Les i Bibelen til Han taler til deg

"Jeg husker fra mine tidlige år som en kristen, at jeg leste i Bibelen inntil Han talte. Jeg husker jeg leste meg igjennom Evangeliet etter Lukas, at jeg leste inntil Han talte til meg. Jeg levde av Hans stemme. Jeg studerte Hans skrevne ord. Du leser og plutselig blir et vers levende for deg. Da skal du stanse opp, fordi da har du funnet hvor livet befinner seg for deg. strek under, slå opp krysshenvisningene under verset - eller lag dine egne, gjør deg personlige notater i margen.

Blar du igjennom en slik velbrukt Bibel finner du merker etter tårer. Jeg husker at jeg en gang befant meg i en skog, hvor jeg ropte ut til Gud, fordi jeg trengt virkelig et gjennombrudd - og Herren talte til meg ut fra Efeserbrevets fjerde kapittel. Jeg har aldri vært den samme siden."

-  Fra en tale av Bill Johnson (bildet). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 56

"Hvem er hun som stråler fram som morgenrøden, vakker som månen, ren som solen, skremmende som hærskarer med sine banner." (Høysangen 6,10)

Ser du henne - Kristi brud? Får du et glimt av henne, vil dine sorger og din engstelse for fremtiden blekne. Hvilken enorm trøst som finnes i dette bildet! 

"Brudgommen ser henne stige frem fra det omgivende Intet som omgir henne, som en morgenrøde, for i sitt indre intet stige høyere og høyere til den fulle middagshøyden," skriver Kristusmystikeren Hjalmar Eksröm i en kommentar til disse versene. Han legger til, her i min oversettelse: "Det betyr at hun kommer lengre og lengre inn i Hans land ved at hennes intethet blir klarere og klarere. Han ser på henne med overraskende beundring. "Vakker som månen..." betyr at Bruden låner sitt lys fra Solen, som er Brudgommen. "Ren som solen..." betyr at hun, gjennom å ha sitt eneste lys fra Solen selv, blir som Solen. Hun er ett med Solen-Kristus. Brudgommen ser sin egen skjønnhet, sin egen overveldende makt hos henne...Det er derfor han sier, at hun er overveldende likesom en hærskare. Slik er hun intet innfor Ham ... Så er Han alt for henne og hun alt for Ham."

Bruden er nå nådd fram til hennes morgengry. "Innen dagen blir sval..." (Høy 2,17 og 4,6) har i grunnteksten samme mening som 'morgenrøden' her. De mørke skyer, som har hengt over hennes hode, var nå som blåst bort. Det som hadde vært mellom henne og Ham, var tilgitt. Hvor herlig å kunne leve uten denne følelsen at det var noe mellom dem. Skjønt det ennå ikke var blitt middag, var morgenen allerede brutt fram, og hennes framtid og hennes håp lå badet i morgenrødens skjær. Nå kunne hun se framover. Dette minner meg om ordene fra Ord 4,18: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høylys dag." 

Bruden hører himmelen til, men skinner på jorden, for at de, som vandrer i den mørke natt skal se hennes sanne vitnesbyrd: "Som månen skal den stå for evig, vitnet i det høye er trofast. Sela." (Sal 89,38) "...Guds hus, som er den levnde Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15) 

Bruden er full av lys. Både sol og måne illustrerer, at hun hører himmelen til. I seg selv er hun som død, uten liv og uten spor av bevegelse likesom månen. Månen får jo sitt lys fra solen. Vender den sitt ansikt mot solen, lyser den, og vender den seg bort fra solen er den mørk.

Hennes framtid er full av håp! Hun er skremmende som en hær under banner. Hun går fra seier til seier.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 55

"Dine tenner er som en flokk sauer som stiger opp av badet. Alle har de tvillinger, og ingen av dem er uten lam. Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør. Seksti dronninger er det og åtti medhustruer og jomfruer uten tall." (Høy 6,6-8)

Bruden har vokst fra å være umoden, til modenhet, her symbolisert av en overflod av sauer, som alle har lam, av velmodne granatepler. Kristenlivet er et liv i vekst: "... inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til haam, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep." (Ef 4,13-14)

Å øve seg i å leve i Guds nærvær er den beste forutsetningen for vekst. Da kommer veksten av seg selv. Det å leve nær Gud skaper radikale endringer i våre liv, da borrer man djupt etter de indre kildene, etter røttene. 

Brudgommen sammenligner henne med andre, med dronninger, medhustruer og jomfruer - men hun er den eneste, Hans due, Hans elskede - ingen kan lignes med Bruden. Hun har ingen konkurranse. Hun er alt for Ham.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 54

"Vend dine øyne bort fra meg, for de overvelder meg! Ditt hår er som en flokk geiter som leirer seg nedover Gilead." (Høy 6.4)

Det er Brudgommen som sier dette om Bruden! Den jødiske rabbineren Rabbi ben Ezra oversetter dette verset slik: "Du er sterkere enn meg!" Og den greske oversettelsen av Det gamle testamente, Septuaginta oversetter det slik: "Du har forårsaket at jeg måtte rømme." Med andre ord: Gud erklærer seg slått! Overveldet av vårt blikk. Gud lar seg beseire av et blikk fra Bruden. Brudgommen er bokstavelig talt tatt med storm. Slik er Hans kjærlighet til oss. Dette er langt over vår fatteevne!

Dette verset kan også oversettes med: "... du forvirrer meg", og da ment i positiv betydning! Brudgommen er blitt ør av kjærligheten Bruden viser Ham. Det er nesten så det blir for mye. Derfor ber Han Bruden om å vende blikket bort fra Ham, slik at Han får puste.

Bruden ser uavlatelig på Ham. Vi ser i Brudens øyne ikke bare et tegn på kjærlighet, men også et tegn på kjærlighetens makt. Det er, som om Herren avslører et svakt punkt. Det kommer ofte frem, når Han møter kjærlighet. Han lar oss her ane noe av, hvor avmektig Han er når Han møtes av kjærlighet. Dette er kanskje en side av Gud som er ukjent for mange. Gud er selvsagt allmektig, men også avmektig i forhold til hva Han føler for oss. Han klarer ikke å stå imot når Han ser menneskers behov.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 53

"Du er vakker som Tirsa, min kjæreste, skjønn som Jerusalem, skremmende som hærskarer med sine banner." (Høy 6..4)

Nå er det Brudgommens tur til å skryte av Bruden. Han sammenligner henne med både Tirsa og Jerusalem. Tirsa, som betyr 'overflod' eller 'tilfredsstille', var Israels hovedstad frem til Omri bygget Samaria, og Jerusalem var hovedstaden i Juda. Byen Tirsa var kjent for sin overveldende skjønnhet. 

Hele ti ganger i Salomos Høysang tiltaler Brudgommen sin Brud med ordene: 'du er vakker! (1,15-16 - fire ganger; 2,10; 2,13; 4,1 - to ganger; 6,4 og 7,7) Aldri tidligere har det vært en Konge lik denne som elsker sitt folk som denne Ene! 

Jerusalem er Guds by, verdens midtpunkt: "Kom, jeg vil vise deg bruden, Lammets hustru. Og han førte meg i Ånden opp på et stort, høyt fjell . Og han viste meg den hellige by Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra  Gud. Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelsten,  som krystallklar jaspis." (Åp 21,9b-11) Jerusalem, et sted for Guds nærvær, Guds bolig, ufattelig vakker: "Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærrskarenes Gud. Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud." (Salme 84,2-3)

Tirsa var i sin tid et sted, hvor det lå en kongelig residens. Byen symboliserer her den himmelske helligdommen, mens Jerusalem repesenterer det stedet hvor Gud bor. I Jerusalem finnes det ikke noe som ikke er yndig og vakkert, og i Tirsa finnes det ikke noe, som ikke er skjønt. 

Nå begynner Brudgommen å beskrive Bruden som  "hærskarer med sine banner" - jeg skal komme tilbake til når vi kommer til vers 10 i dette kapitlet, hvor vi får en mee utførlig beskrivelse av Bruden som en hær. Nå skal jeg nøye meg med å minne om det apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Ef 3,10 om menighetens profiske rolle: "Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå GJENNOM MENIGHETEN bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen." Altså ikke gjennom enkeltindivider, men gjennom menigheten.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos høysang, del 52

"Hvor er din elskede gått, du vakreste blant kvinner? Hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete etter ham sammen meed deg? Min elskede er gått ned til sin hage, til de duftende blomsterengene, for å vokte sin hjord i hagene og for å saanke liljer. Jeg tilhører min elskede, og min elskede er min, han som vokter sin hjord mellom liljene." (Høy 6,1-3)

Brudens personlige vitnesbyrd gjør inntrykk på Jerusalems døtre. I all sin skrøpelighet og ytterste svakhet setter Bruden spor etter seg. Hun dufter Kristus. Apostelen Paulus avlegger følgende sterke vitnesbyrd til menighetene i Galatia-området: "Men han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet..." (Gal 1,15-16a) Jeg merker meg ordene: "ÅPENBARE SIN SØNN I MEG" - det er et verk av Den Hellige Ånd alene. Det er bare Ånden som gjennom en modningsprosess som kan gjøre at andre ser Jesus i oss. Alternativ oversettelse til "for at jeg skulle forkynne evangeliet" er: "forkynne Kristus".  Å forkynne HAM er noe ganske annet enn å forkynne om Ham! Noe ganske annet. 

Vitnesbyrdet til Bruden førte til at det skaptes en lengsel hos Jerusalems døtre etter å finne Brudgommen! Slikt skjer med personlige vitnesbyrd når de er ekte. Peter og Johannes ble gjenkjent på grunn av en ting: "Og de kjente dem igjen, at de hadde vært sammen med Jesus." (Apg 4,13)

Nå begynner det å gå opp for Bruden hvor Brudgommen kan være: i hagen, blant duftende blomsterenger, for å sanke liljer og vokte sin hjord!

Jeg merker meg Brudens ord: "Min elskede har gått NED ..." Dette lille ordet uttrykker så mye! Kristus er den som steg ned: "Derfor sier Skriften: Han for opp i det høye og bortførte fanger, han ga menneskene gaver. Men dette: Han for opp! - hva er det uten at han først steg ned..." (Ef 4,8-9)

Den høyt ærede rabbineren Rabbi ben Ezra har uttrykt dette om dette verset fra Høysangen, her i min oversettelse: "Dette skrives om Ham som steg høyt opp. Det sies at han samler liljene, fordi Han bor blant englene som er de rettferdige." Jesus forlo sin høye stilling i det himmelske, og steg ned til jordens laveste punkt. Han kledde av seg guddomsprakten og ble menneske. 

Å sanke liljer tror jeg symboliserer at Han sanker inn de som har gitt seg helt til Ham, til renhet, uskyld, til 'den første kjærligheten' til Brudgommen.

"Jjeg tilhører min elskede, og min elskede er min..." uttrykker den fullstendige hengivenheten, tilørigheten til Brudgommen.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 51

"Hans øyne er som duer ved rennende bekker. De bader seg i melk, de er innsatt som edelsteiner. Hans kinn er som velluktende blomsterenger, som det vokser krydderurter i. Hans lepper er som som liljer, de drypper av flytende myrra. Hans hender er som gullringer med innlagte krystolitter. Hans midje er et kunstverk av elfenben, dekket med safirer. Hans ben er marmorstøtter, som står på fotsykker av fineste gull. Hans skikkelse er som Libanon, utsøkt som sedrene. Hans munn er sødme, og alt ved ham er tiltrekkende. Slik er min elskede, slik er min venn, Jerusalems døtre." (Høy 5,12-16)

Øynene er sjelens speil, heter det. Med øynene gir man uttrykk for sine følelser, og her dreier det seg om inderlige følelser. Bekkene er fulle av liv, selv om vannet bare sildrer eller renner stille. Herrens øyne er årvåkne, samtidig som at Herren ser på oss med ømhet og er fulle av følelser. Skriften forteller oss at Han gråt over Jerusalem, og når Han "så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde." (Matt 9,36)

"Hans kinn..." Jesaja forutsier den lidelse Brudgommen måtte gjennom: "Min rygg bød jeg fram til den som slo, og mine kinn til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt...." (Jes 50,6) Matteus forteller osss hvordan denne Messias-profetien gikk bokstavelig talt i oppfyllelse: "Og de spyttet på ham, tok rørstaven og sslo ham i hodet." (Matt 27,30)

"Hans lepper..." Salmisten sier at "nåde er utgytt på dine lepper." (Salme 45,3) 'Nåde' kan her også oversettes 'ynde'. Tenk hvilke nådefulle ord vår Mesters lepper formulerer, tenk hvilken ynde som kommer fra Hans munn! Så fulle av liv, legedom, gjenopprettelse, visdom. Salomo setter ord på dette i det siste verset i dette kapitlet: "Hans munn er sødme..." (v.16)

"Hans hender ..." ligner på dørhåntakene i templet. 1.Kong 6,33-34 gir oss en beskrivelse av disse: "Likeså laget han dørstolper av oliventre for inngangen til Det hellige, på fjerdedelen av veggen, og to dørfløyer av sypresstre. Begge dørfløyene var i to deler, som kunne svinges hver for seg." Om Jesus heter det: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og ut og finne føde." (Joh 10,9) 

"Hans midje..." er som safirer: "Og de så Israels Gud. Under hans føtter var det likesom et gulv av gjennomsiktig safirstein, klart som selve himmelen." (2.Mos 24,10) "Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen. Han som satt der, var å se til som jaspis-stein og sarder-stein. Og rundt tronen var det en regnbue, som en smaragd å se til." (Åp 4,2b-3)

"Hans ben..." Føtter omtales i Skriften i betydningen: bevegelse, ben i betydningen å stå. 

"Hans skikkelse..." rager høyt over alt og alle, lik Libanons sedertrær. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 50

"Hva er din elskede framfor andre elskede, du vakreste blant kvinner?  Hva er din elskede fremfor andre elskede, siden de ber oss så inderlig?" (Høy 5,9)

Det er Jerusalems døtre som spør, og det er tydelig at de ikke har den ringeste peiling på hvem denne brudgommen er! De er intetanende om at Han er selve Brudgommen! Det de legger merke til er likevel den vakre Bruden. Det er noe ved henne som tiltrekker seg deres oppmerksomhet. Slik er Kristi brud, den har sin egen tiltrekkningskraft. Vi vitner ikke bare med våre ord, men med våre liv. De to må samsvare.

I de neste versene - 10-16 - er det Bruden som beskriver Brudgommen. Her kan vi merke oss noe veldig interessant: Når Bruden taler om Ham, er det for å tilkennegi sine sterke følelser hun har for Ham over for andre. I dette tilfellet, Jerusalems  døtre.  

Når Han derimot taler om henne, gjør Han deet med stor frihet, og sier henne uten forbehold, hvordan hun er. Det tror er fordi Han vil klargjøre, hvor glad og tilfreds Han er med henne. 

 På grunn av det spørsmålet Jerusalems døtre stilte fikk Bruden anledning til å fortelle om Ham som hennes sjel elsker. Dette var ingen tilfeldighet, men en gudfeldighet! Disse guddommelige øyeblikkene som gis oss, slik at vi helt naturlig og uanstrengt kan vitne om Herren. "Jesus lyser for et hvert menneske," sa Edin Løvås. Men så la Han til: "Men for noen mennesker lyser Han mer enn andre!" Hva mente Edin med dette? Jo, at enkelte er under støree påvirkning enn andre til ulike tider, Da gjelder det å bli ledet til de menneskene som er under sterkest påvirkning av Den Hellige Ånd. Og det er da gudfeldighetene finner sted! En nær og god venn av meg pleier å si til meg når vi møtes? 'Har du noe godt å si om Jesus?" Det er en flott anledning til å avlegge et personlig vitnesbyrd om hva Jesus virkelig betyr for oss!

Hva godt har så Bruden å si om Brudgommen?

Jo, hun beskriver Ham som: "Hvit og rød, utmerket fremfor ti tusen." (Høy 5,10) Dette minner meg om ordene til en av Korahs barn, fra Salme 45,3: "Du er den fagreste av alle menneskenes barn, nåde er utgytt på dine lepper. Derfor har Gud velsignet deg for evig." Det hebraiske ordet som er brukt for 'hvit' kan oversettes med: 'Et strålende lys'. Dette taler om Hans renhet, og viser hvor forskjellig Han er fra oss syndere. Hun sier ikke at Han er blek, men hvit og rød i betydningen at Han er full av liv og kraft. Det er lett å tenke på David som beskrives som rødmusset. 

Han kan ikke sammenlignes med hvermannsen fordi Han er utmerket fremfor titusener. Ordet 'fremfor' på hebraisk betyr: 'En som reiser et banner'. Kristus er som et banner reist blant titusener. Alles øyne er rettet mot Ham. 

Så fortsetter Bruden å beskrive Ham: "Hans hode er som det fineste gull. Hans lokker er kruset, svarte som ravnen." (Høy 5,11) 

Det fineste gull henviser til Hans guddommelige natur. Han er i besittelse av Guds liv og Guds herlighet: "For i ham bor hele guddommens fylde legemlig." (Kol 2,9) Hodet representerer Kristi herrevelde: "...skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus." (Ef 4,15) "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham." (Kol 1,18-19)

At Hans lokker er svarte som ravnen, viser til Hans evige og varige kraft. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 49

 "Jeg ber dere inderlig, dere Jerusalems døtre: Om dere finner min elskede, hva skal dere si ham? At jeg er syk av kjærlighet." (Høy 5,8)

Når jeg tenker på den fasen befinner seg i på dette stadiet av hennes vandring, tenker jeg på de ordene Jesus sier om seg selv i Matt 11,6: "Og salig er den som ikke tar anstøt av meg." I denne fasen er Bruden ekstra sårbar, avvist og mishandlet av byens vektere, de som skulle ha voktet henne og beskyttet henne. Byens vektere var ikke så åndelige som de ga seg ut for å være. De hadde sviktet deres kall. Nå henvender hun seg til Jerusalems døtre, som hva angår åndelig erfaring sto langt tilbake fra de hun selv hadde. Selv de måtte kunne hjelpe henne, så fortvilet var hun. At hun tyr til disse spedbarn i Herren, skyltes, at hun føler sitt eget nederlag så djupt. 

"Om dere finner..." Hun vet ikke om disse Jerusalems døtre kan finne Ham. Såret og fortvilet, ber hun dem inderlig om å hjelpe henne. Så langt nede kan et lite menneske føle seg når Herren blir borte for dem. Når det skjer er man ikke lenger så høy på seg selv, men søker hjelp der hjelpen er å finne. Nå er Bruden avhengig av andres hjelp, av deres forbønn.

om de skulle være så heldig å finne Ham som hennes sjel elsker, har hun et inderlig ønske: at de forteller hvorden det virkelig står til med henne. Hennes lengsel er så sterk at hun føler seg syk av kjærlighet til Ham! Det er som om enhver fiber i hennes kropp skriker av lengsel etter Brudgommen. Nå er den første kjærligheten i henne blitt vekket. Alt dreier seg om å finne Ham igjen. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos høysang, del 48

"Vekterne som går omkring i byen, møtte meg. De slo meg, de ga meg sår, de tok sløret fra meg - vekterne på murene" (Høy 5,7)

I den oversettelsen jeg bruker står det at disse vekterne slår Bruden og videre, "ga meg sår og tok sløret fra meg". Hvorfor gjør de dette? Høysangen gir oss ikke noe svar, men jeg undrer meg på om ikke Bruden her opplever noen av Kristi lidelser og korsets vanære? I Salme 69, som er en messiansk salme, beskriver salmisten Kristi lidelser, slik: "Du kjenner den spott jeg må tåle, min skam og min vanære. Alle mine motstandere er for ditt åsyn.  Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk. Jeg ventet på medynk, men det var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke noen." (v.20-21)

Det disse vekterne gjør er galt. De slår en forsvarsløs kvinne. De er som Jobs venner som påførte den hardt prøvede Job enda mer lidelse, og sår. Underlig dette hvordan mennesker kan bli et redskap i den ondes tjeneste, uten at de er seg det bevisst. De reagerer i det de tror er rettferdig harme, mens det i virkeligheten er helt andre krefter som driver dem. Muligens reagerte de fordi kvinnen ropte høyt, forstyrret ro og orden. Men det rettferdiggjør likevel ikke at de tyr til vold.

Dette var for Bruden 'mørkets time', 'den onde dagen': "... for dagene er onde." (Ef 5,16b) "Dette er deres time. Nå er det mørket som rår."

De slo henne, men lidelsen opphørte ikke med det. De tok også sløret fra henne. Det var ikke nok med, at de ikke kunne hjelpe og trøste henne, de latterliggjorde henne og moret seg i hennes fortvilte situasjon. Disse vekterne som Herren hadde gitt et slikt stort ansvar som å våke over sjelene, var ikke villige til å beskytte henne. Istedet offentliggjorde de hennes ærende og innviet andre i den. Disse vekterne står ansvarlige for sine handlinger, likesom dagens vektere gjør. Vi må vokte oss vel så vi ikke blir et redskap i fiendens hender. Det er ikke for ingenting at den onde omtales som: "Våre brødres anklger..." (Åp 12,10) Vi må passe på at vi ikke blir på 'anklagerlaget'.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos høysang, del 47

"Jeg lukket opp for min elskede, men min elskede hadde vendt seg bort. Min sjel var ute av seg selv over hans ord. Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke. Jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke." (Høy 5,6)

Hvor ofte har vi ikke følt at vi har gjort alt rett: vi har bedt, lest Guds ord, vi har søkt Hans nærvær, likevel synes Han å være fraværende. Våre bønner er ubesvarte, og vi kjenner på både frutrasjon og lengsel. Himmelen er taus. 

Dette er andre gangen Brudgommen blir borte for henne. Andre gangen hun leter etter Ham. Det viser bare at det ikke bare er en erfaring med sjelens mørke natt, men mange. Disse avgjørende periodene av våre liv, som kjennetegnes av Guds tilsynelatende fravær, oppleves ulikt avhengig av hvilken sesong vi er inne i. Intensiteten er også annerledes. 

Det er noe underlig dette: først kaller Han på henne, Han banker til og med på døren hennes og ber henne lukke opp for Ham, og når hun endelig er stått opp og har åpnet døren for henne, har Han forsvunnet! Dette er en erfaring mange som søker et djupere liv med Herren gjør seg. Dette er en del av sjelens mørke natt, hvor en virkelig lærer Gud å kjenne.                                                                        

For en side ved  Gud er at Han gjemmer seg! "Hvorfor drar du din hånd, din høyre hånd tilbake?", spør Asaf i Salme 74,11 og stiller det spørsmålet vi alle kjenner på. "Det er Guds ære å skjule en sak," slår kong Salomo fast i Ord 25,2. Profeten Jesaja gjorde seg denne erfaringen av Guds vesen: "Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!" (Jes 45,15) Jesus ble også borte for Josef og Maria, og Han skjulte seg for disiplene etter oppstandelsen.

Hvorfor er det slik? Det forstår vi ikke. Dette er en gåtefull side ved Gud. Gud er Gud, vi er mennesker.

Gud vil, på gitte tidspunkt, skjule sitt ansikt og nærvær fra den mest gudfryktige. Jeg anbefaler at du nå finner frem din Bibel og leser ordene fra Job 30,12-31

Gjennom disse 'sjelens mørke natt'-erfasingene kan vi se hva de djupeste lagene av våre hjerter skjuler og hva som er våre sanne motiver. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjælighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos høysang, del 46

"Min elskede rakte sin hånd inn gjennom luken. Da ble mitt hjerte rørt for hans skyld. Jeg sto opp for å åpne for min elskede - mine hender dryppet av myrra, mine fingrer av flytende myrra, som vætte håndtaget på låsen." (Høy 5,4-5)

Hånden som rekkes ut er Jesu naglemerkede hånd! Denne naglemerkede hånden kaller til etterfølgelse.  Hånden som hadde favnet Bruden, hånden som hun hadde lagt seg til å hvile på - "Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høyre hånd favner meg" (Høy 2,6) - det er ved disse åpne, utstrakte hender Han nok en gang henvender seg til sin elskede. Med en invitasjon om å følge Ham. 

Meningen med hånden, som rekkes ut gjennom luken, er at Herren gjorde alt Han kunne, for gradvis å åpenbare seg for Bruden. Han søkte ved hjelp av hånden å henlede oppmerksomheten mot seg selv. Hans hånd representerer Hans hjerte, den åpenbarer Ham selv.

All vår åndelige erfaring er et resultat at Herren drar oss til seg selv: "Se, derfor vil jeg lokke henne og føre henne ut i ørkenen og tale vennlig til henne." (Hos 2,14) Herren forteller oss gjennom profeten Hosea at Han bruker "kjærlighetens rep" til å dra oss med!" (Hos 11,4)

For å være villig til å oppgi din egen makelige tilstand og ta nye skritt fremover med Herren, må en i større eller mindre grad ha erfart, at Herren har åpenbart seg for oss. Har man virkelig sett den Herre Jesus, kan man ikke annet enn å la seg gripe og begeistre. "Da ble mitt hjerte rørt for hans skyld."

Derfor reiser Bruden seg og åpner døren! På grunn av åpenbaring. Det er tydelig at den utstrakte hånden, invitasjonen til etterfølgelse, satte henne i stand til å ta imot korsets vanære. Hånden huu åpner døren med i kjærlighet, kunne ikke annet enn å dryppe av myrra, for her kom Bruden ikke bare i berøring av kraften som finnes i Herrens død og oppstandelse, men også velduften som utgår fra Hans bærværs sødme: "Hans munn er sødme, og alt ved ham er tiltrekkende. Slik er min elskede, slik er min venn." (Høy 5,16)

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 45

"Jeg har tatt av meg kappen, skulle jeg ta den på igjen? Jeg har vasket mine føtter, skulle jeg skitne dem til? Min elskede rakte sin hånd gjennom luken. Da ble mitt hjerte rørt for hans skyld." (Høy 5,3-4)

Mer enn noe annet har dette verset talt til meg om korsets fornedrelse og vanære! "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! Ffor ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden." (Gal 6,14) Vi gjør oss nemlig forskjellige erfaringer med korset i våre liv i Jesu etterfølgelse. En erfaring er at vi blir overveldet av Jesu sonoffer for våre synder, og denne erfaringen gjør at korset blir vår største takkeemne; korset blir vår ære. For noens del, og stadig flere, er korset ensbetydende med forfølgelse og lidelse. 

Men så gjør vi oss den erfaring av korset at det bringer vanære. Den erfaringen er kostbar. Den innebærer at vi mister vår anseelse, popularitet og anerkjennelse i denne verden. Vi kan, i enkeltes øybe, ende opp med å bli sett på som mennesker som er blitt forkastet av Gud. Gud lar oss gå gjennom så harde prøvelser, at vi ikke engang finner forståelse, trøst og medlidenhet hos våre trossøsken. Deres konklusjon er kanskje den at Guds dom hviler over oss? At vi er gjort elendig av Gud. Vi er blitt som urene. Vi har ikke lengeer noe godt navn og rykte. Verden forakter oss. Dette er en del av Kristi lidelsessamfunn: "Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå manglr i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten." (Kol 1,24)

Tidligere hadde nok mange, på grunn av brudens erfaringer med korset, oppsøkt henne på grunn av hennes erfaring, for å lære av hennes erfaringer Herrens vei å kjenne. Nå, når Bruden har vært oppe på Myrra-berget, og er i ferd med å gjøre djupere erfaringer med korset og selvlivets død, koster det mer også for de som oppsøker henne. I andres øyne ville dette bli sett på som en vanære.  Bruden vil bli gjort til skamme, ringeaaktet, degraadert - i verdens  øyne -  fordi hun så radikalt og ekstravagant følger Herren og går i Lammets spor. "Det er de som følger Lammet hvor det går..." (Åp 14,4)

Derfor lød spørsmålet: "Jeg har tatt av meg kappen, skulle jeg ta den på igjen?" Hun som allerede har avlagt det gamle mennesket, korsfestet det - kan det virkelig være meningen at hun også skal ta imot den siden av korset, som innebærer ensomhet og fornedrelse, og fører til at alle misforstår henne? er det ikke nok, at hun allerede har erfart korset i den grad, at alt, som har med det gamle menneske å gjøre, er blitt lagt av? Det er ikke slik at vi gjør oss en erfaring med korset, for så aldri mer å vende tilbake til det. Korset vil alltid gjøre et djupere verk i oss.

"...jeg har vasket mine føtter, skulle jeg da skitne dem til." Føttene må vaskes hver dag på grunn av alt støvet og skitten vi kommer i berøring med under vår vandring i verden. Jeg må bevare min renhet. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos høysang, del 44

"Jeg sover, men mitt hjerte våker. Da høres min elskedes røst - han banker på: Lukk opp for meg, min søster, min kjæreste, min due, du fullkomne. For mitt hjerte er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper." (Høy 5,2) 

Hvile - men samtidig hjertes uro, som våker! Det er det normale kristenliv.  Hvilende i Kristi fullbrakte frelsesverk, men med en årvåkenhet mot den åndelige søvn, mot kompromisset, mot å falle i synd. Troens hvile og forsikring om at det står vel til med min sjel, hvor all kjødelig aktivitet har opphørt. Bruden har vært på myrraberget, hun lever i lidelsesamfunnet med Kristus. Men hjertet våker.

Da - i den hvilende stilling - i stillheten og roen høres Brudgommens stemme! Ikke i larmen og mylderet. Da høres Den elskedes stemme. Ikke i ilden, stormen, men i den skjøre stillheten! Den stille susen. Da er det at sjelens elsker banker på hos oss. 

Kunne vi bare lære dette! 

Vi som søker tilfredsstillelse så mange steder. Kunne vi bare bli stille nok til å høre den vare bankingen og stemmen som sie: lukk opp! For Brudgommen stormer ikke inn døren, ei heller banker Han kraftig på vår hjertedør.  Vi må våke for å høreceen, så varsomt banker Han på! Bønn er ikke noe annet enn dette: å lukke Jesus inn. "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg." (Åp 3,20) Det er vi som må åpn døra, "OM VI HØRER HANS RØST..." Ikke 'når', men 'om'.

"For mitt hode er fullt av dugg, mine lokker av nattens dråper..." Hvem er det som kommer midt på natten? "Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte!" (Matt 25,6)

Bare den som har vært utendørs hele natten har hodet fullt av dugg! Dette er Jesus som kjemper hele natten i bønn i Getsemane: "Han har i sit kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden..." (Hebr 5,7)

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos H øysang, del 43

"Jeg er kommet til min hage, min søster, min brud! Jeg har plukket min myrra og mitt krydder. Jeg har spist min honningkake og min honning. Venner, et og drikk! Drikk dere glade, mine kjære." (Høy 5,1

Sjelens åndsfylte lengsel møter en umiddelbar respons, fordi "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter. For det er etter Guds vilje han går i forbønn for oss." (Rom 8,26b-27) Dette er "dyp som kaller på dyp" (Salme 42,8)

"Jeg er kommet til min hage..." Finnes det noe større enn dette? Kristi nærvær overstiger alt, både i himmelen og på jorden! Selv når vi ikkee skulle føle at Han er nær, er Han nærværende i våre hjerter. Vi er som Maria, som leter etter Herren ved den tomme graven, og Herren var nær henne, men i sin fortvilelse over å ha mistet den hennes sjel elsket, ikke gjenkjenner Ham. 

Vi merker oss at Herren omtaler denne hagen som 'min'. Det er 'HANS brud." Han har kjøpt henne fri med sitt dyrebare blod. 

"Jeg har plukket min myrra og mitt krydder..." Herren kommer til sin menighet for å samle inn det Han ved sin nåde har virket i oss. Han ser etter om vi har omfavnet korset og lidelsessamfunnet med Kristus, som myrraen representerer. Har vi vært på myrraberget? Først da dufter vi av Kristi velduft - krydderiene Han samler inn.

Herren gleder oss også over honningkakene og den vinen vi har laget. Disse tingene symboliserer den vekst og den modning som finner sted, etter at vi har erfart korsets gjerning i våre liv: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg." (Gal 2,20)

Bruden har produsert nok frukt så den kan deles med mange: "Venner, et og drikk." Det er et liv i overflod. Det mangler ingenting,

fortsettes 

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 42

"En kilde i hagene er  du, en brønn med levende vann og strømmer fra Libanon. Våkn opp, nordavind! Kom, sønnavind! Blås gjennom min hage, så dens duft kan strømme ut! Å, om min elskede ville komme til sin hage og spise den kostbare frukt!" (Høy 4,15-16)

Så full av liv! Sprudlende, spill levende liv! Som en vårflom! Den elskede gjør Bruden til 'en kilde', en 'brønn' med 'levende vann'. Men Han må vokte sjelen så den ikke blir uavhengig  av Ham, eller bli i stand til å bringe liv ut fra seg selv. Bruden må lære å kjenne at hun er hjelpeløs uten Ham. Det er nemlig ikke vår svakhet og våre skrøpeligheter som er vårt problem eller som skaper våre utfordringer - det er vår menneskelige styrke, som gjør at vi klarer oss uten Herren! 

Han må bli vårt ett og alt, derfor hender det ofte at Han bryter i stykker vår menneskelige styrke, og gjør oss helt avhengige av Ham.

For Herren manifessterer sin kraft gjennom skrøpelige kar og redskaper: "... for min kraft FULLENDES i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan BO I MEG."  (2.Kor 12.9 - uthevelsene er mine). Jeg tror Herren taler til flere om dette ordet i vår tid. Det er for mye menneskelig styrke i våre menigheter, så mange ord, så lite kraft. Fordi vi er for sterke. 

Det liv Herren vil åpenbare gjennom vår svakhet er en kilde av levende vann: "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, FRA HANS INDRE skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham." (Joh 7,38-39a) Det er ut fra vårt indre livet springer fram.

Nordavinden og sønnavinden står som uttrykk for ulike sider av Den Hellige Ånd. Den Hellige Ånd sammenlignes med en vind flere steder i Skriften, blant annet i Esekiel 37,9: "Da sa han til meg: Profeter og tal til Ånden! Profeter, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås..." Og i Joh 3,8: "Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden." Brudens rop er om mer vind! Det var nordavinden som brøt istykker Marias alabastkrukke og forløste velduften i huset. Vi må be om at Gud må sende nordavinden for å forløse Gudsrikets liv i oss: "Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind, og den fylte hele huset der de satt." (Apgj 2,1-2/Bibelen Guds Ord)

Men Bruden roper også etter sønnavinden, den milde forfriskende brisen av nåde som velsigner. Hun ber om at Trøsteren kommer. 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 41

"Av honning drypper dine lepper, min brud! Honning og melk er under din tunge, og duften av klærne dine er som duften av Libanon. en lukket hage er min søster, min brud - et avstengt oppkomme, en forseglet kilde. Du skyter opp som en lysthage av granatepletrær med sin kostbare frukt, som hennabusker sammen med narder og safran, kalmus og kanel sammen med alle slags viraktrær, myrra og aloëtrær sammen med alle de beste velluktende urter." (Høy 4,11-14)

Herren legger merke til hvert ord som kommer fra Brudens lepper. De er som dryppende honning for Ham. Brudgommen lengter etter å høre Brudens stemme. Vi må ikke være forsagte, ikke i Brudgommens nærvær. Da kan vi øse ut vårt hjerte! Frimodigheten har stor lønn! "Kast ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn." (Hebr 10,35)  "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå  inn i helligdommen." (Hebr 10,19)                                                                                 

"Milde ord er som en  strøm av honning, søte for sjelen og en legedom for kroppen", leser vi i Ord 16,24. "De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar det strømme ut dårskap." (Ord 15,2)

Melk og honning karakteriserer overfloden i Løfteslandet. Det er en overflod av godhet og visdom i alt hva Bruden sier. "Under din tunge" betyr at hennes hjerte og hennes ord er enig med hverandre. 

"...og duften av klærne dine..." refererer til de gjerninger som strømmer ut fra hennes kjærlighet til Kongen: "Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger." (Åp 19,8) "For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det." (Hebr 6,10)

Den lukkede hagen, det avstengte oppkomme og den forseglede kilden handler om det intime nære fellesskapet mellom Brud og Brudgom. Det er noe privat dem imellom. Alt Herren deler med oss skal ikke deles med andre. Vi blir ofte så begeistret når Herren taler til oss, at vi gjerne løper avgårde med det samme og vil dele det med den første og beste vi møter. Da bryter vi fortroligheten som skal være der mellom Brud og Brudgom. Når Herren selv har lukket hagen, så er det bare Herren selv som kan åpne den: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som går gjennom døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst." (Joh 10,1-5)

For Brudgommen er Bruden som en lysthage, full av vakre trær og dufter. Menigheten er som en hage, full av gode frukter. Den er ikke en ødemark. Granatepler må brytes opp om vi skal få del i frukten og kunne spise den. Når vi sønderknuses, først da i vår svakhet og skrøpelighet blir vi brukbare redskaper for Gud. "For Herren trøster Sion, trøster hennes ruiner og gjør ørkenen der lik Eden og ødemarken lik Herrens hage. Fryd og glede skal finnes der, takk og lovsang." (Jes 51,3)

'Henna' er et tre hvis blader brukes som rødt fargestoff. Det hebraiske rotordet for 'henna' er 'å tilgi', og symboliserer Jesu blod på korset. I følge gammel jødisk tradisjon, får bruden natten før bryllupet, malt sine hender og føtter med en flytende rødlig væske fra hennabusken. Lammets Brud dufter av tilgivelse som våre hender og føtter bringer med seg, renset som Bruden er i Kristi blod. Den kostbare nardussalven har jeg omtalt tidligere i denne serien.

Safran er et kostbart krydder, som bokstavelig talt er verdt sin vekt i gull og taler om den verdighet som Bruden er gjort til del. Det hebraiske ordet for 'kalmus' betyr 'den oppreiste'. Guds poetiske navn for Israel er Jesurun: "Men hør nå, Jakob, min tjener, og Israel, som jeg har utvalgt! Så sier Herren, som skapte deg og dannet deg fra mors liv, som hjelper deg: Frykt ikke, min tjener Jakob, Jesurun som jeg har utvalgt! (Jes 44,1-2) 

"...kanel, viraktrær, myrra, aloë og alle slags velluktende urter..." Kanel representerer Herrens hellighet. Kanel ble brukt som en del av den hellige salveoljen som prestene brukte i Tabernaklet. Den ble satt til side som en hellig ingrediens til bruk i gudstjenesten. Myrra har jeg omtalt tidligere i denne serien. Til slutt vil jeg nevne aloë som anses å være en helbredende salve. Jesu klær duftet av aloë: "Av myrra og aloë og kassia dufter hele din kledning." (Salme 45,9)

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 40

 "Du har vunnet mitt hjerte, min søster, min brud! Du har vunnet mitt hjerte med et eneste øyekast, Med en av kjedene om din hals. Hvor fager din kjærlighet er, min søster, min brud! Hvor mye bedre er ikke din kjærlighet enn min. Og duften av dine salver er bedre enn alle velluktende urter." (Høy 4,9-10)

Her oppe i høydene uttrykker Brudgommen sin kjærlighet på nytt til bruden. Brudgommens hjerte er tilfreds. Det holder med et blikk fra brudens side og Brudgommen blir berørt. I all evighet har han lengtet etter sin brud. Nå forteller Han henne hva Han tenker om henne. Hun er det kjæreste Han har. 

Verden har enda til gode å se den glødende lidenskap Kongen har for sin brud. Hennes kjærlighet har simpelthen bergtatt hans hjerte. Nå har hun sagt 'ja' til Myrrafjellene, hun er villig til å omfavne korset og lidelsen. 

Sann endring og en varig endring av livene våre finner sted når vi berøres av kjærligheten. Det er ikke Guds strenghet som driver oss til omvendelse. Tvert om. Det er Guds godhet: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" (Rom 2,4) 

Apostelen Johannes, som har fått tilnavnet kjærlighetens apostel hadde forstått dette: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skulle leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder." (1.Joh 4,9-10) Vi merker oss hvem som tar initiativet her. Når vi dras mot Gud, har Han allerede dratt i vårt hjerte. 

Men for Ham, er brudens kjærlighet det som griper Ham. Den er bedre enn vin.

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 39

 "Kom med meg fra Libanon, min brud! Kom med meg fra Libanon! Se ut fra Amanas topp, fra toppen av Senir og Hermon (bildet), fra løvenes bosteder, fra panternes fjell!" (Høy 4,8)

Det er tid for en ny fase av brudens reise. Kallet til å stige opp har grepet henne. Det er tid for å klatre høyere, langt over begrensningene og frykten som hindrer oss når vi befinner oss på et lavere nivå. 

Libanons fjell kan symbolisere flere ting. Åndelig krigføring er en av dem, men Libanons fjell er også kjent for deres ubeskrivelige skjønnhet. Libanons herlighet er beskrevet i Jes 35,2: "Den (ødemarken) skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt." Brudgommen beskrives på denne måten i Høysangen 5,15: "Hans ben er marmorstøtter, som står på fotstykker av fineste gull. Hans skikkelse er som Libanon, utsøkt som sedrene." I Hosea 14,6 beskrives blomsterprakten med eksempel fra Libanon: "Jeg vil være som dugg for Israel. Han skal blomstre som en lilje, og han skal slå røtter som skogen på Libanon." 

Moses lengtet etter å se Libanon: "La meg nå få dra over å se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette gode fjellandet og Libanon!" (5.Mos 3,25) Vi vet også at Salomo bygget sommerhuset sitt i Libanon på grunn av Libanons skoger.

Utsikten fra disse høye stedene symboliserer at vi allerede har tatt sete i himmelen med Kristus: "Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus." (Ef 2,6) 

Amanas topp, toppen av Senir og toppen av Hermon, beskriver høye steder, majestetiske steder. Dette er de høyeste stedene som gir utsikt til løfteslandet. Mange Guds menn og kvinner har stått på slike høye steder og skuet innover løfteslandet, inn i åndelige realiteter, vi ikke kan se når vi ser dem fra bakkenivå. Herren kaller sin brud i denne tid til å stige opp. Dette er symptomatisk for endens tid: "Deretter så jeg - og se, en dør var åpnet i himmelen. Og den første røsten jeg hadde hørt tale til meg som en basun, sa: Kom opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje etter dette." (Åp 4,1)

Løvenes bosteder og panternes fjell symboliserer onde krefter som befinner seg på høye steder: "For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef 6,12) 

fortsettes

Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 38

"Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrraåsen og til Virak-haugen." (Høy 4,6) 

Dette verset hører til et av mine favorittskriftsteder, ikke bare i Høysangen, men i hele Bibelen, Det er blitt så dyrebart for meg i den livskrisen Parkinson-sykdommen skaper i livet mitt. Jeg må derfor bli litt personlig når vi nå ser nærmere på dette verset: 

Den ortodokse erkebiskopen Anthony Bloom, hvis undervisning om bønn har vært til så stor hjelp for så mange, meg selv inkludert, har formulert en setning som virkelig utfordrer meg: "Vi skulle leve på en slik måte at om evangeliene gikk tapt, kunne de skrives på nytt ved å se på oss!" Det høres uoppnåelig ut. Men da må vi ikke glemme at Guds kraft fullendes i vår svakhet og skrøpelighet. Vi kan ikke bli lik Kristus uten å erfare tider hvor livet sårer oss. Selv etter at vi kom til tro, bærer vi i oss fohåndsinnstilte grenser om hvor langt vi vil gå i kjærlighet, og hvor mye vi er villig til å lide for at noe kan bli forløst. Når Gud tillater at vi blir såret, setter Han disse menneskelige grensene på prøve, og avslører for oss hvor mye vi mangler på å bli lik Jesus. Mye av det som skjer med oss i denne tiden, er noe Gud tillater. Det er ikke like lett å forstå, men vi må lære oss til å la oss ydmyke under Herrens veldige hånd. Det er Han som former og danner oss. Vi lever i en spesiell tid hvor mørket rundt oss vil bli djupere, men lyset fra Herren vil bli sterkere. I Ord 4,18 leser vi: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det blir høylys dag."

Over en lengre periode, vi snakker om noen år, har Gud talt til meg om å være en myrra-bærer. Dere husker sikkert kvinne som tidlig påskedagsmorgen gikk ut til Jesu grav for å salve Jesu kropp med velduftende salver. I Mark 16,1 leser vi: "Og da sabbaten var til ende kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham." Den ortodokse kirke har gitt disse kvinnene et navn: De hellige myrrabærerne. Du husker også historien om Vismennene fra Østen, som var kommet for å hylle Jesusbarnet: "De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Da åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra."

For meg har disse tre ordene fått fornyet aktualitet, og blitt et personlig ord til meg. Jeg ønsker å falle ned for Jesus, og bringe disse gavene til Ham: gull, røkelse og myrra.

Det hele begynner for mitt vedkommende i 2006. Jeg holdt på å lese Salomos Høysang, og merket meg det ordet vi leste innledningsvis. Så, i 2019 tok jeg fram igjen Høysangen, og denne Bibelboken levde jeg i dette året. Så tror jeg at det var Herren som minnet meg om akkurat denne teksten. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra nevrologen min, og beskjeden derfra var ikke særlig oppløftende. Da med ett kom teksten fra Høysangen 4,6 for meg: "Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse." (1978/85) Jeg fant fram igjen notatene jeg hadde skrevet om dette verset i 2006.

I kapittel 2 sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har Brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget. 

Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset.Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker besluttsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11, 29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett." Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først når hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.

fortsettes