Knelende bønn

 Knelende bønn. Nei, jeg snakker om en ytre religiøs fromhet.

Apostelen Paulus ba på sine knær når han kjempet i bønn. I Ef 3,14 leser vi dette om apostelens bønneliv: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far..."

Bønnelederen Dick Eastman skriver i sin bok: 'No easy road', her i min oversettelse: 'De som lærer seg til å knele i ydmykhet og svakhet vil snart føle Guds overnaturlige kraft.'

Jeg snakker altså ikke om en lovisk eller ritualistisk rutine du må følge. Det å knele er et ytre uttrykk for et indre nådens arbeid i oss. Selv er jeg ikke i stand til å knele lenger på grunn av parkinson, jeg kommer meg rett og slett ikke opp igjen. Men jeg kan bøye mitt hjerte for Herren. Men til alle dere som er i stand til å bøye deres knær, vil jeg gjerne oppmuntre der til å gjøre det. Det er nemlig den beste stillingen å kjempe i bønn du kan benytte deg av.

Når Paulus i Galaterbrevet skriver følgende: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere" Gal 4,19), er det nok en fødende kvinne han har i tankene. Orientalske kvinner fødte ikke liggende i en seng på den tiden dette ble skrevet, men fødende på sine knær.

Fengslet av Guds kjærlighet

Alle av oss er fengslet av noe. Hvordan vi velger å leve vil indikere hva slags fengsel vi har valgt.

Da Paulus skrev fengselsbrevene sine, skrev han med førstehåndskunnskap om hva det innebar å bli fengslet. Han ble holdt bak lås og slå som begrenset bevegelsen hans. Hans naturlige tilstand avslørte hva det innebar å følge Jesus. Hans fengsling ble et sted med stor frihet og åpenbaring.

Efeserne er blitt beskrevet som alpene i Paulus’ skrift, høydepunktet i hans tale til kirken. Etter å ha skrevet tre kapitler som definerer vårt åndelige liv som mennesker som sitter med Kristus i evigheten, i kapittel fire, begynner han praktisk talt å anvende denne forståelsen på våre åndelige liv som beskriver hvordan vi bør leve.

Paulus begynner kapittel fire med ordet «Derfor». Det ordet betyr at vi bør vurdere hva han nettopp skrev når vi bruker vår tro på livets spørsmål.

«Derfor ber jeg, en fange for å tjene Herren, deg om å leve et liv som er verdig ditt kall, for du er kalt av Gud. Vær alltid ydmyk og mild. Vær tålmodige med hverandre, og ta hensyn til hverandres feil på grunn av din kjærlighet. Gjør alt for å holde dere forent i Ånden, bind dere sammen med fred» (Efeserne 4:1-3).

Å være fengslet av Gud betyr at vi ikke vil prøve å unnslippe hans kjærlighet. Vi vil leve et liv som er verdig vårt kall – et kall definert av Gud, ikke våre udisiplinerte ønsker eller en grunn tolkning av vår tro.

Vårt kall blir stengene bak som vi velger å leve. Det er et ydmykt og mildt liv som er tålmodig med dem vi er uenige med. Den gir rom for trosfeller som ennå ikke har underkastet seg fengslingen av Guds kjærlighet.

Dette kallet gjør alt for å forbli forent i Ånden og ikke prøve å finne en måte å unnslippe Guds kjærlighet til å gjøre som vi vil. Dette er bare mulig hvis vi har bundet oss til Kristi kall for våre liv – et kall som er fengslet av Guds kjærlighet og åpenbart av vår forpliktelse til Jesus og hans rike. Det er den eneste typen frihet som kan tilfredsstille vår sjel uansett hvor vårt kall fører oss.

- Garris Elkins/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Kristusmystikeren Paulus, del 2

 Ikke et vondt ord om kunnskapstilegnelse, det er ikke alt vi kan lese oss til. Det må åpenbares for oss. Slik også med apostelen Paulus. Han hadde sin samtids beste utdannelse. Likevel var det noe som manglet, og etter hvert som han modnes i troen vokser det fram en djup erkjennelse:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus..."( Fil 3,7-8)

Man har gått en stykke vei før man kommer fram til en slik djup erkjennelse, men har man først smakt den himmelske gaven er det ingen ting, absolutt ingen ting som kan måle seg med den. 

Jeg tror, som jeg skrev i forrige artikkel, at det var i Arabia, enten det var i de syriske eller jordanske ørkenområdene, i stillheten der, at apostelen Paulus hadde noen av sine syner og åpenbaringer. For absolutt stillhet er det fremste kriteriet for at vi kan høre Gud tale til oss. Og det igjen krever at vi avsetter tid. Apostelen Paulus brukte i følge sine egne selvbiografiske opplysninger som han gir i Gal 1,18, tre år før han reiste opp til Jerusalem for å møte apostelen Peter. Om han brukte tre år i ørkenen før han vendte tilbake til Damaskus, sier ikke Skriften noe om, men at han brukte tiden i bønn vet vi ut fra det Lukas skriver om i Apg 9.

Det er interessant å merke seg at Paulus brukte 14 år før han snakket om de syner og åpenbaringer han hadde. Når vi opplever noe med Gud løper vi ofte avgårde sammen dagen for å fortelle om det. Men skal vi leve et stille liv må viskaffe rom for fortrolighet og tillit. Det er ikke alltid rett å dele alt det som skjer i lønnkammeret med alle. For Paulus tok det 14 år før han delte noe av det: 

"Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale." (2.Kor 12,1-4) 

Slik uttaler en Kristusmystiker seg.

fortsettes

Kristusmystikeren Paulus, del 1

 Det var i en personlig samtale med Edin Løvås at jeg første gangen ble introdusert for begrepet 'Kristusmystikk'. Edin var vel i ordets beste betydning en 'Kristusmystiker'. Det skulle jeg oppdage etter hvert, men det er en annen historie. Siden denne samtalen med Edin har dette ordet: 'Kristusmystiker', levd i meg og skapt djupe lengsler.

Wilfrid Stinissen definerer en 'Kristusmystiker' som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil og gjennom ham...Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, at kristendommen er full av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.'

En 'Kristusmystiker' er et menneske hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er mennesker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud. 

En slik person var apostelen Paulus. Etter sin radikale omvendelse leser vi i Galaterbrevet at han trakk seg tilbake: "Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til de som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager." (Gal 1,15-18) I enkelte bibeloversettelser oversettes vers 16 slik: "å åpenbare sin Sønn i meg."

Bibelforskerne mener at Arabia er snakk om enten ørkenområdene i Syria eller Jordan.

Hva gjorde så Paulus i disse ørkenområdene? Her tilbrakte han tre år. Om det er Bibelen taus. Men vi kan være sikker på en ting, at han søkte Herren. I Apg 9 leser vi om Paulus som oppholdt seg i Damaskus. Da hadde han vendt tilbake til Damaskus og disippelen Ananias som i et syn ble bedt om av Herren Jesus selv å oppsøke Paulus får vite at en av de tingene han skal legge merke til er dette: "...skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber." (Apg 9,11) Kan det være at det er i de tre årene han oppholder seg i stillhet i den syriske eller jordanske ørkenen at han har de syner og åpenbaringer, hvor han rykkes inn i den tredje himmel, som han refererer til i 2.Kor 12. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Ikke utbrent men utøst

Elijah Gergan er en kristen fra Tibet. I 40 år har han trofast drevet et misjonsarbeid i hjemlandet. Det var bestefar til Elijah, Yoseb Gergan, som fullførste den første oversettelsen av Bibelen til tibetansk i 1948. Hans familie kan se tilbake på en kristen arv i mer enn 150 år. Her er noe han delte nylig på en samling for for kristne som driver et misjonsarbeid i Kina, i min oversettelse: 

"Da ble Elia redd ... han satte seg under en gyvelbusk, og han ønsket seg døden og sa: Det er nok! Ta nå mit liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine." (1.Kong 19,3-4)

Utbrenthet er en av de mest utbredte sosiale sykdommene i vår tid. Det oppstår når noen føler seg overveldet, følelsesmessig utmattet og ikke er i stand til å møte konstant etterspørsel. Det stjeler all glede fra en persons karriere, vennskap og familie.

Da Elia ble utbrent, følte han at han ikke hadde noe igjen å gi og var pessimistisk til livet. Apostelen Paulus var ikke fremmed for å ofre seg i tjenesten og for hardt arbeid. Han sparte seg ikke i sitt arbeid for Guds folk, og han overgikk alle de andre apostlene og sa: "men jeg har arbeidet mer enn de alle..." (1.Kor 15,10)

Til forskjell fra Elia, og til tross for hans fysiske begrensninger og sterke motstand, var Paulus i stand til å skrive fra fengselet: «Gled dere alltid i Herren» (Fil 4:4). Han beskrev livet sitt som å bli «utøst som et drikkoffer» til Gud (Fil 2:17). Paulus holdt ingenting tilbake for Herren. For ham er "å leve Kristus og å dø er vinning" (Fil 1:21).

Paulus' fullstendige eksistens var bare for Herren Jesus. Han ga villig bort livet sitt og hans villighet betydde at alt han gjorde var med Jesu tankesett. Slike "utøste" liv kan aldri bli "utbrente" liv. Mennesker uten skjult egoisme er på sikker grunn. Deres hjerter er ikke delt, og de er i stand til alltid å glede seg over Guds vilje, lovprisning og bønn. Paul var ofte alene, men aldri ensom, isolert eller i utakt! De hvis utøste liv stadig fylles opp av Den Hellige Ånd, vil aldri bli "utbrent"! 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 32

 Om det var noen i det hele tatt som kunne sette sin lit til det menneskelige så var det fariseeren Saulus, han som skulle bli apostelen Paulus. Han hadde alt på sin side. Han var "omskåret på den åttende dag, av Israels slekt, av Benjamins stamme, en hebreer av hebreere, i forhold til loven en fariseer, i nidkjærhet en forfølger av menigheten og etter loven var jeg blitt ulastelig..." (Fil 3,5-6)

La oss se littt nærmere på de fortrinnene Paulus hadde: 

1, Han var omskåret på den åttende dag.

Dette går helt tilbake til patriarken Abrahams dager. Gud hadde gitt ham dette påbudet: "I slekt etter slekt skal hvert guttebarn hos dere omskjæres når det er åtte dager gammelt." (1.Mos 17,12) Dette budet var så blitt til en evig lov i Israel, jfr 3.Mos 12,3. Hvorfor nevner Paulus dette i denne sammenhengen? Var ikke dette selvsagt siden han var en hebreer? Jo, men det var for å understreke at han fulgte Loven til punkt og prikke. Fordi han var omskåret på den åttende dag, skilte han seg ut fra ismaelittene som ble omskåret da de var 13 år! jfr 1.Mos 17,25. Og han var heller ingen proselytt som sent i livet hadde kommet til tro og dermed måtte omskjæres som voksen. Med dette utsagnet understreker Paulus at han var født inn i den jødiske tro og med alle de tradisjoner det innebærer.

2. Han var av Israels folk,

'Israelitt' var det navnet jødene brukte når de skulle beskrive det helt enestående forholdet de sto i overfor Gud. 'Israel' var jo det navnet Gud hadde gitt til Jakob når han hadde kjempet med Gud, jfr 1.Mos 32,28.Ved å kalle seg selv israelitt pekte Paulus på at hans avstamning var absolutt ren og ekte.

3. Han var av Benjamins stamme.

Det vil si at han ikke bare var en israelitt, men han tilhørte selve eliten i Israel. Benjamins stamme hadde en spesiell plass innen det israelske aristokrati.

Benjamin var Rakels sønn, og hun var Jakobs høyt elskede hustru, og av alle de 12 patriarkene var det bare han som var blitt født i det lovede land, 1.Mos 35,17-18. Det var fra Benjamins stamme den første kongen over Israel var kommet, jfr. 1.Sam 9,1-2, og det var utvilsom etter denne kongen Paulus hadde fått sitt opprinnelige navn Saul. 

Da kongeriket var blitt delt under kong Rehabean, gikk 10 av stammene sammen med Jerobeoam, og Benjamin var den eneste stammen som forble trofast mot Juda, jfr. 1.Kon 12, 21. Da de vendte tilbake fra utlendighet, var det Benjamins og Judas stammer som dannet kjernen i den nyfødte nasjonen, jfr. Esra 4,1. 

Ved den store Purim-festen som ble feiret hvert år til minne om utfrielsen som Esters bok forteller om, er den sentrale personen Mordekai, og han var av Benjamins stamme. 

Når Paulus nå slår fast at han var fra Benjamins stamme, erklærer han ikke bare at han er israelitt, men at han tilhørte Israels høyeste aristokrati.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 2

Jeg har allerede nevnt at apostelen Paulus mest sannsynlig satt fengslet i Rom da han skrev dette brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Hvorfor skrev han dette brevet? Så langt jeg kan se har han fire grunner for å gjøre det:

1. Filipperbrevet er først og fremst et takkebrev. Vi skriver år 63 eller 64 og menigheten i Filippi har nok en gang sendt ham økonomisk støtte. Dette var kjærkomment i det viktige misjonsarbeidet og hans apostoliske team drev, og purpurkremmersken Lydia som var bemidlet var nok en betydelig bidragsyter. Dette fremgår av kapittel 4 og versene 10-11: "Det har vært en stor glede for meg i Herren at dere endelig er kommet til slik velstand igjen at dere kan tenke på det jeg trenger. Dere tenkte nok også på det før, men dere hadde ikke mulighet til å gjøre noe. Jeg sier ikke dette fordi jeg har manglet noe. For jeg har lært å være fornøyd med det jeg har." At det finnes velgjørere for evangeliet er svært betydningsfullt for evangeliets fremme.

2. Brevet forteller om Epafroditus. Han er utsending fra menigheten i Filippi ikke bare for å overrekke Paulus det økonomiske bidraget fra menigheten, men det er tydelig at menigheten i Filippi også ønsker at Epafroditus skal hjelpe Paulus med ting han har behov for ut over pengegaven. Men så ble Epafroditus syk, ja, døden nær. Slik kan også skje en kristen. Når han frisknet til fikk han hjemlengsel. Dessuten var han urolig fordi han hadde fått vite at menigheten i Filippi var bliitt bekymret for ham. Dette er en av årsakene til at Paulus skrev. Han ville berolige dem i Filippi som var engstelige for Epafroditus. Jfr Fil 2,25-30.

3. Den tredje grunnen til at Paulus skriver er at han vil oppmuntre forsamlingen i Filippi i de prøvelsene menigheten sto oppe i, jfr Fil 1,28-30. 

4. Sist, men ikke minst, er det et brev om kristen enhet! I den kristne forsamlingen i Filippi var det to kvinner som hadde kranglet, og de var en fare for freden og samholdet i forsamlingen. Dette måtte Paulus ta tak i og rydde opp i, jfr Fil 4,2. Dessuten fantes det vranglærere som forsøkte å få medlemmene av forsamlingen i Filippi til å vende seg bort fra sannheten, jfr Fil 3,2.

Men først og fremst er Filipperbrevet et brev om den kristne gleden, en glede man kan eie til tross for omstendighetene. Det er ikke en glede som er klistret utenpå, men som kommer fra djupe indre kilder.

fortsettes

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 1

Det passer veldig bra å studere brevet Paulus skrev til den kristne forsamlingen på europeisk jord i disse koronatider. Filipperbrevet er nemlig mest sannsynlig skrevet fra et fengsel i keiserhovedstaden Rom. Paulus opplevde en tid av fysisk begrensning, sosial distanse, uro og lidelse. Bildet halter selvfølgelig, fordi Paulus lider på grunn av Kristus. Hans lidelser kan ikke sammenlignes med våre, idet han måtte tåle å bli mishandlet for Kristi skyld - men rammene, den fysiske begrensningen kan vi kjenne oss igjen i. Men selv om Paulus sitter fengslet er likevel brevet han skriver til forsamlingen i Filipppi, så fylt av glede, av håp, av mot - men også av himmellengsel og Kristus-fokus. 

Filipperbrevet er et brev hvis innhold er lykke og glede, midt i trengselstider. Det er det mest lyriske og gledesfylte brev apostelen Paulus skrev. Selv om han kommer med noen advarsler, når han skriver dette brevet, synes det ikke som om noen spesielle grunner for å formane forsamlingen i Filippi, slik han måtte gjørecdet med forsamlingen i Korint. 

I noen bibelstudier fra Apostlenes gjerninger har jeg omtalt ganske grundig hvordan den kristne forsamlingen i Filippi ble grunnlagt, mest sannsnlig i år 50 etter Kristus, så jeg jeg skal ikke gå inn på det like grundig her. Jeg henviser derfor til disse bibelstudiene fra Apostlenes gjerninger som tidligere er publisert her på bloggen. Men for sammenhengens skyld må jeg nevne følgende:

Som med så mye annet i apostelens liv skyldtes meninghetsplantingen i Filippi Guds overnaturlige inngripen og ledelse. Det skjer i form av et syn. Paulus hadde forlatt Troas i provinsen Asia (et landområde i det nåværende Tyrkia), og reist til Makedonia i det nåværende Hellas. Målet var å etablere en menighet i Filippi. Dette skjer under hans andre misjonsreise. Filippi lå strategisk plassert ved hovedveien som forbandt de østlige provinsene av Romerriket, med Roma. Filippi ble med tiden den ledende byen i Makedonia, og i år 42 før Kristus ble byen en romersk koloni. Det innebar at byen fikk den høyeste status en provinsby kunne inneha. Dermed kunne man drive handel, ha og overføre eiendom, og man kunne sågar være medlemmer av den sivile romerske rett. Og, sist, men ikke minst: det betydde at byens innbyggere også kunne bli romerske borgere hvilket ga dem en rekke rettigheter.

Den kristne forsamlingen i Filippi besto av forskjellige etniske grupper, kulturer og sosiale klasser - de fleste var nok likevel fattige. Vi finner beretningen om grunnleggelsen av denne menigheten i Apg 16. Det var for eksempel i Filippi at den første personen ble omvendt på eropeisk jord, nemlig purpurkremmersken Lydia, en forretningskvinne som tilhørte overklassen. Kanskje var det i hennes hus at menigheten i Filippi ble konstituert. Det vaar også i Filippi at Paulus ble arrestert for å ha drevet onde ånder ut av en person. Det var også her at en fengselsbetjent ble kristen og døpt med hele sitt hus, etter å ha vært vitne til Guds undergjerninger. 

fortsettes

Når teologen tar feil og apostelen har rett

Noen ganger er det lett å avsløre vranglære. Som når presten og teologen  Helge Hognestad i en debattartikkel i avisen Vårt Land nylig  slår fast at 'Jesus døde ikke for våre synder'. Har man lest sin Bibel finner man at apostelen Paulus sier det stikk motsatte! Apostelen siterer det som trolig er en tidlig kristen trosbekjennelse:

"For jeg overgav blant dere de første ting jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene..." (1.Kor 15,3)

Dette hører altså med til barnelærdommen. Når Saulus ble en etterfølger av Jesus, er noe av det aller første han blir opplært i dette at Kristus døde for våre synder. Og ar det skjer i følge Skriftene. Det vil si: de gammeltestamentlige profetiske forutsigelsene om den Messias som skulle komme. Kanskje er det disippelen Ananias som underviser Saulus om dette, kanskje er det Barnabas. Uansett er dette noe av det aller første Saulus, han som skulle bli apostelen Paulu, blir undervist i når han blir en etterfølger av Jesus. 

Så når en prest og teolog står frem og skriver at 'Jesus døde ikke for våre synder' og Bibelen er krystallklar på det motsatte, er det ikke så vanskelig å se hvem som har rett, og hvem som lærer feil, og det burde ikke være vanskelig å sette apostelens ord over prestens og teologens. Vel og merke om man har Skriften som autoritet

For alt som blir åpenbaret er lys - behovet for åpenbaring, del 2

I det brevet Paulus skriver til menighetene i Galatia-området, kommer han med noen selvbiografiske opplysninger, som han ikke gjør noe annet sted i sine brev. Han forteller om hva som skjedde etter at han hadde hatt sin skjellsettende opplevelse på veien til Damaskus i Syria:

'Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og vendte siden tilbake til Damaskus.' (Gal 1,17-18)

Det er alt vi får vite. Det vil si han avdekker for oss noe vesentlig for oss i to tidligere vers i det samme kapitlet, som det er viktig å få med seg. Vers 15-16: 'Men da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod...'

Først en parentes: 2011-oversettelsen bruker ordene: 'åpenbare sin Sønn for meg.' mens Norsk Bibel, som jeg bruker, benytter 'i meg'. Begge deler er korrekt oversettelse.

Etter sin dramatiske omvendelse til Jesus, trengte altså Paulus å være for seg selv. Det ville vært naturlig for ham å dra opp til Jerusalem, for å tilbringe tid i menigheten der sammen med de andre apostlene, men Paulus trekker seg tilbake til et sted 'i Arabia', sannsynligvis til de syriske ørkenområdene. Han tiltrekkes av ørkenen og ødemarkene, som så mange andre Gudsmenn før ham. I ørkenen formes et menneske som er kalt av Gud. Der i stillheten taler Gud.

Jeg tror at mange av de åpenbaringe Paulus fikk får han her, i den syriske ødemarken. Her ble evangeliet åpenbart for ham.

Saulus, han som skulle bli den store hedningemisjonæren Paulus, hadde bakgrunn som fariseer, og kjente godt til de hebraiske skriftene, til de messianske profetiene. Likevel fikk han ikke med seg at disse messianske profetiene fikk sin oppfyllelse i Jesus. Dette måtte åpenbares for ham. Han forklarer dette slik i 2.Kor 3,14-16:

'Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over øynene deres når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.'

Det er altså mulig å lese Skriften, og ikke forstå eller få med seg noe som helst. Det må åpenbares for oss og det kan bare skje gjennom Den Hellige Ånd.

fortsettes

Billedtekst: Den syriske ørkenen. Foto: Wikipedia

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Begrensningenes muligheter

Jeg synes det er interessant at apostelen Paulus skrev mange av sine brev fra en mørk fengselscelle, under mye lidelse.

Det sier ikke så rent lite om at menneskelige begrensninger, kan bli Guds muligheter, For hadde de brevene blitt til under andre omstendigheter? Og om det, ville de innholdt det samme som Paulus skrev i sine såkalte fangenskapsbrev?

Det er mange ting i et menneskes liv som tilsynelatende kan begrense oss. Som kronisk sykdom. Det er sikkert mange ting som Paulus kunne ha tenkt seg, enn å sitte fengslet. Steder han ville ha reist til. Menigheter han ville ha besøkt. Mennesker han ville ha sett igjen. I stedet satt han innelåst, og led mye.

I Romerbrevet skriver han dette om Gud:

'... hvor uutgrunnelige Hans veier.' (Rom 11,33)

Guds veier er ikke alltid våre veier, og våre veier er ikke alltid Guds veier.

Gud har en vei i alt.

I Salme 77 sier salmisten Asaf:

'Gjennom havet gikk din vei, dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent.' (v.20)

Jeg har funnet at dette er sant: Gud bruker begrensningene i våre liv til å tjene sine hensikter med våre liv, og av og til, oftere enn vi tror og liker er det Han som setter dem.

Viktig navneendring

Troen setter spor. Hos enkelte, djupe spor og ingen ting er mer kroppsliggjort enn den kristne troen. Den handler ikke først og fremst om ord, om teorier, men om liv, levd liv.

Saulus fikk et overveldende møte med Den oppstandne Kristus. Hans liv ble ikke bare snudd på hodet, det ble totalt forvandlet etter hvert som Kristus vant skikkelse i ham.

For å markere at møtet med Den oppstandne hadde endret hans livskurs, endret også Saulus sitt navn til Paulus. Det skjer muligens i forbindelse med hans dåp. I hvert fall dukker navnet Paulus opp etter dåpen, og etter at han blir sendt ut fra menigheten i Antiokia:

"Saulus, som også ble kalt Paulus..." (Apg 13,9)

Hvorfor valgte han dette navnet?

Det vet vi ikke sikkert, men kanskje det hadde noe med navnets betydning. Paulus betyr nemlig: 'liten'. Saulus derimot betyr: 'den betydningsfulle', eller 'den etterspurte'.

Et møte med Gud forvandler oss fra å være viktige i egne øyne, til å bli små.

Vitnesbyrdet til døperen Johannes var dette: "Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta." (Joh 3,30) Eller som Erik Gunnes oversetter det: "Han skal vokse, jeg skal svinne bort."

Og apostelen Paulus avlegger selv følgende sterke vitnesbyrd:

"Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,19b-20a).

Kan det bli noe mer radikalt?

- Vi må bare beklage på vegne av Paulus

"Høyst ærede Feliks! Det har kommet oss for øre at De i går hadde en samtale med Paulus, som både opprørte og skaket Dem og Deres kjære Drusilla, Vi kan ikke annet enn å beklage på vegne av vår menighet. Paulus skal, i følge det vi er blitt fortalt, ha snakket med Dem, høyst ærede Feliks om både rettferdighet, avhold og en kommende dom! Kjære Feliks, De må ikke ta dette alvorlig. De forstår, ærede Feliks, at det ikke er for ingenting de kaller denne mannen for 'pratmakeren'. Av og til snakker han over seg selv. Han har bakgrunn som fariseer, og det forklarer jo en del. Men det er ingen unnskyldning for hans oppførsel. De er jo en mann med en høyt betrodd stilling, og Deres hustru er jo datter av selveste kong Agrippa I. Man snakker jo ikke slikt til mennesker i Deres stilling. Så igjen, vi ber Dem vennligst vise nåde, og tilgi denne krenkelsen. Riktignok snakker Paulus mye om nåde, men han tar helt feil når han snakker om en kommende dom. Du forstår: det finnes ingen dom. Ganske enkelt fordi Gud ikke er vred. Gud er bare god. Så vi kan berolige Dem, ærede Feliks, at ingen ting kommer til å ramme dem. Verken nå eller i fremtiden. De har kanskje hørt om at to av våre medlemmer døde samme dag, men det hadde ingen ting med noen dom å gjøre. Slikt hører bare med i fortellingene til jødene. De inneholder for det meste misoppfatninger og rent ut vrengebilder av Gud.

Så, ærede Feliks, vær ikke redd. De trenger heller ikke bekymre Dem om dette snakket om avhold. Det er bare lovisk, og hører med til eventyrene jødene har skrevet om. Og skulle De nå høre noen kristne snakke om fortapelsen, så kan vi også berolige Dem, høyst ærede Feliks, at dette bare er noe dennesidig.

Så igjen, høyst ærede Feliks. Vi håper De nå er beroliget. Igjen ber vi om unnskyldning for Paulus. Han mente sikkert ikke å skake Dem og Deres hustru med slike forferdelige ting som en kommende dom. Den dommen gjelder ikke lenger. De forstår, vi som besøker Dem i dag, har hørt fra Ånden, vi har et større lys enn Paulus. Han talte bare over seg. Nyt livet, vær glad og husk Gud er bare god. Om de skulle lure på hvem vi er, så er vi tilhengere av Nikolaus. Populært kalles vi nikolaitter. Men glem det, vi er bare mennesker som er frelst av nåde og vår bekjennelse er enkel: Gud er bare god."

Skrevet i dag 3. søndag i advent 2017 på bakgrunn av en del kommentarer som handler om den nye nådelæren. Originalhistorien finnes i Apg 24,24-27

Apostlene og den overleverte troen

Mens juni er i ferd med å gli over i juli og sommeren er på sitt høyeste, feirer vi apostlene. Under gudstjenesten i går feiret vi apostlene Peter og Paulus, og i dag, på den siste dagen i juni feirer vi De 12 apostlene.

Og det er all god grunn til å feire! I Efeserbrevet kan vi lese: "Så er dere da ikke lenger fremmede og utledninger, men dere er Guds hellige medborgere og Guds husfolk, BYGD OPP PÅ APOSTLENES OG PROFETENES GRUNNVOLL, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv..." (Ef 2,19-20)

Vår tro er en overlevert tro - fra apostlene. Det er ingen tro som skal eller for den saks skyld kan tilpasses tiden vi lever i. Den er gitt en gang for alle: "... den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3) Det får bli så umoderne det bare vil, og så i utakt med tidens skiftende meninger, troen kan vi ikke tukle med. Det handler om troen "en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. På en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen i følge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden."

Amen!

Så vil noen av mine lesere sikkert reagere på ordet "katolsk", men dette ordet betegner ikke et bestemt kirkesamfunn, men "det som overenstemmer med helheten". En av kirkefedrene, Vincent av Lerins sa det slik: "Katolsk er det som tros over alt, og er blitt trodd av alle til alle tider."

I dag endres mye av dette. Det sås tvil om så mangt, og mantraet er at at vi må definere troen for en ny generasjon og den må tilpasses vår tid.

Men da er det ikke den apostoliske troen vi snakker om. Da er det en redefinert tro, og da er den ikke lenger den troen som ble overlevert eller overgitt fra apostlene.

Den moderne troen er ikke noe for meg. For den troen frelser ikke. Jeg vil holde meg til det som er den apostoliske troen. Den holder nemlig for tid og evighet. I den betydningen er også jeg katolsk. Det håper jeg du også er.

"... strid for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud v.3)

Og de første kristne var kjent for at de holdt seg til "APOSTLENES LÆRE ..." (Apg 2,42)

Forsøk på en kronologi over Paulus' liv og brev, del 1

Jeg har lenge hatt lyst til å forsøke meg på finne frem til en kronologi over apostelen Paulus' reiser og brev. En slik kronologi kan være til stor hjelp for oss når vi studerer brevene i Det nye testamente. Jeg bruker ordet 'forsøk' helt bevisst, fordi det hersker uenighet mellom bibelforskerne når det gjelder de årstallene som jeg gjengir her i denne artikkelen. Men de gir oss likevel en viss pekepinn på når det skal ha skjedd. Et hjelpemiddel har vært de datoene vi kjenner: Kong Aretas av Syrias død i år 40 e.Kr, begynnelsen på regimet til keiser Claudius Caesar som keiser av Rom i år 41 e.Kr, Herodes Agrippa som dør i år 44. e.Kr og etterfølgeren etter Feliks som prokurator i Judea, Porcius Festus, i år 60 e.Kr.

Her er en oversikt over reisene og periodene apostelen Paulus satt fengslet og årstallene for menighetenes grunnleggelse:

37-40: Paulus i Damaskus
47-49: Første misjonsreise
50: Apostelmøtet i Jerusalem
52: Menigheten i Korint blir grunnlagt
50-53: Andre misjonsreise
50: Menigheten i Filippi blir grunnlagt
51: Menigheten i Tessaloniki blir grunnlagt
53: Menigheten i Efesos blir grunnlagt
54-56: Menigheten i Kolossæ blir grunnlagt
53-57: Tredje misjonsreise
54-56: Paulus oppholder seg i Efesos i to år
58: Paulus blir arrestert i Jerusalem
58-60: Paulus i fengsel i Cæsarea
60-61: Reisen til Rom
61-63: Fengsel i Rom
63-67: Reiser etter fangenskapet i Rom
67: Martyrium

Her er en oversikt over når apostelen Paulus skrev sine brev:

51: 1.Tessalonikerbrev
51-52: 2. Tessalonikerbrev

Hva angår Galaterbrevet så er det to muligheter for tidfestelse:
1) År 48 - hvis han skriver til menighetene i Sør-Galatia
2) År 52 - hvis han skriver til menighetene i Nord-Galatia

Våren 56: 1. Korinterbrev
Høsten 56: 2. Korinterbrev
57: Romerbrevet
60-62: Efeserbrevet
60-62: Filipperbrevet
60-62: Kolosserbrevet
60-62: Brevet til Filemon
62. 1.Timoteus
63: Brevet til Titus
67: 2. Timoteus

(fortsettes)

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 3

Her følger tredje og siste del av sammendraget i undervisningen til Roland Allen. Første del ble publisert tirsdag 21. oktober, andre del den 24.oktober:

7. Dåp og ordinasjon for lederskap
Det lokale fellesskapet har noe det skulle ha sagt når det gjelder å teste kandidatene både når det gjelder dåp og valg av eldste. Eldste velges blant medlemmene av menigheten.

8. Økonomi
Hans økonomiske politikk var en del av hans arbeidsmetode:

* Han søkte ikke økonomisk hjelp for seg selv og mottok heller ikke penger fra de han preket for. (Apg 18,3;20,33-35;1.Kor 9,3-18;1.Tess 2,8;2.Tess 3,7-8)

* Enkelte ganger mottok han støtte fra andre menigheter. (Apg 18,4-5;Fil 4,14-18;2.Kor 11,7-9)

* Han administrerte ikke lokalmenighetens økonomi.

9. Autoritet og disiplin
Paulus hersket ikke over de nye menighetene, men tjente dem og appellerte til dem ut fra den åndelige autoriteten som var ham gitt. Han overlot ansvaret med å disiplinere til den lokale menigheten. (1.Kor 5.1-5;2.Tess 3,11-15) De lokale menighetene var selvstyrte.

10. Enhet
Paulus' forståelse av enhet var åndelig, det viktige var at den åndelige enheten fikk et uttrykk:

* den kunne ikke uttrykkes likt alle steder
* den kunne ikke unngå å fremstå i vital enighet
* den kunne ikke påtvinges gjennom tvang
* den måtte komme til uttrykk i ytre enhet

Den måten Paulus skapte enhet på:

* Paulus avviste å overføre Loven og skikkene til kirken i Judea til de fire provinsene

* Han avviste å sette opp en sentral administrasjon med en autoritet som hele kirken skulle underordne seg.

Måten Paulus underviste om enhet på:

* Han underviste om enhet ved å ta den for gitt
* Han brukte til fulle sin posisjon som mellomledd mellom jøde og greker.
* Han opprettholdt enhet ved å initiere og oppmuntre gjensidig kjærlige handlinger.
* Han oppfordret til en konstant bevegelse av kommunikasjon mellom kirkene.

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 2

Her følger andre del av sammendraget i undervisningen til Roland Allan (bildet) Første del ble publisert tirsdag 21. oktober:

4. Tegn og under som en del av forkynnelsen
Åndens kraft som gir seg utslag i tegn og under var viktig i misjonsarbeidet av flere årsaker: a) Miraklene fikk tilhørernes oppmerksomhet. b) Mirakler hadde en universell aksept som bevis på det guddommeliges inngripen. c) Miraklene var en god illustrasjon på den kristne tros innhold. d) miraklene understreket innholdet i frelsen (Apg 14,3 og 8-10;16,18;19,11-12;20,9-10 og Rom 15,18-20)

5. Forkynnelse av evangeliet - evangelisering
Måten Paulus preker på er veldig interessant. Hans holdning er full av sympati, mot, respekt, tillit og ydmykhet. Budskapet er enkelt og klart, og full av basisinnholdet i evangeliet. Budskapet er tilrettelagt for tilhørernes kunnskapsnivå og forståelse. (Apg 13,16-43;14,11-18 og 17,22-34).

6. Undervisning - menighetsplanting
Paulus trener og underviser de første som kommer til tro. Han grunnlegger selvstendige selvforsørgende menigheter. Han trener og velger ut ledere. Menighetene var ikke avhengige av det apostoliske teamet for lederskap. (Apg 14,21-23;15,36 og 16,40)

Paulus gav videre tradisjonen med å undervise til de nye menighetene, innholdet i evangeliet, de to sakramentene, Det gamle testamente og regler for det kristne livet.

Han forlot de nystartede menighetene ganske raskt. De som ble omvendte under hans tjeneste ble misjonærer. Menighetene ble selv-propaganderende. (1.Tess 1,7-8)

Det er fire ting som er nødvendige for å plante en menighet:

* Grunnleggende undervisning for tro og liv (1.Kor 4,17 og 15,1-4)
* To ordninger - dåp og Herrens måltid (Apg 16,14-15 og 32-34;1.Kor 1,14-17 og 11,23-26)
* Eldste - valgt innad i de nye menighetene (Apg 14,23)
* Skriftene (2.Tim 3,16-17)

(fortsettes)

Misjonsmetodene til Paulus - eller våre? Del 1

Jeg har gitt meg i kast med en bok som så absolutt forlengst burde ha vært oversatt til norsk! Den er skrevet i 1912 og er virkelig et pionerarbeid. Dessverre er det ingen som så boken som betydningsfull nok til å oversette den når den kom ut, og i dag finnes det vel ikke noe forlag som vil satse på en bok som er over 100 år gammel?

Det er dumt. For om mange som er opptatt av Guds rike hadde lest boken: Missionary Methods - St.Paul's or ours ville vi sett en ny bevissthet om nytestamentlige prinsipper for både misjonsarbeidet og for menighetsbygging.

Boken er skrevet av Roland Allan (bildet), en anglikansk prest som er blitt beskrevet som 'pioner, profet og prest'. Han var misjonær i Kina og opplevde det grusomme Boxeropprøret, som førte til så mange misjonærers død, men måtte avbryte sin tjeneste av helsemessige årsaker.

Jeg har forsøkt å oversette noen av prinsippene Roland Allan arbeidet etter. Dette er basert på en sammenfatning som Jonas Melin har gjort. Han er pionerkonsulent i Svenska Alliansemissionen, og leder for Nätverket Anabaptist i Skandinavia. Han er en aktiv blogger og skriver svært mye interessant på sin blogg: http://barnabasbloggen.blogspot.no/

Gjør gjerne denne oversikten til et personlig bibelstudium. Finn frem Bibelen din og les henvisningene til Den Hellige Skrift:

MISJONSMETODENE TIL PAULUS
Paulus plantet menigheter i de fire romerske provinsene: Galatia, Makedonia, Akaia og Asia (Apg 13-20). Han hadde en misjonsstrategi:

1.Team-arbeid - det apostoliske teamet
Paulus arbeidet alltid i et team. Det første teamet besto av Paulus, Barnabas og Johannes Markus. Det andre av Paulus, Silas, Timoteus, Lukas. Titus og andre. Menn og kvinner ble hans medarbeidere. Teamet var også en treningsarena for nye arbeidere. Teamet fungerte som modell-fellesskap med sine ulike gaver. Selv ikke Paulus kunne gjøre arbeidet alene. (Apg 13,4-5;15,39-16,3; 10-11 og 19,22)

2. Strategiske punkter
Paulus valgte viktige byer som sentre for evangelisering og misjon. Han plantet menigheter i strategiske byer og gav dem ansvaret med å evangelisere omgivelsene (Apg 16,12;19,1,9-10 og 1.Tess 1,7-8)

3. Forkynnelse til målgrupper
Når Paulus kom til en by forsøkte han først å nå de menneskene som var åpne. Ofte forkynte han først til jøder og gudfryktige hedninger. Han søkte de som hadde et åpent sinn. Så preket han til alle han fikk muligheten til. (Apg 13,5;14,1;16,13;17,2, 10 og 17)

Hva apostelen inderlig lengtet etter for menigheten i Roma - og min lengsel

Som jeg har nevnt i en tidligere bloggartikkel har jeg begynt å lese Romerbrevet ennå en gang. I innledningen til dette brevet, skriver apostelen Paulus hvordan han har lengtet etter å besøke den kristne forsamlingen i Roma. Det er blitt et bønneemne han stadig vender tilbake til, og han begrunner også hvorfor:

"For jeg har lengtet etter å se dere, så jeg kan gi dere del i en Åndens gave for å styrke dere - eller rettere sagt: for at dere og jeg sammen kan bli oppmuntret ved vår felles tro." (Rom 1,11)

Det er tre ting jeg merker meg i dette verset:

1) Kristus har gitt ulike tjenestegaver til sin kirke, og i kraft av denne tjenestegaven kan Kristi kropp få del i Åndens gaver. Dette hjelper meg til å se betydningen av å verdsette de gavene Kristus har gitt sin kirke.

Ignatios, en av de første biskopene for menigheten i Antiokia i Syria, skriver i sitt brev til forsamlingen i Efesos om biskopens tjeneste: "For Jesus Kristus, vårt urokkelige liv, er Faderens vilje, likesom biskopene, som er innsatt over den vide jord, er i pakt med Jesu Kristi vilje. Derfor sømmer det seg for dere å løpe i samsvar med biskopens vilje, hva dere også gjør. Deres presbyterium, som bærer sitt navn med rette og er verdig for Gud, er nemlig bundet sammen med biskopen som strengene til harpen."

2) Verset sier mye om betydningen av kirken og hva den er. Det handler om et fellesskap hvor vi er bundet sammen, og gjensidig avhengige av hverandre.

Mer enn noensinne ser jeg betydningen av at vi trenger å modellere et eksempel på hva en menighet er. Vi må forlate drømmene våre om menigheten, og begynne å leve den.

3) Det siste jeg legger merke til er dette: vår felles tro.

Det er et ord rett inn i vår tid som er så preget av individualismen og den hjemmesnekrede tro. Det er ikke snakk om "min tro" og "min overbevisning", som om jeg velger hva jeg selv vil tro. Det er snakk om "èn tro", jfr Ef 4,5 og det er den tro "som de hellige èn gang for alle har fått overlevert" (Jud v.3) Det er apostlenes tro, slik vi finner den uttrykt blant annet i den nikenske trosbekjennelsen.

På bildet ser vi opptagelsen av et nytt medlem av den økumeniske kommuniteten i Taize. Denne kommuniteten er et eksempel på et fellesskap som modellerer sann kristen tro og etterfølgelse.