Jeg vil vekke morgengryet

 Etter at jeg fikk parkinson har jeg opplevd morgengryet, da natt langsomt glir over fra natt til dag. Jeg våkner tidlig.

Du finner mange eksempler, ikke minst fra Salmenes Bok, på mennesker som søker Gud i daggryet. I en av disse salmene heter det: "Jeg vil vekke morgenrøden ..." (Salme 108,3) Og det er vel få ting som kan måle seg med natten som glir over i dag. Da stillheten er til å ta på.

For meg blir disse morgenstundene en påminnelse om hvor mye jeg setter pris på stillhet. For meg er det blitt slik at jeg bare kan finne Gud i stillheten. Sann stillhet er selve nøkkelen til å tre inn for Guds trone. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg hvordan man skulle komme innfor den hellige Gud i larmen og støyen. For meg må det skje i ærbødighet, i ærefrykt. Stillheten er hellig, den er egentlig en egen bønn. Støyen fjerner meg fra dette Gudsnærværet.

I dag blir jeg minnet om ordene fra profeten Hosea:

"Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden." (Hosea 6,3)

I verset forut for dette heter det: ".. og vi skal leve for hans åsyn."

Det er jo vårt kall. Å leve for Guds ansikt. Profeten Hosea oppmuntrer oss til å lære Gud å kjenne. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis kommer automatisk. Vi må søke. Jesus sa: "Bank på, så skal det bli lukket opp for dere." (Matt 7,7b)

Skal vi leve for Guds ansikt, kommer vi ikke utenom stillheten. Den leksen må jeg stadig lære, og jeg har stadig noe nytt å lære.