Knelende bønn

 Knelende bønn. Nei, jeg snakker om en ytre religiøs fromhet.

Apostelen Paulus ba på sine knær når han kjempet i bønn. I Ef 3,14 leser vi dette om apostelens bønneliv: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far..."

Bønnelederen Dick Eastman skriver i sin bok: 'No easy road', her i min oversettelse: 'De som lærer seg til å knele i ydmykhet og svakhet vil snart føle Guds overnaturlige kraft.'

Jeg snakker altså ikke om en lovisk eller ritualistisk rutine du må følge. Det å knele er et ytre uttrykk for et indre nådens arbeid i oss. Selv er jeg ikke i stand til å knele lenger på grunn av parkinson, jeg kommer meg rett og slett ikke opp igjen. Men jeg kan bøye mitt hjerte for Herren. Men til alle dere som er i stand til å bøye deres knær, vil jeg gjerne oppmuntre der til å gjøre det. Det er nemlig den beste stillingen å kjempe i bønn du kan benytte deg av.

Når Paulus i Galaterbrevet skriver følgende: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere" Gal 4,19), er det nok en fødende kvinne han har i tankene. Orientalske kvinner fødte ikke liggende i en seng på den tiden dette ble skrevet, men fødende på sine knær.

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 12

Kol 2,1: Paulus gir oss i det første verset i kapittel 2 et helt unikt innblikk i sitt liv som apostel: "Jeg vil at dere skal vite hvor hardt jeg kjempet for dere og for dem i Laodikea, og for alle de andre som ikke har møtt meg ansikt til ansikt." Apostelen gjennomgår altså en kamp for kristne han aldri har sett, men som han som apostel likevel hadde et forhold til. Dette forteller meg mye om genuin omsorg og kjærlighet. Det er mulig å kjenne tilhørighet til andre kristne, selv om vi ikke har møtt dem. Det skyldes at vi tilhører samme kropp, og når ett lem på denne kroppen lider, lider alle med. Når et lem gleder seg, fryder de andre lemmene seg også.

Paulus nevner laodikeerne sammen med kolosserne. Det fantes på denne tiden tre byer i Lykus-dalen: Laodikea, som vi kjenner fra et av sendebrevene i Åpenbaringen, Hierapolis og Kolossai, og de var kristne i dem alle tre.

Det greske ordet som på norsk oversettes med 'hvor hardt jeg kjempet' er veldig beskrivende. Det er ordet 'agon' hvor vi henter vårt 'agoni' fra. En bokstavelig oversettelse v dette ordet er 'dødskamp'. Det sier ikke så rent lite om den kampen Paulus kjempet for disse kristne som omtales her, og som han altså ikke har sett!

Men hvordan utkjempet så Paulus denne kampen. Jeg forestiller meg at det skjedde på minst to plan: 

1. I BØNN

Det er rimelig å anta at denne kampen ble utkjempet i bønn. Paulus innleder jo brevet til den kristne forsamlingen i Kolossai med at han "takker jo alltid Gud... når vi ber for dere." (Kol 1,3) og videre i 1,9 skriver han at de "ikke har holdt opp med å be for dere". Mot slutten av brevet forteller han om en av deres egne, muligens menighets egen forstander, Epafras, som er kjent for at han "kjemper alltid for dere i bønn", jfr 4,12. Andre oversettelser, som Norsk Bibel 88, bruker ordene "strider i bønn" om forbønnstjenesten til Epafras. 

Men Epafras var ikke alene om å stride i bønn. Paulus kjempet også i bønn for de kristne i dette dalføret. Overfor menigheten i Efesos avdekker Paulus at "vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet" (Ef 6,12). I samme sammenheng beskriver også Paulus den åndelige rustningen, og vi tar den på oss i bønn: "Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud. Be alltid i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige..." (v.18)

Vi må også huske at denne bønnekampen for kolosserne og laodikerne utkjempes i et fengsel! Apostelen Paulus er 'i karantene', for å sammenligne dette med nedstegningen i forbindelse med epidemien vi opplever. Men dette hindrer ikke Paulus fra å gå bønneveien. Den er fri. 

2. KAMPEN FOR DEN APOSTOLISKE TROEN 

Paulus kjempet også på en annen front. Mot den faren den gnostiske villfarelsen representerte. Det er jo en av grunnene til at han skriver dette brevet til menigheten i Kolossai. Dette var avgjørende viktig for å grunnfeste dem i den sanne troen. Det var mye som sto på spill.

fortsettes

Profetisk: Be fram den fjerde Aliyah-bølgen

I dag blåser Guds Ånd over de tørre bein i dalen, slik profeten Esekiel profeterte om. Jøder i landflyktighet gjør Aliyah og vender hjem til hjemlandet Israel. Denne hjemkomsten er en bokstavelig oppfyllelse av mer enn 700 skriftsteder som inneholder profetier om at jødene ville komme tilbake til Israel etter at de i år 70 hadde blitt spredt til alle jordens nasjoner. Nå oppfordrer den internasjonale bønnelederen Rick Ridings, som sammen med kona Patricia,, har ansvaret for bønnehuset Succat Hallell forbedere over hele verden til å b om en ny bølge med Aliyah.

Rick Ridings skriver:

"Så hvis vi ser på  moderne historie, har det vært det jeg vil kalle tre store bølger av Aliyah, av jødiske folk som vendte tilbake til Israel. Og da jeg  begynte å undersøke litt mer om dette begynte jeg å innse at hver store bølge av Aliyah ble født, det skjedde ikke bare, den ble født i bønn, den ble innledet av en bevegelse av bønn, som var kraftig, det var djupt, det var utholdende stridende bønn, som kunne føde Guds hensikter for at Aliyah-bølgen skulle komme fram, og jeg tror vi gjør oss klare nå for den fjerde store Aliyah-bølgen.

DEN FØRSTE BØLGEN: 1881-1914

Den første store Aliyah-bølgen skjedde fra årene, 1881 til 1914. Mange mennesker er ikke klar over at mannen som skrev den veldig kjente salmen i den engelsktalende verdenen, It Is Well With My Soul, Horatio Spafford, flyttet hit, til en stor kostnad, til Jerusalem i 1881. Han begynte på noe som senere ble kjent som den amerikanske kolonien, men faktisk var det omtrent halvparten amerikansk og omtrent halvparten svensk, men de var store forbedere som hadde hørt Herrens ord.

Faktisk var det de religiøse tidsskrifter fra den tiden som spottet de som trodde at det ville bli en bokstavelig tilbakevending av det jødiske folket tilbake til dette landet, at det ville være en bokstavelig gjenfødelse av en moderne nasjonalstat Israel i dette hjemlandet til Jødiske folk og at til slutt Jesus, Yeshua, ville komme tilbake for å regjere her, fra dette landet.

Og derfor ble han hånet for sin tro og disse veldig bokstavelige tolkningene av Bibelen. Men Horatio Spafford og gruppen mennesker som samlet seg rundt ham, begynte å gå i forbønn, de var det første moderne bedehuset i Jerusalem.

De ba timer i døgnet i Jerusalem, for Jerusalem, for at det jødiske folket skulle komme tilbake og gjøre Aliyah, og det er interessant da de begynte å gjøre dette, begynte Gud å si, vel, vær forberedt. Hvis du skal be i tro, vær forberedt på dem.

Så de startet suppekjøkken, et sykehus, de startet et barnehjem og de forberedte seg på denne Aliyah-bølgen, og utrolig nok kom en ganske stor bølge av jemenittiske jøder, jøder som bodde sør i Saudi-Arabia i Jemen. De var veldig veldig fattige, da de kom hit etter å ha kommet over ørkenen, veldig fattige, veldig fillete klær, ble de avvist av de fleste av de få jødiske menneskene som allerede bodde her, som var mer fra en europeisk bakgrunn og rikere og ikke virkelig forholdt til disse jemenittiske jødene som kom.

Men denne gruppen av forbødere, dette første bedehuset hvor man ba timer om dagen, var forberedt for dem og de lagde i stand mat for dem, de tok vare på dem, de skjermet dem, faktisk var det til et slikt punkt at Jemenittiske jøder la til en side i sin offisielle bønnebok for alltid og alltid for å hedre Horatio Spafford og be om Guds velsignelse over familien hans som hjalp dem med å lage Aliyah.

DEN ANDRE BØLGEN: 1948-1951

Så denne første store bølgen av tusenvis av jøder kom tilbake mellom 1881 og 1914, men den ble født og den ble opprettholdt av denne bønnebevegelsen som senere skulle bli kalt Den amerikanske kolonien. Så gikk det mange år, og det kom en annen stor bølge, selvfølgelig etter andre verdenskrig, da fra 1948 til 1951, da enorme antall, titusenvis av jødiske flyktninger måtte forlate muslimske land, de ble tvunget ut og de måtte tilbake hit, selvfølgelig var det jødene som hadde overlevd holocaust i Europa, men nok en gang hadde hele Aliyah-bevegelsen blitt født og forberedt i bønn.

I Bible College of Wales var det en mann ved navn Reese Howells, og han hadde omtrent hundre studenter, og de ba noen ganger timer om dagen for at det jødiske folket skulle kunne komme tilbake til hjemlandet, for at denne nasjonen skulle bli gjenfødt som profetert i Skriften, og de trodde på det Guds ord sa.

De startet også på barnehjem for jødiske barn som måtte flykte fra nazistene, de tok vare på dem, og så var det denne kombinasjonen igjen, av bønn og praktisk kjærlighet og trøst til det jødiske folket, og denne store bølgen av Aliyah fant sted fra 1948 til 1951.

DEN TREDJE BØLGEN: 1989-1990

Så var det lang tid med en liten mengde som gjorde Aliyah, men den tredje bølgen startet igjen i 1989 med Berlinmurens fall og spesielt innen 1990, med sammenbruddet av det som kalles jernteppet til det kommunistiske grepet som det hadde på jødiske folket i Sovjetunionen og dens satellitter, det var et annet stort trekk av Aliyah,, men nok en gang ble det forberedt i bønn.

Noen som leser dette er gamle nok til å huske noen pionerer i bønn, mennesker som Shelley Schaberg, Gustav Scheller, Roland Smith og flere andre som ble brukt av Herren til å forberede veien, gikk inn i Sovjetunionen på bønnereiser, gikk inn i Øst-Tyskland, Vest-Tyskland på bønnereiser, og de ba og de oppmuntret til starten av bønnebevegelser i Tyskland. 

I Vest-Tyskland var det en så stor bevegelse av Gud som bekjente nazistenes synder og ba Gud om å helbrede landet sitt, og til slutt endte de med å vaske føttene til jødiske troende og bekjenne forfedrenes synd og til alles store overraskelse. Berlinmuren som så så umulig ut, falt plutselig ned.

Det var en plutselig reversering, faktisk, jeg har et stykke av Berlinmuren som jeg fikk i 1990 da vi reiste like etter at muren ble revet ned, og det begeistret hjertet mitt fordi jeg hadde fortalt sammen med andre i Europa, at Gud kommer til å bringe Berlinmuren ned, Gud skal rive jernteppet ned og Gud vil tillate sitt jødiske folk å komme hjem igjen til Israel.

Folk spottet og lo av bønnelederne som sa dette. Jeg var bare en yngre mann som ble veiledet av noen av disse eldre bønnelederne som Roland Smith, men Gud gjorde det han sa at han ville gjøre, og at Berlinmuren falt ned. Jernteppet kom ned, og det var denne enorme Aliyah igjen av jødene som kom fra det tidligere Sovjetunionen og fra disse nasjonene.

ET SYN OM EN FJERDE BØLGE

Nå har det vært mange år med noen Aliyah--bevegelser, men bønneledere over hele jorden føler nå at Gud sier snart, det kommer til å bli en ny stor bølge en fjerde stor bølge av Aliyah. Og vi tror denne fjerde store bølgen primært kommer fra Vesten, primært fra Europa, primært fra Storbritannia, fra USA, fra Latin- og Sør-Amerika. 

Faktisk viste Herren meg et syn om att jødiske folk kom tilbake hit til Jerusalem på en bro som Gud hadde bygget. Det så nesten ut som han hadde bygd denne broen av en regnbue, og de hadde kippa på hodet,  men det var ildtunger på den, og så er det noe veldig spesielt for denne tiden som Gud forbereder og vi tror det kommer til å bli en massiv, massiv Aliyah av jødiske folk som kommer fra Vesten.

Vi mener det er viktig å be om at de vil komme før den politiske situasjonen blir slik at de mister pengene sine, at de mister økonomien og må få hjelp til å rømme i en tid med stor tvang, men det er bedre å be nå om at de raskt vil høre Herrens ord og komme tilbake hit til landet som Gud har gitt dem.

KALLET TIL STRIDENDE BØNN

Nå, hvis vi snakker om disse tre bølgene som har skjedd, kom de alle gjennom en fødende bønn, og vi tror det er på tide igjen for å leve med fødselsbønn. 

Forleden dag var jeg nær Getsemane-hagen for en filminnspilling om påsken, og det slo meg nok en gang, hvordan Jesus, hvordan Yeshua ropte, svededråper, svetter blod, bloddråper, Han kjempet så sterkt og dette var hans vane. I Hebreerbrevet leser vii om at i hans levetid, ba han ofte med tårer.

Han ba ut med gråt og stønn, og jeg vet at denne typen bønner er en del av det som har født store bevegelser fra Gud og den store høsten på steder som Korea og fastlands-Kina, Indonesia, visse land i Afrika som Uganda hvor vi har sett en stor bevegelse fra Gud.

Men jeg tror dette er en tid der Gud vil at kristne over hele verden skal si: Hellig ånd, lær meg å gråte, hvordan jeg skal føle, lær meg å stønne og ikke gjøre noe i vår egen kraft, men å tillate Den Hellige Ånd som kommer over oss for å føde noe. 

Ordet "stride" handler om en fødsel, det er som en kvinne som føder, og vi tror at akkurat som disse tre tidligere Aliyah-bølgene ble innledet av en fødende bønn, er det på tide igjen for Kristi kropp å prioriteten denne formen for bønn.

Nå, Yeshua, Jesus selv, står det i Jesaja 53, det står at han vil se frukten av sin sjeles strid, og ordet strid der kan bety svette som han gjorde i Getsemane hage. Så  Jesus kunne ikke frembringe, kunne ikke se den store høsten av sjeler over hele verden, uten  stridende bønn, og han satte det eksemplet for oss, han overlater det til oss nå.

EN PROFETISK HANDLING 

Så i dag vil jeg avslutte dentte med en bønn og en profetisk handling. Jeg har laget et lite alter av steiner her, selv om Elias reparerte Herrens alter og brakte 12 steiner for å gjenopprette og reparere en forbønnbevegelse i Israel i sin tid, tror vi at Herren vil bringe forbedere sammen og at vi vil gjenoppbygge et bønnealter, av bønn for Aliyah, om at denne siste store bølgen av Aliyah fra nasjonene vil bli født, vil bli født gjennom mennesker over hele verden.

Denne gangen, ber vi om en global bevegelse av mennesker som bygger bønnealter for Aliyah til Herren for å oppfylle hans ord.

Så jeg tar denne oljen som representerer Den hellige ånd mens jeg heller denne oljen på disse steinene. Vi tror at du Herre vil helle ut din Hellige Ånds olje over dine forbedere over hele verden. La dem bygges sammen til levende alter av levende steiner som vil føde dine hensikter for denne siste store fjerde bølgen av Aliyah fra Vesten, og la dem bli salvet. La Den Hellige Ånd lede dem til den medfølgende fødselsbønn.

Gi oss den gaven Herre, til hele din bønnebevegelse over hele verden, slik at vi kan være følsomme for din Hellige Ånd når du vil komme over oss, vi er tilgjengelige, og vi vil være klar til fødsel i bønn, dine formål på dette tidspunktet i den siste store bølge av Aliyah. 

Vi velsigner deg fra Jerusalem, til å være en del av denne bevegelsen, å høre Herrens stemme og å motta en ny fylde av Den hellige ånd for å utføre denne oppgaven, i Yeshuas navn. Amen.

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 4

Det andre som nevnes i 1.Tim 2,1 er:

2. BØNNER

Igjen flertall. I Apg 2,42 leser vi at de første kristne 'holdt hele tiden urokkelig fast ved ... bønnene,' Igjen flertall. Som fore å understreke bønnens mangfold. Det er ikke en måte å be på. Det er mange.

Men det handler også om å forstå den jødiske konteksten dette står i. Jødisk bønneliv handler både om liturgiske, skrevne bønner, les: tidebønnspraksisen, som handler om å be salmene i Sakmenes bok, andre liturgiske bønner som vi finner flere eksempler på i Bibelen og frie bønner.

I menighetens bønnesamlinger bør det være plass for begge deler. Bønnemøtene våre kan lett bli stereotype, preget av en form som nærmest er blitt sementert opp gjennom tiden de har eksistert. De preges av de personene som møter hverandre, og kan lett fremstå i en spesiell stil, som gjør det vanskelig for nye å finne sin plass.

Derfor er det viktig å være fleksibel og slippe til ulike bønneformer, Ikke alle finner det like lett å sitte stille med foldede hender. Noen vil gå rundt mens de ber, andre vil legge seg ned, noen ber med opptrakte hender, andre former hendene som skåler, som de ser for seg Gud vil fylle, andre kneler, noen bøyer seg i prostrasjoner i djupeste ærbødighet.

 Noen legger seg til uvaner når de ber. For eksempel et kunstig stemmeleie. Derfor er blitt råd veldig enkelt: vær deg selv når du ber. Snakk med en stemme som du ville ha gjort om du samtaler med et menneske du kjenner.

Det kan være helt naturlig å rope når du ber. Det er bibelsk også. Bare les Salmenes bok, så skal du se.  Men om en slik bønn være naturlig, må det være fordi du er i nød, og bønneropet kommer fra ditt hjerte, eller så blir det en stil. Og Gud har ikke dårlig hørsel, så det er ikke noe behov for å heve røsten for Hans skyld.

Et annet forhold som vi bør ta høyde for er at alle som vil, får slippe til på et bønnemøte. Ikke be så lange bønner at ikke andre får slippe til. Be kortere bønner, kanskje bare en setning, så kan andre legge et amen til dine bønner. Kanskje er det det eneste noen våger seg på å si på et bønnemøte, men det er da også nok til at de kjenner at de er delaktige i det som skjer! Det er ingen god følelse når noen kjenner seg utenfor på et bønneemne.

fortsettes

Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 3

Bønnens hus har mange rom, skrev Edin Løvås. Det er godt å vite. Det finnes mange måter å be på. 1.Tim 2,1 beskriver noen av dem: 'Derfor formaner jeg at det først av alt blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker.'

La oss se nærmere på dette. Før vi går inn på hvert enkelt av disse ordene, merker vi oss en ting. Hvert av disse ordene omtales i flertallsform. Det er ikke tilfeldig. Dette kommer ikke frem i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

1. PÅKALLELSER

Ordet kan også oversettes: 'ydmyke begjæringer'. En bokstavelig oversettelse av ordet fra gresk er: 'det å bønnfalle noen om spesielle goder.' På engelsk brukes ordet 'supplications' og dette ordet betyr primært 'et behov'. Når vi påkaller Herrens navn, så øser vi ut våre hjerter for Guds ansikt. Det kan vi gjøre høylydt, eller som Hanna gjorde, stillferdig og inne i seg selv. Påkallelser kan være svært spontane bønner, som kommer fra hjertet vårt, som et rop. Et eksempel på dette er Rom 10,13: 'For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.'

Denne bønneformen omtales veldig tidlig i Bibelen: 'Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.' 1.Mos 4,26

Når vi leser Israelfolkets historie ser vi at ofte ble det bygget et alter, og der ved alteret påkalte de Herrens navn.

Og det finnes løfter for de som påkaller Herren:

'Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til meg, og Jeg skal høre på dere, Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte.' Jes 29,12

I Bibelsk Oppslagsbok kan vi lese dette:

'Påkalle Herrens navn er et uttrykk som en i Israel brukte for å betegne at en bekjente at en tilhørte Herren og dyrket ham som sin Gud. De kristne beskrives på flere steder i NT som mennesker som påkaller eller anroper Jesu Kristi navn. De satte altså uttrykket 'Herren Kristus' istedenfor 'Herren Gud', jfr.Apg.9,14. 21 ; 22,16; 1.Kor.1,2 etc. De viser altså Kristus den dyrkingen som tilkommer Gud. Klarere kan deres tro på Kristi guddom ikke utrykkes.' ( David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 765.

Bønnemøtet i menigheten burde være et fristed hvor det er mulig å øse ut sitt hjerte for Herren. Til å bønnfalle Ham, påkalle Hans navn. Det er jo ikke til hverndre vi ber, men til Herren. Når vi kommer sammen for å be, burde det værre god tid avsatt til å påkalle Herrens navn - uten noen agenda, bare øse ut det som ligger på ens hjerte.

Men det å påkalle Herrens bønn, har ikke med lengde å gjøre. Det kan også gjøres kort, som en pil vi sender ut, bare med bruken av ordet 'Herren' eller 'Jesus'. Det er kanskje alt vi klarer å si, fordi nøden er så stor. Men det holder. Herren kjenner alt.

forsettes

Om å bli stående- om forbønnen som åndelig våpen, del 2

Vi må våkne opp for alvoret i den tiden vi lever i: Det er ikke en golf-turnering vi er invitert til å være med på, men en skikkelig brytekamp!

Nå håper jeg inderlig jeg ikke fornærmer noen som spiller golf, for det ser riktig trivelig ut, men dette har med et valg av ord apostelen Paulus bruker når han skal skrive om den åndelige striden vi står oppe i. I går gjorde jeg nemlig en oppdagelse når jeg leste Efeserbrevets kapittel 6.

 Våre norske bibeloversettelserr oversetter det greske ordet 'pale' med 'kamp' i Ef 6,12: 'For vi har ikke en kamp mot ...'. Dermed forsvinner noe av skarpheten i ordet, sett fra apostelens side. En kamp kan være så mangt og mye,  men ordet kan også oversettes med 'brytekamp'. Det kommer fra ordet 'pallo' som betyr 'å vibrere'.

Hvem er det vi bryter med? Det er ikke mennesker. Det skulle man ikke tro når man leser kirkehistorie, verken gammel eller moderne kirkehistorie. Den åndelige brytekampen er med:

* maktene
* myndighetene
* verdensherskerne
* ondskapens åndelige hærskarer

Lance Lambert er en forbeder og bibellærer jeg har stor tillit. Han har talt om disse åndskreftene som Paulus omtaler i Efeserbrevet. Her i min oversettelse:

'Hva betyr dette? Makter og myndigheter? Det betyr at bakenfor kjøtt og blod. bakenfor ideologier, bakenfor nye filosofier, bakenfor nye og nåværende ideer, finnes det åndelige makter som regjerer det nåværende mørke som holder tusenvis av mennesker i fangenskap. En lokal menighet kan oppleve å bli blokkert og endelig paralysert av fienden, og hvis ikke disse kjære Guds barn våkner opp kan fienden bli sittende på dem inntil alt liv er skivst ut av den.' (Budskap talt ved Halford House i Richmond, England, juni 1993)

Disse åndskreftene kan hindre og forsinke bønnesvar. Det er Daniels bok et eksempel på. Vi leser i Dan 10 om ulike fyrster. Både 'Persias fyrste' (v.13, v.19) og om Grekenlands fyrste, v.19. Når vi leser dette kapitlet nøye forstår vi av sammenhengen at dette er onde åndsmakter, og vi ser at de himmelske hærskarer er engasjert når et Guds barn kjemper i bønn og strider sammen med det. Men vi ser også at de onde fyrstene forsøker å forsinke bønnesvaret. Daniel 10 har mye å lære oss om den åndelige krigføringen, og før vi går videre i denne artikkelserien vil jeg oppmuntre deg til å sette deg ned for å lese dette kapitlet under bønn. Når jeg leser det, kommer jeg til å tenke på sangen:. Det er makt i de foldede hender. Tro om ikke den sangen er skrevet med Daniel 10 som bakgrunnsteppe.

På samme måte som det finnes ulike engler og et hierarki blant englene, med engler, kjeruber, serafer og erkeengler finnes det tilsvarende på mørkets sider. De er jo falne engler og blant dem finnes det fyrster, makter, myndigheter, verrdensherskere.

fortsettes

Om å stride i bønn

Tid tilbrakt med Herren er aldri bortkastet tid. Det fortelles om Evan Roberts, redskapet Gud brukte under den walisiske vekkelsen (1904-1905), hvor så mange som 100.000 mennesker kom til tro, at han i 1910 fikk en henvendelse om å reise til India, for å holde en vekkelseskampanje der. På denne tiden hadde Roberts trukket seg tilbake fra sin offentlige tjeneste for å be. Til dette svarte Evan Roberts:

'Jeg kan ikke gi av min tid til India uten å neglisjere mitt bønnearbeid og dermed føle at jeg blir liggende på etterskudd i min bønnetjeneste, og at muligens noen seire går tapt på grunn av min neglisjering. Når krisen i kirken er beseiret skal jeg være fri til en offentlig tjeneste igjen. All offentlig tjeneste er underordnet mitt bønnearbeid.' (Brynmor Pierce Jones: An Instrument of Revival. The Complete Life of Evan Roberts 1878-1951. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c).

'Har du Guds nærvær med deg, har du også Guds favør med deg. Et minutt i Guds nærvær kan utrette mer enn 20 år med strev,' skriver Heidi Baker.

Apostelen Paulus skriver:

'Vær UTHOLDENDE i bønn, VÅK OG BE med TAKK til Gud.' Kol 4,2

I det samme brevet skriver han om forbederen Epafras:

'Epafras, som er en av deres egne, hilser også. Han er en Kristi Jesu tjener og kjemper (strider) alltid i bønn for dere.' (4,12)

Bønnekrigere og stridende bønn, del 1

Det finnes hvilende bønn, og det finnes stridende bønn. Alt til sin tid.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den stridende bønnen, på bønnekampen og det å være en bønnevekter, en bønnekriger, en forbeder.

Epafras var en slik mann. Mektig i bønn. Vi leser dette om ham i Kol 4,12: 'Epafras, som er en av deres egne, hilser dere. Han er en Jesu Kristi tjener, som ALLTID STRIDER FOR DERE I SINE BØNNER, for at dere kan stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje.'

2011-oversettelsen bruker ordet 'kjemper'. Det greske ordet som er brukt er: Agonizomai.

Den sekulære meningen av dette ordet handler om å kjempe for seier i de offentlige sportslekene. Oversettes med kjempe eller bryte. Ordet kan også bety å holde ut i smerte, å utsette seg for enhver anstrengelse for å nå målet, som når man konkurrerer om en pris. Apostelen Paulus bruker dette ordet i Kol.1,29: "For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft."

Vi må ikke glemme at vi alle står i en strid. For en forbeder er denne striden kanskje mer reell og konkret enn for andre. Guds Ord sier: "For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet." (Ef.6,12)

Som vi ser av dette verset er fiendens angrep mot oss velorganisert. Den er på ingen måte tilfeldig. Stridende bønn er derfor en kamp mot disse maktene. Dette er godt illustrert i Daniel 10,12-13 og v.19: "Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i 21 dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var blitt holdt tilbake der hos kongene av Persia...Nå må jeg vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg er gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste."

Disse fyrstene og kongene er reelle åndsmakter som har kontroll i den åndelige sfæren, og hører med til det ondskapens hierarki som Paulus beskriver for oss i Ef.6,12. Det var mot disse åndskreftene epafras stred i sine bønner.

fortsettes

Forbedere etterlyses snarest!

Jeg etterlyser forbedere! Om Gud kaller deg, ta kontakt med meg snarest via min epostadresse.

Dette handler om et svært viktig forbønnsoppdrag, og vi trenger noen menn eller kvinner, som kan bruke av sin tid noen dager fremover og stå sammen med oss i bønn.

Vi står midt oppe i en virkelig åndelig strid. Hva det dreier seg om kan jeg på nåværende tidspunkt ikke dele, annet enn med de som melder seg til å stå sammen med oss.

Det haster.

Skriv til meg: bjornolav58@gmail.com

Er dette Guds time for Nord-Korea?

Er dette Guds time for Nord-Korea? I det naturlige er det få ting som tyder på det. Den despotiske statslederen, Kim Jong-un, truer Australia med atomvåpen, og det siste jeg har lest er at han truer med å senke et amerikansk hangarskip.

Men hvordan ser situasjonen ut fra Guds synsvinkel?

La oss se litt nærmere på en annen side av den særdeles spente situasjonen i det østlige Asia.

I år er det ganske nøyaktig 110 år siden Gud rystet det som nå er hovedstaden i Nord-Korea, Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse. I januar 1907, etter måneder med utholdende bønn, brøt en vekkelse løs som førte til at 50.000 mennesker til tro i løpet av et eneste år. Dette var starten på en vekkelse som varte frem til 1910, og er kalt Den store vekkelsen i Pyongyang. Vår egen Marie Monsen ble sterkt berørt av denne vekkelsen, og hun sier selv at den var en indirekte årsak til at en vekkelse brøt ut på hennes misjonsfelt noen år etterpå. Da hadde Gud lovet Marie Monsen at det verk Han gjorde i Pyongyang, ville Han også gjøre i Kina.

Det har vært mye bønn for Nord-Korea. Ikke minst har sør-koreanerne bedt og fastet i mange år, og de gjør det fortsatt, sammen med kristne fra mange steder i verden. Skulle ikke Gud høre disse bønner? Jeg tror det. Dette har vært og er ydmyke bønner, ofte bedt av mennesker på sine knær, om at Gud skal gjøre det igjen - ryste Pyongyang med en gjennomgripende vekkelse.

Nøden er stor i dette landet, både materielt - mange sulter - og åndelig. Det er bokstavelig talt et mørkt land. Når man ser satelittbilder så lyser hele Sør-Korea opp av kunstig lys, mens Nord-Korea er helt mørklagt. Despoten som styrer landet blir mer og mer desperat. La oss nå sette inn en siste, stor bønneoffensiv, og be om at Gud gjester dette mørket med evangeliets underfulle lys.

Blir du med?

La oss be om å få se tingene fra Guds synsvinkel! Hvilke planer har Han for Nord-Korea? For Sør-Korea? Jeg tror det ser ganske annerledes ut fra Guds synsvinkel enn fra vår. Jeg vil være med på det spennende Gud gjør, derfor ber jeg og derfor søker jeg Hans råd.

Bli med på unik bønnesamling i Erbil, Irak via Internett!

I morgen - fredag 18. og lørdag 19. november - finner det sted et unikt bønnemøte i den kurdiske byen Erbil i det nordlige Irak. Et bønnemøte du og jeg kan være med på.

De to dagene har fått navnet "Kristus-dagen", og mange har vært i bønn og faste i hele 50 dager for dette helt spesielle arrangementet hvor målet og håpet er et gjennombrudd for evangeliet i Erbil.

De som står "Kristus-dagen" ønsker å be om forsoning blant irakiske kristne, og at dagen skal bli en dag hvor man omvender seg fra manglende enhet som nettopp har karakterisert dette området i århundrer. De ønsker at "Kristus-dagen" skal bli en anledning til å presentere kirken i Irak som Kristi brud, og å løfte Herrens navn opp over alle andre navn i området. Og så håper og ber de om at "Kristus-dagen" vil være begynnelsen på en stor kristen vekkelse i Irak.

Du kan melde deg på og få informasjon om "Kristus-dagen" her:

http://www.christdayerbil.com/?utm_source=Vib

C. Peter Wagner har gått hjem til Gud

Omstridt - og elsket. C.Peter Wagner (bildet) - C'en står for Charles - har gått hjem til Gud, 86 år gammel, 21. oktober. Den siste tiden har Wagner tilbrakt på sykehus, sterkt svekket av sykdom og alderdom, men mentalt helt oppegående helt til siste slutt.

Det er mye som kunne sies om denne fargerike personligheten. En banebrytende pioner på mange områder. Personlig husker jeg ham mest for hans store engasjement for den internasjonale bønnebevegelsen. Bøker som: "Warfare prayer", "Prayer Shield", "Confronting the powers" og "Praying with power", har fått stor betydning for mitt eget bønneliv. Det gjelder ikke minst hans forståelse av det vi kaller 'åndelig krigføring', og særlig ble boken: "Prayer Shield" viktig for meg. I denne boken beskriver Wagner hvor avgjørende viktig det er å ha bønnedekning. Og da særlig når man står i en tjeneste i Guds rike. Wagner hjalp meg til å skaffe meg personlige forbedere, som kunne stå sammen med May Sissel og meg og gi oss bønnedekning. Men Wagner åpnet også mine øyne for den åndelige kampen - for makter og myndigheter, for verdensherskerne i dette mørke - den virkelige kampen bakenfor det vi ser med vårt blotte øye.

Så hadde han da også selv erfaring med dette, først som misjonær i Bolivia og senere som forgrunnsfigur i den karismatiske bevegelsen.

Det er mange ting som kan knyttes til C.P Wagners navn: kirkevekst, tegn og under, den nære kontakten med John Wimber, Lausanne - både en og to - og den såkalte apostoliske reformasjonen. Den siste er ikke minst omstridt, etter at Wagner fikk en apostolisk rolle.

Både i Lausanne og Manilla satte Wagner djupe spor etter seg. C. Peter Wagner ble en av 48 som skulle lede Lausanne-bevegelsen videre, og kom derfor til å spille en stor rolle i planleggingen og gjennomføringen av Manilla-konferansen. Fortsettelsen kom med AD-2000 bevegelsen, og lanseringen av det såkalte 10/40 vinduet, hvor verdens mest unådde folkeslag ble dekket av bønn.

Men, som sagt, C.Peter Wagner, ble også en omstridt person i kristenheten. Noe av det som vakte reaksjoner var arrangementet som fikk navnet, Celebration Ephesus i 1999. Her deltok ikke mindre enn 5000 kristne fra 62 nasjoner i det som engang var et sentrum for vekkelsen i den tidlige kirkens dager. Det som blant annet var omstridt var at deltagerne skulle rive ned de åndelige festningsverkene rundt om i verden i bønn.

Men når alt kommer til alt: C. Peter Wagner vil stå som en av de mest markante kristne lederne i vår egen tid. En mann som fikk være åndelig mentor for mange på ulike plan. Vi lyser fred over hans minne, og vi takker Gud for hans levde liv.

Hva skjedde når Moses bønnfalt Gud? Et jødisk perspektiv

"Kanskje det laveste punktet i det jødiske folkets historie oppstod rett etter åpenbaringen av Torahen på Sinai-fjellet. Uten lederskapet og veiledningen til Moses, vendte folket seg til avgudsdyrkelse, idet de tilba Gullkalven. Guddommelig rettferd krevde at dette grusomme forræderiet ble straffet hardt, men Moses 'bønnfalt Gud', på vegne av Gud. (2.Mos 32,11)

Ordet for 'bønnfalt' - 'va'yechal' - er ikke det vanligste uttrykket for bønn. De religiøse lærerne tilbyr flere forklaringer på hvorfor Torahen bruker dette spesielle ordet for å beskrive den bønnen Moses ba. 

Rabbineren Elazar bemerket at 'va'yechal' deler samme rotord som choleh (syk). Moses ba på vegne av Israel så intenst at han ble syk av det. 

I følge rabbineren Eliezer den store forteller ordet 'va'yechal' oss om den spesielle sykdommen som rammet Moses. Moses led av 'achilu', en feber i benene (knoklene). 

Hvorfor skulle bestrebelsene til Moses på vegne av folket gjøre ham syk? Hva er betydningen av en feber i knoklene?

Alvoret i den synden som dansen rundt gullkalven representerer må ikke undervurderes. Det var ikke gitt at Gud ville tilgi israelittene. Guddommelig rettferdighet innebar at den jødiske nasjonen fortjente å bli ødelagt på grunn av denne katastrofale mangelen på tro. Moses kunne ikke akkurat be en hvilken som helst bønn i sitt forsvar. Deres synd var ut over det normale som denne lederen kunne gjøre opp. For å kunne gjenopprette, til en viss grad, den åndelige tilstand de oppnådd ved Sinai, trengte Moses å be med en intensitet som overgikk hans naturlige krefter. Denne kraftanstrengelsen førte til at Moses ble syk. Det er hva ordet 'va'yechal' innebærer: en bønn så intens at den forstyrret kroppens normale funksjoner.

Rabbineren Eliezer den store har gitt oss ekstra innsikt i den ekstraordinære bønnen Moses ba. Selv om knoklene våre ikke er spesielt sensitive inneholder de likevel en kondensert essens av livet. (Ordet 'etzem' på hebraisk betyr både 'bein' og 'essens'). Når livskraften har forlatt alle andre deler av kroppen, forblir den fortsatt i skjelettet. En utsultet person, som bare så vidt er i live, vil fremstå som et vandrende skjelett. 

Dermed er beinene - knoklene - en metafor for livsmargen, lagret djupt inne i kroppen. Denne livskraften er normalt ikke noe vi føler, med mindre den er vekket av en svært mektig kraft. Esekiel beskriver i en visjon den nasjonale gjenreisningen av det jødiske folk som tørre ben som blir levende igjen.

Moses var ikke i stand til å prosedere saken for det jødiske folk bare ved å bruke sine naturlige krefter. Han trengte å vekke alle sine krefter, også de som var gjemt djupt der inne. Hans ekstraordinære innsats sto i forhold til folkets katastrofale åndelige sammenbrudd. Landets nedstigning i avgudsdyrkelse kunne ikke korrigert ved en regelmessig påvirkning av etisk liv alene. Det var nødvendig å hente krefter fra selve sjelens essens - fra folkets indre godhet og hellighet, skjult djupt i deres ben. Den måtte vekkes.

Siden disse sidene ved livet vanligvis er skjult, er deres oppvåkning for unaturlige å regne. Moses' bønn for Israels skyld på denne kritiske tiden er derfor basert på en spesiell brann - en brann av hellighet, ulmende i hans knokler."

Oversatt fra Ein Eyah, årgang 1, side 144-146. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den forunderlige og trosstyrkende historien om bederen Samuel Rees Howells, del 2

Her er andre del av artikkelserien om Samuel Rees Howells (bildet). Første del ble publisert mandag 8. august:

Samuels far, Rees Howells, hadde lært dette i bønnens skole: "Han kunne ikke be Herren om å bevege andre til å gjøre noe han selv ikke ville gjøre."

Alt må legges på Herrens alter, og det betyr at vårt selvliv må dø.

Dagen kom da Rees Howells og hans kone måtte forlate sitt eneste barn, og plassere Samuel hos et familiemedlem, for å følge kallet om å reise til Afrika med evangeliet. Det var hardt, og litt av et offer.

Rees Howells forteller at Samuel ble plassert på alteret, akkurat slik Isak ble, men i det han gjorde dette ba han også Herren om 10.000 sjeler for Kristus for dette offeret.

Og mens han og hans kone var ute på misjonsfeltet ba de Herren om at lille Samuel skulle følge i sporene til han som han var oppkalt etter:

"Innen året var omme, ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for jeg har bedt Herren om ham, sa hun." (1.Sam 1,20) Samuel betyr: Gud har hørt.

Og han har virkelig et etterlengtet barn for ekteparet Howells. Derfor var det smertefullt når de måtte la ham bli igjen i hjemlandet, mens de dro til Afrika. Lydigheten har alltid et offer. Men Herren så til deres offer. 10.000 mennesker kom til tro som et resultat av ekteparet Howells arbeid i Afrika. Samuel kunne fortelle dette om sin far:

"Den Hellige Ånd hadde fortalt ham (Rees) at hver person kan kunne legge hånden på ville tre inn i livet. Han arbeidet med sjeler 18 timer om dagen!"

Men det skjedde ikke uten at faren kjempet i bønn. Når Samuel vokste opp skulle han selv bli en forbeder, og han forstod mer av hav denne bønnekampen innebar og han ble oppmuntret når Den Hellige Ånd lærte ham til å forstå at Han ville lede ham til en fullstendig seier gjennom troens prøvelser og intens forbønn.

Og han lærte også noe annet av sin far:

Vår kjødelige natur er den aller største hindringen for at Den Hellige Ånds hensikter kan bli fullført i et menneskes liv, og må korsfestes. Apostelen Paulus uttrykte det slik:

"Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg." (Gal 2,20)

Prosessen som består av en full overgivelse og som gjør det mulig å leve et korsfestet liv med Kristus, førte til at Samuel levde et liv som 'et tomt kar' som Gud kunne fylle. Alltid til tjeneste. Alltid villig til å følge Guds kall og det minste vink av Den Hellige Ånds ledelse.

(fortsettes)

Bønnebevegelse i Romania får sitt eget bønnefjell

I går ble jeg veldig oppmuntret! En god venn av meg, den rumenske bønnelederen, Ioan Peia, hadde lagt ut en serie bilder fra et bønnefjell i hjemlandet. Dette bønnefjellet var ukjent for meg.

Dette er et av bildene. Bakgrunnen for dette bildet er svært spennende. Dette bønnefjellet finnes i et landområde bare fem kilometer fra Sarmisegetuza som er hovedstaden i Dacia. Går vi tilbake til Romerriket, så var Dacia landet hvor Dacia-folket bodde. Dette har en særdeles viktig betydning for den rumenske nasjonen, fordi det er dette folket som er selve utgangspunktet for det rumenske folket.

Det er her - i dette landskapet at Gud har utøst en bønnens Ånd og folk fra ulike sammenhenger kommer sammen for å be om en gjennomgripende vekkelse i Romania. Som vi ser av bildet har enkelte tatt med seg telt slik at de kan tilbringe en lengre periode her i bønn.

Her er et annet bilde fra det samme bønnefjellet. Legg merke til at rumenerne ber knelende, slik vi også ba her i landet for mange år siden. Dette er mennesker som ydmyker seg for Gud!

La oss takke Gud for det som skjer i Romania! La oss be Herren om at Han øser sin Ånd ut over alle som søker Hans ansikt. Og la oss om om at noe lignende kan skje her i Norge! Foto: Ioan Peia.

Den forunderlige og trosstyrkende historien om bederen Samuel Rees Howells, del 1

I dag begynner en helt ny serie her på bloggen. Den handler om bederen Samuel Rees Howells (bildet), sønn av den legendariske Rees Howells, kjent her i Norge gjennom boken "Flammer over Wales", som mange er blitt så velsignet av å lese.

Dette er en trostyrkende historie om forbønnens kraft og makt, og det er min bønn at Herren gjennom denne artikkelserien skal kalle mange nye forbedere som kan be for Norge og nasjonene.

Denne artikkelserien er bygget på notater jeg har gjort ved lesningen av boken: "Samuel Rees Howells A life of Intercession", med undertittelen: "The legacy of a Hidden Intercessor", samt mine egne notater om forbønnens tjeneste jeg selv har erfart. Det arbeides med å få boken oversatt til norsk.

I februar 2000, femti år etter at Rees Howells døde, talte hans eneste sønn, Samuel, som da var 87 år gammel, på bibelskolen hans far startet i Wales. Samuel var en stillferdig mann. Han likte ikke oppmerksomhet rundt seg selv. Ofte trakk han seg tilbake fra offentligheten for å be. Det var hans kall. Han hadde gått i en god skole. Samuel hadde sett sin far kjempe med Gud. Og vunnet mang en seier gjennom bønn.

Det var en pris å betale, men det var den verd.

En av Samuels medarbeidere noterte ned en setning på en liten lapp, som han senere bevarte som en sjelden skatt:

"Det er når et rop vris ut av hjertet at Gud hører og svarer bønn."

Det sier ikke så rent lite om den bønnekampen en forbeder står i.

Samuel fortalte om sin fars bønnekamper ved dette møtet:

"Han var en sterk mann naturlig sett og han kunne ha levd til han ble ganske gammel. Men de bønnebyrdene han bar under krigen  preget ham djupt, særlig den byrden Gud hadde lagt på ham for det jødiske folkets overlevelse. Når han kom inn en dag og fortalte oss at Herren hadde lagt den byrden på ham, så berørte det også oss djupt. Det er vidunderlig hvordan Herren velsignet og arbeidet de dagene, og selv om det skjedde for et halvt århundre siden, så er minnene i vårt sinn svært levende."

For de som var tilstede på dette møtet var dette litt av en begivenhet. Samuel snakket sjeldent så personlig om denne helt spesielle tiden når faren og staben ved bibelskolen ba for Israel og for jødene. Han fortalte at han og moren hadde snakket om disse bønnebyrdene faren bar på, og hvordan det påvirket ham. Så sa Samuel:

"Men vi beklaget oss ikke over at han bar på disse byrdene. Vi takket heller Herren for at han hadde gitt ham en slik nåde. Jeg husker spesielt en onsdags kveld."

Dette skulle vise seg å være det siste møtet Rees Howells talte på. Sønnen forteller:

"Mot slutten av møtet tok far frem et lommetørkle og veivet med det opp i luften og sang: 'Away Over Jordan With My Blessed Jesus'. Så forlot han rommet. En av hans medarbeidere gikk opp for å se hvordan det gikk med ham, og fant at han hadde kollapset på soverommet."

Samuel senket stemmen. Så sa han: "Han kom seg aldri. Han kom seg aldri."

Bare en sønn kunne tale så varmt om sin far som Samuel gjorde.

I det han konkluderte sa Samuel:

"Vi er så glad for måten Herren har vært med oss på. Det var veldig, veldig mørke dager! Behovene var veldig, veldig store og vi var så svake og begrensede i vår egen styrke. Men Herren var med oss. Vi gikk for å be og Herren tok seg av disse behovene. Det tok flere måneder med intensiv bønn, men det var verdt det. Når du tenker etter, på måten Herren ledet oss gjennom disse tidene, så var prøvelsene store, ja, de var kolossale. Men Hans nåde har vært mer enn tilstrekkelig og vi ønsker å takke Ham fra djupet av vårt hjerte for Hans trofasthet disse femti årene."

Samuel siterte så Josva 21,45 og 23,14.

"Ikke et ord slo feil av alle de gode ord Herren hadde talt til Israels hus, det ble oppfylt alt sammen."

"Se, jeg går snart all jordens vei! Så skal dere da av hele deres hjerte og av hele deres sjel kjenne, at ikke et eneste ord har slått feil av alle de gode ord Herren deres Gud talte til dere. De er alle sammen oppfylt for dere, ikke et eneste ord av det har slått feil."

Dette var Samuels vitnesbyrd mot slutten av hans liv: Herren var trofast. Og av sin far hadde han lært noe om forbønnens prinsipper: å bli i Herren, han hadde lært noe om smerte og strid, om autoritet og seier. Samuel hadde erfart forbønnens kraft og makt, ikke gjennom å lese om det, men gjennom intense, åndelige kamper som ledet opp til 2.verdenskrig.

(fortsettes)

Vektere som navigerer gjennom den tykke tåka

Her en en ny tekst av Rania Sayegh, som leder et bønnehus i Nasaret. Teksten er skrevet i forbindelse med den pågående bønneaksjonen for Israel og landene i Midt-Østen.

Forrige artikkel ble publisert i går, med tittelen: "Hvem vil fly med vekterørnene", mens selve bakgrunnsartikkelen ble publisert, lørdag 23. juli, med tittelen: "Jeg så en drage sirkle rundt Tempelhøyden, men kraften i Jesu blod er sterkere."

"Dette er historien om himmelen og jorden da de ble skapt. På den tid da Herren gjorde jord og himmel, fantes det ennå ingen markens busk på jorden, og ingen plante på marken var ennå grodd fram, for Gud Herren hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ikke et menneske til å dyrke marken. Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate. Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble en levende sjel. Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet." 1.Mos 2,4-8)

Tåken er Guds allestedsnærværelse, regnet Hans manifesterte nærvær.
I det vi ser nærmere på symbolikken i dette skriftstedet, så kan vi finne skjulte sannheter innenfor denne skapelsesperioden. En mann sa nylig: "Tåken som beskrives i det andre kapitlet av 1.Mosebok dekket jorden inntil Herren formet et menneske som kunne pløye jorden." Gud ville ikke sende regnet før landet var pløyet og forberedt for såtiden og høsttiden.

Målet med det vi skal gjøre i dag er å dele en erfaring, risse ned en kort skriftforståelse, etterfulgt av en å handle som en 'pløyende vaktmann'.

Denne uken hvor vi har vært borte for å hvile og for å lytte, har vi blitt overrasket over at dagene har vært preget av en tåkesky som har dekket huset hvor vi har bodd, nærmest som en baldakin. Uansett hvilket vindu vi har kikket ut av har det dominerende syn vært tåken som har ligget helt innpå husveggene. Hva skulle så dette bety?  Dette var et tegn, som vi måtte finne ut av. Skjønnheten i Hans natur har en hensikt og gir oss anledning til å feire.

La oss begynne med tåken i 1.Mos 2
Tåken er noe Gud tillater. Ikke som noe negativt, men en 'barnsnød' for noe større som skulle komme. Hans hensikt med skapelsen var ikke bare 'å holde landet levende'. Tåken var Hans nærvær over landet, men den var ikke det Han egentlig var ute etter. Han var i ferd med å endre på sesongen og sende inn regnet over landet. Med det samme Han hadde skapt sitt folk så ville de forberede jorda for formålet med og kraften i regnet, og frukten av dette er autoritet. Men inntil det skjedde tillot Gud tåken å være der.

Han ønsket å skape en familie som ville bli tilbedende arbeidere i Hans rike, og som vil pløye jorden i samarbeide med Ham. Denne familien var designet til å kultivere, så og høste inn grøden i det samme landet som de er kalt til å våke over. Kraften og autoriteten som Han har forløst over disse som gir akt på kallet, er å forvandle jorden fra å være 'bare beskyttet' til en tid hvor landet kommer inn i Herrens herlighet - Hans manifesterte nærvær som regner ned. En følge av dette vil være at livet i naturen og i menneskenes hjerter mangfoldiggjøres.

Vekteren står ute på vollen og SER. Ved siden av ansvaret med å 'se' og 'beskytte landet' ved å blåse i shofaren for å: advare, kunngjøre tider og sesonger, advare nasjonene på grunn av deres synder, sørge for at land, byer og nasjoner er sikre, skal vi også søke Herren for regnet som strømmer ut av Herrens rettferdighet over nasjonene. Det handler også om å samarbeide med Herren ved å så rettferdighet.

For det første, føler vi at Herren fører oss inn i en periode av omvendelse. Når denne advarselen som handler om våre overtredelser går ut til folket, vil de som velger å vende tilbake til Herren (angrer) la rett og rettferdighet gjenopprettes. Hvor syndens kraft er, vil fienden forsøkte å finne en dør for å endre to ting: rettferdighetens lov og Guds timeplan. Vekterne er kalt til å våke over disse to tingene: Guds bud og lover og rettferdighetens lover som finnes i nasjonene, sammen med Guds timeplan. Tidspunktet for Guds plan må holdes, uavbrutt, ingen abortering, ingen forsinkelser, ingen premature fødsler.

"Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg for jeg gjenløser deg." (Jes 44,22)

Når nå jakten på dette gjennombruddet er i gang, vil folk bli gjenopprettet til rettferdighet og rettferdighetslover vil igjen bli etablert i sine regioner. Guds tid er der for å bli holdt, i følge Hans egne ordninger vil de bli holdt, og fullført. Tørke vekk en nasjons synder, vanne jorden for at den skal ta imot rettferdighetens høst, er et Guds rike perspektiv som vi må gripe.

"Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg! For Herren gjenløser Jakob, og på Israel vil han åpenbare sin herlighet. Så sier Herren, din gjenløser, han som dannet seg fra mors liv: jeg er Herren, som gjør alle ting. Jeg utspente himmelen alene, og bredte ut jorden uten hjelp fra noen. Jeg gjør pratmakernes tegn til intet og spåmennene til dårer, jeg driver de vise tilbake og gjør deres visdom til dårskap. Jeg stadfester min tjeners ord og fullbyrder mine sendebuds råd. Jeg sier om Jerusalem: Der skal bo folk folk! - og om byene i Juda: De skal bygges opp igjen, jeg vil reise opp deres ruiner." (Jes 44,23-26)

Pløying
Han ber oss om å pløye landet med våre bønner, med andre ord bryte opp jord som ligger brakk. Det handler om å søke Ham for bevis for at rettferdighet gjenopprettes i en nasjon. Han har gitt oss autoritet til å rydde opp det området vi er blitt tildelt.

Invitasjon
Hvem ønsker autoriteten som forløses ved en ivrig søken etter ilden og Guds nærvær? Hjerter som søker med iver etter Hans brann gjør oss i stand til å arbeide med og til å være vitner idet Gud renser landområdene og lar Hans regn øse ned over Israels land og nasjonene. Hvem er klar for den som pløyer og for den som høster?

"Så dere en sæd, som rettferdigheten kreer! Få dere en høst etter kjærlighetens bud! Bryt dere nytt land! For nå er det tiden til å søke Herren, til Han kommer og lar rettferdighet regne over dere." (Hos 10,12)

Ordet 'regn' på hebraisk er 'yaw-raw' og betyr 'å flyte som vann', 'å skyte' som en pil, 'å påpeke', 'å lære', 'å kaste', 'å sette'.

Måtte våre hjerter høre Hans bevegelser, og komme i overensstemmelse med hva Han regner ned over Israels land og hennes folk; og på samme måte i alle nasjoner. Den frie flyten av Hans ord gjør det mulig for sannhetens ords piler blir skutt ut, ledet av Hellighetens Ånd og lært av de som ønsker å se, se og annonsere hans dekreter. Hans godhet til føre til at omvendelsen blomstrer, og etablerer rettferdighet.

La oss omvende oss i en tid av gjenopprettelse.

"Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut. Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn." (Apg 3,19-21) 

Å stride i bønn, del 2

'Bønnens hus har mange rom', var tittelen på en av bøkene til Edin Løvås. Med den tittelen mente han å si at bønnen har mange former. En av dem er den stridende bønn.

I Jak 5,16 kan vi lese: "Et rettferdig menneskes effektive og inderlige bønn har stor nytte". (King James Version).

The Amplified Bible oversetter dette slik: "Det rettferdige menneskes oppriktige (ekte, vedvarende) bønn tilgjengeliggjør en enorm kraft (dynamisk i sin virkning)".

Det finnes ingenting som ikke bønn kan berøre eller forandre! Det er noe å tenke på. Særlig med tanke på at vi virkelig trenger åndelige gjennombrudd. Dessverre er det likevel få som vil gi seg i kast med dette. Vi tror vi kan løse de utfordringene vi står overfor på annen måte. Noen klynger seg til politiske løsninger. Andre setter sin lit til menneskelig styrke og kløkt. Også i menighetssammenheng. Dessverre kommer det lite ut av det. Vi glemmer å gå bønneveien. Vi har liten erfaring med hva det vil si å stride eller kjempe i bønn.

De gamle snakket om 'å be ting igjennom'. De visste hva de snakket om! De snakket om den inderlige, pågående og utholdende bønnen.  Den Jakob siktet til når han skrev sitt brev. En pågående bønn til man ser bønnesvaret innen rekkevidde og fortsetter til man får det!

Denne formen for bønn gir gjennombrudd. Vi bryter igjennom motstanden fra mørkets makter, slik profeten Daniel beskriver dem, og som jeg henviste til i den første artikkelen i denne serien, og tar tak i Guds villighet til å utføre sine planer på jorden. Bønn forløser Guds kraft på våre vegne. Gud er ikke mot oss, Han er for oss!

Men det er motstand underveis. Fienden vil ikke gi slipp på sitt bytte, og på sine posisjoner så lett. Derfor må vi av og til stride i bønn, kjempe oss igjennom, våge å knele på Guds løfter og stå på dem inntil vi har bedt oss igjennom. Et slikt gjennombrudd har sin pris. Noen må BE-tale prisen!

(fortsettes)

Å stride i bønn, del 1

Dette bildet inspirerer meg! Vi er ikke alene. Til forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

'Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig'. (2.Kor 4,18)

Jeg har tenkt mye på dette i forbindelse med den undervisningen apostelen Paulus gir oss i Efeserbrevet. Der avslører Paulus at vi ikke har noen kamp mot mennesker.

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet...' (Ef 6,12)

Det skjer mer bak ryggen vår, enn foran øynene våre. Det pågår en åndelig kamp i himmelrommet. Hos profeten Daniel finner vi en god beskrivelse av dette. I kapittel 10 forteller Daniel oss om et syn han får mens han oppholder seg ved Tigris.

'Perserrikets fyrste sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia'. (Dan 10,13)

Det profeten Daniel taler om her er de samme åndskreftene som apostelen Paulus beskriver. Perserrikets fyrste og kongene av Persia - legg merke til at de er flere enn en - er onde åndsmakter. Det er åndsmakter som har ansvar for spesielle geografiske områder. De representerer åndelige festningsverk. Enda en slik ond åndsmakt er beskrevet i vers 19:

'Nå må jeg (altså Mikael) vende tilbake for å kjempe mot Persias fyrste. Når jeg har gått ut, se, da kommer Grekenlands fyrste'. 

Her er enda en demonisk makt, denne er blitt gitt Hellas.

Ser vi disse versene i den konteksten de står i vil vi se at dette har sammenheng med at profeten Daniel ber. Disse åndsmaktene hindrer bønnesvaret. Det er noe å tenke på når bønnesvar uteblir.

Men det vi også må huske at i denne kampen som utkjempes i den usynlige verden finnes også englene! Som kjemper sammen med den som ber! Det ser vi jo tydelig her hos profeten Daniel. I noen artikler fremover skal vi se nærmere på det som skjer i den åndelige verden når vi ber.

Et sterkt vitnesbyrd om broder Yun's bønneliv

I går var jeg så heldig at jeg fikk lytte til vitnesbyrdet fra en kinesisk kvinne som hadde et sterkt ønske, og det var å få møte broder Yun, eller Den himmelske mannen (bildet). Hun ønsket så inderlig å få stille ham noen spørsmål, som hun bar på.

På forunderlig vis la det seg slik til rette at de to møtte hverandre, og broder Yun inviterte den unge kvinnen til å komme med til et rom hvor det var samlet en rekke kinesere. Alle sammen lå de på kne i inderlig bønn til Gud.

Det var ikke bare det at de ba - de kjempet med Gud i bønn. Den unge kinesiske kvinnen ble liggende på kne ved siden av broder Yun, og hørte på hvordan han øste ut sitt hjerte for Herren og stred i bønn.

'Plutselig', forteller hun 'ble himmelen åpnet for meg og jeg befant meg i himmelens tronsal. Rundt meg lå det kinesere på kne, sammen med broder Yun, han befant seg et stykke fra henne. Både broder Yun og de andre kineserne var i ført spesielle kinesiske klær, de var kledd for strid. Og hun hørte en røst som sa at broder Yun hadde fått autoritet over nasjonene.

Etter denne bønnestunden kom hun til seg selv igjen. Det var litt tid før møtet hvor Yun skulle tale skulle begynne, så hun benyttet anledningen til å spørre noen av disse bedende kineserne hvordan de turde å reise til Nord-Korea, for å forkynne evangeliet, med risikoen for å bli tatt og henrettet.

De fortalte henne at før de gjorde noe som helst tok seg av den åndelige verden først. Før de vitnet, og mens de vitnet, ba de Gud om visdom, slik at Gud skulle lede dem steg for steg, og de ville kjempe et slag i den åndelige verden ferdig, og dermed se resultater i det synlige.

Kvinnen var vitne til at flere hundre mennesker ble så berørt av det broder Yun talte om, at de brast i gråt og omvendte seg fra sine synder, på møtet som fulgte dette bønnemøtet. Kvinnen var overbevist om at dette var et resultat av det disse kineserne hadde snakket med henne om.

Skal et slag bli vunnet i det synlige, må det først være ferdigkjempet i det usynlig.

Det var underlig dette, at jeg skulle få høre dette vitnesbyrdet i går, fordi jeg over flere dager nå har vært opptatt av ordene fra Ef 6,12:

'For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet'.

Jeg skal komme tilbake med noen tanker om dette senere her på bloggen. Nå ville jeg bare fortelle om broder Yun og om denne kvinnen som fikk et lite glimt av denne mannens og hans medarbeideres bønneliv. Her har jeg veldig mye å lære.