Den Hellige Ånds gjerninger, del 3:

"De fleste kristne kjenner Jesus som Frelseren og Sønnen, men i mange menigheter har Jesus aldri blitt løftet opp som den som døper i Den Hellige Ånd."

Det skriver Michael Harper, en anglikansk prest som skulle bli en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske fornyelsen Gud sendte til de historiske kirkesamfunnene i det 20.århundre. Harper, som senere ble ortodoks prest skrev flere bøker. Sitatet er hentet fra en av dem, "Kraft for Kristi legeme", som daværende Troens Bevis forlag ga ut i 1971, året før jeg selv ble en kristen. Boken fikk stor betydning for mitt eget kristenliv, og jeg vil tro for mange andre som gjennom den fikk solid undervisning om Bibelens lære om Åndens dåp.

Det er ikke alltid de fire evangelistene gjengir alt likt, eller får med alle detaljene. De er forskjellige hver på sin måte, og vektlegger ulike ting, blant annet fordi de har ulike lesere for øye. Men akkurat når det gjelder løftet om at Jesus skal døpe oss i Den Hellige Ånd, så har alle med dette:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Matt 3,11)

"Han (altså Johannes) forkynte å sa: Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned for å løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND." (Mark 1,7-8)

"Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Luk 3,16)

"Ham som du ser Ånden komme ned og bli over, HAN ER DEN SOM DØPER MED DEN HELLIGE ÅND." (Joh 1,13)

Siden alle fire evangelieforfatterne nevner dette helt konkret og spesifikt må det være særdeles viktig. Alle fire fremstiller altså Jesus som den som DØPER i Den Hellige Ånd.

Michael Harper skriver: "Det er viktig at vi i stedet for erfaringer søker etter løftene. Det er mange som har sunket ned i erfaringenes kvikksand, som ikke hadde noe grunnlag i Skriftene. Det er bare hvis denne velsignelsen på en tydelig måte er lovet i Guds ord at vi med trygghet kan motta den og glede oss over dens fordeler." (Michael Harper: Kraft for Kristi legeme. Troens Bevis Forlag 1971, side 20)

Og grunnlaget for en dåp i Den Hellige Ånd finnes tydelig beskrevet i Den Hellige Skrift.

En som så dette, og lenge før pinsevekkelsens tid, var kongregasjonalisten R.A. Torrey (bildet). Han hadde gjort seg en erfaring av Åndens dåp. Torrey (1856-1928) skriver:

"Jeg er alltid mistenksom når det gjelder djupsindig skriftforklaring, forklaring som krever en lærd mann eller filosof for å forstå den. Bibelen er skrevet for den vanlige mann og kvinne. I minst 99 av 100 tilfeller ligger meningen på overflaten, den betydning som enhver enkel mann og kvinne eller barn, som virkelig ønsker å vite sannheten og lyde den, ser i den, det er hva skriftordet egentlig betyr. Jeg har stor sympati med barnet som hørte en lærd mann som prøvde å bortforklare den klare betydningen av Skriftordet. Det lille barnet sa: 'Dersom Gud ikke mente hva Han sa, hvorfor sa Han da ikke hva Han mente?' Vel, Gud sier alltid hva Han mener, akkurat slik som du og jeg ville begripe det, dersom våre viljer virkelig var overgitt til Gud, og vi virkelig ønsket å vite nøyaktig hva Gud ønsket å fortelle oss, og ikke leser våre egne meninger inn i Bibelen." (R.A Torrey: The Power of Prayer. Zondervan 1924, side 196)

(fortsettes)

Å skjelne ånder

På Facebook fikk jeg i dag et spørsmål om hvordan nådegaven 'gave til å prøve ånder' (1.Kor 12,10) virker. Jeg velger å la en annen svare for meg, nemlig den lutherske presten, Arnold Bittlinger. Han var en sentral skikkelse med teologisk tyngde i den karismatiske bevegelsen, og skrev en kommentar til kapitlene 12 til 14 i 1.Korinterbrev.

Boken. 'Gift and graces', som ble utgitt i 1975, hadde et forord av den daværende anglikanske presten Michael Harper, som var kanskje den mest toneangivende personen i den karismatiske bevegelsen på 1970-1980 tallet. Boken ble også utgitt på svensk av forlaget Libris med tittelen: De andliga nådegåvorna.

Om gaven til å skille ånder, skriver Bittlinger, i min oversettelse:

1) Gaven å skille mellom ånder gis til forsamlingen og deres medlemmer muligheten til å skille mellom guddommelige, menneskelige og demoniske makter.

2) Denne gave var særskilt nødvendig i Det gamle testamente for å skille de sanne profetene fra de falske. Jeremia sier for eksempel: 'Profetene profeterer løgn ...' (Jer 5,31) Og i Klagesangen 2,14 sier han: 'Dine profeter har skuet tomme og dårlig ting for deg. De åpenbarte ikke din misgjerning for å hindre ditt fangenskap, men de forkynte deg tomme og villedende spådommer'. I Mika 3,11 leser vi: '... og hennes profeter spår for penger'. Et svært tydelig eksempel beskrives i 1.Kong 22, der profeten Mika står imot de offisielle hoffprofetene og stempler profeten Sidkia som en falsk profet. En virkelig strid oppstår i hvilken Mika bare kan understreke sannheten i sine påstander ved å forsikre, om at de med all sikkerhet vil bli oppfylt en gang i fremtiden. Gjennom å gjøre det støtter han seg på et akseptert kriterium i Israel, som f.eks løftes fram i Jer 28,9: 'Men når en profet profeterer om fred, og hans ord går i oppfyllelse, da kan alle se at han er en profet som Herren i sannhet har sendt'.

3) Jesus bedømte ånder som sa: 'Du er Guds hellige', eller 'Jesus, du Den høyestes sønn'. Han lot seg ikke mislede av Peters gode råd i Matt 16 men svarer: 'Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for et som hører Gud til, men bare det som hører menneskene til'. (v.23) Fordi fariseerne ikke hadde gaven til å skille mellom ånder, bedømte de Guds Ånds virkninger som demoniske (Luk 11,15).

4) I den forsamling, som kom til etter påske, hadde visse av Jesu disipler haven til å skjelne ånder. I Apg 8,29 avslører Peter trollmannens ondskap, og i Apg 5,3 dømmer han bedrageriet til Ananias og Safira som 'satanisk'. I Apg 13,10 forklarer Paulus, at Bar-Jesus er 'en djevelens sønn'. I Filippi (Apg 16,17 flg) forstår han at de fromme ordene, som ytres av slavejenta med spådomsånden stammer fra en ond ånd (til tross for at de faktisk var riktige), Oppfordringen i 1.Joh 4,1 gjelder alle kristne: 'Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er fra Gud! For mange falske profeter er gått ut i verden'. I versene to og tre gir apostelen et kriterium for å anvende: 'På dette skal dere kjenne Guds Ånd: hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden'.

I Jak 3,14-17 får vi vite at guddommelig visdom kan skilles fra menneskelig og gudløs: 'Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk. For der det er misunnelse og selvhevdelse, der er det uorden og alt som ondt er. Men den visdom som kommer ovenfra er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell og den hykler ikke. Og rettferds frukt blir sådd i fred hos dem som stifter fred'.

I 1.Kor 2 skiller Paulus på lignende måte mellom guddommelig, menneskelig og demonisk visdom. I versene seks og syv skriver han: 'Likevel, visdom taler vi blant de fullkomne. Men det er en visdom som ikke tilhører denne verden eller denne verdens herrer, de som går til grunne. Nei, som et mysterium taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av forut har bestemt til vår herlighet'.

Mennesker som ikke hadde gaven til å skjelne ånder, bedømte den inspirerende proklamasjonen til Paulus som ufornuftig prat, jfr Apg 17,18 og 2.Kor 10,10.

Nettside tar vare på arven etter Michael Harper

Jeg ble veldig glad da jeg fikk se at noen har tatt vare på arven etter fader Michael Harper (bildet), som døde i 2010. Han ble på så mange måter synonymt med den karismatiske bevegelsen, som en av dens pionerer. For mitt eget vedkommende fikk han stor betydning både med hensyn til den karismatiske bevegelsens fremmarsj, men kanskje mest i de siste årene av hans liv da han søkte og senere ble en del av Den ortodokse kirke. Via nyhetsbrev og personlig korrespondanse kom vi hverandre nær.

Nå har Harper Foundation satt sammen artikler, bilder, bokomtaler og minner og lagt det hele ut på en webside. Her er det mye spennende og ikke minst mye matnyttig for den som søker. Nettsiden finnes her:

http://www.harperfoundation.com/index.html

På denne nettsiden finnes det også et intervju med fader Michael gjort av Constantinos Athanasopoulos om hvorfor han ble ortodoks. Jeg vil tro flere enn meg vil finne det veldig interessant. Du finner det her:

http://www.harperfoundation.com/interviews.html

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

En hyggelig invitasjon til minne om en åndelig veileder

I går dukket det opp en svært uventet invitasjon i postkassen. Fra Jeanne Harper, enken etter Michael Harper (bildet). En må kanskje være så gammel som jeg er blitt for å vite hvem Michael Harper var. Som jeg har fortalt før er jeg barn av Jesusvekkelsen. Frelst våren 1972. Døpt i Den Hellige Ånd ikke mange ukene deretter. Den karismatiske vekkelsen stiftet jeg bekjentskap med gjennom en bok av en episkopal prest, Dennis Bennett. På norsk ble den oversatt med tittelen "Gud har mer å gi", og dermed var den teologiske debatten i full gang i visse kretser. Er det riktig å si at Gud har mer å gi? Har Han ikke gitt alt i Sønnen? En annen bok var en bok i liten størrelse, men med et stort innhold. Troens Bevis forlag i Kvinesdal sørget for å oversette "Kraft for Kristi legeme" av den anglikanske presten Michael Harper. Begge disse bøkene fikk stor betydning for meg. Harper skulle jeg treffe i Citykyrkan i Stockholm, Stanley Sjöbergs menighet. Jeg leste også andre bøker av ham, og abonnerte en tid på tidsskriftet "Renewal", som ble talerør for den sterkt voksende karismatiske vekkelsen verden over. Michael Harper ble en ledende - om ikke også den ledende - skikkelse i denne bevegelsen, som ble til så stor velsignelse for de historiske kirkesamfunnene.

Så ble Michael Harper også interessant av en annen årsak enn spørsmålene om Åndens dåp og fylde. Michael Harper engasjerte seg sterkt i å fronte Bibelens syn på ekteskapet, på manns- og kvinnerollen og var ble en tydelig motstander av kvinnelige prester. Også i disse spørsmålene delte jeg syn med den anglikanske presten.

Så - i 1995 - forlot Michael og hans kone Jeanne The Church of England og ble ortodokse kristne. Etter over 60 år som anglikanere, og etter å ha vært prest i nesten 40 år, ble Michael og hans kone tatt opp i Antiochian Orthodox Church. Hans bok "The True Light", som beskriver Harpers veivalg, fikk også stor betydning for meg i en prosessen jeg selv var inne i.

Dermed begynte jeg å skrive med Michael Harper, og han sendte meg også sin kirkes nyhetesbrev, så vi kom ganske tett innpå hverandre en stund frem til hans død 6. januar i år.

I går lå det et vakkert innbydelseskort i posten, sammen med et håndskrevet ark, fra Jeanne. Jeg var hjertelig ønsket til "Thanksgiving Service for the life and ministry of Fr. Michael Harper" lørdag 21 august i St. George's Orthodox Cathedral i London. Hit kommer også den lutherske presten Larry Christenson, som også har hatt stor betydning i mitt liv både med hensyn til hans undervisning om Åndens dåp og tungetale, og hans betydelig bibelske undervisning om ekteskapet.

Om jeg reiser. Nei, se det, det vet jeg ikke. Om du spør om jeg har lyst, så er svaret klart og tydelig: ja! Men det var veldig hyggelig å bli invitert. Så om Gud gir helse og økonomi, så setter jeg meg på toget. Jeg vil jo tross alt ikke sitte askefast i England. Det er mye som kan skje frem over tre måneder fram i tid!

Michael Harper - en far i troen er død

Det er med stor sorg og vemod jeg nå meddeler bloggens lesere at fader Michael Harper er død. Etter en tids sykdom sovnet han stille inn 6. januar, 79 år gammel.

Michael Harper var i sin tid en av de aller fremste talsmennene for den karismatiske bevegelsen. Her i Norge gav Aril Edvardsen ut hans lille, men dog så innholdsrike og radikale bok, "Kraft for Kristi legeme", en bok som ansporet mange nordmenn til å søke Åndens dåp for liv og tjeneste.

I nærmere 40 år var Michael Harper prest i Den anglikanske kirke. Det var blant annet kvinneprestspørsmålet og det stadig mer liberale bibelsynet, som gjorde at Harper, sammen med en stor gruppe angelikanske prester, gikk ut av denne kirken og ble tatt opp som medlemmer av Den antiokisk ortodokse kirke. Det skjedde i 1994.

Det var mens Harper var prest i Den anglikanske kirke at han ble døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger. Det var svært oppsiktsvekkende at en angelikansk prest gjorde så. Etter sin åndsdåp grunnla han Fountain Trust og startet tidsskriftet Renewal, som ble et redskap til å spre budskapet om Åndens dåp og Åndens gaver, ikke bare i England, men verden over. Harper organiserte også den første europeiske karismatiske konferansen i 1971. Den ble holdt i Guildford i England. Senere ble det mange flere. Harper talte også i Norge, blant annet i Sarons dal.

Michael Harper var en skattet forkynner. Selv hadde jeg glede av å høre ham tale i Citykyrkan i forbindelse med en konferanse arrangert av Stanley Sjöberg. Talen hans gjorde et sterkt inntrykk på meg, husker jeg. Han var dyptpløyende i Guds ord, samtidig som han øste av sitt eget liv.

Men det er først i de senere år at jeg fikk kontakt med Michael Harper. I en viktig fase av mitt liv hadde jeg glede av å skrive med ham, og boken hans: "The True Light", hvor han forteller om sitt møte med Den ortodokse kirke, fikk stor betydning for mitt eget liv. Etter det fulgte jeg hans arbeid som ortodoks prest i Chichester Cathedral, gjennom nyhetsbrevene derfra. Han var til stor inspirasjon og hjelp for meg, derfor kjenner jeg på et veldig vemod når han nå har trått ut av tiden og ikke lenger er der som en man kan spørre og snakke med.

Jeg lyser fred over fader Michael Harpers gode og vakre minne. Evig ihukommelse, pleier de ortodokse kristne å si når noen dør, og det er sant: Michael Harper vil du evig husket, av oss og av Gud.

Du kan lese mer om fader Michael Harpers død her:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=199400

http://www.antiochian-orthodox.co.uk/Archive/frmichael-inmemoriam.htm