Tungetalen som personlig bønnespråk, del 2

 Natten har sitt eget bønnespråk. Det er min erfaring. Det kommer tider i våre liv da ordene kommer til kort, og bønnens språk blir taust eller flyter over i bønn i tunger. - Til det mest intime språket mellom et menneske og Gud. Apostelen Paulus beskriver tungetalen som bønn i 1.Kor 14,2-5a: "For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden. Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv..."

Her kan vi legge merke til tre ting når det gjelder tungetalen som bønn. Den er annerledes enn den tungetalen som vi leser om i Apg 2, hvor de som talte drevet av Den Hellige Ånd talte på et språk som var gjenkjennelig for de som hørte på, men som de selv ikke kunne. Her i Korinterbrevet beskriver Paulus tungetalen brukt i det personlige bønnelivet i tre karakteristiske trekk: 1: "Den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." 2: "...Han taler hemmeligheter ved Ånden." 3: "Han oppbygger seg selv."

Bønn handler ikke om mengden ord vi uttrykker. De gamle bederne sa det slik: 'Leppenes bønn er bønnens forstadie!' Styrken i vår bønn ligger hverken i våre mange ord, eller de rette ordene. Stillhet og tungetalen brukt som bønn kan dessuten, hver for seg, ses på som de mest adekvate svar på Guds uutgrunnelighet og storhet. Ordene våre kommer uansett alltid til kort når det gjelder Gud. Gud er per definisjon alltid større. Det er en erkjennelse vi kommer fram til når vi modnes i bønn. Tungetale er uttrykk for en bønn som ikke forsøker å fange Gud med ordene og si til ham hvordan han skal handle, men lar Ånden lede bønnen på et språk som overgår så vel våre gjennomtenkte som våre umiddelbare formuleringer.

Apostelen Paulus var en språkmektig mann, som behersket flere av samtidens ledende språk. Det være seg hebraisk, romersk og gresk. Likevel talte han mer i tunger, skriver han til den kristne forsamlingen i Korint, enn andre. Selv Paulus kom til kort når han skulle be på noen av disse språkene, derfor ba han i tunger. "Be til enhver tid, i Ånden," skriver han. (Ef 6,18) 

Jeg innledet denne artikkelen ved å skrive om natten - i betydning sjelens natt. Tiden med kronisk sykdom har gjort noe med bønnelivet mitt. Det er enklere. Birgitta av Vadstena har sagt det slik: 'Jo nærmere vi lever Gud, jo enklere blir vi.' I Guds nærvær blir ordene få, jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt i nærvær av Den Hellige Gud. Da hender det at jeg øser ut mitt hjerte i tunger. 

Tungetalen som personlig bønnespråk, del 1

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tilbake til Lewi Pethrus som sa: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."  

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

De gamle blant dere skal drømme drømmer

Bibelen er full av historier om drømmer, og om mennesker som drømte dem. Åndens tid -som er nå - skal kjennetegnes blant annet av dette: "Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn skal ha drømmer, og deres unge menn skal ha syner." (Joel 3,1) Måten Gud veveer sammen symboler og forvarsler gjennom profetiske ord, drømmer, syner, bilder, ja, selv den menneskelige historien på er forunderlig. Gud skriver historien på samme måte som han forfatter andre former for åpenbaring, ved at Han benytter et språk som er så fullt av symboler og kraftfulle metaforer. 

I 4.Mos 12,6 leser vi følgende, som bekrefter det jeg har skrevet: "Hør nå på hva jeg har å si dere: Når det  gjelder en profet som dere, så gir jeg, Herren, meg til kjenne for ham i syner og taler md ham i drømmer."

Vi finner det samme i Job 33,14-16: "Men en gang taler Gud, ja to ganger hvis mennesket ikke akter på det. I drømmer, i syner om natten, når dyp søvn faller på menneskene, når de slumrer på sitt leie, da åpner han deres ører og trykker sitt segl på advarselen til dem."

Gud talte til Farao i en drøm som bare Josef kunne tyde. Det samme skjedde med Nebukadnesar og profeten Daniel. Josef av Nasaret, hadde også en drøm om sin trolovede, Maria, hvor engelen sa til ham: 'Gift deg med denne jenta!' Den drømmen forandret Josefs liv, fordi forut for denne drømmen, var han i tvil om hennes graviditet. De såkalte 'tre vise menn' ble advart i en drøm mot å ha kontakt med kong Herodes. Senere, hadde Josef en annen drøm hvor han får instrukser om å ta med seg Maria og Jesus og flykte til Egypt. Dette var veldig praktiske, men svært profetiske drømmer som inneholdt virkelig åndelig kraft til å skape forandring.

Vi leser i Daniel 1,17 om profeten Daniel: "Daniel forsto seg også på alle slags syner og drømmer." Denne Åndens nådegave trenger vi også i dag. (bildet)                                                                               

Viktig åndelig lærdom for vår tid

En ortodoks venn av meg, Kjell Moen, delte her om dagen noen sitater av den hellige Markus Eremitten, som levde på 400-tallet. Det er ikke så mye vi vet om ham, men det antas at han har levd i den egyptiske ørken. Flere av hans skrifter inngår i Filokalia, de gamle fedrenes bønneundervisning.

Et av disse sitatene har festet seg hos meg, og jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese det:

'Om en person har en Åndens gave, skjuler han den av sympati med den som mangler den. Men den som er stor i munnen, mister gaven ved å falle for fristelsen til å skryte med dem.'

Dette er veldig ulikt vår tids enorme fokus på enkelte forkynnere.

La oss ikke glemme at det er Giveren som er gaven, og at Ånden alltid peker på Jesus.

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 9

Den profetiske tjenesten opphører ikke med Det gamle testamente og Den gamle pakts siste profet, døperen Johannes. Profetembetet fortsetter i Den nye pakt og i den kristne forsamlingen.

"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter ..." (1.Kor 12,28)

"Og han ga noen til å være apostler, noen til profeter..." (Ef 4,11)

Apostelen Paulus begrunner også hensikten med apostel- og profetembetet slik:

"for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi kropp, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde..." (Ef 4,12)

Intet mindre! Apostel- og profetembetet hører alltid sammen i Det nye testamente, så er det også den kristne forsamlingen "bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er Hovedhjørnesteinen." (Ef 2,20)

Verken apostel- eller profetembetet opphørte når de 12 apostlene døde. Gjennom hele kirkens historie har Gud reist opp apostler og profeter.

Men det er forskjell på å profetere og ha en tjeneste som profet. Når jeg tenkte nøye igjennom det jeg skulle skrive i dag om profeten Agabus, som blir navngitt i Apg 11,27-30, så kom denne setningen til meg:

"Alle profeter profeterer, men ikke alle som profeterer er profeter!"

Profetere er noe alle troende kan: "For dere kan alle tale profetisk", jfr 1.Kr 14,31, og vi oppfordres og oppmuntres til å tale profetisk: "Jag etter kjærligheten, og søk med iver etter de åndelige gaver, slik at dere i større grad kan tale profetisk." (1.Kor 14,1) Samtidig skriver apostelen Paulus: "Er vel alle profeter?" (1.Kor 12,29)

Nei, alle som taler profetisk er ikke nødvendigvis en profet! Det skal mer til enn som så! En profet må kalles og utdannes av Herren selv, og det skjer ikke over natten. Alle bibelske profeter er blitt 'utdannet' gjennom bønnens og lidelsens skole.

Det er flere viktige forskjeller på profetembetet i Den gamle- og Den nye pakt, men før jeg sier noe om det, så skal jeg gjengi den liten oversikt over noen av profetene i Den gamle pakt og det som særpreget deres tjeneste. Oversikten finnes i Larry Randolf: En brukervennlig profetisk tjeneste. Hermon forlag 2000, side 25-27:

ELIA: En undergjørende profet som fikk mat av fugler og engler. Han oppvekte døde. og kalte ild ned fra himmelen.

ELISJA: Fikk en dobbel del av Elia's ånd. Han gjorde helbredelsesunder, og tilkalte engler. En død mann som ble kastet på hans grav, ble levende.

JONA: Hele Ninives befolkning angret sin synd, og unngikk Guds dom i flere tiår på grunn av hans profetiske virke.

AMOS: En fargerik profet, som arbeidet som hyrde. Han refset Israel for avgudsdyrkelse.

HOSEA: En høyt utdannet profet. Han var svært visjonær i sine profetier, både allegorisk og direkte. Gud ba ham gifte seg med en prostituert, som et tegn.

JOEL; Han profeterte om den fremtidige utgydelsen av Guds Ånd over alt kjød. Peter siterte Joel i Apostlenes gjerninger.

JESAJA: En av de profetene som har skrevet mest. Han forutsa at Messias skulle komme, og kalles GT`s evangelist.

MIKA: Han talte profetisk om dom, og om Messias som skulle komme.

OBADJA: Han kalles vanligvis en "mindre" profert. Han forutså Edoms ødeleggelse.

NAHUM: Han regnes som en poetisk profet. Noen regner hans bok for å være et litterært mesterverk. Han forutsa ødeleggelsen av Ninive.

JEREMIA: En omsorgsfull profet, kjent som den gråtende profeten. Hans skrifter er kjent som profetiske prekener.

HABAKKUK: Muligens en levittisk musiker. Han profeterte i lyrisk form.

SEFANJA: En profet av kongelig avstamning, som hadde en framtredende posisjon i landet.

DANIEL: Han hadde fått stor visdom, forståelse og fatteevne. Han mottok og tolket drømmer, og fikk apokalyptiske syner.

ESEKIEL: En kraftfull lærer. som var både prest og profet. Han mottok mange uvanlige syner, og ble bedt om å legge fram profetiene på en like uvanlig måte.

SAKARJA: Var både prest og profet, og forutsa Jerusalems ødeleggelse og gjenoppbygging. Hans skrifter består av åtte visjoner.

HAGGAI: Han profeterte om gjenoppbyggingen av Guds hus, og forkynte at husets herlighet ville langt overgå dets opprinnelige herlighet.

MALAKI: Han ble sendt ut for å korrigere levittene, gjeninnsette loven, og proklamere at Elia ville komme før Herrens store dag.

(fortsettes)

Billedtekst: Tegningen forestiller profeten Agabus som var en del av profetene som hadde tilhold i menigheten i Jerusalem, og som ved to anledninger frembar profetiske budskap av stor betydning for Kristi forsamling og for apostelen Paulus i særdeleshet.

Den Hellige Ånds gjerninger, del 8

"... falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss I BEGYNNELSEN...". (Apg 11,15)

Det som skjer i huset til den romerske offiseren Kornelius, er en gjentagelse av pinseunderet i Jerusalem:

"For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (Apg 10,46)

Her ser vi tungetalens hensikt: 'opphøye Gud'. På pinsefestens dag i Jerusalem talte disippelflokken på ulike språk 'om Guds underfulle gjerninger...' (Apg 2,10). I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over de 120 som var samlet på Øvresalen. De var alle jøder. I huset til den romerske offiseren Kornelius, faller Ånden over hedningene. Dette vekker stor oppsikt, og er jo en direkte oppfyllelese av synet Peter har på taket til garveren Simon:

"Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene." (Apg 10,45)

Det er to ting vi skal merke oss her:

For det første: Det som skjer i huset til Kornelius er en oppfyllelse av de profetiske ordene som ble uttalt av profeten Joel, og som Peter siterer i forbindelse med pinseunderet i Jerusalem: "Og det skal skje i de siste dager. sier Gud, at Jeg vil utøse Min Ånd OVER ALLE MENNESKER..." (Apg 2,17)  Over ALT KJØD.

I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over jødene. I Cæsarea, hos Kornelius, faller den over hedningene. Vi burde virkelig fryde oss over det som skjedde i denne romerske offiserens hus, fordi dette er gode nyheter til alle som ikke er av av jødisk ætt. Apostelen Peter sier det slik i sin pinsepreken: "For løftet tilhører dere og deres barn og så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg 2,39)

For det andre: tungetalen ansees som GUDS GAVE (Apg 10,45-46). Den regnes som en av Åndens ni nådegaver, slik vi finner dem beskrevet i 1.Kor 12,4 og v.10: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme... til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger."

Tungetale er en gave, ikke noe man får som fortjeneste. Dette var slett ikke noe de som oppholdt seg i huset til Kornelius forventet å få. Når Ånden faller kommer det alltid som en OVERRASKELSE.

Når Peter ser det som skjer rett foran sine øyne setter han det i sammenheng med noe han har hørt av Herren selv: "Da husket jeg hvordan Han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd." (Apg 11,16) Peter setter altså det som skjer i sammenheng med Jesu eget løfte om at Han er den som døper i Den Hellige Ånd. Så sier Peter noe veldig interessant: "Hvis Gud gav dem DEN SAMME GAVEN som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus ..." (v.17) Peter refererer til sin omvendelse, og sikkert også til sin pinseerfaring. Det er ingen kvalitetsforskjell på det han hadde opplevd, og det hedningene nå opplever.

Lukas avslutter kapittel 11 av sin kirkehistorie med å fortelle om noen profeter som kommer menigheten i Jerusalem til Antiokia. "En av dem, en ved navn Agabus ..." (Apg 11,27)

Dette er veldig interessant. For det første er det snakk om PROFETER, altså flertall, og for det andre kommer de fra Jerusalem. Som vi skal se fantes det også PROFETER i menigheten i Antiokia, jfr Apg 13,1. Profettjenesten forsvant ikke i og med Den gamle pakt. Den finnes også med i kristne forsamlingen, og blant annet som profet-team. Men mer om profet-tjenesten eller profet-embetet i neste artikkel.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 4

Dåp i vann og dåp i ånd er to forskjellige ting, men hører likevel sammen. I hvert fall om man skal følge det nytestamentlige mønsteret. Da kom man til tro, ble døpt i vann og ble så bedt for slik at man fikk del i Åndens dåp.  Vi ser dette mønsteret blant annet i forbindelse med vekkelsen i Samaria:

"Da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Da de var kommet ned, ba de for dem at de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd." (Apg 8,14-17)

Den Hellige Ånd meddeles ved håndspåleggelse. Dette kommer tydelig frem i det neste verset:

"Men da Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (v,18)

I denne artikkelen skal vi følge opp det jeg skrev i den forrige artikkelen, hvor jeg la vekt på at Jesus er den som DØPER i Den Hellige Ånd. I Det nye testamente brukes verbet "baptizo" om å døpe. Det er viktig at vi forstår hva dette ordet betyr, om vi skal forstå hva det vil si å bli døpt i Den Hellige Ånd.

"Baptizo betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned, vaske seg' (Bauer) Ble i klassisk gresk også brukt om å drukne, omkomme, gå under (Kittel). I Septuaginta er baptizo blant annet brukt i 2.Kong 5,14 om Na'aman som 'dukket seg. I NT brukes dette ordet om dåp..." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, 2.opplag, side 273-274)

Åndens dåp er pinsens ild og fylden av Jesu gjerning som gis oss som gave, og pinsens ild er den kraften som Jesus ber sine disipler om å vente på der oppe på Øvresalen:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere..."

Det er noen forskremte, ja, virkelig redde disipler som gjemmer seg bak stengte dører, på en Øvresal, et sted i Jerusalem, før pinse. Forandringen er formidabel etter at Ånden faller på pinsedag. Hvilken djervhet når Peter står fram og forkynner evangeliet!

Det er tre ting som er viktig å få med seg i denne forbindelse:

1. Den Hellige Ånd er ingen upersonlig kraft. Den Hellige Ånd er en person. Den tredje personen i guddommen. Som en person har Han en personlighet. Bibelen sier at vi både kan gjøre Ham sorg, og slukke Ham ut. Vi skal komme tilbake til det senere i denne artikkelserien.

2. Ånden gis når vi blir født på nytt. "Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,5) Uten Den Hellige Ånd kan ingen høre Jesus til.

3. Ved håndspåleggelsen døpes man, forenes man, med Den Hellige Ånd, man meddeles kraft fra det høye. Hensikten er å istandsette oss til tjeneste. "... og dere skal være mine vitner..." (Apg 1,8)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 3:

"De fleste kristne kjenner Jesus som Frelseren og Sønnen, men i mange menigheter har Jesus aldri blitt løftet opp som den som døper i Den Hellige Ånd."

Det skriver Michael Harper, en anglikansk prest som skulle bli en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske fornyelsen Gud sendte til de historiske kirkesamfunnene i det 20.århundre. Harper, som senere ble ortodoks prest skrev flere bøker. Sitatet er hentet fra en av dem, "Kraft for Kristi legeme", som daværende Troens Bevis forlag ga ut i 1971, året før jeg selv ble en kristen. Boken fikk stor betydning for mitt eget kristenliv, og jeg vil tro for mange andre som gjennom den fikk solid undervisning om Bibelens lære om Åndens dåp.

Det er ikke alltid de fire evangelistene gjengir alt likt, eller får med alle detaljene. De er forskjellige hver på sin måte, og vektlegger ulike ting, blant annet fordi de har ulike lesere for øye. Men akkurat når det gjelder løftet om at Jesus skal døpe oss i Den Hellige Ånd, så har alle med dette:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Matt 3,11)

"Han (altså Johannes) forkynte å sa: Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned for å løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND." (Mark 1,7-8)

"Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Luk 3,16)

"Ham som du ser Ånden komme ned og bli over, HAN ER DEN SOM DØPER MED DEN HELLIGE ÅND." (Joh 1,13)

Siden alle fire evangelieforfatterne nevner dette helt konkret og spesifikt må det være særdeles viktig. Alle fire fremstiller altså Jesus som den som DØPER i Den Hellige Ånd.

Michael Harper skriver: "Det er viktig at vi i stedet for erfaringer søker etter løftene. Det er mange som har sunket ned i erfaringenes kvikksand, som ikke hadde noe grunnlag i Skriftene. Det er bare hvis denne velsignelsen på en tydelig måte er lovet i Guds ord at vi med trygghet kan motta den og glede oss over dens fordeler." (Michael Harper: Kraft for Kristi legeme. Troens Bevis Forlag 1971, side 20)

Og grunnlaget for en dåp i Den Hellige Ånd finnes tydelig beskrevet i Den Hellige Skrift.

En som så dette, og lenge før pinsevekkelsens tid, var kongregasjonalisten R.A. Torrey (bildet). Han hadde gjort seg en erfaring av Åndens dåp. Torrey (1856-1928) skriver:

"Jeg er alltid mistenksom når det gjelder djupsindig skriftforklaring, forklaring som krever en lærd mann eller filosof for å forstå den. Bibelen er skrevet for den vanlige mann og kvinne. I minst 99 av 100 tilfeller ligger meningen på overflaten, den betydning som enhver enkel mann og kvinne eller barn, som virkelig ønsker å vite sannheten og lyde den, ser i den, det er hva skriftordet egentlig betyr. Jeg har stor sympati med barnet som hørte en lærd mann som prøvde å bortforklare den klare betydningen av Skriftordet. Det lille barnet sa: 'Dersom Gud ikke mente hva Han sa, hvorfor sa Han da ikke hva Han mente?' Vel, Gud sier alltid hva Han mener, akkurat slik som du og jeg ville begripe det, dersom våre viljer virkelig var overgitt til Gud, og vi virkelig ønsket å vite nøyaktig hva Gud ønsket å fortelle oss, og ikke leser våre egne meninger inn i Bibelen." (R.A Torrey: The Power of Prayer. Zondervan 1924, side 196)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 1

Vi skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger - vår første kirkehistorie - før vi oppdager at et overnaturlig liv - med tegn og undergjerninger - hører med til det normale. Vi derimot - og da snakker jeg i all hovedsak om oss i Vesten - er det normale blitt unormalt! For mange av oss er det heller oppsiktsvekkende når vi opplever under og guddommelig inngripen. Men når vi leser om urkirkens erfaringer av guddommelig ledelse, helbredelser, sterke bønnesvar, skaper det en djup lengsel hos mange av oss.

Vi skal heller ikke lese mye i Apostlenes gjerninger før vi oppdager at hemmeligheten til dette guddommelige livet er Den Hellige Ånd. Boken burde heller ha blitt kalt: Den Hellige Ånds gjerninger.

Den kristne menigheten fødes i bønn på Øvresalen, og døpes i en dåp i Den Hellige Ånd pinsedag i  Jerusalem. Det gikk ikke ubemerket hen:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind som fylte hele huset der de satt. Så viste det seg tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale..." (Apgj 2,1-4)

Litt senere i denne vår første kirkehistorie leser vi om vekkelsen i Samaria. Den var kjennetegnet av store folkeskarer som blir vitne til tegn og undergjerninger som ledsager forkynnelsen av evangeliet. Lukas forteller oss at "mange som var vanføre og lamme, ble helbredet." (Apg 8,4) Og mennesker med urene ånder ble satt fri.

Men det var likevel noe som manglet.

Når apostlene som var i Jerusalem, fikk høre om vekkelsen i Samaria sendte de Peter og Johannes dit. Vi leser fra Ap.gj.8,15-17: "Da de var kommet ned ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem og de fikk Den Hellige Ånd.

I denne serien skal vi se litt nærmere på Den Hellige Ånds gjerning og spesielt det som kalles dåpen i Den Hellige Ånd. Men la meg før vi går videre gjenfortelle noe Randy Clark forteller i forordet til boken om Kina-misjonæren Dennis Balcombe:

Randy Clark forteller at han ved en anledning møtte syv av topplederne for et av de mange nettverkene til undergrunnskirkene i Kina. Disse syv mennene hadde ledet mange til Kristus. Nettverket de var ledere av besto nå av 25 millioner troende. Selv om de hadde begynt sitt evangeliseringsarbeid på begynnelsen av 1970-tallet, var omlag 80 % av disse 25 millionene kommet til tro på Kristus siden 1988. Randy Clark spurte dem da hva som hadde skjedd i 1988. Deres respons var dette: Dennis Balcombe kom til oss og introduserte for oss Den Hellige Ånd.

Jeg tror at dette er selve hemmeligheten: Om vi ikke er kjent med Den Hellige Ånd, og da mener jeg ikke teoretisk, må vi erfare ham.

(fortsettes)

Billedtekst: Kina-misjonæren Dennis Balcombe ber for kinesere om at de må bli døpt i Den Hellige Ånd.

En beder som var en 'gjennomskinnelig' skikkelse

Jeg liker dette bildet så godt. I dette ansiktet ser jeg noe av Kristi herlighet skinne fram. Jeg skulle ønske jeg selv var preget så mye av Kristus. Jeg tenker at jo lenger man lever med Kristus, og overgir seg til Ham, blir man preget av mildhet som denne munken fra Athos ved navn Porphyrios. Han ble kjent som en beder, en profetisk skikkelse som hadde et forunderlig klarsyn. Det er hans minnedag i dag.

Han ble født 7.februar 1906 i den lille landsbyen Hl.Johannes Karystia i den greske provinsen Evia. Han ble døpt Evangelos, og var den fjerde av fem søsken. Helt fra sin barndom bar han på et sterkt kall om å følge Kristus. Syv år gammel sendte foreldrene ham avgårde for å jobbe. Det var harde tider i Hellas. Evangelos hadde fått jobb som visegutt , men handelsmannen forstod raskt at han ikke var som gutter flest i den alderen. På spørsmål svarte Evangelos at han hadde et sterkt ønske om å komme til den hellige øya Athos. Etter en stund måtte Evangelos reise hjem. Hans mor var blitt syk, og fikk penger til hjemreisen av arbeidsgiveren. Evangelos gikk i stedet ombord i en båt som skulle til Athos, men ombestemte seg og dro tilbake til arbeidsgiveren. Moren var blitt frisk.

Så en dag møter han en eldre munk som er villig til å ham med seg til Athos. Han fikk bo hos to munker, som tok seg av ham. Han var bare 14-15 år gammel da en av disse munkene spurte ham: 'Hva vil du med livet ditt?' Evangelos svarte: 'Jeg vil bli her'. Da hentet den gamle munken en munkekappe til ham, og Evangelos ble viet til munk. Han tar det monastiske navnet Nikitas.                                                                               
Athos innbød til mange anledninger hvor Nikitas fikk møte menn som var bærere av Guds herlighet. Som gamle Dimas. Like overfor eremitthytten hvor Nikitas, som skulle få navnet Prophyrios etter at han ble prest, bodde levde den russiske munken Dimas. Tidlig en morgen, mens Prophyrios satt inne i kirken og ba, skjult bak en trapp, kom Dimas inn. Da får den unge gutten se den gamle mannen komme i en henrykkelse. Han stråler av lys. Det gjør et så sterkt inntrykk på Prophyrios at han begynner å gråte. Den gamle munken formidler så bønnens og klarsynets gave til ham. Fra den dagen av forandres livet til den unge gutten fullstendig.

Han ble i ordets mest inderlige og sanne betydning en beder, som elsket våkenettene på Athos. Han forteller selv:

"Bønn pleide å få hele stedet (Athos), ja, hele den åndelige verden til å skjelve.  Se, det er hva kjærlighet til Kristus er."

Og han elsker Bibelen.

"Med henblikk på å rense mitt sinn begynte jeg å lære Den Hellige Skrift utenat. Jeg startet fra begynnelsen, med Matteusevangeliet."

De som fikk det store privilegiet å få møte Prophyrios forteller om "en gjennomskinnelig skikkelse", hvis liv var preget av Kristus. Han var vel kjent med sykdom, men i hans skrøpelighet bruket Gud ham til å formidle helbredelse mennesker. Han var også kjent for sin profetiske gave.

Ved utbruddet av 2.verdenskrig ble han sykehusprest i Athen. Den første gudstjenesten han feirer ble et sjokk for ham. Han var vant til stillheten på Athos. Ved kirken lå det en forretning som solgte gramafonplater. Den støyende musikken forplantet seg inn i kirken. Det var grusomt, men Gud viste Prophrios at støyen kunne overdøves av den åndelige intensiteten inne i kirken. Neste gang han kom inn i kirken fokuserte han helt og holdent på liturgien og hadde en fornemmelse av å være både i himmelen og på jorden.

Etter mange år som prest i Athen grunnlegger han et kloster for kvinner. I 12 år er han skriftefar for dette klosteret. Mot slutten av sitt li, reiser han så tilbake til Athos. Han finner tilbake til min munkecelle. Her lever han i bønn. Tidlig om morgenen 2.desember 1991 sovner han stille inn.

Herlighets-fokus, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen til Stan Smith. Første del ble publisert lørdag 21. januar, andre del søndag 22. januar:

3. Fokuserer på noe annet enn Jesus vil lyset avta

Det er verd innsatsen med å holde fokus på Ham. Vi vil fylles med mørke om vi fokuserer på andre ting. Jesus sa:

"Se derfor til at lyset i deg ikke er mørke!" (Luk 11,35)

Vi har alle opplevd denne type ting. Fokus på slitasjen ved tjenesten, og brannen vår som minsker i styrke. Men fokuserer vi på Jesus så skinner vi klart. Noen ganger går vi inn i åndelig krigføring, og alt det vi kan se er hva djevelen gjør. Vi trenger å være som David som vant over Goliat ved å fokusere sine øyne på den gigantiske Goliat, mens hans hjertes øyne var festet på Jahve.

Når vi fokuserer på Jesus, blir våre åndelige sanser åpnet. Men vi lar andre ting fange vår fantasi, blir de statiske og hindrer vår hørsel og fungerer som et røykteppe som gjør synet vårt svakt.

For å kunne oppleve Guds ledelse mer tydelig, må vi være mer hensynsløse i å eliminere ting som styrer oppmerksomheten bort fra Jesus. Gud gav levittene Urim og Tummim slik at de kunne lede sitt folk. Disse ordene betyr "lys" og "rettskaffenhet". Lys er den åpenbaringen Gud gir. Integritet er hjertets enfold, hvor motivene ikke er blandet.

Jesus levde ved Faderens lys og Hans integritet var hel og ublandet. Han motstod den religiøse tankegangen som særpreget Hans samtid; Han fokuserte ikke på manglene hos andre ledere, i stedet hadde Han fokus på det Faderen gjorde. Han var ensrettet.

4. Guds strategi er å gjøre oss til et klarere lys - Han vil sette oss hvor vi kan skinne

Det er ikke vår jobb å posisjonere oss selv; det er vår jobb å fokusere på Ham, da vil kroppen vår være full av lys. Hvis Satan kommer, finner han ikke noe i oss, ikke noe mørke han kan kalle sitt eget.

"Er nå alt i kroppen din lys og ingen del av den mørk, da blir alt lyst, som når en lampe lyser på deg med sine stråler." (Luk 11,36)

Hvor tydelig kan vi se Jesus? Hvor ofte? Hvor konsekvent? Dette vil være nøkkelen til hvor stor lysstyrke vi har, som igjen vil avgjøre hvor Gud plasserer oss.

Når nå Gud åpner himmelen, må vi være nøye med å fokusere på Jesus. Andre fenomener vil skje, slik de gjorde i Apostlenes gjerninger: åpne visjoner, budskap fra engler, uvanlige mirakler. Nyt dem og trekk ting ut fra dem, men la ikke noe distrahere deg fra Jesus. Å se på Ham er å holde lampen brennende.

Herlighets-fokus, del 2

Her er andre del av artikkelen til Stan Smith. Første del ble publisert i går:

2. Ditt øye er lampen. Det du fokuserer på vil avgjøre hvor mye lys du bærer.

Et øye som er godt er øye som er enkelt, fokusert, rent. Det betyr at vi fokuserer på Jesus med oppriktighet og gjennomsiktighet. Jesus sa:

"Øyet er kroppens lampe. Når øyet er friskt, får hele kroppen lys. Men er øyet sykt, blir det også mørkt i kroppen." (Luk 11,34)

For mange år siden strevet jeg med å bli ydmyk, men det var virkelig en tapt kamp. Men så lærte jeg meg til å slutte å se på meg selv og begynte å se på Jesus. Han er ydmyk; og idet jeg fulgte Ham, lærte jeg meg å handle som Ham. Dette er virkelig en den ene tingen som fungerer.

Men så noterte jeg meg en annen ting hva angår ydmyket og det er at om jeg søkte mitt eget hjerte, så gjorde det ydmykhet umulig. Noen ganger fant jeg ut at jeg ikke hadde det, men enda verre: noen ganger fant jeg at jeg hadde det; men i det jeg beundret det, hadde jeg mistet det.

Mange år senere lærte jeg det samme om tro. Jeg ransaket virkelig mitt hjerte for å se om jeg hadde noen tro, men troen smøg seg unna. Men hvis jeg ser bort fra meg selv og det umulige jeg ber om, og ser på Jesus, kommer troen automatisk av seg selv.

Våre kropper vil skinne med ydmykhetens lys og tro hvis vi fokuserer på Jesus. Vi får problemer om vi fokuserer på noe annet.

(fortsettes)

Herlighets-fokus, del 1

Denne artikkelen er skrevet av Stan Smith (bildet), lærer ved Pinecrest Bible Training Center i Salisbury Center, New York. Jeg har valgt å oversette den fordi jeg tror den vil være interessant for mange av bloggens lesere. Stan Smith er hjemme hos Herren. Han døde 3. mai 2012:

Herren gir stadig flere erfaringer av en åpen himmel. Det er visjoner av Jesus, flere opplever englebesøk, det er opplevelser med Hans herlighet. Selv om man nå og da har opplevd dette i tidligere tider, gir Gud mennesker del i dette oftere og til stadig flere folk.

Dette er en oppfyllelse av Jes 60,1-2 som gir et løfte om en ekstraordinær besøkelsestid som handler om Guds herlighet i en tid av av stort mørke. Guds mål med sin menighet disse dager er at den skal skinne klart. For at dette skal kunne skje, så forløser Han mer av sitt lys inn i våre liv.

Fordi disse erfaringene er så nye for så mange, har mange av oss en tendens til å mistolke dem. Det kan være at vi har en overdreven forventning når vi ser engler, og noen ganger mister vi helt perspektivet. Men på samme måte som vi har lært Den Hellige Ånds gaver i en bibelsk kontekst, så vil vi lære det samme når det gjelder 'åpne-himler' erfaringer.

Mitt eget møte med Gud fikk meg til å se Skriften med nye øyne - det minner meg om det som skjedde med riktig mange for 30-40 år siden når den karismatiske bevegelsen åpnet menighetens øyne for Den Hellige Ånds gaver. Vi leste den samme Bibelen som vi hadde lest før, men på en eller annen måte synes det som om den var ny. Mange vers som vi hadde tolket symbolsk ble plutselig levende og bokstavelige. Det oppleves på samme måte i dag. Vi finner at Skriften er mer bokstavelig talt sann enn det vi før har forstått.

Med dette i bakhodet, vil jeg dele et kjent avsnitt som synes nytt og annerledes i lys av en slik 'åpen-himmel'-erfaring som er blitt gitt til menigheten. Det handler om viktigheten av at våre øyne er ensporet. For å gjøre dette enklere å forstå har jeg delt dette ned til fire nøkkelområder:

I: La Gud tenne din lampe, så vil Han sette deg i rett posisjon.

Jesus sa: "Ingen tenner en oljelampe og setter den i kjelleren eller under et kar. Nei, man setter den på holderen, så de som kommer inn kan se lyset."

Når Jesus snakker om å sette lyset i lampeholderen, så kan det være at Hans jødiske tilhørere tenkte på Tempelets indre rom med sine lampeholder med syv gullskåler. Gud hadde gitt dem ilden for flere århundrer siden, men det var opp til prestene om å holde flammen brennende idet de trimmet vekene og sørget for at gullskålene var fulle av olje.

Noen av oss har mottatt Guds ild for mange år siden og har siden den gang forsøkt å posisjonere seg for å gjøre mest ut av den innflytelsen dette gir. Mange av oss har lavt oljenivå og veker som oser. Vi brenner olje.

Men vi er ikke levitter. Vi befinner oss i den nye pakt, og Jesus har forberedt oss på å tenne våre oljelamper igjen. Men hva betyr egentlig dette?

(fortsettes)

Sadhu Sundar Singh - en Kristus-mystiker

"Bønn handler ikke om å spørre Gud om å få alle de tingene vi trenger, men handler heller om lengselen etter Gud, den eneste Livgiveren."

Ordene tilhører Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh (bildet). I 1929 la han ut på det som skulle bli hans siste misjonsreise - til Tibet. Mange av hans venner frarådet ham fra å legge ut på den farlige og strabasiøse reisen. Sadhu Sundar Singh skulle aldri komme tilbake. Om han døde av utmattelse eller nådde fram og der ble tatt av dage, forblir et mysterium.

Aviser over hele verden meldte at han var savnet. Fra en helt ukjent tilværelse var Sadhu Sundar Singh i manges øyne blitt til Indias apostel ved siden av apostelen Thomas. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Derfor kledde han seg i den typiske safrangule kjortel. Hans lengsel var å bringe evangeliet til det lukkede Tibet.

Jeg husker fremdeles dagen som om den var i dag da jeg gikk inn døra til Vingården i Gjøvik, opp en trapp og inn døra til daværende Santalmisjonen. Denne misjonsorganisasjonen hadde kretskontor på Gjøvik. Og det var der jeg oppdaget boken! "Uten retur" av Janet Lynch-Watson. Men jeg klarer ikke å huske hvilket år det var. Boken er utgitt av Santalmisjonens forlag i 1981 så det kan godt være at det var samme år jeg kjøpte den. Boken fascinerte meg veldig, husker jeg. Jeg ble grepet av historien om denne for oss merkelige skikkelsen som utstrålte så mye av Kristus. I dag feirer vi hans minne i den kommuniteten jeg er medlem av, så det kjennes helt naturlig ut å skrive noen linjer om ham her på bloggen.

Han som skulle bli kjent som Sadhu Sundar Singh ble født i Rambur i det nordlige India i 1889. Moren sendte ham til en kristen skole for at han skulle lære seg engelsk. Hennes død - da Singh var 14 år - førte ham inn i en livskrise. Han ble sint på Gud og raseriet lot ham gå ut over misjonærene som drev skolen. Blant annet brente han en Bibel mens medstudentene så på. Den djupe sorgen over morens død drev ham til selvmordets rand. Han sa at om ikke Gud viste seg for ham så ville han avslutte livet ved å legge seg på et jernbanespor og vente på toget.

Før det grydde av dag, fikk Sadhu Sundar Singh et syn og så Kristus med hans gjennomborede hender.

På 16 års dagen ble han døpt på sin bekjennelse til Kristus i en kirke ved foten av det mektige Himalaya-massivet. Fra da av var det ingen vei tilbake. Singh ville følge Kristus 100 prosent, Han satte seg ved Mesterens føtter for å bli Hans disippel.

I oktober 1906 innledet Sadhu Sundar Singh sin livslange gjerning som omreisende forkynner. Ryktet om ham spredte seg vidt omkring, ja over hele Asia gikk det rykter om ham. Etter hvert skulle han bli omtalt som 'apostelen med de blødende føttene'. For Sadhu Sundar Singh gikk på beina fra sted til sted med evangeliet. To ganger besøkte han også Vesten. Alle reisene tok hardt på kreftene hans. I årene 1922 til 1929 forfattet han en rekke bøker, flere av dem er oversatt til en rekke språk. Daværende Lutherstiftelsen gav i 1956 ut boken: "Gud er god", som er en samling med taler, andakter og sitater og på dansk finnes "Ved Mesterens fødder". Den ble utgitt av 1923. Norske Esca forlag har utgitt boken "Etter døden" som fremdeles er i salg.

Sandu Sundar Singh var en mann som levde i det overnaturlige livet Gud har gitt oss, og Herren gav ham en rekke syner og åpenbaringer.

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 3

3. En forpliktelse på Guds ord
De første pinsevennene i Azuza-Street hadde en forpliktelse og overgivelse til Bibelen. Det var sterke opplevelser med Den Hellige Ånd, men lederskapet var seg bevisst at alt skulle prøves på Guds ord og de erfaringene man gjøre seg skulle være innenfor de grensene Guds ord setter. De var overbevist om at Ånden ikke gjør noe som Ordet ikke tillater.

Djervt proklamerte de at sannheten fantes i Guds åpenbarte og skrevne ord. Det skammet de seg ikke over. 

William J. Seymour (bildet), som hadde bakgrunn som baptist, var en ivrig student av Guds ord og både ham og andre innen den gryende pinsevekkelsen ble skarpt kritisert for at de 'sjekket alt med Guds ord'. 

Det er noe vi kan lære av i vår tid. Ikke kaste oss på den siste trenden, men hele tiden sjekke hva som står skrevet i Guds ord og føye oss etter det. Det vil spare oss for uendelige mye. Er du forpliktet på Guds ord, eller setter du dine egne erfaringer og følelser over Guds ord og lar dette være bestemmende for ditt liv?

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

"De tok imot Ordet med all godvilje og gransket i Skriftene hver dag for å finne ut om det var slik." (Apg 17,11)

4. En forpliktelse når det gjelder misjon
Allerede fra dag en var pinsevekkelsen en misjonsbevegelse. Erfaringen man gjorde seg av dåpen i Den Hellige Ånd handlet ikke først og fremst om en personlig velsignelse. Det sentrale var at man skulle ikles kraften fra det høye for å være vitner.

Dette begrunnet de igjen med Guds ord:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg ...' (Apg 1,8)

Den første utgaven av 'The Apostolic Faith', som skulle bli hovedorganet for den gryende pinsevekkelsen hadde misjon som tema på første side! Dette bladet kom med sitt første nr i september 1906. Den første kollekten ble også gitt til misjon, og fra Azuza Street skulle det komme en strøm av misjonærer. 

Hvor er dagens misjonsglød i pinsevekkelsen? Har misjonens sak samme lidenskap som den hadde det begynnelsen? Har misjonsarbeidet første prioritet?

(fortsettes)

Azuza-Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 2

Her er andre del av artikkelen om kjennetegnene ved vekkelsen i Azuza Street:

2. Stor kjærlighet for hverandre
I vekkelsen i Azuza-Street var man vitne til at det som vanligvis skiller mennesker fra hverandre: etnisk opprinnelse, klasseskiller, kjønn, rikdom, språk, utdannelse, kirketilhørighet og kultur, ble brutt ned. 

Den ledende skikkelsen i vekkelsen - en svart forkynner, blind på et øye - ved navn William J. Seymour tjener som et godt eksempel på dette. Misjonen som holdt til i Azuza-street var et integrert lederskap og forsamlingen - og dette var årtider før den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen - var på en forunderlig måte fri fra diskriminering. 

Med røtter i dette Guds verk som foregikk i Azuza Street har ulike pinsebevegelser spredt seg jorda rundt med samme kjennetegn: en stor kjærlighet preger de som er med til alle mennesker uansett etnisk opprinnelse. Kjenningsmelodien fra Azuza-Street er denne: Hvor blodet skyller vekk fargen!

Vekkelsen var også preget av en sterk samhørighet mellom de som var en del av den. Man hørte sammen og man sto sammen. De opplevde sannheten i ordene fra 1.Kor 12,13:

"For med én Ånd ble vi alle døpt inn i én kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått én Ånd å drikke." 

I dag er situasjonen på mange måter ganske annerledes: vi lever i en veldig individualistisk tid - selv i vår hunger etter Gud. Det handler mest om hvordan jeg kan bli velsignet, hva jeg kan 'få ut av det', om meg-mitt-og-mine. Slik var det ikke i Azuza. Der handlet det om en felles opplevelse og erfaring av Den Hellige Ånd, om enhet mellom de troende. Om en erfaring av pinsen som førte mennesker sammen.

Pinse er ikke et kirkesamfunn men en erfaring av Den Hellige Ånds dåp.

(fortsettes)

Azuza Street 110 år: Hva hadde de som møttes der og som vi trenger så desperat? Del 1

I dag er det ganske nøyaktig 110 år siden det mektige Åndens stormvær brøt løs over Azuza Street i Los Angeles. Det som skjedde i Azuza Street var på mange måter katalysatoren for pinsevekkelsen som skulle berøre en hel verden. Det mektige Åndens stormvær har berørt 700 millioner mennesker.

Hva var det disse troende i Azuza Street hadde som vi trenger i dag?

1) En mektig hunger etter Gud.
Mennene og kvinnene som møttes i Azuza Street ble drevet av en hunger - ikke for å få kunnskap om Gud, men for å kjenne Gud, ikke til å høre om Ham, men for å høre Ham. De ønsket å kjenne Herren i hele Hans fylde, derfor brukte de benevnelsen: det fulle evangelium.

De rørte ved selve kjernen i det Jesus uttalte om Ånden:

"Den som tørster, skal komme til meg og drikke. Den som tror på meg tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann. Dette sa han om Ånden de som trodde på ham skulle få..." (Joh 7,38-39)

Dette ordet: 'elver av levende vann' representerer en betydelig mengde vann, bølgende kraft, som strømmer ut av livets indre kjerne.

I Azuza, som på Pinsefestens dag, erfarte de troende denne mektige fylden ved å motta dåpen i Den Hellige Ånd:

"Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apg 2,4/Bibelforlaget).

De som kom til Azuza Street kom med en forventning om å møte Gud. Den forventningen og realiteten i Guds nærvær var ganske annerledes enn det som synes å være så viktig i dag: velutstyrte helligdommer, pent innpakkede møter, topp-stjerne talere og sangere, ensartet og oppegående mobilitet blant medlemmene, sosial anerkjennelse og kirkelig makt.

Gud gjør ikke forskjell på folk. Han har ikke mer respekt for Azuza Mission enn den fineste katedral i verden. Det er ikke stedene som imponerer Ham, men hjertet til de som kommer.

Så lenge vi anser oss selv for å ha det vi trenger, og ikke har behov for noe, så vil vi blokkere Gud fra å arbeide i og gjennom oss. Han sender de som er rike - og ikke har behov for noe - vekk. Men de fattige - de som hungrer etter Ham, som ønsker å se Gud ansikt-til-ansikt - til dem gir Han en demonstrasjon av Hans nærvær.

(fortsettes)

33 ting Den Hellige Ånd gjør

Den Hellige Ånd, den vidunderlige tredje person i Treenigheten, gjør en rekke ting for oss som har valgt Jesus som vår Frelser og Herre:

1. Han hjelper oss (Rom 8,26)

2. Han veileder oss (Joh 16,13)

3. Han lærer oss (Joh 14,26)

4. Han taler (Åp 2,7)

5. Han åpenbarer (1.Kor 2,10)

6. Han befaler (Apg 8,29)

7. Han vitner om Jesus (Joh 15,26)

8. Han trøster oss (Apg 9,31)

9. Han kaller oss (Apg 13,2)

10. Han fyller oss (Apg 4,31)

11. Han styrker oss (Ef 3,16)

12. Han ber for oss (Rom 8,26)

13. Han profeterer gjennom oss (2.Pet 1,21)

14. Han bærer vitnesbyrd om sannheten (Rom 9,1)

15. Han gir glede (1.Tess 1,6)

16. Han gir frihet (2.Kor 3,17)

17. Han hjelper oss til å adlyde (1.Pet 1,22)

18. Han kaller oss for Jesu gjenkomst (Åp 22,17)

19. Han forvandler oss (2.Kor 3,18)

20. Han lever i oss (1.Kor 3,16)

21. Han setter oss fri (Rom 8,2)

22. Han fornyer oss (Tit 3,5)

23. Han produserer frukt i oss (Gal 5,22-23)

24. Han gir oss gaver (1.Kor 12,8-10)

25. Han leder oss (Rom 8,14)

26. Han overbeviser oss (Joh 16,8)

27. Han helliger oss (2.Tess 2,13)

28. Han gir oss kraft (Apg 1,8)

29. Han forener oss (Ef 4,3-4)

30. Han forsegler oss (Ef 1,13)

31. Han gir oss tilgang til Faderen (Ef 2,18)

32. Han gjør det mulig for oss å vente (Gal 5,5)

33. Han kaster ut onde ånder (Matt 12,28)

Gaven til å be

'Bønnen er en Åndens gave. Ofte kan vi lure på hvordan vi skal be, når vi skal be og hva vi skal be om. Vi funderer av og til om hvilken metode og teknikk som kan brukes. Men egentlig er det ikke vi som ber, men Ånden som ber i oss.

Paulus sier: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,26-27)

Dette forklarer hvorfor Ånden kalles Trøsteren'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)