Hva vi trenger å lære av apostlene

De to siste dagene av juni måned feiret vi først minnet om apostelene Peter og Paulus, og så de 12 apostlene. Derfor passer det godt å dele med mine lesere noe Watchman Nee har skrevet om apostlene, slik vi møter dem i Det nye testamente:

'Når apostlene gjorde sin gjerning, hvilte Herrens velsignelse over deres virke. Følger vi i deres fotspor, vil det gå oss vel, men vi må ha det klart for oss at bare det å ta i bruk apostlenes prinsipper er ikke nok. Hvis vi ikke har apostlenes Gudhengivenhet, apostlenes tro og apostlenes kraft, så vil vi ikke oppnå apostlenes resultater.

Jeg sier ikke at vi skal undervudere verdien av deres metoder, de er absoøutt nødvendige dersom vi ønsker å oppnå likeverdige resultater. Men vi må ikke overse det enda større behov vi har for apostlenes åndelighet, heller ikke må vi fortvile dersom vi på veien skulle møte apostlenes prøvelser.'

- Watchman Nee: Brød i ørkenen. Ansgar Forlag 1977, side 139

Sanne og falske profeter

Etter at jeg oversatte og publiserte en artikkel av Jeremiah Johnson langfredag, hvor han berettiget stiller spørsmålet: Hvorfor er 'apostler' og 'profeter' så tause under koronakrisen, føler jeg behov for å presisisere følgende:

Jeg tror at Jesus har gitt gaver til sin kropp 'for å utruste de hellige til tjeneste' (Ef 4,12), og blant disse gavene finnes både apostler og profeter, jfr Ef 4,11 og 1.Kor 12,28. Verken apostel- eller profetembetet har gått ut på dato. Det vitner blant annet de skriftstedene jeg har henvist til, og Apg 3,20-21, hvor det tales om en gjenopprettelse av ting som har gått tapt: 'Det skal komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn.' Denne gjenopprettelsen gjelder alle de ting som vedrører Israel og menigheten.

Bibelen advarer en rekke steder mot falske profeter. Når noe er falskt, må det nødvendigvis finnes noe som er ekte. Og jeg har møtt noen av disse ekte apostlene og profetene, så jeg at de finnes. Profeten har noen karakteristiske trekk, så langt jeg kan se:

1) De er blitt formet gjennom lidelse. De kommer fra et lengre opphold i ørkenen, og har lært å kjenne Guds stemme i stillheten. De taler ikke et ord fra Herren i tide eller utide, men når Herrens byrde legges på dem. Da taler de ord av Herren.

2) De er korsmerket og er korsteologer. Korset er deres sentrale budskap. De lever i forsakelse og tro. De søker ikke sin egen ære, er ikke ute etter penger eller berømmelse, og taler de ord de har fått, selv om det er helt annerledes enn 'hoffprofetene', den kretsen av profeter som oppholder seg rundt betydningsfulle personer, og snakker dem etter munnen. De er ikke ute etter posisjoner, men trekker seg gjerne tilbake til ensomheten og stillheten, for å være alene med Gud, når de har overbrakt de ord de har fått å bringe videre. Det kan gå lenge mellom hver gang de bringer ord fra Herren. Jeg blir veldig skeptisk når jeg hører om profeter som får noe fra Gud hver eneste dag, og du kan abonnere på en tjeneste - gjerne betalt - hvor du får dagens profetiske ord. Da er det mer snakk om en spådomsånd, tror jeg.

3) De går ikke rundt med visitkort hvor det står: profet. Møter du en slik, hold deg langt unna! De ekte omtaler ikke seg selv som profet. Selv ikke en mann som David Wilkerson gjorde det. Han nølte når noen kalte ham profet. Han kunne til nød gå med på at noen kalte ham 'en vaktmann på muren.' Det er andre enn en selv som kan se at noen er en profet.

Slik enkelte 'profeter' fremstår i dag diskrediterer de profettjenesten. De er ute etter berømmelse, ære, vinning og innflytelse. De ekte profetene blir vanligvis ikke anerkjent før etter sin død. 

Superapostlene

Jeg har tenkt litt på historien om trollmannen Simon, som vi leser om i Apostlenes gjerninger. En av de tingene som karakteriserte hans liv var dette: 'Han hadde gitt seg ut for å være noe stort.' (Apg 8,9)

I 2.Kor 11,5 skriver Paulus om disse 'veldige aposlene',  og Johannes forteller i sitt tredje brev om en viss Diotrefes, som 'gjerne vil være den fremste blanr dem', jfr 3.Joh v.9.


Jeg tenker på dette når jeg leser om de mange som kaller seg apostler og profeter, og som både snakker og skriver om sin store tjeneste og sine store visjoner. Det er stadige profetiske ord som gis dem, og som de gir selv.

I de senere år har jeg blitt kjent med menn og kvinner som virkelig øver innflytelse, og ser tegn og under i sin tjeneste, men de snakker ikke om dem. Annonserer dem aldri. Bærer ingen tittel.

De er små i egne øyne.
De gir Herren all ære.
De bygger ikke sin egen tjeneste.
De hjelper andre frem.

Hvem av disse to gruppene har Herrens velbehag over sine liv? Også Jesu disipler ville gjerne være blant de fremste. Det er vel noe som ligger til vår falne  menneskenatur dette.

Til dem sa Jesus:

'Dere vet at fyrstene hersker over sitt folk, og deres stormenn har makt over dem. SLIK SKAL DET IKKE VÆRE BLANT DERE. Men den som vil være den første blant dere, skal være den anndres trell.' (Matt 20,27)

Hva er idealet i Guds rike?

Det lille barnet.

Tittelhysteriet i kristne sammenhenger

Den anerkjente tidsskriftredaktøren og forfatteren, Lee Grady (bildet) tar nå et oppgjør med tittelhysteriet i deler av den pinsekarismatiske delen av kristenheten for tiden.

For en tid siden, skriver Lee Grady, ville man gjerne titteleres "biskop", og enkelte ble til og med vigslet med "ring, skrud og morsomme hatter", skriver Lee. Nå holder ikke det lenger. Nå er det "apostel" som gjelder. Både på visitkortet og brukt når man enten presenterer seg selv eller aller helst blir presentert av andre.

Og det er ikke bare i den engelsktalende verden at det er slik. Vi finner norske varianter også. For ikke så lenge siden så jeg en norsk predikant forhåndsannonserte møter i et land i Afrika. Han hadde plutselig fått en doktortittel. Det er selvsagt bare bløff. Vedkommende, som også kaller seg både apostel og profet, har ingen akademisk utdannelse.

Lee Grady forteller at han nylig var på Island. På konferansen der deltok det et par afrikanere. Før møtet gikk han ned for å hilse på de. De ble helt satt ut. De hadde aldri møtt en predikant før som hadde hilst på noen før møtet. Lee Gardy insisterte også på å bli kalt "Lee", og det gjorde sterkt inntrykk på de to. Hadde han ingen tittel? De var vant med at predikanter hadde en tittel som de måtte forholde seg til. De var sjokkerte.

Grady forteller om apostler som er så selvhøytidelige at de ikke kan bli salvet av Gud om man ikke tiltaler dem med rett tittel.

Men han forteller også om møtet med forfulgte kristne i Kina, som absolutt anerkjenner apostel-embetet, som er gitt til Kristi kropp, men som heller vil bli tiltalt med "bror" eller "søster".

"Det avgjorde saken for meg," sier Lee Grady.

Disiplene til Jesus var opptatt av bordplasseringer og æresbevisninger. Jesus sa til dem:

"Den som opphøyer seg selv skal fornedres, og den som fornedrer seg selv skal opphøyes." (Matt 23,12)

Og Han snakket om de minste, om å bli som barn.

Jeg tror Herren både har gitt oss apostler og profeter, men jeg tror ikke på dem som kaller seg det selv. De passer jeg meg for.

I 1600-tallets døperbevegelse kalte man gjerne en forkynner for "Ordets tjener". Det har jeg mer sans for.

Du kan lese Lee Grady's artikkel i svensk oversettelse her:

http://www.dagen.se/kronikor/gor-upp-med-titelsjukan-1.1010718#cxrecs_s

C. Peter Wagner har gått hjem til Gud

Omstridt - og elsket. C.Peter Wagner (bildet) - C'en står for Charles - har gått hjem til Gud, 86 år gammel, 21. oktober. Den siste tiden har Wagner tilbrakt på sykehus, sterkt svekket av sykdom og alderdom, men mentalt helt oppegående helt til siste slutt.

Det er mye som kunne sies om denne fargerike personligheten. En banebrytende pioner på mange områder. Personlig husker jeg ham mest for hans store engasjement for den internasjonale bønnebevegelsen. Bøker som: "Warfare prayer", "Prayer Shield", "Confronting the powers" og "Praying with power", har fått stor betydning for mitt eget bønneliv. Det gjelder ikke minst hans forståelse av det vi kaller 'åndelig krigføring', og særlig ble boken: "Prayer Shield" viktig for meg. I denne boken beskriver Wagner hvor avgjørende viktig det er å ha bønnedekning. Og da særlig når man står i en tjeneste i Guds rike. Wagner hjalp meg til å skaffe meg personlige forbedere, som kunne stå sammen med May Sissel og meg og gi oss bønnedekning. Men Wagner åpnet også mine øyne for den åndelige kampen - for makter og myndigheter, for verdensherskerne i dette mørke - den virkelige kampen bakenfor det vi ser med vårt blotte øye.

Så hadde han da også selv erfaring med dette, først som misjonær i Bolivia og senere som forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen.

Det er mange ting som kan knyttes til C.P Wagners navn: kirkevekst, tegn og under, den nære kontakten med John Wimber, Lausanne - både en og to - og den såkalte apostoliske reformasjonen. Den siste er ikke minst omstridt, etter at Wagner fikk en apostolisk rolle.

Både i Lausanne og Manilla satte Wagner djupe spor etter seg. C. Peter Wagner ble en av 48 som skulle lede Lausanne-bevegelsen videre, og kom derfor til å spille en stor rolle i planleggingen og gjennomføringen av Manilla-konferansen. Fortsettelsen kom med AD-2000 bevegelsen, og lanseringen av det såkalte 10/40 vinduet, hvor verdens mest unådde folkeslag ble dekket av bønn.

Men, som sagt, C.Peter Wagner, ble også en omstridt person i kristenheten. Noe av det som vakte reaksjoner var arrangementet som fikk navnet, Celebration Ephesus i 1999. Her deltok ikke mindre enn 5000 kristne fra 62 nasjoner i det som engang var et sentrum for vekkelsen i den tidlige kirkens dager. Det som blant annet var omstridt var at deltagerne skulle rive ned de åndelige festningsverkene rundt om i verden i bønn.

Men når alt kommer til alt: C. Peter Wagner vil stå som en av de mest markante kristne lederne i vår egen tid. En mann som fikk være åndelig mentor for mange på ulike plan. Vi lyser fred over hans minne, og vi takker Gud for hans levde liv.

Den apostoliske forkynnelsen, del 2

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i 1. Tessalonikerbrev:

1. Det første jeg har merket meg er at apostelen Paulus ikke forkynner for å behage mennesker: 'så taler vi ikke som de som vil behage mennesker, men Gud som prøver våre hjerter'. (1.Tess 2,4)

Forskjellen på apostolisk forkynnelse og mye av den moderne forkynnelsen ligger her: Apostolisk forkynnelse ærer Gud, frykter ikke menneskers reaksjoner, men Gud alene. Moderne forkynnelse skal være relevant i betydningen: ikke støte mennesker. Men apostolisk forkynnelse vil kunne støte, fordi apostolisk forkynnelse er forkynnelse av korset, og korset vekker anstøt: 'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft'. (1.Kor 1,18) 'Men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap'. (1.Kor 1,23)

Den moderne forkynnelsen handler mye om selvrealisering, den apostoliske forkynnelsen handler om selvlivets død.  

Noe av det som skal karakterisere endens tid er dette: 'For det skal komme en tid sa de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør dem i øret. De skal vende øret bort fra sannheten, og vende seg til eventyr'.  (2.Tim 4,3-4)

Til de unge menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus: 'Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener'. (Gal 1,10)

Den apostoliske forkynnelsen har dette kjennetegn: ærefrykt for Gud.

Apostelen Paulus vet at han en dag skal gjøre regnskap for sitt liv og sin tjeneste. Ikke for mennesker, men for den levende og hellige Gud. Han gir følgende råd til sin unge medarbeider Timoteus:

'Legg vinn på å kunne fremstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, en som deler sannhetens ord rett'. (2.Tim 2,15)

Hos Jakob leser vi: 'Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom'. (Jak 3,1)

Hvorfor? Fordi så mye er dem betrodd. Liv og lære må derfor samstemme.

(fortsettes)

Den apostoliske forkynnelsen, del 1

Dette er ingen hvilken som helst talerstol. Bak denne talerstolen sto legendariske Charles Haddon Spurgeon og talte Guds ord!

Den står inne på kontoret til nåværende pastor for Metropolitan Tabernacle i London, Peter Masters. For noen år siden hadde gleden av å stå bak den, inne på Masters kontor. Det var en underlig opplevelse med tanke på at fra denne talerstolen lød en tydelig evangelieforkynnelse, som nådde tusener av mennesker hver eneste søndag. Legg merke til den store klokken på høyre side!

Jeg kom til å tenke på denne talerstolen når jeg leste fra det første brevet apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika. Det ble sannsynligvis skrevet fra Korint omkring år 51.e.Kr og ansees å være et av apostelens eldste brev. Bare Galaterbrevet er muligens skrevet før dette.

I dette brevet får vi et innblikk i hva den apostoliske forkynnelsen handlet om. I det andre kapitlet beskriver nemlig Paulus sin virksomhet som apostel i Tessalonika.

På denne tiden var Tessalonika en svært strategisk by. Den var hovedstad og største by i provinsen Makedonia og hadde ca 200.000 innbyggere. Som havneby var den et handelssentrum i det nordvestlige hjørnet av Egeerhavet. Den såkalte Egnatianske veien som forbandt Rom med Bysants gikk gjennom Tessaloniki. Menighetsplantingen i byen førte til at menigheten i Tessalonika ble som et brohode for nye forsamlinger i hele regionen, ikke minst i Makedonia og Hellas.

Apostelen Paulus brukte synagogen i byen som utgangspunkt for menighetsplantingen i Tessalonika. Han forkynte der tre sabbater etter hverandre. Han fikk stor inngang. Ikke bare blant jødene, men også blant de gudfryktige grekerne.

I det første brevet til menigheten i Tessalonika erindrer han det som skjedde, for det var ikke bare lett, selv om framgangen var stor:

'Enda vi like før hadde lidd og var blitt mishandlet i Filippi, som dere vet, fikk vi frimodighet i vår Gud til å forkynne Guds evangelium til dere - under stor strid'. (1.Tess 2,2).

Hva var det som skjedde? Til tross for den store framgangen fikk han problemer med noen jøder som forkastet evangeliet. De betalte pøbler for å angripe Paulus. Da de ikke fant ham, førte disse jødene eieren av huset der han bodde, Jason, til dommerne i Tessalonika. De anklaget Jason som forræder. Du kan lese mer om dette i Apg 17,1-12.

Vekkelsen i Tessalonika førte til at 'mange ... kom til troen, og ikke få av de fornemme greske kvinner og mange greske menn'. (1.Tess 2,12)

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den apostoliske forkynnelsen, ikke så mye på dens innhold, men mer på måten den ble fremført på. For det er nettopp dette apostelen Paulus forteller oss om i dette brevet.

Men han begynner likevel med å understreke at det var 'Guds evangelium' han forkynte. Altså ikke noe eget, eller egne meninger. Slett ikke. Hans undervisning var i tråd med den overleverte apostoliske undervisningen, som historikeren Lukas kaller 'apostlenes lære' (Apg 2,42): Jesu død, oppstandelse og himmelfart. 'Guds evangelium' er ordet om korset, om Guds rike. Det var et evangelium i kraft og Åndens manifestasjoner.

Men på hvilken måte forkynte han så 'Guds evangelium'. Det skal vi se nærmere på i neste del av denne serien:

(fortsettes)

Slik fungerer apostoliske team, del 1

Floyd McClung (bildet) har skrevet en artikkel om apostoliske team, som jeg synes var så interessant at jeg har valgt å oversette den:

Definisjon på apostoliske team: 'en gruppe med menn og kvinner kalt sammen av Gud for å utvide kongedømmet og forherlige Gud ved å gjøre disipler av fortapte mennesker og plante og multiplisere menigheter'. (Rom 15,7-20)

Hovedforskjellen mellom eldste som tjener i en menighet og et apostolisk team handler om visjon og funksjon. Eldste tjener ved å utruste, disippelgjøre og ha tilsyn med medlemmene av en lokal menighet. Apostoliske team fokuserer på å være pionerer blant mennesker som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Apostoliske team har tilsyn med bevegelser som driver pionerarbeid; de kultiverer et sett med kjerneverdier som gir kraft til en slik bevegelse.

Lokale eldste har omsorg for flokken de er betrodd; apostoliske team gjør det samme men kultiverer også en menighetsplantings kultur av tro og visjon for å nå de som ennå ikke har hørt de gode nyhetene. Eldsterådet i en lokal menighet kan vokse til et apostolisk team med tiden, hvis de kultiverer apostoliske verdier og visjon, og anerkjenner og bekrefter apostler og profeter til å lede teamet og legge grunnvollen i deres bevegelse.

Apostoliske team er fokusert. 
De er ikke tilfredse med å kun ha tilsyn med det som skjer i en lokal menighet. De brenner med en lengsel etter å plante menigheter og nå de som ikke er influert av evangeliet, og da spesielt de som ikke har hørt om Guds kjærlighet i Jesus.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 3

Opplevelsen jeg hadde rundt alterringen i Gjøvik kirke ble skjellsettende for meg. Dåpen i Den Hellige Ånd gav økt hunger og kjærlighet til Jesus. Tre ting satte sitt preg på årene som fulgte:

1. En lengsel etter å leve i Guds nærvær
2. En trang til å vitne
3. En kjærlighet til alt Guds folk

Daglig bibelstudium og bønn ble en livsnødvendighet. Jeg elsket å gå på bønnemøter. Det var da også på et bønnemøte jeg bestemte meg for å bli en kristen, og som som jeg har fortalt: Mitt første leveår gikk min bestemor og bar meg, og ba for meg. Hver eneste lørdag var jeg ute på gata for å vitne. Om ingen andre fulgte med, så var det min plass. Gjerne med bøker og traktater. Dette var i den karismatiske bevegelsens første tid, og en vidunderlig frukt av denne, var at man oppdaget andre trossøsken! Jeg har aldri sluttet å forundre meg over Guds mangfoldige familie. For mange år siden leste jeg en bok av Michael Harper, som vel må sies å være en av 'fedrene' til nettopp Den karismatiske bevegelsen. Han skrev om søster Evangelika og søster Katholika, husker jeg. Vel, så mange katolikker var det ikke på Gjøvik den gangen - i hvert fall ikke som gjorde synlig vesen av seg. Men vi var en fargerik familie med lutheranere, pinsevenner, baptister, frelsesarmeen, frikirkefolk.

Jeg har beskrevet tiden i det kristne fellesskapet jeg var en del av, som de beste ti årene jeg har hatt hva menighetstilhørighet angår. Og jeg mener det. Måten å leve på: nært hverandre, hvor man kan leve ut kristenlivet i hverdagen på en praktisk måte. Dessuten fikk vi en gedigen undervisning om hva menigheten er, takket være brødrene som kom over fra England. De hadde virkelig lys over Guds ord når det gjaldt å se menigheten fra Guds synsvinkel. Denne undervisningen er nok det viktigste jeg har med meg fra disse årene, og har dannet grunnlaget for alt annet jeg har drevet med og vært interessert i. Jeg var selv en tur i England på denne tiden, og fikk stifte bekjentskap med mennesker som levde i husmenigheter der. Det gjorde et sterkt inntrykk å se samholdet, kjærligheten og ikke minst begeistringen for Jesus i disse sammenhengene.

Det snakkes i visse sammenhenger mye om husmenigheter også i dag. Men i møte med dagens 'husmenighetsfolk', så er det veldig mye snakk om møteformer - at man skal møtes i en husmenighet, og at dette er den bibelske formen for menighet, men jeg hører aldri noe om hva menigheten virkelig er, sett fra Guds synsvinkel. Jeg er av og til innom noen av de norske nettsidene som skrives av de som i dag er opptatt av husmenigheter, og finner ikke noe om dette der. Derimot finner en masse artikler om hvordan menigheten skal samles, organiseres - eller aller helst, hvordan den ikke skal organiseres, men ingenting om hva Gud lengter etter.

De husmenighetene som eksisterte i den tiden jeg her beskriver var organiske menigheter med en tydelig ledelse. De ble ledet av mennesker godt utrustet av Herren til oppgaven. Vi våget å snakke om apostler og profeter, og vi kunne også gjenkjenne noen av dem. De fortalte aldri at det var det de var, de bar ingen merkelapp, eller hadde visitkort som sa at de var den eller den apostelen eller profeten, men vi så hvordan de tjente Guds folk.

Han som gjorde mest inntrykk på meg, og som skulle bli en åndelig far for meg, kom over fra England med trompeten sin. Du fant ham enten på kjøkkenet hvor han vasket opp sammen med en av oss andre, eller under møtet hvor han spilte til lovsangene. Han betalte reisen selv, og brukte tiden på å samtale med oss. Når han så åpnet Bibelen sin for å dele noe fra Guds ord, var det med en autoritet og dybde jeg sjeldent har opplevd maken til. Men så hadde han da også beredt grunnen ved å tjene. Han viste med eget levd liv hva en apostel egentlig er. Her var det ingen primadonnanykker, spesialoppvartning eller fremheving av en selv.

Gjennom vennene fra England skulle vi også få et unikt innsyn i mye av det Gud gjorde rundt om i verden på denne tiden. Brødrene som kom over til oss, var godt orienterte. De tilhørte en voksende bevegelse av mennesker som alle lengtet etter at Gud skulle gjenopprette menigheten og tjenestegavene. Et svært sentralt ord for oss i denne tiden var Apg 3,20-21:

'... og det skal komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han skal sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av'.

Ganske så uventet ble jeg selv trukket inn i en profetisk bønnetjeneste gjennom kontakt med den internasjonale bønnebevegelsen, som da var i sin gryende startfase.

(fortsettes)

Dagens superapostler

Tillit er noe som blir en betrodd, noe som gis, ikke noe som kan kreves, eller tas.Den opparbeides over tid. Slik er det også med autoritet. Også den gis, vokser frem, og modnes.

Men i dag finnes det mange som setter titler på seg selv. De kaller seg gjerne apostler, og tar seg selv en tjeneste, som ingen andre har gitt dem, eller betrodd dem. De står ikke i noen menighetsrelasjon, hvor de blir holdt ansvarlig for levd liv. De står over menighetene.

Enkelte av de som kler sin åndelige armod med tittelen apostel, har det til felles at de gjerne er blitt såret i en eller annen sammenheng. De føler seg oversett. Ingen har sett deres nådegave, ingen har gitt dem aksept. Få, om noen, har bekreftet deres særskilte kall. Kanskje fordi de aldri har hatt noe genunit kall, men er ute etter en posisjon, en fremskutt plass hvor de sees? Kanskje har omgivelsene sett det de selv ikke har sett: deres umodenhet? At de ikke er personer om bygger, eller som skaper forsoning, men samler rundt seg, og splitter. At nådegaven de mener seg å ha brukes til å manipulere. Ikke til å oppbygge, lege.

Når noen kaller seg apostel, eller profet, burde man være på vakt allerede i utgangspunktet. Det at de selv må si det, viser at de nok mest sannsynlig ikke er det! Man blir ikke apostel eller profet ved å skaffe seg et visitkort.

Når noen står alene, og ikke har noen som har innsyn i deres liv, ingen de holdes ansvarlig overfor, andre enn seg selv, og samtidig hevder at de har en tjeneste som skal hjelpe til med å bygge Kristi kropp, da burde vi være på vakt. Et menneske som ikke vil være en del av Kristi kropp lokalt, har neppe noe å bidra med til Kristi kropp nasjonalt eller internasjonalt. Jo, kanskje èn ting: deres egen oppblåsthet!

Også apostelen Paulus møtte disse superapostlene:

"Jeg mener at jeg ikke står noe tilbake for disse superapostlene. Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere. Var det kanskje en synd av meg at jeg forkynte Guds evangelium for dere uten betaling, og dermed ydmyket meg selv for å opphøye dere? Andre menigheter har jeg nærmest plyndret; jeg fikk lønn av dem for å kunne gjøre tjeneste hos dere. Da jeg var hos dere, ble jeg ikke til byrde for noen av dere når jeg trengte noe. For brødrene som kom fra Makedonia, ga meg det jeg manglet. På alle måter passet jeg på å klare meg uten hjelp fra dere, og det skal jeg også gjøre heretter. Så visst som Kristi sannhet bor i meg, denne æren skal ingen i hele Akaia få ta fra meg! Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Det vet Gud jeg gjør. Men det jeg har gjort hittil, vil jeg fortsatt gjøre. For noen vil gjerne ha skryt for at de er slik som jeg, men den muligheten skal jeg avskjære dem fra. Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler. Det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel. Og da er det ikke rart at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger". (2.Kor 11,5-15)

Legg merke til at det er i denne sammenhengen Guds ord taler om at "Satan selv skaper seg om til en lysets engel."

De ekte apostlene er de som aldri snakker om at de er det, og som tjener, slik Jesus.

Apostlene - hva skjedde med dem? Del 3

Her kommer tredje og siste del av serien om hva som skjedde med apostlene:

Matteus - tolleren:
Også kalt Levi. Det er ikke mye vi vet om ham. Etter å ha forkynt evangeliet i Judea, dro han enten til Egypt eller Persia. Han døde som martyr. Evangeliet han skrev er datert mellom 50-75 e.Kr.

Jakob, sønn av Alfeus:
Etter å ha forkynt evangeliet i Israel, dro han til Egypt hvor han led martyrdøden.

Lebbeus med tilnavnet Taddeus:
Han har sannsynligvis forkynt evangeliet i Assyria, dagens østlige Irak og Persia (Iran), før han slo seg sammen med Simon seloten. Begge ble drept i Persia.

Simon seloten
Eller patrioten, tilhørte sannsynligvis en jødisk opprørsgruppe før han møtte Jesus. Lite er kjent om ham. Tradisjonen vil ha det til at han først forkynte i Egypt, før han slo seg sammen med Judas og reiste til Persia hvor de begge led martyrdøden. Simon skal ha blitt hakket til døde.

Judas Iskariot:
Begikk selvmord etter å ha forrådt Jesus.

Mattias:
Valgt til å etterfølge Judas. Lite er kjent om ham. En tradisjon forteller at han døde som martyr i Etiopia, en annen plasserer han i Judea først før han reiste til Kappadokia, det østlige Tyrkia og området rundt Det kaspiske hav.

På Aposteldagen

Denne søndagen som kalles Aposteldagen, den sjette søndagen etter pinse, har jeg hatt gleden og privilegiet i å forkynne Guds ord i Toten frikirke. Det var godt å dele fellesskap med den gudstjenestefeirende forsamlingen der. Som Dietrich Bonhoeffer sier: "Det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde midt iblant sine fiender."

Dagens prekentekst er historien om Jesus som spør sine disipler oppe ved Cæsarea Filippi, hva folk sier om ham. Og ryktene som gikk om Ham var mange, slik folk ofte har meninger om mennesker som trer frem i rampelyset. Peters bekjennelse er annerledes. Den er bygget på Helligåndens åpenbaring. Jeg snakket om behovet vi alle har for Åndens lys over Ordet. Det er ikke mulig å lese seg til alt, og alt gis heller ikke gjennom lesning eller lytting, selv om vi leser Guds ord som er guddommelig inspirert. Ånden må blåse liv og gi lys. Da kan vi se med troens øyne. Slik døperen Johannes så Jesus: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29) Johannes fikk åpenbart hvem Jesus er "Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er den som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn." (v.33-34)

Jeg talte også om at vi trenger åpenbaring for å se det andre Jesus taler om i teksten fra Matt 16,13-20, nemlig menigheten.

En åpenbaring av hva menigheten er mener jeg er det største behovet vi har i dag. For en manglende forståelse av Kristi kropp gir oss de åndelige mangelsykdommene vi har. Vår tid har en enorm fokus på enkeltindividet, mens Det nye testamentet taler om Kristi kropp. Dietrich Bonhoeffer har sagt noe veldig radikalt:

"Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet."

Som kristne trenger vi hverandre. Både nådegavene og tjenestegavene er gitt til Kristi kropp, ikke til enkeltstående individer for at de skal kunne gjøre med dem hva de vil. Den himmelske nøkkelmakten som Jesus taler om, er gitt til menigheten, ikke til den enkelte kristne. Slik er det også - i følge Ef 3,10 - at det er gjennom menigheten Kristi seier forkynnes for åndsmaktene.

I forbindelse med gudstjenesten feiret vi også natteverd. Gjennom den kommer jo også Kristi kropp så tydelig frem:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir ikke det oss del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir ikke det oss del i Kristi kropp? Fordi vi er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16)

Dagenes bloggbilde er en fantastisk flott fremstilling av Jesus som bryter brødet med apostlene.

Israel og menigheten, del 2

Hvilke redskaper brukte så Gud for å avsløre det som var Hans hemmelighet, eller mysterium fra tidenes morgen? Planen om å skape den kristne forsamlingen utgjorde nemlig lenge Kristi hemmelighet, men ble til slutt åpenbart. Vi finner svar på vårt spørsmål i Ef 3,5:

"Det var ikke gjort kjent for menneskene i tidligere slekter, men nå er dette mysteriet ved Ånden blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter..."

Her kom altså en ny lære, en ny åpenbaring fra Gud som gjelder visse mennesker. Og disse var det som skulle føre kunnskapen videre til sine medmennesker.

Vi skal ikke lese mye i Bibelen før vi ser at Gud velger ut visse redskap, når Han ønsker å dele sin kunnskap med menneskene om visse åndelige virkeligheter. Gjonnom disse skulle mange få del i denne kunnskapen. Dette var i den gamle pakts tid, profetene. Sanne profeter er de, som formilder Guds uforfalskede budskap til mennesker.

Når det gjelder Hans menighet i den nytestamentlige tid, så er det tydelig at Gud velger seg ut aposler, til denne oppgaven. Legg merke til hvordan apostelen Paulus uttrykker seg i Ef 2,20:

"Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selvsom hjørnesteinen."

Paulus skriver ikke, slik man ville trodd ut fra gammeltestamentlig tenkning, profeter og apostler, men apostler og profeter. Dette er ikke tilfeldig. Dette handler om Guds vilje, og Guds plan.

Apostlene er profeter som har en særskilt bestemmelse, og de 12 står i en særstilling. De 12, som Jesus utvalgte, skulle være 12 og ikke 13 eller 14. For akkurat som 12-tallet i Israels stammer gav uttrykk for pakten med hele Israels folk, så skulle disse 12 være representanter for den nye paktens folk. Vi vil også se når vi kommer så langt i menneskehetens historie, at navnene på Israels 12 stammer vil stå over portene til Det nye Jerusalem, på samme måte som Lammets 12 apostler har sine navn på bymurens grunnsteiner. Se Åp 21,12 og v.14.

Mer om deres særskilte tjeneste i neste artikkel. Bildet viser en gruppe fra Jesus-Abbey, en anabaptistisk kommunitet i Japan. Noen av menneskene på bildet kommer fra Bruderhof som var på besøk da bildet ble tatt.

Salveolje og enhet bringer Kristi velduft

Den profetiske Salme 133 er et ord som jeg stadig vender tilbake til:

"Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som kaller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid."

Enheten mellom de troende er som en magnet for Guds velsignelse! Derfor er det også Jesus ber: "Hellige Far. bevar dem i Ditt navn, dem som Du har gitt Meg, så de kan være ett, slik som Vi er ett." (Joh 17,11)

Salveoljen - en helt spesiell og velduftende krydderolje ble tilberedt på en helt enestående måte. Dette var en hellig forbindelse beregnet på en spesiell anledning. Den ble helt rikelig over Arons hode, rant ned langs skjegget hans, mettet klærne som dekket hele kroppen og dryppet ned på gulvet. Duften fylte stedet der presten utførte denne tjenesen. Dette er et profetisk bilde på Kristus og Hans menighet.

Oljen - symbolet på Den Hellige Ånd - helles over Kristus som er hodet for menigheten. Fra Ham renner den ned på skuldrene, de som bærer byrdene, Hans utvalgte apostler, og derfra ned på hele kroppen. Selv føttene - de som skal bære budskapet videre - får del i salveoljen. Velduften er til stede alle steder hvor Kristi kropp er. Og vi utgjør denne kroppen.

"Men Gud være takk som alltid leder oss i triumftog i Kristus, og som ved oss gjør velduften av Hans kunnskap kjent på ethvert sted. For vi er Kristi vellukt for Gud blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For dem som går fortapt, er vi dødens duft som fører til død, og for dem som blir frelst, er vi livets duft som fører til liv." (2.Kor 2,14-16a)

"Den apostoliske kraft og evangeliets salvelse flyter ut fra Jesus til de lederne Han har utpekt, og blir forløst gjennom en levende, sunn og aktiv kropp," skriver min gode venn John Noble, som var som en åndelig far for meg i mange år. Og så legger John til: "Jesu bønn blir endelig besvart."

"Og den herlighet som Du gav Meg, har Jeg gitt dem, så de kan være ett, slik som Vi er ett. Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg." (Joh 17,23-24)

Guds folk - Hans menighet, er Hans hellige nasjon og kongelige presteskap. Vi har en jobb å gjøre, men for å lykkes trenger vi salveoljen og enhet.

Noen faktaopplysninger om Georgias kristne arv

Georgia - landet som nå er i krig med Russland - er i følge tradisjonen et land som fikk besøk av ikke mindre enn tre av apostlene, ja kanskje så mange som fem! Apostelen Andreas forkynte i det området av Kaukasus som tilsvarer det moderne Georgia. Simon seloten reiste også til Kaukasus området, og georgisk tradisjon vil ha det til at han forkynte i det vestlige Georgia. Han skal være begravd i Sokhumi, i landsbyen Anakopia. Om en annen av apostlene, Matteus, sies det at han har forkynt i det sørvestlige området av Georgia. Her er han også stedt til hvile, i Gonio, en landsby som ligger i nærheten av Batumi. Enkelte kristne kilder mener også at apostlene Bartolomeus og Taddeus også besøkte Georgia. De kom da fra Armenia. Georgias første erkestift ble grunnlagt i Atskuri, i det sørvestlige Georgia, av apostelen Andreas. Det eldste Georgiske kirkebygget man kjenner til er reist på begynnelsen av det tredje århundre, Nastakisi, i Kartli provinsen i det østlige Georgia. Fra år 303 forkynte den hellige Nino av Kappadokia (det lille bildet) evangeliet i det georgiske kongedømmet Iberia, det som i dag er det østlige Georgia. I år 327 ble den kristne tro antatt som landets religion av kong Mirian II og dronning Nana. Det vestlige Georgia ble kristnet i en gradvis prosess som ble fullført i det sjette århundre. Kongedømmet som utgjorde det vestlige Georgia erklærte kristendommen som statsreligion i 523. Landet tok den hellige Georg som sin skytshelgen. Som kjent var den hellige Georg som soldat vakt for keiser Diocletian, og æres som martyr. Georgisk ortodoks tradisjon mener at deres land står under spesiell forbønn og beskyttelse fra Maria, Jesu mor og deres følelser for Theotokos - Gudfødersken - er svært dype i georgisk ortodoks bevissthet. Patriark for den georgisk ortodokse kirke er Ilia II (bildet). Han ble patriark i 1977. Høyden som kirken er reist på er 2200 meter høy, og ligger på 4000 m.o.h.

Apostler idag, hvorfor ikke? del 3

I postkassen i går lå siste nr av Ropet fra Øst, som jeg var redaktør for i fire år. På førstesiden står det: "En apostel i fjellene". Inne i bladet kan man lese om Chi Dung (fingert navn) fra Vietnam, som i snart 20 år har reist fra landsby til landsby og startet nye menigheter i de vietnamesiske fjellene. Jeg finner det veldig interessant at man velger å tiltale denne mannen som apostel. Det stemmer godt overens med min forståelse av at denne tjenestegaven fortsatt eksisterer i beste velgående, og at det er på tide at vi våger å bruke denne benevnelsen igjen. La oss se nærmere på hva som karakteriserer den nytestamentlige apostelen, den aposteltjenesten som er beskrevet blant annet i Efeserbrevet kapitel 4. Som jeg skrev i går skiller denne aposteltjenesten seg fra tjenesten til de 12 apostlene, som står i en særstilling.


1. Apostler er åndelige fedre
I det første århundre var det viktig for menigheten å gjenkjenne og anerkjenne de lederne som var ordinert av Herren. Det var også slik at det er viktig at de apostoliske lederne gjenkjente og støttet det arbeidet som Herren anerkjente gjennom andre tjenestegaver. Vi ser dette blant annet det som skjer i Samaria. I Apgj 8 kan vi lese om tjenesten som evangelisten Filip utførte i denne byen, hvor en vekkelse brøt løs og mange mennesker kom til tro. Når den kristne forsamlingen i Jerusalem får høre om dette sender de to apostler til Samaria, for å hjelpe Filip til å legge et solid fundament blant de troende der. Det samme skjer når hedningene blir frelst i Antiokia, da blir Barnabas sendt for å hjelpe, oppmuntre og grunnfeste dem.


Det som skjedde gjennom dette var at Kristi legeme ble bygget opp. Dette skjedde ikke bare gjennom undervisning i Guds ord, selv om det var avgjørende viktig. Men like mye gjennom det eksemplet man kunne se i apostlenes egne liv. De var levende eksempler på hvilke konsekvenser troen fikk for den som hadde Jesus som herre i sine liv.


Til forsamlingen i Korint skriver apostelen Paulus om åndelige fedre:


"For selv om dere måtte ha ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet. Derfor formaner jeg dere: Vær mine etterfølgere." (1.Kor 4,15-16)


Nå var ikke mangelen på åndelige fedre karakteristisk for den første menighet. Dette er karakteristisk for vår tid også. Det finnes mange fremragende predikanter og lærere, men få fedre.


En åndelig far reproduserer sin tjeneste i andre. Han øser av sin kunnskap og sitt liv inn i andre og investerer i enkelt personer. Det er veldig få som gjør dette i dag - dessverre.


En som driver med disippeltrening, for det er det dette handler om, er ikke nødvendigvis en apostel, men en apostel driver med disippeltrening! Å være apostolisk er mer enn bare det å reprodusere ens tjeneste, det er mest av alt dette: Å se Kristus bli formet i hele kirken.


I neste artikkel skal vi se nærmere på apostelen som pioneren.


Bildet er av Andrew og Mo Shearman. Andrew har en anerkjent apostolisk tjeneste, og har hatt det i mange år.

Apostler idag, hvorfor ikke? del 2

"Til noen vil selve ideen om en 20 århundres apostel være like mye et fenomen som en 20 århundres dinosaur," skrev Arthur Wallis (bildet) en gang.

Mange er av den oppfatningen at apostlene forsvant med den første menigheten. De mener at aposteltjenesten gjaldt for en bestemt tid, og var kun nødvendig i menighetens første tid for å sette ting i rette skikk. Noen av dem vil henvise til 1.Kor 13, hvor det står at "kjærligheten faller aldri bort. Men om det er profetiske gaver, så skal de ta slutt. Om det er tunger så skal de opphøre. Om det er kunnskap, skal den bli borte." (1.Kor 13,8) Men de som svarer med å henvise til dette verset, kan ikke svare på når dette skjedde. For Bibelen gir nemlig et svar på når de profetiske gavene og tungene opphører, og kunnskapen blir borte. Det skjer når det fullkomne kommer (v.10). Da skal vi "se ansikt til ansikt", da skal vi "kjenne fullt ut". (v.12) De fleste, tror jeg, vil erkjenne at vi ikke er der riktig ennå! Selv om vi har fått Bibelen - som er fullkommen, er det ennå et stykke før menigheten er der at den er uten flekk og lyte.

Så må vi jo også spørre oss selv hvorfor det er rett å ha lærere, evangelister og hyrder i menigheten, men ikke apostler og profeter. Hva er logikken i det?

Enkelte hevder at aposteltjenesten er knyttet til de som gav oss De nytestamentlige skriftene. Da velger man å se bort fra at Det nye testamente nevner flere disipler enn de 12. Disse skrev ikke en eneste linje i Skriften, så hva gjorde de for å leve?

"Vi trenger å se disse menn som primært som mennesker som brakte åpenbarings ord og gav retning inn i de levende situasjonene hvor Gud bygget sin kirke," skriver Arthur Wallis. Og så legger han til: "Det var bare en liten om enn eminent gruppe blant dem, sammen med noen historikere som Markus og Lukas, som ble utvalgt til å gi oss de hellige skriftene."

Arthur Wallis skrev dette også om aposteltjenesten: "Selv om vi har de inspirerte skriftene, trenger vi fremdeles de som inspirert uttaler dem, og mens vi har åpenbaringens ord trenger vi åpenbaringens menn."

Det er heller ikke snakk om at vi legger noe til Den Hellige Skrift. Den er avsluttet. Ikke noe kan legges til, eller trekkes fra. Men en av apostlene, Peter, skriver: "Ettersom enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. Hvis noen taler, skal han tale som Guds Ord.." (1.Pet 4,10-11a)

Det nye testamente taler om tre "kategorier" apostler:

1. Herren Jesus selv. Om Ham heter det: "Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner." (Hebr 3,1. Norsk Bibel 88/07) Jesus kontinuerlig levde, beveget seg og tjenestegjorde i bevisstheten om at Han var utsendt fra himmelen. Dette er selve hjertet i det apostoliske.

2. De 12. Disse sto og står i en særstilling. Det står om dem i Åp 21,14: "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler. Norsk Bibel 88/07)

3. Apostlene etter Ef 4. Dette er apostler som er gitt til menigheten, som - legg merke til uttrykket - gaver gitt etter Kristi himmelfart. Les Ef 4,7-11 i sin sammenheng så vil du se nettopp det. De 12 apostlene var før-pinsedag, de apostlene som beskrives i Ef 4 er etter pinsedag.

Det er denne type apostler denne serien handler om. Vi skal se nærmere på disse i den neste artikkelen.

(fortsettes)