Jeg vil vekke morgengryet

 Etter at jeg fikk parkinson har jeg opplevd morgengryet, da natt langsomt glir over fra natt til dag. Jeg våkner tidlig.

Du finner mange eksempler, ikke minst fra Salmenes Bok, på mennesker som søker Gud i daggryet. I en av disse salmene heter det: "Jeg vil vekke morgenrøden ..." (Salme 108,3) Og det er vel få ting som kan måle seg med natten som glir over i dag. Da stillheten er til å ta på.

For meg blir disse morgenstundene en påminnelse om hvor mye jeg setter pris på stillhet. For meg er det blitt slik at jeg bare kan finne Gud i stillheten. Sann stillhet er selve nøkkelen til å tre inn for Guds trone. Jeg synes det er vanskelig å forestille seg hvordan man skulle komme innfor den hellige Gud i larmen og støyen. For meg må det skje i ærbødighet, i ærefrykt. Stillheten er hellig, den er egentlig en egen bønn. Støyen fjerner meg fra dette Gudsnærværet.

I dag blir jeg minnet om ordene fra profeten Hosea:

"Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden." (Hosea 6,3)

I verset forut for dette heter det: ".. og vi skal leve for hans åsyn."

Det er jo vårt kall. Å leve for Guds ansikt. Profeten Hosea oppmuntrer oss til å lære Gud å kjenne. Det er jo ikke slik at det nødvendigvis kommer automatisk. Vi må søke. Jesus sa: "Bank på, så skal det bli lukket opp for dere." (Matt 7,7b)

Skal vi leve for Guds ansikt, kommer vi ikke utenom stillheten. Den leksen må jeg stadig lære, og jeg har stadig noe nytt å lære.

Vi finner Gud i den skjøre stillheten

 I dag blir det en liten pause fra fastebetraktningene over valfartssangene i Salmenes Bok. Årsaken er at May Sissel og jeg skal delta på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud denne helgen. På formiddagen i dag skal jeg innlede til forbønn for landet vårt, og på ettermiddagen skal jeg ha et seminar om det hverdagslige bønnelivet.

Men jeg har oversatt noen linjer av Henri Nouwen, som vi tar med oss inn i helgen:

"Vi finner ikke Gud i bråket og ropingen, men i hjertets stillhet hvor Hans lys kan bli reflektert."

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av tidens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

I den skjøre stillheten

 Etter frostnatta, i den skjøre stillheten, kan du høre bladene som faller fra greiner som har svaiet i blåsten. De faller til bakken, som er rimet, rustrøde, gule som solen, og skal snart bli til jord.

Den som kan høre stillheten tale i daggryet, eier en lykke.

Ranke står de, bjørkene, de er som taushetens musikk, som Spiegel in Spiegel av Arvo Pärt.

Stillheten, du er en budbærer, i spennet mellom høst og vinter. Den hjelper meg til å høre mine egne tanker, kjenne mine egne hjerteslag og lytte etter Guds stemme. Det er i stillheten et nytt øyeblikk fødes.

Skrevet 8.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

Kraften i stillheten

 Jeg var en gang i et strategisk møte med religiøse ledere der deres plan for livet mitt uttrykte en bedriftsånd, ikke Guds Ånd. En politisk samling under forkledning av åndelighet styrket møtet.

Tidlig på møtet kunne jeg se hva som skjedde. Herren lot meg tie mens alle proklamasjonene og den politiske konstruksjonen fant sted. Jan (hans kone, oversetterens merknad) husker fortsatt den dagen. Hun sa at hun så et bilde i Ånden av meg som sto som skuespilleren i filmen, Matrix. Da bildet Jan så begynte å utfolde seg, så hun kroppen min bøye seg og bevege seg overnaturlig, noe som førte til at kulene som ble avfyrt fra planen deres, ikke fant noe sted å lande. Min taushet, som instruert av Herren, var mitt forsvar og åpnet døren til en fremtid med velsignelse og kall som Jan og jeg nyter i dag.

Det er tider da stillhet foran de som ønsker oss skade er veien videre. Å gå bort i stillhet fra våre anklagere vil frigjøre Guds plan. I disse øyeblikkene er stillhet våpenet Herren vil bruke for å åpenbare vår tillit til ham og frigjøre det han har planlagt for våre liv. Å stå og prøve å forsvare oss vil hindre Guds verk.

Da de som ville skade David, utførte planen sin mot ham, skrev han: «Jeg tier for dem som en som ikke kan snakke. Jeg velger å ikke høre noe, og jeg svarer ikke. For jeg venter på deg, Herre» (Salme 38:13-15).

Å være stille foran våre anklagere og vente på at Herren skal handle på våre vegne kan være en utfordring. I vår stille tillit vil Herren være fri til å velsigne oss med et liv vi ikke kunne forestille oss hadde våre følelser av svik fått lov til å ta tøylene og lede oss fremover.

- Garris Elkins. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Ro ned din sjel

Gjør din sjel ganske stille. Nekt å overreagere på omstendighetene dine. Det du har gått gjennom skjedde øyeblikkelig og er ikke en fryktelig trend. Du vil komme gjennom denne tiden med større forståelse og besluttsomhet. Du er blitt prøvd og funnet verdig, sier Herren. 1 Kor 10:13 13:

"Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut."

- Marsha Burns. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskers språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den Hellige Ånd, Får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa ril Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slenge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet. 

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Den skjøre stillheten

 "Det var ikke før profeten Elia ble stille, at han hørte Guds stemme. Gud høres som oftest i den skjøre stillheten. Ingen kan møte Gud uten å dra seg unna verdens støy og distraksjoner. La Herren Jesus være din attraksjon."

- Bjørn Olav Hansen, 7.august 2024

Det beste

 "Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er nytteløst uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i dybden av stor ydmykhet."

- Hl.Heromine (Matyushin). Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Stillhetens velsignelse

 Den beste poesien er stillhet. Den beste stillheten er bønn. Den beste bønnen er omvendelse. Omvendelse er fåfengt uten tilgivelse. Det beste for Gud ligger i djupet av stor ydmykhet.

- Matyushin /oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Gud skal fylle din tomhet

 Bønnelivet pleier å utvikle seg mot en stadig dypere taushet. Det blir stadig vanskeligere å tenke og snakke mens man ber. Man kjenner en indre dragning mot å bare være stille hos Gud, med en "kjærlig oppmerksomhet" som Johannes av Korset (1542-1591) sier. Det er viktig å følge denne dragningen hvis bønnelivet virkelig skal utvikle seg mot en ekte forening med Gud. Gud vil handle innenfra, du kan ødelegge hans verk hvis du insisterer på å være aktiv selv.

Denne tausheten og "passiviteten" hos mennesket må ikke forveksles med den indre tomheten som er målet for visse meditasjonsformer. Den store tausheten i kristen, kontemplativ bønn er bevisst retten inn på Gud og Jesus. Riktignok oppstår det en viss "tomhet" på det rasjonelle planet, siden resonnement og logisk tankegang stopper opp. Men hjertet er fylt av nærvær.

Å be er å være på vei til den dype enheten med Gud som mennesket opprinnelig ble skapt til. På veien blir di konfrontert med ditt eget mørke, din utilstrekkelighet og din avstand fra Gud. Men du kommer også til å oppleve hvordan det sanne livet gradvis avslører seg i deg. 

Når du tilber Gud i stillhet, er han straks i gang med å omforme deg og skape deg på nytt. Men hans aktivitet er aldri påtrengende eller stressende. Han trekker deg nærmere til seg ved gradvis å fjerne det som hindrer foreningen med ham. Jo mer ditt eget blir stille, desto nærmere kommer du ham.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 47

Vær stille!

 

Gud har så mye å si oss, men han kan ha problemer med å bli hørt i alt det bråket vi lager i oss og rundt oss. Å lytte er bare mulig for den som er taus. Bare i tausheten kan vi komme ordentlig til oss selv.

Når du vender deg bort fra indre og ytre prat og går inn i sentrum av deg selv, da oppstår det en indre enhet og taushet i deg. 

I vår ordrike og pratesyke tid er det viktig at du om og om igjen lytter til den indre oppfordringen: 'Vær stille! Kast ikke bort kreftene dine på tomme ord og en overflod av unødvendige tanker!'

Du skal ikke legge alt for stor vekt på det som blir sagt og tenkt. Du skal la ordene og tankene ligge og i stedet være i din egen kjerne, eller stadig vende tilbake dit. Der, i ditt eget dyp, skal du lytte til budskapet fra en høyere og mer interessant verden.

Elisabeth av Treenigheten (1880-1906) har skrevet en av de vakreste bønnene i den kristne fromhetstradisjonen. Her sier hun: 'Evige Gud, min Guds Ord, jeg vil bruke mitt liv til å lytte til deg. Jeg vil bli lutter øre for deg, slik at jeg lære alt av deg.'

Hvis du lytter til Ordet, Jesus, lærer han deg alt. Du får lære Faderen å kjenne, for Ordet uttrykker Faderens vesen. Du får lære Den Hellige Ånd å kjenne, det er jo han som åpner din sjel for å ta imot Ordet. Jesus fører deg inn i treenighetens indre liv, og lar deg finne et hjem der.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 363

Gud gjør mer bak ryggen din enn foran øynene dine!

 Disse dagene og ukene, ja, av og til månedene og årene, da ikke noe tilsynelatende skjer. Hvor alt er middelmodig, vaklende, trist, slitsomt, ufruktbærende, har jeg lært av erfaring at Gud  gjør mer bak ryggen din, enn foran øynene dine. Dette er ikke, som mange tror, en unyttig periode av ens liv, man helst skulle vært foruten, eller som man ivrer etter burrde gå over så fort som mulig. Det er nå du vokssr, frukten modnes i livet ditt, du går djupere.

Det er Edmond Jabes som har sagt, her i min oversettelse: "Min sterkeste erfaring har jeg hentet fra ørkenen. Mellom himmel og sand, fra alt og intet, blir spørsmålene brennende. Den er glødende, men brenner ikke opp, akkurat som den brennende busken. Den brenner for seg selv i tomheten. Av ørkenens erfaring  lærer man seg å lytte. En intensiv lytting."

Man blir tvilende, før man blir troende.

En bønn

Tal forsiktig i min stillhet.

Når de høye ytre lyder fra omgivelsene mine

og de høye indre lyder av frykten min

fortsetter å trekke meg vekk fra deg,

hjelp meg til å stole på at du fortsatt er der

selv når jeg ikke kan høre deg.

Gi meg ører til å lytte til den lille, mjuke stemmen din som sier:

«Kom til meg, du som er overbelastet, og jeg vil gi deg hvile . . .

for jeg er mild og ydmyk av hjertet.» La den kjærlige stemmen være min guide.

Amen.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Landskapets påvirkning

Med tiden forstår jeg hvor mye ulike landskap har betydd og fortsatt betyr for meg. Nå gir sykdom begrensede muligheter for bevegelighet, men jeg har lagret opplevelsene i mitt indre, og kan ta disse minnene frem igjen når som helst.

Selvsagt kan vi engasjere oss i landskapet som omgir oss på en overfladisk måte. Som når vi kjører inn på en parkeringsplass, og ser landskapet og omgivelsene på avstand og så kjører videre. Vi kan se, og likevel ikke se!  Vi er uberørt av det vi har sett. 

Eller vi kan tillate å bli en del av landskapet som omgir oss. Slippe det innpå oss. La det gjennomtrenge og gjennomvæte vårt sinn. Fra da av vil vi bære landskapet med oss hvor vi enn befinner oss. Dette skjer, for eksempel når et landskap har gjort et spesielt inntrykk på oss, har oppholdt oss der en tid, og satt sine djupe, uutslettelige innrrykk på oss. Da kan vi når som helst ta minnets bilder frem igjen og reise i dette landskapet. 

Bønnen har sitt eget type landskap, og som det naturlige landskapet som omgir oss, kan vi også her bevege oss overfladisk. Eller vi kan stanse opp innfor mysteriet, lodde djupere i Åndens vesen. 

"For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." 1.Kor 2,10

Da unngår vi ikke stillheten! Det er ingen snarveier inn i dette landskapet. Vi må aktivt søke stillheten, senke oss ned i den, om du vil. 

Vær stille og vent

Kanskje har jeg levd altfor fort, for rastløst, for febrilsk, og glemt å ta hensyn til det som skjer her og nå, rett under nesen min. Akkurat som en hel verden av skjønnhet kan oppdages i en blomst, slik kan Guds store nåde smakes i et lite øyeblikk. Akkurat som ingen store reiser er nødvendige for å se skaperverkets skjønnhet, er det ingen stor ekstase nødvendig for å oppdage Guds kjærlighet. Men du må være stille og vente slik at du kan innse at Gud ikke er i jordskjelvet, stormen eller lynet, men i den milde brisen som han berører ryggen din med.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ordet er en vei til stillhet

 Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskenes språk kan si om ham. 

Når du leser Bibelen i den ånd den ble skrevet, i Den hellige ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge de ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det heter selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 60

Lytt til den milde kjærlighetens stemme

Lytt til hjertet ditt. Det er der Jesus snakker mest intimt til deg. Å be er først og fremst å lytte til Jesus som bor i djupet av hjertet ditt. Han roper ikke. Han legger seg ikke på deg. Stemmen hans er en upretensiøs stemme, nesten en hvisking, stemmen til en mild kjærlighet. Uansett hva du gjør med livet ditt, fortsett å lytte til Jesu stemme i ditt hjerte. Denne lyttingen må være en aktiv og svært oppmerksom lytting, for i vår rastløse og støyende verden overdøves Guds så kjærlige stemme lett. Du må sette av litt tid hver dag til denne aktive lyttingen til Gud, om enn i ti minutter. Ti minutter hver dag for Jesus alene kan føre til en radikal endring i livet ditt.

Du vil finne at det ikke er lett å være stille i ti minutter av gangen. Du vil umiddelbart oppdage at mange andre stemmer, stemmer som er veldig bråkete og distraherende, stemmer som ikke kommer fra Gud, krever din oppmerksomhet. Men hvis du holder deg til din daglige bønn, vil du sakte men sikkert komme til å høre kjærlighetens milde stemme og lengte mer og mer etter å lytte til den.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Guds Ånd ber i oss

Stillhet betyr hvile, hvile i kropp og sinn der vi blir tilgjengelige for ham hvis hjerte er større enn vårt. Det er veldig truende; det er som å gi opp kontrollen over våre handlinger og tanker, og la noe kreativt skje ikke av oss, men med oss. Er det så utrolig at vi så ofte er slitne og utslitte, prøver å være herrer over oss selv, ønsker å forstå den ultimate meningen med vår eksistens, sliter med identiteten vår? 

Stillhet er det øyeblikket hvor vi ikke bare stopper diskusjonen med andre, men også de indre diskusjonene med oss ​​selv, der vi kan puste fritt inn og akseptere vår identitet som en gave. "Ikke jeg som lever, men han lever i meg." Det er i denne stillheten at Guds Ånd kan be i oss og fortsette sitt skapende arbeid i oss. . . . Uten stillhet vil Ånden dø i oss og den kreative energien i livet vårt vil flyte bort og etterlate oss alene, kalde og slitne. Uten stillhet vil vi miste sentrum og bli offer for de mange som stadig krever vår oppmerksomhet.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)