Enhetsutfordringen fra Azusa Street

Torsdag feiret vi minnet om den moderne pinsebevegelsens far, William Seymour (1870-1922) under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Det er mye positivt som kan sies om ham og pinsebevegelsens begynnelse, men i dagene som fulgte klare jeg ikke å slippe taket i noe som ble lest torsdag. Det utfordret mg skikkelig, og er kanskje en ukjeent side av kirkehistorien for mange:

"I april samme år (1909) leide han et forfallent lagerlokale i bakgata Azusa Street. Her oppsto en vekkelse som forente gammelt og nytt. Tårer og tungetale, henrykkelse og hellighet preget gudstjeneste hvor innslaget av fargede amerikanere var påfallende. Den store attraksjonen på Azusa Street var tungetalen. Men enda mer revolusjonerende ( og i manges øyne støtende ) var hvordan denne vekkelsen brøt ned barrierene mellom mennesker med ulik hudfarge og sosial bakgrunn. I et dypt segregert samfunn viste Azusa Street en ny menneskelighet der forsoning og enhet rådet blant menneskene...Men William Seymour ble med tiden utstøtt av den bevegelsen han hadde sett bli født, fordi han aldri ville gi opp sin radikale enhetsvisjon. Han lengtet etter en hel kirke og kunne skrive: 'Å, mitt hjerte roper til Gud i disse dager om at han skal la hvert barn innse nødvendigheten av å leve i Johannesevangeliets 17 kapittel, slik at vi blir ett i Kristi kropp som Jesus ba om.' Men tiden var ikke moden for en så dristig visjon. Da Seymour døde, 52 år gammel, var han nesten helt glemt." (Peter og Joel Haldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag, side 289).

Hva gjør vi med enhetsvisjonen fra Azusa Street? Hvordan forvalter vi arven?

P.O Enquist om tungetalen, pinsebevegelsen og sosialdemokratiet

"Tongotälet var en osvensk gospelton, rakt in i den svenska väckelserörelsen. Jag brukar kalla tungotalet för de ordlösas sång."

Denne vakre beskrivelen av tungetalen tilhører en av gigantene i nordisk litteratur, Per Olof Enquist, som døde i dag. Mange kjenner ham for hans monomentale dokumentar om pinsehøvdingen Lewi Pethrus. Boken på over 600 sider kom nok som en overraskelse, en gledelig sådan, på mange. Man hadde vel ikke forventet at Enquist ville behandle Pethrus og den svenske pinsebevegelsen med en slik respekt som han faktisk gjorde. Både Pethrus og pinsevenner generelt er jo blitt vant med å bli gjenstand for misbilligelse og karikering. Ikke slik med Enquist. Dette var en god forfattters stemme, grundig, opplysende, kritisk og svært velskrevet. Så var da også boken skrevet av en som kjente vekkelseskristendommen fra innsiden. Hans mor, Maja Lindgren var sterkt engasjert i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Om pinsebevegelsen generelt hadde P. O Enquist dette å si i et intervju med den svenske avisen Dagen for en tid tilbake:

'En folkebevegelse kan forbli levende selv om den er fremgangsrik. Men det er vanskelig. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Om pinsebevegelsen ikke havner i moralisme, men finner tilbake til sin radikalisme, har den en framtid.'

Selv stiftet jeg bekjentskap med P. O Enquist gjennom boken 'Musikantenes uttog' en eller annen gang på 1970-tallet. Det er også en fabelaktig god og velskrevet dokumentarroman om et sosialt opprør. Handlingen utspiller seg i et arbeider- og husmannsmiljø i Västerbotten i årene 1903-1910. Til denne gudfryktige utkanten kommer den sosialdemokratiske agitatoren Elmblad. Har du ikke lest den er den herved varmt anbefalt.

Boken var en oppdagelse for meg og var til en viss grad gjenkjennende fordi jeg selv har min bakgrunn og min oppvekst i et vanlig arbeiderhjem med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse.

Nå er han borte, men stemmen hans er ikke taus. Bøkene hans vil stå seg i mange, mange år fremover. Nye generasjoner vil finne de frem, bli engasjert, utfordret og finne mye glede ved dem.

Per Olof Enquist ble 85 år og døde etter en tids sykdom.

Foto: Wikipedia

Styret for Salemkirken i Oslo avvikler menigheten

Neste år ville Salemkirken i Oslo vært 100 år. Nå har i realiteten styret besluttet å avvikle menigheten.

Det er Aril Svartdahl som melder dette på sin Facebook-side i dag. Svartdahl skriver:

'Jeg opplever det som dypt tragisk og utrolig trist at styret i Salemkirken i Oslo nå har bestemt seg for i realiteten å avvikle Salemkirken som menighet.'

Det er menighetsnettverket INTRO som tar over. Hva som videre skal skje skriver ikke Svartdahl noe om, men han har 'vanskelig for å tro at det ikke var mulig å finne løsninger som kunne reise opp og videreutvikle Salemkirken som en menighet for fremtiden.'

Salemkirken har vært en pinsemenighet siden 1936. I følge Wikipedia har menigheten 530 medlemmer. Da er tilhørige medregnet. Bygget i Sannergaten 12 sto ferdig i 1983. Det har vært stadig mindre oppslutning om menighetens møter de siste årene. Det er trist at en så markant menighet, som har opplevd vekkelser, blir lagt ned.

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 3

3. En forpliktelse på Guds ord
De første pinsevennene i Azuza-Street hadde en forpliktelse og overgivelse til Bibelen. Det var sterke opplevelser med Den Hellige Ånd, men lederskapet var seg bevisst at alt skulle prøves på Guds ord og de erfaringene man gjøre seg skulle være innenfor de grensene Guds ord setter. De var overbevist om at Ånden ikke gjør noe som Ordet ikke tillater.

Djervt proklamerte de at sannheten fantes i Guds åpenbarte og skrevne ord. Det skammet de seg ikke over. 

William J. Seymour (bildet), som hadde bakgrunn som baptist, var en ivrig student av Guds ord og både ham og andre innen den gryende pinsevekkelsen ble skarpt kritisert for at de 'sjekket alt med Guds ord'. 

Det er noe vi kan lære av i vår tid. Ikke kaste oss på den siste trenden, men hele tiden sjekke hva som står skrevet i Guds ord og føye oss etter det. Det vil spare oss for uendelige mye. Er du forpliktet på Guds ord, eller setter du dine egne erfaringer og følelser over Guds ord og lar dette være bestemmende for ditt liv?

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

"De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik." (Apg 17,11)

4. En forpliktelse når det gjelder misjon
Allerede fra dag en var pinsevekkelsen en misjonsbevegelse. Erfaringen man gjorde seg av dåpen i Den Hellige Ånd handlet ikke først og fremst om en personlig velsignelse. Det sentrale var at man skulle ikles kraften fra det høye for å være vitner.

Dette begrunnet de igjen med Guds ord:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg ...' (Apg 1,8)

Den første utgaven av 'The Apostolic Faith', som skulle bli hovedorganet for den gryende pinsevekkelsen hadde misjon som tema på første side! Dette bladet kom med sitt første nr i september 1906. Den første kollekten ble også gitt til misjon, og fra Azuza Street skulle det komme en strøm av misjonærer. 

Hvor er dagens misjonsglød i pinsevekkelsen? Har misjonens sak samme lidenskap som den hadde det begynnelsen? Har misjonsarbeidet første prioritet?

(fortsettes)

Praktiske konsekvenser av vedtaket på kirkemøtet i Trondheim

Lederen for pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, teologen Øyvind Gaarder Andersen (bildet), er krystallklar:

Vedtaket om å lage en liturgi for likekjønnede ekteskap er "en historisk beslutning som innebærer et klart brudd med hva Bibelen sier."

Vedtaket som ble gjort i Trondheim må få konsekvenser. Lederen for pinsevennenes referansegruppe levner ingen som helst tvil: det er kirkesplittende og vil ødelegge forholdet kirkesamfunnene imellom:

"Om vi for eksempel forkynner sammen med noen som sier ja til homofilt samliv, sier vi i praksis at spørsmålet ikke er så viktig. Vi signaliserer: 'jo, vi er uenig, men det er ikke så viktig!' En slik signaleffekt vil bli gitt, selv om man styrer unna temaet likekjønnede ekteskap."

Sjefredaktøren i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, skrev i forrige uke en leder, hvor han påpekte at et slikt vedtak som nå er gjort vil måtte medføre at de bibelske tekstene om ekteskapet er ubrukelige. Tekstene om at mannen skal forlate sin mor og sin far og bli hos sin hustru og de andre skriftstedene som omhandler ekteskapet, kan ikke lenger brukes i en vigselshandling. Selbekk skriver:

"Uansett er dette et vedtak som det er grunn til både å beklage og til å ta sterk avstand fra. Det vi er vitne til i Trondheim i disse dager, er en kristen kirke som selv er med på å pulverisere den kristne forståelsen av hva et ekteskap er. Vi snakker om en frivillig og selvpåført avkristning av ekteskapsbegrepet." (Dagen 9.april 2016)

Som i alt annet står og faller alt på om vi anerkjenner Bibelen som Guds evige, uforanderlige, autoritative ord hva angår liv og lære. Kirkemøtet i Trondheim har satt Bibelen tilside og lagt helt andre føringer for hva troen vår skal bygge på. I reportasjene fra Trondheim i aviser og fjernsyn de dagene kirkemøtet har vart har det vært interessant å høre flere av delegatene har sagt: 'min kirke', 'hvordan min kirke skal være'. Få har snakket om hva Bibelen egentlig sier. Den norske kirke har nå blitt en tidsmessig og politisk korrekt kirke, skapt av mennesker som har laget kirken i sitt eget bilde. Nå skal to helt motstridende syn leve side om side i samme kirke, og man skal velge mellom Bibelen på den ene siden og hva man selv liker å tro på den andre siden. Som forsvar for det siste sier man: Størst av alt er kjærligheten. Noen tror fortsatt at det er et bibelsted. Det har det aldri vært! Bibelen sier: Størst BLANT dem er kjærligheten! Kjærligheten kan nemlig ikke frikobles fra sannheten.

Vedtaket i Trondheim får allerede konsekvenser. Som jeg meldte i går har den toneangivende konservative bibeltro presten Dag Øivind Østereng bestemt seg for å melde seg ut av kirken og dermed avslutte sin prestetjeneste. Flere kommer garantert etter.

Noen velger å bli. Det er viktig å slutte opp om dem i forbønn. Disse prestene vil det fortsatt være mulig å samarbeide og dele fellesskap med. De går tøffe tider i møte. Viktigere enn noensinne er å slutte opp om bønnenettverket 'Bønn for Den norske kirke' og fornyelsesbevegelser som Oase.

Her kan du lese uttalelsen fra Øyvind Gaarder Andersen og den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen. Jeg anbefaler å ta deg tid til å lese den:

http://korsetsseier.no/2016/04/11/likekjonnede-ekteskap-langt-mer-alvorlig-enn-ulikt-syn-pa-dap-eller-alkohol/

Her er lederen til Vebjørn Selbekk:

http://www.dagen.no/dagensdebatt/lederartikkel/VIGSELSLITURGI/Bibelversene-som-forsvinner-327361

Billedtekst: Lederen for den teologiske referansegruppen i pinsebevegelsen, Øyvind Gaarder Andersen. Foto: Lederskap.no

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 2

Her er andre del av artikkelen om kjennetegnene ved vekkelsen i Azuza Street:

2. Stor kjærlighet for hverandre
I vekkelsen i Azuza-Street var man vitne til at det som vanligvis skiller mennesker fra hverandre: etnisk opprinnelse, klasseskiller, kjønn, rikdom, språk, utdannelse, kirketilhørighet og kultur, ble brutt ned. 

Den ledende skikkelsen i vekkelsen - en svart forkynner, blind på et øye - ved navn William J. Seymour tjener som et godt eksempel på dette. Misjonen som holdt til i Azuza-street var et integrert lederskap og forsamlingen - og dette var årtider før den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen - var på en forunderlig måte fri fra diskriminering. 

Med røtter i dette Guds verk som foregikk i Azuza Street har ulike pinsebevegelser spredt seg jorda rundt med samme kjennetegn: en stor kjærlighet preger de som er med til alle mennesker uansett etnisk opprinnelse. Kjenningsmelodien fra Azuza-Street er denne: Hvor blodet skyller vekk fargen!

Vekkelsen var også preget av en sterk samhørighet mellom de som var en del av den. Man hørte sammen og man sto sammen. De opplevde sannheten i ordene fra 1.Kor 12,13:

"For med én Ånd ble vi alle døpt inn i én kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått én Ånd å drikke." 

I dag er situasjonen på mange måter ganske annerledes: vi lever i en veldig individualistisk tid - selv i vår hunger etter Gud. Det handler mest om hvordan jeg kan bli velsignet, hva jeg kan 'få ut av det', om meg-mitt-og-mine. Slik var det ikke i Azuza. Der handlet det om en felles opplevelse og erfaring av Den Hellige Ånd, om enhet mellom de troende. Om en erfaring av pinsen som førte mennesker sammen.

Pinse er ikke et kirkesamfunn men en erfaring av Den Hellige Ånds dåp.

(fortsettes)

Azuza Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 1

I dag er det ganske nøyaktig 110 år siden det mektige Åndens stormvær brøt løs over Azuza Street i Los Angeles. Det som skjedde i Azuza Street var på mange måter katalysatoren for pinsevekkelsen som skulle berøre en hel verden. Det mektige Åndens stormvær har berørt 700 millioner mennesker.

Hva var det disse troende i Azuza Street hadde som vi trenger i dag?

1) En mektig hunger etter Gud.
Mennene og kvinnene som møttes i Azuza Street ble drevet av en hunger - ikke for å få kunnskap om Gud, men for å kjenne Gud, ikke til å høre om Ham, men for å høre Ham. De ønsket å kjenne Herren i hele Hans fylde, derfor brukte de benevnelsen: det fulle evangelium.

De rørte ved selve kjernen i det Jesus uttalte om Ånden:

"Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham skulle få..." (Joh 7,38-39)

Dette ordet: 'elver av levende vann' representerer en betydelig mengde vann, bølgende kraft, som strømmer ut av livets indre kjerne.

I Azuza, som på Pinsefestens dag, erfarte de troende denne mektige fylden ved å motta dåpen i Den Hellige Ånd:

"Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4/Bibelforlaget).

De som kom til Azuza Street kom med en forventning om å møte Gud. Den forventningen og realiteten i Guds nærvær var ganske annerledes enn det som synes å være så viktig i dag: velutstyrte helligdommer, pent innpakkede møter, topp-stjerne talere og sangere, ensartet og oppegående mobilitet blant medlemmene, sosial anerkjennelse og kirkelig makt.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han har ikke mer respekt for Azuza Mission enn den fineste katedral i verden. Det er ikke stedene som imponerer Ham, men hjertet til de som kommer.

Så lenge vi anser oss selv for å ha det vi trenger, og ikke har behov for noe, så vil vi blokkere Gud fra å arbeide i og gjennom oss. Han sender de som er rike - og ikke har behov for noe - vekk. Men de fattige - de som hungrer etter Ham, som ønsker å se Gud ansikt-til-ansikt - til dem gir Han en demonstrasjon av Hans nærvær.

(fortsettes)

Hva Lewi Pethrus trodde om nattverden

I går leste jeg noe interessant Lewi Pethrus (bildet) har sagt om Herrens måltid, om nattverden:

'Den 19.februar 1921 ser den unge pinsebevegelsens leder, Lewi Pethrus, seg foranlediget til å holde et foredrag om emnet 'Nadverdens betydning' i Filadelfiakirken i Stockholm. Det ble publisert i Evangelii Härold den 24.februar 1916:

'Det er mange kjære Guds barn', skriver han, 'som ikke i det hele tatt har satt seg inn i hva det innebærer å sitte ned for å spise av brødet og drikke av kalken. Og ved at de ikke forstår meningen, går de glipp av den velsignelse som de ellers ville få ...'

Og han fortsetter: 'Denne sannhet er for meg som en diamant, lik en perle som gnistrer, stråler, blinker og fryder min sjel, og jo mer jeg ser på den, jo skjønnere og herligere blir den'.

Han gir uttrykk for at det som skjedde der og da, bryter inn i våre liv her og nå, når vi feirer måltidet:

'Så ofte menigheten kommer sammen for å bryte brødet, valfarter den til korset'.

Når Lewi Pethrus kommenterer nattverdens vesen, konstaterer han hvorledes de lærde ivrig diskuterer om det som skjer med brødet og vinen i nattverden.

'Det spørsmålet vil vi ikke diskutere med dem, la oss bare si som Skriften sier:  - Vi blir delaktige i Kristus ved at vi nyter dette måltid'.

At dette er vanskelig for mange å forstå, er han meget bevisst:

'Hvordan kan det at jeg spiser en liten bit brød og drikker litt vin meddele meg Kristus, sier du. Ja, det kan jeg ikke forklare, akkurat som jeg ikke kan forklare mye annet i Guds ord'.

(Sitatet er hentet fra Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther forlag 2008, side 172-173)

La oss be for Aase og Emanuel Minos

De siste dagene er jeg blitt så minnet om å be for Emanuel Minos, og hans kone.

Hele Norges evangelist, vi kunne kanskje si: hele Nordens Mr. Pinse, hedersmannen, Emanuel Minos, fortalte på sommerstevnet på Hedmarktoppen i fjor, at han har fått kreft med spredning. Hvordan det står til med ham i dag, vet jeg ikke - men kunne vi ikke bruke litt tid denne helgen til å løfte Emanuel og hans kone Aase, innfor Nådens trone. Be om styrke, visdom, legedom. Vi trenger dem begge i mange år til!

Jeg glemmer ikke 28.november i 1999. Da hadde May Sissel og jeg gleden av å ha Aase og Emanuel Minos, Ole B. Jarlvang og hans kone Marit som middagsgjester. Vi hadde invitert de to til å preke på et stevne i Raufoss kino. Hvilken ære å få lytte til disse Herrens vitner, og få snakke om det som lå oss på hjertet for den alvorlige tiden vi lever i. Noen år tidligere hadde Emanuel Minos kommet meg til hjelp i forbindelse med en krise jeg gikk igjennom som forkynner. Da fikk jeg komme hjem til Aase og Emanuel, og lette mitt hjerte, og fikk med god åndelig veiledning, som fikk avgjørende betydning for at jeg fortsatte å forkynne Guds ord.

Blir du med i det åndelige bærelaget for Aase og Emanuel Minos denne helgen?

100 år - men levende opptatt av Den Hellige Ånds gjerning!

Dette bildet velsignet meg i dag! Det viser min gode venn, pastor Pavel i pinsemenigheten 'Gode nyheter', i byen Petsjory, på grensen mellom Russland og Estland.

Han sitter med en åpen Bibel sammen med Vera Vosu. Hun er 100 år og seks måneder gammel!

I 1930 inngikk hun en pakt med Herren Jesus, hun gav sitt liv til sin Frelser og Herre, og var den første som ble døpt i menigheten 'Gode nyheter'.

Pastor Pavel forteller at han møtte Vera Vosu den 25. januar og at hun inspirerte ham med ordene: 'Vi kan ikke tvinge Den Hellige Ånd, alt skjer gjennom bønn og at vi handler på Ordet'.

Jeg har et spesielt forhold til denne menigheten. Det er denne menigheten jeg har besøkt flest ganger når jeg har vært på mine reiser i Russland, og jeg drømmer og ber om å få komme tilbake dit en gang.

Byen Petsjory ble grunnlagt på 1500-tallet, har ca 13000 innbyggere og ligger i Pskov fylke. Byen Petsjory ligger 45 km vest for Pskov, og bare en kilometer fra grensen til Estland. Men så har da også området tilhørt Estland. Det var etter den sovjetiske okkupasjonen i 1944 at området ble russisk.

Forsatt stor debatt om dåpen som medlemskrav

Debatten om dåpen som medlemskrav fortsetter i svensk pinsebevegelse. Nylig ble spørsmålet tatt opp i forbindelse med årets pastorkonferanse. Da var torsdagskvelden avsatt til en panelsamtale hvor fire pastorer i svensk pinsebevegelse fikk dele sine syn.

I løpet av våren vil det bli holdt møter i Umeå, Stockholm og Jönköping hvor dette spørsmålet skal tas opp.

Avisen Världen i dag skriver følgende om torsdagens møte:

' På torsdagskvällen togs ämnet upp och i en kongresshall som var fylld till brädden inledde Pelle Hörnmark själv samtalen med att ge en kortare bakgrund till frågan.

– För ungefär fem år sedan började vi prata om de här sakerna, sa Pelle Hörnmark och förklarade att det upptäcktes ett behov av samtal. En del av de då 47 samarbetsförsamlingarna omdefinierade synen på medlemskap och en del till viss del även sin dopsyn.

Efter flera samtal, bland annat med olika samfund och även med internationella pingströrelser, konstaterade man 2010 att behoven inte var desamma över allt. En del församlingar var på väg att förändra sin definition av medlemskap, medan andra var nöjda med hur det var.
Sedan dess har en grupp bestående av sju församlingar fortsatt samtalen för att försöka hjälpa varandra i hur man ska tänka i frågan: Vad som är grund för medlemskap i en svensk pingstförsamling.

Traditionellt, berättade Pelle, har man haft en baptistisk församlingssyn, där de troendes gemenskap och matrikeln var samma sak. De som hade gemenskap var samma personer som skulle vara i himlen tillsammans. Därifrån kommer den aktiva församlingsdisciplinen, att man trodde att om man inte var kvalificerad för det himmelska så kunde man inte heller vara med i det jordiska, sa Pelle Hörnmark.

Föreståndare för fyra olika pingstförsamlingar bjöds upp på scenen för att berätta om sina respektive församlingars resor.

Urban Ringbäck, pastor i Smyrnakyrkan i Göteborg, var först ut med att berätta om hur församlingen under ett par år har varit i en process, där man också har haft dialog med andra församlingar.

– Från församlingsledningens sida är det tydligt fokus på att det är ordningarna kring medlemskap som det handlar om. Det finns en stor, rörande enighet kring dopsynen och den har aldrig varit ifrågasatt hos oss, sade Ringbäck och gav klart besked:

– Vi tror på troendedopet genom nedsänkning i vatten. Det är lite konstigt att bli anklagade för att vi vill tona ner dopet, konstaterade Ringbäck.

Även Niklas Piensoho, föreståndare för Filadelfiakyrkan i Stockholm, håller med om den linjen.
– Frågan är vilken teologi vi laddar medlemskapet med, sa Piensoho och påminde om pingsttraditionen där dopet är ett krav för medlemskap. Han menade att man då även kan föra fram fler teologiska förbehåll, till exempel krav på att fira nattvard eller att delta i gudstjänsterna, vilket det i Apostlagärningarna står berättat om att medlemmarna i den första församlingen "höll fast vid".

Daniel Alm, pastor i pingstförsamlingen i Västerås, berättade att man i församlingen tagit resan att samtala om frågan om medlemskap och landat i att man inte tänker ändra något. Men samtidigt håller han med om att frågan inte är helt svartvit, och alla de andra pastorerna hade exempel på hur de fått göra undantag i medlemsfrågan.

Dan Salomonsson i Pingst Uppsala konstaterade att frågan i sig inte är ny.

– När jag kom till Uppsala  ärvde jag den här frågan, som då hade varit uppe i olika omgångar under flera många år, berättade han och förklarade hur man i Uppsalaförsamlingen, precis som i Västerås, har bestämt sig för att behålla den tidigare synen.

Att frågan återkommit är något som de andra också känner igen från sina församlingar.
– När jag började i Filadelfiakyrkan blev jag snart uppvaktad om att vi behövde ta upp den här frågan till samtal igen, berättade Piensoho.

Bildet viser dåp på bekjennelse av tro i Hvite-Russland.

Profeti fra Azuza-street om pinsevekkelsens utvikling

I boken 'Hädanefter blir vägen väglös' nevner Peter Halldorf en tidligst dokumenterte profetiene i pinsevekkelsens barndom, fra Azuza street. Den er virkelig noe å tenke over: 

'I de siste dagene kommer tre ting til å skje med den store pinsebevegelsen: Det kommer til å bli en overbetoning av kraft, mer enn på rettferdighet. Det kommer til å bli en overbetoning på lovsang til en Gud kan ikke lenger ber til. Det kommer til å bli en overbetoning av Åndens gaver, mer enn på Kristi herrevelde'. (Peter Halldorf: Hädanefter blir vägen väglös', Pilgrim 1997, side 108)

Fortsetter misjonsarbeidet til myrdet svensk misjonær

Sent på kvelden 12.desember i fjor døde den svenske pinsemisjonæren, Birgitta Almeby (bildet), ni dager etter at hun ble skutt ned utenfor sitt hjem i Lahore i Pakistan. Ett år etter finnes det ikke noe svar på hvorfor hun ble myrdet.

I nesten 40 år tjente Birgitta Almeby som misjonær i Pakistan. Hun var et elskelig, uegennyttig menneske, som mange satte stor pris på. 71 år gammel var hun når hun trådte inn i evighetens verden.

Det er gripende å lese oppslaget i siste nr av avisen 'Världen i dag', som forteller at hjemmemenigheten til Birgitta Almeby: Pingstförsamlingen i Köping fortsetter misjonsarbeidet som Almeby drev. Menigheten støtter arbeidet økonomisk med betydelige beløp, blant annet gjennom en svensk misjonærfamilie som arbeider i Pakistan.

Du kan lese reportasjen i Världen i dag her:

http://www.varldenidag.se/nyhet/2013/12/13/Ett-ar-efter-Birgitta-Almebys-dod-Forsamling-fortsatter-Pakistanmission-1/

Foto: Pingst.se

Lever vi i en omstillings-tid slik som de første kristne gjorde?

Myer Pearlman (bildet) var en prominent teolog innenfor Assemblies of God på 1930-tallet. Han var av den overbevisning at menigheten stod overfor et historisk veiskille lignende det urkirken levde i for 2000 år siden.

Jeg har oversatt en artikkel han skrev for Pentecostal Evangel, 30.juli 1932. Jeg tror mange av bloggens lesere vil finne den svært interessant. Først en forklarende innledning ved Darrin Rodgers fra Flower Pentecostal Heritage Center:

Året var 1932. Verdensøkonomien og de politiske systemene knaket under vekten av en økonomisk depresjon. Vestens kultur var i endring i det moderne utdannelse og urbanisering utfordret tradisjonelle familie. og moral-normer. Endetids-synet til Assemblies of God talte direkte til dette kulturelle kaoset.

Assemblies of God, lik mange andre evangelikale grupper, omfavnet den premilleniume eskatologien som forutså en periode med et raskt voksende moralsk forfall, etterfulgt av Jesu gjenkomst. De var overbevist om at mange av de amerikanske kirkene hadde kastet overbord Skriftens autoritet. Slik de så det ville dette føre til at familien ville kollapse, det samme med moralen og den bredere kulturen. Historikerne har beskrevet premilleniumister som pessimistiske. En kan også beskrive deres synspunkter som realisme.

Myer Pearlman beskrev disse raske sosialetiske endringene i en artikkel for Pentecostal Evangl med tittelen: 'Ved skillelinjen mellom to tidsaldere'. Pearlman, som selv var en jøde som trodde på Jesus, hentet mye av det han skrev i sine volumiøse verker fra jødiske lærde. I artikkelen siterer Pearlman, Dr Judah L.Magnes, rektor ved Hebrew University i daværende Palestina: 'Det har aldri i sivilisasjonens historie så nær enden som den nåværende ... Det er i sannhet en minnesverdig tid, en revolusjonær tid, som kan sammenlignes med den senere judaismen og tidlig kristendom, hvor mennesket forventet at enden var nær, og likevel planla de nytt liv og nye lærer'.

Pearlman summerte opp alt dette som skjedde på følgende måte: 'vi lever i en overgangs-tid'.

Dr Judah L.Magnes så en parallell mellom kirkens fødsel for 2000 år siden og samtidens verdensbegivenheter. Pearlman bygger på dette i sin artikkel og identifiserer syv karakteristiske trekk man ser i samtidskulturen på tiden for kirkens fødsel og sammenligner så disse med sin egen samtid.

Her kommer de syv punktene til Myer Pearlman:

1) Det er en tidsalder i hvilken populærkulturen regjerer. Overfladiske former for religion, kunst, og filosofi var vidt spredt omkring blant folkene.

2) Det var en høyt sivilisert og moderne tidsalder. Internasjonale reiser og handel var vanlig, kvinner ble prominente i de ulike sfærer av livet og det var rask spredning av kulturell underholdning og komfort.

3) Det var en tid med høy utdannelse. Folk var belest, de som underviste ble sett på med aktelse, og universiteter og biblioteker blomstret.

4) Det var en kosmopolitisk tid. Det romerske riket tilbød et felles språk og et veisystem som gjorde handel og utveksling av ideer mulig.

5) Det var en tidsalder for religiøs universialisme. Religiøse og politiske ledere forsøkte forene religioner og avviste at det fantes bare en sannhet. Samfunnet var preget av pluralisme.

6) Det var en tidsalder som forventet at før krisen inntraff ville en konge fremstå som ville frelse og styre verden.

7) Det var en tid som var vitne til Jesu første jordiske komme.

Viktigheten av å ha Kristus som hode

Frank Bartleman (bildet), amerikansk pinseforfatter, evangelist og misjonær, som dokumenterte begivenhetene som ledet opp til utbruddet av den moderne pinsevekkelsen og som sto midt oppe i den, har skrevet en svært interessant artikkel som jeg har valgt å oversette. Bartleman, som ville ha fylt 77 år den 23. august i år om han hadde levd, har skrevet en artikkel som angår alle kristne i det 21.århundre. Språket er gammelmodig - artikkelen er skrevet på begynnelsen av 1900-tallet - men vi forstår sikkert meningen likevel:

I begynnelsen av pinsevekkelsen ble jeg i min ånd svært opptatt av at Jesus ikke skulle bli forbigått, 'glemt i templet', ved at Den Hellige Ånd ble opphøyet eller ved Åndens gaver. Det synes å være en stor fare for at man kunne miste for syne at Jesus er 'alt i alle'. Jeg forsøkte å holde Ham som det sentrale emne og skikkelse foran folket. Jesus vil alltid være sentrum i all vår forkynnelse. Alt kommer i og gjennom Ham. Helligånden er gitt oss for å 'lære oss alt' som hører Kristus til.

Det finnes ikke noe djupere og høyere enn å kjenne Kristus. Alt som er gitt oss av Gud har Han som ett og alt. Den ene Ånd er gitt oss i den mening. Kristus er vår frelse og vårt ett og alt. Slik at vi kan 'fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er og at dere må kjenne Kristi kjærlighet (Ef 3,18-19). Det var for 'å kjenne Ham (Kristus) at Paulus strebet.

Folkets oppmerksomhet må først av alt - og alltid - holdes på Ham. En sann 'pinse' vil skape en mektig syndenød, en omvendelse til Gud. Falske manifestasjoner produserer bare begeistring og undring. Synd og selvliv vil ikke lide på grunn av det. Vi må få det vår overbevisning kaller oss til. Tro på ditt eget hjertes hunger og gå videre med Gud. Ikke tillat djevelen å stjele fra deg den virkelige 'pinsen'. Ethvert verk som setter Den Hellige Ånd eller gavene over Jesus vil til slutt ende opp i fanatisme. Alt som tjener til å opphøye og elske Jesus er godt og trygt.

Økende bekymring for religionsfriheten i Ukraina og Russland

Det er flere grunner til å følge nøye med på det som skjer med hensyn til religionsfriheten i både Ukraina og Russland.

I fjor kunne Ukraina feire 450 års jubileet for den første utgivelsen av den ukrainske Bibelen. Det ble behørig feiret over hele landet. Men det skjedde mer enn så i fjor i dette landet med sine 45 millioner mennesker, og med grenser til Russland i øst, Hvite-Russland i nord, Polen, Slovakia og Ungarn i vest; Romania og Moldova i sørvest, og til Svartehavet og Azovhavet i sør. En ny religionslov ble vedtatt og nye politiske strømninger har kommet til som gjør at framtiden ser alt annet enn lys ut hva angår frihet for kristne til å utøve sin tro.

Økende kontroll
Det var rett før jul at president Janukovitj undertegnet den nye religionsloven. Den nye loven innebærer at myndighetene vil få større mulighet til å øke kontrollen av landets menigheter. Det finnes en berettiget uro for at registreringen av menighetene vil svekke deres muligheter til å drive virksomhet utenfor kirkens vegger.

Lederen for den ukrainske pinseunionen, Mikhail Panochko, som også er leder for Kirkerådet i Ukraina, mener den nye loven i praksis innebærer at Ukraina tilpasser seg lignende lovgivning som den som nå eksisterer i Russland. På bildet taler Panochko i en av landets mange pinsemenigheter. Det finnes over 1.500 pinsemenigheter i Ukraina, med 104.000 medlemmer.

Den ukrainske pinselederen er bekymret for at den nye loven i forlengelsen kan føre til at utenlandske misjonærers arbeid i landet vil kunne svekkes, likeså mulighetene for å ta imot økonomisk hjelp og humanitære hjelpesendinger.

Samtlige kristne samfunn og muslimske organisasjoner gikk imot den nye religionsloven, og de leverte sågar inn et protestbrev til landets president, uten å bli hørt.

Lyspunkter
Men det finnes også mange lyspunkter i dagens Ukraina. Mange steder pågår det store vekkelser. Og det har vekket oppsikt at lederen for landets pinseunion er blitt valgt til lederen for landets kirkeråd. Det i et land med en ortodoks majoritet. Mikhaiel Panochko fikk også være med da den forrige presidenten, Viktor Jusjtjenko, ble innsatt i embetet.

På den politiske arenaen er det også blitt mer vanlig at man lytter til lokale pastorers synspunkter i samfunnsspørsmål.

Norsk og kenyansk pinsevekkelse

I dag har jeg tilbrakt mye tid sammen med pinsevenner!

Først sammen med en av mine beste venner, hvor vi drøftet viktige anliggender som norsk pinsebevegelse står midt oppe i. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for dette vennskapet.

Og i ettermiddag sammen med et for meg helt nytt bekjentskap, en pinsepastor fra Kenya. Som lever i en helt annen virkelighet. Den kenyanske pinsebevegelsen han er en del av, ble startet av en norsk misjonær. Vi snakket blant annet om den bønnens ånd som preger pinsebevegelsen i Kenya. I menigheten til denne pastoren tar alle medlemmene et bønneansvar, de kommer til menighetslokalet for å ta sin bønnerunde! De faster og de ber, og dette kommer i tillegg til spesielle bønneuker og andre bønnesatsninger. Og de opplever tegn og under, kraftig menighetsvekst. Tro om det ikke er en sammenheng her.

Jeg tror det er det. Kenyanerne satser på menigheten. De lever i menigheten. Den er ikke en del av livet, den er livet.

I Norge går vi på gudstjeneste når det passer. Og det passer sjeldent å ta del i menighetens bønnesamlinger. Det er jo så mye annet som er viktig. Vi opplever å se få helbredelser. Det er sjelden noen blir omvendt. Det er få som lar seg døpe.

Men dette må vi jo helst ikke snakke om. Det skaper dårlig samvittighet. Og det er ikke så bra.

Svensk pinsemisjonær livstruende skadet i Pakistan

Den svenske pinsemisjonæren, Birgitta Almeby (bildet), ble i går skutt utenfor sitt hjem i Lahore i Pakistan.

Den 71 år gamle kvinnen har arbeidet i Pakistan i 39 år. Hun ble skutt på nært hold. I følge sykehuset behandles hun for livstruende skader.

Udåden synes å ha vært planlagt. Hver dag har Birgitta Almeby tatt bilen fra kontoret til sitt hjem for å spise lunsj på samme tid. Hun bor alene i sitt hjem i Lahore, hvor hun har vært misjonær siden 1973. Lederne for den pakistanske pinsebevegelsen, Full Gospel Assemblies, er i djupt sjokk og er rystet over den forferdelige hendelsen.

Vitner forteller at noen ventet på Birgitta Almeby, og skjøt henne i halsen. Hun falt bevisstløs om på veien utenfor huset sitt. Det var naboer som tok henne til sykehuset. En kule har gått gjennom halsen, og gjennom lunger og magesekk. Det skal ha vært vanskelig å finne en blodgiver, da Almeby har en sjelden blodtype.

Vi oppfordrer bloggens lesere til å be.

IBRA Radio etablerer seg i Sør-Sudan

IBRA Radio etablerer seg i Sør-Sudan!

Det er i den sør-sudanesiske byen Yei at pinsebevegelsens nye studio bygges. Og det er mobilbrukerne som skal nås.

Mediesamarbeidet med Sør-Sudans pinsebevegelse går under navnet Studia-Salaam, og fra det nye kontoret vil man sende såvel direktesendt radio, samt ulike undervisningsprogrammer. Målet er å være med på å påvirke den nye afrikanske nasjonen med evangeliet.

Det nye studioet er bygget opp i samarbeidet med pinsemenigheten i Jönköping i Sverige.

Tsjad
Også i det afrikanske landet Tsjad har IBRA Radio startet opp sendinger. Nærmere bestemt fra byen Moudou. Ca 200.000 mennesker i denne byen kan lytte til 'Den gode nyheten' som radiostasjonen heter. Testsendinger er blitt hørt ca 10 mil fra stasjonen, så lytterpotensialet er mye større.

Radiostasjonen har blitt realisert gjennom et internasjonalt samarbeid, hvor den svenske pinsebevegelsen og deres søsterkirke i Tsjad har spilt en viktig rolle. IBRA Media har tidligere utdannede radioprodusenter i Tsjad, der IBRA også sender på kortbølge.

Pinsebevegelsen tredje største trossamfunn i Italia

Dette visste du kanskje ikke, men pinsebevegelsen er det tredje største trossamfunnet i Italia. Ingen har den hele og fulle oversikten, fordi det stadig grunnlegges nye pinsemenigheter i det katolske landet.

Pinseretningen Assemblies of God har alene 1.200 menigheter. 600.000 er medlemmer av disse. I tillegg kommer de som er tilsluttet andre deler av pinsebevegelsen, og de vokser over alt. Bare i Roma finnes det 30 store pinsemenigheter. I tillegg kommer det 173 evangelikale forsamlinger.

Straffbart
Men det har ikke alltid vært slik. 9.april 1935 slo det daværende fascistregimet fast at 'pinsevenner er skadelig for den italienske rasen' og la ned forbud mot at de fikk utøve sin tro. De måtte enten forlate landet, eller bli fengslet.

Mange italienske pinsevenner kan fortelle om forfølgelse og trakasering. Først i 1959 ble dette påbudet opphevet.

I dag kan vi glede oss over pinsebevegelsens store framgang.