Om å bli stående - om forbønnen som åndelig våpen, del 3

Bønnens hus har mange rom, skrev Edin Løvås. Det er godt å vite. Det finnes mange måter å be på. 1.Tim 2,1 beskriver noen av dem: 'Derfor formaner jeg at det først av alt blir gjort påkallelser, bønner, forbønner og takksigelser for alle mennesker.'

La oss se nærmere på dette. Før vi går inn på hvert enkelt av disse ordene, merker vi oss en ting. Hvert av disse ordene omtales i flertallsform. Det er ikke tilfeldig. Dette kommer ikke frem i oversettelsen til Bibelselskapet av 2011.

1. PÅKALLELSER

Ordet kan også oversettes: 'ydmyke begjæringer'. En bokstavelig oversettelse av ordet fra gresk er: 'det å bønnfalle noen om spesielle goder.' På engelsk brukes ordet 'supplications' og dette ordet betyr primært 'et behov'. Når vi påkaller Herrens navn, så øser vi ut våre hjerter for Guds ansikt. Det kan vi gjøre høylydt, eller som Hanna gjorde, stillferdig og inne i seg selv. Påkallelser kan være svært spontane bønner, som kommer fra hjertet vårt, som et rop. Et eksempel på dette er Rom 10,13: 'For hver den som påkaller Herrens navn skal bli frelst.'

Denne bønneformen omtales veldig tidlig i Bibelen: 'Også Set fikk en sønn, og han kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn.' 1.Mos 4,26

Når vi leser Israelfolkets historie ser vi at ofte ble det bygget et alter, og der ved alteret påkalte de Herrens navn.

Og det finnes løfter for de som påkaller Herren:

'Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til meg, og Jeg skal høre på dere, Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte.' Jes 29,12

I Bibelsk Oppslagsbok kan vi lese dette:

'Påkalle Herrens navn er et uttrykk som en i Israel brukte for å betegne at en bekjente at en tilhørte Herren og dyrket ham som sin Gud. De kristne beskrives på flere steder i NT som mennesker som påkaller eller anroper Jesu Kristi navn. De satte altså uttrykket 'Herren Kristus' istedenfor 'Herren Gud', jfr.Apg.9,14. 21 ; 22,16; 1.Kor.1,2 etc. De viser altså Kristus den dyrkingen som tilkommer Gud. Klarere kan deres tro på Kristi guddom ikke utrykkes.' ( David Hedegård/Aapeli Saarisalo: Bibelsk Oppslagsbok. Lunde Forlag 1975, side 765.

Bønnemøtet i menigheten burde være et fristed hvor det er mulig å øse ut sitt hjerte for Herren. Til å bønnfalle Ham, påkalle Hans navn. Det er jo ikke til hverndre vi ber, men til Herren. Når vi kommer sammen for å be, burde det værre god tid avsatt til å påkalle Herrens navn - uten noen agenda, bare øse ut det som ligger på ens hjerte.

Men det å påkalle Herrens bønn, har ikke med lengde å gjøre. Det kan også gjøres kort, som en pil vi sender ut, bare med bruken av ordet 'Herren' eller 'Jesus'. Det er kanskje alt vi klarer å si, fordi nøden er så stor. Men det holder. Herren kjenner alt.

forsettes