Bønn som forandrer

 Da jeg skrev boken «Bønner fra Guds trone», ga Herren meg den viktigste ingrediensen for bønnene våre. Denne ingrediensen var å først forstå Guds hjerte før vi begynner å be. Uten den forståelsen vil vi ikke be om Guds vilje. Vi vil be av frykt eller mangel på forståelse av hva vi ber om.

Denne typen bønn ytres fra vår himmelske posisjon i Kristus, hvor vi nå sitter med Jesus på hans trone ved Faderens høyre hånd i himmelen.

«For han oppreiste oss fra de døde med Kristus og satte oss med ham i himmelen, fordi vi er forent med Kristus Jesus» (Efeserne 2:6). Våre jordiske bønner må begynne fra vår oppstandne posisjon i Kristus, ellers vil bekymring og frykt skape bønner som har liten innvirkning.

Å forstå Guds hjerte vil lede oss til det andre elementet i bønner fra Guds trone, som vil avgjøre Guds hjerte mot de tingene som står i veien for å oppfylle hans vilje. Det tredje elementet er å profetere om en åpenbaring i øyeblikket som vil komme for de som har oppdaget Guds hjerte og har skreddersydd bønnene sine rundt denne forståelsen.

Menigheten berr mange forskjellige typer bønner, men få ber ut fra en forståelse av Guds hjerte. Uten å forstå det første og mest kritiske trinnet, vil vi be ut fra begrensningene i våre udisiplinerte følelser.

Å forstå Guds hjerte er det under som venter på å bli åpenbart. Å forstå hans hjerte vil gi menigheten motet som trengs til å bestemme uante utfall og profetere ting inn i øyeblikket som ikke er vurdert eller forestilt av de som ikke har klart å oppdage Guds hjerte.

- Garris Elkins. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Når dere ber

«Gud legger mindre vekt på ordene vi bruker i bønn enn han legger vekt på hva som er i vårt hjerte og sinn.» Origenes' kommentar til Romerbrevet

Formen på bønnen vår er mindre viktig enn motivasjonen bak bønnen vår. Disiplene spurte Jesus: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Jesu svar er fascinerende. Han sa:

«Når dere ber, si: "Far, la ditt  navn holdes hellig, komme ditt rike.» Lukas 11:2

Legg merke til at Jesus sier «når». Det er en bønnevane. Jeg la merke til tre stillinger i denne første linjen av bønnen:

1. Far – det er relasjonelt

2. Hellig er ditt navn – det er andaktsfullt, og

3. Komme ditt rike – det er overgitt

Jesus gir oss en hjerte- og sinnsrespons som byggesteinene i bønnen. Disiplene lærte å be; se hvor effektivt bønnelivet deres ble. Herre, lær oss å be!

(Foto av Milada Vigerova på Unsplash)

Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Knelende bønn

 Knelende bønn. Nei, jeg snakker om en ytre religiøs fromhet.

Apostelen Paulus ba på sine knær når han kjempet i bønn. I Ef 3,14 leser vi dette om apostelens bønneliv: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far..."

Bønnelederen Dick Eastman skriver i sin bok: 'No easy road', her i min oversettelse: 'De som lærer seg til å knele i ydmykhet og svakhet vil snart føle Guds overnaturlige kraft.'

Jeg snakker altså ikke om en lovisk eller ritualistisk rutine du må følge. Det å knele er et ytre uttrykk for et indre nådens arbeid i oss. Selv er jeg ikke i stand til å knele lenger på grunn av parkinson, jeg kommer meg rett og slett ikke opp igjen. Men jeg kan bøye mitt hjerte for Herren. Men til alle dere som er i stand til å bøye deres knær, vil jeg gjerne oppmuntre der til å gjøre det. Det er nemlig den beste stillingen å kjempe i bønn du kan benytte deg av.

Når Paulus i Galaterbrevet skriver følgende: "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte til Kristus får skikkelse i dere" Gal 4,19), er det nok en fødende kvinne han har i tankene. Orientalske kvinner fødte ikke liggende i en seng på den tiden dette ble skrevet, men fødende på sine knær.

Uavbrutt bønn

 "...be uavbrutt...slukk ikke Ånden." (1.Tess 5,17 og v.19) 

Mange har stilt spørsmålet, og undret seg: hvordan er dette mulig? Hadde moravianerne funnet hemmeligheten? Siden jeg hørte om bønnemøtet i Hernhut for første gang, et bønnemøte som varte 24/7 i hundre år, har jeg vært fascinert av historien.  Hvordan var det mulig?

I går brukte jeg deler av den varme julidagen til å se en dokumentar med Dean Taylor om den moravianske misjonsvekkelsen. Der fremkommer det interessante opplysninger. De delte døgnet inn i bønnevaker, som hver tok ansvar for sin time. Det ble skrevet dagbøker fra bønnevakene i Hernhut med oversikter over hvem som deltok, når de deltok og de tok bønnen på ramme alvor. Ingen fikk delta på menighetsmøter hvor beslutninger ble fattet, uten at de deltok i en av bønnevakene regelmessig. Hvor annerledes hadde ikke våre menighetsmøter sett ut om det hadde vært en forutsetning at man først hadde deltatt i regelmessig bønn? Jeg tviler på om det hadde vært like mange konflikter da og jeg tror vi hadde fattet andre beslutninger bygget på en djervere tro at ingenting er umulig for Gud. 56 av disse dagbøkene finnes nå digitalisert og ligger ute på internett. Der kan man lese om hvordan man ba, hvem som ba og om bønnesvarene Gud ga dem.

Jesu fortsatte bønneliv

 Jesus var en beder. Vi leser at han ofte trakk seg tilbake til øde steder for å be,  og at han tilbrakte hele netter i bønn. Han underviste ikke bare om bønn, men han viste i praksis hva det vil si å leve i bønn. 

Jeg har nylig lest den mektige Messias-profetien i Jesaja 53. Jeg har lest denne profetien regelmessig siden jeg begynte å lese Bibelen mer eller mindre daglig siden 1972. Denne gangen merket jeg meg særlig det siste verset, som lyder slik i Bibelforlagets oversettelse, Bibelen Guds Ord: "Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få i bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtrederne - han som bar manges synd, og han bad for overtrederne." (v.12)

Jeg legger merke til ordene: "Han bad for overtredere", og som en konsekvens av dette vil Faderen gi Sønnen "de mange til del, og sterke skal han få i bytte". Dette forunderlige ordet stemmer godt overens med ordene i Ef 4,8: "Derfor heter det: Han steg opp i det høye og bortførte fanger, til menneskene ga han gaver." Paulus siterer her Salme 68,19. Gjennom forbønn river Jesus menneskene ut av fiendens hender. Det samme kan vi gjøre når vi ber.

Hebreerbrevets forfatter gir oss et innblikk i Jesu bønneliv i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han vr gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide." 

Men det fantastiske er dette: Jesu bønneliv sluttet ikke med hans død og oppstandelse. I Hebreerbrevet heter det nemlig: "Men Jesus har et prestedømme som ikke tar slutt, fordi han er og blir til evig tid. Derfor kan han også fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem." (Hebr 7,24-25)  Dette stemmer godt overens med ordene til Paulus i Rom 8,34: "Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss." Hvilken trøst!

Pratsomheten og Guds kjærlighetskyss

 Noen ord av Bernhard av Clairvaux (1090-1153) passer godt på Pinseaften: "Den hellige ånd, Han er selve kjærlighetskysset."

Det er så lett å tenke at det er vi som tar initiativet til å be. Men det er motsatt! Bønnen er alltid Helligåndens initiativ når vi kjenner en dragning til å be. Når vi forstår dette, er det befriende og skaper stor glede. Da avtar nemlig prestasjonsangsten. Bønn handler ikke om å lykkes med velformulerte ord. Bønn handler heller ikke om antall ord, men ene og alene om vårt hjerte. Kanskje er den mest inderlige av alle Bibelens bønner, den bønnen Ånden selv ber og Bruden gir gjensvar på: 

"Ånden og bruden sier: Kom! Den som hører, skal si: Kom! (Åp 22,17)

Mer trengs ikke. Dette inderlige "kom!" rommer jo alt. Hele oss, vår djupeste lengsel.

Det er denne samme lengselen bruden i Høysangen gir uttrykk for: "Dra meg med", og Jerusalems døtre svarer: "Vi vil løpe etter deg." (Høy 1,4)

'Kontemplasjon', skriver Johannes av Korset, 'er intet annet enn en mystisk innøsing av Gud i sjelen, en stille og kjærlighetsfull innstrømning av Gud selv, som tenner sjelen med kjærlighetens ånd, hvis man ikke hindrer det.' (Sjelens dunkle natt, side 55-56) 

Pratsomheten vår er et hinder også i vårt forhold til Gud. I møte med Gudsnærværet stilner ikke bare stresset, men også pratsomheten vår. Da forstår vi bedre ordene fra Forkynneren: "Vær ikke for snar med din munn og la ikke ditt hjerte forhaste seg når du taler ord for Guds ansikt. For Gud er i himmelen, og du på jorden. La derfor dine ord være få." (Forkynneren 5,1)

Men det krever mot å legge av seg pratsomheten i bønnen. Og den første tiden du gir slipp på den til fordel for det tause vennskapet med Herren, hvor du lytter til ham, er det ikke unaturlig at du sliter med dårlig samvittighet. For følelsen av å prestere noe sitter virkelig djupt i oss. Vi føler oss uverdige når vi ikke har noe vi skal gjøre. Den dårlige samvittigheten knuger oss. Hva var dette? Vi skulle jo ha sagt så mye mer! Men intimitetens språk er inderlighetens språk, de korte setningene som rommer så mye. La oss lære å be av Ånden. 

Hvilende i Guds fang

 Bønnen er veldig enkel hos meg for tiden. Av og til og oftere enn før hvisker jeg bare navnet Jesus - igjen og igjen. Jeg minnes den hellige Birgitta av Vadstenas ord: 'Jo mer jeg oppholder meg i Guds nærvær, jo enklere blir jeg.' Det gjelder også bønnen. Jeg dras mer og mer mot stillheten og det kontemplative.

Med smertene jeg opplever nå er det ikke så mye jeg orker å formulere med leppene mine. Men navnet Jesus flyter så lett for hvert åndedrag. Ofte ber jeg også Gudsnavnet Jahve, som jeg har skrevet om tidligere. Da deler jeg Jahve i to deler, og uttaler det på inn og ut-pust. Det gir meg ro og smertelindring.

Men navnet Jesus - Frelserens navn, er kommet til meg som en gave. Det er blitt så dyrebart for meg. Jeg griper rundt gripekorset mitt og hvisker dette navnet igjen og igjen. Da hender det jeg sovner, og jeg våkner hvilende i Guds fang.

Å se med lukkede øyne

 Av og til ber jeg de apostoliske bønnene slik vi finner de beskrevet i Det nye testamente. Inspirert av Den Hellige Ånd har Paulus skrevet flere av dem. En av de vi finner i Efeserbrevet er bønnen om åndelige øyne:

"Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte han ved sin høyre hånd i himmelen..." (Ef 1,17-20)

Vi kan se på to måter. Med våre naturlige øyne eller med våre åndelige øyne, det apostelen Paulus omtaler som 'våre hjertes øyne'.

Det er bønnekvinnen Teresa av Avila som taler om den 'indre samlingens bønn'. Da anbefaler hun oss å be med lukkede øyne. Hun skriver: "Sinnet drar seg tilbake fra de ytre tingene og de bryr seg så lite om dem at øynene våre umiddelbart lukkes for å slippe å se dem og for at sjelens blikk skal bli desto klarere og mer vaktsom. De som vandrer denne veien ber derfor nesten alltid med øynene lukket."

For en bedende kristen er den usynlige verden mer synlig og virkelig enn den synlige.

Fikk Jesus bønnesvar?

 Det er noe gåtefullt over disse ordene fra evangelieteksten for tredje søndag i fastetiden, fra Lukas 22,28-34, her fra vers 31-32: "Simon, Simon! satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!"

Jesus ber for Peter. Hvilken trøst. Men får Jesus det bønnesvaret han ber om? Svikter ikke Peter Jesus? Ja, han gjør jo det. Men historien slutter ikke der. Peter får en ny mulighet. Som alltid med Jesus. 

Det er likevel noe gåtefullt ved at Jesus, mens han var her på jorden ikke alltid fikk det han ba om. Det er annerledes nå, etter Golgata, når han nå sitter ved Faderens høyre hånd. 

Søndagens evangelietekst har mange lag. 

Det at Peter falt, gjør at han får en djupere selvinnsikt, og oppdager sin egen skrøpelighet og tilbøyelighet for å synde. Å oppdage sin egen synd hører med til et modent kristenliv. Vi leser i Rom 7,18-20: "For jeg vet at i meg, det vil si mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, er det ikke jeg som gjør det, men synden som bor i meg." Syndserkjennelse kommer som en følge av åndelig modenhet. 

Det er mulig å falle, og reise seg igjen, men det er også mulig å falle og bli liggende. Frafallets mulighet er skremmende. Den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede blitt forført.

Det finnes noen som står trofast med, selv om det finnes de som stikker av når det koster noe å følge Jesus. I sendebrevene i Åpenbaringsboken hører vi om "de som seirer" - det er de so holder ut i prøvelsens stund. Vi kan kalle dem overvinnerne. Om disse sier Jesus i dagens evangelietekst: "Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine." Hører vi med i den kretsen? Til oss alle gjelder ordene fra 1.Kor 10,12-13: "Derfor må hver den som tror han står, passe seg så han ikke faller! Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det." (1978 oversettelsen)

Gud er den store veveren

 "Må vevernes Herre hjelpe deg til å holde ut, nå og alltid. Må han gjøre det dag og natt, i glede og i sorg, i svakhet og i styrke, helt til den salige stund da verket kan betraktes i himmelens lysende sol og englene gleder seg over dets klarhet, letthet, skjønnhet og friskhet."

Gud, jeg gir deg mine tomme hender. Det eneste jeg har, er min lengsel.

- Martin Lönnebo i boken: Veven, Verbum 2003, side 18.

Nå kan det endelig fortelles - et forunderlig bønnesvar

 I 2018 hadde jeg kjent en slik bønnenød for Finnmark. Det pågikk i flere måneder, og det var ingen naturlige årsaker til det. Ikke hadde jeg vært der, og hadde heller ingen bekjente der så vidt jeg vet. Jeg hadde heller ingen planer om å reise dit. Likevel fikk jeg slik nød for å be for Finnmark. Jeg skrev en artikkel på bloggen og Facebook om dette, og ekteparet Beate og Jørn-Ivar Holmgren fra Alta tok kontakt. For å gjøre en lang historie kort, grunnla de: Bønn for Finnmark. 

Men denne historien slutter ikke her. Nå er tiden inne for å fortelle noe jeg ikke har fortalt før.

Dette skjedde før hendelsen i 2018. Jeg har ikke dato eller årstall. Jeg pleier å se på værmeldingen på Dagsrevyen. Plutselig begynte jeg å legge merke til Vardø. Jeg ble interessert i hvordan været var der. Dette skjedde hver eneste dag. Jeg visste ingenting om stedet og hvorfor skulle jeg vite hva slags vær det var der? Spøkefullt sa jeg til kona: kanskje vi skal flytte dit?

Dette pågikk lenge, så fikk jeg nød for å be for Vardø, og jeg forsto etter hvert at det handlet om et åndelig vær. Og et værskifte. 

Så skjer det at ekteparet Holmgren får et kall fra Gud om å flytte fra Alta til Vardø for å plante en menighet der. De kjenner ikke til det jeg nå har fortalt. Det fortalte jeg dem i går. Det ble en bekreftelse på Guds kall for dem. 

Bli gjerne med i Bønn for Finnmark, pionerarbeidet til ekteparet Holmgren. Det er Zoom-samlinger hver mandag på formiddagen hvor det bes konkret for Finnmark og nordområdene. Ekteparet gir også ut et eget bønnebrev. De trenger all vår bønnestøtte og økonomiske hjelp og tjenesten deres har min aller varmeste anbefaling.

Kontemplativ bønn - en definisjon

 Jeg har forundret meg mang en gang hvordan ord kan skape så sterke reaksjoner. Jeg tenker blant annet på ordet 'kontemplasjon'. Hadde jeg brukt ordet 'betrakte' hadde ingen hevet øyenbrynene. Men fordi jeg snakker og underviser om kontemplativ bønn skaper det verbale overskrifter. Noen forbinder ordet med New Age, andre med katolisismen. 

En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at ordet kontemplasjon betyr 'å stirre eller tenke på noe intenst', 'studere', 'betrakte', 'kaste lys over'. Vi finner definisjonen i 1.Joh 1,1: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet (betraktet) og våre hender har rørt ved, om Livets Ord." Kontemplasjon handler om å dvele ved noe, beskue, skue.

Moder Teresa ble en gang spurt hva hun sa til Gud når hun ba 'Ingenting', lød svaret. Så la hun til: 'Jeg lytter.' 'Hva sier Gud til deg?' ville intervjueren vite. 'Ingenting', lød svaret. Så la moder Teresa til: 'Han lytter'. 

Dette er kontemplasjon.

Det handler om å være med Gud.

En bonde besøkte en kirke i nærheten av der han bodde hver dag. Han satt der bare i benkeraden. Hver dag på samme plass. Presten forundret seg over dette og bestemte seg for å spørre hva han gjorde. Da sa bonden: 'Jeg ser på Ham, og Han ser på meg, og vi er lykkelige.'

Dette er kontemplativ bønn.

Hellighet og menneskelighet

 De helligste bønnene blir ytret i skyggene av uklarhet, hvisket for bare vinden å høre. Jesus lærer oss å faste diskret, og dyrke et kjærlig ønske om den ukjente Gud i de skjulte fordjupningene i vår kropp og sjel.

- Justin Coutts/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Jesus ber - men er også bønnesvaret

"Han ber, men han svarer også på bønner. Han gråter, men tørker også bort tårer. Han spør hvor Lasarus er lagt, for han er er også et menneske; men han vekker ham til live, for han er Gud. Han selges billig, for tretti sølvpenger, men han forløser verden, til stor pris, med sitt eget blod .Han dør, men han vekker til live, og ved sin egen død ødelegger han døden, men han reiser seg igjen, han stiger ned i helvete, men redder sjelene som er fengslet der."

- Gregorios av Nazians. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

 

Bønnen og den åndelige lesningen

 Det er noe herlig befriende over dette: Det er Den Hellige Ånd som tar initiativ til at vi ber. Ånden lokker, drar i oss og skaper tørst og lengsel etter å be. Det er ikke vi som er initiativtagere. Ånden vekker vår ånd til live. Som det står skrevet: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 42,8a)

Og Ånden skaper tørst og lengsel etter å be først og fremst gjennom den langsomme, dvelende lesningen av Den Hellige Skrift: "Hele skriften er innåndet av Gud..." (2.Tim 3,16) Den kloke karmelitt-munken Wilfrid Stinissen har sagt det slik, her i min oversettelse: "Som allmenn regel kan man hevde at det er absolutt umulig å gjøre fremskritt på den indre bønnens vei uten regelmessig åndelig lesning. Den som gjør seg noen illusjoner på det området kommer ganske snart til å lære av erfaringen. Det holder som regel at man under en kortere periode forsømmer den åndelige lesningen før man merker hvordan den indre bønnen undermineres. Stadig på nytt blir vi innkrøkt i oss selv." 

Blant de mange ting som er en forutsetning for den indre bønnen, er det tre ting som skiller seg ut: Åndelig lesning, den vane det er å vandre i Guds nærvær og selvfornektelse.

Det er ikke om og gjøre å lese mye, men sakte. Dvelende. Målet for den åndelige lesningen er å gjenopprette vår retning mot Gud. Vi dras jo i så mange retninger. Ulike røster kaller på oss. Det er hvor vi retter blikket, som stadig på nytt og på nytt løfter oss opp på det nivå hvor vi ser med troens blikk. Men kanskje er det den åndelige lesningens fremste oppgave å oppmuntre oss. Den største fristelsen på bønnens vei er nemlig å miste motet. Da kan de mennesker som har gått foran oss på denne troens og bønnens vei oppmuntre oss og gi oss innsikt i Guds veier, som leder oss framover på veier og stier som vi ikke hadde forestilt oss. Vi lærer å be ved å følge bederne.

Åndelig lesning er ikke en hvilken som helst lesning. Den åndelige lesningen har heller ikke som oppgave å holde oss ajour i tidens ulike åndelige strømninger. Den handler først og fremst om vår oppbyggelse. Derfor velg med omhu hva du leser ved siden av Bibelen.

Den stadige bønnen som bes inne i deg

 I går hørte jeg på et intervju med den ortodokse metropolitten Kallistos Ware hvor han snakker om Filokalia, en samling artikler om den indre bønnen. I dette intervjuet siterer Ware Isak Syreren, som har sagt følgende, her i min oversettelse: "Søk fred med din egen sjel, så vil himmel og jord bli i fred med deg. Tre med iver inn i skattkammeret inne i deg. Da vil du oppdage det himmelske skattkammer. Det finnes en eneste inngang til dem begge! Bønnen. Gjør djupdykk i deg selv. Da vil du oppdage stegene som fører deg oppover!"

Som årene går har jeg blitt mer og mer klar over dette: bønnen er en gave, og er ikke noe vi gjør. Wilfrid Stinissen har sagt noe klokt om dette: "Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel foregår en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss. Vår bønn består i å oppdage den, å lytte til den, å la oss tas i besittelse av de tre Personenes bønn i vårt innerste."

Når vi oppdager dette blir vår bønn mer og mer enkel. Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei, er at vår bønn forenkles. Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo mer vi oppholder oss i Guds nærvær, jo enklere blir vi." Det gjelder også vår bønn. 

I går fikk jeg en nyttårsgave, av min gode venn, oversetteren Geir Spachmo. Bildet er tatt 23.september i 2016 i stabburet ved siden av Kristi Himmelfartskapellet.

Under opplæring

 Hva er det som gjør at vi tror at det er annerledes for oss enn for disiplene? At vi ikke trenger opplæring, fordi vi har Bibelen. Jeg kom til å tenke på dette når jeg leste kommentarfeltet til en artikkel om Bønn for Oslo, som hadde arrangert en bønneskole. Vedkommende mente at man ikke trengte noe slikt. Så lenge man hadde Bibelen kunne man lære seg å be på egenhånd.

Disiplene gikk i lære i tre år hos Jesus. De levde sammen med ham, lyttet til hans undervisning og lærte hva de så i praksis. En dag, etter å sett disiplene til døperen Johannes be, spurte de Jesus: "Herre, lær oss å be!" Trenger ikke vi det samme? Er vi ferdig utlært? Trenger vi ikke å lære å be av andre som har bedt før oss?

Selv om jeg har vært en kristen siden 1972 har jeg fremdeles mye å lære. Jeg oppdager stadig noe nytt i bønnens verden. Jeg ønsker meg et slikt skilt, som man av og til ser i butikkene på butikkmedarbeiderne: Under opplæring! Det er hovmodig å tro at man ikke har mer å lære. "Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." (1.Kor 2,10)

Ånden ber i deg

 Særlig i bønnen er Ånden den store Trøsteren. Kanskje skulle du ønske du kunne be dypt og fint og lenge. Du skulle ønske du kunne be uten å bli tankespredt. Du skulle ønske du kunne være mer oppmerksom og konsentrert hele den tiden du har avsatt i bønn. Og du skulle ønske du var brennende i kjærlighet.

Men nei. Din bønn blir ofte en eneste, lang distraksjon. I stedet for å være brennende, kjenner du deg lunken og uinteressert. Dette er smertefulle erfaringer.

Har du glemt at du har en Trøster som selv vil be i deg? Den Hellige Ånds trøst består ikke bare i noen trøstende ord eller en oppmuntrende klapp på skulderen. Han trøster deg ved at han selv blir bønnen din.

Du drømmer kanskje om å leve i stadig bønn. Men inne i deg har du allerede en som uten opphold bærer din bønn framfor Gud. Når du merker hvor mangelfull din egen bønn er, skal du ikke bruke dine egne krefter for å bli bedre. Av egen kraft kan du aldri nå fram til Gud. I stedet bør du endelig begynne å stole på din Trøster og la ham få be uforstyrret.

Du kan få lytte til den fullkomne bønnen som stadig pågår inne i deg, og stille si ja til den. Du kan få takke og juble over at Faderen nå får den lovprisning han fortjener, gjennom Den Hellige Ånd som virke i deg. 

Jo mer erfaring du får med bønn, jo mer overbevist kommer du til å bli om din egen manglende evne til å be. Da blir bønnen din mer og mer en tillit til Åndens bønn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 153

Det nye kirkeåret og bønnens hus

 Denne dagen har jeg gledet meg til. Et nytt kirkeår. Konsentrasjon med fokus på Jesus. Dagens evangelietekst er hentet fra Matt 21,10-17 og kunne ikke vært mer tidsaktuell. Den handler om Jesus som velter pengevekslernes bord og duehandlerenes benker, og sier til dem: "Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule."

Det finnes mange kirker som har blitt omgjort til røverhuler, men så er vi også vitner til at Gud reiser opp menigheten som et bønnens hus for alle nasjoner i dag. Det er svært gledelig. For menighetens føderom er jo et bønnemøte. Vi leser i Apg 1,13-14 at disiplene var samlet på Øvresalen, "hvor de pleide å holde til...Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og hans brødre." Og senere, i Apg 12 leser vi om Marias hus. Enkelt bibelforskere vil ha det til at Øvresalen og Marias hus var ett og samme hus, men det kan godt ha vært to forskjellige. I Apg 12,12 leser vi: "Da Peter var blitt klar over dette, gikk han til Marias hus. Hun var mor til Johannes med tilnavnet Markus. Mange var samlet der og ba."

En av menighetens grunnpilarer er bønnen: "De holdt urokkelig fast ved...bønnene." (Apg 2,42) 

I dag gjenreiser Herren den bedende forsamlingen. Menigheten er betrodd mektige åndelige våpen: "For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,4-5)

Historien tilhører bederne. Bederne utgjør en enorm maktfaktor. Gud hører bønn. og historien formes gjennom bønn. Den uken vi nå starter på er en skjebnetid for Norge. Da skal Stortinget behandle forslaget til ny abortlov. La oss be om at den ondes planer ikke lykkes.

En pilegrimsbønn

 Å, Gud, som førte dine tjenere Abraham og Sara ut av kaldeernes land,

beskyttet dem i deres vandring,

som ledet det hebraiske folket gjennom ørkenen, vi ber deg våke over oss,

dine tjenere, mens vi vandrer i kjærligheten til ditt navn.

Vær for oss vår følgesvenn på turen,

Vår guide ved veikrysset,

Vår pust når vi er slitne

Vår beskyttelse i fare,

Vårt tilfluktssted på vei,

Vår skygge i varmen,

Vårt lys i mørket,

Vår trøst i våre motløshet,

Og vår styrke i våre intensjoner.

Slik at vi med din veiledning kan komme,

trygt og godt,

til enden av veien og,

beriket med nåde og dyd,

vi kan komme trygt tilbake til våre hjem fylt med glede.

I Jesu Kristi, vår Herres navn,

Amen.

~ Tilpasset fra en eldgammel bønn som kommer på slutten av pilegrimsmessen bedt langs Camino De Santiago. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen