kilden. Da går du aldri tørr.

Når dagen min kommer vil jeg be mine nærmeste om å la Bibelen min ligge oppe på kistelokket. Under begravelsen til Minos, innviet jeg meg på nytt til Ordets tjeneste. Koste hva det koste vil. Er det opp til meg skal ikke sykdom hindre meg. Om Herren gir nåde og krefter skal jeg fortsette med det Gud en dag kalte meg til:

'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lidt ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,2-5)

Dr. Emanuel Minos, Nordens evangelist, har fullført sin tjeneste. Hans liv er et eneste stort vitnesbyrd som Guds nåde og trofasthet, og en troskap mot Guds ord som eneste autoritet for liv og lære. Han etterlater seg et eksempel til etterfølgelse. Måtte vi være tro vi også, slik han var. Tro mot kallet, tro mot Ordet.

En annen som stilte seg på Ordets klippegrunn var C.A Criswell, pastor for First Baptist Church i 58 år. Jes 40,8 var hans favorittord:

'Gresset blir tørt, blomsten visner. Men vår Guds ord står fast til evig tid'.

Det ordet passe veldig godt når det gjelder evangelist Minos også. Evangelist var han helt til det siste. Med alle sine nærmeste rundt sykesengen, rett før han døde, sa han:

'Vi må sees i himmelen!'

Tre av Guds generaler forfremmet til herligheten på 14 dager

Det er underlig dette: 1. november dør Edin Løvås, 'retreatbevegelsens far'. 4. november dør Frantz Johansen, 'kloakkbarnas far' og nå - natt til lørdag dør Emanuel Minos, hele 'Nordens Billy Graham'.

I løpet av 14 dager forfremmes tre av kristen-Norges mest markante skikkelser til himmelen. De var ulike, men hver på sin måte tjente de med sine nådegaver hele Kristi kropp.

Nå er de hjemme hos Herren, og jeg er ganske så sikker: hver av dem har fått høre: 'Velkommen hjem, du gode og trofaste tjener'.

Alle tre satte djupe spor etter seg. Et kjennemerke for alle tre er dette: en inderlig og smittende Kristus begeistring! Som de formidlet med både ord og levd liv.

Vår familie hadde gleden av å ha alle tre hjemme hos oss. Benket rundt middagsbordet, for den gode, lange samtalen. Det er gode og verdifulle minner å ta med seg videre. Edin Løvås og Emanuel Minos fikk være til spesiell hjelp for meg. Edin med sin Kristus-meditasjon, en måte å leve seg inn i bibeltekstene som har fulgt meg mesteparten av livet, og har vært til en slik berikelse. Edin representerte en jordnær og rotekte kristen tro. Som tålte livet.

Emanuel Minos kom meg til hjelp i en svært vanskelig tid i livet. Når jeg fortalte hvordan jeg hadde det, inviterte han meg like så godt hjem. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det var nok med litt skjelvende bein jeg gikk opp til døra til nr 19, huset han arvet etter sin mors tante. Hva vi snakket om den gangen forblir mellom oss. Jeg møtte sjelesørgeren Minos. Så var, varm, raus og hjertelig og ikke minst oppmuntrende.

Frantz grep meg så sterkt med sin nød for de marginaliserte. Samtalene jeg hadde med ham viste meg visjonæren, men også misjonæren. Alltid brennende opptatt av de som ikke hadde hørt, og med en lidenskap for å hjelpe pastorer og predikanter videre.

Over alle tre var det noe profetisk. De var seende. De så Kristus, og så videreformidlet de det de så. Så vi ble seende. Hvor mange som ble vunnet for Gud gjennom deres frimodige Kristus-forkynnelse, vet alene Gud. Men det er blitt mange himmelborgere.

Nå er de alle tre forfremmet til herligheten. Måtte vi ta opp der hvor de slapp og be Herren å leve like helhjertet som dem.

Her er en link til det som sannsynligvis er det siste intervjuet som ble gjort med Emanuel Minos, fra Fast Grunn. Det gir en spennende innsikt i livet til hele 'Nordens Billy Graham'.

http://www.fastgrunn.no/blog/2014/11/15/ansikt-til-ansikt-med-evigheten

SISTE: EMANUEL MINOS ER DØD

EMANUEL MINOS ER DØD! Han døde natt til lørdag. Dermed har kristen-Norge mistet sin mest folkekjære evangelist. Vi er blitt så mye fattigere, men himmelen er blitt rikere. Vi hadde trengt Emanuel i tiden fremover. Han var en tydelig røst, der andre ble utydelige.

Jeg kommer tilbake med mer på bloggen senere.

SISTE: Emanuel Minos innlagt på sykehus med lungebetennelse

Hele Norges Emanuel Minos er brakt til sykehus med lungebetennelse. Han skal være svært syk.

Det er nettutgaven til avisen Dagen som melder dette nå i ettermiddag.

Det var natt til fredag at 88 åringen ble innlagt på sykehus. Da var han så dårlig at familien trodde de skulle miste ham, men han skal være noe bedre nå.

Fra før er det kjent at Emanuel Minios har kreft.

La oss slå ring rundt familien Minos denne helgen, og be om at Herren griper inn.

La oss be for Aase og Emanuel Minos

De siste dagene er jeg blitt så minnet om å be for Emanuel Minos, og hans kone.

Hele Norges evangelist, vi kunne kanskje si: hele Nordens Mr. Pinse, hedersmannen, Emanuel Minos, fortalte på sommerstevnet på Hedmarktoppen i fjor, at han har fått kreft med spredning. Hvordan det står til med ham i dag, vet jeg ikke - men kunne vi ikke bruke litt tid denne helgen til å løfte Emanuel og hans kone Aase, innfor Nådens trone. Be om styrke, visdom, legedom. Vi trenger dem begge i mange år til!

Jeg glemmer ikke 28.november i 1999. Da hadde May Sissel og jeg gleden av å ha Aase og Emanuel Minos, Ole B. Jarlvang og hans kone Marit som middagsgjester. Vi hadde invitert de to til å preke på et stevne i Raufoss kino. Hvilken ære å få lytte til disse Herrens vitner, og få snakke om det som lå oss på hjertet for den alvorlige tiden vi lever i. Noen år tidligere hadde Emanuel Minos kommet meg til hjelp i forbindelse med en krise jeg gikk igjennom som forkynner. Da fikk jeg komme hjem til Aase og Emanuel, og lette mitt hjerte, og fikk med god åndelig veiledning, som fikk avgjørende betydning for at jeg fortsatte å forkynne Guds ord.

Blir du med i det åndelige bærelaget for Aase og Emanuel Minos denne helgen?