Bibelstudium: Da evangeliet kom til Europa, del 3

Observante lesere av Apostlenes gjerninger vil merke seg et lite, men dog så betydningsfullt 'vi' i Apg 16,10. Frem til nå har Lukas, som har skrevet Apostlenes gjerninger skrevet om 'han' og 'dem', men for første gangen i denne vår aller første kirkehistorie møter vi 'vi-formen'. Det er tydelig at legen, evangelisten og kirkehisorikeren Lukas, haar sluttet seg til det apostoliske teamet til Paulus i Troas. Hvorfor Lukas møter teamet akkurat her, får vi ikke vite. Det er mye vi ikke vet om Lukas. Han trer tilbake for den store fortellingen. 

Antagelig kjente Paulus Lukas fra oppholdet i menigheten i Antiokia. Når de nå tar båten fra Troas over til Samotrake og videre til Neapolis (Apg 16,11-12) er de fire mann ombord i båten på vei til Hellas

Kan det være at Lukas, som er lege, oppsøker Paulus i Troas fordi han har hørt om hans fobønnstjeneste blant de syke, og var interessert i å vite mer? Det er bare en tanke. 

"Derfra drog vi til Filippi, som er den første byen i den delen av Makedonia og en romersk koloni ..." Lukas har sans for detaljer, både geografiske og historiske. Hva vet vi så om denne byen?

"Filippi, en by i Makedonia nær grensen mot Trakia, en dagsreise øst for Strymon. Den het opprinnelig Krenides (kildene), men fikk navnet Filippi etter Alexander den stores far, kong Filip. Han erobret den og grunnla den på nytt. År 167 f.Kr. kom Filippi under Romas velde, og i år 42 led Caesers morder nederlag i slaget ved Filippi. I tiden for Paulus's misjonsreiser var Filippi en romersk koloni som lå ved Via Egnatia, den viktige ferdselsåren mellom Østen og Vesten. Dens havneby var Neapolis. Ved en bielv til Strymon hadde den jødiske menigheten utenfor byen et bønnested. Makedonia var delt i fire distrikter, og Filippi var en av sitt områdes fornemste byer. Filippis innbyggere hadde av keiser Augustus fått meget store friheter og rettigheter, blant annet skattefrihet. Av Filippi står i vår tid bare ubetydelige ruiner igjen." (David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde 1975, side 271)

Gresktalende byer hadde ofte store jødiske befokkningsgrupper. Filippi hadde derimot en liten jødisk befolkning. Makedonia var styrt av romerne, men befolkningen var gresktalende. Som den misjonsstrategen Paulus var oppsøker han sine egne, og det er blant den jødiske gruppen i Filippi han henvender seg når han forsøker å skape et kontaktpunkt for evangeliets forkynnelse der i byen.

Nå foregriper jeg begivenhetene som skildres videre i kapittel 16, men jeg skal komme tilbake til begivenhetene. Det er bare et ørlite ord som foundrer meg og gjør meg spørrende. Som jeg sktrev skjer det et sceneskifte i vers 11 hvor Lukas begynner å skrive i 'vi-form'. Men så kommer vi til det siste verset i kapirrel 16. Da er vi plutselig tilbake til 'de-formen': "Så drog de videre." Kan det være at Lukas ble igjen i Filippi? 

Det siste stedet vi finner apostelteamet til Paulus - Silas, Timoteus og Lukas - er i huset til purpurkremersken Lydia, hvor de bodde. Men når de forlater Filippi, blir 'vi' plutselig til 'de'. Ble Lukas igjen? Når Paulus senere skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi nevner han en som kan omtaler på følgende måte: "med rette ble kalt Synzygus" (Fil 4,3) Navnet betyr 'medarbeider'. Er dette den samme som Lukas? Den anerkjente bibelfortolkeren F.F Bruce er av den oppfatningen i boken: F.F Bruce: Apostle of the heart set free, 1977, side 221.

fortsettes

Husmenigheter blomstrer på Cuba

16 anabaptister fra USA og Canada har nylig vært på studietur til Cuba, hvor å se nærmere på hvordan husmenighetene der blomtrer. De 16 amerikanerne og canadierne kom for å lære.

Søndag 16 januar dro reiesfølget fra Cubas hovedstad Havana til landsbyen El Cafetal, som ligger omlag 30 minutters kjøretur fra Havana. Her i denne landsbyen finner man en husmenighet tilhørende kirkesamfunnet Brethren of Christ. Den blre plantet for et år siden. Her samled 40-50 mennesker, halvparten av dem barn. Halvparten av huset er en bolig, mens den andre halvdelen er et kirkelokale. Sangen tar stor plass i gudstjenesten. Den blec ledet av et lovsangsteam, med pastoren på gitar og en tamburin. Noe annet som tar stor plass er bønnen.

Pastoren i menigheten har vært utsatt for vold. Han er blitt knivstukket. Derfor ber de mye for et voldsutsatt nabolag og at de selv kan være salt og lys i en mørk hverdag.

På en annen eiendom skal det forrettes dåp denne dagen. De har fått laget et provisorisk dåpsbasseng (bildet). Det er seks dåpskandidater, som alle tas opp som medlemmer av menigheten. Etter dåpshandlingen er det dekket til et kjærlighetsmåltid. Tatt i betraktning alle de fattige medlemmene av denne menigheten, så har dette måltidet ikke vært en billig affære. Men de viser sin store kjærlighet gjennom dette.

På Martin Luther King senteret i Havana treffer gjestene fra USA og Canada 80 årige Raul Suarez, som har grunnlagt senteret. Han er en velkjent protestantisk leder på Cuba. Suarez mente Cuba hadde gått glipp av et anabaptistisk vitnesbyrd på Cuba, med sin vektlegging av ikke-vold, kvinner i tjeneste, samt opposisjon mot dødsstraff.

Brethren of Christ har som mål å plante 100-150 nye menigheter på Cuba.

Planter menighet i belastet bydel i Göteborg

I dag har jeg latt meg inspirere av en gruppe unge mennesker som er i ferd med å plante en ny menighet i et belastet bostedsområde ved navn  Biskopsgården i Göteborg i Sverige. Samtidig som den lille forsamlingen kom sammen for å feire gudstjeneste i en leilighet ble en mann skutt ihjel på parkeringsplassen utenfor boligblokken.
Ungdommene tror stedet kan forvandles gjennom bønn og evangelisering.

Det gjør meg både glad og full av håp!

Bydelen Bishopsgården har 25.000 innbyggere. Stedet har lenge vært preget av mye kriminalitet. Ulike gjenger har bekjempet hverandre med mange døde som en følge av all volden. Her er arbeidsledigheten høy. Mange sliter med sykdom og psykiske utforderinger. Folk med utdannelse flytter ut.

Planene om å starte en menighet her har pågått siden 2018. Arbeidet ledes av Simon Lundgren fra Equmeniakyrkan. Menighetsplanterteamet har kontakt med omlag 20 personer. De kommer fra Tyrkia, Syria, Pakistan og Aserbajdsjan. Til gudstjenestene og møtene er alle velkomne.

Du kan lese om menighetsplantingen her:

https://www.sandaren.se/forsamlingsliv/unga-bygger-forsamling-i-tufft-omrade

La oss omslutte dette arbeidet i vår forbønn.

Billedtekst: Biskopgården i Göteborg. Foto: Wikipedia

Kvinne startet 2469 menigheter på 25 år

Stanley Sjöberg (bildet) forteller så gripende på sin Facebook-side om det som skjer i India, at jeg bare måtte oversette det til norsk og dele det med mine lesere:

"For 25 år siden fikk en ung kvinne en visjon om å engasjere seg for å nå byer ute på avsidesliggende øyer i Det indiske hav. Hun ville gi dem evangeliet og samtidig lære barna å lese og skrive. I dag snakket vi sammen på telefon og jeg fikk rapport om at 2469 forsamlinger hadde blitt grunnlagt de siste 25 årene. Og da var det mennesker som tidligere aldri hadde hørt om Jesus og fått kunnskap om Guds kjærlighet, forsoningens betydning og Bibelens budskap. Det er snakk om små forsamlinger med 15-30 personer.

Citykyrkans forsamling i Stockholm var med fra begynnelsen av denne virksomheten. Jeg var da forstander, men det var min kollega i samarbeidet, pastor Daniel Ciszuk, som sammen med en broder Olle Ågren, formidlet økonomisk hjelp og som oppmuntret til initiativ.

De siste ti årene har jeg vært engasjert ut fra Centrumkyrkan i Sundbyberg og vi har renovert og bygd på Bibelskolens lokaler, vi har gitt støtte til pionerer, enkle kirker som er blitt bygd, med mer.

Den kvinnen som leder akkurat dette arbeidet er en pastordatter som nå er i 45-50 års alderen. Jeg nevner ikke hennes navn her da hun skal inn i et område der hun risikerer sitt liv.

Gjennom henne har jeg også hatt regelmessig kontakt med Senyati - hun som ikke kan gå men som sleper seg frem på marken, og som går til områder som ingen andre har tenkt på.

Jeg har aldri møtt henne, men så henne en gang bakfra og opplevde Guds tiltale om å bli hennes støttepartner.

Urbefolkningsgruppene i Russlands ytterste nord skal nås med evangeliet

Dette bildet begeistrer meg! Kristne fra seks urbefolkningsgrupper i Russlands ytterste nord: Nenets, Khanty, Mansi, Selkup, Komi og samene, kom nylig sammen for å del hvordan de kan nå deres nomadiske samfunn med evangeliet.

I språket til en av de lokale folkegruppene - 'Yamal' regionen i Russlands ytterste nord - betyr 'Yamal' - verdens ende.

Det er skoletilbudet til Mission Eurasia - School Without Walls - som står bak undervisningen av den neste generasjons ledere som skal stå i spissen for evangeliseringsarbeidet. Lederkurset varte i to uker.

La oss be for dette viktige evangeliseringsarbeidet.

Pionerarbeid for å nå unådde i Sibir

'Når vi kom hit for å organisere barneleire, var folk åpne, vennlige og klar for å høre De gode nyhetene. Men så snart vi bosatte oss her for godt, følte vi at lokalbefolkningen ikke var så vennlige lenger, Vi inviterte dem hjem til oss, men de takket nei.'

Det forteller et medlem av et team fra Operasjon Mobilisering som driver med evangelisering og menighetsplanting i Sibir.

Sibir er en svært stor region av Russland hvor det bor mange ulike etniske grupper. Majoriteten av disse folkegruppene har sin egen folkereligiøse praksis. Flere av disse gruppene lever i den sørlige delen av Sibir, hvor sjamanismen er svært utbredt og mange mennesker oppsøker sjamaner for å få hjelp med sine problemer. Flesteparten av disse landsbyene har ingen menighet, og det er få som har hørt evangeliet.

For flere år siden, startet en evangelisk menighet i Novosibirsk, opp et arbeid i denne regionen. Medlemmer av menigheten organiserte flere reiser for å besøke en av landsbyene for å dele evangeliet med barna. Ganske snart forsto menigheten i Novosibirsk at det ikke var nok med disse turene, og begynte å be om at Gud skulle kalle mennesker til å reise til dette området  av Sibir, for å bli her på lang sikt. Visjonen var å plante en menighet her.

Gud svarte på de bønnene! En familie som tilhører denne menigheten bestemte seg for å flytte dit.

Et annet ektepar, Dimitrij og Natalia, tok også del i menighetens utadrettede virksomhet. Etter en stunds overveielse bestemte de seg for å følge Guds kall for sine liv, men de hadde vanskeligheter med å forestille seg hvordan de kunne tjene og være til nytte.

'Vi hadde ingen erfaring med misjonsarbeid og var relativt unge', forteller Dimitrij.

Ekteparet bestemte seg for å gå på en misjonstreningsskole som Operasjon Mobilisering har i Russland.

'Vi er glade for å tjene Herren her! Det er et stort privilegium for oss å kunne fortelle om Jesus til disse etniske gruppene,' forteller Natalia til OM Europe.

Men det å leve permanent i en av disse landsbyene er noe ganske annerledes enn det å besøke landsbyen av og til. Det er ikke lett å bli akseptert blant lokalbefolkningen. Nå har de begynt å be om å få anledninger til å bygge relasjoner med noen av dem. Flere av lokalbefolkningen har kommet til tro, og noen av disse forbereder seg nå på å bli døpt! En bibelstudiegruppe har kommet på plass, og hjemmet til Dimitrij og Natalia er full av barn som kommer for å høre fortellinger fra Bibelen.

La oss huske Dimitrij og Natalia i våre forbønner.

Tre menigheter plantet i krigssonen i Ukraina

I dag har jeg virkelig gode nyheter! Tre nye menigheter er blitt plantet i selve krigssonen i det østlige Ukraina. Det dreier seg om byene Andreyevka, Avdeyevka og Berdyansk.

Menighetene er plantet av Sammenslutningen av mennonite-kirker i Ukraina, i samarbeide med Skolen uten vegger.

Dette er et stort gledes- og takkeemne!

Behovene i disse krigstrette byene er så store. Mange er kommet til tro. La oss huske dem i våre forbønner.

Russland: 70 nye menighetsplantinger de neste fem årene

70 nye menighetsplantinger de neste fem årene. Det er målsetningen til Den russiske baptistunionen.

Det kom frem når Den russiske baptistunionen innbød til misjonskonferansen 'Multipliser!' i Moskva i begynnelsen på denne måneden. Konferansen samlet over 600 deltagere og de kom fra hele det vedlige russiske riket, og fra Hvite-Russland. En rekke utenlandske gjester deltok også. De representerte blant annet Billy Graham Association, Lausanne Movement, Sørstatsbaptistene og SEND International. Det kom gjester også fra Norge, Cuba, Ghana, Tyskland, Jamaica, Japan, New Zealand, Polen, Syria og USA.

Det finnes 12 etniske folkegrupper i Russland som fremdeles regnes som unådde. Målet er å oversette Bibelen, eller deler av den, til disse språkene og plante menigheter blant dem.

Det har vært knyttet mye spenning til den nye religionsloven som ble vedtatt for to år siden. Den har ført til at flere kristne utenlandske borgere er blitt fengslet og senere utvist fra Russland. Russiske kristne er også blitt innbrakt til politiavhør og i enkelte tilfeller bøtelagt. Den advokat fra Omsk, som er baptist, hadde et eget seminar på konferansen, hvor han oppmuntret russiske baptistpastorer til å sette seg inn i loven. Det finnes visse muligheter for å holde husmøter og det finnes visse muligheter for å distribuere kristen litteratur. Et av kriteriene er at det må være en autorisert kristen organisasjon som står bak. Autorisasjonen må foretas av russiske myndigheter.

Billedtekst: Fra misjonskonferansen i Moskva tidligere denne måneden. Foto: Daniel Trusiewicz

Når vi tråkker på andre kristne

Den svenske bloggeren og pastoren Jonas Melin, har skrevet en artikkel som også mange nordmenn burde lese. Den handler om menighetsplanting og økumenikk. Utgangspunktet er en bok skrevet av Stefan Paas, som hevder at all frikirkelig og mellomkirkelig misjonsvirksomhet siden 1500-tallet har utgått fra den kristne kulturen og den kristne tros sterke stilling i samfunnet.

Og det interessante, synes jeg, er dette: Motstanderen har vært navnekristendom, tradisjonskristendom eller det man har ansett som død tro. Og derfor har man beskrevet seg selv ut fra det som skiller oss fra andre menigheter og samfunn. Offentlig har man gått ut for å kritisere kristne i andre sammenhenger enn sin egen - og slik holder vi på! I dag er det om å gjøre å beskrive en troende i en annen sammenheng enn sin egen som fariseer og skriftlærd. Noen legger ut lister med det som kjennetegner den moderne fariseer, men glemmer en ting: fariseeren i dem selv! Det er "de andre" og så er det "meg selv" og de jeg identifiserer meg med.

"Slik har det vært i de fleste bevegelser fra reformasjonens ulike grener på 1500-tallet til pinsebevegelsens fremvekst på 1900-tallet," skriver Jonas Melin.

Og slik fortsetter det.

Men det kan ikke det i et moderne samfunn som vårt. Våre trossøsken er ikke motstanderen! Det er det sekulære samfunnet: materialismen, nyliberalismen og sekularismen. Hevder mannen som skrev boken Melin har lest.

Og jeg mener at det er en helt riktig analyse.

Jonas Melin tar med noe interessant og tankevekkende i sin artikkel, noe han har hentet fra boken til Stefan Paas. Det handler om hva man bør tenke på når man skal plante en ny menighet. Jeg tenker at dette også kan brukes i alle relasjoner med andre kristne:

1. Tal ikke negativt om andre kirker og menigheter offentlig.
2. Delta i lokale økumeniske nettverk.
3. Forsøk å besøke gudstjenester i andre forsamlinger nå og da.
4. Du skal ikke verve blant andre menigheters aktive medlemmer
5. Samarbeide med andre menigheter når det er mulig.
6. Respekter offentlig det gode arbeidet som andre menigheter har gjort og gjør.

Du kan lese hele artikkelen til Jonas Melin her:

http://barnabasbloggen.blogspot.no/2017/02/forsamlingsplantering-och-ekumenik.html

Menighet i Det indre Mongolia fikk nytt kirkebygg

30. august kunne lokale kristne i Det indre Mongolia innvie et helt nytt kirkebygg. Det skjedde i nærvær av 180 predikanter og troende fra nærområdet.

Den nye kirken ligger i Ejin Banner, som omfatter deler av Gobi-ørkenen. Det er elva Ejin som har gitt området sitt navn. Dette er et område på 114.606 kvadratkilometer, og har en befolkning på omlag 32.000 mennesker.

Evangeliet kom til dette området av Det indre Mongolia først i 1986. Det skjedde i forbindelse med en forretningsreise foretatt av tre kinesere fra henholdsvis Henan- og Heibei provinsen inviterte lokale innbyggere til et møte hvor de leste fra Bibelen og ba. Som et resultat av dette ble et plantet en menighet og det er denne menigheten som nå har fått sitt eget kirkebygg. Menigheten ble registrert i 2006 og har for tiden 40 medlemmer.

En lokal pastor talte om frelsens betydning da kirkebygget ble innviet. 18 pastorer og eldste stod for selve innvielseshandlingen.

Nye menigheter plantes i krigssonen i Ukraina

Du husker sikkert TV-bildene som viste krigshandlingene som pågikk i den ukrainske byen Donetsk. Nå har den skjøre våpenhvilen vart en stund. Midt oppe i alt dette finnes det kristne som driver med menighetsplanting!

Pastor Sergeij Saenko var blant dem som valgte å bli i Donetsk, til tross for krigen som raste. Han ville stå sammen med sitt folk i deres lidelse. Sammen med en liten gruppe pastorer startet han en misjonsskole for menighetsplantere! Ikke så mange som ville tenke akkurat den tanken når krigen raste utenfor stuedøra. Men det gjorde pastor Sergeij Saenko. Han drømte om å plante menigheter langs frontlinjen av konflikten!

En som fikk høre om dette var lederen for Operasjon Mobilisering i Ukraina, Wayne Zschech. Når han fikk høre om planene til Saenko, om å plante menigheter på både den ukrainske og den russiske siden. visste han at dette var noe Operasjon Mobilisering bare måtte støtte!

Operasjon Mobilisering har nå gitt økonomisk støtte og støtte i form av gode råd og praktisk hjelp til de første studentene ved skolen og for å finansiere de tre første menighetsplantingsprosjektene.

Et av disse stedene er en liten gruvelandsby ved navn Artyomivka, som ligger helt ved frontlinjene hvor intense krigshandlinger har pågått. Dette stedet har ikke hatt noen evangelisk menighet tidligere. Nå finnes det en. 30 mennesker kommer regelmessig til gudstjeneste.

Et annet sted er Zhellanoye, som ligger litt unna selve frontlinjen. Her finnes det en menighet bestående av 10 medlemmer, en søndagsskole, et ungdomsarbeid.  Alt i alt kommer det rundt 40 personer til disse møtene. Menigheten har også deltatt aktivt i humanitært arbeid.

Et tredje sted er byen Savgeeva. For noen få uker siden ble tre mennesker frelst her. Arbeidet er i sin spede begynnelse, og i følge pastor Sergeij kommer stadig nye til tro.

Noe annet svært positivt som skjer er den holdningsendringen som har funnet sted i folket når det gjelder evangeliske menigheter. Disse ble av den russisk-ortodokse og den ukrainsk-ortodokse kirke sett på som sekter. Nå tas disse menighetene imot med stor glede av såvel lokale myndigheter som av befolkningen forøvrig.

Behovene for evangeliet i Ukraina er stort, særlig i de områdene hvor kampene fremdeles pågår. 13 nye menigheter er plantet den siste tiden.

La oss be for disse menighetsplanterne, for Operasjon Mobilisering i Ukraina og for alle som hører evangeliet og tar imot Jesus som sin Frelser og Herre.

Nyplantet menighet i Storbritannia ber om forbønn

Robertsbridge er et sted jeg har hatt et forhold til siden begynnelsen av 1970-tallet. Vi snakker om en landsby i East Sussex, omlag 16 kilometer nord for Hastings og omlag 20 kilometer sørøst for Tunbridge Wells. Elven Rother renner gjennom det idylliske landskapet.

Det er her den anabaptistiske Bruderhof-kommuniteten har tilholdssted hvis fellesskapsliv jeg har hatt gleden av å følge med på alle disse årene. De er godt likt i den lille landsbyen, som daterer seg tilbake til 1176. Landsbyen ble grunnlagt i forbindelse med etableringen av et cistersienser-kloster, og har en befolkning på omlag 2.600 mennesker.

Nå har stedet fått en egen baptistmenighet: Community Church Robertsbridge. En nyplantning innen baptistunionen i Storbritannia. Siden juli 2015 har en liten gruppe mennesker kommet sammen i landsbyens ungdomssenter for å feire gudstjeneste. 31. januar i år ble så menigheten grunnlagt med 11 døpte medlemmer.

Omlag 20 stykker kommer nå sammen for å feire gudstjenester hver søndag. Menigheten holder nå til i leide lokaler i en liten nedlagt butikk (bildet). Her selger de også Bibler og kristen litteratur. På torsdager inviterer menigheten til morgenkaffe, og omlag 20 stykker kommer til disse utadrettede samlingene. Den nystartede menigheten har også et godt forhold til Bruderhof-kommuniteten, og flere av medlemmene der hjelper til med kaffeserveringen på torsdager.

Nå ber menigheten om forbønn for det videre arbeidet. At de skal lykkes med å nå ut til lokalbefolkningen med evangeliet. De drømmer om å få startet opp et ungdomsarbeid og trenger en del utstyr til dette. Menighetens pastor er Jan Vidler.

Vil nå nye landsmenn med evangeliet på Grønland i Oslo

Dette har jeg tro på - og dette inspirerer meg!

Jeg snakker om menighetsplantingen på Grønland i Oslo. Der satses det friskt! De som står bak dette pionerprosjektet drømmer om en kirke som er synlig til stede i lokalsamfunnet og som bidrar positivt på mange arenaer.

Pastor for Baptistkirken Home, Bente Sandtorp, har vært engasjert i 25 prosent stilling. Nå ønsker menigheten å øke hennes stilling til 50 prosent og i tillegg ansette Einar Thilesen i 50 prosent stilling som misjonær/prest på Grønland.

Og pionerarbeidet engasjerer! Både Stavanger og Ålgård Baptistmenigheter har bestemt at de skal støtte menighetensprosjektet på Grønland fremover økonomisk.

Grønland er et pulserende multikulturelt område av Oslo med mange utfordringer. Midt i dette området vil den nye menigheten være plantet for å gi tusenvis av unge mennesker i Oslo muligheten til å høre og respondere på evangeliet.

Men støtten fra de to menighetene er ikke nok til å komme i havn økonomisk. Det er svært sjeldent at jeg anbefaler bloggens lesere til å støtte noe økonomisk, men i dette tilfellet er det ikke vanskelig å gi min varmeste anbefaling.

Er det noen av bloggens lesere som kunne tenke seg å støtte dette arbeidet økonomisk, enten med et engangsbeløp eller som en fast givertjeneste over tre år, så kan de ta direkte kontakt med:

Lise Kyllingstad på telefon 99588331
Bente Sandtorp på telefon 90122032

Billedtekst: Fra et husmøte i baptistmenigheten Home på Grønland. (Foto: Baptistkirken Home)

Evangeliet fosser fram i Nepal

Til tross for restriksjoner og forfølgelse, er Nepal blitt et av landene med hurtigst voksende kristen befolkning. I fjor ble landet rammet av et jordskjelv som forårsaket enorme ødeleggelser, men jordskjelvet åpnet også opp for å bringe evangeliet inn til avsidesliggende områder. Offisielt er religiøs konvertering og proselyttvirksomhet ulovlig, men dette har på ingen måte stanset spredningen av evangeliet.

Nepal er berømt for sine høye fjell og fargerike bønneflagg som vaier i vinden og denne Hindu-nasjonen har lenge vært betraktet som en unådd nasjon. Nå har Nepal en av de hurtigst voksende kristne befolkninger i verden, i følge World Christian Database, som samler på statistikk og informasjon om globale trender innen kristenheten.

Nyhetsredaktøren for den nepalske avisen Nagarik, Bishwa Mani Pokharel, viser til folketellinger som bekrefter dette. I 1951 fantes det i følge disse spørreundersøkelsene ingen kristne i Nepal. I 1961 oppgir 448 nepalesere at de er kristne. I 2001 viser tallene en dramatisk økning. I 2001 finnes det nemlig 102.000 kristne i Nepal. Et tiår senere er tallet steget til 375.000.

Det er de offisielle tallene. Nyhetsredaktøren i Nagarik tror at tallene er mye høyere enn de som innrapporteres.

Mye av veksten skyldes blant annet indre endringer i Nepal. Før 1950 var Nepal stengt for utlendinger. Fjellklatringen endret dette. Maoistopprøret på 1990-tallet som kulminerte med slutten på monarkiet i 2008, har endret Nepal fra å være et hindu-kongedømme til en kommunist-ledet sekulær stat med noe større religiøs frihet. Men det å oppmuntre noen til å endre religion er fremdeles ulovlig.

I Katmandu-dalen vokser det frem nye menigheter i store antall. Jeg skal gi et eksempel på dette:

En av misjonsorganisasjonene som arbeider i Nepal er Climbing for Christ, en evangelisk misjonsorganisasjon med base i Rochester i New York. Denne gruppen startet opp sitt misjonsarbeid i 2008. I 2011 ble den første menigheten grunnlagt i landsbyen Dapcha, drøyt 40 kilometer fra Katmandu. I dag har denne landsbyen, med bare 1000 innbyggere, tre menigheter.

Plantingen av den første menigheten begynte med å be for syke, og helbredelser fant sted. Det ble en døråpner for mange.

Døvekirke startet etter at noen hørte Guds stemme

I Belize startet en døvekirke etter at noen hadde hørt Guds stemme! Mer enn 40 voksne og barn deltok nylig på 10 års jubileet.

I 2004 ble Nancy Marshall invitert av en venn til å undervise i tegnspråk for døve barn i det sentral-amerikanske landet Belize. Nancy Marshall arbeider som misjonær for Virgina Mennonite Missions. En av de tre siste dagene hun var i Belize opplevde hun tydelig Guds stemme: 'Jeg vil at du skal komme tilbake til Belize. Her skal du starte en menighet for døve!'

Nancy Marshall hadde aldri hørt Guds stemme så klart og tydelig før. Hennes respons var:

'Hvordan kan jeg være pastor for en menighet. Jeg er jo kvinne. Det vil ikke fungere her. Kjønnsrollemønsteret er vært konservativt her'.

Så en dag besøkte Nancy Marshall mennonitemenigheten i San Filipie. På veggen der hang det et bilde av hvit kvinne som hadde hodedekke. Når hun spurte hvem som det var bilde av, fikk hun til svar at det var Dora Taylor, en misjonær for Eastern Mennonite Mission, og at det var hun som hadde startet menigheten på midten av 1960-tallet.

Marshall undret seg på hvordan de hadde stilt seg til å få en kvinnelig pastor? Hennes venn svarte: Vi elsket henne!

Nancy Marshall gjorde seg klar til å pakke, men før hun dro skulle hun ta avskjed med pastoren i menigheten hvor hun hadde arbeidet. Han sa: Du skal komme tilbake for å plante en døvemenighet!

Gud hadde også talt til ham. Nancy Marshall reiste hjem. Solgte hjemmet sitt og eiendelene sine, sa opp jobben og flyttet til Belice. Hun kom til landet i august 2005 og begynte umiddelbart å undervise 11 døve barn i alderen seks til 15. Hvordan skulle hun klare å starte en menighet?

Nancy Marshall tok utgangspunkt i De 10 bud. Den fjerde dagen kom hun til budet: 'Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig!'

Noen av barna spurte hvordan de skulle gjøre det, siden det ikke var noen døvemenighet på stedet. Nancy Marshall svarte ikke på det. Hun fortsatte med å undervise om det første, det andre og det tredje budet.

'Når jeg så kom til det fjerde budet', forteller Nancy Marshall, 'gjorde de nesten alle unisont tegnet for Hvordan gjør vi dette?'

Da sa Nancy Marshall: 'Ok, alle som vil være med på å starte en døvemenighet, kan komme hjem til meg på søndag. Alle er invitert. Kom klokken ni'.

Og de kom. Nå har denne menigheten vært der på stedet i 10 år. Menigheten heter: Jesu døvekirke. I fire år hadde de tilholdssted i hjemmet til Nancy Marshall. Nå deler de menighetslokale med en annen menighet. Fra å være isolert har mange funnet sitt åndelige hjem her. Her blir de forstått, elsket og akseptert. Det har fått en enorm betydning for deres selvbilde og selvrespekt.

Billedtekst: Nancy Marshall underviser menigheten en søndag formiddag. Foto: Sylvia Rhodes.

Polske baptister satser på menighetsplanting

Polske baptister satser stort på menighetsplanting i årene fremover, spesielt med tanke på å nå nye generasjoner for Jesus.

Baptistene i Polen har en historie som strekker seg 160 år tilbake i tiden, til den virksomheten som Johann Gerhard Oncken fra Hamburg i Tyskland startet opp på midten av det 19.århundre, hvor han plantet menigheter blant tysktalende som bodde i daværende Øst-Preussen, nåværende Polen.

28.november 1858 markerer datoen markerer begynnelsen på baptistenes virksomhet blant polakkene. Da blir læreren Gotfryd Fryderyk Alf (1831-1898) døpt på bekjennelsen av sin tro i Adamow sammen med en gruppe andre polakker. Disse var kommet til tro på Jesus ved å delta i en bibelstudiegruppe. Den første polsk-talende baptistforsamlingen ble grunnlagt og døperbevegelsen i Polen skulle få en sterk vekst til tross for mange tilbakeslag.

Perioden mellom de to verdenskrigene var en god tid for de polske baptistene som drev et fremgangsrikt misjonsarbeid og grunnla et teologisk seminar, et forlagshus, et sykehus, et barnehjem og et aldershjem. Statistiske opplysninger fra 1938 viser et medlemstall på 16.000 døpte medlemmer, 30.000 når man regner med familiemedlemmer og møtebesøkende. Det månedlige magasinet, Slowo Prawdy (Sannhetens Ord) har vært utgitt siden 1925 og kan altså feire 90 års jubileum i år.

Under 2.verdenskrig sank antallet medlemmer i baptistmenighetene i Polen dramatisk. Tapstallene var store og kommunisttiden som fulgte ble utfordrende. Særlig på 1950-tallet var undertrykkelsen fra myndighetene hard og noen av lederne ble arrestert.

Sakte, men sikkert, bygget baptistene i Polen opp igjen antall medlemmer, og nådde et par tusen på 1960-tallet. På 1970-tallet klarte de å bygge opp igjen en publiseringsvirksomhet og et barne- og ungdomsarbeid. I 1978 klarte de faktisk å få godkjenning fra myndighetene om å la Billy Graham ha en møtekampanje i Polen. Den resulterte i at mange mennesker kom til tro, og mange av dem ble medlemmer av baptistmenigheter over hele landet.

Polen har omtrent 38,5 millioner mennesker og omlag 90 prosent av dem er nominelle medlemmer av Den romersk-katolske kirken. Baptistunionen i Polen består av 90 etablerte menigheter med 5.000 døpte medlemmer. For tiden er det 20 nye menighetsplantinger.

En av dem er i Poznan. Denne menighetsplantingen blir støttet av den største baptistmenigheten i byen, og det er et ektepar som leder arbeidet. Sammen med sin kone Ola, driver Lukasz (26), en bibelstudiegrupper blant studenter i denne viktige polske byen vest i Polen. Deres mål er å bygge en sunn menighet med misjonsfokus. 100 studenter deltar i disse bibelstudiegruppene, og på søndag møtes de en-for-en for å drive disippelgjøring av de som ønsker det. I tillegg til dette driver ekteparet en ungdomsgruppe i alderen 13-19 hvor minst 15 ungdommer deltar hver uke. Flesteparten av disse er helt ukjent med evangelisk tro.

La oss huske dette viktige nybrottsarbeidet i våre forbønner

Driver misjon blant urbefolkningsgruppe i de arktiske nordområdene av Russland

Blant urbefolkningsgruppen Nenets i de nordlige, arktiske områdene av Russland, driver fribaptistene i Russland et stort misjonsarbeid.

I følge den siste folketellingen fra 2010 bor det drøyt 44.000 nenetsere i den russiske føderasjonen. De snakker tre forskjellige språk.

For å komme til disse avsidesliggende landsbyene måtte pastor Eugene Shekhovstov, og et par av hans medarbeidere, bruke både båt og en bil beregnet på bruk i ulendt terreng. De møtte på store vanskeligheter med å ta seg fram. Etter mange besværligheter lykkes de.

De fikk muligheten til å besøke mange bosetninger. Alle steder fikk de gode samtaler om Gud. På et av møtene de holdt bøyde en mann kne og gav sitt liv til Jesus. Det er et svært radikalt steg å ta blant denne urbefolkningsgruppen. Mannen vil nå bli fulgt opp med bibelundervisning. De russiske fribaptistene, som altså er såkalt uregistrerte baptister, og som ikke tilhører den russiske baptistføderasjonen, fortsetter arbeidet blant denne urbefolkningsgruppen. De har som mål å sende ut flere team, og ber om forbønn.

Billedtekst: Et ektepar fra nenets-folket. (Illustrasjonsfoto)

Pionerarbeidet i Montenegro

Interessen for Montenegro ble vakt da jeg leste om hviterussere som satset på pionermisjon i dette landet på Balkan, og de kunne opplyse at det er bare 150 evangeliske troende der. Montenegro, som ble et selvstendig land i 2006, har 600.000 innbyggere.

Nå planlegger et hviterussisk ektepar og en mann fra Sør-Afrika å plante en menighet i den lille kystbyen Kotor. De har delt ut 24.000 Bibler til nå. 60.000 gjenstår i få distribuert.

Sør-afrikaneren Phil Smythe og det hviterussiske paret, Aleks og Ksenja Kulesh mangler ikke arbeidsoppgaver. Nå trenger de vår bønnestøtte!

Biblene som deles ut har sin egen historie. Mens Phil en dag satte seg ned for å arbeide med en traktat på montegrinsk, tok plutselig en person kontakt med ham og kunne fortelle at det lå lagret 80.000 Gideon-bibler i Montenegro. Dermed sørget Phil og Aleks for å skaffe seg en leiebil, og gjorde mange, lange reiser landet rundt for å dele dem ut, blant annet til sykehus, skoler og fengsler.

- Jeg vet om mennesker som har kommet til tro på Jesus etter å ha lest i disse Biblene. Så finnes det de som blir sinte, sier Phil i Ljus i Öster.

Den nye forsamlingen i Kotor er ikke stor, men så har den da så vidt startet opp virksomheten. Likevel er den ikke den eneste pionerteamet arbeider med. Omlag seks mil fra Kotor ligger kystbyen Bar og der finnes det også en liten, evangelisk kristen forsamling. Både i Kotor og i Bar møtes menighetene på et hotell og målet er å holde gudstjenester der hver søndag framover. I Kotor bor det 13.500 mennesker, men på sommeren er byen full av turister. Mange serbere kommer hit for å arbeide i service- og restaurantnæringen.

Majoriteten av den montegrinske befolkningen tilhører den ortodokse kirken. De fleste går i kirken en eller annen gang i året, men få synes å ha noen personlig relasjon til Jesus. Det finnes store muslimske grupper i den sørlige og østlige delen av dette landet, som domineres av høye fjell. Montegengro betyr da også 'det svarte fjellet'.

Vår bønnetjeneste kjenner seg kallet til å be spesielt for dette arbeidet i Montegnegro. Jeg kommer derfor vil å komme tilbake med jevnlige rapporter herfra.

En ny åndelig vår i Albania, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om det Gud gjør i Albania:

Den albanske baptistunionen utgjøres av åtte lokalmenigheter. Mondi er pastor for en menighet i det nordlige Albania. Den ble startet i 1992 av en misjonær fra Brasil og har nå omlag 50 døpte medlemmer. Menigheten eier sitt eget lokale, og driver sin egen barnehage.

Genis er pastor for den sentrale baptistkirken,'Håpets vei', i hovedstaden Tirana. De eier sitt eget menighetslokale de også. Denne menigheten har visjon om å plante flere baptistmenigheter i Tirana.

Sandre er også pastor for en baptistmenighet i Tirana i den sørlige delen av byen. Denne menigheten er den eneste kristne forsamlingen i den delen av landets hovedstad. Diverse aktiviteter finner sted hver dag i løpet av uka, blant annet er kurs i engelsk.

Fatiene er menighetsplanter i en av drabantbyene til Tirana. Gruppen som samles her består av 10 voksne og 20 barn. De samles i private hjem, og alt arbeidet gjøres på frivillig basis.

Antonio er en misjonær fra Brasil som kom til Albania i 1998 og ble først involvert i et område som kalles Burel i nord, og senere i Lezha. Han arbeider nå som evangelist i Tirana, hvor han organiserer treff for barn og unge og hvor han mot slutten av kvelden presenterer evangeliet for dem.

Bildet som ledsager denne bloggartikkelen viser en ny menighetsplanting i Izberisht. Den ble grunnlagt i 2013 av et ektepar: Elton og Olta Manelli. Menighetsplanterteamet består av 20 personer, driver et engelskkurs. ungdomstreff, kvinne- og mannsmøter, barmhjertighetsarbeid og ulike andre ting. I forbindelse med jula har de drevet med matutdeling, og ulike evangelistiske aktiviteter. Elton og kona Olta har to barn.

På søndagskveldene holder de møter, og det kommer omlag 30 stykker. Flesteparten av disse er ungdommer. Gruppen leier et sted hvor de møtes, og den er voksende. En koreansk misjonær fra Seoul er invitert til å samarbeide med dem. Denne menighetsplantingen får støtte fra modermenigheten, Håpets Vei, som er den eldste og største baptistmenigheten i Tirana, selv om den bare ble plantet for 22 år siden. Modermenigheten støtter dem i forbønn, sender misjonsteam og økonomisk. Akkurat denne menigheten har et stort vekstpotensiale.

Misjonsarbeidet i Albania er i vekst, blant annet fordi det nå vokser fram modne nasjonale ledere.

La oss huske dette viktige misjonarbeidet i våre forbønner.

(Mine opplysninger er basert på en rapport fra European Baptist Federation)

Vellykket menighetsplantingsprosjekt - mennoniter tok over nedlagt katolsk kirke

Det begynte med en bibelstudiegruppe, og endte opp med at en ny menighet ble dannet i 2012. Da flyttet de virksomheten inn i et legekontor. Nå har de tatt over en gammel katolsk kirke, og menigheten vokser.

Shenandoah Mennonite Church i Pennsylvania, hadde sin ringe begynnelse når pastor Dale Weaver med familie flyttet inn i Shenandoah i 2010 og startet opp med aktiviteter for barna i en park. Når det ble kaldere i været inviterte han folk hjem til bibelstudier.

'Vi er en pionerfamilie som ble utsendt av vår hjemmemenighet for å starte opp arbeid i dette området. Det er snakk om en liten by hvor fattigdommen er stor. Her har folk ernært seg gjennom kullvirksomheten. Så vi flyttet hit for å leve sammen med de som bodde her. Vi startet opp med å vitne for folk, skape aktiviteter for barna, for ungdommene og for kvinnene. Det er så mange enker i denne byen. Mennene har omkommet i arbeidet inne i kullgruvene eller de døde av lungesykdommer', forteller Dale Weaver.

Menighetsplantingen omlag 160 kilometer nordøst for Philadelphia var et prosjekt som Myerstown Mennonite Church startet opp. Myerstown Mennonite Church er en del av nettverket Keystone Mennonite Fellowship. Dette nettverket ble startet opp i 1999 med 15 forsamlinger, som alle tilhørte Lancaster Mennonite Conference. I dag består nettverket av 26 forsamlinger med 1,620 døpte medlemmer i Pennsylvania and Maryland.

Bibelstudiegruppen ble etter hvert så populær at hjemmet til familien Weaver ble for lite. De fikk derfor ta over et nedlagt legekontor, hvor venterommet ble omgjort til et rom for gudstjenester, og legekontoret til klasserom. Men selv dette stedet ble for lite. Nå planlegger de å bruke disse lokalene til en kristen skole som de håper å starte opp i 2015.

I nabolaget lå The Holy Ghost Polish National Catholic Church. Denne katolske menigheten hadde så dårlig oppslutning at den ble bestemt nedlagt. Mennonitene fikk kjøpe bygningen for 100.000 amerikanske dollars, og etter at katolikkene hadde flyttet ut alteret, statuene og bildene sine flyttet denne anabaptistiske gruppen inn. Plattformen hvor alteret hadde stått ble byttet ut med en prekestol.

Ved siden av gudstjenestene som holdes hver søndag, dukker også 40-50 barn opp på søndagsskolen, og 20-30 ungdommer deltar på ungdomsmøtene.