Bønn som forandrer

 Da jeg skrev boken «Bønner fra Guds trone», ga Herren meg den viktigste ingrediensen for bønnene våre. Denne ingrediensen var å først forstå Guds hjerte før vi begynner å be. Uten den forståelsen vil vi ikke be om Guds vilje. Vi vil be av frykt eller mangel på forståelse av hva vi ber om.

Denne typen bønn ytres fra vår himmelske posisjon i Kristus, hvor vi nå sitter med Jesus på hans trone ved Faderens høyre hånd i himmelen.

«For han oppreiste oss fra de døde med Kristus og satte oss med ham i himmelen, fordi vi er forent med Kristus Jesus» (Efeserne 2:6). Våre jordiske bønner må begynne fra vår oppstandne posisjon i Kristus, ellers vil bekymring og frykt skape bønner som har liten innvirkning.

Å forstå Guds hjerte vil lede oss til det andre elementet i bønner fra Guds trone, som vil avgjøre Guds hjerte mot de tingene som står i veien for å oppfylle hans vilje. Det tredje elementet er å profetere om en åpenbaring i øyeblikket som vil komme for de som har oppdaget Guds hjerte og har skreddersydd bønnene sine rundt denne forståelsen.

Menigheten berr mange forskjellige typer bønner, men få ber ut fra en forståelse av Guds hjerte. Uten å forstå det første og mest kritiske trinnet, vil vi be ut fra begrensningene i våre udisiplinerte følelser.

Å forstå Guds hjerte er det under som venter på å bli åpenbart. Å forstå hans hjerte vil gi menigheten motet som trengs til å bestemme uante utfall og profetere ting inn i øyeblikket som ikke er vurdert eller forestilt av de som ikke har klart å oppdage Guds hjerte.

- Garris Elkins. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Tro mot Skriften

 Mange oppsøker bibellærere som sier det de vil høre, ikke det de trenger å høre. Ønsket om å bli likt og akseptert har fått noen lærere til å lage utvannede representasjoner av Guds sannhet. Det er en populær måte å lede på fordi det kan trekke en mengde men ikke oppfylle kravene til bibelsk ledelse.

Mot slutten av sitt liv, nær tidspunktet for sin død, skrev Paulus sitt siste brev, 2. Timoteus. Han hadde avsluttende tanker å formidle til Timoteus som ville være viktige hvis Timoteus fortsatte å følge Paulus’ eksempel.

Paulus skrev: «Du må være tro mot det du har blitt lært. Du vet at det er sannhet, for du vet at du kan stole på dem som lærte deg» (2. Timoteus 3:14). Timoteus, som alle lærere, kunne bli fristet til å vandre bort fra innholdet og sannheten i Skriften som underviser om menneskers meninger og tolkninger, men ikke Guds sannhet.

Paulus minnet Timoteus om sin personlige historie: "Du har blitt undervist i de hellige skrifter fra barndommen av, og de har gitt deg visdom til å motta frelsen som kommer ved å stole på Kristus Jesus" (vers 15). Uten Skriftens visdom ville Timoteus bli fristet til å drive bort fra sannhetens forkynnelse og lære det som er populært, men ikke den fullstendige sannheten.

Paulus minnet Timoteus om grunnen og hensikten med hvorfor han skulle forbli tro mot Guds ord: «Hele Skriften er inspirert av Gud og er nyttig for å lære oss hva som er sant og for å få oss til å innse hva som er galt i våre liv. Den retter oss når vi tar feil og lærer oss å gjøre det som er rett» (vers 16). Når Skriften blir forkynt som Guds sannhet, vil den minne oss om hvor vi har kommet på avveie, spesielt når det som blir undervist kan høres hardt og korrigerende ut for ører som ikke er opplært til å høre og stole på sannheten.

Da Paulus kom til slutten av sin undervisning om å forbli tro mot Guds ord, ga han Timoteus grunnen til at dette er så viktig: "Gud bruker det til å forberede og utruste sitt folk til å gjøre all god gjerning" (vers 17). Å være fullt utstyrt for disse gode gjerningene er å være en person som har omfavnet Skriftens sannhet.

Paulus fortalte Timoteus hva det vil kreve av ham å holde seg til ordet i sin tjeneste: «Forkynn Guds ord. Vær forberedt, enten tiden er gunstig eller ikke. Korriger tålmodig, irettesett og oppmuntrer ditt folk med god lære» (2. Timoteus 4:2).

På slutten av sin undervisning ga Paulus en siste advarsel til Timoteus: «For en tid kommer da folk ikke lenger vil lytte til sunn og sunn lære. De vil følge sine egne ønsker og vil se etter lærere som vil fortelle dem hva de kløende ørene vil høre. De vil forkaste sannheten og jage etter myter» (vers 3-4).

Vi trenger ikke å følge villfarelsens vei hvis vi forblir tro mot Guds ord og søker lærere som vil gjøre det samme. Disse lærerne vil snakke sannheten i kjærlighet selv om den sannheten er ubehagelig og konfrontere oss der vår tro har tatt en feil vending. Det er beviset på sunn og sunn undervisning.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Vær fokusert!!

 Det har blitt hipt i noen kretser å slite med Guds ord, Kirken og trosspørsmål. Disse kampene er ikke kamper med Guds ord, voldelige mennesker i kirken eller trosspørsmål som krever at vi tar et standpunkt for å opprettholde sannheten. De har blitt en måte å unnslippe en overgrepssituasjon uten å vurdere sluttproduktet av å vandre bort.

Disse kampene er en del av et trosliv. Det som savnes er at Gud kan bruke selve kampene vi opplever til å utdype troen vår, ikke ødelegge den.

Alle av oss har en tendens til å bevege oss bort fra kampene. Det er en menneskelig standard. Herren vil at vi skal forbli engasjerte og ikke gå glipp av muligheten disse kampene gir. Vi kan gå glipp av disse mulighetene når vi lar tåpelige valg bestemme hvordan vi reagerer på overgrep uten først å spørre Herren.

Paulus skrev til Timoteus: «Noen mennesker har vandret bort fra troen ved å følge slik dårskap» (1. Timoteus 6:21). Når evigheten nærmer seg og livet vårt glipper bort, vil ikke dårskap gi oss fred og trygghet. Bare Guds sannhet kan få oss til å føle oss trygge, noe en tåpelig forlatelse av sannheten ikke kan oppnå.

Det er en overflod av dårskap som finner sted i Kirken. Løgn blir erklært som utviklede tolkninger av sannhet. Guds skapte orden blir utfordret av grove manifestasjoner av menneskelig vilje. Tro er begrenset til å tro bare det vi kan se og kontrollere.

Paulus’ ord om å «følge slik dårskap» definerer det å avvike fra sannheten som får oss til å gå glipp av målet. Alt kan fjernes fra oss, til og med vår nåværende forståelse av Gud og hans rike, men Jesus vil forbli. Hvis vi på den strippe måten blir stående alene med Jesus, er det et vakkert sted å begynne en reise for å rekonstruere troen vår. Fra det stedet vil Herren være trofast for å hjelpe oss å omdefinere og gjenoppbygge vår tro.

- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Et minne

 Etter vår død vil livet vi valgte å leve bli et minne. Døden etterlater seg bare minner.

Jeg ble minnet om dette ved å lese John L. Moores samling av minner fra hans tidligere forfatterskap, og fortelle dem i livet hans, både familie og venner, som etterlot seg en minneverdig historie skildret av hans forfatterskap om «The North Side». Johns forfatterskap var tydelig og ærlig, og gjenspeiler det harde cowboylivet i Øst-Montana. John minnet meg om hva vi alle vil etterlate oss når vi dør – minner.

Når vi leser gjennom Skriften, er alle menneskene vi leser om og deres interaksjoner med hverandre nå minner fra fortiden. Disse minnene blir etterlatt for oss å tenke på hvordan vi bør leve og minnene vi ønsker å legge igjen.

Hvert valg vi tar og hvert skritt vi tar skaper et minne som vi vil gi videre til de som vil huske oss lenge etter vår bortgang. Hvert liv, mitt inkludert, vil etterlate seg en blanding av godt og dårlig. De som virkelig elsker oss vil, med Guds barmhjertighet, være i stand til å sile gjennom bevisene fra våre liv for å se hvor Gud var i arbeid.

Paulus fortalte oss hvordan vi kan leve et minneverdig liv, "For for meg er å leve Kristus og å dø er vinning" (Filipperne 1:21). I både liv og død, hvis Jesus er vårt fokus, selv i de tider da vårt fokus ble uskarpt av smerte og lidelse, vil det som gjenstår bli et minne som vil ære Herren og hans sannhet – et minne verdt å minnes.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Om å velte bedrageriets trær

Etter en nylig vindstorm gikk jeg langs en kjent sti forbi der et fremtredende gammelt dødt tre en gang sto. Jeg har gått forbi det gamle treet i årevis. Under vindens påvirkning ble treet klippet av, noe som fikk treet til å falle. Da jeg så det falne treet, åpenbarte Herren hva som skjedde i vår nasjon.

Guds Ånds vind beveger seg, og dens intensitet øker. Ting som har blitt kjent og som var forventet å stå for alltid, vil begynne å falle som instruert av Herren. De vil falle fordi deres fortsatte tilstedeværelse vil skade mennesker. De er ikke en del av Guds plan for å blomstre nasjoner og menneskene som bor i disse nasjonene.

Det er dumt å se disse falne trærne og avvise det som skjedde med dem. På en dagligdags måte blir vi bedt om å «gå videre. Det er ingenting å se her." Å forbli blinde for det vi ser finner sted vil få oss til å tro løgnene vi har blitt fortalt om trærne.

Veltingen av disse trærne skjer fordi Herren har talt. Det er Hans ord som styrker Hans Ånds vind og styrer dens kurs. Når Herren taler, kan ingenting motstå hans vilje. Som salmisten skrev: "Med et ord kalte han opp vinden" (Salme 107:25). Herren kaller opp Åndens vind for å gjøre hans bud, og beviset på hans ord blir sett av de som har øynene til å se hans virkelighet.

Legg merke til det og ikke avvis det du ser. Når vi ser disse veltede trærne, vil deres bortgang minne oss om at Gud er et verk. Han ødelegger det som var imot hans vilje og det vi ble fortalt ville stå evig uten avbrudd inntil Guds Ånds vind avslørte deres svakhet og veltet deres fremtredende plass og innflytelse i våre liv.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Et stormvarsel

 Værtjenesten vår advarte nettopp vårt område om at en sterk storm kommer. De spår omfattende regn og flom. I Ånden kommer det også stormer som vil komme i årstider der vi ikke forventer at de dukker opp.

Klokken er litt etter 04:00, og jeg sitter i skrivestolen min. Det var fortsatt mørkt ute da jeg hørte det første klappet av høy torden på himmelen over hjemmet vårt. Sterk vind begynte å blåse. Dette kan være normalt på en varm sommerdag, men ikke i desember når kaldere temperaturer er tilstede.

Jeg var midt i å skrive noe annet da jeg stoppet for å lytte og skjønne om det jeg opplevde i det naturlige inneholdt et ord fra Herren i Ånden.

Mens jeg lyttet til lyden av stormen som forsterket seg over meg, gjennomgikk jeg eiendommen vår for å forsikre meg om at vinduene var lukket, rennene var rene og at vi hadde rikelig med ved til å varme opp hjemmet vårt hvis vi skulle miste strømmen.

Akkurat som mine tanker om hvordan vi forbereder oss i det naturlige for det som kommer, må vi lytte til Herrens røst. Han forbereder seg på å gjøre noe viktig i Ånden, og han utsteder en advarsel til Kirken. Vi blir advart om et innkommende verk av Ånden som vil virke forstyrrende. Dette vil ikke være ankomsten til «Jesus, saktmodig og mild». Han utsteder en sterk advarsel til kirken om hva som kommer når hans dom begynner i Guds hus.

Advarselen har to elementer – omvendelse og eksponering. Vi blir kalt til å omvende oss fra synder, spesielt de syndene som til å begynne med virker små, men som til slutt vil vokse til noe mye verre. Vi må avsløre det som har vært skjult og ikke frykte konsekvensene av denne eksponeringen selv på bekostning av våre nåværende forhold.

Denne advarselen fra Herren er gitt for å redde, ikke ødelegge. Å leve i hemmelighet med synd som ikke har angret på jobb i våre liv, vil ikke være sterkt nok til å motstå den åndelige stormen som kommer. Når vårt åndelige liv er i orden, vil vi være i stand til å ri bort det som kommer og se Herren gjøre et mektig forløsningsverk i vårt personlige liv, våre kirker og vår nasjon.

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Guds nådefulle tillgivelse

 Herren vil trofast tilgi våre synder hvis vi bekjenner dem for ham. Det er veldig annerledes når vi prøver å skjule våre synder og benåde dem som var medskyldige i deres henrettelse. I så fall vil ikke barmhjertighet komme til gjerningsmannen og de som fulgte deres synd fordi synd bare kan helbredes ved eksponering, ikke skjult ved avvisning av vår synd og utstede benådninger for de hvis handlinger bidrar til å konspirere for å skjule vår synd.

Herren ønsker å være barmhjertig mot de verste syndere hvis de bekjenner sine synder og vandrer i sannhetens lys. Den eksponeringen er ment å helbrede, ikke straffe. Det skjedde med David da han var leder for Israel. Han begikk utroskap med Batseba og sørget for at mannen hennes døde. I stedet for å forsøke å skjule sin synd og tilgi dem som hjalp ham med å begå synden, skrev David følgende salme etter at profeten Natan konfronterte ham om hans synd.

«Vær meg nådig, Gud, på grunn av din usvikelige kjærlighet. På grunn av din store medfølelse, slett flekken av mine synder. Vask meg ren fra skyldfølelsen. Rens meg fra min synd. For jeg kjenner igjen mitt opprør; det hjemsøker meg dag og natt.; Mot deg og deg alene har jeg syndet; Jeg har gjort det som er ondt i dine øine» (Salme 51:1-4).

Det er et løfte som venter på dem som har syndet og er villige til å bekjenne sine synder: "Mennesker som skjuler sine synder vil ikke ha framgang, men hvis de bekjenner og vender seg fra dem, vil de få barmhjertighet" (Ordspråkene 28:13).

Guds barmhjertighet venter på å bli utøst over alle som lever i sannheten og ikke prøver å skjule sin synd og andres synder som jobbet sammen med dem for å skjule sin synd. Vår bekjennelse må gjøres for Herren, ikke som en religiøs eller politisk gest. Som David klokelig sa: "Mot deg og deg alene har jeg syndet." Bare når vi innser at vår synd var mot Herren og åpenlyst bekjente for ham, er barmhjertighet mulig. Kloke mennesker søker Guds nåde, ikke illegitime erstatninger som forsøker å vaske bort sannheten om det som skjedde.

- Garris Elkins. Oversettelse til norsk av Bjørn Olav Hansen

Når mindre er mer

 Det er en grunn til at Herren vil redusere mulighetene våre for suksess. Han gjør dette slik at vi må stole på ham for vår seier, ikke vår evne, erfaring eller ressursene vi bringer til konflikten.

Herren reduserte Gideons hær fra 32 000 krigere til bare 300, "Dere har for mange krigere med dere. Hvis jeg lar dere alle kjempe mot midianittene, vil israelittene rose meg for at de reddet seg selv ved egen styrke" (Dommerne 7: 2). Størrelsen på midjanittisk hær dverget de opprinnelige 32 000 krigerne Gideon hadde til rådighet for å kjempe, "Hærene til Midian, Amalek og folket i øst hadde slått seg ned i dalen som en sverm av gresshopper. Kamelene deres var som sandkorn. på kysten - for mange til å telle!" (vs. 12).

For å vinne seier over denne enorme hæren, videresendte Herren en drøm til Gideon om å bruke det som så ut til å være en tåpelig angrepsplan. Han ble bedt om å angripe fiendens leir ved midnatt etter vaktskiftet kun bevæpnet med fakler og leirpotter. "Plutselig blåste de i hornene til værene og knuste leirkrukkene deres. Så blåste alle tre gruppene i hornene og knuste krukkene. De holdt de flammende faklene i venstre hender og hornene i høyre hender, og de ropte alle: ' Et sverd for Herren og for Gideon!'”(vers 19-20).

Overraskelsesangrepet forvirret midianittene: "Da de 300 israelittene blåste i hornene sine, fikk Herren krigerne i leiren til å kjempe mot hverandre med sverdene sine" (vers 22). Etter angrepet hadde 120 000 fiendtlige krigere blitt drept.

Noen ganger gir Herrens plan for seier ingen mening for et naturlig sinn. Det er i vår ettergivelse i tro til Herrens plan der seier er mulig, spesielt når vi er i undertall av en motstander eller når vi ikke har ressursene som trengs for å vinne en seier. Hensikten med at vi går inn i en åndelig kamp med begrensede ressurser er å bekrefte at Gud er den som brakte seieren, og på slutten av kampen vil bare Gud få æren.

- Garris Elkins/til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Om å kjenne sine begrensninger

 Selv om vi er frie til å leve og reise etter eget ønske, er det viktig å kjenne grensene for vårt kall. Å reise utenfor denne grensen må gjøres med tillatelse fra Herren.

Uansett hvor jeg reiser og ser et skilt som angir en by-, fylke- eller statsgrense, ber jeg disse ordene: "Med tillatelse, Herre." Jeg antar ikke at jeg er fri til å reise uten Herrens tillatelse. Jeg ønsker å krysse disse naturlige grensene med Herrens tillatelse, ikke mine antakelser.

Noen ting vi møter på våre reiser vil ta oss til steder under påvirkning av ånder som ikke er fra Gud. Å vite at vi reiser på et oppdrag fra Herren vil være vår beskyttelse på de ukjente stedene.

Paulus reiste aldri basert på sine antakelser. Hans reiser var alltid under ledelse fra Herren. Paulus hadde en visjon. I det synet: «En mann fra Makedonia i Nord-Hellas sto der og ba ham: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Så vi bestemte oss for å dra til Makedonia med en gang, etter å ha konkludert med at Gud kalte oss til å forkynne det gode budskap der» (Apg 16:9-10). Paulus måtte reise gjennom forskjellige byer for å komme til Makedonia. Hver by Paulus reiste gjennom ble en del av hans voksende innflytelse da Ånden førte ham mot Athen.

Mens han tjenestegjorde i Athen, forkynte Paulus disse ordene: "For i ham lever vi og beveger oss og er til" Apg 17:28). «I Ham»-delen avslørte den utvidede grensen for Paulus’ innflytelse mens han reiste. Våre reiser og alt vi gjør må være i ham, ellers vil vi bli fristet til å arbeide i kjødet, ikke i Ånden. Det var Paulus’ forståelse av denne sannheten som utløste tegn, under og mirakler som møtte åndene som hadde kontroll over byene og områdene han reiste gjennom. Den samme oppgaven og dens beskyttelse er tilgjengelig for hver enkelt av oss hvis vi blir ledet av Ånden, ikke av våre antakelser.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vår siste runde

Vi vet aldri når dette livet tar slutt. Vår bortgang kan komme fra en rekke problemer og på uventede måter. Noen av oss vil leve i mange år. Andre vil dø unge. Det vi trenger å eie i de leveårene vi har blitt tildelt, er en vilje til å fortsette å kjempe i tro til slutten, uansett hvor og når slutte endelig kommer.

Da Kaleb kom til Josva, appellerte han til ham og sa: «Jeg var førti år gammel da Moses, Herrens tjener, sendte meg fra Kadesj-Barnea for å utforske landet. Og jeg ga ham tilbake en rapport etter min overbevisning, men mine israelitter som dro opp med meg, smeltet folkets hjerter i frykt. Men jeg fulgte Herren min Gud helhjertet. Så på den dagen sverget Moses til meg: 'Landet som dine føtter har gått på, skal være din og dine barns arv for alltid, fordi du har fulgt Herren min Gud av hele hjertet'» (Josva 14:7-9).

Alder var ikke en hindring for Kaleb. Det var frykt, noe Kaleb ikke tillot å bestemme livets gang. Han fulgte Gud helhjertet fra ungdommen og inn i hans senere liv. Håpet preget Kalebs liv fordi han trodde på Guds løfter, og den troen fordrev frykt fordi Kalebs overbevisning var plassert i Gud, ikke hans kronologiske alder eller noen situasjon han møtte. Han var villig til å ta en ny runde av tro uansett hva han møtte.

Kaleb avsluttet sin appell til Josva: «Så, her er jeg i dag, åttifem år gammel! Jeg er fortsatt like sterk i dag som den dagen Moses sendte meg ut. Jeg er like energisk til å gå ut i kamp nå som jeg var da» (vs. 10-11). Kaleb skulle en dag møte sin siste siste runde i livet. Som oss ville han aldri vite at runden ville bli hans siste. Inntil da valgte han å leve i tro, ikke frykt.

Fordi ingen av oss vet hva som blir vår siste runde, bør vi løpe med styrken til Kaleb, en styrke styrket av håp og fryktløshet. Vi burde leve som om vår nåværende omgang i livet kan være vår siste. Utfordringene som vil dukke opp på vår siste runde, vil måtte gi etter for vår tros styrke fordi vår tro er plassert på Gud, ikke på noen livsbetingelse som dukker opp når vi løper mot målstreken.

- Garris Elkins. Oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Et merket folk

Vi blir bevis på Guds forvandlende kraft når vi tror på Jesus og hans lære. Denne justeringen markerer oss og vil ta troen vår inn i farlig territorium fordi helvete ikke vil at vi skal bli en levende reklame for Jesu makt. Helvete vil gjøre alt for å hindre budskapet om våre endrede liv.

Etter at Jesus reiste Lasarus opp fra de døde, tenker vi ikke alltid på hva som skjedde med Lasarus. Han ble på linje med Jesus som et levende bevis på miraklet. Han ble et mål for de religiøse lederne – noe de måtte tie og ødelegge.

Fordi Lasarus var det levende beviset på at Jesus hadde utført et så forbløffende mirakel, avslører Skriften hva som skjedde videre: «Da hele folket hørte om Jesu ankomst, strømmet de til for å se ham og også for å se Lasarus, mannen Jesus hadde reist opp fra død. Da bestemte de ledende prestene seg for å drepe Lasarus også, for det var på grunn av ham at mange av folket hadde forlatt dem og trodde på Jesus. (Johannes 12:9-11).

Etter at Lasarus gikk ut av graven, ble han en markert mann - et bevis på Herrens makt og autoritet. Hans nærvær fikk folk til å forlate budskapet til de religiøse lederne og slutte seg til Jesus. De religiøse lederne var i ferd med å miste kontrollen over folket. Det var dette tapet av kontroll som motiverte dem til å prøve å drepe Jesus og alle som ble bevis på hans autoritet.

Fordi som troende er vi det levende og pustende beviset på at Jesus har forandret livene våre, vil vi møte den samme trusselen. Vår på linje med Jesus vil bli møtt av trusler fra helvete som ønsker å ødelegge vår tro på ham, og til tider også våre liv.

Når vi tror på Jesus, blir vi merkede mennesker. Ikke bli overrasket over hva fienden prøver å gjøre mot deg for å stille ditt vitnesbyrd om Jesus. Disse truslene er en del av et liv i tro og noe vi bør forvente når vi blir et levende vitne om Jesus Kristus.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Visdommens vei

 Å kreve å få det siste ordet når man er uenige er ikke bevis på Guds visdom. Det beviser bare at vi fortsatt har et stykke arbeid å gjøre i våre hjerter før vi kan oppleve og frigjøre Guds visdom.

«Hvis du er vis og forstår Guds veier, så bevis det ved å leve et hederlig liv, gjøre gode gjerninger med den ydmykhet som kommer av visdom» (Jakob 3:13). Det er vanskelig å søke denne typen visdom i varmen av en følelsesmessig kamp når vi ønsker å komme ut på toppen av en uenighet.

Å ha Guds visdom krever at vi håndterer de demoniske påvirkningene som er tilstede i våre hjerter som blir hemmere og står i veien for å motta Guds visdom. "Men hvis du er bittert sjalu og det er egoistiske ambisjoner i hjertet ditt, ikke dekk til sannheten med skryt og løgn. For sjalusi og egoisme er ikke Guds visdom. Slike ting er jordiske, uåndelige og demoniske» (vers 14-15).

Å manifestere sjalusi og egoistisk ambisjon er primære indikatorer på tilstedeværelsen av verdslig visdom, ikke Guds visdom. De skaper uorden og fremkaller uttrykk for ondskap. "For overalt hvor det er sjalusi og egoistisk ærgjerrighet, der vil du finne uorden og ondskap av alle slag" (vers 16).

«Men visdommen ovenfra er først og fremst ren. Den er også fredselskende, mild og villig til å gi etter for andre. Den er full av barmhjertighet og frukt av gode gjerninger. Den viser ingen favorisering og er alltid oppriktig. Og de som er fredsstiftere, skal plante fredens frø og høste rettferdighetens høst” (vers 17-18).

Det primære beviset på at Guds visdom er tilstede og virker i våre hjerter, er vår villighet til å gi etter for dem vi er uenige med. Den ettergivelsen er noe vårt naturlige sinn kjemper mot. Vi har blitt lært at bravader og selvtillit er målene for vår interaksjon med mennesker. Men det er disse tingene som hemmer visningen av sann visdom.

Guds visdom kommer til uttrykk ved å søke fred og avsløre en mild holdning. Det er preget av en vilje til å gi etter for noe høyere uten å kreve at vi har det siste ordet.

Når vi velger visdommens vei, vil vi plante frø av Guds visdom som ennå ikke er synlige i dramaet med å kreve vår vei. Til slutt, etter at frøene er sådd, vil Guds visdom spire og frembringe en annen type høst. Å være virkelig klok er å følge Åndens vei, ikke ånden av sjalusi og egoistisk ambisjon som alltid vil frembringe død i våre relasjoner, ikke livet.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kraften i stillheten

 Jeg var en gang i et strategisk møte med religiøse ledere der deres plan for livet mitt uttrykte en bedriftsånd, ikke Guds Ånd. En politisk samling under forkledning av åndelighet styrket møtet.

Tidlig på møtet kunne jeg se hva som skjedde. Herren lot meg tie mens alle proklamasjonene og den politiske konstruksjonen fant sted. Jan (hans kone, oversetterens merknad) husker fortsatt den dagen. Hun sa at hun så et bilde i Ånden av meg som sto som skuespilleren i filmen, Matrix. Da bildet Jan så begynte å utfolde seg, så hun kroppen min bøye seg og bevege seg overnaturlig, noe som førte til at kulene som ble avfyrt fra planen deres, ikke fant noe sted å lande. Min taushet, som instruert av Herren, var mitt forsvar og åpnet døren til en fremtid med velsignelse og kall som Jan og jeg nyter i dag.

Det er tider da stillhet foran de som ønsker oss skade er veien videre. Å gå bort i stillhet fra våre anklagere vil frigjøre Guds plan. I disse øyeblikkene er stillhet våpenet Herren vil bruke for å åpenbare vår tillit til ham og frigjøre det han har planlagt for våre liv. Å stå og prøve å forsvare oss vil hindre Guds verk.

Da de som ville skade David, utførte planen sin mot ham, skrev han: «Jeg tier for dem som en som ikke kan snakke. Jeg velger å ikke høre noe, og jeg svarer ikke. For jeg venter på deg, Herre» (Salme 38:13-15).

Å være stille foran våre anklagere og vente på at Herren skal handle på våre vegne kan være en utfordring. I vår stille tillit vil Herren være fri til å velsigne oss med et liv vi ikke kunne forestille oss hadde våre følelser av svik fått lov til å ta tøylene og lede oss fremover.

- Garris Elkins. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Om å fjerne Guds ord

 Nylig har jeg lagt merke til at folk forkaster deler av Skriften som forteller oss at visse tekster ikke gjelder oss eller at teksten ikke åpenbarer Guds hjerte. Det er et konsekvensvalg å ta. Å forkaste Guds ord er ikke noe nytt. Det har skjedd før i historien, med alvorlige konsekvenser.

Da Jeremia profeterte for nasjonen, ble budskapet hans skrevet på en bokrull. Den ble lest opp for noen av landets tjenestemenn. Da embetsmennene hørte budskapet: "så de på hverandre med skrekk" (Jeremia 36:16). De som leste bokrullen var redde for det de hørte og ba Jeremia gjemme seg. Embedsmennene tok med seg bokrullen til kongen for å få den lest opp for ham og hans embetsmenn.

Mens de leste ordene: «Hver gang Jehudi leste ferdig tre eller fire kolonner, tok kongen en kniv og skar av den delen av rullen. Han kastet den deretter i ilden, seksjon for seksjon, til hele rullen var brent opp. Verken kongen eller hans tjenere viste noen tegn til frykt eller omvendelse ved det de hørte. Selv når Elnatan, Delaja og Gemarja tryglet kongen om ikke å brenne bokrullen, ville han ikke høre på» (vers 23-24).

Da Jeremia hørte hva kongen hadde gjort, skrev han ordet om og sendte det tilbake til kongen. I tillegg til ordet var konsekvensene av kongens avgjørelse og for nasjonen som forkastet Guds ord alt fordi "De ville ikke lytte til mine advarsler" (vs. 31).

Vær forsiktig med hva du velger å avvise og forkaste fra Guds ord. Det vi fjerner fra hans ord kan være nettopp det vi trenger for å redde oss når usikre tider kommer, og forvirringen florerer.

"Gresset visner, blomsten visner, men vår Guds ord skal stå til evig tid" (Jesaja 40:8).

- Garris Elkins. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Ved en åndelig korsvei

 Hvert ord i Skriften har en kontekst og et publikum som blir adressert. Vi kan ikke distansere oss fra en ubehagelig sannhet bare fordi den ble avslørt i fortiden. Innenfor hver instruksjon, uansett når eller til hvem den ble sagt, er noe som vil avsløre Guds natur og hvordan vi skal svare ham. Disse forståelsene kan overføres på tvers av tid og pakter og brukes på våre liv i nåtiden.

Herren talte en overførbar sannhet til oss da Jeremia profeterte: «Hvem kan jeg advare? Hvem vil lytte når jeg snakker? Deres ører er lukket, og de kan ikke høre» (Jeremia 6:10). Vår største oppgave i dag er å holde våre ører åpne for Herrens ord, slik at vi kan høre hva han sier. Døvhet for disse instruksjonene vil åpne døren til en vei av smerte og sorg på grunn av konsekvensene de vil få på grunn av vår manglende evne til å høre hva Herren sier til Menigheten.

Herren advarte mot falske profeter og prester på Jeremias tid. Han advarer oss også om det samme i dette øyeblikket i historien. Stemmene til noen som forteller oss hva vi skal tro og hvordan vi skal leve er «styrt av grådighet» (vers 13). Jeremia kaller dem bedragere. Som et resultat, "De tilbyr overfladiske behandlinger for mitt folks dødelige sår. De gir forsikringer om fred når det ikke er fred» (vers 14). Disse overfladiske profetiske vrangforestillingene fyller ørene våre med ord som feilaktig trøster oss inntil en tid med dyp prøvelse kommer og at overfladiskheten vil avsløre dens bedragerske natur.

Det finnes og har alltid vært en løsning på dette problemet. Midlet vil bli avslørt ved et personlig veiskille hvor livsendrende valg tas. Ved veiskillet har vi et valg å ta som vil avgjøre fremtiden vår, «Stopp ved veiskillet og se deg rundt. Be om den gamle, gudfryktige måten, og gå på den. Reis dens vei, og dere vil finne hvile for deres sjeler» (vers 16).

Hvilen denne gamle og uforanderlige veien gir er det som har holdt folk på linje med Herren gjennom hele bibelhistorien da det ble tilbudt vrangforestillinger som hørtes tiltalende ut, men som fikk Guds folk til å bukke under for åndelig døvhet og avvike fra sannhetene i Guds ord. Vi står for tiden ved et betydelig veiskille. Velg med omhu retningen du tar. Vår fremtid avhenger av valgene vi tar.

- Garris Elkins/oversatt av Bjørn Olav Hansen

Når åndelige krigshester justerer seg

I år vil Herren åpenbare betydningen av følgende vers på en åpenbar måte: «Ingen menneskelig visdom eller forståelse eller plan kan stå imot Herren. Hestene er beredt til kampens dag, men seieren tilhører Herren» (Ordspråkene 21:30-31).

Det er to typer visdom, himmelsk og jordisk. Himmelens visdom vil virke som dårskap for dem som har laget sin kampplan fra jordbundet visdom. Guds visdom vil først bli hånet, og når den blir for innflytelsesrik, kan den til og med bli sensurert.

Begge sider av enhver sak forbereder hestene sine for kamp. Disse hestene er ikke kjøtt og blod, men jordiske tilpasninger, avtaler eller til og med juridisk makt som brukes for å få til deres idé om hvordan en seier ser ut. Gjør alt du kan for å støtte og kjempe for det som er rett og rettferdig i Guds øyne. Det er vår kamplinje.

I en kamp, ​​når det virker som om utfallet er usikkert, ikke glem ordene som kommer fra himmelens visdom: "Seieren tilhører Herren." Guds hensikter og hans kampplan er kraftige og overnaturlige. De vil aldri svikte oss fra et sted med frihet i Kristus, aldri fra et sted med desperasjon.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Guds hvisken

I morges skjedde noe unikt. Mens jeg ba og tok nattverd, begynte jeg å synge noen gamle lovsangsrefreng. Etter at jeg hadde sunget flere refrenger, prøvde jeg å synge en sang hvis tekster jeg bare husket delvis.

Vanligvis ville jeg bare gå videre til neste sang som er lagret i minnet mitt, men denne gangen stoppet jeg opp og ba: «Herre, hjelp meg å huske sangen.» Så snart jeg sa det siste ordet i bønnen min, hørte jeg noen synge refrenget jeg hadde glemt. Det ble sunget som en hvisking, "Hellig, Herre, Allerhelligste Herre, du alene..." Jeg ble med på den som sang og var i stand til å huske hele sangen.

Dette var ikke en joggetur i minnet som husket de glemte tekstene som dukket opp. Det jeg fikk lov til å høre, tror jeg, var himmelen tilbedelse. Da jeg hørte sangen bli sunget fra en annen dimensjon, følte jeg en sterk bekreftelse med Åndens rike. Den forbindelsen hevet seg over alt vi ser skje i verden. Det bekreftet en større realitet av hva som skjer i Ånden når vi navigerer i denne farefulle tiden i menneskets historie.

Det vil være i vårt ønske om å følge Gud og tilbe ham at hans hvisking vil bli åpenbart. Denne morgenen ble et gap mellom riker brutt, og en forbindelse ble opprettet. Spør og han vil svare på dine bønner, ikke alltid i vinden, jordskjelvet eller ilden, men i Guds hvisking som lar oss vite at vi ikke er alene. Denne morgenen skjedde noe unikt. Mens jeg ba og tok nattverd, begynte jeg å synge noen gamle lovsangsrefreng. Etter at jeg hadde sunget flere refrenger, prøvde jeg å synge en sang hvis tekster slapp meg unna.

Vanligvis ville jeg bare gå videre til neste sang som er lagret i minnet mitt, men denne gangen stoppet jeg opp og ba: «Herre, hjelp meg å huske sangen.» Så snart jeg sa det siste ordet i bønnen min, hørte jeg noen synge refrenget jeg hadde glemt. Det ble sunget som en hvisking, "Hellig, Herre, Allerhelligste Herre, du alene..." Jeg ble med på den som sang og var i stand til å huske hele sangen.

Dette var ikke en joggetur i minnet som husket de glemte tekstene som dukket opp. Det jeg fikk lov til å høre, tror jeg, var himmelen tilbedelse. Da jeg hørte sangen bli sunget fra en annen dimensjon, følte jeg en sterk bekreftelse med Åndens rike. Den forbindelsen hevet seg over alt vi ser skje i verden. Det bekreftet en større realitet av hva som skjer i Ånden når vi navigerer i denne farefulle tiden i menneskets historie.

Det vil være i vårt ønske om å følge Gud og tilbe ham at hans hvisking vil bli åpenbart. Denne morgenen ble et gap mellom riker brutt, og en forbindelse ble opprettet. Spør og han vil svare på dine bønner, ikke alltid i vinden, jordskjelvet eller ilden, men i Guds hvisking som lar oss vite at vi ikke er alene.

- Garris Elkins/oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

 

Urene ånder og falske profeter

Mens Herren forkynte Israels fremtidige utfrielse, sa han: "Jeg vil fjerne fra landet både de falske profetene og urenhetens ånd som fulgte med dem" (Sakarias 13:2). Dette er ikke bare noe som skjedde for tusenvis av år siden i den bibelske opptegnelsen. Det skjer i dag.

Ordet "profet" refererer her til en person i en offisiell egenskap som er talsmannen eller taleren som representerer noen andre enn dem selv. I dag representerer noen av disse falske profetene våre politikere og villfarne ledere i Kirken. Vi har begrenset definisjonen av «falsk profet» til det som skjer i Kirken. Den har en bredere forståelse som omfatter talsmenn som snakker om ting som er i strid med Skriften og Guds hjerte og krever at vi aksepterer deres usannhet.

"Urenhetens ånd" i verset ovenfor er det som kommer sammen med ordene som ble talt av en falsk profet. Noen oversettelser bruker ordet «uren» for å beskrive denne urene ånden. Det betyr å snakke imot det som er etisk og religiøst. Dette handler ikke om en død og livløs representasjon av religion. Det er et godt og riktig uttrykk for vår tro.

Når en falsk talsmann erklærer hva som ikke er etisk eller rett, er det som følger med dem og styrker budskapet deres en uren ånd av urenhet. Denne ånden må skjelnes for å forstå dens hensikt. Det eneste målet for å avgjøre om en talsmann er en falsk profet, er Guds sannhet uttrykt gjennom Hans ord og den skapte orden. Det handler ikke om hva som stemmer overens og stemmer overens med feilslått menneskelig logikk eller utseende. Bare det å kjenne sannheten vil tillate oss å avgjøre om vi hører en profet med et sant budskap eller en falsk en som ønsker å omslutte sinnet vårt med en uren ånds forvirring.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)​

Våkne!

For noen dager siden, omtrent klokken 06.00, kjørte jeg til en matbutikk utenfor byen for å handle litt. Da jeg kjørte gjennom byen, la jeg merke til en lastebil som sto parkert på parkeringsplassen til en lokal bedrift med lysende bjelker på. Jeg syntes det var rart, men gikk videre til markedet. Etter nesten en time kom jeg tilbake. Lastebilen sto fortsatt der med de skarpe frontlysene som buldret i ansiktet mitt.

Andre gang jeg gikk forbi, lyste lys fra en lampe bak lastebilen opp lastebilens interiør. Denne gangen så jeg tilstedeværelsen av en mann som falt over rattet. Jeg snurret rundt blokken og trakk meg ved siden av lastebilen for å utføre en velferdssjekk. Da jeg trakk meg langs førervinduet på lastebilen, forberedte jeg meg uten å vite hva mannen ville gjøre da jeg banket på vinduet og vekket ham. Etter noen harde slag våknet han til slutt. Jeg spurte om han var ok. Han forklarte seg og takket for at jeg sjekket. Etter at jeg var sikker på at han var i orden, kjørte jeg hjem igjen.

Da jeg kjørte bort fra parkeringsplassen, hørte jeg Ånden si: «Våkn opp, du som sover», et begrep som brukes i Efeserne 5:14 av Paulus. Jeg la den erfaringen og Skriften til side til senere da jeg kunne bli minnet om konteksten til verset.

I Efeserbrevet 5, etter å ha listet opp en gruppe synder som vanærer Gud, skriver Paulus: «Finn nøye ut hva som behager Herren. Ta ingen del i ondskapens og mørkets verdiløse gjerninger; i stedet utsett dem.» (vs. 10-11). Som en påminnelse var Efeserne 5 rettet mot Guds folk, ikke verden. En uforløst verden vet ikke bedre.

Å avsløre synd i Kirken er både en kjærlighetshandling og en renselse. Paulus kom med eksempler på den typen synd som sniker seg inn i Kirken som vanærer Gud og gjør hennes vitnesbyrd: «La det ikke være seksuell umoral, urenhet eller grådighet blant dere. Slike synder har ingen plass blant Guds folk. Uanstendige historier, tåpelig prat og grove vitser – disse er ikke for deg» (vers 3-4).

Ubestridt synd i Kirken vil fortsette å påvirke oss negativt hvis den ikke konfronteres i kjærlighet. Tilhengere av Herren og deres ledere kan sovne inn til sannheten i Guds ord. Paulus gir et ytterligere instruksjonsord: «Ikke la deg lure av dem som prøver å unnskylde disse synder, for Guds vrede vil falle over alle som er ulydige mot ham. (mot 6). Vi trenger å våkne opp eller vekkes fra dvalen for å se hva vi har blitt, slik at Guds vrede ikke skal falle over oss. Ja, Gud blir sint i sammenheng med den nye pakt.

Alt dette førte frem til ordene i vers 14: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal gi deg lys.» Kirken kan lulles inn i en tilsidesettelse av Guds ord i en slik grad at vi blir som den unge mannen som sover i lastebilen sin i mørket om morgenen. Det er vårt kall å banke på vinduet til dem som kaller seg Kristi etterfølgere, men som har sovnet i sin tro. Den bankingen er en kjærlighetshandling.

- Garris Elkins/oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)